http://www.side2.no/mote/article2685905.ece
PS.
Her er mer om dette:
http://www.prisonplanet.com/michelle-obama-flashes-el-diablo-hand-signal-on-cover-of-vogue.html
PS 2.
Jeg lurer også på om det er noe med den her krystallen, eller skal vi si spektralsteinen(?):
PS 3.
Farmora mi, Ågot Mogan Olsen, hadde forresten lysekrone.
Hu var også glad i stjernetegn og la kabal.
Men hu sa at hu var kristen, og hu stemte Kristelig Folkeparti.
Men jeg så vel aldri at hu leste i bibelen.
Men hu var vel, for å være helt ærlig, ikke så flink til å skrive, tror jeg, uten anstrengelse(?), fra et postkort jeg husker, som hu sendte fra Syden en gang.
Så det er mulig at hu ikke skjønte så mye av det som stod i bibelen heller, det er mulig.
Uten at jeg skal si det for sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Hm.
Søstra mi var også ivrig når det gjaldt stjernetegn.
Jeg tror det er noe greier her, med illuminati, kabalisme og astrologi osv.
Noe sånt.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Øystein Andersen, var også glad i det tegnet der, på 80-tallet.
Jeg hadde ikke sett det tegnet, men vi hadde noe som het 'vise finger'n'.
Og da sa ØA, eller Øystein Andersen da, som han heter, at jeg skulle heller vise djeveldyrker-tegnet, med pekefingeren og lillefingeren da.
Så viste jeg det, da vi var i Brighton, Øystein og jeg, og bodde hos en vertsfamilie, i Shoreham-by-sea, og da sa dem at det tegnet var ikke bra da, såvidt jeg husker.
Så det var nok noe med det tegnet, selv om jeg bare syntes at det var noe morsomt, ala å vise finger'n, fra hvordan ØA forklarte da.
Så ØA, Øystein Andersen, er nok en luring.
Så sånn er det.
PS 4.
Så farmora mi, hun var også ganske gammeldags, og litt trangsynt, da kanskje.
F.eks., hvis jeg var på besøk på Sand en helg, da jeg bodde i Oslo.
Så kjeda jeg meg da, for jeg var vant til å gjøre noe hele tida, inne i Oslo.
Gå på byen og sånn.
Men, så var det vel sånn, at hvis man ringte i helgene, så kunne man ringe billig, om kvelden.
Så da ringte jeg kontakttelefonen da, for jeg kjeda meg.
Men da kom Ågot, som hadde lagt seg, hu kom da ut, og kjefta da, for det var dyrt å ringe.
Men selv om det var sånn en stund, at kontakttelefonen, den kosta en krone, å ringe, fordi det var lokalt telefonnummer.
Eller, det var i nabokommunen, Drammen.
Så hvis jeg hadde ringt hele helgen, uten å legge på, så hadde det bare kosta en krone.
Men jeg hadde nok ikke klart å forklare det til Ågot.
For Ågot hadde da bare sagt, at det var dyrt å ringe.
Og ikke hørt på det jeg sa.
For det var sånn hu hadde lært, men hu skjønte nok ikke alle detaljene, om tellerskritt og sånn.
For Ågot gikk vel ikke så mange år på skole da.
Mens jeg var alltid en av de beste i klassen, og hadde da gått 12-13 år på skole.
Så Ågot og jeg, hadde ikke så mye til felles heller.
Og søstra mi, hu var jo ikke hjemme, da jeg besøkte dem, hu var jo alltid 'ute å fløy', som Ågot sa.
Så Ågot, hu orka ikke å ha søstra mi der.
Men da søstra mi også flytta til Oslo, så ville Ågot at jeg skulle flytte tilbake til Sand, enda jeg gikk på høykole og jobba, i Oslo.
Og Ågot hadde to sønner, på Berger, like ved, faren min og onkelen min, Håkon.
Så skulle liksom jeg gi opp skole og jobb i Oslo da, for å bo på Sand, i huset til Ågot, hvor jeg hadde kjeda meg ihjel.
Det var jo ikke f.eks. internett, på den tida.
Så det var veldig rart.
Men Ågot var så lei seg.
Men jeg synes ikke at jeg kunne gjøre det.
Det måtte ha vært Pia, som gjorde det, for hun bodde jo tross alt i huset på Sand der, i to år.
Mens jeg bare bodde der sommeren 1989, (for faren min solgte leiligheten 'min', i Leirfaret, i juni 1989, eller noe), før jeg flyttet til Oslo, for å studere, i august 1989.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Men for å si det sånn da.
At Ågot, hun hadde jo hatt sitt liv hun.
Og da, så var det liksom jeg som skulle ha mitt liv.
Sånn tenkte jeg litt på det, at jeg skulle liksom ut å gjøre karriære og sånn jeg, jeg hadde ikke tenkt å flytte tilbake til Sand, før jeg var ferdig med utdannelsen engang.
Og hva med sønnene hennes, faren min og Håkon, og den tredje sønnen hennes, Runar, i Son.
De måtte vel også hatt et ansvar for henne.
Mens jeg var midt i etableringsfasen.
Det ville jo ha vært 'gale-Mathias', av meg, å avbryte utdannelsen min, for å flytte tilbake til huset til Ågot, fordi hun følte seg ensom.
Nei, det ville vært en dårlig løsning, mener jeg.
Jeg hadde jo mitt liv, med skole og jobb osv., i Oslo.
Og var i etableringsfasen.
Nei, her burde Håkon og Tone, som bodde mindre enn en kilometer unna, ha tatt ansvar.
Eller onkel Runar, som hadde stort hus, i Son.
En svær villa på 500 kvadrat, eller noe.
Ihvertfall mange hundre kvadrat.
Kunne ikke Ågot ha bodd der da?
Han hadde jo fire-fem barnebarn, som etterhvert forlot redet.
Fetteren min Ove, flytta vel til Moss, omtrent på den her tida.
Kunne ikke Ågot tatt over rommet hans da, og hjulpet Inger i huset?
Kunne ikke Pia tatt seg sammen, og holdt Ågot med selskap da, hun hadde vel fått rast fra seg litt, et allerede et eller to år, i Oslo da.
Kunne ikke faren min og Haldis, eller til og med Christell ha besøkt Ågot litt da?
Hva vet jeg.
Og Ågot hadde jo mange fler barnebarn, enn meg.
Runar og Inger har fem barn, Håkon og Tone to, og faren min og mora mi, to.
Så det blir ni barnebarn.
Og tre sønner.
Så hun hadde 12 barn og barnebarn.
Også ville hun at jeg skulle flytte tilbake til Sand, som dreiv og etablerte meg i Oslo, og som ikke hadde noe med faren min å gjøre, grunnet at han drev med omsorgsvikt osv., mot meg, under oppveksten på Bergeråsen.
Så det syntes jeg var veldig urimelig.
Men Ågot, hun hadde ikke gått så mye på skole osv., så hun var nok ikke så opplyst, så hun skjønte nok ikke det selv, hvor urimelig det hun sa, hørtes ut.
Men nå var det vel kanskje sånn, at de andre i familien, de var kanskje ganske kalde mot Ågot, siden hun var litt sånn uopplyst og gammeldags, og ikke hadde gått så mye på skole.
At de syntes at Ågot var bare dum.
At f.eks. Håkon og dem syntes det.
For dem var visst ikke noe dem, Håkon og dem, og faren min.
Faren min hadde ikke tid, til å besøke henne, enda han kjørte forbi huset hennes hver dag.
Og Håkon, han klagde vel for det meste da sikkert, om armen sin, og sånn, så han var kanskje ikke noe støtte.
Men, det måtte vel ha vært enklere, for f.eks. faren min, å kjørt innom Ågot, etter jobben, og sagt hei, og kjøpt med noe greier til henne, fra Drammen osv.
Så hadde sikkert Ågot blitt i godt humør av det.
Enn at jeg skulle liksom flytte tilbake til Sand, fra Oslo, mens jeg var i etableringsfasen da.
Og jeg liksom skulle få meg en utdannelse og jobb, i Oslo, som ikke var så enkelt å få til, hvis man bodde på Berger.
Og jeg ville heller ikke bo der, pga. problemer med faren min og Haldis osv.
Og jeg hadde ikke lappen og bil da, og heller nesten ingen penger, for jeg måtte flytte, før jeg fylte 19, og etter det så fikk jeg så godt som ingen hjelp av foreldrene min, økonomisk, etter at jeg flytta til Oslo.
Og det var vel sikkert greit det, men da kunne de vel heller ikke legge byrder på meg, som at jeg måtte ta meg av Ågot f.eks., når jeg var liksom som utstøtt, fra familien.
Så det her var helt gale-Mathias, at ingen tok seg bedre av Ågot, for jeg hadde egentlig ikke mulighet til å gjøre det.
Jeg var som helt ensom, i Oslo, jeg og, som Ågot var på Sand.
Så hvis jeg skulle ha dratt til Ågot, og hørt på sytinga og klaginga hennes, hver helg, så ville jeg omtrent ha brutt sammen jeg og, eller ihvertfall blitt enda mer deprimert, og antagelig gått inn i en tung depresjon.
For sånn var det, de årene, som jeg bodde i Oslo, at jeg hele tiden levde på kanten av, eller noen ganger inni, en depresjon da.
At jeg hadde månedlange depresjoner, som det var vanskelig å komme ut av, spesielt på vinteren da.
Spesielt vinteren 1991/92, husker jeg var tung, etter at de eneste kameratene mine, så og si, Øystein og Glenn, plutselig kutta meg ut som kamerat, fordi jeg lot Wenche på Ungbo bestemme hva vi skulle se på, på TV.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.