søndag 16. august 2009
Nå fant jeg noe om fru Landhjem. Mora vår, ga ikke mat til katta, så den fikk mat hos fru Landhjem, som hadde butikk, like ved der vi bodde, i Larvik
PS.
Og da så jeg det, at fru Landhjem, tok inn katta vår i personalinngangen da, av butikken, en dag jeg var ute og leika.
Og da måtte fru Landhjem vise meg da, at katten hadde det bra der, og at hu ikke gjorde noe galt.
Så jeg fikk se det rommet, hvor katta fikk mat da, under butikken.
Noen ganger gikk jeg også ærend for fru Landhjem, da fikk jeg en is, til en krone.
Det var hvis jeg gikk på posten og henta en pakke, som alltid viste seg å være reklame, så jeg syntes det var en dum jobb, for det var jo bare som søppel.
Men men.
(Men jeg fikk ikke lov å pante flasker der, for det likte ikke fru Landhjem.
Eller, det var sånn, at jeg kunne ikke få penger, jeg måtte kjøpe noe.
For jeg og han Frode Kølner, som var kameraten min, vi var nesten som gategutter, som fløy rundt og leita etter tomflasker, over hele Larvik sentrum da, for vi bodde så og si midt i sentrum.
For en gutt som het Morten, som var sønn av en av kameratene til stefaren min, Arne Thomassen, han lærte meg å pante flasker på travbanen da, hvor mora mi sa at jeg skulle bli med Arne Thomassen da.
Men det at jeg gikk på travbanen, det var bare for å komme bort fra mora mi.
Så det var ikke sånn, at jeg har gått travbanen, etter at jeg flytta fra mora mi.
Nei, det var bare da jeg var med han stefaren min da, når jeg var guttunge, på travbanen, på søndagene, var det vel, før jeg flytta til Berger, da jeg var ni år, i 1979 da.
Men da var det bedre å pante de flaskene på Domus eller Albert Bøe f.eks., hvor vi fikk penger, for flaskene.
Så sånn var det).
Mer da.
Jo, en gang fikk jeg en fotball tegneseriebok og, som stod i bladhylla, i butikken hennes, en kolonialbutikk, som solgte mest nymalt kaffe, tror jeg.
(For den fotball tegneserieboka, den hadde stått i hylla, så lenge uten å bli solgt, så da sa fru Landhjem da, at den kunne jeg få.
Jeg pleide å gå innom butikken hennes en gang i blant, og prate om katta osv.
Og noen ganger handla jeg for mora mi der da, eller meg selv, for hun solgte vel noen karameller osv).
Så sånn var det.
Da jeg flytta til Berger, så ble jeg boende aleine, så da tok jeg med katta, Pusi, som mora mi døpte.
Og da kom fru Landhjem på besøk, en gang, for hun visste hvor det var, for hun pleide noen ganger å kjøre forbi, på vei til Oslo, eller noe.
For hu syntes at det var så fint, å kjøre langs Drammensfjorden, så det hendte noen ganger, at hu kjørte om Svelvik, mellom Sande og Drammen, en omvei på kanskje 3-4 mil, husker jeg at hu sa.
(For jeg forklarte henne hvor jeg bodde da, og hvor Pusi var, en gang jeg var på helgebesøk, i Larvik, hos mora mi, noe jeg var ca. en gang i måneden, de første åra, etter at jeg flytta til Berger).
Fordi det var så fin utsikt til fjorden, langs Svelvikveien, noe det også er da.
Og da satt katta alltid, på trappa, til leiligheten, i Hellinga da, som jeg bodde da.
Og det må ha vært i 1980, for jeg flytta til Leirfaret, i 1981.
Og da fant fru Landhjem fram til farmora mi på Sand, hvor jeg spiste middag.
Så dro vi bort på Bergeråsen, hvor fru Landhjem hadde vært allerede, så viste jeg at katta fikk kattemat og hadde en kasse med kattesand osv.
Så sånn var det.
Så da var fru Landhjem fornøyd, for hun visste det, at Pusi ikke hadde det så bra, når den bodde hos mora mi, for mora mi kjøpte ikke mat alltid, til Pusi.
Så sånn var det.
Og etter at lillebroren min Axel, ble født, så var det også mye støy, så Pusi ble stressa.
De ropte istedet for å prate og sånn og, når de bodde i Drammen, eller Stenseth Terrasse, og jeg bodde på Berger.
Mer da.
Jo, så flytta de tilbake til Larvik, mora mi og dem.
Og da tok jeg med Pusi en gang, når jeg var på besøk.
Og da var Pusi rolig og fin.
Så hadde visst katta dansa i gata, for Pusi var så glad for å være tilbake i Larvik og hos fru Landhjem.
Pusi ble født, i 1976 kanskje, da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i kjelleren til naboen der.
Så sånn var det.
Og Pusi levde til jula 1980 ca. vel.
Da skulle Haldis og dem på juleferie, og da måtte vi ha Susi hos oss, (eller hos meg), i Hellinga, sa faren min.
Det som skjedde var at Susi, (Christells katt), var ganske mannevond, og jagde Pusi.
Og jeg hadde to bråkete kamerater på besøk.
Petter og Christian Grønli, i de neste dagene.
Og vi var aleine hjemme og lagde mye bråk da.
Så katta kom ikke tilbake.
(Så dette kan ha vært noe plott).
Jeg så Pusi en gang, men da så Pusi så rar ut, (stressa), og turte ikke komme inn døra, for det var så mye bråk der.
Katta så nervøs ut da.
Pusi skjønte nok ikke det, at Susi bare skulle være der, i juleferien.
Og Pusi skjønte nok ikke heller det, at jeg egentlig savna katta, men at jeg var vant til å være aleine der, og kunne nesten ikke hive ut Petter og Christian, pga. katta.
Så etter det, så så jeg aldri Pusi igjen.
Selv om jeg leita og ropte veldig mye, etter at Petter og Christian begynte å holde seg hjemme.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette: