PS.
Hun Tesco-jenta, som satt med finklær i kassa, hun skreik skikkelig høyt, hele tida, 'Who's next please', sånn at man nesten fikk dotter i øra, så jeg tenkte at jeg måtte nesten ta bilde av henne.
Hun hadde forresten kledd seg ut som en mus, eller sminket seg, heter det vel, men det ser man ikke på bildet.
Jeg lurer på om det er noe katolsk skikk, at man kan jobbe i finklær, ved høytider, (som Halloween)?
Det har jeg ikke sett i norske matbutikker, annet enn at Magne Winnem, når han var butikksjef på Rimi Karlsrud, på Lambertseter i Oslo, så var jeg innom der for å hente noen varer, (siden jeg jobbet som assistent på Rimi Bjørndal, var det vel, på den samme tiden, og siden disse to butikkene lå i det samme Rimi-distriktet).
Jeg tror det må ha vært jula 1996, dvs. lille julaften 1996, for butikksjef Kristian Kvehaugen og assistent Irene Ottesen, på Rimi Bjørndal, de spurte meg om jeg kunne kjøre til Karlsrud og hente noen varer, siden jeg hadde bil, (en Toyota HiAce), og kjente Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, (som jeg kjente fra skolen, i Drammen, da vi begge gikk i samme klasse, da vi var russ, skoleåret 1988/89, på Gjerdes VGS., og som ansatte meg som kassamedarbeider, ekstrahjelp, på Rimi Munkelia, på Lambertseter, ved juletider 1992, siden det var noe krøll, med hun nye kassalederen, på OBS Triaden, hvor jeg jobbet fra 1990 til 1992. For de trengte fler folk på Rimi Munkelia, under julehandelen det året, og jeg syntes jeg ble dårlig behandlet av hun nye kassalederen, på OBS Triaden, så jeg og Winnem ble enige om at jeg kunne begynne å jobbe i hans butikk, en gang hver fjortende dag, annenhver lørdag, mens jeg var i militæret i Elverum. For vi fikk helgeperm der, så og si hver helg, hvis det ikke var noe øvelse, f.eks).
Og da hadde han gitt alle i bemanningen lov til å gå med finklær.
Så kanskje Magne Winnem er litt som en katolikk?
Hva vet jeg.
Det er mulig jeg tar helt feil og.
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Det som var den lille julaftenen, 1996, var at det var en ting, som vi hadde lite av.
Så ble jeg bedt om å kjøre å hente det, på Rimi Karlsrud.
Og det gjorde jeg.
Og da sa jeg jo God Jul og sånn da, og kikka på de ansatte, som så ut som om de var på julebord, mer enn at de var på jobb.
Men men.
Men så, så skulle Irene og Kristian, ha meg til å kjøre til Karlsrud igjen, og hente kremfløte, en time seinere ca.
Men da ville ikke jeg kjøre, for jeg hadde bedt Irene om å bestille mer kremfløte, til dagen før.
For kremfløte har ganske lang dato.
Og, melkebilen er alltid forsinka, på lille julaften.
Men, hvis du bestiller masse fløte, til bitte lille julaften, så blir du ikke utsolgt, på lille julaften, før melkebilen kommer, utpå formiddagen, eller nesten på ettermiddagen, noen ganger, kan det virke som.
Men Irene ville ikke skjønne det her da.
Noe som jeg hadde lært meg til, for jeg hadde jo jobbet som leder, på Rimi Nylænde, julen 1994 og julen 1995.
Så da hadde jeg skjønt det.
Og kundene blir så sure, hvis de ikke får kremfløte, på lille julaften, for de trenger det til sausen eller kaka på julaften da, som de er tidlig ute for å handle.
Men jeg hadde jo sagt God Jul osv., til Magne Winnem, på Rimi Karlsrud, og det ble litt rart å dra dit, siden alle gikk i finklær, så det orka jeg ikke en gang til, å komme der i vanlige Rimi-klær, det ble litt rart, siden alle der hadde sin beste finstas på seg, og jeg vel hadde sagt God Jul til Winnem, vil jeg tippe.
Men da kunne liksom ikke Kristian Kvehaugen kjøre selv, eller at vi bestilte en taxi, til å hente kremfløte.
Neida, det kunne de ikke.
De kunne jo ha sent Thomas Kvehaugen, for eksempel, for å hente kremfløte.
Men jeg mente at det ikke var mitt ansvar, det med kremfløta, for det var Irene som hadde tatt den bestillingen.
Jeg hadde tatt tørrvare og kjølevare-bestillingene, vil jeg tippe.
Så at jeg skulle ta ansvaret for at Irene hadde bomma på melkebestillinga, det synes jeg ikke var riktig.
Og at jeg skulle kjøre to ganger til Rimi Karlsrud, det syntes jeg var for dumt.
De kunne ha sagt fra med en gang.
Eller kjørt selv.
Eller fått en annen til å kjøre, eller fått en taxi til å hente kremfløte.
Men det virka som at disse andre mulighetene ikke fantes.
Enten måtte jeg kjøre, ellers så fikk vi ikke kremfløte.
Så det var liksom som om det bare fantes min Toyota HiAce og melkebilen, av kjøretøyer, i hele verden.
Og sånn var det jo ikke.
Så jeg syntes de, Kristian og Irene, var litt dumme, siden de ikke skjønte at det var flere biler enn min Toyota HiAce og melkebilen i hele verden, eller Oslo.
Det var jo bare dumt.
Men de var ikke så lette å prate med de folka der.
De var sånn at de så vel på meg som en slags slave, og gikk og surmula og så stygt på meg da, for at jeg ikke ville slave like mye som de sa, eller for at jeg ikke ville dumme meg ut da.
De var for fine på det de, så de kunne ikke kjøre til en annen butikk for å hente varer selv.
Så de var kanskje litt for snobbete og diktatoriske til å jobbe i Rimi.
Det ville jeg nok ikke sett bort fra.
Noe sånt var det nok.
Det er nok ikke umulig.
Så sånn var nok det.