tirsdag 3. februar 2009

johncons-film produksjoner, (Illuminati Film 2 og Illuminati Film 3), tullet med av YouTube og Warner Bros. (In Norwegian).

Før jul, så lagde jeg jo noen korte 'lysbilde'-filmer på PC-en.

For jeg tenkte at YouTube var kanskje et bra medium, for å få fram om hva som foregår osv.

For jeg har jo funnet ut et par ting, om ting som virker som er problemer osv., i Norge osv., etter at jeg begynte her, i 2007, å prøve å finne ut hva som kunne være galt i Norge, siden jeg ikke fikk rettighetene mine osv.

Og jeg lagde jo først Illuminati Film 1, som vel ikke kan kalles noe mesterverk, men det var mest for å se om jeg fikk det Movie-maker programmet til å virke:



Så tenkte jeg nå, at jeg skulle sjekke hvor mange som hadde sett f.eks. Illuminati Film 2 og også Illuminati Film 3 da, som jeg mener å huske ikke ble så værst.

Så hadde de blitt sletta fra YouTube av Warner Bros, WMG:



PS.

De videoene virker fra bloggen her:



Men hvis man dobbeltklikker på videoen, for å få opp YouTube, så får man opp meldingen på bildet over da, om at 'This video is no longer available due to a copyright claim by WMG'.

Men dette har jeg ikke hørt noe om.

Hvis de har en 'copyright claim', som jeg bestrider, så må de vel si fra på en ordentlig måte da.

For, grunnen til at jeg tok med den sangen, 'Madonna/Ray of Light', hvis det er den sangen de klager på at jeg har med.

Grunnen er jo at jeg mener den sangen er en 'Illuminati-sang'.

En New World Order-sang.

Hun synger om de blonde damene, eller folka, som svirrer rundt, og så synger hun 'cause someone else shall be there through the endless years'.

'For noen andre skal være der gjennom de utallige år'.

Altså de mørkhårede da, som Madonna egentlig er.

Hun farger håret blondt, og da oppfører hun seg horete.

Når hun har mørkt hår, så har hun på seg mer klær, og oppfører seg som nettopp en madonna omtrent.

Så sånn er det.

Og hun er også jødisk kabalist.

Som er det samme som en heks.

Det er de som ble jaget i hekseprosessene i middelalderen.

Og folk sier at det var bare tull.

Men jeg tror de heksene var jødiske kabalister, og at dette har foregått, dette med den jødiske verdenskonspirasjonen, siden middelalderen, og hekseprosessene osv.

Dette har sikkert blitt avslørt mange ganger.

Som under inkvisisjonen.

Men så klarer de å dekke over det igjen, og fikk det til å virke som at heksene var uskyldige, mens de egentlig kanskje spionerte på de vanlige folka og sånn da.

Og snur det på hue.

Og sånn holder det på sikkert enda.

Untatt at nå har disse New World Order, så mye makt, at de kan være hekser i offentlighet nå.

Som Madonna.

Jeg skal finne mer om dette:

http://johncons-mirror.blogspot.com/2008/11/madonna-dyrker-visst-kabalah-de-som-str.html

I England så er ikke kontaktene lik de i Norge. Og i England så sitter det også en sikring, inni støpslene faktisk. I tillegg til sikringsskap. (N).




PS.

Sånn ser de sikringene ut, som sitter inni støpslene, i England:



Og sånn her ser sikringsskapet ut i leiligheten, med automatsikringer:



PS 2.

I Norge, så har man vel bare sikringsskap.

Så hvorfor man har to systemer med sikringer i England, ved at man også har sikringer inni støpslene, det veit jeg ikke.

Men det er det kanskje noen andre som vet.

Det får man regne med.

PS 3.

Det var den sommeren jeg var på språkreise, i Weymouth, sammen med Kenneth Sevland, og noen andre folk fra parallell-klassen i Svelvik, som var på samme gruppe i bordtennis og sjakk valgfag.

Sommeren 1986.

Det var da jeg lærte om det her.

Jeg hadde jo vært på språkreise i Brighton, aleine, året før.

Og Brighton er en mye større by enn Weymouth.

Så jeg syntes at det alkoholfrie EF-diskoteket i Weymouth var så kjedelig.

For jeg bodde hos samme vertsfamilie, som en svenske, som hadde vært i Brighton en god del dager, før vi norske dukka opp der.

Og da var jeg med dem ut på byen i Brighton, de første ukene, og vi drakk mange steder i byen.

Så det EF-diskoteket i Weymouth ble litt kjedelig, syntes jeg.

Så jeg satt mye hjemme hos vertsfamilien, i Weymouth, og så på engelsk TV, om kveldene.

De hadde en sånn jobb, at de skulle feste sammen noen kuler, med en strikk, for en fabrikk, til noe sånne snorer til å dra i, for å dra ned i do, eller noe.

Så det stod en sekk, midt på gulvet i stua da.

Og da måtte jeg også hjelpe til med de kulene da, mens jeg så på TV.

Så det var sånn ekstrainntekt de hadde.

Så sånn var det.

Og jeg hadde en kamerat på Bergeråsen, Kjetil Holshagen, som var så flink med elektronikk og sånn.

Og begge var interessert i data og da.

Og festing og sånn og da, og mer vanlige ting.

Men han spilte ikke fotball, og likte seg ikke i skogen, og kunne ikke sykle.

Så han tror jeg var den første nerden jeg så.

Men han ble med å skyte med luftgevær noen ganger tror jeg.

Nei, det var kanskje Ulf det.

Men, han lærte meg noe elektronikk-greier da.

Så jeg var vant til å skru og mekke på sånn elektronikk-greier, som sånne støpsler og sånn da.

Jeg hadde et sånn støpsel, som var 'tjuvkobla', eller kortslutta, med en ledning, som gikk fra den ene pinnen, til den andre, på støpselet.

Det støpselet, det lå i ranselen, det skoleåret 85/86, så hvis lærerne begynte med overhead f.eks, eller film.

Da bare stappa jeg det støpselet i veggen.

(Jeg satt like ved vinduet).

Og da gikk sikringen hele tida.

Så fikk vi se fortvilte lærere da, som en slags underholdning.

(Jeg vet ikke om de andre i klassen skjønte at det var meg som gjorde det. Men men).

Så da spurte jeg om de støpslene da, i Weymouth, til han faren i huset da.

Og han forklarte at de hadde sikringer inni støpslene i England da.

Og jeg forklarte, at i Norge, så hadde vi sikringer i sikringskapet da.

Og da forklarte han, at det hadde dem i England og.

Dem hadde sikringsskap også.

Da visste jeg ikke hva jeg skulle si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på nå.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 4.

Han Kenneth Sevland, han var ikke noe nerd, sånn som han Kjetil Holshagen.

Han 'Sevvi', som han ble kalt i Svelvik, han var god til å spille fotball osv.

Jeg tror han hadde med fotball, eller om vi kjøpte en fotball.

Så like ved der vi tok bussen til skolen fra.

Der var det en stor slette da.

Så dro vi dit, en av de første dagene da, og spilte fotball da.

Vi spilte med en lokal kar vi traff der, som var litt yngre enn oss, men som var god til å spille fotball da.

Og som så ut som om han var halvt innvandrer, eller noe.

Og det var ikke så mange utlendinger i Berger og Svelvik, så jeg begynte å mobbe han litt, og spurte om han var 'pakkis', 'are you 'pakkis'?'.

Så jeg var ikke så snill, på den tida der.

Men men.

Men han var god til å spille fotball da, og lærte meg et triks jeg skulle bruke hvis Sevland skjærma ballen med rompa, som han pleide å gjøre.

Da skulle man bare stikke fram beinet, og drite i fintene hans, så ville du da få han til å miste ballen da.

Men men.

Men det var sommeren jeg fylte 16 år det her vel.

Jeg husker at det var også et supermarked like ved der.

Og da pleide jeg å kjøpe cola-bokser, til 16 pence, tror jeg, og barbeque Hola-Hoops, eller om det heter Hoola-Hops, det var favoritt-snacksen min, muligens fra Brighton året før, eller om det var der jeg begynte å spise de.

Så kjøpte jeg også Judge Dreed, i bladkiosken der.

Og det var muligens der jeg begynte å drikke Cherry Cola og, og Dr. Pepper, hvis ikke det var i Brighton da, enten sommeren 1985 eller 88.

Aero, husker jeg også at jeg spiste, i 85 da.

Men men.

Og sånne peanøtter, som var tørr-ristede.

Men men.

Jo, mens vi spilte fotball i parken der.

Så møtte jeg og Kenneth to norske jenter, på vår alder vel.

De var ute med den single faren i vertsfamilien.

Det var faren og en unge, som lå i barnevogn, mener jeg å huske.

Og de to norske språkreise-jentene.

(Som var på et annet kurs enn oss, for vi hadde nettopp dukket opp på stedet).

De norske jentene måtte gjøre alt husarbeidet, og var omtrent som slaver, for han enslige vertsfamilie-faren, skjønte vi.

Så måtte de gå da.

Så vi visste ikke hva vi skulle gjøre med det.

Vi syntes det var veldig rart, men jeg tror ikke vi fikk navna dems.

Vi hørte bare at de var norske, på pratinga, eller noe.

De var fortvilte, husker jeg.

Og klagde da, på at de måtte gjøre husarbeidet og sånn.

Jeg kunne ikke de reglene så bra, for hva man kunne bli satt til å gjøre, som språkskole-elev.

Og var ikke helt meg selv, etter å ha blitt mobba, hele 9. klasse, husker jeg.

Men men.

Så vi gjorde ikke noe med det her.

Men vi var nettopp med siste året på ungdomsskolen da.

Så vi var ikke så vant til å ta opp sånne ting da, med språkskolen og sånn.

De måtte gå de jentene, og jeg tror det var første dagen vi var der, eller noe.

Så det ble ikke sånn, at vi så bra kjent med dem, at vi kunne forslå noe.

Vi prata bare med dem, i et minutt, eller noe, så måtte de gå til han single vertsfamilie-briten da.

Så han hadde kanskje noe kontroll på dem da.

Så det var bare noe jeg kom på nå, når jeg skrev om den språkreisen.

Så selv om de var to jenter, kanskje i 16-års alderen, så hadde ikke de noe å stille opp med, mot han briten, de måtte gjøre alt han sa, sa de.

Så sånn var det.

Verdisyn. (In Norwegian).

Jeg er ikke vant til å tenke så mye og diskutere så mye, om verdier osv.

Men nå tenkte jeg litt på det nå, om hvordan familien min var osv.

Faren min, Arne Mogan Olsen, og stemora mi, Haldis, de var veldig liberale og uansvarlige, må man vel si.

Mens farmora mi, Ågot Mogan Olsen, hun var veldig konservativ, kristen og sånn.

Gammeldags.

Farfaren min, han var nok litt mer moderne enn farmora mi.

Han var nok ikke kristen.

Han stemte Arbeiderpartien og jeg husker han hadde McKinsey-rapporten, tror jeg det heter.

En amerikansk sex-undersøkelse, fra 50-tallet, eller noe, stående i norsk-oversatt utgave, i stue-reolen, ikke langt fra flere bind om 2. verdenskrig osv.

Så han farfaren min, Øivind Olsen, var nok også liberal, sett med amerikanske øyne f.eks.

Han var vel typisk norsk da kanskje.

Noe sånt.

Hm.

Mormora mi er ganske streng og gammeldags på noen felter, hun er fra en gammel dansk militær og adelsfamilie.

Men jeg tror 'hippie'-barna hennes, kanskje spesielt Ellen og også søstra mi Pia, påvirker henne, til å bli mer som en kunstner.

Vi er en kunstner-familie, sier hun.

Men jeg husker jeg og søstra mi leide en amerikansk film, som het 'Youngblood' eller noe, i Stavern, midt på 80-tallet.

Det var en ishockeyfilm, hvor en sånn stjerne, Rob Lowe, eller noe, kanskje, var med, så søstra mi ville også se den.

Og da var det noe sånn kjærlighetscener i den filmen, som fikk mormora mi til å reagere, husker jeg.

Og mora mi var vel ikke så liberal akkurat, som faren min og stemora mi.

Neida, hun var streng og mer gammeldags, vil jeg si, fra det jeg husker fra oppveksten.

Så sånn var det.

Men jeg synes vel stort sett alle i familien.

Onkel Håkon og tante Tone, de er liberale, som noen tenåringer eller hippier, i fylla noen ganger, så jeg så ikke på de som moralske forbilder heller.

Og onkel Runar var litt vel streng og kjefta og sånn, syntes jeg.

Og kona hans Inger er jo i Jehovas Vitner.

Så jeg var litt skeptiske til å se på de som forbilder og.

Og farmora mi Ågot, gikk jo ikke for å være så utrolig utdannet og smart og sånn da.

Hun hadde vel ikke gått mer enn folkeskolen maks, vil jeg tippe, før hun ble tjenestepike, like før krigen vel.

Så hun var ikke sånn at hun kommenterte politikerdebatter på TV så mye og sånn, at hun hadde så mye greie på sånt.

Så hun så jeg ikke på som noe forbilde, for der gikk det vel mer på gudfryktighet og sånt nesten, hun var ikke så opplyst da, for å si det sånn, tror jeg ihvertfall.

Mens farfaren min, Øivind, han var veldig opplyst, men han ble alvorlig syk, på begynnelsen av 80-tallet, før jeg ble så innmari kjent med han, så jeg lærte litt å være skeptisk til nyhetene og sånn, fra han, for det var han, angående hydrogenbomba og politikerne i Norge og sånn.

(Blant annet, så hadde politikerne i Norge, på slutten av 60-tallet, var det vel, da de fant olje i Nordsjøen.

Da hadde politikerne sagt, at 'Vi får så mye olje, at vi kan gi det bort'.

Men da klagde Øivind på begynnelsen av 80-tallet, for det var ikke så mye olje alikevel.

Norge hadde fortsatt utenlandsgjeld, på den tida, husker jeg dem stadig prata om på nyhetene.

Så sånn er det.

Han klaga også på russere, som gikk og fiska, eller 'fiska', på Høyen, like nedafor Sand, mot Grunnane.

Som han farfaren min hadde sett stått nedpå Høyen da, og lata som dem fiska da, for da hadde dem med seg walkie-talkier, eller radioer, med lange antenner, var det vel han sa.

Men, han Øivind ble jo alvorig syk, med hjerneslag osv., på begynnelsen av 80-tallet, så det var vel bare et par år, mens jeg bodde der, som han var ordentlig oppegående da, og da var jeg bare 9-10 selv, så det var ikke så mye jeg prata med han, om politikk og sånn akkurat.

Men jeg hørte noe av det han prata med faren min om da, om hydrogenbomba og russerne på Høyen og sånn da.

Men det med at politikerne hadde sagt at vi kom til å få så mye olje, i Norge, at vi kunne gi det bort, det sa han til meg da, husker jeg, selv om jeg da sikkert bare var 10-11 år.

Men jeg syntes sånt var interessant, så jeg pleide å se på ettermiddagsnytt og sånn.

Og da satt alle klistra til skjermen der, ihvertfall Øivind og ofte faren min og, og vel også Ågot tror jeg.

Så det samme med dagsrevyen da selvfølgelig.

For de hadde bare NRK, dem hadde ikke svenskeantenne.

Og det var sjeldent, på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg, at folk ikke hadde det.

Så Øivind, faren til faren min, han tror jeg må ha vært ganske norsk, siden han ikke kjøpte svenskeantenne.

For de var ikke så dyre, nesten alle hadde det.

For da kunne man også se svensk TV1 og TV2 da.

Men det hadde ikke Ågot før langt ut på 90-tallet, i hvertfall, hvis hun hadde det i det hele tatt.

Mens både mora mi, og faren min, og også onkel Håkon og Haldis, og alle på Bergeråsen hadde svensk TV.

Men der var det fellesanlegg da.

Men i Larvik så hadde vi nok svenskeantenne tror jeg, i Jegersborggate, for der tror jeg ikke det var fellesanlegg, eller noe sånt.

Så sånn var det).

Men han var upopulær i familien, så han var ikke akkurat noe forbilde.

Og faren min og Haldis så jeg på som for uansvarlige.

Så ingen i familien var noe moralske forbilder for meg akkurat.

Men jeg lærte jo å se ting fra farmora mi sin konservative/gammeldagse side da, og fra faren min og Haldis sin moderne side kanskje da, gjennom hva de gjorde og sånn.

Så jeg lærte å se ting fra flere sider.

Men mitt verdisyn, angående moral og sånn.

Det var nok det jeg snappet opp fra venner og andre folk på skolen.

Så jeg skjønte hva som var rett og galt, for det var normer og regler på skolen og på stedet da, som jeg snappa opp fra jevnaldrende da, i Larvik vel, men vel mest på Bergeråsen, siden jeg bodde der lengst.

Så mitt verdisyn og moralsyn, det er nok sånn som det var i Norge på 70 og 80-tallet, der jeg vokste opp da.

Sånn som mine jevnaldrende var der.

Pluss at jeg lærte om rettferdighet og sånn da, av mora mi, og sånne ting.

Så jeg lærte nok en del fra mora mi og, gjennom diskusjoner og krangler og sånn, som vi hadde ganske ofte, om hva som var rettferdig osv.

Men det var litt slitsomt å bo der etterhvert da.

Men jeg har nok et vanlig norsk verdi og moralsyn, vil jeg si, siden Bergeråsen må vel sies å være et norskt sted, ihvertfall da jeg bodde der.

Det var ikke som på Vestlandet, at alle var kristne.

Det var som et vanlige norsk sted, på Østlandet, så mye av de verdiene og sånn jeg har, det er nok ting jeg har tatt opp under oppveksten der.

Om hva som er rett og galt og sånn.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Hva som foregår i politikken. (In Norwegian).

Neo sa 03.02.2009 kl. 11:18:
Sionistene i FRP var for denne lovendringen først
...men så tok populistene i partiet grep, og sørget for at FRP plutselig var mot lovendringen.

Værhanepartiet slår til igjen!


http://www.dagbladet.no/2009/02/03/nyheter/innenriks/politikk/jagland/jens_stoltenberg/4666809/

Her ser man hva som foregår i politikken.

Det er nesten så det ikke er vits å ha partier lenger.

For partiene har flere fløyer.

Det er snakk om tradisjonell fløy og sionistisk fløy, synes jeg det ser ut som.

I AP, så er sionistisk/New World Order-fløy representert ved Bilderberger-medlem Jens Stoltenberg.

(Og tradisjonell fløy representert ved Jagland, virker det som).

I Fremskrittspartiet, så er sionistisk-fløy representert ved Bilderberger-medlem Siv Jensen.

(Og tradisjonell, 'populistisk' fløy, det var vel kanskje, for eksempel, Carl I. Hagen det da, vil jeg vel tippe).

Så man kan se at både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet her er 'kuppet' av sionistene.

Hvis de sionistene hadde spilt ryddig, så kunne de vel startet sitt eget New World Order-parti?

Men neida.

Neida, de infiltrerer de vanlige partiene, og prøver å få gjennom New World Order-agendaen sin, gjennom vanlige partier, som folk tror er tradisjonelle enda.

Så de 'kupper' de vanlige partiene, istedet for å lage et eget New World Order-parti, som kanskje hadde vært mest redelig, vil jeg si, de her sionistene.

Hva med et eget sionistparti, Siv Jensen og Jens Stoltenberg?

Så kan dere føre New World Order og Bilderberger-agendaen deres på en åpen måte i det partiet.

For nå snikinnfører vel disse en New World Order-hverdag i Norge, gjennom de tradisjonelle partiene.

Så dette var bare et forslag, for å heller gjøre dette i åpenhet, dette med å heller opprette et New World Order-parti.

Så kan Jens Stoltenberg være partileder, og Siv Jensen parlamentarisk leder, i New World Order-partiet.

Eller omvendt.

Bare et forslag.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Og hvis man leser her:

http://www.dagbladet.no/2009/01/30/nyheter/innenriks/politikk/senterpartiet/arbeiderpartiet/4619527/

Så ser vi at den nye religiøse SP-lederen.

(SP skal vel være et bondeparti og ikke et religiøst parti?).

Hun sier at de vil overføre blasfemiparagrafen til en rasismeparagraf, eller lov.

Og dermed vekke denne 'sovende' blasfemiloven opp igjen da.

For 'å beskytte de religiøse folkas følelser'.

Mer om dette leste jeg om i en blogg, her kan man se en blogg-skribent, som vil beskytte alle folks følelser:

http://www.opplysningskontoret.org/2009/01/30/senterpartiet-forbyr-seksuell-avvisning/

Jeg mener at dette er 'tullball', i et demokratisk samfunn.

Folks rettigheter (ytringsfriheten), må komme før folks følelser.

Først må vi ivareta folks rettigheter, så kan vi tenke på folks følelser.

Det må ikke være slik, at noen folks følelser får komme foran andre folks rettigheter.

Da er vi på villspor i vårt demokratiske og rettferdige samfunn, mener jeg.

Dette med å 'beskytte følelser', som noen politikere bruker som argument.

Det høres fint ut, og vi vil ikke være slemme, og såre noens følelser.

Men jeg er redd at slik 'følelses-beskyttende'-politikk, det er egentlig politikk, som har en annen agenda, for eksempel en New World Order-agenda.

(Er du også et fremtidig medlem av New World Order-partiet ny SP-leder Navarsete?).

Er Liv Signe Navarsete også en sionistisk 'spion' og potensielt medlem i New World Order-partiet, som Siv Jensen og Jens Stoltenberg.

Har sionistene også 'kuppet' senterpartiet nå?

Var det derfor hun Haga, ble tvunget ut?

De lagde et 'plott', om at mannen til Haga og dermed også hun, gjorde noe galt, i forbindelse med utleie av Stabbur, eller noe annet latterliggjørende, eller hva det var.

Vips, så var SP-leder, og 'tradisjonell' politiker Haga, ute av spillet og politikken.

Ved hjelp av triks fra en sionistisk-kontrollert mafia eller 'mafian'?

Og så inn med Navarsete, 'sionistspionen', og potensielt Bilderberger-medlem.

Er det dette som har skjedd?

Var Haga-saken et sionistisk 'kupp' i SP, på samme måte som Valla-saken var et sionistisk 'kupp' i LO, for eksempel.

Så får vi en fin New World Order-hverdag, alle i landet.

Er det dette som foregår?

Ikke vet jeg, men det er vel lov å spørre håper jeg.

Det er vel ytringsfrihet enda, såvidt jeg har skjønt.

Det skulle visst ikke tulles med ytringsfriheten før i 2011, så jeg det stod i Dagbladet på nettet.

Så det er fortsatt to år igjen, som man kan skrive det man vil da.

Mer eller mindre.

Så da får jeg benytte sjangsen, mens jeg fremdeles har den.

Så får man håpe at det er i orden.

Hun Navarsete, sa også i Dagbladet-artikkelen, at det er for å beskytte folks følelser, som vi har forbud mot å velte gravstener.

Jaja, det er vel også for å respektere de døde og privat eiendom, nemlig gravstenene.

Så, å skrive en ytring, det har jo ikke noe med privat eiendom å gjøre.

Som å velte gravstener.

Så derfor mener jeg at dette var et dårlig eksempel, fra Navarsete, for å legitimere denne nye følelses-beskyttende loven.

Uansett, så må folks rettigheter komme foran andre folks følelser, mener jeg, som forklart ovenfor.

Hvis ikke blir det bare 'tullball' i samfunnet.

Det mener ihvertfall jeg.

Så sånn er det.

PS 2.

Noen ganger, så er jeg sånn, at jeg lar ting surre og gå litt i bakhue.

Og nå har jeg tenkt litt på det her, i bakhue, litt nå og da, i en halvtimes tid, eller noe.

Og det jeg lurer på nå, det er om ikke dette er såkalt 'konstitusjonelt', som amerikanerne prater om hele tiden.

I Amerika, så er det nok mye mektige lobbyer, Bilderberger osv., som sikkert kontrollerer mye av utenrikspolitikken f.eks.

Men det er vel mange oppegående folk der og, som følger med på konstitusjonen dems osv.

Og sier fra hele tiden, hvis noe er 'un-constitutional'.

Og det lurer jeg på om det lovforslaget til Arbeiederpartiet og Senterpartiet er.

Fordi, hvis det går på ytringsfriheten, så mener jeg at den er nevnt i Grunnloven.

(Uten at jeg kan Grunnloven på rams).

Og da går det på grunnlovs-rettslige, eller 'konstitusjonelle' ting.

Det samme som de prater om i Amerika hele tiden.

De har jo også en Grunnlov, eller 'Constitution', som de fikk omtrent samtidig som Norge, i etterkant av den franske revolusjon blant annet.

Og i både Norges og Amerikas grunnlover, så skal idealene fra den franske revolusjon, om frihet, likhet og brorskap være ivaretatt.

Så da burde ytringsfriheten være dekket av den norske Grunnloven, mener jeg, for det er vel en av de viktigste frihetene fra begynnelsen av den franske revolusjonen(?)

Så jeg tipper at dette nok kan gå på Grunnlovsmessige ting, etter å ha latt det her surret og gått litt rundt i hue, den siste halvtimen.

Og da kreves det i såfall 3/4-dels flertall, hvis Stortinget vil endre på dette, hvis man kan si at det går på Grunnlovsmessige, eller konstitusjonelle, rettigheter.

Noe jeg nok vil tippe at det egentlig er snakk om.

Så sånn er det.

Så får vi se om jeg klarer å tenkte på andre ting enn blogg her og.

Vi får se.

StatCounter: Oppdatering om 'nøkkelord'-søk på Google. (In Norwegian).







PS.

Nå har jo jeg skrevet mye om oppveksten min, i PS-er på de siste bloggpostene, de siste dagene.

Men jeg ser at noen søker på 'Erik Ribsskog, Per Furuheim'.

Per Furuheim er da sønnen til Ruth Furuheim, fra Olleveien, på Bergeråsen.

Like ved krysset Olleveien/Havnehagen, så det er mulig de bodde i Havnehagen og.

Men men.

Han Per, han er et år eldre enn meg, og var med på samme fotball-laget som meg.

Jeg husker godt engang vi spilte borte mot Vinn Sande, eller noe.

Og da satt jeg på i samme bil som han.

Jeg tror mora hans var der og, muligens.

Og da hørte jeg at han forklarte, hvordan han tenkte, når han skøyt på mål da.

Hvis han stod vendt bort fra målet for eksempel.

Da forklarte han, at når han hadde fått kontroll på ballen.

Så tenkte han inni seg, 'hvor er målet nå'.

Og så kikka han ikke opp.

Neida, han bare skøyt alt han kunne, i den retningen, som han trodde inni huet, at målet var da.

Da var vi kanskje 12-13 år, eller noe.

Noe sånt.

Og da sparte han mye tid da.

For, hvis man måtte se opp, etter hvor målet var osv.

Så kunne han jo ikke skyte like raskt, og ha like god kontroll på ballen.

Så det var egentlig et veldig smart tips.

At man skal bare tenke inni huet, hvor målet er, istedet for å begynne å speide rundt seg, og da kanskje miste ballen til en motspiller osv.

Og skyt gjerne hardt, vil jeg si.

Og også gjerne lavt.

Lavt og hardt, med vrista, heter det vel.

Da behøver du nesten ikke å se hvor du skyter, du bare tenker inni huet hvor målet er, så går ballen inn omtrent.

Eller, det er kanskje ikke så enkelt.

Men det var et bra tips det han Per Furuheim sa, på den bortekampen, i bilen, på begynnelsen av 80-tallet da.

Mora til Per, Ruth Furuheim, hun var sjef for St. Hans-aften komiteen.

I Vestfold, så hadde alle fri på St. Hansaften.

Noe dem ikke hadde i Buskerud osv., tror jeg.

Så da samla alle folka seg, på Ullviksletta, på 70-tallet.

Og også noen ganger på begynnelsen av 80-tallet.

Og jeg var faktisk med, en St. Hansaften på Ulviksletta, før jeg flytta til Berger.

Da jeg og søstra mi var på ferie hos faren vår da.

Det kan ha vært i 1977 eller 1978.

Jeg husker også en annen St. Hansaften, som vi feira med faren vår, og en kamerat av han, og sønnene hans, som han ene av het Rune Kraft, tror jeg, som spilte ishockey på Furuset, på slutten av 80-tallet vel.

Men farmora dems, eller noe, de hadde hus på Berger.

Ikke så langt unna Bergerbanen.

Så jeg var og spilte fotball med dem en gang, på Bergerbanen.

Og de bodde inne på Furuset, tror jeg.

Noe sånt.

Vi var også inne i Oslo og besøkte dem, noen ganger.

Og dem hadde Ringenes Herre-tegneserie og fjernstyrt bil og sånn.

Det her var på begynnelsen av 80-tallet.

Og dem var liksom litt kulere enn meg, de her Oslo-folka, så jeg holdt mest kjeft og prøvde å ikke drite meg ut.

Så sånn var det.

Dem prata ikke så mye til meg.

Så jeg satt mest å leste Ringes Herre-tegneserie album og sånn.

Og da husker jeg at jeg leste om da Frodo og Sam hadde Gollum i bånd, eller noe, oppå et fjell.

Men jeg huska ikke navna på dem da.

Og jeg skjønte ikke sammenhengen, for det heftet var ikke fra begynnelsen av boka.

Det var midt inni, og det var ikke så mye av handlingen som var med.

Det må vel ha vært 10 eller 20 sånne hefter, for å få med hele boka.

Eller triologien.

Noe sånt.

Så faren min var kamerat med faren dems da.

En som het Rune Kraft, fra Furuset, eller noe, og broren hans da.

Jeg husker ikke hva faren het.

Hm.

Samme det.

Men en St. Hansaften, på 70-tallet.

Kanskje i 1976 eller 1977.

Så var jeg og søstra mi, og faren min, og feira St. Hansaften, ikke på Ulviksletta, hvor Bergeråsen-folka feira.

Men, vi var på Berger, i Bergerbukta der, og feira.

Og da husker jeg dem hadde St. Hansbål og sånn.

Og det som var.

Var at da heiv de Rune Kraft og de, tror jeg det var.

Dem heiv da sånne planter som er i vannet.

Hm.

Sånne grønne planter, eller noe, som er i vannet.

Ikke siv.

Men noe andre grønne greier, som du kan plukke opp av vannet.

Hm.

Hva heter det da.

Ja det er mulig det heter havgress, eller noe, hva vet jeg.

Det er nesten som tang og tare.

Det kan hende det var tare, det er nok mulig.

Skal jeg sjekke.

Det var nok noe grønne tare- eller alge-greier, det var det nok.

Noe grønne tare-greier, som så ut som havgress omtrent, som var i vannet, i fjorden da, ved Bergerbukta.

Og da, så tok de ungene opp det tare-greiene og heiv det på St. Hansbålet.

Og den lukta husker jeg enda.

Det her var kanskje i 1976 eller 1977.

Og den lukta det lukta råttent og saltvann samtidig omtrent.

Pluss røyk fra bålet.

Så det var en ganske spesiell lukt, kan man si.

Så den St. Hansaftenen der, den husker jeg enda.

Mest på grunn av lukta, som nesten sitter igjen i nesa enda.

Så da er det nesten som å være tilbake på Berger igjen, på 70-tallet, når jeg kommer på den lukta.

Noe som skjer en gang iblant fremdeles.

For det var nok en av de mest spesielle luktene jeg har merka, når de kasta det her taregreiene, (som virker som at egentlig er noe slags grønnalger, eller noe, fra Wikipedia), på bålet.

Men men.

Men mora til Per Furuheim, hun hadde ansvaret for å arrangere St. Hansfeiring, på Ulviksletta, i 1980, tror jeg det var.

Men da hadde sønnen hennes, lillebroren til Per, dødd i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, vinteren før.

I en snøhule i hagen dems, i Havnehagen 4, mens Petter og Christian var inne for å spise da, så fikk han broren til Per, snøhula over seg, og døde da.

(Jeg syntes dette hørtes litt rart ut, hvorfor fikk ikke han gutten spise da?

Og en annen gang så skulle Petter og Christian ha meg, med hue først inn i en trang snøhule, utafor huset til farmora mi, på Sand, kanskje vinteren etter det her, eller noe.

Men men).

Og mora til Petter og Christian.

Tove Grønli.

Hun døde, i 1980, eller noe.

Må det vel ha vært.

Eller på begynnelsen av 1981.

Av hjerneblødning, sa faren min vel.

Kripos kom til Bergeråsen.

De her var venner av faren min og Haldis og også meg da.

Jeg var der ofte, mer enn hos Haldis, for mora dems, Tove, var hyggelig og blid mot meg da, og det var ikke Haldis.

Hu var ei hyggelig dame fra Nord-Norge, hun Tove Grønli, vil jeg si.

Hun var sammen med en fra Glassverket i Drammen, som het Willy, mener jeg å huske.

Som sa, engang vi så på håndballkamp.

(Vi pleide å se på sport der, nyttårshopprenn, cupfinale på Ullevåll, tror jeg og håndball til og med, eller om det var sportsrevyen).

Og da sa han Willy, til meg og Petter og Christian, at hun landslagskeeperen for Norge, tror jeg det var.

Hu var visst fra Glassverket, eller Drammen, og hu hadde Willy vært sammen med da, sa han.

Så sånn var det.

Det her var nok vinteren 1980, vil jeg gjette på.

Men men.

Så døde hu Tove da, en dag som Norge vant tredoble medaljer i Skøyte-VM, eller EM.

Og faren min satt da i leiligheten hvor jeg bodde, på en søndag, og ikke hos Haldis.

Enda faren min så aldri på sport sammen med meg.

Untatt den her søndagen da.

Så banka Willy på døra.

Og han var helt stiv i maska og likbleik i tryne.

Så jeg kjente han ikke igjen nesten.

Og jeg gikk bare å henta faren min.

Så fortalte Willy at Tove var død da.

Helt bleik i tryne, og sånn.

Så ringte vel faren min til politiet, eller hvem som gjorde det.

Så flytta Petter og Christian til faren sin i Mexico.

Carl-Otto.

Som hadde en spansk eller mexicansk dame.

Og det syntes jeg var trist, for hun Tove var alltid så blid og hyggelig.

Og Petter og Christian var kule å se på sport på TV og sånn sammen med.

Dem var til og med med til Larvik, og besøkte mora mi, og Pia, en gang.

Og dem var mye borte hos farmora mi, på Sand.

Og hos meg i Hellinga da.

Og de kjente også Christell.

Christell hadde visst tulla med den ene hamsteren dems, eller marssvinet, som het enten Whisky eller Vodka, sånn at enten den ene eller begge døde.

Og Christian sa at han hadde vært hos dem, så hadde dem hoppa fra noe greier, så hadde Christell vært i nattkjole eller noe, så hadde nattkjolen blafra opp, eller hva det heter.

Så hadde ikke Christell hatt underbukse eller truse på seg da.

Sa Christian sånn i 1980, eller noe.

Selv om det vel hørtes litt rart ut, vil jeg si.

Så om det var et forsøk fra Christian på å fortelle meg noe, jeg vet ikke.

Men han og Christell var visst uvenner da, pga. de hamsterne og mulig mer.

Men men.

Så det var litt døvt, at mora dems døde.

For hu var nesten som om hu var ei tante, for meg, vil jeg si, nesten.

Altså som tante Tone eller tante Inger.

Bare at hun Tove var hyggelig og er sånn at hun gikk liksom ikke for nærme, og blanda seg for mye inn i hva vi gjorde da.

Så der var det kult å henge, oppe hos Petter og Christian og Willy og Tove og dem.

Så det var døvt når hu døde, men sånn er det.

Jeg husker jeg vant en kilo wienerpølser, på Bingoen, på Snippen på Sand, en fredag var det vel, sommeren 1980.

Tror jeg det må ha vært.

Og da visste jo ikke jeg, hvordan jeg skulle lage dem.

Og jeg bodde jo aleine i Hellinga.

Men da hadde jeg Apache-sykkelen, som jeg fikk fra morfaren min i Nevlunghavn, Johannes, husker jeg.

Og da sykla jeg opp til Petter og Christian og dem.

Og da lagde Tove de pølsene, mener jeg å huske.

Så da dro jeg ikke til Haldis, og ikke til onkel Håkon og dem.

Så det var tre hus jeg kunne dra til da, på den tida.

Huset til farmora mi, mitt hus i Hellinga, og huset til Petter og Christian og dem.

Der fikk jeg lov å henge av Tove da.

Men når hu døde, så kunne jeg jo ikke henge der mer, og Petter og Christian flytta jo til Mexico.

Så da, så ble jeg deppa.

Men, det som skjedde da.

Det var, at da dukka plutselig Christell og Gry Stenberg og Nina Monsen opp i leiligheten min, i Leirfaret, og satt på musikk, og dansa i stua der og sånn.

Så da, etter det, så blei jeg heller nesten venner med dem.

Selv om dem var jenter.

For jeg hadde ikke noen andre kamerater på Bergeråsen, på den tida.

Så etter at mora til Petter og Christian døde, så hang jeg mye med Christell og Gry og hun Nina da, og også litt med søstra mi, da hu flytta til Bergeråsen, og med Tom-Ivar som gikk i klassen.

Men når søstra mi flytta til Bergeråsen, da hang jeg ikke så mye med de.

Men da vel mest med Tom-Ivar og Kjetil Holshagen, og seinere tremenningen min Øystein Andersen fra Lørenskog.

Og også innimellom med Ulf Havmo fra klassen og Espen Melheim fra klassen, og også Karl Frederik Fallan fra klassen, selv om han kødda mye.

Men men.

En gang, så var Petter og Christian på besøk fra Mexico, eller om dem hadde flytta til Malaga da.

Og da bodde Christian hos meg i Leirfaret.

Og Petter bodde hos en kamerat i Havnehagen.

Og da sjekka Christian opp nabojenta, i Leirfaret, Aina.

Så fikk han kjærestebrev av Aina, som han glemte igjen.

Så gjemte jeg det brevet på rommet mitt.

Det gamle rommet mitt, som Christian lånte da, der som Haldis satt inn en fryser med umerka kjøtt.

Og da, noen år etter, så prata jeg en sjelden gang med hun Aina da.

Så dukka hu opp i vinduet mitt der.

Så fortalte jeg at jeg hadde det brevet da.

Men da ble hun litt desp, så da måtte jeg gi henne det brevet da.

Men men.

Vi var også oppe hos Per Furuheim og dem.

Og da leika jeg og Christian og Per da.

Christian hadde respekt for han Per.

Han var tøff og kraftig da.

God til å spille fotball, som jeg forklarte.

Christian var også god til å spille fotball.

Han var et år yngre enn meg, og Petter og Per var et år eldre enn meg.

Det endte med, at jeg tok hageslangen til Per Furuheim og dem, og spruta på han Per da.

For jeg var litt bortskjemt på den tida her, og var ikke redd for noen.

Jeg var ganske tøff av å bo aleine osv.

Så da, så fikk han Per tak i meg, i en bakke, i hagen dems, eller en skråning, heter det.

Og skikkelig dynka meg i vann, med den hageslangen da.

Men, jeg fikk ihvertfall spruta litt på han først.

Så jeg var ganske tøff, syntes jeg selv, selv om han var sterkere.

Så jeg dreit egentlig i det, om alle klærna mine ble våte, for jeg fikk ihvertfall tatt igjen på han, på forhånd da, for å si det sånn.

Jeg passa på å dynke han ganske bra med vann, for jeg tenkte at han kom til å ta hevn når han fikk tak i slangen.

Så sånn var det.

Så hopper vi fram til 1994, da jeg jobba på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo.

Ruth Furuheim, som også hadde gitt meg en Tweed-dress før konfirmasjonen min, og som også dukka opp i konfirmasjonen min, hvor ikke faren min var.

Hun, hun dukka også opp på Lambertseter t-banestasjon, sommeren 1994, tror jeg det må ha vært.

Jeg hadde vel nettopp begynt lederopplæring i Rimi.

Og jeg gikk til t-banen, sammen med Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, og som året etter vel, begynte som butikkleder i Rema, og som tok med seg Rimi Varebok til Rema da, husker jeg.

Noe som ikke var lov.

Men hun fikk lov av butikksjef Elisabeth Falkenberg, husker jeg.

Og jeg var så fersk som leder i Rimi, at jeg måtte love dem og ikke si noe, og sånn, mener jeg å huske.

Og jeg var ikke så fortrolig med Anne Katrine, så jeg sa ikke fra til henne om det.

For vi kommuniserte ikke så bra, og dem var litt redde for henne, så det smitta litt over på meg.

For hver gang Anne Katrine skulle dukke opp i butikken, så var lufta full av panikk, i butikken.

Det ble viska, hele tida, fra hun Hilde og også fra Elisabeth og Solveig vel og meg.

'Har Anne Katrine gått?'.

Så de damene var i panikk, når hun Anne Katrine var i butikken.

Og jeg, jeg ville jo ha karriere i Rimi, så jeg ble litt smitta av det her da.

Så Anne Katrine var ikke som et vanlig menneske omtrent.

Hun var liksom en kjempeviktig person da, som skapte panikk, blant Rimi-kollegene mine.

Så jeg var ikke helt på bølgelengde med henne.

Hun var også sånn, at hun prøvde å psyke ned folk, og skulle tøffe seg, så det var ikke så lett for en ny leder i Rimi, å vite hvordan han skulle takle henne.

Men jeg skriver om den vareboka nå i hvertfall.

Så sånn er det.

Mer da.

Jo jeg og hun Hilde.

Som hadde vært i Jehovas Vitner, husker jeg, og hun klagde på at det var jævlig, å komme seg vekk fra de folka, som vistnok var veldig ille.

Men men.

Så var Ruth der, fra Berger, på T-banestasjonen.

Hun var litt pussa, og hadde solgt leiligheten til Dag, sin eldste sønn, sa hun.

(Jeg vet ikke hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin på Lambertseter selv?).

Ruth Furuheim hadde fire sønner.

Og en mann som var litt spesiell.

Han var liksom sånn at han var så uspontan og sånn.

Jeg var med dit, en 3-4 ganger kanskje, for faren min kjente dem da.

Jeg tror det var Ruth som bestemte der, men jeg vet det ikke sikkert.

Dag, han var en 4-5 år eldre enn meg kanskje.

Og han hadde jeg spilt bordtennis med, på klubben, på Berger Skole.

Han var kanskje litt gammel til å gå der da.

Han gikk nok på ungdomsskolen da.

Men han var helt grei, og kjeda seg vel bare antagelig.

Han jobba også bra, på verkstedet til faren min, husker jeg.

Og han var vel da, kanskje 19-20 år, og prata om at han hadde møtt ei dame i Oslo da.

Og at han dro inn der i helgene.

Jeg var vel da 15-16 år kanskje.

Men han Dag oppførte seg omtrent som en kamerat mot meg da.

Så han var en av de greieste folka, som faren min hadde til å jobbe der nede, vil jeg si.

Jeg så noen sånne ninja-filmer, sammen med Kjetil Holshagen, på den tida her.

Så lagde jeg en sånn ninja-stjerne da, av noen sigder, som jeg hadde rappa på Bekkelagshytta, eller Birkebeinerhytta, eller hva den hytta heter, på Krok hyttefeltet der.

Og da kasta jeg den ninjastjerna inne på verkstedet.

For jeg fikk lov til å gå litt berserk der, og skyte med spikerpistoler og sånn, når jeg var aleine der.

Og da var bare han Dag der, så kasta jeg den ninjastjerna gjennom halve verkstedet nesten, og den gikk inni noe papp, til emballasje, til møblene da.

Så den var ganske kul.

Men jeg var ikke noe flink til å feste sammen de fire sigd-bladene.

For jeg festa dem bare med teip.

Og jeg fiksa ikke det å borre hull i dem, som hadde vært bedre, for jeg fant ikke noe bor, på den bormaskinen, som borra hull gjennom det stålgreiene.

Det bora var vel mest for tre, kan jeg tenke meg.

Og jeg gadd ikke spørre faren min, for eksempel, eller onkelen min Håkon, om sånne ting, for dem likte vel ikke at jeg rappa sånne ting fra hyttene der og sånn.

Så sånn var det.

Så hvorfor han ikke solgte leiligheten sin på Lamberseter selv.

Det er ikke godt å si, men det var sikkert en grunn da.

Får ikke håpe at han døde han og.

Den nest eldste broren, var kanskje litt villstyrlig.

Karl Fredrik Fallan, forklarte at storebroren hans, hadde sett, da han Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, het han kanskje, hadde kræsja med en bil, på veien ved Berger skole der, ved gangbrua der vel.

Og da kunne broren til Karl Fredrik Fallan, se inn i hjernen på Erik Furuheim, fortalte Karl Fredrik meg.

Og dem sa at han var gæern, etter å ha vært på sykehuset.

Eller sinnsyk.

Men jeg spurte han, om jeg kunne få låne luftgeværet hans.

Jeg og Ulf Havmo.

For han jobba også for faren min, mener jeg å huske, han Erik Furuheim.

Og da fikk jeg låne luftgeværet, som var helt nytt omtrent.

Og jeg og Ulf, vi gikk ned på noe jorde og sånn, med luftgeværet.

For vi ville gå unna verkstedet og faren min og sånn da.

Men det var ikke så smart.

Da så noen folk fra Oslo eller Drammen vårs, fra en hytte.

Og da kom det helikopter, så vi måtte løpe inn i skauen da.

Og da satt vi luftgeværet på hjørnet av verkstedet.

Vi ble litt stressa av det her helikopteret og den her løpinga da.

Så spurte jeg Ulf, hvor det luftgeværet var, noen måneder seinere.

For jeg var ikke helt med alltid.

Det var Ulf som absolutt ville låne luftgeværet, så han fikk meg til å spørre da.

Det her var vel før jeg kjøpte luftgevær selv.

Men jeg hadde kjøpt luftpistol på postordre, fra Sverige, eller noe.

Men men.

Så, spurte Erik Furuheim, et halvt år seinere, eller noe, hvor luftgeværet var.

Så var det ikke inne på verkstedet, i et hjørne, som jeg trodde.

Neida, det var utafor verkstedet, som Ulf hadde satt luftgeværet.

Der hvor bestefaren min, Øivind, pleide å gå å pisse, da han levde.

På hjørnet som var på samme sida som flis-siloen, det hjørnet av verkstedet som var nest nærmest flis-siloen.

Der stod luftgeværet.

Men det var jo helt gjennomrusta da, omtrent.

Så jeg forklarte han Erik Furuheim det, at jeg trodde det hadde stått inne på verkstedet.

Jeg sa vel det til han, at det stod i hjørne på verkstedet, for det hadde Ulf sagt.

Men neida, det stod utafor verkstedet.

Så det strøkne luftgeværet var bare helt rustent, et halvt år seinere, eller et år seinere, eller noe.

Men da ble faktisk ikke Erik Furuheim sur.

Neida, han hadde vel nesten gitt opp det luftgeværet, så jeg slapp å betale og sånn.

Karl Frederik hadde jo sagt at han var gæern, eller sinnsyk, og sånn.

Så jeg trodde han skulle klikke helt.

Men han sa ikke noe.

Han bare smilte og sa at det var ikke så farlig.

Så jeg kan ikke si han ble gæern av å være på sykehuset akkurat.

Han virka ikke noe gæern for meg.

Men han gikk ikke med klærna ordentlig på seg, etter det, muligens.

At han gikk med buksa sånn at han hadde sånn rørlegger-sprekk og sånn, muligens.

Men bortsett fra det, så virka han vel normal, ihvertfall ikke gæern.

Selv om jeg lurer på om det var han, som skulle betale storebroren til Karl Frederik, for å at to bikkjer skulle knulle, eller noe.

Det var så dumt.

Men han storebroren til Karl Frederik, han gikk ikke med på det, etter lang tenkepause.

Masse unger og ungdommer stod og fulgte med da, når dem prata om det her da.

Men det kan ha vært en annen kar og, selv om jeg tror det var Erik Furuheim, så det er mulig at han mista en del av hjernen, i den ulykken.

Det er mulig.

Han skrøyt fælt av sykepleierne, på sykehuset der i Tønsberg.

At de sykepleier-damene var veldig hjelpsomme osv.

Så det er mulig at dem hadde gjort han litt sexfiksert, og at han var normal i hue, det er mulig.

Hva vet jeg.

Jeg kjente han ikke så bra før den ulykka heller, så jeg skal ikke si noe sikkert.

Men men.

Og faren min var ofte oppe hos Ruth Furuheim da.

Og prata lenge og sånn.

Mens jeg måtte sitte i bilen og sånn.

I en halvtime, en gang, og i femten minutter, en annen gang da.

Og han faren til Per og dem da.

Han var nesten som en grønnsak nesten kanskje.

Eller veldig sånn konform, eller noe.

Litt spesiell da.

Men jeg skal ikke si det for sikkert, hvordan han var, for jeg var ikke oppe hos dem så mye.

Ikke ofte nok til å si noe.

Men hu Ruth, hu var hyggelig mot meg, og kom i konfirmasjonen min og sånn.

Men jeg kjente ikke de, Per og Dag og Erik så bra, som Petter og Christian for eksempel.

Per, han prata jeg aldri med, sånn som Dag og Erik.

Han hadde vel rødt hår han Per, tror jeg, mens dem andre hadde lyst hår da, og mora hadde mørkt hår.

Men men.

Men jeg så på dem, som vanlige folk, som bodde på Berger.

Og ikke som kamerater.

For dem var eldre enn meg, og han Per, han var aldri noe grei mot meg.

Han klagde en gang, så jeg hørte det, da jeg satt i bilen og venta på faren min, at jeg hadde 'gulere tenner enn meg', til de andre ungene, oppi Olleveien/Havnehagen der.

Men jeg var nesten aldri der oppe, jeg var mest nedafor S-svingen, og der var aldri han Per og brødrene hans.

Så jeg kjente ikke de så bra, som Petter og Christian ellet Tom-Ivar og Kjetil Holshagen f.eks.

Men jeg kjente dem, siden dem bodde på Bergeråsen, gikk på fotballen, var venner av familien, jobba for faren min, de to eldste.

Så jeg og han Per Furuheim, vi gikk dårlig sammen.

For vi burde kanskje vært nesten kamerater, siden mora hans kjente faren min, og vi hadde gått på samme fotballlag, Berger IL.

For selv om han var et år eldre, så var det sånn, at to årstrinn, utgjorde et lag da.

Så det vi var enten på lag med dem som var et år eldre eller et år yngre enn oss., vi i klassen, som spilte på fotballlaget.

Men jeg og han Per, vi var aldri kamerater.

Han var sånn aggresiv, og var aldri hyggelig eller grei.

Og han var mye sterkere enn meg og, så han kunne banke meg, hvis han ville.

Men jeg var ikke så mye oppi der, jeg var mest på Sand og nedafor S-Svingen, på Bergeråsen.

Og der var det sjelden noen som turte å kødde for mye.

Og jeg fikk jo spruta vann på han Per da, den gangen Christian Grønli var på besøk hos meg, i Leirfaret, da dem bodde hos faren sin, i Spania, var det vel, på begynnelsen av 80-tallet, var det vel.

For han Christian hadde klagd på han Per.

Eller han ville dra opp dit.

Noe sånt.

Men men.

Og det ville egentlig ikke jeg, tror jeg.

For jeg pleide ikke å henge oppi der.

Så det var kanskje derfor jeg gikk litt amokk med hageslangen, da han Per begynte å sende meldinger osv.

Det er mulig.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 2.

Det står også, at noen søker på 'Siv Jensen, Kjetil Ree'.

Kjetil Ree, var en Wiki-admin, med gangster-aktig profil der, husker jeg, hvor han røyka sigar og sånn.

Og på Berger, så var det også en som het Erik Ree, som gikk i klassen min.

Så jeg lurer på om de kan være i slekt.

Han Kjetil Ree, han kødda med meg på Wiki.

Han visste hvem jeg var, fra IP-adressen min der, så det tolka jeg som en trussel, da jeg skrev om Grandiosa der.

Og Siv Jensen, hun er jo Bilderberger.

Og det virka som om det var noe med han Kjetil Ree og.

På grunn av trakasseringa hans på Wiki.

Så hvorfor folk søker på de to, det vet jeg ikke.

Men det er kanskje andre som veit det.

Kanskje han er broren til han Erik Ree?

Han hadde en bror, som var et par år yngre, men jeg huske ikke hva han het.

Kanskje dem ikke er i familie.

Det er mulig.

Vi får se.

Jeg driver å mobber Hilde, en ekskollega fra Rimi Bjørndal, fra 90-tallet, som ikke ville bo i Oslo lengre, sånn rundt 1997, husker jeg. (N).

Hilde
H. Berg Sørum
 vil
hete Sørumsmyrè til etternavn. Fint ikke sant ?
for
5 timer siden
 - Kommenter





 Erik
Ribsskog
 kl.
01:39, 3. februar



Har
du gifta deg nå, eller har du het Sørum hele tida?
 

Er
du i slekt med han Helge Hammelow Berg forresten?







Det er ikke så ofte det er snø i Liverpool, så jeg tenkte jeg fikk poste om det på bloggen. (In Norwegian).























PS.

Det er fullt kaos i England nå.

Skoler holder stengt og det er fullt kaos på motorveiene osv., så jeg på nyhetene i kveld.

Jeg synes jeg hørte på nyhetene, at det var opptil 6 inches med snø, på et døgn, eller noe.

Hvor mye er seks inches da.

15 cm sa Google:

http://www.google.co.uk/search?hl=en&q=6+inches&btnG=Google+Search&meta=

Så da blir det helt kaos i England, og de prater om arktisk klima på nyhetene osv.

Så det er litt morsomt, for selv om jeg bodde på Østlandet og i Vestfold, så husker jeg jo at det var snøføyke og snøstorm omtrent, da jeg gikk på barneskolen og skulle gå å spise middag hos farmora mi på Sand, etter skolen.

Da tok vinden fart rundt fjorden der da, Drammensfjorden.

Hvor det har vært en isbre som har gått da, og stanset ved Svelvik, tror jeg, siden det var så mye sand der.

(I istiden da, og ikke på 70-tallet).

Og da tok vinden fart på Grunnane og sånn da, som det het ikke langt unna der, og kom rett i trynet på meg, de siste hundre meterne av skoleveien.

Skikkelig snøføyke, så man var skikkelig rød i tryne, når man kom inn i huset.

Og hadde blitt piska i tryne av snøføyka der da, på veien på Sand der.

Men men.

Jeg var den som hadde lengst skolevei, av alle på Berger skole, vil jeg si.

Jeg og Geir Arne, men han bodde litt nærmere skolen.

Men på morgenen, da gikk jo jeg fra Bergeråsen, så da hadde jeg bare fem minutter, å gå, for å gå til skolen, eller noe.

Så det var ikke så gæernt.

Men bort til bestemor Ågot og de, på Sand, så var det vel kanskje 15-20 minutter å gå da.

Noe sånt.

Så det var ikke så ille, men det var ikke så artig i ti minus og snøføyke i januar og februar.

Men man hadde ikke noe valg da, det var ikke så ille heller.

Jeg kunne ta pauser, hvis jeg ville og, i huset i Hellinga og seiere i Leirfaret da.

Og jeg kunne også gå innom butikken på Sand der da.

Så det var mulig å dele opp den skoleveien i 2-3 etapper, hvis man ville da.

Og jeg dreiv alltid på med noe og, og hadde alltid penger omtrent, så det var ofte at jeg var en time kanskje på Bergeråsen, for å legge fra meg ranselen, før jeg gikk bort til Ågot og dem.

Og slapp jeg å se tryne på Geir Arne og Ditlev og dem, noe mer, den dagen, for da spiste vel dem middag, når jeg gikk bort dit.

Så det var ikke så kjedelig alltid, som det kunne ha vært, for det var på 80-tallet, og da var det lov å ha det litt artig og, ikke som på 70-tallet, da ble man sett litt rart på, hvis man prøvde å ikke kjede seg, mens på 80-tallet, så var det lov å gå i butikken og kjøpe godteri osv., selv om det ikke var lørdag.

Så sånn var det.

Men det var vel mest på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, at det var skikkelig gammeldagse vintre, mener jeg å huske.

Men det er mulig jeg husker feil og.

Det er mulig.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Jeg kontakta Lene, kusina mi fra Bergeråsen, som er døv. (In Norwegian).


Hei
Lene,



Between
Lene
Olsen

and
You



 





Erik
Ribsskog



Today
at 00:09



hvordan
går det med deg?

Husker du meg, fetteren din fra
Bergeråsen?

Hilsen Erik









PS.

Jeg flytta til faren min, i 1979, fra mora mi i Larvik.

Og da flytta faren min ned til Haldis, noen måneder seinere, i 1980, må det vel ha vært.

Og sommeren 1981, så flytta jeg til Leirfaret, en gate like ved Hellinga.

Mens faren min fortsatt bodde hos Haldis i Havnehagen.

Så jeg bodde aleine i Hellinga fra jeg var ni år da.

Ni og et halvt da.

Og mens jeg bodde der, jeg tror det må ha vært i 1980 kanskje.

Eller muligens våren 1981.

(For jeg husker jeg flytta til Leirfaret, sommeren 1981).

Men da skulle Håkon og Tone og besteforeldrene mine, Ågot og Øivind, til Rhodos, eller noe sånn.

Så da skulle Lene være hos meg, i Hellinga.

For faren min bodde hos Haldis da.

Det var om sommeren det her, husker jeg.

Så om det var sommeren 1981 kanskje.

Ikke godt å si, men det kan også ha vært høsten 1980 kanskje.

Enten det, eller våren 1981 vel.

Noe sånt.

Og da, så var vel Tommy, broren til Lene, hos mora til mora dems, Tone, eller noe.

Eller hos søstra til Tone.

Noe sånt.

Men Lene var hos meg da.

For faren min bodde jo nede hos Haldis.

Så i en drøy uke, så hadde jeg hun døve Lene boende hos meg, i Hellinga da.

Og da fikk jeg faren min til å kjøpe masse godteri og sånn, i butikken, husker jeg.

Og vi dro på sirkus, tror jeg, i Drammen.

Med faren min da, som skulle noe greier i Drammen.

Og det gikk greit, for hun Lene hun er jo rolig og sånn, og hun klarer ikke å prate, så vi krangla ikke.

Og jeg hadde sånn tegneserie, som het Hakke Hakkespett og lykkevannet, eller noe.

Om noe sånn lykkeserum, som gjorde deg kjempeglad hvis du drakk det da.

Et artig tegneserie-album da.

Og Lene klarte å lese.

Så jeg lot henne lese det albumet.

Også hadde bestefar Øivind sukkersyke.

Så jeg blanda noe sånn suketter, oppi et glass vann.

Også etter at hu kusina mi hadde lest det albumet, mens hu satt på verandaen til Ågot, husker jeg.

Så det var nok sommeren.

Så satt jeg opp plakat.

'Lykkevann 1 krone'.

Det var bare mest for tull da, for det var ikke så lett å prate med Lene, men da tenkte jeg at hun kanskje skjønte det da.

Og da kjøpte hun et glass 'lykkevann' da, eller 'lykkeserum', eller hva det het.

Men det virka nok ikke.

Det var bare vann med opphakka suketter i.

Men da lot jeg henne først lese det tegneserie-bladet da.

Så kjøpte hun det glasset med lykkevann da.

Men hun kjefta ikke da det ikke virka.

Så sånn var det.

Og jeg husker fortsatt at jeg faren min til å kjøpe mye godteri da, så jeg bla stappmett av godteri osv.

Det husker jeg enda.

Så jeg tror faren min hadde litt problemer med å kontrollere meg, for han var ikke så streng, som mora mi og stefaren min i Larvik.

Men men.

Og da, den uka der, eller hvor lenge det var.

Så måtte jo jeg prøve å tyde på trynet til hun Lene, hva hun mente om forskjellig da.

For det var først mange år etter, når vi var tenåringer, som jeg og søstra mi og Christell, dro på døvekurs, i Holmestrand og hjemme hos Lene og Tommy og Håkon og Tone og dem da.

Så i 1980, eller 1981, var det kanskje.

Da kunne jeg bare tegnet for 'mamma' eller om det var 'pappa'.

Det er å ta pekefingeren, mot sida av nesa, eller noe.

Eller om det var på tuppen av nesa.

Noe sånt.

Og det betydde da mamma eller pappa.

Det var omtrent det eneste jeg skjønte av døvespråk.

De skulle komme hjem en søndag.

Og da trodde jeg, at Håkon og Tone kom til å være borte hos Ågot, fordi jeg vet ikke hvorfor jeg tenkte det, men jeg bare tenkte det, at da kom dem til å være der, den dagen dem kom hjem.

Så da forklarte jeg det til Lene, med døvespråk og noen tegn og sånn da.

At foreldra hennes var borte på Sand.

(Som jeg trodde da, at dem kom til å være der.

Antagelig fordi jeg og Lene hadde vært så mye på Sand, i huset til Ågot og Øivind, den uka da.

Så jeg tenkte litt feil).

Så når vi dukka opp der da, den søndagen.

Så var ikke Håkon og Tone der.

Så måtte vi gå tilbake til Bergeråsen da.

Så da var jeg litt dum.

Men sånn er det.

Eller så gjorde jeg ikke noe tull den uka.

Jeg prøvde å behandle hun Lene bra og sånn da.

Og det er kanskje derfor, at jeg noen ganger klarer å lese folk litt på trynet og sånn.

Noen ganger ihvertfall.

Fordi jeg er vant til å prøve å tyde hu kusina mi, fra hvordan grimaser hun hadde på tryne osv.

Siden jeg ikke skjønte døvespråk osv.

Så det er mulig at jeg skjønte mer sånt da, av det.

For vi klarte å kommunisere, på en måte da, jeg og Lene, selv om hun var døv da, selv om det ikke var så lett.

Og jeg lot henne mest være i fred.

Selv om jeg syntes det var artig å ha besøk i Hellinga der og.

For jeg bodde der jo aleine og sånn, så det var nesten som å ha en søster, eller noe, det da.

For jeg var jo vant til å bo i Larvik, hvor jeg hadde mor og stefar og søster (Pia) og lillebror

(Axel, selv om han var en del yngre enn meg og Pia, så vi kunne ikke prate med han.

Det var en TV-serie, som var populær, på 70-tallet, som het 'I ville vesten', eller noe sånt.

Hvis det ikke var en annen, lignende TV-serie.

Og Axel, han pleide å ligge å grine, på lørdagskveldene.

Så da måtte jeg eller søstra mi, gå inn på soverommet til Arne Thormod, mora mi og Axel, som hadde en vogge der, heter det vel.

En seng som man kunne vugge da, var det vel.

Og da måtte vi, annenhver gang når Axel skreik.

Da måtte vi vugge vogga, i 10-15 minutter, til Axel sovna igjen da, eller holdt kjeft.

Og da måtte vi se på TV, i et speil, som hang i stua, fra soverommet til muttern og Arne Thormod.

Men det var vanskelig å se noe på den TV-en, gjennom det speilet.

For teksten ble speilvendt, naturlig nok.

Og bildet og.

Og jeg og søstra mi, vi var bare 8-9 år da.

Så vi klarte ikke å lese teksten bakvendt, så bra.

Men jeg klarte det nesten, husker jeg.

Så derfor syntes jeg Christell var så dum.

Fem år etter det her, eller noe.

På Bergeråsen, i Havnehagen.

For da klarte hun fortsatt ikke å lese teksten riktig vei.

Hvis det var program med Erik Disen, eller hva han het, fra Disneyworld osv., som vi syntes var så artig da.

For på den tida, på begynnelsen av 80-tallet, så var det ikke sånne parker som Tusenfryd og Badeland og sånn, i Norge.

Nei, så vi hadde aldri sett noe lignende, som var på de TV-programmene fra USA, på NRK da.

Og Christell klarte ikke å lese teksten.

Så hun bare skreik ut, 'hva stod det nå'.

Hele tida, for annenhver setning omtrent.

På en sur måte.

Og da måtte Arne og Haldis svare da.

Så det var Christell som var sjefen der omtrent, kunne det virke som.

Noe sånt.

Men men, men det var jo sånn jeg og søstra mi klarte, fra vi var mye yngre enn det Christell var da.

Så da syntes jeg Christell var dum, husker jeg.

Samtidig var hun veldig bortskjemt, og litt sånn primadonna der nede hos Haldis og på Bergeråsen da.

Og hun hadde jo Haldis og brødrene sine, Jan og Viggo, og masse slekt på Vestlandet og sånn.

Og hun hadde jo faren min og, må man si.

Så hun var ganske sånn at hun bestemte mye.

Ihvertfall over venninnene sine, Nina Monsen og Gry Stenberg, husker jeg.

For Christell kunne være ganske tøff og.

Men jeg vet ikke hvem som bestemte av henne og søstra mi, Pia.

Christell hadde mye mer ting da, klær og sånn.

Og Christell sitt rom var fint og med mange ting, og ryddig da.

Mens søstra mi sitt rom, var mer sånn spartant, uten så mye ting, og med masse rot på gulvet og sånn da.

Så det var litt urettferdig sånn, at søstra mi nok ikke fikk så mange ting som Christell.

Men jeg var ikke nede hos Haldis og dem så mye, så hvem som bestemte over hvem, av Pia og Christell, det skal jeg ikke si for sikkert.

Men det veit dem kanskje selv.

Søstra mi ble etterhvert en kløpper til å skru sammen vannsenger, og andre senger, i vannsengbutikken i Tordenskioldsgate, i Drammen.

Så søstra mi tok nesten over jobben min, når det gjaldt å bli med å levere senger og sånn, kunne det nesten virke som.

Så søstra mi hadde nok mye mer med faren min å gjøre, etter at hu flytta til Bergeråsen.

Og søstra mi, hun ville ikke, som f.eks. Lene da, når foreldrene hennes, var på ferie i Rhodos.

Søstra mi, hu ville ikke bo sammen med meg, i Leirfaret.

Neida, hun ville bo nede hos faren min og Haldis, i Havnehagen.

Så selv om søstra mi ville bo, i et halvt år, hos meg, i Leirfaret, av en eller annen grunn.

Så bodde hun, fra 1982, eller noe, i Havnehagen, hos Haldis og faren min.

Frem til 1989 da.

Så hun bodde syv år ca., hos faren min og Haldis.

Så søstra mi var nok mye mer faren min sin jente, enn hun var min jente, selv om jeg var storebroren hennes da.

Så jeg lurer på om det at hun flytta opp til meg, i 1989, om det var bare noe påskudd for å spionere på meg, for faren min, eller noe(?)

Og det hun sa, seinere i 1989, da jeg og Pia og Christell og Haldis og faren min og Jan, var på bryllup i Kristiansand.

At faren vår hadde misbrukt henne, som lita jente, mens Jan og Christell også satt der og hørte på.

Og Christell begynte å ta opp dette.

Det kan ha vært noe tull det og, for å få noe å bruke mot meg da, på noen måte.

For da tok jo jeg avstand fra faren min.

Jeg måtte jo det, syntes jeg, siden han hadde misbrukt søstra mi osv., som Pia og Christell sa.

Så etter det, så har nesten ikke jeg vært medlem av familien, i det hele tatt.

Så jeg bodde ti år nesten, for meg selv, på Bergeråsen.

Og så hørte jeg søstra mi sa, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente, for 20 år siden, hørte jeg at hun og Christell sa det.

Så da meldte jeg meg omtrent ut av familien.

Og åra før jeg bodde alene på Bergeråsen, så bodde jeg med mora mi i Larvik da.

Så jeg har egentlig ikke hatt så mye med faren min å gjøre.

Jeg bodde først i ni år i Larvik.

Så i ti år, aleine, på Bergeråsen.

Så 15 år i Oslo.

Så snart 5 år i England.

Så bortsett fra noen få måneder, så har ikke jeg bodd i samme hus som faren min.

Siden han flytta ned til Haldis, like etter at jeg flytta til Berger.

Selv om jeg vet at jeg har skrevet om det her, før, på bloggen.

Men jeg mistenker at faren min er noe mafia, eller noe, så kanskje det er derfor at jeg ikke får rettighetene mine, fordi faren min er noe kjeltring(?)

Hva vet jeg.

Men det vet kanskje myndighetene.

Det får man håpe.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Grandiosa uten paprika blir ca. 18 kroner dyrere enn Grandiosa med paprika. (In Norwegian).


Grandis
orginal uten paprika!



To
members of
Minst
en Grandiosa i Uka!



 





Alexander
Jatta Thorsen



Add
as Friend



Today
at 20:49



Reply




har endelig grandis orginal uten paprika kommet til butikkene! Det er
en såkalt test greie til juni eller no, men om vi kjenner
stabburet rett, så er den bort noen uker og kommer tilbake=P
Ps: den er rundt 18kr dyrere enn den med paprika!









PS.

Hvis noen ville tjent masse penger i Norge, så kunne de kanskje kjøpt mange Grandiosa-pizzaer, og tatt av paprikaen, og solgt de ti kroner dyrere?

Og de kunne da også solgt paprikaen kanskje?

Det er mulig.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 2.

Men ved nærmere ettertanke.

At noen ville betalt 18 kroner, for å slippe å pelle av paprikaen på pizzaen.

Da skal dem ha ganske god råd.

Jeg var på Tesco istad og da kjøpte jeg sånn micropizza, (for steikeovnen min virker ikke), som var på tilbud til et pund, pr. 2-pakning.

Jeg skal ta bilde av de pizzane, så kan folk se selv, hvis de vil.

Et øyeblikk:






PS 3.

Jeg prøver å slutte å spise pizza.

For det legger seg som en klump i magan, og sperrer fordøyelsen, eller noe sånt.

Men jeg er ikke noe flink til å slutte.

Når jeg går i matbutikken og sånn, og det er på tilbud, så er det kanskje noen ganger magen som bestemmer mer enn hue.

Det er mulig.

Så sånn er det.

PS 4.

Kanskje det Stabburet burde ha gjort, var å legge paprikaen, i en egen pose, for seg, inni Grandiosa-pakningen.

Så kunne alle 'paprika-haterne', som har 'invadert' Facebook, sluppet paprikaen, uten å betale 18 kroner mer pr. eske.

Men da hadde kanskje 'paprika-elskerne' klaget da, siden de måtte åpne en pose, for å strø på paprika.

Og Grandiosa selges det jo 25 millioner pizzaer av, i året, eller noe, så Stabburet tørr vel ikke å forrandre oppskriften antagelig, dvs. å kutte ut paprikaen.

Jeg lurer fortsatt litt på hvorfor dem slutta å selge Grandiosa med paprika, i Sverige, når det er storselger i Norge og Finland.

Det er omtrent som om man slutta å selge Coca-Cola i Sverige, vil jeg si, og heller bare selge Tab.

Men man kan jo ikke skjønne alt.

Så sånn er det.