I Ribsskog-familien, så var det mye sånn uvennskap osv., har hun i Ribsskog-familien, som jeg kontaktet på Facebook, fortalt.
Og min morfars bror, var lensmann.
Mens min morfar var rådmann.
Mens dere mor da, var litt sånn spesiell og streng.
Så brødrene har da sikkert konkurrert litt, mot hverandre.
Så har Johannes sagt da, at rådmann er bedre enn lensmann.
Også har lensmann blitt sur da.
Og lennsmann, han var da selvfølgelig i den her 'polti-mafian'.
Også har politiet tulla med vår del av Ribsskog-familien, helt siden da.
Så sånn er nok det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
mandag 6. juli 2009
Mer om bestemor Ingeborg. (In Norwegian)
Jeg får skrive på bloggen om bestemor Ingeborg da, siden jeg ikke fikk vært i begravelsen, eller kremasjonen da, som det egentlig var.
Og det er, at bestemor Ingeborg, hun hadde som interesse, å male malerier, fra steder i Nevlunghavn da, hvor hun bodde.
Hun malte fra Mølen og andre steder, ute i Nevlunghavn da.
Og hver sommer, så pleide hun å ha en kunstutstilling, i det gamle biblioteket, i Nevlunghavn.
Og da pleide hun å selge alle maleriene, tror jeg, nesten hver gang.
Kanskje folk kjøpte dem for å ha på hytta og sånn.
Og lokale folk hun kjente da.
Noe sånt.
Og hvis bestemor Ingeborg, gikk tur, i Nevlunghavn, så kjente hun vel alle hun møtte da.
Men de har jo en kirke i Nevlunghavn, som heter Berg kirke, mener jeg det var.
Men hvorfor skulle ikke bestemor Ingeborg, bli begravet der?
Ville ikke halve Nevlunghavn omtrent, møtt opp da, i begravelsen?
Mens Torstrand, det er mange mil unna Nevlunghavn.
Og det krematoriet, det vet ikke jeg hvor ligger, enda jeg er oppvokst i Larvik, og har også gått på Torstrand skole.
Men krematoriet, nei det aner jeg ikke hvor er.
Og da tror jeg ikke folk i Nevlunghavn vet hvor det er heller.
Så det var rart at ikke bestemor Ingeborg skulle begraves i kirken ute i Nevlunghavn da.
Bare noe jeg kom på.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Og det er, at bestemor Ingeborg, hun hadde som interesse, å male malerier, fra steder i Nevlunghavn da, hvor hun bodde.
Hun malte fra Mølen og andre steder, ute i Nevlunghavn da.
Og hver sommer, så pleide hun å ha en kunstutstilling, i det gamle biblioteket, i Nevlunghavn.
Og da pleide hun å selge alle maleriene, tror jeg, nesten hver gang.
Kanskje folk kjøpte dem for å ha på hytta og sånn.
Og lokale folk hun kjente da.
Noe sånt.
Og hvis bestemor Ingeborg, gikk tur, i Nevlunghavn, så kjente hun vel alle hun møtte da.
Men de har jo en kirke i Nevlunghavn, som heter Berg kirke, mener jeg det var.
Men hvorfor skulle ikke bestemor Ingeborg, bli begravet der?
Ville ikke halve Nevlunghavn omtrent, møtt opp da, i begravelsen?
Mens Torstrand, det er mange mil unna Nevlunghavn.
Og det krematoriet, det vet ikke jeg hvor ligger, enda jeg er oppvokst i Larvik, og har også gått på Torstrand skole.
Men krematoriet, nei det aner jeg ikke hvor er.
Og da tror jeg ikke folk i Nevlunghavn vet hvor det er heller.
Så det var rart at ikke bestemor Ingeborg skulle begraves i kirken ute i Nevlunghavn da.
Bare noe jeg kom på.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Rar e-post om min mormors 'begravelse'. (In Norwegian)
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
mormor
|
Arne Mogan Olsen <arnemogan@gmail.com> |
Fri, Jul 3, 2009 at 6:32 AM | |
|
To: eribsskog@gmail.com | ||
| ||
PS.
Her ser man e-posten jeg fikk, om at min mormor var død.
Fra min far, som jeg har anmeldt for telefonsjikane, blant annet, så e-posten havnet i trash-mappen.
Så sånn var det.
Han sier at min mormor ble begravet i Undersbo kirke.
Men min mormor, ble ikke begravet, hun ble kremert.
Og Undersbo, er ikke noen ordentlig kirke, for kirken ligger på Tollerodden der, hvor jeg har vært i julegudstjeneste, da jeg gikk på Torstrand skole, blant annet.
Der ligger det en fin kirke, som kanskje heter Larvik kirke da, på Torstrand, må man vel kanskje si at det vel heter der.
Men, på Torstrand, så ligger det også et krematorium, (sa kirkevergen, på telefon idag), som heter Undersbo kapell, og ikke kirke.
Og der ble min mormor kremert, på fredag.
Og hun, som er barnebarn, av en kjent dansk general, som var både adelig og det hele, Anders Gjedde Nyholm.
Bestemor, skal ikke få sin egen gravsten, engang.
Neida, det skal være askespredning, som kirkevergen kalte det.
Så her er det forsøk på å kalle en kremering for begravelse og for å kalle et krematorium, eller kapell, for en kirke.
Og ingen sier ordentlig ifra, til meg, som er Ingeborg Ribsskogs barnebarn.
Så jeg får ikke vite om begravelsen, før to dager etter at den har skjedd, var det vel.
Da jeg tilfeldigvis kikket i trash-mappen, på pc-en.
Så dette er dritt i Ribsskog-familien, vil jeg si.
Ellen og Martin Ribsskog, må vel ha ansvaret for dette, siden de er Ingeborgs nålevende barn.
Og Ellen Ribsskog er eldst av disse, og hun sørget altså ikke for at noen fortalte meg, på en ordentlig måte, (min far hadde jeg jo kuttet ut), som jeg jo også hadde med Ellen og Martin og min søster med flere.
Men kunne ikke noen fra kirken ha ringt meg, f.eks. da?
Jeg var jo tross alt hennes barnebarn.
Men men.
Jeg bare konstaterer, at her er ikke Ribsskog-familien, tanta mi og onkelen min osv., helt på høyden.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Bestemor Ingeborg ble ikke begravet, men ble kremert, i en bisettelse uten prest! (In Norwegian)
Nå ringte jeg Larvik Kirke, som har kontor i rådhuset i Larvik.
Og da pratet jeg med Kirkeverge Levinsen der.
Og bestemor Ingeborg ble ikke begravet, sånn som det kunne virke som i e-posten fra faren min.
Neida.
Han gikk og henta en bok, som han leste fra.
Og hun ble kremert på krematoriet, på Torstrand i Larvik.
I en enkel sermoni, uten prest!
(Bestemor var vel ikke så lite religiøs, var hun det da?)
Hun kom fra Berg, sa de, en kirke ute i Nevlunghavn, da tror jeg.
Og jeg spurte hvor hun skulle begraves.
Men neida, min tante Ellen Ribsskog Savoldelli, hun hadde ordna sånn at det skulle være askespredning!
Uten å spørre alle barnebarna!
Bestemor Ingeborg, er jo fra mange kjente familier, i Danmark, også skal de bare ha askespredning, selv om alle barnebarna ikke har fått vært i begravelsen engang.
Nei, det er bare tull og tøys.
De kjenner en som jobber som kirkegraver, der nede, Thor, som dyrka marjiuana, på hytta si der.
Så hva de driver å tuller med der nede, i Vestfold, det vet ikke jeg altså.
Ellen og de.
Men ville bestemor Ingeborg hatt askespredning da?
Og en enkel sermoni bare, uten prest.
Enda så mange som pleide å komme fra inn og utland, i bursdagselskapene, til bestemor Ingeborg.
Det pleide til og med en gang, å komme en britisk Lord, tror jeg, i bestemor Ingeborgs bursdagselskap, da hun fylte 80, eller 85 år, eller hva det var.
Og en gang hadde hun stort selskap, på Hotell Wasiloff, i Stavern, på sin 70 eller 75-årsdag, var det vel.
Jeg syntes det her var rart, at de skal ha askespredning, og ikke noen gravstein, og uten å informere alle barnebarna først.
Det her er helt på trynet, mener jeg.
Så sånn er det.
Så myndighetene i Norge må være stolte av seg selv, sånn som de gjør jobben sin.
Fy faen!
Verdens mest inhumane myndigheter!
Med hilsen
Erik Ribsskog
Og da pratet jeg med Kirkeverge Levinsen der.
Og bestemor Ingeborg ble ikke begravet, sånn som det kunne virke som i e-posten fra faren min.
Neida.
Han gikk og henta en bok, som han leste fra.
Og hun ble kremert på krematoriet, på Torstrand i Larvik.
I en enkel sermoni, uten prest!
(Bestemor var vel ikke så lite religiøs, var hun det da?)
Hun kom fra Berg, sa de, en kirke ute i Nevlunghavn, da tror jeg.
Og jeg spurte hvor hun skulle begraves.
Men neida, min tante Ellen Ribsskog Savoldelli, hun hadde ordna sånn at det skulle være askespredning!
Uten å spørre alle barnebarna!
Bestemor Ingeborg, er jo fra mange kjente familier, i Danmark, også skal de bare ha askespredning, selv om alle barnebarna ikke har fått vært i begravelsen engang.
Nei, det er bare tull og tøys.
De kjenner en som jobber som kirkegraver, der nede, Thor, som dyrka marjiuana, på hytta si der.
Så hva de driver å tuller med der nede, i Vestfold, det vet ikke jeg altså.
Ellen og de.
Men ville bestemor Ingeborg hatt askespredning da?
Og en enkel sermoni bare, uten prest.
Enda så mange som pleide å komme fra inn og utland, i bursdagselskapene, til bestemor Ingeborg.
Det pleide til og med en gang, å komme en britisk Lord, tror jeg, i bestemor Ingeborgs bursdagselskap, da hun fylte 80, eller 85 år, eller hva det var.
Og en gang hadde hun stort selskap, på Hotell Wasiloff, i Stavern, på sin 70 eller 75-årsdag, var det vel.
Jeg syntes det her var rart, at de skal ha askespredning, og ikke noen gravstein, og uten å informere alle barnebarna først.
Det her er helt på trynet, mener jeg.
Så sånn er det.
Så myndighetene i Norge må være stolte av seg selv, sånn som de gjør jobben sin.
Fy faen!
Verdens mest inhumane myndigheter!
Med hilsen
Erik Ribsskog
Bestemor Ingeborg var nok litt redd for å dø, noen ganger. (In Norwegian)
Nå tenkte jeg på bestemor Ingeborg, som visstnok har dødd nå, i forrige uke, forstår jeg av noe junk-mail aktige e-poster jeg har fått, fra noen som utgir seg for å være faren min.
Og jeg husker, at vi var jo innom bestemor Ingeborg, jeg og søsknene mine, på 2000-tallet, etter at min mor døde, i 1999.
Og en gang, så dro jeg og broren min Axel, ens ærend, til Nevlunghavn, for å besøke bestemor Ingeborg da.
For sånn var det, etter at moren vår døde, at jeg ihverfall, syntes at det kom så brått på.
Så i 2002, var det vel, på høsten, så dro jeg og Axel ned for å besøkte bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.
Vi skulle egentlig ha kjørt min bil, men clutch-vaieren røyk i rundkjøringa i Sinsen-krysset, så vi måtte ta toget.
Så tok vi taxi fra Larvik til Nevlunghavn, for jeg hadde tenkt å leie leiebil, men det fant jeg ikke, men da slapp vi å komme fram så sent.
Noen ungjenter, med 'Larvik Line'-gensere, tulle-ringte på døra, til bestemor Ingeborg.
Axel og bestemor Ingeborg, de bare satt stille.
Men jeg løp, ut havedøra, etter at de hadde ringt på mange ganger, og klarte å finne to av de da, som hadde løpt bort i en annen vei.
De sa at de hadde sett noe på TV, som de dreiv å skulle herme etter, og at det var derfor de dreiv å ringte på da.
De var kanskje i 13-14 års-alderen, eller noe.
Jeg sa at de burde slutte å se så mye på TV da.
Og da ble de enige om, at de skulle slutte å ringe på døra.
Så da fikk vi litt fred, den kvelden, for de ringte på hele tida.
Men det var litt rart, syntes jeg, at Axel og Ingeborg bare satt der, enda jeg hadde jo skade i kneet, og alikevel så var det jeg måtte løpe etter de her rakkerungene.
Så sånn var det.
I taxien til Nevlunghavn, så fortalte sjåføren, at det var så fælt mye albanere i Larvik, på den tida der, som lagde så mye ugang, eller bråk, visstnok.
Jeg og Axel var også oppe i Jegersborggate, og så på det huset vi bodde i, i Jegersborggate 16, hvor vi bodde, da Axel ble født.
Axel begynte å skulle være tøffing vel, når han karen som bodde i huset, kom ut, og lurte på hvorfor vi så på huset og hagen hans.
Så de begynte å krangle, må man vel nesten si.
Axel ville ha det til at faren hans, Arne Thomassen, hadde eiet huset.
Men det navnet kjente ikke huseieren igjen.
Det var nok fordi at det var vår morfar, Johannes Ribsskog, som kjøpte huset til vår mor, Karen Ribsskog.
Så Ribsskog-navnet, det kjente huseieren igjen.
Men Axel var så morsk og skulle tøffe seg liksom.
Men sånn oppførsel, det passa ikke så bra, i Jegersborggate, syntes jeg da, som hadde bodd der, som guttunge.
Men Axel er vel mer vant til Oslo-forhold.
Selv om oppførselen til Axel vel hadde vært i overkant tøff, også i Oslo, vil jeg si da.
Men men.
Men så dro vi til bestemor Ingeborg da.
Og det var enten den gangen, eller en av de andre gangene vi var der, rundt den tiden.
Vi var der kanskje en gang i året, ute i Nevlunghavn, på 2000-tallet.
Vanligvis om sommeren da.
Og en av gangene, så klagde bestemor Ingeborg, på at alle hennes venner og jevnaldrende familie, var døde.
For bestemor Ingeborg, var jo født, før 1920 vel.
Så bestemor Ingeborg var i 90-årene, nå, når hun døde.
Uten at jeg husker nøyaktig hvor gammel hun var.
Men hun levde lengre enn omtrent alle sine venner og søsken osv. da.
Og da svarte jeg feil.
For jeg sa at jeg trodde ikke at det fantes noe Gud.
Og da skjønte jeg vel, at bestemor Ingeborg, ble lei seg.
Men jeg skjønte ikke hvorfor, med en gang.
Men når jeg har tenkt på det seinere, så har jeg jo skjønt det da.
Og det var nok fordi, at hun var vel allerede da kanskje, i begynnelsen av 90-årene.
Og det var nok ganske mye enklere for meg, som var i 30-årene, å ikke tro på Gud, enn det var for hennes, som var i slutten av 80-, eller i begynnelsen av 90-årene.
Så selv om bestemor Ingeborg noen ganger kunne være sånn, at hun var veldig ovenpå, og skulle bestemme alt mulig da.
Som da jeg var å besøkte henne, sommeren 1996, da jeg skulle på bilferie til Danmark, med den første bilen jeg hadde, en Toyota HiAce, som var kjøpt brukt men.
Da begynte plutselig bestemor Ingeborg og kommanderte, at nå måtte vi kjøre til Larvik, så og så fort.
Og hennes sønn, Martin, sa i 2005, at hun kunne være litt som ei skrulle, noen ganger.
Ihvertfall så kunne hun være litt spesiell da.
Men noen ganger, så var hun altså sånn, at hun var redd for å dø, og ble trist når hun tenkte på det, at det kanskje ikke fantes noe Gud da.
Jeg tror ikke at bestemor Ingeborg var så religiøs.
Men som oftest så var hun ovenpå, og styrte det meste som skjedde.
Men noen ganger, så var hun altså som et vanlig sårbart menneske, hun og.
Virka det som ihvertfall.
Så det var nok ikke alltid bare lett å være bestemor Ingeborg heller.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Og jeg husker, at vi var jo innom bestemor Ingeborg, jeg og søsknene mine, på 2000-tallet, etter at min mor døde, i 1999.
Og en gang, så dro jeg og broren min Axel, ens ærend, til Nevlunghavn, for å besøke bestemor Ingeborg da.
For sånn var det, etter at moren vår døde, at jeg ihverfall, syntes at det kom så brått på.
Så i 2002, var det vel, på høsten, så dro jeg og Axel ned for å besøkte bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.
Vi skulle egentlig ha kjørt min bil, men clutch-vaieren røyk i rundkjøringa i Sinsen-krysset, så vi måtte ta toget.
Så tok vi taxi fra Larvik til Nevlunghavn, for jeg hadde tenkt å leie leiebil, men det fant jeg ikke, men da slapp vi å komme fram så sent.
Noen ungjenter, med 'Larvik Line'-gensere, tulle-ringte på døra, til bestemor Ingeborg.
Axel og bestemor Ingeborg, de bare satt stille.
Men jeg løp, ut havedøra, etter at de hadde ringt på mange ganger, og klarte å finne to av de da, som hadde løpt bort i en annen vei.
De sa at de hadde sett noe på TV, som de dreiv å skulle herme etter, og at det var derfor de dreiv å ringte på da.
De var kanskje i 13-14 års-alderen, eller noe.
Jeg sa at de burde slutte å se så mye på TV da.
Og da ble de enige om, at de skulle slutte å ringe på døra.
Så da fikk vi litt fred, den kvelden, for de ringte på hele tida.
Men det var litt rart, syntes jeg, at Axel og Ingeborg bare satt der, enda jeg hadde jo skade i kneet, og alikevel så var det jeg måtte løpe etter de her rakkerungene.
Så sånn var det.
I taxien til Nevlunghavn, så fortalte sjåføren, at det var så fælt mye albanere i Larvik, på den tida der, som lagde så mye ugang, eller bråk, visstnok.
Jeg og Axel var også oppe i Jegersborggate, og så på det huset vi bodde i, i Jegersborggate 16, hvor vi bodde, da Axel ble født.
Axel begynte å skulle være tøffing vel, når han karen som bodde i huset, kom ut, og lurte på hvorfor vi så på huset og hagen hans.
Så de begynte å krangle, må man vel nesten si.
Axel ville ha det til at faren hans, Arne Thomassen, hadde eiet huset.
Men det navnet kjente ikke huseieren igjen.
Det var nok fordi at det var vår morfar, Johannes Ribsskog, som kjøpte huset til vår mor, Karen Ribsskog.
Så Ribsskog-navnet, det kjente huseieren igjen.
Men Axel var så morsk og skulle tøffe seg liksom.
Men sånn oppførsel, det passa ikke så bra, i Jegersborggate, syntes jeg da, som hadde bodd der, som guttunge.
Men Axel er vel mer vant til Oslo-forhold.
Selv om oppførselen til Axel vel hadde vært i overkant tøff, også i Oslo, vil jeg si da.
Men men.
Men så dro vi til bestemor Ingeborg da.
Og det var enten den gangen, eller en av de andre gangene vi var der, rundt den tiden.
Vi var der kanskje en gang i året, ute i Nevlunghavn, på 2000-tallet.
Vanligvis om sommeren da.
Og en av gangene, så klagde bestemor Ingeborg, på at alle hennes venner og jevnaldrende familie, var døde.
For bestemor Ingeborg, var jo født, før 1920 vel.
Så bestemor Ingeborg var i 90-årene, nå, når hun døde.
Uten at jeg husker nøyaktig hvor gammel hun var.
Men hun levde lengre enn omtrent alle sine venner og søsken osv. da.
Og da svarte jeg feil.
For jeg sa at jeg trodde ikke at det fantes noe Gud.
Og da skjønte jeg vel, at bestemor Ingeborg, ble lei seg.
Men jeg skjønte ikke hvorfor, med en gang.
Men når jeg har tenkt på det seinere, så har jeg jo skjønt det da.
Og det var nok fordi, at hun var vel allerede da kanskje, i begynnelsen av 90-årene.
Og det var nok ganske mye enklere for meg, som var i 30-årene, å ikke tro på Gud, enn det var for hennes, som var i slutten av 80-, eller i begynnelsen av 90-årene.
Så selv om bestemor Ingeborg noen ganger kunne være sånn, at hun var veldig ovenpå, og skulle bestemme alt mulig da.
Som da jeg var å besøkte henne, sommeren 1996, da jeg skulle på bilferie til Danmark, med den første bilen jeg hadde, en Toyota HiAce, som var kjøpt brukt men.
Da begynte plutselig bestemor Ingeborg og kommanderte, at nå måtte vi kjøre til Larvik, så og så fort.
Og hennes sønn, Martin, sa i 2005, at hun kunne være litt som ei skrulle, noen ganger.
Ihvertfall så kunne hun være litt spesiell da.
Men noen ganger, så var hun altså sånn, at hun var redd for å dø, og ble trist når hun tenkte på det, at det kanskje ikke fantes noe Gud da.
Jeg tror ikke at bestemor Ingeborg var så religiøs.
Men som oftest så var hun ovenpå, og styrte det meste som skjedde.
Men noen ganger, så var hun altså som et vanlig sårbart menneske, hun og.
Virka det som ihvertfall.
Så det var nok ikke alltid bare lett å være bestemor Ingeborg heller.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Dansker kan visst være ganske høflige. Men jeg tror det er bedre å skrive, enn å f.eks. ringe. Men men. (In Norwegian)
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Nyholm-slekten og Gjedde-slekten osv.
|
info@jppol.dk <Info@jppol.dk> |
Mon, Jul 6, 2009 at 7:21 AM | |
|
To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | ||
| ||
