PS.
Jeg har alltid vært ganske høy og tynn eller slank.
Så jeg har ikke så lavt balansepunkt, som det heter.
Så jeg har alltid pleid å slite litt på isen, eller i skibakken, med tung sekk og AG3 som i militæret osv.
Så sånn er det.
En gang, en vinter mens vi bodde i Jegersborggate, så ville bestemor Ingeborg, at jeg og søstra mi skulle dra inn til Nevlunghavn.
Jeg bodde i Jegersborggate fra mai 1978 til oktober 1979, husker jeg.
Så dette må ha vært vinteren 1978/79.
Altså vinteren jeg var åtte og et halvt år da.
Da bodde bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i den samme gata som bedehuset, i Nevlunghavn.
Jeg skal se om jeg finner bilder om det.
For det er en historie i forbindelse med dette.
Vi får se om jeg klarer å finne det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg fant et bilde av Gurvika, i Nevlunghavn, som er et feriested, for funksjonshemmede:
Her pleide bestemor Ingeborg å feire sine runde fødselsdager, som 75-års dag og 80-års dag vel, i det selskapslokalet, tilhørende Gurvika Feriesenter, som jeg tegnet en ring rundt, nederst i bildet.
For da har hun leiet det lokale av Gurvika Feriesenter da.
Bare noe jeg kom på.
Det hvite huset, som jeg også lagde ring rund, det lurer jeg på om var huset til bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, i Blombakken.
Ihvertfall så var det et lignende hus.
Som var på skrå ovenfor bedehuset i Blombakken.
Et hus nærmere Gurvika enn det som lå rett ovenfor bedehuset.
Og som man ser, så er det fjell osv., i Nevlunghavn.
Så de har høydeforskjeller og bakker.
Bedehuset ligger kanskje 100 meter fra der bussen kjører, ned til havna.
Men de hundre meterne er ned en lang, bratt bakke.
Og om vinteren så er det noen ganger veldig glatt i den bakken, i tillegg.
Så man kunne slå seg helseløs.
Men da, når jeg og søstra mi var på besøk hos bestemor og bestefar.
Så skulle bestemor Ingeborg, følge meg og søstra mi, ned den bratte Blombakken da, (når det noen timer lange, (og vel 'poengløse' besøket fordi vi var ganske ofte i Nevlunghavn), besøket vårt hos bestefar og bestemor i Nevlunghavn, var ferdig, og vi skulle ta bussen tilbake til Larvik).
(Enda det gikk også ann å gå rundt, og ta bussen fra ved Skoleveien og biblioteket der, hvor bestemor seinere bodde, fram til hun døde i sommer, i eldrebolig da).
Dette var som sagt vinteren 1978/79.
Og da begynte bestemor Ingeborg å klage på spesielt meg vel, men også på søstra mi, tror jeg.
På at vi gikk så forsiktig ned den glatte og bratte Blombakken.
For, ungene i Nevlunghavn, ble vi fortalt, de bare sklei ned bakken, på støvlene sine da.
Men, de var kanskje mer vant til den bakken da.
Vi var fra Larvik, som var kjent som bakkenes by, sa farfaren min en gang.
Men en så skummel bakke som Blombakken, det kan jeg ikke huske fra Larvik.
Men mormora vår, ville at vi skulle liksom skli ned da.
Selv om vi gikk der sammen med mormora vår.
Så det var som at bestemor Ingeborg ville at vi skulle skade oss, vil jeg si.
Hvorfor ellers maste hu på oss om at vi måtte skli ned bakken, som ungdommene i Nevlunghavn?
Vi var jo ikke fra Nevlunghavn vi, og vi var jo også bare 7-8 år, så vi var kanskje litt unge til å skli ned den bakken.
Men akkurat fra den episoden, så synes jeg det virka som at bestemor Ingeborg, dro meg og søstra mi, inn til Nevlunghavn med bussen, uten noen bra forklaring, bare noen timers besøk, for at vi skulle falle og skade oss i den glatte og bratte Blombakken, som de bodde i, i Nevlunghavn, vil jeg si.
For da vi måtte besøke dem, så var den bakken veldig glatt da.
Det var den tida av vinteren.
Så det virker nå for meg, som om bestemor har sett at den bakken, den kunne kanskje Erik og Pia falt og slått seg hjernedøde i.
Jeg ringer min datter Karen, og ber henne sende Erik og Pia til Nevlunghavn, så kanskje de faller og slår seg, og skader seg, siden Blombakken er så glatt og skummel akkurat nå.
Erik og Pia er jo ikke vant til den skumle Blombakken, så de er kanskje uforsiktige og skader seg.
Noe sånt, mistenker jeg at bestemor Ingeborg kan ha tenkt, av en eller annen grunn.
Så hun var nok ikke så veldig snill, men kanskje mer som en heks, eller noe, er jeg litt redd for nå.
Hvem vet.
Hun er nok litt vanskelig å bli klok på, ihvertfall.
Men men.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.