Mora mi sa jo til meg og søstra mi, at vi ikke skulle si til noen, i Larvik, at hu skulle ha unge, (Axel).
Men jeg glemte meg, og sa det til ei lærerinne på skolen. (Torstrand skole).
Men søstra mi, Pia, var mer min mors barn, enn jeg var.
(Jeg var mer faren min på Berger sitt barn vel, og farmora mi der osv).
Men men.
Så jeg tror ikke at søstra mi sa det til noen, at mora mi skulle ha unge.
Søstra mi var nok mer lydig.
Sommeren 1979, da Axel var nesten et år gammel, så dro vi på ferie til Kristiansand.
Det var Arne Thomassen, meg og Pia og mora vår.
Vi leide ei hytte på en gård hvor de hadde jordbær og vi måtte hente vann fra en bekk.
På trappa til hytta lå det en død fugleunge, første dagen, da vi kom dit.
Der satt også Axel, på trappa, som mellom et halvt og et år gammel.
Så kasta søstra mi en tung fotball, som stefaren min hadde kjøpt i Kristiansand, i bursdaggave til meg, som fylte ni år.
Og da mener jeg en skikkelig tung fotball.
Som i den tyngste fotballen jeg har spilt med.
Det gikk nesten ikke ann å sparke den ballen, for den var så hard.
Søstra mi ville kaste ballen.
(Hu må kanskje ha øvd i hagen i Jegersborggate).
Hu kasta i bue over meg, og ballen gikk mot hue til Axel, som var litt over et halvt år da.
Han satt på trappa der den døde fugleungen hadde liggi, da vi kom dit.
Noe sånt.
Så gikk ballen over meg, så jeg rakk ikke å ta den.
Men jeg så at ballen gikk mot Axel.
Så jeg boksa ballen i lufta, sånn at den fløy bort mot der mora mi var, på en annen side av hytta.
Så sånn var det.
Så klagde mora mi, hu var anspent.
Hu kvakk til.
Så sånn var det.
Så mora mi og søstra mi, og kanskje Arne Thomassen vel, de må ha ønska seg å kvitte seg med Axel, tror jeg.
Som var en attpåklatt.
Og attpåtil nok en 'lausunge' med barnevakten.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Mora mi og stefaren min, Arne Thormod, de var så strenge, og hadde så streng disiplin, på meg og søstra mi.
Så det var en lettelse for meg, å flytte til faren min, på Berger.
Det husker jeg enda, at det var en stor lettelse.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 2.
Det kan ha vært morfaren min Johannes, som lagde det her fotball-plottet.
For han ga meg en fotball, da jeg bodde på Østre Halsen, i Mellomhagen, da jeg var sånn 5-6 år vel.
Og jeg fikk en sykkel seinere, og en tinnsoldat fikk jeg også i Mellomhagen.
Men han Johannes, han kjente jeg ikke så bra, for jeg flytta til faren min, da jeg var ni år.
Men, mora mi, hun forgudet vel nesten Johannes, faren sin, tror jeg.
Han hadde kanskje flere sider, som jeg ikke så, som ni-åring.
Han hadde jo tatt 50.000 under bordet, i 1982, kunne vi lese, i e-posten jeg fikk idag, fra de som bor i Jegersborggate 16 nå.
(Enda morfaren min, Johannes, var jo jurist, og hadde vært politi-jurist da, og aktor vel, i landssvikeprosessene, under krigen.
Og var også rådmann i Hadsel, i Vesterålen.
Så han var vel ikke en person, som man hadde forventet av, at skulle ta imot penger under bordet kanskje.
50.000, det var vel ganske mye penger i 1982.
Kanskje som 200.000 idag?
Hvem vet.
Hm.)
Og Martin, onkelen min, han sa at Johannes, faren hans, var en 'jævel'.
Og faren min, sa det at Johannes hadde kontakter ved UIO, og fikk gitt en ukvalifisert franskmann, som var kavaleren til tante Ellen, en jobb ved UIO, som han ikke var kvalifisert for.
Så morfaren min, han virka veldig jovial og snill mot meg.
Men han hadde nok sider jeg ikke så, som ni-åring, og var nok egentlig ikke så fin da.
Noe sånt.
Hvis det ikke var bestemor Ingeborg som påvirka han da.
Vi får se.
Hm.
PS 3.
Det andre drapsforsøket på Axel, som jeg forstod, var sånn her.
Da ble jeg manipulert.
Jeg var ikke vant til å passe Axel, etter at han lærte å gå, osv.
For jeg flytta til faren min, før Axel ble ett år.
Likevel, så skjedde dette, når jeg besøkte de en helg, når Axel var ca. et eller to år, kanskje.
Da var Pia og mora mi hjemme.
Så hadde jeg blitt satt til, en gang før, å passe Axel, ute, når han lå i sånn spedbarn-vogn.
Og jeg var vant til å måtte vugge Axel, om kveldene, jeg og Pia, i 1978 og 1979, i Jegersborggate.
For Axel, han skreik så mye om kveldene.
Så, da ble jeg eller søstra mi, sendt inn på soverommet til mora mi og Arne Thormod Thomassen, for å vugge vugga til Axel.
Dem gjorde det sjelden selv.
Dem satt begge to, og dampa røyk, så jeg og søstra mi, vi fikk ofte vondt i øya, ihvertfall jeg, av all røyken som pleide å være i stua.
Så sånn var det.
Så jeg trodde at jeg skulle gjøre sånn med barnevogna og, som med vugga.
Så jeg rulla på vogna da.
For ingen forklarte meg, hva jeg egentlig skulle gjøre.
De sa bare 'passe Axel', men det skjønte ikke jeg egentlig hva de mente med.
For da jeg bodde i Jegersborggate, så hadde ikke jeg og Pia fått den jobben, å passe på vogna til Axel.
Det var noe som begynte seinere, i det andre året Axel levde, tror jeg.
Så sånn var det.
Når jeg kom til Larvik, på fredagene, så hadde jeg aldri vært så god venn med mora mi og Arne Thormod.
Så jeg pleide å stikke for å besøke kamerater osv.
Frode Kølner osv. vel.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, men en gang, så nekta mora mi meg, å besøke kamerater, en fredag jeg kom med toget fra Drammen.
Vanligvis, så hadde jeg ikke brydd meg om det, for vi var ikke så gode venner, jeg var mye mer min fars barn, enn mora mi sitt barn.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, så stakk søstra mi av, for å besøke venninner, var det vel.
Så jeg ble satt til å passe Axel, i oppkjørselen/stien, utafor huset i Jegersborggate.
Der stod vogna til Axel fra før, uten at noen passa på.
Så da tenkte ikke jeg så mye, da bare rulla jeg vogna, ned den stien, sånn som jeg trodde at dem mente at jeg skulle gjøre.
Bare at denne gangen, så var jeg sinna.
Siden jeg var 9-10 år, og ikke fikk lov til å besøke kamerater, og Pia stakk av og mora mi beordra meg da.
Så da dytta jeg for hardt, så vogna til Axel velta.
Så jeg løp og ringte på døra, for da måtte mora mi komme.
(For jeg var ikke sikker på hva hu dreiv med i huset, så jeg løp til den utgangsdøra, som var lengst fra der jeg var.)
For jeg visste ikke hvor mora mi var.
Så kom mora mi og åpna da.
Så forklarte jeg at vogna til Axel hadde velta, og at hu måtte forte seg.
Så løp hu ned til Axel da.
Og da hadde også nabokona, tror jeg det var, Gundersen kanskje hu het da, i det nederste huset, tror jeg det var.
Hu hadde sett det hele.
Så hu kom ut også.
Så både hu Gundersen(?) og mora mi, tok seg av Axel.
Så da dro jeg bare, for jeg var så flau siden jeg hadde driti meg ut, og det var ikke noe jeg kunne gjøre heller da.
Jeg hørte vel at Axel grein, så jeg skjønte vel at det gikk greit vel.
Vogna tippa sånn i 'slow-motion'.
Men men.
Og hu nabokona, var sykepleierske, mener jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Så det her tror jeg må ha vært noe planlagte greier, fra mora mi og søstra mi.
For jeg var jo bare der hver fjerde helg.
Så jeg hadde ikke noen faste plikter.
Så at de plutselig skulle gi meg en plikt å passe på Axel, uten å forklare hva det egentlig betydde.
(For jeg var bare en 9-10 år gammel gutt, som ikke forstod meg på barnepass, for det hadde ingen lært meg noe om).
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så det er mye rart, det er helt sikkert.
Men men.