PS.
Jeg har laget en tegneserie faktisk, om denne hendelsen.
Som skjedde sommeren 1991, husker jeg.
Jeg skal jeg se om jeg finner den tegneserien.
PS 2.
Her var den tegneserien ja:
PS 3.
Og den sommeren, da Axel var hos farmora til meg og søstra mi på Sand.
Da fikk Axel noen mynter, (som jeg hadde fått av farmora mi, mange år før), for han maste seg til de.
Men da ble Axel liksom som barnebarnet til Ågot, syntes jeg, så derfor syntes jeg det var greit, selv om det var mange mynter, som Ågot hadde samla i mange år.
Og, da syntes jeg også at Axel måtte ha noe fra mora si sin familie.
Og da hadde jeg liggende, på Sand, hos Ågot, bilder av meg og Axel sin tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, fra Danmark, som var general.
Og jeg hadde mange bilder av han generalen og danskekongen, osv.
Så jeg ga Axel halvparten av bildene.
(For jeg hadde fått tingene etter den kjente øverstkommanderende generalen, og også etter storebroren hans, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, som jeg fant ut igår at ble nominert til Nobels Fredspris, i 1931, og som hadde vært viktig dommer i Haag og Epypt, og i Egypt var han til og med president for en domstol).
Så jeg hadde igjen mange ting.
Jeg hadde frimerkene mine der, (jeg samla egentlig frimerker og ikke mynter).
Jeg hadde dokumentene etter Didrik Nyholm, noen sirlig håndskrevne dokumenter, fra tiden i Egypt og sånn, mener jeg det var.
(Det var kronglete for meg å lese skriften hans, da måtte jeg satt meg ned i fred og ro.
Og jeg ville ikke lese det hos Ågot, for hun hadde nok blitt sur, siden dette var hu andre bestemora mi sin slekt.
Og jeg ville ikke ta det inn til Oslo, når jeg bodde hos Axel, for jeg leide bare et rom hos Axel og dem, så jeg trodde det lå tryggere på Sand.
Og jeg hadde et brev, (på kartong), fra danskekongen til en general i slekta til min mormor, om at danskekongen ikke kunne komme i bursdagen til generalen.
Det brevet lå sammen med noen frimerkebrev jeg samlet på, i det samme albumet.
Så derfor forsvant ikke det brevet, tilbake til bestemor Ingeborg.
Så det ligger nå hos City Self Storage i Oslo.
Og Axel fikk 4-5 av fotoene vel.
Men kanskje ca. 100 sider, sirlig håndskrevne, etter Didrik Nyholm, ble liggende igjen på Sand.
Og over halvparten av fotoene, vil jeg si.
Og kanskje noen andre artige ting.
Og frimerkene mine da.
Og en safe.
Men bestemor Ingeborg skulle plutselig ha tilbake de tingene etter sin morfar og grandonkel, hørte jeg, av min far, var det vel.
Så jeg tror hun fikk de tingene tilbake.
De forsvant ihverfall fra Sand.
Etter militæret, var det vel, så henta jeg frimerkene inn til Oslo, (for da bodde jeg på Ungbo, hvor jeg kunne låse rommet, hvis jeg dro på jobb/studier).
Men jeg ble jo nesten sjokka og såret, over at jeg mista de artige skriveriene fra han slektingen til bestemor Ingeborg, som var i Egypt, osv.
Det var liksom sånn at det stakk inni meg, syntes jeg.
For jeg skjønte ikke hvorfor hun ville ha det tilbake heller.
For jeg syntes egentlig at det var litt gjevt, å ha dokumenter etter sånne viktige slektinger.
Men jeg syntes også at jeg hadde et ansvar, ovenfor lillebroren min, Axel, at han skulle kanskje få et bånd til sin mors familie da, og også til farmora mi på sand, og min fars familie.
For da fikk han liksom litt ballast i livet, tenkte jeg.
Eller noe å være stolt over da.
Jeg tenkte at han hadde jo nesten bare bodd inni Oslo.
Han skamma seg kanskje over mora si, som gikk for å være sinnsyk.
Så jeg trodde kanskje det var bra for han, å få de tingene etter riktignok min fars familie, og også vår mors familie.
For da fikk han liksom et bånd til de familiene da, på en måte, tenkte jeg.
Og det kunne vel kanskje være greit, å ha litt bånd til forskjellige slekter, tenkte jeg.
Og ikke bare til faren og stemora si, tenkte jeg, som Axel hadde da.
For Axel oppførte seg jo bra, når han var på Sand.
(Bortsett fra at han plutselig var litt ufordragelig, og sa 'kan ikke jeg få de myntene da'.
Og det sa han på slutten av ferien, og ikke på begynnelsen.
Og han visste vel at det som lå i de skuffene var mitt.
Men men).
Men når vi kom til Oslo, så var Axel så frekk og ekkel.
Han lo meg stygt og provoserende og kvalmt og klystete, vil jeg si, opp i tryne.
Mens noen utlendinger, stod på Jernbanetorget stasjon, og ergret seg over oss, merka jeg.
For Axel skjønte kanskje ikke, at han var tilbake i Oslo.
Han var ihverfall skikkelig ekkel og jeg var i affekt, for han ville ikke slutte å glise stygt og le ekkelt opp i trynet på meg.
Mens de utlendingene, som kanskje hadde kniv, ble mer og mer provosert de og.
Så etter å ha prøvd å få Axel til å våkne opp og skjerpe seg og slutte å være så ekkel, mange ganger.
Uten at han ville stoppe.
Så bare ble jeg rasende, og sinna, og spente til han.
Og traff der det gjør mest vondt.
For jeg oppfattet det her, som at han hadde lurt meg for de fine tingene, de myntene og de fotoene.
Og når vi kom til Oslo, så bare lo han meg opp i trynet, og var ikke noe takknemmelig, men bare ekkel, og var ikke som noen bror, men som en klysete og bortskjemt og ekkel drittunge, som holdt på å få noen utlendinger til å angripe oss, for han oppførte seg så breialt også.
Så jeg bare ble så provosert, at jeg bare spente til han.
Så traff jeg ulykkelig da, der det gjorde mest vondt.
Så da måtte søstra mi trøste Axel, mens jeg ikke sa et ord, på veien tilbake til Furuset og Ellingsrudåsen.
Så det var veldig et veldig rart skifte i oppførsel, fra Axel, med en gang vi kom til Oslo.
Og det takla jeg ikke så bra, for vi ble nesten angrepet av to kriminelt utseende utlendinger, som jeg så på som litt farlige, for jeg så de fulgte med på oss, og jeg var mye tynnere på den tida, før jeg var i militæret og før jeg begynte å trene, osv.
Og man kan se det, at på Sand, så sa ikke Axel noenting, han oppførte seg som en snill gutt, (hvis man ser på den tegneserien).
Men i Oslo så ble han til den djevelungen da, som nekta å høre, når jeg prøvde å få han til å holde kjeft, da noen utlendinger holdt på å angripe Pia og Axel og meg, på Jernbanetorget t-banestasjon.
Ihvertfall så irriterte og provoserte Axel hele Jernbanetoget t-banestasjon.
Og han ville ikke holde kjeft, enda jeg prøvde så godt jeg kunne, å skremme han.
Så bare 'hehhehehe', den råe og stygge latteren, rett i tryne, gjentatte ganger, selv om jeg prøvde å signalisere og få han til å holde kjeft.
For han kunne fått oss knivdrept, eller noe, av de utlendingene som stod der.
Bare spørr min fetter Ove, hva som skjer, hvis man oppfører seg som en provoserende idiot i Oslo.
Da blir du angrepet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så jeg følte meg sviktet av kameratene mine Øystein Andersen og Glenn Hesler, og broren min, Axel Thomassen, etter den ferien, på Sand, sommeren 1991.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Og da var det ikke så mange igjen.
Da var det søsteren min igjen, men hun hadde tulla med meg, i årene før, så hun var ikke akkurat noen god søster, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Jeg lurer nå på om det er søstra mi som kontrollerer Axel.
For jeg husker vagt, at en gang, så sa søstra mi, 'husker du da vi bodde i Larvik, og leika med playmo og dukkehuset osv.', til Axel.
(Noe sånt.
Mens jeg var i det samme rommet da, i Larvik eller på Berger, eller hvor det var).
For jeg flytta jo tidligere til faren min, enn søstra mi.
Så søstra mi bodde sammen med Axel, til han ble ca. fem år vel.
Mens jeg flytta til faren min, da Axel var bare et år vel, i 1979.
Mens søstra mi flytta til faren min, i 1983 vel, altså da Axel var fire og et halvt år, våren 1983.
Så jeg tror at søstra mi må ha kontrollert Axel, da de bodde på Tagtvedt, i Larvik.
Det var tanken som dukka opp i huet mitt nå.
At søstra mi, må ha tulla med mora mi, og vist med playmo-figurer, i dukkehuset, på rommet sitt, og forklart for Axel, hva han skulle si osv.
Sånn tror jeg det kanskje kan ha vært, da Pia og Axel og mora vår, bodde på Tagtvedt, i Larvik.
Før søstra mi ville flytte til faren min.
For jeg var ganske sjelden på Tagtvedt egentlig.
Ihvertfall etterhvert.
Jeg jeg likte meg best i Larvik sentrum, for jeg kjente jo folk der, for vi bodde jo i Jegersborggate, i Larvik, da jeg bodde der.
Og mora mi lurte meg på en 500-lapp, på Albert Bøe, en gang.
Nei, Domus, var det vel, en påskeferie.
Så jeg hadde noen penger den påsken, og jeg var litt bortskjemt.
Så jeg likte ikke å dra ned dit, etter det, siden mora mi hadde rappa den 500-lappen fra meg, i matbutikken, når vi handla på onsdagen før påske, eller noe.
Og jeg fikk ikke noen penger.
Så mora mi stjal de pengene.
Jeg betalte for påskematen, i kassa.
Og da skulle kassadama ha gitt meg penga, for jeg ga penga i hånda.
Men da strakte mora mi ut hånda, og forlangte å få penga, fra kassadama.
Og da ble jeg veldig sinna, men jeg lagde ikke noe scene ut av det.
Det hadde blitt for flaut.
Men etter det så var ikke jeg så glad i å dra til mora mi.
Så hva som foregikk i det huset der, på Tagtvedt, det veit jeg ikke.
Jeg var der kanskje 8-10 ganger da, på to år, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.