Kan noen være så snill å forklare meg hva som foregår, sånn at jeg kan forsøke å leve et vanlig liv.
Det skal vel være åpenhet i samfunnet, mener jeg.
Verden i dag er bare møkk, mener jeg, for nå har dette tatt snart syv år av livet mitt.
Og jeg får ingen av rettighetene mine.
Og jeg skjønner heller ikke hvordan alle de mange hundre leserne, som leser denne bloggen hver dag, kan sitte å se på dette, uten å gjøre noe.
Så dette er helt sinnsykt, mener jeg.
Erik Ribsskog
PS.
Her kan dere se hvor mange hundre dere er, som leser denne bloggen hver dag.
(På mandag var det over tusen av dere).
Men dere sitter visst bare å ser på hva som foregår.
Hvorfor er det ingen som gjør noe med alt dette tullet som foregår, i forbindelse med at jeg ikke får rettighetene mine osv., men må leve i uvisshet, etter å ha overhørt at jeg er forfulgt av noe som blir kalt 'mafian', i Oslo, i 2003, og etter å ha blitt forsøkt drept, av et slags jaktlag, i Larvik, i 2005.
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Altså, jeg vil jo gjerne gå videre med livet mitt.
Men hvordan kan jeg klare det, når jeg ikke vet hva som har foregått, engang?
Jeg må jo først få fordøye og bearbeide, det som har foregått, før jeg kan gå videre.
Og jeg må jo også få vite hva som foregår nå, for å vite om det er noen spesielle forhåndsregler, som jeg må ta, for eksempel.
Denne uvissheten er en tung byrde for meg, som føles som tortur og som at jeg blir terrorisert, synes jeg.
Og jeg må bruke mye av min energi på å prøve å klare å gjøre mine daglige plikter, uten å gå inn i raserianfall, osv.
Siden jeg ikke får vite hva som foregår, og ikke får noen av mine rettigheter, og dette blir som dårlig behandling av meg, mener jeg.
Så dette er bare helt for jævlig.
Alltid, fra jeg var liten, på 70-tallet, og var med mora, Karen Ribsskog, mi til besteforeldrene mine i Nevlunghavn, så har jeg reagert, hvis jeg har blitt behandlet urettferdig.
(F.eks. fra moren min, da jeg var 5-6 år, hvis jeg syntes at hun behandlet meg urettferdig, i forhold til hvordan hun behandlet søsteren min Pia da, f.eks.
(Det var vel også moren min som først lærte meg det, at ting skulle være rettferdige, i en annen sammenheng da.
Så begynte jeg å gjenta det da, hvis jeg syntes at jeg ble urettferdig behandlet selv da, senere.
Og har sagt fra da, til f.eks. mora mi da, hvis det eller det var urettferdig da.
Men men).
Da har jeg alltid sagt fra om det).
Så jeg synes jeg blir behandlet dårlig av samfunnet, siden jeg blir behandlet på en urettferdig måte, mener jeg, siden jeg ikke får mine sivile rettigheter.
Og det er rettigheter som alle har.
Så når jeg blir nektet de, så opplever jeg det som veldig urettferdig, og som mobbing og trakassering og terrorisering av meg.
Så dette er 'landsvikers' på sitt beste.
Det er grunnlovsstridig, å ikke gi meg rettighetene mine, vil jeg si.
Så det her er bare møkk.
Så dere grisene, som griser og tuller med folks rettigheter, dere får kose dere.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.