Noen lurer kanskje på, hvorfor jeg gjerne ville flytte til min far, fra min mor, på 70-tallet, da jeg bodde hos mora mi i Larvik.
Og nå dreiv jeg og fylte inn i oppvaskmaskinen her, og da tenkte jeg på det.
At mora mi var veldig slitsom og masete, (ihvertfall mot meg).
Så jeg kunne ikke ha hobby-er, da jeg bodde hos henne.
Ihvertfall ikke som jeg kunne drive med innendørs.
Jeg ble hivd ut hele tiden, for å leke utendørs da.
Og jeg drev med frimerkesamling, da jeg bodde i Larvik, men det var oppe hos min kamerat Frode Kølner.
For foreldrene hans var mer rolige og sindige, enn mora mi, som var 'på' meg hele tida, og som var nesten hysterisk, må man vel nesten si.
(Som et slags 'monster', tenkte jeg nesten på mora mi som, da jeg var liten, under oppveksten i Larvik, osv.
Men men).
Så jeg kunne sitte hos Frode Kølner og dem, og drive med frimerker.
Men jeg fikk sjelden roen på meg, i huset til mora mi, pga. at mora mi ikke var noe snill mot meg, må man vel nesten si.
Mens etter at jeg flytta til faren min, på Berger.
Og var mye hos min fars foreldre, etter skolen.
Det var også et rolig hjem.
Helt uten den skrikinga, til mora mi.
(Og mormora mi, Ingeborg Ribsskog, kunne også være sånn skrikete og masete og slitsom).
Så der kunne jeg lage Vitseposten og lese avisa og sånn.
Jeg ble ikke hevet ut, som jeg ble hos mora mi, av et skrikende menneske.
Så det var derfor jeg ikke ville bo hos mora mi, for hu var så slitsom og skrikende og masende.
Ihvertfall mot meg.
Søstera mi, Pia Ribsskog, sa at det ble bedre, etter at jeg flytta.
Og jeg fikk det også bedre, (ihvertfall i begynnelsen), på Bergeråsen og på Sand da.
Så det var kanskje en bra ting, at jeg flytta fra mora mi og dem.
Ihvertfall for min sjelefreds skyld.
Det tror jeg nok.
(Jeg blir nesten stressa fremdeles, av å tenke på hvordan mora mi var, enda hu døde for mer enn ti år siden).
For jeg fikk aldri helt ro på meg, da jeg bodde hos mora mi, fram til jeg ble ni år da.
For hu var liksom 'på' meg, hele tida, og maste og kjefta om alt mulig da.
På sin nesten teatralske måte.
Hun var liksom litt sånn tilgjort da, og spissfindig og syrlig, og det som var.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog