søndag 25. april 2010
Jeg har ikke sett noe særlig av noe måker her enda iår, så det spørs om det blir noen måkevideoer i år gitt. Vi får se
PS.
Her er en måkevideo, fra ifjor sommer forresten, (for eventuelt nye lesere):
Treningsstudioet jeg går på, ligger i kjelleren på det hotellet her. Dette hotellet var med i en reality-serie, på BBC, eller noe, for noen år siden
PS.
Det var hun Karianne, som var en kollega på Arvato sin Microsoft produktaktivering, som tipsa meg om det, at det var mulig å svømme osv., på dette hotellet.
(For jeg pleide å svømme mye, da jeg studerte ved University of Sunderland).
Jeg skygga unna det, i en tre-fire års tid, for jeg var ikke helt sikker på hvor fint det hotellet var.
For det pleide ofte å stå ungdomsgjenger utafor det hotellet om kvelden, i helgene osv., husker jeg.
Men men.
Men det er visst et sjamerende hotell, som nok har sett sine beste dager, men likevel.
Det er kanskje et artig hotell å dra på, som har sin sjarm kanskje, iforhold til de nye hotellene, (som det er flust av her i byen nå), og som kanskje er litt stivere og mer strømlinjeformede.
Men jeg har ikke vært i lobbyen engang, på det her hotellet, så jeg kan ikke si noe sikkert.
Men en gang, så måtte jeg gå ut en annen vei, for treningsstudioet hadde stengt, og jeg var litt treig med å bli ferdig å trene.
Og da måtte jeg gå gjennom en pub, som lå i første-etasjen på hotellet. ut mot en sidegate.
Og den puben virka helt ok må jeg si.
Som et sted som er litt laid-back, kanskje.
Hvem vet.
Men jeg har lest både dårlige og bra tilbakemeldinger for dette hotellet, på nettet.
Men det er visst noe for seg selv, ihvertfall.
(Og jeg går jo forbi noen av gjestene ofte, til det hotellet, når jeg skal trene.
For det er samme inngangen.
Og de er ofte pene i tøyet, må jeg si.
Så det hotellet er nesten litt glamorøst også, (eller ihvertfall litt snobbete), synes jeg det virker som.
(Ihvertfall så pleide nok dette hotellet å være ganske glamorøst, synes jeg det virker som.
Og de har sikkert gjester, som kommer igjen år etter år.
Så de har nok mange vanskelige gjester der.
Det blir liksom som Rimi Nylænde, på Lambertseter, hvor jeg var butikksjef, dette hotellet, tror jeg.
Rimi Nylænde, var Balstad, og var en viden kjent butikk.
Og kundene som handla der, var vant til å ha kjempebra standard, og var litt snobbete og bortskjemte da.
Så derfor måtte vi prøve å holde butikken ryddig og bra, selv om vi vel ikke fikk så mye skryt, selv om butikken kanskje var en Norges mest ryddige og oversiktlige Rimi-butikker, på sitt beste.
For de kundene som handla der, var stort sett fra Nylænde og Marmorberget borettslag osv., og hadde handla der i alle år, og ville nok helst ha det til, at ingenting var så bra som Balstad, som drev der, da Lambertseter nok var på sitt mest snobbete da, da det virkelig var status å bo der, (siden det var Norges første drabantby).
Så noe sånt var nok dette, hvis jeg skulle gjette.
Så sånn var nok det).
Selv om noen klager mye, på nettet, over ting som ikke virker og sånn.
Men hvis man har lyst til å bo på et skikkelig britisk hotell, så tror jeg dette hotellet kan være tingen.
De nye hotellene, (som helt sikkert er kjempefine), de er vel mer strømlinjeformede, og nesten masseproduserte vel.
Så hvis man drar på de nye hotellene, så kunne man vel like gjerne dratt på hotell i New York eller Frankfurt, kanskje.
Mens på dette hotellet, så tror jeg at man merker at man er i Storbritannia.
Så hvis man reiser til Liverpool, og ønsker å ha en britisk ferie, så kunne kanskje dette hotellet vært aktuelt.
(Nei, jeg får ikke rabatt på treningsstudioet, for å skrive dette.
Men det lå sånne postkort der, da jeg var ferdig å trene igår, så jeg tenkte jeg kunne ta med et, og da må jeg nesten skrive noe og).
Det finnes sikkert også noen medarbeidere der, som er litt som han John Cleese vel, i Hotel i særklasse, (hvis det var han), etter å dømme fra tilbakemeldingene jeg har lest på nettet.
Men men.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
De som bodde på Lambertseter, ble jo eldre og eldre.
Og jeg hadde jo jobba som vanlig medarbeider, aspirant og assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1993 til 1996.
Og da var det et eldre ektepar, som var nesten som briter, de var ganske snobbete.
Og de likte å slå av en butikkprat da, med lederne i butikken.
Og da måtte man være høflig osv., for de hadde handla der i alle år, og de var vel vant til en mer gammeldags tone, enn den moderne, og litt røffe tonen, som var i Oslo, ihvertfall på 90-tallet, (den såkalte Oslo-tonen).
Men jeg hadde jo en mormor, Ingeborg Ribsskog, som jeg har skrevet mye om på bloggen, som døde ifjor sommer.
Og som var fra adelsfamilier, osv., i Danmark.
Og jeg og søstra mi, vi var ofte på søndagsbesøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, på 70-tallet.
Og på 80-tallet, så adopterte nesten min fars foreldre meg, for jeg fikk ikke lov å bo hos hans nye dame, Haldis Humblen, av en eller annen grunn.
Så jeg var ikke redd for eldre folk, som hadde en gammeldags tone.
For jeg var vant med å prate med mine besteforeldre, en god del, (og få kjeft av dem), som var fra adelsfamilier, osv.
Men distriktsjefen min, Anne Katrine Skodvin, (som var sjefen min i 1998, de første månedene jeg var butikksjef).
Da han eldre karen, i det ekteparet, kom bort til meg og Anne Katrine.
Så hadde han blitt sykelig, på de årene, som var gått mellom 1994 og 1998.
Så han så ganske pjusk ut, og klarte nesten ikke å få sagt noe.
Så Anne Katrine gjorde seg tøff i trynet, og bare spytta ut noe edder og galle nærmest.
(Han eldre karen trodde nok kanskje at hun var tidligere butikksjef der Elisabeth Falkenberg, (som var lesbisk, men det visste nok ikke han), men som han var på bølgelengde med, (såvidt jeg husker), og som han kunne sjarmere da).
Hu trodde kanskje at han var en alkoholiker, hva vet jeg.
Men jeg kunne nesten ikke begynne å ta over for Anne Katrine, og rette på henne.
Siden hun var sjefen min.
Så jeg sa ikke noe.
For hu var litt affektert, og begynte også å klage til meg, over 'sånne kunder', som han eldre karen da.
Så hu hadde ikke noe respekt for eldre folk, synes jeg.
Han så litt redusert ut og var nok syk, og var nok i 80-åra da.
Men jeg kjente de fra før, og de var veldig høflige og korrekte, egentlig.
Men Anne Katrine bare feide dem bryskt unna, når han ville ta en butikkprat da.
Og sa noe om 'sånne kunder'.
Så Anne Katrine Skodvin, er nok litt som en fascist, vil jeg si.
For jeg syntes ikke at han kunden gjorde noe galt, han ville bare ta en butikkprat, som i gamle dager.
Det var kanskje en av de siste gangene, som han kunne gå i butikken, for han var kanskje døden nær, så syk og redusert som han så ut.
Han klarte ikke å være like elegant og veltalende som i sine yngre dager kanskje.
For Anne Katrine bare angrep han, før han fikk sjangsen til å imponere henne, med sine manerer og veltalenhet, (som jeg huska fra tidligere år, at han hadde. Nesten som en britisk gentleman, eller noe. Noe sånt. Og kona var også hyggelig. Men men).
Mer da.
Jo, så hun Anne Katrine Skodvin, er nok litt umoden og er nok ikke så i balanse, vil jeg si.
Hun er litt brysk og litt uhøflig og litt snar til å dømme folk, vil jeg si.
Hvis folk ser slitne eller syke ut, (som han eldre, høflige karen), så bare angriper hun, og får negative følelser, som hun ikke klarer å beherske, vil jeg si, (ihvertfall fra den episoden jeg kom på her).
Hun er kanskje litt pedofil, eller noe, siden hun så tydelig ikke liker eldre folk, som ser litt slitne og syke ut?
Hun er også sånn, at hun ser mye yngre ut, enn det hun er, hun Anne Katrine Skodvin.
Hvem vet.
Bare noe jeg kom på.
Men andre skjønner kanskje mer om dette, enn meg.
Det er mulig.
Jeg kan ihvertfall ikke helt gå god for hun Anne Katrine Skodvin, dessverre.
Så sånn er nok dessverre det.
Bare noe jeg kom på.
PS 3.
Jeg skrev i det forrige PS-et, at jeg ikke var redd for de eldre og vanskelige kundene, på Rimi Nylænde.
Men hun Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, i 1994, hun sleit litt med noen av kundene.
Jeg var aspirant, på den tida der, (eller under opplæring til aspirant, eller hva det var).
Og hu Hilde, (fra Haugerud-området vel), hu fortalte meg det, at hu ikke kunne fordra ei dansk dame, som handla der.
Og det mener jeg må vært hu mora til Jan Henrik, aka. Janer'n, som jobba der heltid, da jeg ble butikksjef der, i 1998.
Så da måtte jeg prata med hu mora til Jan Henrik da, når hu var innom butikken, hvis hun spurte om noe, (som hun nok ofte gjorde, virka det som, på hu Hilde, ihvertfall).
For hu Hilda fiksa ikke henne.
Men jeg hadde jo en mormor, (bestemor Ingeborg), som også var fra Danmark, og som også var ganske konform, og som heller ikke hadde lagt seg til å prate norsk da.
Så jeg syntes de to ligna litt, egentlig, i måten de oppførte seg på.
Men men.
Men jeg kjente jo ikke hu mora til Jan Henrik så bra da.
Så det er mulig at jeg tar feil.
Og at det bare var språket deres som var likt, dvs. dansk, eller veldig danskpreget norsk.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg kom på nå.
På baksiden av brevet fra S. C. Gray Solicitors, så stod det noe om å betale fra www.ccspay.co.uk, så jeg tror disse firmaene må ha samme eier
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Update/Fwd: To the superior of Lisa Brooks/Fwd: Update/Fwd: FW: Ref: 34355287
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sun, Apr 25, 2010 at 1:36 PM | |
|
To: enquiries@ccsg.uk.com | ||
| ||
PS.
Dette firmaet, CCS, har jeg vært i kontakt med tidligere, og brukte da e-post adressen enquieries@ccsg.uk.com.
Men jeg ble denne gangen bedt om å sende det til admin@ccsg.uk.com.
Og det var det samme som Merseyside-politiet gjorde, at de har to e-post adresser, for generelle henvendelser.
Så da er noe galt mener jeg.
De har nok opprettet admin@ccsg.uk.com, bare for å tulle med meg.
Så dette er nok noe undergrunn.
Illuminati, kanskje?
Noe sånt vel.
Vi får se.
Jeg skal finne en gammel e-post, som viser at de også bruker enquiries@ccsg.uk.com.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her ser man at jeg brukte e-post adressen som begynte med 'enquiries', (og den må jeg vel ha funnet et sted, vil jeg holde for sannsynlig, ihvertfall):
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
About reference number 3119890
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Nov 25, 2009 at 3:25 PM | |
|
To: enquiries@ccsg.uk.com | ||
| ||
PS 3.
Hvis man søker på Google, så finner man begge e-post adressene nevnt.
Men det er kanskje litt rart at de har både 'Enquiries' og 'Admin'.
Eller kanskje det ligger en naturlig forklaring bak det.
Hvem vet.
Vi får se.
Merseyside-politiet dreiv nok ihvertfall med noe lureri.
For deres e-postadresser, var helt like, bortsett fra et lite punktum.
Så der er jeg helt sikker på at det var noe lureri.
Merseyside-politiet kalte meg også 'Miss Erik Ribsskog', i et brev.
(Av uviss grunn for meg, men det var vel noe mafia-greier).
Så de, (Merseyside-politiet), er nok mye mer som noe undergrunn, enn som en politistyrke, vil jeg si.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fikk kontroll på gjelden min til Scottish Power, hos kredittselskapet CCS. De sendte da bare gjelden min videre til et annet selskap
PS.
Disse kredittselskapene, (som CCS og S.C. Gray Solicitors Limited), er litt som Nigeria-brevene, vil jeg si.
Fullstendig useriøse.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
Jeg sendte en klage til Pasient- og brukerombudet i Østfold
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage Sykehuset Østfold Moss/Fwd: Klage dødsårsak Karen Ribsskog/Fwd: Påminnelse/Fwd: Dødsattest for min mor Karen Ribsskog
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sun, Apr 25, 2010 at 1:09 PM | |||||
|
To: ostfold@pasientogbrukerombudet.no | ||||||
| ||||||
PS.
Her er vedlegget:
Jeg sendte en ny e-post til Spesialenheten
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage på at politiet ikke gjør noe, med det faktumet, at jeg ikke får arven min, etter min mormor Ingeborg Ribsskog
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sun, Apr 25, 2010 at 12:11 PM | |||||
|
To: post@spesialenheten.no | ||||||
| ||||||
PS.
Her er vedlegget:
Jeg sendte en ny e-post til Aktiv Kapital
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Saksnummer: 1224072-199894 - eno
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sun, Apr 25, 2010 at 11:40 AM | |
|
To: sommeling@aktivkapital.no | ||
| ||
Problemer på Rimi Bjørndal
Nå tenker jeg på det, at jeg vokste jo opp, hos mora mi i Larvik, på 70-tallet.
Og hu fortalte meg og søstra mi, om hottentotter i Afrika, og om tre små kinesere på Højbro-plass, osv.
Dette var vel både norsk og dansk vel.
Som mora mi, hu var halvt norsk og halvt dansk.
Men, jeg husker at dette, at man hadde foreldre som fortalte om sånne ting, ikke var populært, på Rimi Bjørndal, i Oslo, da jeg jobbet der, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998.
Det som mora ens prater til en om, det blir jo morsmålet ens, mener jeg.
Og hvis man slapper av, som nordmann, i Oslo, og prater morsmålet sitt, da kan det bli rabalder.
Jeg husker det var ei fra Filipinene der vel, som het Diana.
Og mora mi pleide ofte å si 'du store kineser', hvis noe var rart.
(Sikkert fordi kinesere gikk for å være små).
Og det sa jeg en gang, jeg satt i kassa, på Rimi Bjørndal, og noe rart skjedde.
Og da sa hu Diana, 'du store kineser', er det meg eller?
Så da kan det bli problemer, hvis man oppfører som den man er, og bruker uttrykk man har lært av mora si, uten å tenke seg om.
Men men.
Ei som het Therese der, som bodde på Bjørndal, hadde nok også det samme problemet.
En gang kom hun ganske fortvilet bort til kassa jeg satt i, (jeg avløste sikkert pause).
Og så sa hun, som om hun var redd, at 'Erik, du har hørt hottentotter, ikke sant'.
Jeg måtte innrømme at mora mi pleide noen ganger å snakke om hottentotter, da jeg og søstra mi var små.
(Hu hadde kanskje lært om det på skolen).
Men da var hu Therese under press der, skjønte jeg.
Siden hu da nok hadde prata om hottentotter, til noen utlendinger, som også jobba der.
For da skulle de sikkert ha det til at hun Therese var rasist, og dårlig da, siden hu hadde hørt om hottentotter.
Så de var nok litt i krig, og respekterte nok ikke norske, de utlendingene som jobba på Rimi Bjørndal.
En gang, den andre perioden jeg jobba der.
Så måtte jeg jobbe i posten.
For hu Songül, som jobba både i posten og i butikken, hu sa jeg måtte hjelpe en i posten.
Og det var en tysker, som ikke snakka engelsk eller norsk.
Og som hadde tatt med cola-bokser fra Tyskland.
Og de er det ikke pant på i Norge, kun norske bokser gir pant, i Norge.
Og jeg måtte tenke så det knakte, tilbake til sommerferien 1987, da jeg og søstra mi besøkte tante Ellen og kusina vår Rahel, i Aesch, ved Basel, i den tysktalende delen av Sveits.
Og tilslutt så klarte jeg å stamme fram 'keine kroner'.
Til han tyskeren, som var sinna, siden han ikke fikk pant for de tyske colaboksene sine.
Men hva gjorde en tysk bobilturist, oppe ved Rimi Bjørndal.
Han må ha forvilla seg kraftig.
Hvorfor sa hun Songül at jeg måtte hjelpe han, før hun forsvant?
Holdningen hennes var ikke så bra, hun pleide å sitte på gulvet i posten, noen ganger.
(Som også noen av de andre utenlandske jentene som jobba der gjorde, hun Anica f.eks., fra Pakistan vel, hvis jeg husker riktig).
Og hun Songül mente også at hun hadde lov å behandle noen av kundene dårlig, hvis hun ikke likte dem.
Det var ei dame, som handla der, med mørkt, krøllete hår, og ei blond datter, og som pleide å drikke mye lettøl, husker jeg noen sa, på et møte vel, (at hu var alkoholiker på lettøl, mer eller mindre).
Og da var det ingen som ba hun Songül om å behandle kundene bra, (selv om hun ikke likte dem).
(Det var vel han Johan som var butikksjef der da, og han Ivan som var assistent, i 2003, var vel antagelig det her).
Men det var liksom sånn, at det var greit å behandle enkelte kunder dårlig der.
Og det mener jeg, som har gått handel og kontor f.eks., at det skal ikke være lov å behandle kunder dårlig, når man jobber innen service, da skal det være sånn, at kunden alltid har rett.
Ihvertfall bør man behandle kunden ordentlig, for det er kundene man lever av.
Men jeg tror det kan være sånn, at noen muslimer, (og også fetteren min Øystein, i Son, husker jeg, som mora til er i Jehovas Vitner).
At disse ikke skjønner, at man spiller en rolle på jobb.
Men tar alt som skjer på jobb, og i kontakten med kundene, personlig.
Så kunder kan bli forfulgt av muslimer, vil jeg tro, hvis muslimene som jobber i butikken, ikke liker dem.
Og dette er så fjernt fra vår vestlige tankegang, som man kan komme, vil jeg si.
Så her har Norge forrandra seg kjempemye, på de siste 30-40 åra.
Det er som at vi er tilbake i middelalderen igjen.
Og da hjelper det ikke å krige mot Taliban i Afganistan.
Da må politiet skjerpe seg, og andre i Norge, og sørge for at det er norske lover og regler som gjelder, i Norge, og ikke muslimsk sharia.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg trodde det kanskje var fordi hun Songül skjønte at jeg nok kanskje var den smarteste som jobba der, og den eneste som det kanskje kunne være håp om, at skjønte noen få ord tysk.
(Siden hu selv og de andre som jobba der kanskje ikke engang skjønte at språket han prata var tysk).
Hva vet jeg.
Men er det sånn, at jeg blir forfulgt av muslimer, siden jeg skjønte et ord tysk, og visste hva hottentotter var, som man lærte om i norske skoler, på 50-tallet, (og som mora mi fortalte meg om som barn)?
I Norge nå, så blir man forfulgt for å være norsk, virker det som.
Det er trakassering, mener jeg, at voksne folk, ikke får lov å si 'neger' lenger, for eksempel.
Et land burde la folka som bor i det, få nok tid til å venne seg til ting.
Og folk burde få lov å si de tingene man lærte som barn av foreldrene sine og av kamerater og i skolen osv.
Hvis noe var lov å si i 1970, så burde det være lov å si, (av de samme folka), i 2010, mener jeg.
Hvis ikke så blir de folka mobba, av sine egne myndigheter, mener jeg.
Her har Norge forrandret seg totalt, fra 1970, (da jeg ble født), til i dag.
Og jeg er ikke 40 år enda.
Så her har Norge blitt ødelagt, vil jeg si.
Av landsvikende kommunister som har sluppet inn aggressive og intolerante muslimer, som ødelegger landet, vil jeg si.
Og som ikke har noen respekt for at nordmenn bodde i landet før dem.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
Og hu fortalte meg og søstra mi, om hottentotter i Afrika, og om tre små kinesere på Højbro-plass, osv.
Dette var vel både norsk og dansk vel.
Som mora mi, hu var halvt norsk og halvt dansk.
Men, jeg husker at dette, at man hadde foreldre som fortalte om sånne ting, ikke var populært, på Rimi Bjørndal, i Oslo, da jeg jobbet der, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998.
Det som mora ens prater til en om, det blir jo morsmålet ens, mener jeg.
Og hvis man slapper av, som nordmann, i Oslo, og prater morsmålet sitt, da kan det bli rabalder.
Jeg husker det var ei fra Filipinene der vel, som het Diana.
Og mora mi pleide ofte å si 'du store kineser', hvis noe var rart.
(Sikkert fordi kinesere gikk for å være små).
Og det sa jeg en gang, jeg satt i kassa, på Rimi Bjørndal, og noe rart skjedde.
Og da sa hu Diana, 'du store kineser', er det meg eller?
Så da kan det bli problemer, hvis man oppfører som den man er, og bruker uttrykk man har lært av mora si, uten å tenke seg om.
Men men.
Ei som het Therese der, som bodde på Bjørndal, hadde nok også det samme problemet.
En gang kom hun ganske fortvilet bort til kassa jeg satt i, (jeg avløste sikkert pause).
Og så sa hun, som om hun var redd, at 'Erik, du har hørt hottentotter, ikke sant'.
Jeg måtte innrømme at mora mi pleide noen ganger å snakke om hottentotter, da jeg og søstra mi var små.
(Hu hadde kanskje lært om det på skolen).
Men da var hu Therese under press der, skjønte jeg.
Siden hu da nok hadde prata om hottentotter, til noen utlendinger, som også jobba der.
For da skulle de sikkert ha det til at hun Therese var rasist, og dårlig da, siden hu hadde hørt om hottentotter.
Så de var nok litt i krig, og respekterte nok ikke norske, de utlendingene som jobba på Rimi Bjørndal.
En gang, den andre perioden jeg jobba der.
Så måtte jeg jobbe i posten.
For hu Songül, som jobba både i posten og i butikken, hu sa jeg måtte hjelpe en i posten.
Og det var en tysker, som ikke snakka engelsk eller norsk.
Og som hadde tatt med cola-bokser fra Tyskland.
Og de er det ikke pant på i Norge, kun norske bokser gir pant, i Norge.
Og jeg måtte tenke så det knakte, tilbake til sommerferien 1987, da jeg og søstra mi besøkte tante Ellen og kusina vår Rahel, i Aesch, ved Basel, i den tysktalende delen av Sveits.
Og tilslutt så klarte jeg å stamme fram 'keine kroner'.
Til han tyskeren, som var sinna, siden han ikke fikk pant for de tyske colaboksene sine.
Men hva gjorde en tysk bobilturist, oppe ved Rimi Bjørndal.
Han må ha forvilla seg kraftig.
Hvorfor sa hun Songül at jeg måtte hjelpe han, før hun forsvant?
Holdningen hennes var ikke så bra, hun pleide å sitte på gulvet i posten, noen ganger.
(Som også noen av de andre utenlandske jentene som jobba der gjorde, hun Anica f.eks., fra Pakistan vel, hvis jeg husker riktig).
Og hun Songül mente også at hun hadde lov å behandle noen av kundene dårlig, hvis hun ikke likte dem.
Det var ei dame, som handla der, med mørkt, krøllete hår, og ei blond datter, og som pleide å drikke mye lettøl, husker jeg noen sa, på et møte vel, (at hu var alkoholiker på lettøl, mer eller mindre).
Og da var det ingen som ba hun Songül om å behandle kundene bra, (selv om hun ikke likte dem).
(Det var vel han Johan som var butikksjef der da, og han Ivan som var assistent, i 2003, var vel antagelig det her).
Men det var liksom sånn, at det var greit å behandle enkelte kunder dårlig der.
Og det mener jeg, som har gått handel og kontor f.eks., at det skal ikke være lov å behandle kunder dårlig, når man jobber innen service, da skal det være sånn, at kunden alltid har rett.
Ihvertfall bør man behandle kunden ordentlig, for det er kundene man lever av.
Men jeg tror det kan være sånn, at noen muslimer, (og også fetteren min Øystein, i Son, husker jeg, som mora til er i Jehovas Vitner).
At disse ikke skjønner, at man spiller en rolle på jobb.
Men tar alt som skjer på jobb, og i kontakten med kundene, personlig.
Så kunder kan bli forfulgt av muslimer, vil jeg tro, hvis muslimene som jobber i butikken, ikke liker dem.
Og dette er så fjernt fra vår vestlige tankegang, som man kan komme, vil jeg si.
Så her har Norge forrandra seg kjempemye, på de siste 30-40 åra.
Det er som at vi er tilbake i middelalderen igjen.
Og da hjelper det ikke å krige mot Taliban i Afganistan.
Da må politiet skjerpe seg, og andre i Norge, og sørge for at det er norske lover og regler som gjelder, i Norge, og ikke muslimsk sharia.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg trodde det kanskje var fordi hun Songül skjønte at jeg nok kanskje var den smarteste som jobba der, og den eneste som det kanskje kunne være håp om, at skjønte noen få ord tysk.
(Siden hu selv og de andre som jobba der kanskje ikke engang skjønte at språket han prata var tysk).
Hva vet jeg.
Men er det sånn, at jeg blir forfulgt av muslimer, siden jeg skjønte et ord tysk, og visste hva hottentotter var, som man lærte om i norske skoler, på 50-tallet, (og som mora mi fortalte meg om som barn)?
I Norge nå, så blir man forfulgt for å være norsk, virker det som.
Det er trakassering, mener jeg, at voksne folk, ikke får lov å si 'neger' lenger, for eksempel.
Et land burde la folka som bor i det, få nok tid til å venne seg til ting.
Og folk burde få lov å si de tingene man lærte som barn av foreldrene sine og av kamerater og i skolen osv.
Hvis noe var lov å si i 1970, så burde det være lov å si, (av de samme folka), i 2010, mener jeg.
Hvis ikke så blir de folka mobba, av sine egne myndigheter, mener jeg.
Her har Norge forrandret seg totalt, fra 1970, (da jeg ble født), til i dag.
Og jeg er ikke 40 år enda.
Så her har Norge blitt ødelagt, vil jeg si.
Av landsvikende kommunister som har sluppet inn aggressive og intolerante muslimer, som ødelegger landet, vil jeg si.
Og som ikke har noen respekt for at nordmenn bodde i landet før dem.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog