torsdag 10. mars 2011

Jeg sendte en klage, til Norsk Pasientskadeerstatning, på han fastlegen jeg hadde i Oslo, blant annet




Gmail - Klage på Fastlege - Bentsebrugata Legesenter










Gmail


Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>




Klage på Fastlege - Bentsebrugata Legesenter











Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>



Thu, Mar 10, 2011 at 10:03 PM




To:
npepost@npe.no






Hei,

jeg vil gjerne klage på den første fastlegen jeg hadde i Norge.

(Jeg har allerede sendt klage på den siste).

Min farfar, Øivind Olsen, han stolte ikke på leger, så han sa han gikk aldri til legen.


Og jeg begynner å lure på om han hadde rett.

Men men.

Den her første fastlegen min, det var en litt eldre kar, hos Bentsebrugata Legesenter, i Oslo.

Og jeg sa til han, om jeg ikke skulle fikse kneet mitt, siden en korsbåndskade var slått opp.


(Så kneet var ustabilt).

Og da svarte han legen: 'har du ikke fått nok nå da'.

(Enda jeg ikke fikk atføring, eller noen ting, da jeg var utbrent butikksjef fra Rimi, noen år før).


Og da mener jeg at det var tull fra den legen.

For enten så må helsevesenet fikse kroppen min, sånn at den er i bra stand.

Ellers så må de uføre-trygde meg, mener jeg.


Her så ble det bare noe midt i mellom.

For jeg må være forsiktig når jeg løfter nå, og når jeg går, så må jeg konsentrere meg.

Og jeg kan ikke løpe.

Og jeg har problemer med å holde vekta, siden jeg ikke kan trene fotball, osv., som jeg har pleid å gjøre.


Så siden kneet mitt ikke ble fiksa, så kunne jeg ikke prestere maks på jobb, som butikksjef i Rimi, osv., heller.

Dessuten fant ikke han legen ut at jeg har hatt glutenallergi.

Dessuten vil jeg klage på kollegaen hans.


Det var sånn, at da jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998, så var jeg litt spent, og ble ganske bleik og sånn.

Og da dro kollega fra Rimi, David Hjort meg med på Burger King i Grensen, og der satt Jan-Henrik, som var medarbeider, i den butikken jeg tok over.


Og da hørte jeg at han klagde til sine kamerater på at jeg hadde begynt å 'miste håret', osv.

At Jan Henrik fikk 'angst' pga. dette, eller noe.

(Men det var nok bare at jeg så blekk ut grunnet gluten-allergi, eller noe).


Så jeg leste på nettet, at det var noe man kunne bruke, for å hindre at man mista håret.

Og gikk til Bentsebrugata Legesenter, og spurte om jeg kunne få resept.

(Regaine, het vel det her serumet).


For Norge er det eneste landet i verden, omtrent, hvor man må ha resept for å bruke det).

Men men.

Og det som skjedde da, var at han ene legen, (han unge der, kollegaen til den seinere fastlegen).


Han begynte å prate om prostata osv., en gang jeg skulle fornye resept.

Og hadde en chat på et kvarter kanskje om prostata osv.

Hva var poenget med det, lurer jeg nå.

Jeg har senere lest i Aftenpostens Tekstarkiv, at jeg har Johanitterordenen, i slekta, gjennom min fars nye stedatter, Christell Humblen, sin halvbror på Vestlandet, Bjørn Humblen og hans ekskone, Nadine Humblen, som begge er ganske ny-utmeldte av den ganske nystarte Johanitterordenen, i Norge.


Og de kalles Hospitalordenen.

Så det er ikke mulig å ha et vanlig forhold til leger, når man har den ordenen i slekta, tørr jeg å påstå.

Dr. Bjerre, fra Danmark, som opererte kneet mitt, på Aker, i 1996, han tulla også fælt, vil jeg si.


Og ville ikke la meg slippe Heimevernet, da jeg ringte han seinere.

Men et kvinnelig befal på HV-rep på Terningmoen, tvang laget jeg var på til å hoppe bukk, over et hinder, ei som ikke var troppsbefal.


Så Johanitterordenen har nok virka gjennom Forsvaret og Dr. Bjerre og det som er.

Det er mulig at min farfar også hadde dem i slekta, siden han ikke stolte på leger.


Og i min mormors slekts, skal det visst også ha vært Johanitterorden.

(Hu var adelig, fra Danmark, Ingeborg Ribsskog f. Heegaard, og en i Heegaard-slekten, i USA, som kontaktet meg på irc, sa at hans far var i Johanitterordenen).


Så sånn var det.

Så her vil jeg ha mange millioner i erstatning, siden Johanitterordenen har tulla meg meg, i det norske helsevesenet.

Han Dr. Bjerre lot en hel skoleklasse se på at ei dame satt kateter på meg osv., det tror jeg ikke var ment å være sånn.


Og de sendte meg hjem før operasjonssåret grodde.

Og søstera mi var der, på Aker, og slapp inn i post-operasjonsrommet med Se og Hør og Appelsinsjokolade.

Og hu var der også og skulle hinte om kateter-ledningen.


Og hun som satt inn kateteret hu tok liksom fart på ledningen, og stanga den mot urinrøret mitt.

Og han som kjørte senga mi ned til operasjonssalen begynte å gi råd om hva jeg skulle ta først av anestesi og kateter.


Jeg hadde aldri blitt operert før, så jeg visste ikke hva kateter var engang.

Og Dr. Bjerre lot han sykeseng-kjører'n styre rekkefølgen.

Så her få dere skjerpe dere og hive den orderen tilbake til Danmark, mener jeg.


Jeg gikk også skada trynet, 2003, og da lot de på Bentesbrugata Legesenter, som om at ikke noe var galt, og ga meg ikke hjelp.

Cecilie Hyde, fra Svelvik, anbefalte meg dette legesenter, i 1989, var det vel, det året jeg flytta fra Berger til Oslo.


Og dama i resepsjonen der, anbefalte meg å velge han litt eldre karen som fastlege, for jeg hadde vært der så lite, så jeg huska ikke hvem lege som var hvem der, for å si det sånn.

På 90-tallet var jeg nesten aldri hos legen osv.


Men jeg møtte litt veggen som butikksjef i Rimi, etter å ha blitt tulla mye med der da.

Men attføring fikk jeg ikke, jeg måtte studere som vanlig student.

Så at jeg skulle ha fått noe særlig mye, det synes jeg ikke.


Og da skulle jeg blitt uføretrygda, mener jeg, hvis dem ikke ville fikse kneet mitt.

Ihvertfall delvis uføretrygda.

Enten får dem fikse knea osv., til folk, ellers så får dem uføretrygde dem, mener jeg.


Man kan ikke begynne å bable om 'har du ikke fått nok nå'.

Hvis han ikke mente om jeg hadde fått nok tull da?

Men da er i såfall det også en klage.


Nå får dere rydde opp i tullet deres.

Erik Ribsskog