Noen uker før sommerferien, som var etter niende klasse, når jeg var med Kenneth Sevland, Ingolf Lønseth vel og en annen kar som het Erik vel, til England.
(Det er mulig at det var med enda en fra Svelvik og, det skal jeg ikke si helt sikkert).
Så var det idrettsdag, i niende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.
Ihvertfall så husker jeg det, at jeg var oppe på en fotballbane, i Svelvik.
Og da stod jeg og trillet en fotball, sammen med Kenneth Sevland, (som jeg kjente fra før da), og Lille-Oddis, fra Bergeråsen, (og en til).
Så Kenneth Sevland kjente Lille-Oddis, husker jeg.
Selv om jeg ikke veit hvordan.
Men men.
Når jeg gikk på videregående, så haika jeg en gang, fra Bergeråsen til Sande, med faren til Kenneth Sevland.
Og han kjørte frossen fisk, husker jeg, for et eller annen firma vel.
Og var fra Nord-Norge, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi skulle reise med ferja Braemar, fra Oslo til Hastings.
Faren min kjørte meg inn til Oslo.
Jeg introduserte faren min for Kenneth Sevland.
(Som jeg vel hadde fortalt om at gikk i parallellklassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.
Og at vi hadde det sjakk/bordtennis-valgfaget sammen).
Og faren min lurte på om han var lederen, for språkreisene.
Så faren min dreit seg kanskje ut litt da.
For Kenneth Sevland var jo bare 15-16 år gammel da.
Men han så kanskje litt myndig ut, i blikket osv., det er mulig.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg husker at vi gikk rundt på båten og så på diskoteket osv., vel.
Og butikken og sånn, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Vi begynte med to-tre dager i London, mener jeg, på denne turen.
Lederne var et ektepar fra Vestlandet vel, i 40-50-årene kanskje.
Ingolf, var det vel, hadde kjøpt seg den nye Madonna-kassetten, husker jeg.
Og det var True Blue vel.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker at jeg før denne ferien hadde sett på videoen 'Pappa Don't Preach', med Madonna, på TV-en, som var på soverommet mitt, (eller egentlig faren min sitt).
Kjetil Holshagen, han forklarte meg det, at jeg kunne stipend, hvis faren min ikke tjente så mye.
Og det var allerede på ungdomsskolen vel, mener jeg.
Stipendet var fra Statens Lånekasse da.
Og jeg kjøpte en TV, på Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen.
TV-en var en 20 tommer Mitshubishi TV.
Den kosta egentlig 3.990, men jeg fikk pruta den ned til 3.900.
Så kjøpte Kjetil Holshagen og jeg burgere på Snappys Burger, ikke langt fra Aass Bryggeri.
Mens vi venta på at mora til Kjetil Holshagen skulle bli ferdig med jobben, på nettopp Aass Bryggeri da.
For da hadde jeg en TV i stua, (som var faren min sin), og en på soverommet.
Også flyttet jeg datamaskinen inn på soverommet.
Jeg satt TV-en på soverommet, oppå det symaskinskapet, til Ågot.
Som faren min hadde tatt med bort på Bergeråsen.
Og jeg lånte også en drill, borte på verkstedet, og borra hull i veggen, inn til stua.
Sånn at jeg kunne ta en antenneledning, inn til soverommet 'mitt', (det store soverommet, som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte).
Og så kunne jeg også se på TV, på soverommet.
Så jeg lå i vannsenga og så på den Madonna-videoen, Papa don't Preach, husker jeg, før den Weymouth-ferien da.
Så sånn var det.
Men men.
Madonna var jo en kjent artist, som hadde slått gjennom med låten 'Like a virgin', et eller to år tidligere da.
(Også mens jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg).
Men jeg skjønte ikke at hun var feminist, og en foregangskvinne for girl power vel, osv.
Jeg så bare på Madonna som popmusikk.
Så sånn var det.
Så jeg spurte Ingolf om det Madonna-albumet var bra da.
Og det var det visst, svarte han eller om det var han Erik.
En av dem.
Så sånn var det.
Ingolf var forrsten sønn av inspektøren, på Svelvik Ungdomsskole.
Og han sendte meg en e-post med alle karakterene mine, mens jeg bodde i Liverpool.
Så der kunne man se, at jeg hadde en god del 'S'-er, i karakterboka, mens jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole.
Men inspektør Lønseth ville ikke sende noe dokumentasjon, på hvor mye fravær jeg hadde.
Som jeg tenkte jeg kunne bruke i omsorgssviktsaken mot faren min, eventuelt.
Så hvorfor han ikke ville det, det veit jeg ikke.
Men det hører vel kanskje ikke hjemme i et kapitell fra 80-tallet heller.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo vært på Madamme Thussauds før, så jeg forklarte at vi som var en gruppe, vi skulle inn gruppeinngangen, til kurslederen, fra Vestlandet.
Og da skrøyt han av meg, husker jeg, og sa høyt, at jeg hadde spart oss for mye venting, ved å informere om dette da.
Så sånn var det.
Jeg brukte ikke den hvite genseren med blå tau på, som jeg fikk året før, av faren min.
Denne sommeren så fikk jeg ikke noe nytt tøy, før språkreisen.
Men jeg brukte en rød skjorte, som jeg hadde funnet, i et av faren min sine klesskap.
Klesskapet mitt, det var inne på mitt gamle rom, og klærna som lå i det, de var for små for meg.
Så jeg brukte ofte av faren min sine klær.
Som han noen ganger fikk med opp fra Haldis vel.
Som vel vasket tøy for han, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Vi fikk noen matbonger, av EF Språkreiser, i London, som vi kunne bruke på mange restauranter.
Og også på McDonald's, husker jeg.
På hotellet vårt, så var det en gruppe på 5-6-7 svenske skinnheads, husker jeg.
De hadde nesten blitt kasta ut, for å spille høy musikk, husker jeg at de forklarte.
De var bare litt eldre enn oss, og en av de var på min alder, mener jeg å huske.
De forklarte det, at grunnen til at de dro til London, var å slåss mot pønkere.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hotellet var i Bayswater/Knightsbridge-området i London.
Ikke langt unna Oxford St., forresten.
En kveld, så gikk Kenneth Sevland og jeg, til McDonald's, ikke langt unna.
Og plutselig, så tok Sevland fram en lommekniv, som han holdt foran seg, mens vi gikk tilbake til hotellet.
Og en gruppe på 3-4 unge innvandrere vel.
De stoppet opp, og spurte Sevland om hvorfor han hadde en utslått kniv, som han holdt foran seg, på gata.
Men Sevland sa ikke noe.
Jeg sa heller ikke noe.
Jeg lurte egentlig på det samme selv, (for å være ærlig).
Kanskje det var noe subtil mobbing, fra Sevland, siden jeg hadde stått med en kniv, på cirka samme måten, på Svelvik Ungdomsskole, noen måneder tidligere, da jeg ble mobba så fælt, av Odd Einar Pettersen og dem, i klassen?
(Det tenkte jeg på nå ihvertfall).
Hvem vet.
Hm.
Bare noe jeg tenkte på.
Sevland ville også til Wembley.
Jeg var ikke så fotballgal, som Sevland, selv om jeg også var fotballinteressert.
Så jeg hadde nok ikke funnet på å dratt til Wembley, hvis jeg hadde reist alene.
Men jeg var jo i London, på et par dagsturer, med STS Språkreiser, året før.
Så jeg hadde fått med meg Oxford St., osv., fra før.
Så jeg ble med å ta undergrunnen da, til Wembley.
Siden Sevland ville dette.
Det gikk en svær gate nærmest, fra undergrunnstasjonen og fram til Wembley stadion.
Men den gaten var ikke for biler.
Den var for mennesker, som skulle til eller fra fotballkamp da.
Så sånn var det.
Vi måtte ta undergrunnen i en time nesten, for å komme til Wembley Stadion.
Den fotballbanen lå et stykke unna Oxford Street da.
Og vi måtte bytte tog flere ganger.
Så sånn var det.
Men men.
Det var noen bygningsarbeidere, som jobbet på Wembley stadion.
Det skulle være Queen-konsert der, noen dager senere.
Men Sevland og jeg spurte en byggeleder.
Og han sa at vi kunne få gå inn og se, hvordan det så ut, inne på arenaen da.
Men vi fikk ikke lov å ta bilder, nede på gresset, sa han lederen der da.
For det var noen som hadde kjøpt rettighetene til å ta bilder, på banen der da.
Så det fikk vi ikke lov til.
Men jeg tok noen bilder av Sevland, med hans fotoapparat da, rundt omkring inne på Wembley der da.
Jeg hadde vel ikke med fotoapparat tror jeg.
Hvis jeg ikke jeg kjøpte meg et engangskamera.
Det husker jeg ikke.
Det er jo noen år siden så.
Men jeg tror ikke at jeg har hatt noen bilder, fra den turen.
Jeg var medlem av en fotoklubb, men det var alltid prpblemer med de filmene som jeg sendte inn.
Jeg fikk vel bare to bilder fremkalt vel.
Og det var av en elefant, som jeg så i Karstad sentrum, (som reklame for et sirkus), den gangen.
Og et av Frode Kølner, en gang jeg var på besøk hos mora mi i Jegersborggate da.
Så at det finnes digitale kamera, det er veldig bra, synes jeg.
For jeg lurer på om den postordre-fotobutikken, kanskje tulla med meg.
Ihvertfall så kunne sånne filmer bli ødelagt, hvis de ble eksponert for lys, på en eller annen måte.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg brøt nesten litt sammen, husker jeg, som barn, borte hos Ågot, en gang, et år etter at jeg flyttet til faren min vel.
Når også cirka den tredje filmen jeg sendte inn, var uten noen vellykkede bilder.
Jeg husker jeg åpnet forsendelsen fra foto-firmaet, mens onkel Håkon så på vel.
Og jeg husker skuffelsen over meg selv, når jeg så det, at jeg ikke hadde fått noen bilder, den gangen heller da.
Så hva det skyldtes, det veit jeg ikke.
Men noe var det vel.
Men men.
Så sånn var det.
Så da er det bedre med digitale kamera, synes jeg.
Det er helt sikkert.
Men men.
Sevland og jeg, vi skulle bo hos samme vertsfamilie, i Weymouth.
Det var et ektepar, som hadde en sønn, som var yngre enn Sevland og meg da.
Sønnen digget A-ha, og det var vel derfor tror jeg, at dem ville ha noen studenter fra Norge der da.
Noe sånt.
Sevland og jeg, vi gikk vel allerede den første dagen der, ut til en park, for å spille litt fotball.
Vi spilte sammen med en litt mørkhudet vel gutt der.
Og Sevland hadde et sånt triks, at han liksom skjermet ballen da, ved å sette ut rompa, eller hva det var.
Og jeg klarte ikke å ta ballen fra Sevvi, når han skjermet ballen sånn da.
Men han engelske gutten, han ga meg det rådet, at når Sevvi skjermet ballen, med rumpa, (eller hvordan det var igjen), på den måten.
Så skulle jeg bare sette fram beinet.
Og da ville Sevvi miste ballen, mente han.
Og det trikset funka, husker jeg.
Så han engelske gutten, han hadde litt peiling på fotball, husker jeg.
Han var ikke helt engelsk, han var litt mørk, syntes jeg.
Så da vi hadde spilt i et par timer vel.
Så lurte jeg på hvor han var fra egentlig.
Så begynte jeg å kødde litt da, og spurte 'are you pakkis?'.
Og Sevvi lo litt vel.
Men han gutten ble bare sur.
Han sa ikke hvor han var fra.
Men kalte meg for 'Pakistan-shit', eller noe.
Så sånn var det.
Men men.
Sevvi og jeg, vi møtte også to norske jenter, i den parken, enten den samme dagen, eller en av de neste dagene vel.
De var på et annet språkkurs, også med EF vel.
Og de hadde vært i England, lenger enn oss da.
I et par uker vel, eller noe.
Og de bodde hos en singel mann, var det vel.
Som muligens hadde en unge, eller noe.
Og de måtte gjøre alt husarbeidet og sånn, sa de.
De var rimelig fortvilet, vil jeg si.
Vi spurte vel om de hadde klaget til EF, eller noe.
Men det husker jeg ikke om det hadde gjort.
De ville kanskje ikke det.
De klagde til oss, ihvertfall.
Og så måtte de gå, for de turte ikke å la han vertsfaren vente for lenge, på dem.
Så det var ikke så lett å finne damer, i Weymouth.
De var visst allerede funnet, av voksne briter, virka det som.
Men men.
Så sånn var det.
Så hvis jeg hadde hatt en datter, som ville dra på språkreise, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde svart 'ja', for å si det sånn.
Det er ikke alltid at de familiene er fra de øvre sosiale lag, for å si det sånn.
Det er mye arbeiderklassefamilier osv., som eleven havner hos, hvis dem drar på språkreise til England.
Og dem har kanskje en tøffere kultur, enn i Norge, det er mulig.
Men men.
Så sånn er kanskje det.
Hvem vet.
Der vi bodde så kunne vi se noen åser og jorder og sånn, i horisonten, hvis man kom opp til den parken osv. da.
Så det var litt landlig.
På bussen til Weymouth, så kjørte vi forbi en kjempestor blomsterdekorasjon, som forestilte King George, (eller noe), til hest.
Men da King George hadde sett den kjempe-dekorasjonen.
Så hadde han blitt sur, så kursleder-kona, (var det vel).
For på den dekorasjonen, så gikk hesten til King George, i retningen vekk fra Weymouth.
Og ikke til Weymouth.
Så da King George fikk se den dekorasjonen, så bare snudde han, og nektet å besøke byen, (eller noe), var det vel.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
I det bygget, som skolen vår var.
Så hang det en plakat, hvor alle Everton og Liverpool-spillerne, stod side ved side, husker jeg.
Dette var vel fordi at Everton og Liverpool, var de to beste fotballagene, i England, på den her tiden.
Og de pleide vel å møtes i Charity Shield-kamper, osv.
For Weymouth er jo i Syd-England, og Liverpool og Everton er jo begge lagene fra Liverpool, i Nord-England.
Men men.
Så sånn var det.
De hadde også en spilleautomat, som het Commando der, husker jeg.
Et spill som jeg syntes var kult.
Det var et skytespill, hvor man skulle være som Arnold Swartzenegger, i Commando da.
Den filmen hadde jeg vel sett, en stund før denne reisen.
Det er mulig at Jan Snoghøj hadde tatt med den filmen, opp til meg, for å se den der.
Det hendte at han gjorde det, noen ganger, de første årene jeg bodde i Leirfaret 4B.
Jeg husker at han tok med Haisommer, og andre skrekkfilmer, og også en krigsfilm, om en tysk nazist, hvor en tysk soldat fikk tissen sin bitt av, av noen russiske damer, og bare ble forlatt, av sine medsoldater. Steiner, het vel kanskje den filmen. Noe sånt.
Og da pleide også Jan Snoghøj å ta med en del kamerater, opp til meg.
Selv om Jan Snoghøj og jeg nesten ikke var på talefot.
Men men.
Christell og Pia pleide også å være med da.
Så det ble sett filmer i Leirfaret 4B, også før jeg ble kjent med Øystein Andersen.
Jeg selv pleide også noen ganger å leie filmer, i videobutikkene.
Så sånn var det.
Men men.
En av de første dagene, så dukket det opp en kristen forening, som het noe med Noas ark, eller noe, for å reklamere for sin virksomhet.
Det var også en spillehall, som het noe med Noas ark.
Jeg spurte om dem var derfra, for å fleipe litt.
Men det var dem ikke da.
Men men.
Jeg var egentlig nesten i sjokk, under denne språkreisen.
Eller at jeg hadde nesten sånn post-traumatisk-stress-disorder.
Siden niende klasse hadde vært så tøff.
Så jeg tok det mye roligere, på denne språkreisen, enn på den året før, til Brighton.
EF-diskoteket, i Weymouth, det var et trangt lokale, nesten stapp fullt av ungdommer, fra mest Nord-Europa da.
Men jeg ble skuffet, over diskoteket, siden det diskoteket, i Brighton, som var STS-diskoteket, det var Top Rank.
Og Top Rank var i flere etasjer, og var et veldig stort diskotek.
Så å stå som sild i tønne, i det trange EF-diskoteket, i Weymouth.
Det orka jeg ikke.
Så der var jeg bare en gang, eller noe.
Så sånn var det.
Men men.
Men jeg gikk en del i spillehaller og sånn da.
Og en gang, så hørte jeg at to engelske jenter, sa om meg, at de ikke trodde jeg var typen, til å gå på diskotek.
Så de spurte pent om de kunne få en billett hver, av meg, til EF-diskoteket da.
(Vi fikk fire-fem sånne gratisbilletter, var det vel, av EF da.
Noe sånt).
Og da ga jeg de bare en billett hver da.
Men jeg fikk ikke noe klem eller noe.
Så de jentene i Weymouth var nok litt mer gammeldags kanskje, enn jentene i Brighton, som kunne være nesten innpåslitne, husker jeg.
Jeg husker ei ung engelsk jente, i Brighton, som liksom egla seg innpå meg, og begynte å prate fransk, og si 'mon amor', eller noe.
Men men.
Sånn tror jeg ikke at jentene i Weymouth var.
Det virka ikke sånn på de som jeg ga gratisbilletter ihvertfall.
Weymouth var en mye mindre, og roligere by, vil jeg si, enn Brighton.
Men det passet meg bra, som prøvde å slappe av igjen, etter det tøffe sisteåret, på ungdomsskolen.
(Hvor det var mye mobbing, osv).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg skulle liksom vise at jeg hadde vært på språkreise i England før da.
Og Fredrik Axelsson, og dem, var det kanskje, hadde visst meg det, at noen engelske fyrstikker, som het noe med 'Swan' vel.
At de kunne man tenne på, ved å risse de, på nesten hva som helst.
Så da vi fra Berger/Svelvik, satt på en buss, på vei til Weymouth.
Så kjøpte jeg en eske sånne fyrstikker, i en kiosk, eller noe.
Så viste jeg de Svelvik-folka, hvordan de fyrstikkene var, ved å risse en fyrstikk, mot siden av bussen.
Og så flammet fyrstikken opp.
Men bussjåføren ble jo drit sur.
Jeg prøvde å forklare at jeg bare skulle vise de andre, hvordan engelske fyrstikker var.
Men så sa bussjåføren til leder-kona, at jeg kunne jo ha tent på bensinlokket.
Men jeg sa det, at jeg hadde jo vært i England før, så jeg visste jo hvordan de fyrstikkene var, så jeg ville ikke tent på dem, på bensinlokket.
Så sånn var det.
Så jeg hadde en krangel med hu leder-dama og den engelske bussjåføren, før vi engang hadde kommet til Weymouth.
Så det var bra jobba.
Men men.
Så sånn var det.
Men jeg var liksom sånn laid-back da.
Så da vi fikk sånn rebus-oppgave, å gå rundt, i byen for å finne ut om Weymouths historie, osv.
Så prøvde jeg å slippe unna all gåingen, ved å ringe museumet, i byen, fra en telefonkiosk da.
Men de ville ikke svare på alle spørsmålene.
Så da var jeg nesten like langt.
Men men.
Det var vel verdt et forsøk kanskje.
Det var mulig.
Det var jo liksom ferie, det her, mente jeg.
Så at vi plutselig måtte trave rundt i byen, en dag, istedet for å ha noen ganske slappe engelsktimer.
Det syntes jeg var litt stressete da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Kenneth Sevland kjøpte seg fler og fler Lenin og kommunistmerke-pins, mens vi var i Weymouth, husker jeg.
(De pinsene ble solgt på gata der, osv., av folk som hadde noen salgsbord stående osv. da).
Jeg spurte han, om hvor han kjøpte sånne Lenin-pins, osv.
Men det ville han ikke svare på.
Men han var vel kanskje kommunist da.
Det er mulig.
Men det hadde aldri Sevland sagt fra om til meg.
Før vi reiste til England.
At han var kommunist.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Stranda i Weymouth, var nesten midt i sentrum av byen vel.
Men vi fra Nordre Vestfold fant ikke den stranden så innbydende.
Det var mest eldre briter som satt/lå i strandstoler der.
I Norge så er det jo vanlig å bare legge seg ned på et håndkle, på stranden.
Men det blir rart, syntes jeg, når alle de andre ligger i strandstoler.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg husker at noen ungdommer skulle møtes i en park, i sentrum, en kveld.
Og at jeg kjøpte med Shandy, en drikk som var en blanding av øl og brus, (som vi hadde lært om, i valgfaget 'De britiske øyer' vel, som lærer Tangen hadde, på Berger skole).
Jeg kjøpte den boksen, og en cola-boks vel, av en som mann, som gikk rundt med en tralle, og solgte brus da, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
En av gutta, som var med på kurset, hadde fått jente-busskort, husker jeg.
Jeg husker at jeg bare var glad for at det ikke var meg.
Siden jeg så så ung ut, siden jeg var så sent i puberteten, så så jeg ikke så mandig ut kanskje da.
Men men.
Så sånn var det.
En gang som vi skulle spille fotball, eller noe.
Så var jeg med til der noen andre på kurset bodde.
Og da venta jeg og en annen norsk gutt, utenfor huset der Ingolf og dem bodde kanskje.
(Like ved en butikk og en bro, tror jeg.
Noe sånt.
Der hvor vi bodde, det var forbi en kirkegård, og en kirke med falsk fasade, husker jeg.
Vi måtte vel ta bussen i et kvarters tid vel, tror jeg, for å komme inn til sentrum.
Noe sånt).
Han norske gutten, han spytta tøft, i blomsterbedet, til naboen, til han vi venta på.
Og da kom det en tøff engelsk gutt, ut av nabohuset.
Og sa det at 'don't spitt in our garden'.
Noe sånt.
Og så, 'yes, you Blondie'.
Noe sånt.
Så han ble jo dritsur.
Fordi han på kurset spytta i blomsterbedet da.
Men men.
Det var vel kanskje noe som ingen i Norge hadde brydd seg om.
Det var jo bare i blomsterbedet liksom.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi spilte fotball, på en fotballbane og.
Sammen med noen britiske ungdommer vel og, tror jeg.
Ihvertfall så husker jeg det, at noen britiske ungdommer, pratet seg imellom, om jeg var engelsk eller student.
Jeg gikk ikke med så kule klær, som de andre fra Norge, så jeg skilte meg nok kanskje ut litt da.
Ved å se mindre kul ut kanskje.
Så sånn var nok det.
Men men.
(Jeg hadde jo ikke så god greie på klær.
Jeg hadde jo ikke noen mor, som kjøpte så mye klær til meg.
Og jeg var jo fra Berger, hvor det ikke fantes noen klesforretninger.
Så sånn var det.
Men men).
Som i Brighton, så var det også i Weymouth, en Dixons-butikk, i sentrum.
Jeg gikk og sikla på en Casio-klokke der.
Den var digital, men hadde også en gammeldags klokke, med visere.
Men den klokken var også digital.
Så det var to digitale klokker da.
En med tall nederst, og en med visere øverst.
Og den klokka hadde også en svart plastrem, som ikke var for tøff, (eller tjukk), liksom.
Så den klokka likte jeg designen på, husker jeg.
Men prisen var vel 30-40 pund, mener jeg.
Og jeg hadde vel en del reisesjekker, men ikke så mange, at jeg hadde råd til å kjøpe den klokka, uten å bli rimelig blakk etterhvert.
Så sånn var det.
Men men.
Men da jeg kom tilbake til Norge, så sjekka jeg hos en urmaker, ved Bragernes Torg, i Drammen.
Og han hadde den samme klokka, til 600-700 kroner, var det vel.
Så da ringte jeg fra huset til Ågot, til den Dixons-butikken, i Weymouth.
Og spurte om de kunne sende klokka, om jeg sendte de penger.
Så sendte jeg 30-40 pund, i en konvolutt da, til den butikken i England da.
Og fikk klokka tilbake, i posten, et par uker seinere vel.
Den måtte hentes på postkontoret på Bragernes, i Drammen, av en eller annen grunn.
Og faren min kjørte og henta den.
Og faren min sa at det var en gave.
Hvis ikke så måtte vi ha betalt toll.
Det tenkte ikke jeg på, da jeg bestilte klokka.
Men vi slapp å betale toll da, siden faren min sa det var en gave.
Så sånn var det husker jeg.
Men men.
Og den klokka, den ligger hos City Self-Storage, i Oslo.
Sammen med de andre tingene, som jeg ikke tok med meg til England, i 2004.
Og den klokka, den mista jeg en gang, i militæret.
6-7 år seinere.
(Uten at jeg skjønner hvordan jeg klarte det).
Så det var en klokke som var av bra kvalitet, vil jeg si.
Sersjant Johanesen, var det vel, fant klokka.
Og da måtte jeg si at det var en Casio-klokke da.
Så fikk jeg den tilbake.
Så sånn var det.
Men men.
Og dette var vel i 1992.
Altså seks år etter at jeg kjøpte den klokka.
Så sånn var det.
Så den klokka, den sleit jeg ut en del reimer på.
Og batterier også selvfølgelig.
Men selve uret, det virka, i år etter år.
Og det virker ennå tror jeg.
Så hvis jeg får de tingene mine igjen, som jeg la hos City Self-Storage i Oslo.
Så regner jeg med at den klokka ligger der fortsatt.
Og at den fremdeles virker.
Vi får se.
En dag, så dro vi på dagstur, til Bournemouth.
(Som også ligger i grevskapet Dorset vel, som Weymouth).
Jeg så litt i sentrum der.
Men jeg hadde jo vært i Brighton, året før.
Og jeg syntes at Bournemouth sentrum liksom var nesten lik som Brighton sentrum og Weymouth sentrum.
Det var de samme butikkene.
Det var McDonalds, det var Dixons og alle de samme butikkene liksom da.
(Sånn er det vel med alle britiske hovedgater, tror jeg.
At butikkene er så og si de samme.
Men men).
Så jeg syntes det virket artigere, å gå å se litt, utenfor byen.
Så jeg gikk en vei, hvor jeg kunne se ned på de praktfulle strendene og den fine kysten, som Bournemouth hadde.
Så jeg gikk tur der da, fram til en hageby, eller noe da.
Og tilbake da.
Og der var det virkelig en praktfull utsikt, husker jeg.
Så jeg angra ikke på det, når jeg var tilbake, ved der bussen var osv.
At jeg hadde gått for meg selv, og heller sett på naturen der, istedet for å gå i en handlegate, som var nesten lik de handlegatene, som jeg hadde sett før, i Brighton, London og Weymouth da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg var med STS i Brighton, året før.
Så var vi også i Portsmouth, husker jeg.
Og det er en havneby, hvor vi tok toget til, med STS, (mener jeg det var).
Og da så vi på Lord Nelson sitt skip, Victory, fra slaget om Trafalgar vel, (som lå i Portsmouth havn da).
Det lå vel også noen moderne krigskip der, mener jeg å huske litt vagt.
Og vi var ute i en båt der, husker jeg.
For en av de på kurset, han mista lommeboka si, nedi vannet, fra en båt, i havnebassenget, i Portsmouth der da, husker jeg.
For jeg satt rett ved siden av han, husker jeg.
Så vi var kanskje på noe sightseeing, eller noe, der.
Noe sånt.
Jeg husker ikke helt nøyaktig.
Men vi så ihvertfall det skipet som het Victory, da vi var i Portsmouth, husker jeg.
(Og den dagsturen mener jeg var med STS, i 1985.
Men jeg tar et lite forbehold, om at det kan ha vært med EF i 1986 og.
Men Bournemouth-turen, den var i 1986, det mener jeg å huske helt sikkert.
Så sånn var det.
Men men).
Like ved der vertsfamilien vår i Weymouth bodde, så var det et supermarked.
Det var ganske stort, og jeg husker at cola-bokser bare kostet 20 pence, eller noe.
Så det var billig å handle der og, husker jeg.
(20 pence er cirka to kroner da).
Så sånn var det.
En gang, som Kenneth Sevland og jeg, gikk av bussen, ved det supermarkedet.
(For vi måtte gå av bussen der, tror jeg det var, pga. bussruta).
Så fikk vi en gjeng, med folk i skinnjakker, etter oss.
Ungdommer på vår alder vel.
Sevland var i bedre form, (må jeg innrømme).
(Som trener Skjellsbekk sa, så hadde jeg bra løpsteknikk, men jeg mangla litt 'kjøtt på beina').
Så Sevland løp mye raskere enn meg.
Ihvertfall en god del raskere.
Men jeg også løp raskere enn de i skinnjakker.
Så de klarte ikke å ta oss igjen.
Sevland løp til en telefonkiosk, hvor han ringte noen da.
Husker jeg at jeg så, da jeg også kom fram dit.
Men da hadde den gjengen, med skinnjakker osv., slutta å løpe etter oss, husker jeg.
Men det her tror jeg faktisk kom i avisa.
Ihvertfall så stod det noe i avisa, om at det var mye vold i Weymouth, husker jeg.
(Noen viste meg en lokalavis, hvor det stod om dette, på skolen, eller hos den familien vel).
Og det stod nevnt noe om en 'boys-crowd', nede ved det supermarkedet da.
At de hadde truet noen, eller noe da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men hvem Sevland ringte igjen, det husker jeg ikke.
Men det var kanskje politiet da.
Så sånn var kanskje det.
Hvem vet.
Men men.
I det supermarkedet, så gikk jeg ganske ofte.
Jeg kjøpte Hula Hoops, med Barbeque-smak, som jeg syntes var veldig godt.
De hadde også en bladbutikk, hvor jeg kjøpte Judge Dredd, husker jeg.
Men Cherry Cola det hadde dem vel ikke begynt med i England enda da, tror jeg.
Så det gikk vel mest i vanlig Cola.
Cherry Cola er også veldig søtt, men jeg var liksom 'coca-coliker' da, så jeg syntes det var morsomt, når det dukket opp nye smaker av Coca Cola, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg var som sagt ikke så imponert over studentdiskoteket i Weymouth, osv.
Og jeg trengte litt ro, etter et traumatiserende siste år, på Svelvik Ungdomsskole.
Så jeg satt mye hjemme i stua, til vertsfamilien, om kveldene.
Mora i huset var hyggelig, og kunne ganske ofte spørre meg, om jeg ville ha en pose potetgull, (av de ganske små posene, som er vanlige her i England), eller lignende.
Det stod en søppelbøtte, bak sofaen, og det var ganske praktisk da, husker jeg.
Og jeg satt sammen med den her familien da, og så på engelske TV-programmer da, om kveldene.
Humor-programmer og sånn, var det vel.
Noe sånt.
Denne familien hadde som jobb, å knyte sammen noen dingser, som ble brukt som håndtak, for toaletter, som hadde en sånn snor, som hang i lufta, til å dra i.
Noe sånt.
Så man skulle feste sammen to-tre deler laget av tre da, med en strikk.
Og så satt hele familien, og monterte de delene da, mens de så på TV.
Og kasta de oppi en sekk, som stod på gulvet.
Og de lærte også meg å gjøre dette.
Så jeg også lagde vel en del hundre sånne dingser, den tiden, som jeg bodde i Weymouth.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Fotball-VM var over, men en dag, så ble det vist en kamp, på TV, hvor verdenslaget møtte England.
(Var det vel).
Men dette var samme dag, som bryllupet, mellom Sarah Ferguson og Prince Andrew, (var det vel).
Og hu kona i huset, var helt gal, etter kongestoff da.
Så hu satt hele dagen, og så på det bryllupet da.
Og han vertsfamilie-faren, Kenneth Sevland og meg, vi måtte sitte på kjøkkenet, og se på den fotballkampen da, husker jeg, på en knøttliten TV da.
Mens mora i familien så på det kongelige bryllupet, på den store TV-en i stua da.
Så sånn var det.
Men men.
Da ble jeg litt sur, husker jeg, for jeg var glad i se på fotball på TV.
Og jeg var vant til å være den som hadde fjernkontrollen, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg tulla også litt, ved matbordet, med faren og mora i vertsfamilien.
Og kalte hu dama for 'feit' osv., mens Kenneth Sevland hørte på da.
Og lo da.
Men faren og mora i vertsfamilien.
De hørte også på, og prøvde kanskje å skjønne hva jeg sa på norsk da.
Briter kan kanskje skjønne litt av hva som blir sagt, på norsk, har jeg tenkt seinere.
Men hvem vet.
Han faren i vertsfamilien, han forklarte meg det en gang, at i England, så har man også sikringer, inni støpslene.
Jeg forklarte det, at i Norge, så hadde vi sikringer, i sikringsskap da.
Og da forklarte han faren i vertsfamilien det, at de hadde sikringsskap _også_ i England.
Så da skjønte jeg ikke helt poenget.
Hvorfor har dem både sikringer i støpselene og i tillegg sikringsskap.
Jeg prøvde å tenke litt på det da.
Og det er kanskje en slags dobbelt sikkerhet.
Det er mulig.
Men elektronikk er som tidligere nevnt kun en hobby for meg.
Så jeg tørr ikke å påstå at jeg er nok ekspert, på sånne ting.
Så jeg bare tenkte på det som en anekdote, eller noe.
Hvis jeg hadde gått på elektro, på videregående, så hadde jeg sikkert kunne forklart mer om dette.
Hva fordelen var med å ha sikringer også i støpslene.
Men det er vel kanskje delte meninger, i Norge og England da, om dette.
I Norge er det jo veldig mange trehus, og også husbranner vel.
Så det hadde kanskje vært en ide, også i Norge, å hatt sånne ekstra sikringer da, i støpslene, i hjemmene da.
Hva vet jeg.
Noen som har gått elektro har kanskje noen sterkere meninger, om dette.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Vertsfamilien hadde en hund, som jeg dro med inn på rommet til Kenneth Sevland og meg, en gang.
Men da fikk jeg høre det, både av Kenneth Sevland og kona i vertsfamilien.
Kenneth Sevland hadde nemlig astma og måtte bruke sånn astma-spray, siden jeg hadde hatt den bikkja inne på rommet vårt da.
Så sånn var det.
Men men.
Kona i vertsfamilien, sa at jeg ikke måtte gi den bikkja mer sjokolade-biter, (som jeg hadde kjøpt på en godtebutikk, ikke langt unna Dixons der da).
For da begynte bikkja å prumpe, da hu.
Men men.
En gang så spurte hu kona meg også, om jeg var en 'weakling', eller noe.
Hvis man hadde en hvit farge, under øyelokkene, så var man visst en weakling, sa hu.
Men jeg husker ikke hvilken farge jeg hadde under øyelokka.
Jeg svarte ingenting ihvertfall.
Jeg er jo for tidlig født, og hadde vært utsatt for omsorgssvikt, og var tynn og hadde blitt mye mobba, og hadde ennå ikke fått hår på tissen, osv.
Men om jeg var en 'weakling', det veit jeg ikke.
Det tror jeg ikke nå ihvertfall, som jeg veier rundt 100 kilo, osv.
(Etter å ha trent en del og jobbet som tømmerhogger, (må man vel kalle det), på Løvås Gård, i 2005).
Jeg lo vel litt av Kenneth Sevland, siden han måtte bruke astma-spray da.
Og en dag så så han litt stygt på meg vel, og sa at jeg ligna på en kar fra Svelvik, som var tynn og hadde uklipt hår vel.
Så kanskje Kenneth Sevland fikk noe hat til meg, i Weymouth.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Sevland holdt også med Argentina, og hans favorittspiller var Maradonna.
Vi spleisa på en fotball, var det kanskje.
Og 'Sevvi', (som han ble kalt, av sine kamerater i Svelvik, ihvertfall).
Han skreiv Maradonna, på ballen.
Jeg holdt med England.
Det engelske laget, i Mexico-VM, hadde jo hatt fire Everton-spillere, eller noe, på laget vel.
(Det var vel Gary Lineker, Peter Reid, Gary Stevens og Trevor Steven.
Noe sånt).
Så jeg skrev under, 'is the worlds best handball-player'.
Siden han scorte med hånda mot England da.
Så sånn var det.
Men men.
Da vi tok ferja tilbake til Norge.
Så var det et stykke å gå, fra ferjeterminalen.
Og jeg delte tralle, med ei hyggelig jente, som var på kurset vel.
Og noen jenter på båten, de spurte meg om det, om jeg hadde begynt å ta sleiken den andre veien, eller noe.
(Uten at jeg kan si at jeg hadde det).
Men jeg var kanskje litt sjenert ovenfor jenter da, siden jeg var så seint i puberteten, osv.
Jeg hadde jo også blitt mye mobba, spesielt det siste året, på ungdomsskolen, hvor jeg ble fryst ut i klassen, osv.
Så sånn var det.
Men men.
Noen på Breamar, (noen eldre karer, som ikke hadde vært på språkreise).
De slo hull på en spilleautomat, av typen enarmet banditt med knapper da.
Så jeg begynte å tømme den da.
For da funka den maskinen sånn, at hvis man la på en tier, så kunne man stikke en pappbit, inn i det hullet, også landet mynten oppå pappbiten.
Og man kunne ta ut mynten igjen da.
Men man beholdt de ti 'credit'-ene.
Så man kunne spille gratis da.
De kara trua meg, når jeg så på den spilleautomaten, og sa at jeg måtte gå vekk fra de automatene.
Så jeg bytta til en annen genser, på lugaren, husker jeg.
Og fortsatte å tømme den automaten da.
Men den automaten, den var litt 'sleip'.
Så jeg måtte spille i mange timer, for å få ut 500-600 kroner da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg delte ikke lugar med Kenneth Sevland, på båten, tilbake til Norge, husker jeg.
Men med en annen gutt, som lånte noe hårgele, eller noe, av meg vel.
(Jeg prøvde å bruke sånn hårgele, for det var moderne, på den her tiden.
Jeg hadde vel funnet noe hårgele, nede hos Christell og dem, tror jeg.
Noe sånt).
En gutt, fra Oslo, eller noe vel, som hadde vært i England med familien sin vel.
Han ble med å tømme den automaten da.
Og han vinka vel, fra baksetet av en Mercedes, eller noe, når jeg gikk iland i Oslo.
Han trodde kanskje at jeg var yngre, enn det jeg var, for han kalte noen andre, på min alder, for 'noen ungdommer'.
Men jeg var jo egentlig ungdom jeg og.
Men men.
Dette var jo sommeren jeg fylte 16 år.
Selv om jeg kanskje så litt yngre ut da.
Men jeg syntes ikke det var artig, å gå i diskoteket, for å sjekke damer, når jeg likevel ikke hadde lyst til å gå 'all the way', med de.
Siden jeg var sjenert for at jeg var seint i puberteten og ikke hadde hår på tissen ennå, osv.
Så jeg syntes det var artigere, å tømme en sånn spilleautomat da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg vet ikke hvor Kenneth Sevland blei av, da vi kom tilbake til Norge.
Men vi blei vel kanskje litt lei av hverandre, i Weymouth da.
Så han ble vel henta, av faren sin kanskje.
Hvem vet.
Jeg ringte vannsengbutikken, hvor Jan Snoghøj svarte vel.
Faren min hadde jo henta meg, da jeg kom med flyet, fra Brighton, sommeren før.
Men jeg fikk bare høre, fra Drammen, at jeg måtte 'ta toget'.
Så jeg måtte ta toget hjem da.
Og da måtte jeg spørre ei gammel dame, i Oslo, om hvor Vestbanen var.
For jeg trodde at det var fra Vestbanen, at togene til Drammen gikk fra.
Men før det, så stakk jeg innom en sportsbutikk, på Jernbanetorget, og kjøpte et kikkertsikte, til luftgeværet mitt, husker jeg.
Like før 17. mai, så hadde Arnt, Eirik og Ronald Lund, kontaktet meg, (Ronald spurte meg i klasserommet da), om jeg ønsket å kjøpe luftgeværet deres.
For de visste vel at jeg hadde hatt luftpistol.
Det er mulig.
Og dette var like før 16. mai, som er en stor festdag, for ungdom, i Svelvik.
Og disse gutta trengte penger da.
For faren deres hadde gått konkurs, var det vel som ble sagt, av folk på Bergeråsen, osv.
Jeg måtte møte dem, på Berger-kafeen.
Og Eirik Lund spurte om han også kunne få ei pølse i brød, i betaling, (med rekesalat vel).
Jeg sa det var greit.
men det stod nok ikke så bra til med økonomien i den familien, siden Eirik Lund var så sulten.
Men men.
Også fikk de vel drøye 300 kroner også, i betaling, for det luftgeværet.
Siktet var litt ødelagt, (ble jeg fortalt), men jeg syntes det var greit å sikte med.
Og en av dem, hadde visst også skutt Odd Einar Pettersen, i låret, med det luftgeværet.
(Sa Odd Einar, i klasserommet vårt vel).
Så det var et kjent luftgevær, på Øvre, virka det som.
(Uten at jeg fikk med meg, hvor de Lund-gutta, hadde kjøpt det luftgeværet.
Men Ronald sa en gang, på barneskolen, at de også hadde bodd en stund i Sverige, husker jeg.
Så det var kanskje der de hadde kjøpt det luftgeværet da.
Hvem vet).
Lund-familien hadde vel flytta fra Øvre til Sande, (eller noe), da faren gikk konkurs, (tror jeg det var), en stund før det her vel.
Så sånn var vel det.
Men men.
Jeg hadde jo gått til Kafeen.
Så jeg måtte liksom halvveis gjemme det luftgeværet inni buksa mi da.
Mens jeg gikk tilbake til Bergeråsen.
Siden det var mye trafikk, på den veien jeg gikk på.
Og aldersgrensen for å ha luftgevær var vel 16 år, tror jeg.
Og jeg var jo bare 15 år da.
Så jeg prøvde å skjule luftgeværet litt da, (mens jeg gikk).
(Det er mulit at dette var i mai 1985 og.
Men jeg tror det var mest sannsynlig, i mai 1986.
Siden jeg kjøpte kikkertsikte, til det geværet, noen måneder seinere).
Ulf Havmo og jeg, vi pleide å skyte en del, med det luftgeværet.
'Jeg skøyt en rødtrupe i strupen', husker jeg at jeg skrøyt.
Sånne ting.
Vi gikk inn i skogen, fra ovenfor jordbæråkeren til familien Sand der.
(Inn en vei, hvor faren min kjørte en gang, når det var fartskontroll, borte ved Gamlehjemmet.
Så kjørte faren min tilbake til Strømm Trevare.
Men lensmannen kjørte etter.
Og faren min fikk mangellapp, for noe med lysa, eller dekka, eller noe, vel.
Noe sånt).
Og skøyt fugler da.
Og plutselig så hørte Ulf Havmo og jeg, at det kom noen folk der.
Så jeg gjemte luftgeværet.
Så var det Paul, (kameraten til Petter Grønli), og en annen kar.
'Få se geværet da', sa Paul.
'Ingen går hit uten gevær', sa han.
Så vi måtte finne geværet.
Men han var fornøyd da vel, han prøvde ikke å rappe det, eller noe.
En gang, da jeg gikk fra Bergeråsen til Sand, så hadde han Paul gått samme veien, med en kamerat.
Noen år før det her.
For dem skulle til butikken vel.
Og jeg var jo vant til å gå den veien raskt, for jeg gikk jo den veien hver dag, for å spise middag, hos Ågot, på Sand.
Og da, så nekta han Paul meg, å gå forbi han, husker jeg.
Flere ganger.
Paul var adoptert fra Sør-Korea vel, og gikk i klassen over meg da.
Men jeg veit ikke hvorfor han bølla sånn.
Han visste kanskje ikke at jeg gikk bort til bestemora mi, som bodde på Sand.
Hva vet jeg.
Jeg sladra vel ikke om det her, til faren min, eller noen, tror jeg.
Men jeg nevnte det kanskje for noen kamerater.
Det er mulig.
Men men.
Men når jeg seinere satt på det kikkertsiktet, på det luftgeværet, så fikk jeg litt problemer.
For da måtte jeg liksom lene meg over geværet, med huet, for å se inn i kikkertsiktet, med det venstre øyet.
For jeg var vant til å sikte med det venstre øyet, når jeg sikta, i kornsiktet da, på det luftgeværet.
Så jeg fiksa ikke å skyte, med det luftgeværet, når det var kikkertsikte på det.
For jeg syntes det ble så kronglete å sikte, på 'min' måte.
Og jeg syntes det ble veldig uvant å sikte, med det høyre øyet.
Så det endte med at jeg tok av det kikkertsiktet igjen, av luftgeværet.
For jeg likte bedre å sikte med det kornsiktet, som var på det luftgeværet, fra før, (for å være ærlig).
Jeg syntes jeg traff minst like bra da, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg var i infanteriet, under førstegangstjenesten.
Så lærte vi det, at det var noe som het 'mesterøye'.
Og mitt mesterøye, er nok da det venstre, vil jeg tippe på.
(Hvis jeg skjønte det greiene riktig).
Samtidig med at jeg er høyrehendt.
Så da blir det kronglete, med kikkertsikte da.
For da må man enten vri huet litt unaturlig, (vil jeg si), for å sikte.
Eller så må man, (har jeg fått høre seinere, av onkel Martin kanskje, som har masse rifler og hagler og revolvere, osv), liksom holde børsa med venstrearmen da.
For å liksom få kikkertsikte nære mesterøye da.
(Hvis man har ventre som mesterøye).
Men å holde børsa mot den venstre skulderen.
Det synes jeg høres ut som noe ukomfertabelt, hvis jeg skal være ærlig.
Under Førstegangstjenesten, som rep-soldat, og i HV, så skøyt vi med AG-3 maskingevær da, på enkeltskudd oftest.
Og de hadde også et slags kornsikte, eller hva man skal kalle det igjen.
Det var et sikte man fint kunne sikte med, selv om man hadde venstre som mesterøye og var høyrehendt.
Så det funka greit i militæret.
Jeg fikk skarpskyttermerket i både bronsje og sølv.
Så sånn var det.
Men hvis jeg skal skyte med våpen, som har kikkertsikte, så sliter jeg litt da, fant jeg ut.
Så sånn var det.
På toget, til Drammen, så husker jeg at jeg tenkte med meg selv.
At 'jeg syntes synd på den ungen der, han ligna sånn på Ditlev'.
Men det kan jo også ha vært Ditlev Castellan, som satt på toget der.
Hva vet jeg.
Jeg har jo seinere funnet ut at mora hans bodde på Nesodden så.
Så det er kanskje ikke umulig at han gutten var Ditlev.
Men jeg trodde altså at det var en yngre gutt, som ligna på Ditlev da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I det neste kapitellet, så skal jeg skrive om hvordan det gikk, da jeg begynte på Handel og Kontor, på videregående.
Vi får se om jeg får til å skrive om det ganske snart.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.