Min Bok - Kapittel 34: Sande Videregående

Da vi skulle begynne på videregående, så hadde jeg ganske nettopp kommet hjem fra Weymouth, og jeg var fortsatt ganske i 'språkskole'-humør, husker jeg.

Jeg hadde vel ikke snakket med så mange, etter at jeg kom hjem fra England.

Og når noen lærere spurte meg hva jeg het, så svarte jeg 'Eric', med engelsk uttale, (siden de siste jeg hadde prata noe særlig med, vel må ha vært vertsfamilien i Weymouth da, siden jeg bodde alene, i Norge. Men men), noe som Steinar Nielsen og en som het Eier, til etternavn, begynte å bruke som tullenavn på meg vel.

Disse gutta var to sossegutter, må man vel si, og de var fra Tønsberg.

Så de hadde nok ikke så gode karakterer, siden de måtte gå på Sande videregående.

Sande videregående er for Tønsbergfolk et sted oppe i skogen, fikk vi senere høre, av ei kioskdame fra Svelvik, som gikk i klassen min, og som dro ned til Tønsberg, for å prøve å få det til sånn, at Sande Videregående fikk et tredjeår på Handel og Kontor-linja.

(Noe hun klarte å få til.

De begynte med Markedsføring og Regnskap etterhvert, (var det vel).

Men jeg ville gå på Datalinja, så jeg gikk tredjeåret i Drammen.

Så sånn var det.

Men men).

Jeg tulla litt på bussen, med Espen Melheim og noen tidligere klassekamerater vel.

Og noen av de som tok samme bussen, og som skulle på barneskolen i Sande, (eller noe vel).

De snakka om at de hadde fått en ny gutt i klassen.

Så jeg håper ikke at det var meg de snakka om.

(Siden jeg så ganske ung ut vel, for alderen.

Men men).

Bussen kjørte også innom Skafjellåsen, mener jeg å huske.

Noe sånt.

Så bussen kjørte noen kronglete veier da, som den vanligvis ikke pleide å kjøre, når jeg hadde tatt buss til Holmestrand, for å besøke mora mi i Larvik, osv., noen år tidligere.

Men men.

Så sånn var det.

Sande Videregående, lå cirka en kilometer, (må det vel ha vært), inn i skogen, fra riksveien som går mellom Berger og Sande.

(For de som er kjent i Nordre Vestfold).

Man kan se avkjøringa fra E-18.

Det ligger en bensinstasjon og en veikro, langs E-18, ved Sande.

Og ved bensinstasjonen der, så er det også en avkjøring, for Svelvikveien da.

Og hvis man kjører noen hundre meter, langs en slette, fra bensinstasjonen der, på Svelvikveien da.

Så kommer man fram til avkjøringa, som går inn til Sande Videregående da.

(Noe som kanskje ikke er så kjent i Tønsberg.

Men men).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

På den første dagen, så holdt rektor, (var det vel), tale, i kantina.

En smilende fyr, fra Svelvik, hadde satt seg ved siden av meg.

Mens han gliste ganske ofte da.

Det var Trond Johansen, fra Svelvik da.

Han skulle gå i samme klasse som meg, på Grunnkurs, Handel og Kontor, fant jeg seinere ut, den samme dagen.

I klassen vår, så gikk det folk fra Sande, Svelvik og Berger da.

(Foruten de to ovenfornevnte sosseguttene fra Tønsberg da, Steinar Nielsen og Pål Eier).

To Sande-jenter, begynte å henge såvidt med Trond Johansen og meg.

Det var Rose Marie Baltersen og Mette Holtet.

Jeg hadde jo vært upopulær, på Svelvik Ungdomsskole, i niende klasse.

Så jeg syntes det var artig, å få noen kjente, på Sande Videregående.

Så jeg klagde ikke akkurat på det.

Selv om Mette Holtet vel gikk med AUF-klistremerke, på ranselen sin.

Og jeg hadde, (ihvertfall på ungdomsskolen), hatt klistremerker fra Libertas, på ranselen min.

(Klistremerker som jeg hadde fått i posten, ved å sende inn en kupong, som jeg så i Aftenposten vel, borte hos Ågot da).

Og på de klistremerkene fra Libertas, så stod det 'Nei til et sosialistisk Norge' og 'Stopp formynderne nå'.

Noe sånt.

Men de klistremerkene hadde jeg vel hatt på ranselen, siden før valget i 1985.

Altså fra jeg var 14-15 år.

Og de hadde kanskje begynt å falle av ranselen igjen, høsten 1986.

Det er mulig.

Hvem vet.

Rose Marie Baltersen, (som var en skjønnhet med lange bein, må man vel si), hu flørta med meg, når vi spilte fotball, på grusbanen, ved Sande Videregående, i gymmen en gang, husker jeg.

Hu prøvde ikke å ta ballen, men bare stelte seg foran meg, sånn at hu datt i bakken da, når vi spilte.

Jeg mener at hu må ha gjort det med vilje.

Og at hu gikk etter kroppskontakt med meg og ikke etter ballen.

Så at dette var noe slags flørting, fra henne, vil jeg si.

Men jeg hadde ikke fått hår på tissen enda, det første året på videregående.

Noe jeg var rimelig flau over.

Så jeg dusja faktisk ikke, etter gymmen, det første året, på videregående.

For jeg var så flau over det, at jeg ikke hadde fått hår på tissen enda.

(Noe vel alle de andre guttene i klassen hadde fått, vil jeg tippe på).

Og det hørte jeg også at noen av jentene i klassen osv., prata om bak ryggen min, at jeg ikke dusja etter gymmen.

(Jeg og en til vel).

Men jeg tok ikke den baksnakkinga så nøye.

For så flau var jeg over det, at jeg ikke hadde fått hår på tissen ennå.

Så jeg syntes det var bedre å få litt baksnakking mot meg, fordi at jeg ikke dusja.

Så sånn var det.

Jeg sa vel det, at jeg dusjer når jeg kommer hjem, eller noe, tror jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Søren Larsen, gikk også i den klassen.

Han var en sørlending, som faren til, hadde blitt direktør, på papirfabrikken, i Selvik.

En annen som gikk i den klassen, det var Jan-Tore vel, fra Svelvik.

Han hadde spilt fotball, for Svelvik, tror jeg.

Jeg husker ihvertfall en kamp, fra da jeg gikk på ungdomsskolen.

vi møtte Svelvik på bortebane.

Jeg sparka etter ballen, og da lot Snorre Skaug, (som også gikk i den Handel og Kontor-klassen), som om at jeg hadde sparka han i trynet.

Han liksom bøyde hue, for å nikke ballen da.

Når han så at jeg sparka ballen.

Så Skaug dreiv med skuespill, mener jeg.

For mora mi sendte meg jo på turn, da jeg bodde i Larvik, et par ganger.

Men jeg var for støl, til å drive med turn, må man vel si.

Så at jeg skulle ha klart å sparke Snorre Skaug i hue, det er lite sannsynlig, mener jeg.

Så det må ha vært skuespill fra Skaug, mener jeg, at han gjorde seg lavere enn det han var.

Også tok han seg til ansiktet da.

Og dommeren dømte gult kort til meg.

Så sånn var det.

Men men.

Og det var det eneste gule kortet jeg fikk forresten, mens jeg spilte fotball.

Og jeg spilte mellom 50 og 100 kamper, for Berger, (som jeg har skrevet om tidligere).

Så det var ikke sånn at jeg var kjent for å spille ufint, for å si det sånn.

Men men.

Og da, så hadde Jan-Tore blått øye, på ungdomsskolen, mandagen etter vel.

Og noen i klassen sa at det var han jeg sparka.

Men foten min var ikke borti han Svelvik-spilleren, husker jeg.

Så det må ha vært noe tøys, fra Svelvik-folka, mener jeg.

Så sånn var nok det.

Enten det, eller så hadde Jan-Tore blitt banka opp av faren sin, eller noe.

Så sånn var nok det.

Men men.

Han Jan-Tore han var litt sånn som jeg var på ungdomsskolen ihvertfall.

At han kunne ha uklippet hår, osv.

Mora jobba med å vaske gulv, for noen matbutikker, ut mot Krokstadelva vel.

Og dem stjal kassetter, på jobben, husker jeg.

Så jeg husker at jeg året etter, bestilte og seinere kjøpte Michael Jackson - 'Bad', av Jan-Tore, for 30-40 kroner, eller noe.

Så sånn var det.

(For faren min var fan av Michael Jackson da.

Og jeg hadde flere kassetter med musikkvideoer, og syntes noen år før, at den 'Billie Jean', var en kul musikkvideo da).

Og det er mulig jeg kjøpte fler kassetter av Jan-Tore og.

Det er mulig.

Men men.

Så jeg var også litt i en gjeng, med Jan-Tore og Søren Larsen.

Vi spilte alle tre bordtennis.

Og da vi fikk høre det, at Søren Larsen og dem hadde bordtennisbord, i direktørboligen, som dem bodde i, i Selvik.

Så fikk vi lyst til å dra dit, for å spille da.

Så vi satt på med Søren Larsen, (som var et par år eldre enn oss andre, og hadde lappen og bil allerede), til Selvik, etter skolen, en dag da.

Vi spilte bordtennis, hos Larsen.

Jeg møtte vel ikke foreldra, tror jeg.

Men jeg husker at de hadde en vinkjeller der, blant annet.

Så det huset deres var nesten herskapelig, må man vel si.

Det er en stor, hvit trevilla, som ligger på andre siden av riksveien, av papirfabrikken, i Selvik da.

(Selvik ligger mellom Sande og Berger, men nærmest Sande).

Vi dro også inn og besøkte Jan-Tore og dem, i Svelvik.

(Søren Larsen kjørte da).

De hadde en gal bikkje, som hoppa opp, mot strupen min, og klappet igjen tennene, like under strupen min, husker jeg.

Så den var helt gal, den bikkja der, vil jeg si.

Mora til Jan-Tore spurte meg om 'så du det', eller noe.

Og det gjorde jeg da.

Mora til Jan-Tore spurte også om det var Søren Larsen som var så flink på skolen.

Men det var meg, sa Jan-Tore da.

(For jeg var vel best i klassen omtrent.

Noe sånt).

Søren Larsen hadde en tilbakegredd hår.

Han sa til meg, at jeg ikke hadde noen frisyre.

Og han fortalte meg det, at det fantes steder, hvor man kunne få tips, om hvilken frisyre som passet for en, osv.

Men jeg svarte ingenting.

Jeg syntes det var litt flaut, å prate om frisyrer, osv.

Men men.

Men mange ganger seinere, så har jeg tenkt på det, at det var bra å fått et sånt tips, om hvilken frisyre, som passer for meg.

For frisører, de er ikke så lette å få råd av alltid, synes jeg.

De spørr jo alltid hvordan en vil ha håret klippet.

Det er vel sjelden at de spørr om man vil ha tips for hvordan frisyre man burde ha.

Selv om ei frisørdame, i Drammen, på Bragernes, ved Gågata der, en gang sa til meg, at det var så moderne å ha pigg-frisyre.

Så da lot jeg meg overtale, til å ha sånn pigg-frisyre da.

Og da hadde jeg det i en del år etterpå.

Fram til 1991, eller noe vel.

Noe sånt.

(Dette var vel i 1988, eller noe vel.

Så sånn var det.

Men men).

En gang, i en regnskap-time.

Så hadde jeg ikke gjort lekser.

(For jeg var jo fra Berger, hvor man helst ikke skulle gjøre lekser vel.

Men men).

Men da venta jeg til frøken hadde sjekka, at Jan Tore hadde gjort leksene sine.

Så gikk jeg bort til Jan-Tore, og spurte om jeg fikk låne regnskapsboka hans.

(En ganske stor bok, med kolonner for debit og kredit da.

Noe sånt).

Jan-Tore ble litt sur, og ville ikke låne meg boka.

Men jeg sa, (som mora mi pleide å si), at da 'skylder jeg deg en tjeneste'.

Og når hu lærerinna kom fram til meg.

Så hadde jeg boka til Jan-Tore foran meg da.

Og lærerinna snakka om kolonnene da.

Som Jan-Tore hadde ført med blyant da.

Og ikke med penn, som jeg pleide å gjøre vel.

Jan-Tore hadde skrevet med gammeldags blyant da.

Jeg pleide kanskje ikke å skrive med penn, men med sånn fyllblyant kanskje.

Noe sånt.

Men men.

Men det fantes også penner med blekk som kunne viskes bort, husker jeg.

Så det er mulig at jeg brukte en sånn penn.

Det husker jeg ikke helt nå.

Men men.

Så sånn var det.

En gang, noen år seinere, så møtte jeg Jan-Tore og dem, på en russekro, i Hokksund, eller noe.

Da ble Jan-Tore litt mobba, (av en annen Svelvik-kar vel), siden han hadde kjørt av veien, med russebilen, en gang de hadde vært på russekro, i Oslo, var det vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Steinar Nielsen og Pål Eier de spraya en gang ut nesten en hel Lagerfeldt-deo, i garderoben, etter gymmen.

Lagerfeldt var en veldig dyr deo, (prata noen andre folk i klassen om, etter det her vel), som kosta cirka 200 kroner, har jeg funnet ut seinere.

Og da jeg var student, i Oslo, så kjøpte jeg Lagerfeldt-deo selv, noen ganger, husker jeg.

Og da ble damene nesten rusa, husker jeg, hvis man danset gammeldags dans med dem, på dansegulvene, på diskotekene.

(Hvis det ikke var gammel svette fra meg dem reagerte på da.

Hvem vet).

Så jeg pleide ofte å danse mange danser, på diskotekene i Oslo, mens jeg var student der, husker jeg.

Det er mulig at det var takket være Lagerfeldt-deoen.

Hvem vet.

Men men.

Trond Johansen pleide å dra meg rundt, forskjellige steder, i friminuttene.

vi var en del i treningsstudioet, i Sandehallen.

Der solgte de energisjokolade, til ti kroner, husker jeg.

Jeg hadde ofte penger, og selv om ti kroner, var mye, på den tiden, (når jeg tenker på det nå).

Så hendte det at jeg kjøpte sånn sjokolade.

For det var ikke ofte at jeg smurte matpakke, mens jeg gikk på Sande Videregående, siden jeg var så lei av sånne tørre brødskiver med svett ost, osv.

Men men.

Eivind, fra Svelvik, (som Cecilie Hyde seinere rota med vel).

Han kom inn der, og skulle kjøpe en sånn sjokolade, eller noe da.

Mens Trond Johansen og jeg var der.

'Du trenger vel ikke blåse deg opp så mye for det vel', svarte han fra treningstudioet.

Så det var kanskje litt artig da.

Jeg fikk tyn, fra en bodybuilder, som hang mye der, fordi jeg ikke trente.

Jeg kom til å bli tynn og med mage, som 40-åring, mente han.

(Noe sånt).

'Nei', sa jeg.

Så jeg får prøve å slanke meg litt nå kanskje.

Vi får se.

Han samme bodybuilderen, ville også at jeg skulle holde hjelpe han, med å stå bak han, mens han løfta noen vekter, i benkpress, en gang.

Men det gadd jeg ikke.

Jeg turte ikke faktisk.

Jeg var så pinglete, så jeg var redd for at jeg skulle gjøre noe gæernt og miste de vektene oppå han, eller noe, da.

Så sånn var det.

Men men.

Båten til Haldis, den ble jo ødelagt, i en kraftig høststorm, som var høsten 1986 vel.

Den stormen var så kraftig, at ved innkjøringa til Sande videregående, så lå det en stor seilbåt, langt oppe på land.

Og båten til Haldis hadde blitt knust visstnok da, under den stormen.

Og jeg fikk skylda, av faren min, siden jeg sist hadde brukt båten vel.

Han mente at jeg ikke hadde knyti tauet til båten godt nok.

Men jeg var jo bare en spinkel 16-åring, som ikke var så innmari sterk da.

Jeg hadde knyti ordentlig knute ihvertfall.

Det vil si 'halvstikk', som faren min lærte meg vel.

Men den stormen var veldig kraftig.

Og da jeg bodde i Liverpool, så søkte jeg i Aftenposten sitt Tekstarkiv.

Og da, så så jeg det, at den stormen, den var etter at sommersesongen egentlig var ferdig.

Så jeg kunne ha argumentert med det, at faren min skulle ha tatt opp båten, fant jeg ut.

Men det tenkte jeg ikke på da.

Og dette er jo 25 år siden nå, så jeg bare skriver om hva som skjedde da.

Den siste gangen, som jeg kjørte, med båten til Haldis.

Så var det allerede høst.

Men jeg likte å kjøre båt på fjorden.

For det var som noe som ga meg sjelefred da.

Det er liksom en fin naturopplevelse, osv.

Så sånn er det.

Så jeg var kanskje litt nedfor en dag da.

Og kjørte ut en tur med båten.

Selv om det var litt seint på høsten.

Og da jeg skulle tilbake, til Berger.

Så var det begynt å blåse opp.

Så Kai Andersen, adoptivfaren til Øystein Andersen, (som eide brygga som Haldis bryggeplass på vel).

Og en gammel gubbe, (må jeg vel kalle han).

De stod på brygga, når jeg kom inn med båten.

Noe som gjorde meg litt distrahert.

For det var såpass uvær, at jeg måtte ta av meg buksa, og vasse inn med båten.

For bølgene gjorde at det var vanskelig, å kjøre båten helt fram til brygga.

Så jeg måtte gå der i underbuksa, mens faren til Øystein Andersen og han gubben stod på brygga, og glante på meg da.

For jeg klarte meg fint selv.

Og ble litt irrritert, siden de mannfolka stod der da.

(De stod liksom ved bryggeplassen til Haldis da.

Så det var klart for meg, at det var på grunn av at jeg var ute med båten, at de var der.

Og de skulle vel også hjelpe meg, med å bære iland noe greier kanskje.

Noe sånt).

Så da ble jeg kanskje litt paff da, av at de folka stod og stirra på meg, på brygga.

Og var litt flau, siden jeg gikk der, i bare underbuksa, mens jeg vassa med båten.

Så jeg var kanskje litt kald og irritert da, når jeg fortøyde båten.

Og siden jeg var kald, (siden jeg hadde vassa i det ganske kalde vannet, for det var jo høst, og ikke sommer), så hadde jeg kanskje litt mindre krefter, i kroppen da.

Sånn at den knuten, ikke ble så sterk.

Og at det kan ha vært derfor, at båten til Haldis, ble ødelagt i den høststormen.

Det er mulig.

Men men.

Ihvertfall så så vel faren til Øystein, at jeg hadde peiling, på å kjøre båt.

Siden jeg klarte å kjøre båten til Haldis, fram til riktig bryggeplass ihvertfall, selv om det var store bølger.

Uten å krasje i de andre båtene eller kjøre på grunn, eller noe.

Så sommeren etter, sommeren 1987, så fikk jeg lov, til å kjøre båten til Øystein og dem.

Når Øystein var med da.

Eller man kan kanskje si at jeg var sjafør for Øystein da.

Noe sånt.

For Øystein hadde ikke lært å kjøre båt da.

Dette var nok sommeren 1987, altså sommeren etter at jeg var i Weymouth.

Øystein og jeg, vi pleide å kjøre den båten.

(Som hadde vindskjerm og en del større motor, enn båten til Haldis).

Vi pleide å kjøre til en ganske ny marina, ved Holmsbu.

Der pleide Øystein å kjøpe løvbiff, men jeg kjøpte vanligvis burger da.

Kjetil Holshagen, han hadde da flytta til nettopp Sande.

Med mora og stefaren sin da.

De bodde i Lønnveien, på et byggefelt, må man vel kalle det, ikke langt fra Sande Videregående da.

Så jeg savna litt det, at vi var en gjeng da.

Så en gang, så fikk jeg med Øystein, på å dra å hente Kjetil Holshagen, i Sande.

Jeg ba han gå ned til ved Selvik der.

Og så kjørte vi med båten til Øystein og dem, til Sande da.

Men det var lenger enn jeg hadde trodd.

Så det tok jo en time eller to, å kjøre dit vel.

Ved Bjerkøya, så visste jeg ikke hvordan jeg skulle kjøre.

Men det viste seg å være en undergang, under brua, ut til Bjerkøya.

Så vi kunne kjøre under der da.

Så sånn var det.

Og tilslutt så kom vi fram til Selvik da.

Og da stod Kjetil Holshagen der.

Men han var sur, siden han måtte vente så lenge da.

Så det var ikke så lett, å ha dra med en fra Sande, ut med en båt, som lå ved en brygge, på Bergeråsen, fant vi ut.

Men men.

Vi kjørte vel også inn til Svelvik, med den båten, mener jeg.

For å spille spill, på Svelvik-kroa.

Og Geir Arne Jørgensen, Ditlev Castellan og Lille-Oddis, (tror jeg det var).

De maste også på Øystein, for de ville til Holmestrand.

For det var båtfestival der.

Så jeg måtte kjøre dem dit da, for Øystein da.

Og da måtte Ditlev og dem vise meg retningen dit, for jeg var ikke vant til å kjøre til Holmestrand med båt, for å si det sånn.

Men men, det gikk greit.

Jeg husker at jeg trava litt rundt der, i Holmestrand, under båtfestivalen der da.

Før Øystein og jeg dro tilbake til Sand da.

(Hvordan Ditlev og dem kom seg tilbake.

Det veit jeg ikke.

Men avtalen var bare at vi skulle kjøre dem til Holmestrand, sånn som jeg husker det.

Men men.

Dette må vel også ha vært sommeren 1987, vil jeg tippe på.

Men men).

En gang, som Øystein og jeg, var på marinaen der.

(Den nye ved Holmsbu).

Så kjente jeg igjen en kar, fra treningsstudiet, i Sande.

(En som jobbet der, eller hang der vel).

Og han var helt gæern og ropte og skreik, når han gikk inn i butikken der, på den marinaen, i Holmsbu.

Og det tok jeg også opp med dem, andre året vel, på Sande Videregående.

At jeg hadde sett at dem oppførte seg som noen gæerninger i Holmsbu.

Dem var kanskje dopa, eller noe.

Hva vet jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Trond Johansen dro også med meg ned, til Mekken-gutta, noen ganger.

Noen av dem syntes at jeg var litt kul.

(En med langt hår i nakken, fra Svelvik vel).

For jeg hadde for vane, å drikke mye, på 16. mai.

Folka i klassen min, sa til meg det, at det var stor fest i Svelvik, for ungdommer, natt til 17. mai.

Så i åttende klasse, (var det vel).

Så lagde jeg vin, i den ene boden, i Leirfaret 4B der.

For faren min hadde flere vinsett, som hadde liggi ubrukt, i et par år da.

Og han hadde også vinballong.

Så jeg prøvde å sette vin da.

Og den vinen, den ble så sterk.

Så den fortsatte å gjære nede i magen, husker jeg at jeg sa.

En som het Halvor, (i klassen under meg), ville kjøpe vin av meg, husker jeg.

Og jeg viste den vinballongen, til Espen Melheim osv.

Så det var Espen Melheim, som fortalte meg det, at han Halvor ville kjøpe vin da.

Noe sånt.

Og da sa Kenneth Sevland vel, til meg, der jeg gikk rundt med to gamle brusflasker, med vin på.

At lensmannen kommer, så jeg måtte enten drikke opp vinen, eller hive den.

(Så jeg kjente kanskje Kenneth Sevland i åttende klasse og.

Gjennom et valgfag kanskje.

Det er mulig.

Hvis ikke det her var 16. mai i niende klasse da.

Det er mulig).

Så jeg drakk opp resten av vinen da.

(Eller ihvertfall en flaske).

Også ble jeg så full, at jeg måtte sette meg ned.

Og Erland Borgen, i klassen min, og søstera mi Pia, fulgte med på meg, husker jeg.

Og Pia dro meg med i en taxi, tilbake til Berger, husker jeg.

Men men.

Men et annet år, så ble jeg med, og festa, oppe ved Ebbestad, eller noe.

Noen ungdommer, (flere med langt hår i nakken), brente bål og grilla og sånn der vel.

Jeg var så vant med å robbe garasjen til Haldis.

Så jeg robba en Svelvik-garasje, mens jeg var der.

(Det var noen som fortalte meg det da, at det var en garasje der).

Og det var en fryser, i den garasjen da.

Så jeg husker det, at jeg gikk rundt med en svær frossenfisk der, osv., som jeg hadde funnet i den garasjen da.

I fylla da.

Så noen av mekkengutta, fra Svelvik, de kjente meg igjen, fra en fyllekule, på en 16. mai da.

Så det syntes kanskje at jeg var litt morsom.

Men på Sande Videregående, så var jeg liksom den flinkeste i klassen, osv.

Så jeg hadde to image, som kanskje kræsja litt, akkurat der.

En som den flinkeste i klassen kanskje og en som fest-gærning kanskje da.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Trond Johansen maste også på meg om det, at jeg burde ha langt hår i nakken, husker jeg.

Men det gadd jeg ikke.

Det syntes jeg så litt harry ut vel.

Noe sånt.

Jeg så liksom på meg selv, som nesten en forretningsmann-type da, på Handel og Kontor.

Og jeg gikk med faren min sine sommerskjorter mye, det første året, på Sande Videregående, husker jeg.

(I mangel av andre klær egentlig).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, så var det junior-EM, i håndball, for herrer, i Sandehallen, mens vi gikk i første klasse der.

Jeg var vant til å se mye sport på TV.

(Og vi hadde jo svensk TV også, på Bergeråsen).

Så jeg fikk med Trond Johansen, på å kule'n litt, (som vi vel sa).

Og se litt på håndball.

Men da fikk vi kjeft, av læreren, når vi kom for seint til timen.

Det var vel en kamp som Sverige spilte, eller noe, tror jeg.

Så de syntes kanskje at det var litt kjedelig, å ikke ha noen tilskuere.

Hvem vet.

Så Trond Johansen og jeg, vi skulka litt, og var litt håndball-tilskuere da.

I begynnelsen av en håndballkamp da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

I begynnelsen av skoleåret, så hadde vi en engelskprøve som gikk på staving, husker jeg.

I engelsk, så hadde vi en lærer, som het Steiro, husker jeg.

Han var fra Vestlandet vel, og han gikk så godt som alltid vel, i en grønn og blå-mønstret strikkegenser.

Så sånn var det.

Men men.

Han sa til meg at 'du var faktisk best du', eller noe sånt.

På den prøven da.

Men det skulle jo nesten bare mangle, tenkte jeg, siden jeg hadde vært så mye i England, (må jeg vel si, jeg hadde jo vært på to språkreiseturer allerede da).

Så jeg ble litt fornærmet, siden Steiro sa 'faktisk'.

Det var som at han var nedlatende ovenfor meg, syntes jeg.

Så etter det så likte jeg ikke Steiro noe særlig.

Han gikk alltid i samme genser.

Og en gang så fortalte han oss, at grunnen til at han kom for sent inn i timen, var at han hadde snakket med en tidligere elev.

Da spurte jeg han om det var greit hvis vi elevene også brukte en lignende unnskyldning, hvis vi kom for sent.

Men da svarte ikke Steiro.

Men men.

For jeg lurte på det da, om hva som var gyldig grunn til fravær osv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

I kontorlære, så hadde vi ei litt lubben dame, med mørkt krøllete hår, fra Sande vel.

Hu sa det, etter en prøve, at ingen fikk '5'.

Men så hadde jeg fått '5'.

Og så sa ei jente i klassen, (muligens Marianne aka. Tåka, fra Svelvik).

At 'Han fikk jo 5'.

(Om meg da).

Og da svarte ikke hu lærerinna.

Så det var som at hu lærerinna i Kontorlære var nedlatende mot meg og, syntes jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg pleide å gå litt rundt i klasserommet, i friminuttene.

Så hu Gro-Marit, fra Svelvik, (som Petter og Christian og jeg, møtte på sykkel, i Svelvik en gang, da vi skulle kopiere Vitseposten, på Adax).

(Faren til Trond Johansen jobba også på Adax, forresten).

Hu begynte å kalle meg for 'Nysgjerrig Nils'.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Hu Gro-Marit, hu sa også til meg, på skolebussen, en gang, (var det vel), at 'Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, veit du'.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Uten at jeg skjønte hvorfor hu nevnte det siste der.

Men men.

Så sånn var det.

Vi hadde forskjellige klasserom, i en del forskjellige timer.

Så en gang, så gikk jeg rundt, utenfor et klasserom, i Sandehallen, som vi brukte i noen Regnskap og Matte-timer vel.

Noe sånt.

Og da sa Rose Marie Baltersen, til noen andre jenter i klassen.

Mens jeg hørte det.

At ei venninne av henne, hu var sånn, at hu hadde sagt det, at 'typen min og jeg, vi knuller ikke, vi elsker vi'.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg måtte liksom markere at jeg var fra Berger, hvor vi ikke syntes at skole var så artig da.

Så da jeg fikk høre om et triks, som gikk på å sette kateteret helt på kanten, av et lite platå, som fantes, i et av de fire klasserommene vi brukte vel.

I regnskap, (før vi fikk vikar vel. Eller hvordan det var).

Så satt jeg stadig kateteret på kanten, av det platået da, før timen begynte.

Og hver gang som hu regnskapslærerinna, i begynnelsen av 20-årene vel, (med kort, rød sveis vel. Eller noe).

Hver gang som hu hadde time, i noen uker, så falt kateteret ned da.

Midt i timen vanligvis.

Men etter noen uker, så sa Linda Moen, (som også gikk i den klassen), det, at om jeg kunne slutte å gjøre det, for det bråkte så fælt, sa Linda Moen, når kateteret falt ned.

Så da slutta jeg å gjøre det.

Noe som var ganske barnslig og vel.

Men det var litt kjedelig, på den skolen.

Den var nesten midt i ingensteder.

Og det var ikke engang en kiosk der.

Kun en brusautomat og en varmdrikk-automat i kantina.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu lærerinna ble klasseforstanderen vår, i andre klasse, forresten.

På økonomilinja.

Men jeg husker ikke hva hu heter nå.

Og jeg veit ikke om hu fant ut, at det var meg, som tulla så fælt med henne.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Kjetil Holshagen hadde en walkman, med opptaksfunksjon, blant annet, som han hadde kjøpt, på Elkjøp, i Drammen.

Jeg klarte å rappe en sånn, en gang, var det vel.

Og jeg ga min gamle walkman, fra Brighton, til søstera mi, i julegave, et år da.

Selv om hu da ble sur, for dette var vel julen 1986 da.

Og den walkmanen fra Brighton, den hadde et par skjønnhetsfeil vel.

Dekselet var litt knust, og sånn, var det vel.

Men den var rød, (for de var utsolgt for svarte, på Dixons), og jeg ga også Pia de walkman-høytalerene, som hadde fulgt med.

Men Pia ble sur da, sånn som jeg husker det.

Enda jeg syntes det var en grei julegave, for en søster, som var mer som en kusine, eller noe, kanskje, siden hun bodde hos Haldis.

Jeg visste ikke at Pia hadde blitt så bortskjemt, at hun ikke ble glad for en walkman.

Det var jo ikke vanlig, å ha walkman-høytalere, på den tida.

Og jeg kunne jo ikke kjøpe en gave, til mange hundre kroner heller.

(Jeg var jo ikke faren hennes heller, jeg var jo broren hennes, og knapt nok det, siden vi ikke bodde i samme hus.

Men men).

Pia hadde jo fått min gamle sykkel, da vi bodde i Larvik, og tålt det.

Men å få min gamle walkman, på Berger, det tålte hun visst ikke.

Jeg kjøpte også noen nye walkman-høytalere, som hadde forsterker, et eller annet sted.

Til min nye walkman da.

Og jeg tok med den walkman-en på skolen, noen ganger.

Og tok opp kaoset, som var, i matte-timene.

En gang, så løp han mattelæreren, (en kar litt oppi åra, som hadde gått konkurs sa han, flere ganger vel, og som hadde begynt som lærer, etter dette).

Han løp etter Gro-Marit, i mattetimen, husker jeg.

Og det syntes jeg at var en uverdig oppførsel, fra en lærer.

Så sånn var det.

Og alle i klassen klagde på han.

(Kanskje med unntak av Snorre Skaug vel).

Omtrent alle, ihvertfall.

Og rektor dukka opp i en time, i klasserommet, som var i Sandehallen der, og kjefta på oss, fordi vi ikke ville høre på læreren da.

Så jeg tok opp det som skjedde i timen, på den walkman-en da, som hadde opptaksfunksjon.

Og det likte ikke læreren, så han kasta meg ut av timen.

Det var kjempemange som ble kasta ut.

For det var fullstendig kaos, i de timene til han læreren.

Så nesten halve klassen ble kasta ut, vil jeg si.

Så sånn var det.

Jeg ble sur, siden jeg ble kasta ut.

Jeg mente at det ikke var noe galt, å ta opp hva som skjedde i klasserommet, på walkman.

Så jeg satt på den walkman-en, på full guffe, utafor døra, i Sandehallen der da.

For jeg hadde jo også de høytalerne med meg på skolen.

Og de nye walkman-høytalerne mine, (noen svarte), de hadde innebygd forsterker da.

Og jeg hadde jo batterilader, så jeg hadde strøm på de og, for å si det sånn.

Og så kunne nok de inne i klasserommet, høre hvordan de hørtes ut da.

En gjeng med gærninger nesten.

Så sånn var det.

Men men.

Bare ooe jeg tenkte på.

Men så ble jeg sendt til rektor, for det her.

Rektor Sigmund Stige, var en eldre mann, som var litt forgubbet kanskje.

Jeg husker at damene som jobbet på forværelset hans, de pleide å latterliggjøre han, husker jeg.

Det var lov å drikke brus på skolen.

Og jeg hadde aldri blitt sendt til rektor før, på noen av skolene jeg hadde gått på.

Så jeg tok med en flaske cola, når jeg skulle til rektor.

Det likte ikke rektor.

Og jeg prøvde vel også å tulle litt, og prøvde å forklare hva en walkman var da.

Jeg prøvde å bortforklare hva jeg hadde gjort litt da, for å være ærlig.

Men rektor ble bare sur, og ville ikke høre på meg, og satt ned ordenskarakteren min, det året da.

Så sånn var det.

Så spurte hu kioskdama, (tror jeg hu egentlig var, fra en kiosk ikke langt unna fergeleiet vel).

(Ei som var i begynnelsen av 20-åra vel.

Og som kjørte bil til skolen osv., vel, hvis jeg husker riktig).

Om hu kunne få låne den kassetten av meg, for dem skulle prøve å få mattelæreren sparka da, og trodde at den kassetten kunne hjelpe til å få det ordnet.

Så jeg lot hu få låne den kassetten da, og fikk vel aldri den igjen, tror jeg.

Men men.

Men så fikk alle i klassen omtrent, dårlig karakter, det vil si '2', på en prøve.

Jeg selv fikk en '6'-er vel, men jeg hadde fått '2' på den forrige prøven, som jeg ikke hadde fått lest noe særlig på vel.

Noe sånt.

Men læreren fikk sparken da.

Og rektor dukket igjen opp i klassen, og unnskyldte seg, for problemene med den dårlige mattelæreren da.

Og vi fikk en lav kar, med krøllete hår, (som hadde vært hjelpelærer vel), som ny mattelærer, ut året.

Han nye mattelæreren, sa at alle fikk strøket den siste prøven.

Jeg spurte da, (siden jeg hadde fått en 6-er), om jeg istedet kunne få strøket prøven før der igjen.

(Hvor jeg fikk en 2-er).

Og det var greit, sa han nye læreren.

Så det var kanskje litt useriøst, det som foregikk, på Sande Videregående, rundt dette med at han mattelæreren ble sparket.

Var det en sammensvergelse fra 'sørlands-jentene' fra Svelvik, som ville ha han mattelæreren sparket, siden han ikke var kristen, eller noe, tenker jeg nå.

Men men.

Hvem vet.

Gro-Marit sa jo til meg, på den her tiden, at 'Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, vet du'.

Så det var noe spesielt ihvertfall, med de Svelvikjentene, vil jeg si.

For dette sa Gro-Marit til meg utenfor sammenhengen, sånn som jeg husker det.

Men men.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og min nedsatte ordenskarakter, den ble stående, selv om han mattelæreren ble sparket da.

Så sånn var det.

Så da burde kanskje den nedsettelsen ha blitt strøket og, siden den siste matteprøven ble strøket.

Men men.

Men jeg orka ikke å ta opp dette.

Jeg likte ikke han rektoren, som jeg syntes at var litt stiv og unaturlig, i formen.

Så det var ikke sånn at jeg gikk på kontoret hans, og spurte han, om jeg kunne få strøket den nedsettelsen.

Det var bare mattelæreren som jeg spurte om å få strøket en annen prøve av, enn den som de andre fikk strøket da.

Så sånn var det.

Men men.

Så jeg fikk en '6'-er på vitnemålet, i matte, det året, enda vi hadde hatt mye krøll med mattelæreren da, og vi fikk ny lærer, på slutten av skoleåret da.

Men det var egentlig litt flaks, siden jeg også hadde en '2'-er da.

Men den '2'-eren, den fikk jeg strøket da.

Hvis ikke så hadde jeg vel fått en '5'-er, i matte, vil jeg vel tippe på, det året.

Jeg fikk jo tre '6'-ere og resten '4'-ere, på vitnemålet.

Så jeg behøvde ikke de tre '6'-erne, (som jeg syntes at alle av var litt snille vel, det var vel egentlig snakk om sterke femmere, vil jeg vel si).

Jeg kunne kommet inn på hvilken linje jeg ville, på andre året, uten de sekserne også.

De fleste av '4'-erne var vel sterke, mener jeg å huske.

Så det var kanskje noen lærere, som tullet litt med meg, på et karakter-møte, eller noe.

(Som jeg mener at lærerne hadde).

Siden jeg fikk tre '6'-ere, og det liksom er 'number of the beast da', med 666 osv.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Trond Johansen, han ville gjerne besøke meg, på Bergeråsen.

Prata han om, i en time.

Og da ble Søren Larsen interessert, husker jeg.

Og spurte om vi hadde jenter der, eller noe.

Han sa det, at en gang så hadde han kastet sand inn i fitta, på ei naken jente, som han hadde sett på en strand da.

Så sånn var det.

Men men.

Trond Johansen, han dro ut til Bergeråsen, sammen med Kenneth Sevland, på begynnelsen av det skoleåret vel.

Og da hadde faren min sperret telefonen, i Leirfaret 4B, fordi han mente at jeg ringte for mye til kontakttelefonen, osv., da.

Men men.

Så jeg visste ikke helt når de her Svelvik-folka skulle dukke opp, hos meg.

Så da de traska ned Havnehagen, så var jeg på besøk hos Kjetil Holshagen.

Og Øystein Andersen var også der, husker jeg.

De to gutta fikk seg Amiga-datamaskiner etterhvert.

Og da var de litt 'døve' mot meg, husker jeg, som kun hadde Commodore 128 da.

Så jeg var ikke så populær, da jeg satt nede hos Kjetil Holshagen den gangen, husker jeg.

Så når jeg så ut av vinduet, fra rommet, til Kjetil Holshagen, at Trond Johansen og Kenneth Sevland gikk forbi.

(For å besøke meg da, som de ikke visste hvor bodde.

De var på vei ned mot Haldis sitt hus de.

Så de hadde ikke gått opp mot Leirfaret vel).

Så var det ikke sånn, at jeg tok med Trond Johansen og Kenneth Sevland, inn til Kjetil Holshagen og dem.

Nei, det var vel sånn, at jeg tok dem med opp til meg, i Leirfaret, mener jeg.

Så Kjetil Holshagen og jeg, vi var ikke så gode kamerater.

Og Øystein Andersen, han ble vel igjen nede hos Kjetil Holshagen, mener jeg, når de Svelvik-gutta dukka opp, på Bergeråsen.

Så han var kanskje best kamerat med Kjetil Holshagen, vil jeg si.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Trond Johansen ville så drikke hos meg.

Og han var en sånn morsom 'filur' da, må man vel si.

Selv om Vidar, (fra Nesbygda), i klassen vår vel sa at vi var for forskjellige, etterhvert, til at vi burde være kamerater.

Så sånn var det.

Men men.

Men jeg gikk pliktskyldigst ned til huset til Haldis og dem da.

En dag jeg skulka skolen vel.

Og tømte litt alkohol, fra flere flasker, over på en flaske jeg hadde med meg da.

Men det gikk ikke an å drikke det, sa Trond Johansen, når vi liksom skulle ha fest da.

For jeg hadde ikke så god greie på alkohol.

Så jeg hadde blanda noe likør i det og.

Og da skilte den likøren seg, og fløyt liksom rundt, som en smørje, i spriten, på den flaska da.

Så sånn var det.

Men men.

En annen gang, som Trond Johansen var der, i Leirfaret 4B.

Så hadde han med et pornoblad, som han ville se i, sammen med meg, av en eller annen grunn.

Og det var vel et tysk pornoblad, eller noe.

Med to søsken, som hadde sex vel.

Men jeg likte ikke å se på sæd osv., i det pornobladet, så jeg bare sa 'æsj' da.

Men nå, så tenker jeg det, at Trond Johansen, han prøvde å finne ut om jeg var 'pervo', eller noe sånt kanskje.

At han liksom ikke skulle være kamerat, men bare kødda da.

Noe sånt.

Men men.

Jeg hadde jo sette et sånt lignende pornoblad før og.

Og det var et som Christell hadde vist meg, noen år tidligere.

I Ulvikstien, så lå det et pornoblad gravd ned.

Men sånn at man kunne bla i noen sider.

(Så noen gutter hadde kanskje gravd det ned, for å gjøre noen jenter kåte?

Hva vet jeg.

Fallan-brødrene, som bodde i Ulvikveien kanskje?

Hm).

I det pornobladet, som man kunne lese, halvveis nedgravet, i Ulvikstien da.

Så kunne man se bilder, av to damer, som hadde en hver sin ende av en agurk, inne i fitta da.

Så det var to damer som hadde den samme agurken inni fitta, husker jeg.

Så sånn var det.

Dessuten, så hadde jo jeg etterhvert leid mye videofilmer, i Svelvik, osv.

Det var en videoutleie-butikk, som var ikke langt fra ungdomsskolen.

Og da gikk man jo rundt og så på alle filmene, før man bestemte seg.

Og noen hadde kanskje fortalt meg om de erotiske danske stjernetegn-filmene da.

Som het 'I Krepsens Tegn', osv.

Så det hendte at jeg leide en sånn film da.

Og faren min han hadde kjøpt et videokamera, som var tyvegods, tror jeg.

Og en TV, som stod nede hos Haldis, som også var tyvegods vel.

Og videokameraet, det rappa jeg en dings til, i en elektrobutikk, under bybrua, i Drammen, ved Strømsø Jernbanestasjon.

Og så kunne man bruke det, til å ta opp fra.

For da kunne jeg koble en scart-ledning vel, (som Øystein Andersen fikk tak i vel), mellom videokameraet og den vanlige VHS-videoen da.

Så da så fikk jeg kopiert en del filmer da.

Så en gang, når Søren Larsen ville komme på besøk.

Så satt jeg på en sånn film da, som het i Krepsens Tegn, eller noe.

Siden Søren Larsen var så opptatt av å kaste sand inn i fitta på damer på stranda.

Og siden han Trond Johnansen var så glad i porno da.

Noe sånt.

Men jeg flytta også dataen ut i stua tror jeg.

(For jeg ville vel ikke ha de her folka, inne på soverommet mitt).

Og jeg hadde en Commodore 128, som Kjetil Holshagen og broren, Bjørn Arild Holshagen, nesten hadde tvunget meg til å kjøpe, som tyvegods, fra han Bjørn Arild da.

Jeg møtte han i Drammen, og fikk datamaskinen da.

Og ga han pengene.

Noe sånt.

Jeg hadde jo hatt VIC 20 datamaskin, tidligere.

Så til den Commodore 128-maskinen så hadde jeg etterhvert både printer og diskettstasjon, husker jeg.

Og the Final Cardrige og mange spill, som jeg kopierte av Øystein Andersen.

Og jeg hadde også en kul joystick, som jeg hadde kjøpt på Lauritzen bokhandel, i Drammen.

Det var en joystick, med to skyteknapper, og autofire da.

Autofire-bryteren, den var fremst på joysticken.

Så da Søren Larsen satt i sofaen min, og testa noen spill jeg hadde.

Så skulle jeg vise han det, at han også kunne skru på autofire-knappen.

Men da, så var han så unaturlig og satt bare rett opp og ned, uten å ville gi meg joysticken.

Men han satt bare med joystick-en på fanget da, enda jeg skulle liksom vise han hvordan man skrudde på autofire.

Så jeg skrudde på autofire, mens han Søren Larsen hadde den joystick-en på fanget da.

For å vise han hvor kul den joystick-en var.

Men han Søren Larsen, han skjønte jo ikke noe.

Han beveget ihvertfall ikke joystick-en nærmere meg.

Og han var litt sånn korpulent, eller noe.

Han var ikke tynn, ihvertfall.

Så jeg kom jo nesten borti hans 'private deler' da, med hånda, når jeg skulle skru på 'autofire'-knappen, på joystick-en, for å vise da.

For Søren Larsen var så unaturlig og ville liksom ikke la meg låne joystick-en min litt da.

Så hva som foregikk inni huet på Søren Larsen da, det veit jeg ikke.

Men Trond Johansen var der ihvertfall også, husker jeg.

Mens vi så på en sånn dansk pornofilm da, (eller erotisk film, er det kanskje), hvor ei dame lå og skræva skikkelig, på en dobbelseng, husker jeg blant annet.

'Hu kunne skræve hu', var det en av gjestene som sa.

Det var kanskje Søren Larsen.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Ei jente, i klassen vår, det første året på handel og kontor.

Ei med lyst hår, fra Svelvik, som jobba på videobutikken, på Svelvik-senteret, (det fantes ihvertfall tre videobutikker, i Svelvik, på den her tiden, husker jeg).

Søstera mi Pia, dro meg med inn til den videobutikken en gang, så det er derfor jeg husker det, at hu lyshåra, med ganske langt hår vel, jobba der.

Hu ble spurt av en lærer, (det var vel enten Steiro eller Samland), om hvorfor hu alltid var så trøtt, husker jeg.

Men hu svarte ikke da.

Men men.

Så sånn var det.

Kristin Sola, (fra Sande), hu drev og fiksa på sveisen sin, i en time, husker jeg.

Og da sa Samland det, at det hu dreiv med der, det kaltes noe med 'elskov', husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Kristin Sola og Monika Andersen, (hun sistnevnte var fra Selvik, mens Kristin Sola var fra ved Galleberg, tror jeg. Noe sånt. Eller muligens var hu fra Kleiverhagan. Noe sånt).

De to Sande-jentene, de tok med til side, etter en time, i Sandehallen der, en gang.

Og spurte om det var sant, at jeg bodde alene.

Jeg svarte at det var sant.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg prata aldri noe mer med dem, om det her.

Og jeg vet ikke om de skjønte at det var sånn, at jeg hadde bodd alene, helt siden jeg var ni år.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Men men.

Dit Kjetil Holshagen og dem flytta til forresten, på slutten av det her skoleåret vel, (som var skoleåret 1986/87).

Så var det forresten et kulehull, i veggen, i stua, som Kjetil Holshagen viste meg, husker jeg.

Den forrige eieren hadde skutt seg.

Og de fikk kanskje huset billigere av den grunn da.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjetil Holshagen, han fikk også en ny kamerat, fra Selvik, som ble kalt for Stekke.

Jeg hadde vært en tur i Oslo, sommeren 1987 vel, bare fordi jeg kjeda meg, eller noe vel.

Og på den nye Spaceworld-butikken, ovenfor Tanum Bokhandel, i Karl Johan.

Så hadde jeg rappa med meg, en joystick.

Den var ikke så bra, som den jeg hadde fra før.

Men den var svart, og med gul skyteknapp vel.

Noe sånt.

En gutt, så at jeg rappa joystick-en, og fulgte etter meg, ut på Karl Johan, husker jeg.

Men men.

For det var ganske risikabelt, det jeg gjorde, for det var mange folk der.

Men Kjetil Holshagen og jeg, vi hadde vært på datamesser og sånt, i Oslo før.

Og da hadde jeg rappa en datamus, husker jeg, til en PC, et sted.

(Enda jeg ikke hadde PC, og derfor ikke kunne bruke den datamusen.

Det var vel på den samme Osloturen, som jeg kjøpte den the Final Cartridge-en, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Så jeg var rimelig kleptoman, vil jeg si.

Men jeg kjedet meg vel mye, og stjal vel for å avreagere, tror jeg, siden jeg måtte bo alene osv., og hadde mye aggresjon, mot Haldis da, som jeg mente at hadde rappa faren min, (for å si det sånn).

Men men.

Men da jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989, så bestemte jeg meg for det, ganske raskt, at jeg skulle slutte med det, å rappe og snike på T-banen.

Jeg slutta vel med å rappe, et år eller to før jeg flytta til Oslo.

Og jeg slutta med å snike på T-banen, etter å ha bodd i Oslo, i cirka et års tid da.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Kjetil Holshagen, han nærmest tvang meg til å selge han den joystick-en.

Enda jeg syntes det, at den joystick-en var grei å ha, som en reserve joystick da.

Jeg hadde vanligvis nok penger, og var egentlig ikke interessert i å selge den.

Men Holshagen var nesten aggressiv, og var så oppsatt på å få kjøpe den joysticken, at jeg, (som var mer laid-back, vil jeg si, i forhold til den joystick-en), jeg bare lot han få kjøpe den.

Det var ikke noe viktig ting for meg liksom.

Jeg hadde jo mange ting, fra før liksom.

Men så ville ikke Holshagen betale en fair pris, for den joystick-en heller.

Han ville bestemme prisen selv og.

Så det var jo nesten som at han stjal den joystick-en fra meg, vil jeg si.

Stekke også ga meg tyn for det.

Stekke dreiv også og stjal i butikker, husker jeg.

Han sa det at han hadde stjålet på Aquarius bokhandel, i Oslo, men bare begynt å grine, og sagt at foreldrene var skilt, osv., også fikk han gå da.

Noe sånt.

Stekke var også sur på meg, siden jeg prøvde å få Kjetil Holshagen til å betale halv pris, (av butikkpris da), for den joystick-en.

Det var alt for mye, mente de.

Og Kjetil Holshagen skyldte meg også noen penger.

Så tilsammen ble det vel cirka et par hundre kroner.

Men de pengene fikk jeg vel aldri, tror jeg.

Så sånn var det.

Kjetil Holshagen dro meg med hjem til han Stekke, en gang, og han bodde like nedenfor lokalet Fremad der.

(Og Selvik-banen vel).

Og så til høyre, en gårdsvei vel, nedi der.

Stekke hørte på heavy-musikk, på full guffe vel, på rommet sitt, husker jeg.

Det er mulig at det var Metallica, som han hørte på.

Noe sånt.

Men jeg var der vel bare en gang, eller noe.

Selv om jeg traff han Stekke igjen seinere, på Fremad og i Drammen.

En gang jeg skulle kjøpe meg ny bukse, på Hennes og Mauritz, i Drammen.

Så hadde Stekke fått tak i en sånn dings, for å ta av alarmer, på Hennes og Mauritz-klær.

Så Stekke fikk meg til å kjøpe en bukse, gjennom han da.

Til halv pris eller noe da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Stekke kjente også 'Tina Turbo', men det skal jeg skrive mer om seinere.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Et år kanskje, før Kjetil Holshagen flytta til Sande.

Så hadde han plutselig bare angrepet meg, når jeg satt i sofaen, i Leirfaret 4B der.

Han bare fløy rett på meg.

Jeg hadde den luftpistolen der, som jeg hadde kjøpt fra Hobbex.

Men den pistolen, den var jo bare som en ertepistol, vil jeg si.

Løpet var bare på 3-4 centimeter vel.

Og den var også ganske slitt, etter en del skyting da.

Mest fra Ulf Havmo og meg vel.

Så jeg skøyt han Kjetil Holshagen i låret da, når han fløy på meg, der jeg satt, i sofaen da.

Jeg satt vel med den luftpistolen i hånda, tror jeg.

Så det var selvforsvar da.

Men den luftpistolen, den var som sagt ikke så sterk.

Så kula gikk ikke gjennom olabuksa, til Kjetil Holshagen, eller noe.

Selv om han vel fikk vondt da.

Men hvorfor han fløy på meg sånn, det veit jeg ikke.

Det skjedde som lyn fra klar himmel, vil jeg si.

Så Kjetil Holshagen er kanskje ikke 'helt god' da.

Det er mulig.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg syntes at det angrepet på meg, fra Kjetil Holshagen, viste at han ikke respekterte meg.

Og jeg hadde ikke lyst til å bli banka opp av Kjetil Holshagen, i min egen leilighet, (må jeg vel kalle det).

Så derfor skøyt jeg han i låret da.

Men jeg visste det, at den pistolen ikke var så sterk, så derfor valgte jeg å skyte da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også kjedet meg, en gang, med den luftpistolen, borte på Sand.

Og da hadde jeg skutt, mot vinduet, til bestemor Ågot.

Og da hadde det visst blitt hull, i det vinduet.

men det tror jeg må være noe de hadde borret, eller noe, for å tulle med meg.

Onkel Håkon kanskje.

Jeg tror ikke at den kula kunne gå gjennom det vinduet, og lage et hull med så renskårne kanter.

(Det var derfor jeg turte å skyte litt sånn, i hytt og pine, med den pistolen, (mot huset til Ågot da), for den pistolen var ikke så sterk da).

Det synes jeg at virker litt rart.

Så det lurer jeg på ennå, må jeg innrømme.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi hadde en lærer, fra Tønsberg-området, som fikk en walkman, av klassen vår, og parallellklassen vår.

(Vi var to klasser på Handel og Kontor, nemlig).

Så Line Nilsen og Kenneth Sevland og dem, de kom inn i klasserommet vårt, og ga en walkman, i present, til han Tønsberg-læreren da.

For han hadde klaget på at elevene bråkte så mye.

Og da, så var det noen som ba meg, (som hørte en del på walkman), om å finne fram en kassett, å låne til han læreren da.

Og det var en Aha-kassett, som jeg hørte på.

'Scoundrel Days' vel.

Noe sånt.

Og da skreik han læreren ut, for en av sangene het noe med 'hunting for the whales', og da lurte han læreren på, om det var noe med Greenpeace, eller noe, lurer jeg på.

Så sånn var det.

Men men.

Trond Johansen, han hadde tatt meg med til biblioteket, på Sande Videregående, før det her.

Og vist meg det, i en ordbok, at 'Galte', det var en kastrert hanngris.

Han ville finne et kallenavn, på han Tønsberg-læreren, fortalte han meg.

Og han begynte å kalle han Tønsberg-læreren, for 'galten vår', osv., i timen, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Han Tønsberg-læreren, han prata til meg, på slutten av skoleåret, siden han ga meg karakteren '6', i begge fagene han hadde, husker jeg.

Det var i Maskinskriving og i Korrespondanse og Dokumentlære, husker jeg.

Så da nevnte han vel bare det, i en av de siste timene da.

Like før eller etter timen da.

Jeg satt foran og til venstre, ihvertfall i to av klasserommene, som vi hadde.

Vi satt noen timer i maskinskriving-rommet, (hvor jeg satt foran til venstre, med Snorre Skaug, (sønnen til den daværende Høyre-ordføreren i Svelvik), bak meg).

De andre klasserommene vi hadde, det var et 'almenn-klasserom', hvor vi hadde norsk og engelsk.

Vi hadde også et klasserom, der hvor det platået var, i noen timer.

Og vi var også i det klasserommet, i Sandehallen, i en del timer.

Så vi var nesten som en 'nomade-klasse', kan man kanskje si.

Vi hadde jo gym også, så vi var på fem-seks forskjellige steder, og hadde undervisning da, iløpet av en uke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Trond Johansen fortalte meg også det, at han pleide å gå naken gjennom huset deres i Svelvik, (hvor jeg aldri ble bedt på besøk, forresten).

Etter at han dusja, sa han.

Og da pleide lillesøstera hans å glane på han, som bare det, sa han.

Uten at jeg vet hvorfor han sa det her.

Men men.

Så sånn var det.

Vi gikk noen ganger, (hvis vi hadde skulka, eller noe), fra skolen, og i retning Berger og Svelvik, hvis det var lenge til bussen dukka opp.

En gang, så gikk vi helt til ved der Søren Larsen bodde.

(Ved papirfabrikken i Selvik).

Da kødda jeg med Trond Johansen, og sa at han så ut som en 'fitte i trynet', (av vinden eller noe sånt).

Og da sa han at jeg så ut som en 'pikk i trynet'.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så jeg kunne være rappkjefta og uhøflig, på den tida, husker jeg.

Men jeg tenkte kanskje at han Trond Johansen tålte det litt da, siden vi liksom var kamerater da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Trond Johansen var også med å spille, i en fotballturnering, i Sandehallen, husker jeg.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke var med å spille, men jeg ble vel ikke sett på som å være god nok da.

Og klassen vår hadde vel ikke noe eget lag, tror jeg.

Så dette var kanskje et Handel og Kontor-lag, eller noe.

Trond Johansen spilte ganske bra, mener jeg å huske.

Og han ble kalt 'Tjoms', mener jeg, av noen på tribunene.

Så sånn var det.

Noen, (sikkert noen Mekken-folk, eller noe), hadde også tatt med seg en 'Oppblåsbar Barbara'-dukke, til Sandehallen, som de hadde satt et flag, i fitta på da, (som det heter).

Og brukte den dukken som maskott da, eller noe, mens de holdt den i været da, med dem flagg-pinen som hadde den andre enden dyttet opp i fitta på den dukken da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Trond Johansen klagde også, etter en gymtime, husker jeg, på at han hadde så mye fett, rundt låra sine.

Uten at jeg veit hvordan han klarte å få så 'daskete' lår.

Men men, det var kanskje et mysterium.

Hvem vet.

Klasseforstanderen vår, det året, det var Thor Samland, mener jeg å huske.

Han klagde alltid over stilene våre.

Men juletentamen men, var det vel, (for jeg husker at vi satt i kantina, da jeg skreiv den stilen).

Den skrøyt Samland av da.

Og sa at det var en bra disponert stil, eller noe.

Om et tema, som jeg hadde greie på, sa Samland.

(Det var om video.

Og jeg hadde jo fått videospiller av faren min, allerede som niåring, i 1980.

Jeg var vel kanskje den første på Bergeråsen, som hadde video, vil jeg vel kanskje tippe på.

Men men.

Så sånn var det).

Da skulle noen av jentene, i klassen min, se på den stilen da.

Og den var på tre sider, husker jeg..

(Jeg var ikke så glad i å skrive stil, husker jeg).

Men selv om Samland skrøyt fælt.

Og selv om det nesten ble oppstyr, i det 'almenn-klasserommet', (på den andre sida av kantina enn 'hoved-klasserommet' vårt, hvor skrivemaskinene 'våre' stod, osv).

så fikk jeg bare karakteren '4' på den stilen og.

Enda det vel også var få skrivefeil.

Men ingen '5'-er der i gården nei.

Enda jeg hadde fått 'S' en gang, i karakterboka, i norsk, på ungdomsskolen.

Men men.

Så sånn var det.

Samland var en særegen person, som så ut som en 'ape', var det vel Jan Ivar Lindseth sa om han, (skoleåret etter).

Samland satt med hue bøyd framover da, ved kateteret.

Samland sa en gang, at det var forskjell på jentenavn som slutta på -a og -e, (var det vel).

Mange skjønte ikke noe av det, (inkludert meg).

'Da har dere mye å lære', sa Samland da.

Så Samland han var nesten en mystisk person, vil jeg si.

I norsken, i andreklasse, så skulle vi lese en roman.

Og Samland valgte ut 'Lillelord', av Johan Borgen, for oss.

Og det syntes jeg egentlig var en ganske bra bok.

Og jeg begynte å lese en del krim-bøker, som jeg kjøpte på Lyche, i Drammen, etter det her vel.

Det var bøker av Ken Follet, Alistar McLean og Robert Ludlum vel.

Jeg leste også en bok om Napoleon, som Arne Thomassen ga til faren min, en gang jeg besøkte mora mi på Tagtvedt.

Den boken, (eller det var vel egentlig to bøker), den var på dansk, og jeg har seinere lurt på det, om den boken var etter Holger baron Adeler, som bestemor Ingeborg arvet eiendelene etter kona til, (baronesse) Magna Adeler f. Nyholm.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Steinar Nielsen kalte forresten Rose Marie Baltersen, for 'berta', en gang, som klassen stod og venta på å bli sluppet inn i klasserommet vårt da.

Så hun fikk mye oppmerksomhet.

Det Steiro eller han Tønsberg-læreren sa om henne.

Det var vel sånn.

At læreren spurte om vi ikke brukte lue.

Og da skulle de som ikke brukte lue, rekke opp hånda da.

Og Rose Marie Baltersen rakte opp hånda da.

Og hu hadde en sånn frisyre, nesten lignende av det Kenneth Sevland og Jan Stadheim på Sand, hadde.

De hadde liksom håret fønet opp, til en sirkel, rundt hue da.

Så læreren sa noe sånt som, at 'jeg skjønner at du ikke går med lue, som har så flott frisyre', eller noe.

Så sånn var det.

Men men.

Hu Rose Marie Baltersen hadde også et pent ansikt da, og det hendte vel at jeg fantaserte litt om henne, mener jeg å huske.

Siden vi nesten var i den samme gjengen litt, i begynnelsen av det skoleåret.

Og siden hun løp på meg, mens vi spilte fotball utendørs en gang, også på begynnelsen av det skoleåret da.

Så sånn var det.

Jeg drømte litt om at jeg tok henne med på ferie til et hotell i London, husker jeg.

Men jeg var veldig sjenert, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen enda.

Så jeg prøvde meg ikke på noen damer, på den her tiden.

For jeg syntes det var så flaut, at jeg var så seint i puberteten da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg tulla også med Trond Johansen en gang, en mandag vel.

Også mens vi venta på å bli sluppet inn i klasserommet.

Jeg hadde sett på Sportsrevyen, dagen før, (som må ha vært en søndag vel).

Og tulla med han og Vidar, (fra Nesbygda), og sa det, at 'Tromsø slo Vidar 1-0 og Trond Johansen scorte'.

(For Trond Johansen var også navnet på en fotballspiller, for Tromsø da, på den tiden.

Og Vidar var også navnet på en fotballklubb da.

Så sånn var det.

Men men).

Bare noe jeg tenkte på.

Vidar lurte også på meg, om hvordan musikk jeg likte.

Jeg svarte 'Genesis', for det var det jeg kom på i farta.

(Kjetil Holshagen og broren, de likte Genesis, så jeg hadde kopiert en kassett fra dem da.

Den med 'oh Superman where are you now', osv).

Så sånn var det.

Men men.

Så sånn var det.

Vidar, han lurte også på om jeg leste lederne og sånt, i avisene.

For jeg pleide å få noen til å kjøpe med VG eller Dagbladet for meg, i spisefriminuttet da.

Noen som kjørte til Sande da.

Søren Larsen sikkert.

Noe sånt.

Men men.

En gang, som jeg kom for sent til gymmen.

Så hadde jeg en flekk på underbuksa mi, var det vel.

Og da var Vidar den siste som var igjen, i garderoben, da jeg kom på skolen.

Så han så det.

(Det var vel en sædflekk kanskje.

Hva vet jeg).

Jeg ble litt flau, og sa at, 'det er ikke det du tror det er'.

Ok, sa vel han Vidar.

Noe sånt.

Men men.

Jeg leste jo også Pyton, og sa en gang 'orgasmisk', mens Mette Holtet overhørte det.

Og da svarte hun, at jeg aldri hadde hatt noe orgasme.

Noe sånt.

(Noe som var feil, for jeg hadde runka siden jeg gikk på barneskolen vel.

Og pleide da å få orgasme.

Selv om det kanskje ikke kom ut noe sæd, de første årene.

For de som er interessert i det.

Det var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, at den første sæden begynte å komme ut av pikken min, tror jeg.

Det skjedde altså før jeg fikk hår på pikken da.

For den som er interessert.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Søren Larsen sa også det en gang, til meg, en gang som vi satt i det klasserommet, med det platået i, der hvor kateteret stod.

At Mette Holtet 'flørtet' med meg.

Men min selvtillit var så lav da, siden jeg ikke hadde hår på pikken enda, så jeg prøvde meg ikke på henne, eller noe.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

(Dette var vel ganske i begynnelsen av det skoleåret forresten.

Nemlig Grunnkurs Handel og Kontor.

Så sånn var det.

Men men).

På slutten av skoleåret, så hadde vi en eksamen, (eller noe), i det klasserommet, i Sandehallen, husker jeg.

Vi skulle satt annenhver rad, med en Helse og Sosial-klasse, husker jeg.

Og da var Cecilie Hyde, (en lav, mørkhåret jente, som moren min kjente moren til, fikk jeg senere vite).

Hun gikk da i den Helse og Sosial-klassen.

Og hun sa det, husker jeg, om Pål Eier, (som bråka og tulla, og fikk oppmerksomhet da, fra eksamensvaktene osv. vel.

Eller om disse to krangla).

Cecilie Hyde sa det, (under den eksamenen, husker jeg), høyt om Pål Eier da, at 'du er ganske søt du forresten'.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg følte meg litt mobba, av de her to Tønsberg-guttene, (som var en del kraftigere enn meg da, selv om de også var en god del mer sossete).

Så jeg 'kødda' litt med dem, den siste skoledagen.

Jeg skulle inn til Drammen nemlig, av en eller annen grunn.

(Kanskje for å feire at det var den siste skoledagen.

Noe sånt).

Så jeg måtte bytte buss i Sande husker jeg.

(Like ved togstasjonen der).

Og det måtte Steinar Nielsen og Pål Eier også.

For de skulle videre motsatt vei, til Tønsberg.

Og da var jeg glad, siden det var den siste skoledagen da.

Så jeg spurte de, om 'kommer jeg aldri mer til å se dere nå?'.

Og sånn.

Siden de var fra Tønsberg da, og antagelig skulle gå på skole, nede i Tønsberg, året etter da.

Så jeg erta dem litt da.

Men men.

For de var liksom som noen litt skremmende typer da, for meg, siden jeg var så tynn og pinglete da, (må jeg vel kalle det).

Så sånn var det.

Så jeg fikk mobba dem litt tilbake ihvertfall.

For jeg lurer på om det med den Lagerfeldt-sprayinga deres, i garderoben en gang, var noe subtil mobbing av meg, siden jeg ikke dusja.

Og jeg mener at Steinar Nielsen var litt nærgående mot meg, en gang, mens vi venta på å få komme inn, i det klasserommet, hvor det var et platå, som kateteret stod på.

Siden han sa noe om utseendet mitt, eller noe, tror jeg.

Om håret mitt, eller noe, tror jeg.

Noe sånt.

Han så ihvertfall på meg, og kommenterte noe om utseende mitt eller væremåten min.

Sånn uten at jeg hadde gjort noe spesielt.

Husker jeg.

Så det var litt rart, husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Lene Andersen hadde klassefest, i huset dems, ved Berger Kirke, husker jeg, for vår klasse da.

Hu var vennlig, da jeg dukka opp der, husker jeg.

Og hu virka ikke så stressa, selv om hele huset var fullt av folk, husker jeg.

Hu hadde kjøpt plastglass, istedet for å bruke vanlige glass, husker jeg.

For da slapp hu å vaske opp, husker jeg at hu sa.

Ellers så hadde jeg problemer med å komme i noe særlig samtale, med noen av de andre gjestene der, husker jeg.

Jeg gikk rundt der, og fortalte at jeg hadde fått tre seksere og resten firere, osv.

Og jeg fikk det til å bli '4.5' i snitt, eller noe.

Men det ble vel litt lavere egentlig, tror jeg.

Det husker jeg ikke helt nå.

Men men.

La oss si at jeg hadde seks 4-ere og tre 6-ere da.

Dette kan jeg sjekke forresten.

Jeg mener jeg har det vitnemålet, i en sånn dokumentmappe, her på hostellet.

Jeg skal se om jeg finner den.

Jeg fikk fire i norsk, kroppsøving, regnskapslære, samfunns- og næringslære, engelsk og praktisk kontorarbeid.

Også fikk jeg seks i matematikk 1, korrespondanse og dokumentlære og maskinskriving.

Så jeg fikk seks firere og tre seksere.

Jeg fikk også fire på eksamen, i samfunns og nærningslære.

Men det var det samme som standpunktkarakteren.

Så den gjorde vel ikke noe til eller fra, på snittet.

Så jeg fikk 4.67 i snitt da, (regnet jeg ut nå, på kalkulatoren, som følger med Windows).

Så jeg kunne gå på hvilken Handel og Kontor-linje, som jeg ønsket, på andre året da.

Jeg valgte å søke på Økonomilinja da.

(Siden man da fikk artium, etter tre år).

Og da stod valget mellom Regnskap eller Markedsføring.

Og da valgte jeg å søke meg inn på Markedsføringslinja da.

Så sånn var det.

Men men.

Før det skoleåret begynte, så var Pia og jeg, på sommerferie, hos tante Ellen, i Sveits.

Hva som skjedde på den ferien, det tenkte jeg at jeg skulle skrive om, i det neste kapitellet.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Nå glemte jeg nesten plageåndene mine, fra niende klasse.

Odd Einar Pettersen, han begynte på elektro vel.

Og han fant en annen gutt, å mobbe, enn meg.

Han mobba en som bodde nedenfor 'dødsvingen', (som faren min kalte den svingen), like ved Bjerkøya, husker jeg.

Og jeg ble vel bare mobba en gang, av han, på videregående.

Jeg hadde fått en mørk blå jakke, (var det vel), av Haldis, tror jeg.

Men jeg har litt følsom hud, (må man vel si).

Så jeg syntes det at foret, i den jakket, det klødde.

Det klødde gjennom skjorta/genseren da.

Så jeg klipte ut innerforet, på den jakka.

Så en gang, som Odd Einar Pettersen, tok tak i meg, og løftet meg opp.

Så røyk glidlåsen, på den jakka.

(Var det vel).

Jeg fortalte dette til Ågot, og hun sa hun kunne skifte glidlåsen.

Men jeg ble sur da, på Odd Einar.

Og jeg ringte mora hans, borte på Øvre, fra telefonen til Ågot da.

Og forklarte at Odd Einar hadde ødelagt jakka mi.

Og at dem måtte betale.

Men da Ågot hadde fiksa jakka.

Så fortalte hu meg det, at det bare kosta 15 kroner, eller noe, for ny glidlås.

Og da ringte jeg vel igjen, og fortalte det, at ny glidlås bare kosta 15 kroner.

Så det kunne være det samme.

Jeg lot de slippe unna, å erstatte jakka da.

Selv om Ågot kanskje ble litt sur, på grunn av det.

Men jeg sa det, til Ågot, at hvis det bare var femten kroner, så var det ikke verdt å lage så mye bry om, egentlig, syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og etter det så har vel ikke Odd Einar Pettersen mobba meg igjen, (hvis jeg husker det riktig).

Jeg var også oppe hos Odd Einar Pettersen en gang, på besøk, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

(Av en eller annen grunn).

Odd Einar Pettersen, han flytta vel først til Bergeråsen, i syvende klasse, tror jeg.

Så jeg tror at dette må ha vært, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

Og da var foreldra hans hjemme, husker jeg.

Faren, (en svær nordlending), spurte Odd Einar om 'hvor er mor di?', eller noe.

På sofaen, sa Odd Einar.

For mora var så lita, så faren hadde ikke sett mora, da hu lå på sofaen.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Min Bok - Kapittel 33: Weymouth

Noen uker før sommerferien, som var etter niende klasse, når jeg var med Kenneth Sevland, Ingolf Lønseth vel og en annen kar som het Erik vel, til England.

(Det er mulig at det var med enda en fra Svelvik og, det skal jeg ikke si helt sikkert).

Så var det idrettsdag, i niende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

Ihvertfall så husker jeg det, at jeg var oppe på en fotballbane, i Svelvik.

Og da stod jeg og trillet en fotball, sammen med Kenneth Sevland, (som jeg kjente fra før da), og Lille-Oddis, fra Bergeråsen, (og en til).

Så Kenneth Sevland kjente Lille-Oddis, husker jeg.

Selv om jeg ikke veit hvordan.

Men men.

Når jeg gikk på videregående, så haika jeg en gang, fra Bergeråsen til Sande, med faren til Kenneth Sevland.

Og han kjørte frossen fisk, husker jeg, for et eller annen firma vel.

Og var fra Nord-Norge, tror jeg.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi skulle reise med ferja Braemar, fra Oslo til Hastings.

Faren min kjørte meg inn til Oslo.

Jeg introduserte faren min for Kenneth Sevland.

(Som jeg vel hadde fortalt om at gikk i parallellklassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.

Og at vi hadde det sjakk/bordtennis-valgfaget sammen).

Og faren min lurte på om han var lederen, for språkreisene.

Så faren min dreit seg kanskje ut litt da.

For Kenneth Sevland var jo bare 15-16 år gammel da.

Men han så kanskje litt myndig ut, i blikket osv., det er mulig.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg husker at vi gikk rundt på båten og så på diskoteket osv., vel.

Og butikken og sånn, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Vi begynte med to-tre dager i London, mener jeg, på denne turen.

Lederne var et ektepar fra Vestlandet vel, i 40-50-årene kanskje.

Ingolf, var det vel, hadde kjøpt seg den nye Madonna-kassetten, husker jeg.

Og det var True Blue vel.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg husker at jeg før denne ferien hadde sett på videoen 'Pappa Don't Preach', med Madonna, på TV-en, som var på soverommet mitt, (eller egentlig faren min sitt).

Kjetil Holshagen, han forklarte meg det, at jeg kunne stipend, hvis faren min ikke tjente så mye.

Og det var allerede på ungdomsskolen vel, mener jeg.

Stipendet var fra Statens Lånekasse da.

Og jeg kjøpte en TV, på Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen.

TV-en var en 20 tommer Mitshubishi TV.

Den kosta egentlig 3.990, men jeg fikk pruta den ned til 3.900.

Så kjøpte Kjetil Holshagen og jeg burgere på Snappys Burger, ikke langt fra Aass Bryggeri.

Mens vi venta på at mora til Kjetil Holshagen skulle bli ferdig med jobben, på nettopp Aass Bryggeri da.

For da hadde jeg en TV i stua, (som var faren min sin), og en på soverommet.

Også flyttet jeg datamaskinen inn på soverommet.

Jeg satt TV-en på soverommet, oppå det symaskinskapet, til Ågot.

Som faren min hadde tatt med bort på Bergeråsen.

Og jeg lånte også en drill, borte på verkstedet, og borra hull i veggen, inn til stua.

Sånn at jeg kunne ta en antenneledning, inn til soverommet 'mitt', (det store soverommet, som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte).

Og så kunne jeg også se på TV, på soverommet.

Så jeg lå i vannsenga og så på den Madonna-videoen, Papa don't Preach, husker jeg, før den Weymouth-ferien da.

Så sånn var det.

Men men.

Madonna var jo en kjent artist, som hadde slått gjennom med låten 'Like a virgin', et eller to år tidligere da.

(Også mens jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg).

Men jeg skjønte ikke at hun var feminist, og en foregangskvinne for girl power vel, osv.

Jeg så bare på Madonna som popmusikk.

Så sånn var det.

Så jeg spurte Ingolf om det Madonna-albumet var bra da.

Og det var det visst, svarte han eller om det var han Erik.

En av dem.

Så sånn var det.

Ingolf var forrsten sønn av inspektøren, på Svelvik Ungdomsskole.

Og han sendte meg en e-post med alle karakterene mine, mens jeg bodde i Liverpool.

Så der kunne man se, at jeg hadde en god del 'S'-er, i karakterboka, mens jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole.

Men inspektør Lønseth ville ikke sende noe dokumentasjon, på hvor mye fravær jeg hadde.

Som jeg tenkte jeg kunne bruke i omsorgssviktsaken mot faren min, eventuelt.

Så hvorfor han ikke ville det, det veit jeg ikke.

Men det hører vel kanskje ikke hjemme i et kapitell fra 80-tallet heller.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg hadde jo vært på Madamme Thussauds før, så jeg forklarte at vi som var en gruppe, vi skulle inn gruppeinngangen, til kurslederen, fra Vestlandet.

Og da skrøyt han av meg, husker jeg, og sa høyt, at jeg hadde spart oss for mye venting, ved å informere om dette da.

Så sånn var det.

Jeg brukte ikke den hvite genseren med blå tau på, som jeg fikk året før, av faren min.

Denne sommeren så fikk jeg ikke noe nytt tøy, før språkreisen.

Men jeg brukte en rød skjorte, som jeg hadde funnet, i et av faren min sine klesskap.

Klesskapet mitt, det var inne på mitt gamle rom, og klærna som lå i det, de var for små for meg.

Så jeg brukte ofte av faren min sine klær.

Som han noen ganger fikk med opp fra Haldis vel.

Som vel vasket tøy for han, tror jeg.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Vi fikk noen matbonger, av EF Språkreiser, i London, som vi kunne bruke på mange restauranter.

Og også på McDonald's, husker jeg.

På hotellet vårt, så var det en gruppe på 5-6-7 svenske skinnheads, husker jeg.

De hadde nesten blitt kasta ut, for å spille høy musikk, husker jeg at de forklarte.

De var bare litt eldre enn oss, og en av de var på min alder, mener jeg å huske.

De forklarte det, at grunnen til at de dro til London, var å slåss mot pønkere.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Hotellet var i Bayswater/Knightsbridge-området i London.

Ikke langt unna Oxford St., forresten.

En kveld, så gikk Kenneth Sevland og jeg, til McDonald's, ikke langt unna.

Og plutselig, så tok Sevland fram en lommekniv, som han holdt foran seg, mens vi gikk tilbake til hotellet.

Og en gruppe på 3-4 unge innvandrere vel.

De stoppet opp, og spurte Sevland om hvorfor han hadde en utslått kniv, som han holdt foran seg, på gata.

Men Sevland sa ikke noe.

Jeg sa heller ikke noe.

Jeg lurte egentlig på det samme selv, (for å være ærlig).

Kanskje det var noe subtil mobbing, fra Sevland, siden jeg hadde stått med en kniv, på cirka samme måten, på Svelvik Ungdomsskole, noen måneder tidligere, da jeg ble mobba så fælt, av Odd Einar Pettersen og dem, i klassen?

(Det tenkte jeg på nå ihvertfall).

Hvem vet.

Hm.

Bare noe jeg tenkte på.

Sevland ville også til Wembley.

Jeg var ikke så fotballgal, som Sevland, selv om jeg også var fotballinteressert.

Så jeg hadde nok ikke funnet på å dratt til Wembley, hvis jeg hadde reist alene.

Men jeg var jo i London, på et par dagsturer, med STS Språkreiser, året før.

Så jeg hadde fått med meg Oxford St., osv., fra før.

Så jeg ble med å ta undergrunnen da, til Wembley.

Siden Sevland ville dette.

Det gikk en svær gate nærmest, fra undergrunnstasjonen og fram til Wembley stadion.

Men den gaten var ikke for biler.

Den var for mennesker, som skulle til eller fra fotballkamp da.

Så sånn var det.

Vi måtte ta undergrunnen i en time nesten, for å komme til Wembley Stadion.

Den fotballbanen lå et stykke unna Oxford Street da.

Og vi måtte bytte tog flere ganger.

Så sånn var det.

Men men.

Det var noen bygningsarbeidere, som jobbet på Wembley stadion.

Det skulle være Queen-konsert der, noen dager senere.

Men Sevland og jeg spurte en byggeleder.

Og han sa at vi kunne få gå inn og se, hvordan det så ut, inne på arenaen da.

Men vi fikk ikke lov å ta bilder, nede på gresset, sa han lederen der da.

For det var noen som hadde kjøpt rettighetene til å ta bilder, på banen der da.

Så det fikk vi ikke lov til.

Men jeg tok noen bilder av Sevland, med hans fotoapparat da, rundt omkring inne på Wembley der da.

Jeg hadde vel ikke med fotoapparat tror jeg.

Hvis jeg ikke jeg kjøpte meg et engangskamera.

Det husker jeg ikke.

Det er jo noen år siden så.

Men jeg tror ikke at jeg har hatt noen bilder, fra den turen.

Jeg var medlem av en fotoklubb, men det var alltid prpblemer med de filmene som jeg sendte inn.

Jeg fikk vel bare to bilder fremkalt vel.

Og det var av en elefant, som jeg så i Karstad sentrum, (som reklame for et sirkus), den gangen.

Og et av Frode Kølner, en gang jeg var på besøk hos mora mi i Jegersborggate da.

Så at det finnes digitale kamera, det er veldig bra, synes jeg.

For jeg lurer på om den postordre-fotobutikken, kanskje tulla med meg.

Ihvertfall så kunne sånne filmer bli ødelagt, hvis de ble eksponert for lys, på en eller annen måte.

Men men.

Så sånn var det.

Så jeg brøt nesten litt sammen, husker jeg, som barn, borte hos Ågot, en gang, et år etter at jeg flyttet til faren min vel.

Når også cirka den tredje filmen jeg sendte inn, var uten noen vellykkede bilder.

Jeg husker jeg åpnet forsendelsen fra foto-firmaet, mens onkel Håkon så på vel.

Og jeg husker skuffelsen over meg selv, når jeg så det, at jeg ikke hadde fått noen bilder, den gangen heller da.

Så hva det skyldtes, det veit jeg ikke.

Men noe var det vel.

Men men.

Så sånn var det.

Så da er det bedre med digitale kamera, synes jeg.

Det er helt sikkert.

Men men.

Sevland og jeg, vi skulle bo hos samme vertsfamilie, i Weymouth.

Det var et ektepar, som hadde en sønn, som var yngre enn Sevland og meg da.

Sønnen digget A-ha, og det var vel derfor tror jeg, at dem ville ha noen studenter fra Norge der da.

Noe sånt.

Sevland og jeg, vi gikk vel allerede den første dagen der, ut til en park, for å spille litt fotball.

Vi spilte sammen med en litt mørkhudet vel gutt der.

Og Sevland hadde et sånt triks, at han liksom skjermet ballen da, ved å sette ut rompa, eller hva det var.

Og jeg klarte ikke å ta ballen fra Sevvi, når han skjermet ballen sånn da.

Men han engelske gutten, han ga meg det rådet, at når Sevvi skjermet ballen, med rumpa, (eller hvordan det var igjen), på den måten.

Så skulle jeg bare sette fram beinet.

Og da ville Sevvi miste ballen, mente han.

Og det trikset funka, husker jeg.

Så han engelske gutten, han hadde litt peiling på fotball, husker jeg.

Han var ikke helt engelsk, han var litt mørk, syntes jeg.

Så da vi hadde spilt i et par timer vel.

Så lurte jeg på hvor han var fra egentlig.

Så begynte jeg å kødde litt da, og spurte 'are you pakkis?'.

Og Sevvi lo litt vel.

Men han gutten ble bare sur.

Han sa ikke hvor han var fra.

Men kalte meg for 'Pakistan-shit', eller noe.

Så sånn var det.

Men men.

Sevvi og jeg, vi møtte også to norske jenter, i den parken, enten den samme dagen, eller en av de neste dagene vel.

De var på et annet språkkurs, også med EF vel.

Og de hadde vært i England, lenger enn oss da.

I et par uker vel, eller noe.

Og de bodde hos en singel mann, var det vel.

Som muligens hadde en unge, eller noe.

Og de måtte gjøre alt husarbeidet og sånn, sa de.

De var rimelig fortvilet, vil jeg si.

Vi spurte vel om de hadde klaget til EF, eller noe.

Men det husker jeg ikke om det hadde gjort.

De ville kanskje ikke det.

De klagde til oss, ihvertfall.

Og så måtte de gå, for de turte ikke å la han vertsfaren vente for lenge, på dem.

Så det var ikke så lett å finne damer, i Weymouth.

De var visst allerede funnet, av voksne briter, virka det som.

Men men.

Så sånn var det.

Så hvis jeg hadde hatt en datter, som ville dra på språkreise, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde svart 'ja', for å si det sånn.

Det er ikke alltid at de familiene er fra de øvre sosiale lag, for å si det sånn.

Det er mye arbeiderklassefamilier osv., som eleven havner hos, hvis dem drar på språkreise til England.

Og dem har kanskje en tøffere kultur, enn i Norge, det er mulig.

Men men.

Så sånn er kanskje det.

Hvem vet.

Der vi bodde så kunne vi se noen åser og jorder og sånn, i horisonten, hvis man kom opp til den parken osv. da.

Så det var litt landlig.

På bussen til Weymouth, så kjørte vi forbi en kjempestor blomsterdekorasjon, som forestilte King George, (eller noe), til hest.

Men da King George hadde sett den kjempe-dekorasjonen.

Så hadde han blitt sur, så kursleder-kona, (var det vel).

For på den dekorasjonen, så gikk hesten til King George, i retningen vekk fra Weymouth.

Og ikke til Weymouth.

Så da King George fikk se den dekorasjonen, så bare snudde han, og nektet å besøke byen, (eller noe), var det vel.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

I det bygget, som skolen vår var.

Så hang det en plakat, hvor alle Everton og Liverpool-spillerne, stod side ved side, husker jeg.

Dette var vel fordi at Everton og Liverpool, var de to beste fotballagene, i England, på den her tiden.

Og de pleide vel å møtes i Charity Shield-kamper, osv.

For Weymouth er jo i Syd-England, og Liverpool og Everton er jo begge lagene fra Liverpool, i Nord-England.

Men men.

Så sånn var det.

De hadde også en spilleautomat, som het Commando der, husker jeg.

Et spill som jeg syntes var kult.

Det var et skytespill, hvor man skulle være som Arnold Swartzenegger, i Commando da.

Den filmen hadde jeg vel sett, en stund før denne reisen.

Det er mulig at Jan Snoghøj hadde tatt med den filmen, opp til meg, for å se den der.

Det hendte at han gjorde det, noen ganger, de første årene jeg bodde i Leirfaret 4B.

Jeg husker at han tok med Haisommer, og andre skrekkfilmer, og også en krigsfilm, om en tysk nazist, hvor en tysk soldat fikk tissen sin bitt av, av noen russiske damer, og bare ble forlatt, av sine medsoldater. Steiner, het vel kanskje den filmen. Noe sånt.

Og da pleide også Jan Snoghøj å ta med en del kamerater, opp til meg.

Selv om Jan Snoghøj og jeg nesten ikke var på talefot.

Men men.

Christell og Pia pleide også å være med da.

Så det ble sett filmer i Leirfaret 4B, også før jeg ble kjent med Øystein Andersen.

Jeg selv pleide også noen ganger å leie filmer, i videobutikkene.

Så sånn var det.

Men men.

En av de første dagene, så dukket det opp en kristen forening, som het noe med Noas ark, eller noe, for å reklamere for sin virksomhet.

Det var også en spillehall, som het noe med Noas ark.

Jeg spurte om dem var derfra, for å fleipe litt.

Men det var dem ikke da.

Men men.

Jeg var egentlig nesten i sjokk, under denne språkreisen.

Eller at jeg hadde nesten sånn post-traumatisk-stress-disorder.

Siden niende klasse hadde vært så tøff.

Så jeg tok det mye roligere, på denne språkreisen, enn på den året før, til Brighton.

EF-diskoteket, i Weymouth, det var et trangt lokale, nesten stapp fullt av ungdommer, fra mest Nord-Europa da.

Men jeg ble skuffet, over diskoteket, siden det diskoteket, i Brighton, som var STS-diskoteket, det var Top Rank.

Og Top Rank var i flere etasjer, og var et veldig stort diskotek.

Så å stå som sild i tønne, i det trange EF-diskoteket, i Weymouth.

Det orka jeg ikke.

Så der var jeg bare en gang, eller noe.

Så sånn var det.

Men men.

Men jeg gikk en del i spillehaller og sånn da.

Og en gang, så hørte jeg at to engelske jenter, sa om meg, at de ikke trodde jeg var typen, til å gå på diskotek.

Så de spurte pent om de kunne få en billett hver, av meg, til EF-diskoteket da.

(Vi fikk fire-fem sånne gratisbilletter, var det vel, av EF da.

Noe sånt).

Og da ga jeg de bare en billett hver da.

Men jeg fikk ikke noe klem eller noe.

Så de jentene i Weymouth var nok litt mer gammeldags kanskje, enn jentene i Brighton, som kunne være nesten innpåslitne, husker jeg.

Jeg husker ei ung engelsk jente, i Brighton, som liksom egla seg innpå meg, og begynte å prate fransk, og si 'mon amor', eller noe.

Men men.

Sånn tror jeg ikke at jentene i Weymouth var.

Det virka ikke sånn på de som jeg ga gratisbilletter ihvertfall.

Weymouth var en mye mindre, og roligere by, vil jeg si, enn Brighton.

Men det passet meg bra, som prøvde å slappe av igjen, etter det tøffe sisteåret, på ungdomsskolen.

(Hvor det var mye mobbing, osv).

Så sånn var det.

Men men.

Jeg skulle liksom vise at jeg hadde vært på språkreise i England før da.

Og Fredrik Axelsson, og dem, var det kanskje, hadde visst meg det, at noen engelske fyrstikker, som het noe med 'Swan' vel.

At de kunne man tenne på, ved å risse de, på nesten hva som helst.

Så da vi fra Berger/Svelvik, satt på en buss, på vei til Weymouth.

Så kjøpte jeg en eske sånne fyrstikker, i en kiosk, eller noe.

Så viste jeg de Svelvik-folka, hvordan de fyrstikkene var, ved å risse en fyrstikk, mot siden av bussen.

Og så flammet fyrstikken opp.

Men bussjåføren ble jo drit sur.

Jeg prøvde å forklare at jeg bare skulle vise de andre, hvordan engelske fyrstikker var.

Men så sa bussjåføren til leder-kona, at jeg kunne jo ha tent på bensinlokket.

Men jeg sa det, at jeg hadde jo vært i England før, så jeg visste jo hvordan de fyrstikkene var, så jeg ville ikke tent på dem, på bensinlokket.

Så sånn var det.

Så jeg hadde en krangel med hu leder-dama og den engelske bussjåføren, før vi engang hadde kommet til Weymouth.

Så det var bra jobba.

Men men.

Så sånn var det.

Men jeg var liksom sånn laid-back da.

Så da vi fikk sånn rebus-oppgave, å gå rundt, i byen for å finne ut om Weymouths historie, osv.

Så prøvde jeg å slippe unna all gåingen, ved å ringe museumet, i byen, fra en telefonkiosk da.

Men de ville ikke svare på alle spørsmålene.

Så da var jeg nesten like langt.

Men men.

Det var vel verdt et forsøk kanskje.

Det var mulig.

Det var jo liksom ferie, det her, mente jeg.

Så at vi plutselig måtte trave rundt i byen, en dag, istedet for å ha noen ganske slappe engelsktimer.

Det syntes jeg var litt stressete da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Kenneth Sevland kjøpte seg fler og fler Lenin og kommunistmerke-pins, mens vi var i Weymouth, husker jeg.

(De pinsene ble solgt på gata der, osv., av folk som hadde noen salgsbord stående osv. da).

Jeg spurte han, om hvor han kjøpte sånne Lenin-pins, osv.

Men det ville han ikke svare på.

Men han var vel kanskje kommunist da.

Det er mulig.

Men det hadde aldri Sevland sagt fra om til meg.

Før vi reiste til England.

At han var kommunist.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Stranda i Weymouth, var nesten midt i sentrum av byen vel.

Men vi fra Nordre Vestfold fant ikke den stranden så innbydende.

Det var mest eldre briter som satt/lå i strandstoler der.

I Norge så er det jo vanlig å bare legge seg ned på et håndkle, på stranden.

Men det blir rart, syntes jeg, når alle de andre ligger i strandstoler.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg husker at noen ungdommer skulle møtes i en park, i sentrum, en kveld.

Og at jeg kjøpte med Shandy, en drikk som var en blanding av øl og brus, (som vi hadde lært om, i valgfaget 'De britiske øyer' vel, som lærer Tangen hadde, på Berger skole).

Jeg kjøpte den boksen, og en cola-boks vel, av en som mann, som gikk rundt med en tralle, og solgte brus da, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

En av gutta, som var med på kurset, hadde fått jente-busskort, husker jeg.

Jeg husker at jeg bare var glad for at det ikke var meg.

Siden jeg så så ung ut, siden jeg var så sent i puberteten, så så jeg ikke så mandig ut kanskje da.

Men men.

Så sånn var det.

En gang som vi skulle spille fotball, eller noe.

Så var jeg med til der noen andre på kurset bodde.

Og da venta jeg og en annen norsk gutt, utenfor huset der Ingolf og dem bodde kanskje.

(Like ved en butikk og en bro, tror jeg.

Noe sånt.

Der hvor vi bodde, det var forbi en kirkegård, og en kirke med falsk fasade, husker jeg.

Vi måtte vel ta bussen i et kvarters tid vel, tror jeg, for å komme inn til sentrum.

Noe sånt).

Han norske gutten, han spytta tøft, i blomsterbedet, til naboen, til han vi venta på.

Og da kom det en tøff engelsk gutt, ut av nabohuset.

Og sa det at 'don't spitt in our garden'.

Noe sånt.

Og så, 'yes, you Blondie'.

Noe sånt.

Så han ble jo dritsur.

Fordi han på kurset spytta i blomsterbedet da.

Men men.

Det var vel kanskje noe som ingen i Norge hadde brydd seg om.

Det var jo bare i blomsterbedet liksom.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi spilte fotball, på en fotballbane og.

Sammen med noen britiske ungdommer vel og, tror jeg.

Ihvertfall så husker jeg det, at noen britiske ungdommer, pratet seg imellom, om jeg var engelsk eller student.

Jeg gikk ikke med så kule klær, som de andre fra Norge, så jeg skilte meg nok kanskje ut litt da.

Ved å se mindre kul ut kanskje.

Så sånn var nok det.

Men men.

(Jeg hadde jo ikke så god greie på klær.

Jeg hadde jo ikke noen mor, som kjøpte så mye klær til meg.

Og jeg var jo fra Berger, hvor det ikke fantes noen klesforretninger.

Så sånn var det.

Men men).

Som i Brighton, så var det også i Weymouth, en Dixons-butikk, i sentrum.

Jeg gikk og sikla på en Casio-klokke der.

Den var digital, men hadde også en gammeldags klokke, med visere.

Men den klokken var også digital.

Så det var to digitale klokker da.

En med tall nederst, og en med visere øverst.

Og den klokka hadde også en svart plastrem, som ikke var for tøff, (eller tjukk), liksom.

Så den klokka likte jeg designen på, husker jeg.

Men prisen var vel 30-40 pund, mener jeg.

Og jeg hadde vel en del reisesjekker, men ikke så mange, at jeg hadde råd til å kjøpe den klokka, uten å bli rimelig blakk etterhvert.

Så sånn var det.

Men men.

Men da jeg kom tilbake til Norge, så sjekka jeg hos en urmaker, ved Bragernes Torg, i Drammen.

Og han hadde den samme klokka, til 600-700 kroner, var det vel.

Så da ringte jeg fra huset til Ågot, til den Dixons-butikken, i Weymouth.

Og spurte om de kunne sende klokka, om jeg sendte de penger.

Så sendte jeg 30-40 pund, i en konvolutt da, til den butikken i England da.

Og fikk klokka tilbake, i posten, et par uker seinere vel.

Den måtte hentes på postkontoret på Bragernes, i Drammen, av en eller annen grunn.

Og faren min kjørte og henta den.

Og faren min sa at det var en gave.

Hvis ikke så måtte vi ha betalt toll.

Det tenkte ikke jeg på, da jeg bestilte klokka.

Men vi slapp å betale toll da, siden faren min sa det var en gave.

Så sånn var det husker jeg.

Men men.

Og den klokka, den ligger hos City Self-Storage, i Oslo.

Sammen med de andre tingene, som jeg ikke tok med meg til England, i 2004.

Og den klokka, den mista jeg en gang, i militæret.

6-7 år seinere.

(Uten at jeg skjønner hvordan jeg klarte det).

Så det var en klokke som var av bra kvalitet, vil jeg si.

Sersjant Johanesen, var det vel, fant klokka.

Og da måtte jeg si at det var en Casio-klokke da.

Så fikk jeg den tilbake.

Så sånn var det.

Men men.

Og dette var vel i 1992.

Altså seks år etter at jeg kjøpte den klokka.

Så sånn var det.

Så den klokka, den sleit jeg ut en del reimer på.

Og batterier også selvfølgelig.

Men selve uret, det virka, i år etter år.

Og det virker ennå tror jeg.

Så hvis jeg får de tingene mine igjen, som jeg la hos City Self-Storage i Oslo.

Så regner jeg med at den klokka ligger der fortsatt.

Og at den fremdeles virker.

Vi får se.

En dag, så dro vi på dagstur, til Bournemouth.

(Som også ligger i grevskapet Dorset vel, som Weymouth).

Jeg så litt i sentrum der.

Men jeg hadde jo vært i Brighton, året før.

Og jeg syntes at Bournemouth sentrum liksom var nesten lik som Brighton sentrum og Weymouth sentrum.

Det var de samme butikkene.

Det var McDonalds, det var Dixons og alle de samme butikkene liksom da.

(Sånn er det vel med alle britiske hovedgater, tror jeg.

At butikkene er så og si de samme.

Men men).

Så jeg syntes det virket artigere, å gå å se litt, utenfor byen.

Så jeg gikk en vei, hvor jeg kunne se ned på de praktfulle strendene og den fine kysten, som Bournemouth hadde.

Så jeg gikk tur der da, fram til en hageby, eller noe da.

Og tilbake da.

Og der var det virkelig en praktfull utsikt, husker jeg.

Så jeg angra ikke på det, når jeg var tilbake, ved der bussen var osv.

At jeg hadde gått for meg selv, og heller sett på naturen der, istedet for å gå i en handlegate, som var nesten lik de handlegatene, som jeg hadde sett før, i Brighton, London og Weymouth da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Da jeg var med STS i Brighton, året før.

Så var vi også i Portsmouth, husker jeg.

Og det er en havneby, hvor vi tok toget til, med STS, (mener jeg det var).

Og da så vi på Lord Nelson sitt skip, Victory, fra slaget om Trafalgar vel, (som lå i Portsmouth havn da).

Det lå vel også noen moderne krigskip der, mener jeg å huske litt vagt.

Og vi var ute i en båt der, husker jeg.

For en av de på kurset, han mista lommeboka si, nedi vannet, fra en båt, i havnebassenget, i Portsmouth der da, husker jeg.

For jeg satt rett ved siden av han, husker jeg.

Så vi var kanskje på noe sightseeing, eller noe, der.

Noe sånt.

Jeg husker ikke helt nøyaktig.

Men vi så ihvertfall det skipet som het Victory, da vi var i Portsmouth, husker jeg.

(Og den dagsturen mener jeg var med STS, i 1985.

Men jeg tar et lite forbehold, om at det kan ha vært med EF i 1986 og.

Men Bournemouth-turen, den var i 1986, det mener jeg å huske helt sikkert.

Så sånn var det.

Men men).

Like ved der vertsfamilien vår i Weymouth bodde, så var det et supermarked.

Det var ganske stort, og jeg husker at cola-bokser bare kostet 20 pence, eller noe.

Så det var billig å handle der og, husker jeg.

(20 pence er cirka to kroner da).

Så sånn var det.

En gang, som Kenneth Sevland og jeg, gikk av bussen, ved det supermarkedet.

(For vi måtte gå av bussen der, tror jeg det var, pga. bussruta).

Så fikk vi en gjeng, med folk i skinnjakker, etter oss.

Ungdommer på vår alder vel.

Sevland var i bedre form, (må jeg innrømme).

(Som trener Skjellsbekk sa, så hadde jeg bra løpsteknikk, men jeg mangla litt 'kjøtt på beina').

Så Sevland løp mye raskere enn meg.

Ihvertfall en god del raskere.

Men jeg også løp raskere enn de i skinnjakker.

Så de klarte ikke å ta oss igjen.

Sevland løp til en telefonkiosk, hvor han ringte noen da.

Husker jeg at jeg så, da jeg også kom fram dit.

Men da hadde den gjengen, med skinnjakker osv., slutta å løpe etter oss, husker jeg.

Men det her tror jeg faktisk kom i avisa.

Ihvertfall så stod det noe i avisa, om at det var mye vold i Weymouth, husker jeg.

(Noen viste meg en lokalavis, hvor det stod om dette, på skolen, eller hos den familien vel).

Og det stod nevnt noe om en 'boys-crowd', nede ved det supermarkedet da.

At de hadde truet noen, eller noe da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men hvem Sevland ringte igjen, det husker jeg ikke.

Men det var kanskje politiet da.

Så sånn var kanskje det.

Hvem vet.

Men men.

I det supermarkedet, så gikk jeg ganske ofte.

Jeg kjøpte Hula Hoops, med Barbeque-smak, som jeg syntes var veldig godt.

De hadde også en bladbutikk, hvor jeg kjøpte Judge Dredd, husker jeg.

Men Cherry Cola det hadde dem vel ikke begynt med i England enda da, tror jeg.

Så det gikk vel mest i vanlig Cola.

Cherry Cola er også veldig søtt, men jeg var liksom 'coca-coliker' da, så jeg syntes det var morsomt, når det dukket opp nye smaker av Coca Cola, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg var som sagt ikke så imponert over studentdiskoteket i Weymouth, osv.

Og jeg trengte litt ro, etter et traumatiserende siste år, på Svelvik Ungdomsskole.

Så jeg satt mye hjemme i stua, til vertsfamilien, om kveldene.

Mora i huset var hyggelig, og kunne ganske ofte spørre meg, om jeg ville ha en pose potetgull, (av de ganske små posene, som er vanlige her i England), eller lignende.

Det stod en søppelbøtte, bak sofaen, og det var ganske praktisk da, husker jeg.

Og jeg satt sammen med den her familien da, og så på engelske TV-programmer da, om kveldene.

Humor-programmer og sånn, var det vel.

Noe sånt.

Denne familien hadde som jobb, å knyte sammen noen dingser, som ble brukt som håndtak, for toaletter, som hadde en sånn snor, som hang i lufta, til å dra i.

Noe sånt.

Så man skulle feste sammen to-tre deler laget av tre da, med en strikk.

Og så satt hele familien, og monterte de delene da, mens de så på TV.

Og kasta de oppi en sekk, som stod på gulvet.

Og de lærte også meg å gjøre dette.

Så jeg også lagde vel en del hundre sånne dingser, den tiden, som jeg bodde i Weymouth.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Fotball-VM var over, men en dag, så ble det vist en kamp, på TV, hvor verdenslaget møtte England.

(Var det vel).

Men dette var samme dag, som bryllupet, mellom Sarah Ferguson og Prince Andrew, (var det vel).

Og hu kona i huset, var helt gal, etter kongestoff da.

Så hu satt hele dagen, og så på det bryllupet da.

Og han vertsfamilie-faren, Kenneth Sevland og meg, vi måtte sitte på kjøkkenet, og se på den fotballkampen da, husker jeg, på en knøttliten TV da.

Mens mora i familien så på det kongelige bryllupet, på den store TV-en i stua da.

Så sånn var det.

Men men.

Da ble jeg litt sur, husker jeg, for jeg var glad i se på fotball på TV.

Og jeg var vant til å være den som hadde fjernkontrollen, for å si det sånn.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg tulla også litt, ved matbordet, med faren og mora i vertsfamilien.

Og kalte hu dama for 'feit' osv., mens Kenneth Sevland hørte på da.

Og lo da.

Men faren og mora i vertsfamilien.

De hørte også på, og prøvde kanskje å skjønne hva jeg sa på norsk da.

Briter kan kanskje skjønne litt av hva som blir sagt, på norsk, har jeg tenkt seinere.

Men hvem vet.

Han faren i vertsfamilien, han forklarte meg det en gang, at i England, så har man også sikringer, inni støpslene.

Jeg forklarte det, at i Norge, så hadde vi sikringer, i sikringsskap da.

Og da forklarte han faren i vertsfamilien det, at de hadde sikringsskap _også_ i England.

Så da skjønte jeg ikke helt poenget.

Hvorfor har dem både sikringer i støpselene og i tillegg sikringsskap.

Jeg prøvde å tenke litt på det da.

Og det er kanskje en slags dobbelt sikkerhet.

Det er mulig.

Men elektronikk er som tidligere nevnt kun en hobby for meg.

Så jeg tørr ikke å påstå at jeg er nok ekspert, på sånne ting.

Så jeg bare tenkte på det som en anekdote, eller noe.

Hvis jeg hadde gått på elektro, på videregående, så hadde jeg sikkert kunne forklart mer om dette.

Hva fordelen var med å ha sikringer også i støpslene.

Men det er vel kanskje delte meninger, i Norge og England da, om dette.

I Norge er det jo veldig mange trehus, og også husbranner vel.

Så det hadde kanskje vært en ide, også i Norge, å hatt sånne ekstra sikringer da, i støpslene, i hjemmene da.

Hva vet jeg.

Noen som har gått elektro har kanskje noen sterkere meninger, om dette.

Det er mulig.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Vertsfamilien hadde en hund, som jeg dro med inn på rommet til Kenneth Sevland og meg, en gang.

Men da fikk jeg høre det, både av Kenneth Sevland og kona i vertsfamilien.

Kenneth Sevland hadde nemlig astma og måtte bruke sånn astma-spray, siden jeg hadde hatt den bikkja inne på rommet vårt da.

Så sånn var det.

Men men.

Kona i vertsfamilien, sa at jeg ikke måtte gi den bikkja mer sjokolade-biter, (som jeg hadde kjøpt på en godtebutikk, ikke langt unna Dixons der da).

For da begynte bikkja å prumpe, da hu.

Men men.

En gang så spurte hu kona meg også, om jeg var en 'weakling', eller noe.

Hvis man hadde en hvit farge, under øyelokkene, så var man visst en weakling, sa hu.

Men jeg husker ikke hvilken farge jeg hadde under øyelokka.

Jeg svarte ingenting ihvertfall.

Jeg er jo for tidlig født, og hadde vært utsatt for omsorgssvikt, og var tynn og hadde blitt mye mobba, og hadde ennå ikke fått hår på tissen, osv.

Men om jeg var en 'weakling', det veit jeg ikke.

Det tror jeg ikke nå ihvertfall, som jeg veier rundt 100 kilo, osv.

(Etter å ha trent en del og jobbet som tømmerhogger, (må man vel kalle det), på Løvås Gård, i 2005).

Jeg lo vel litt av Kenneth Sevland, siden han måtte bruke astma-spray da.

Og en dag så så han litt stygt på meg vel, og sa at jeg ligna på en kar fra Svelvik, som var tynn og hadde uklipt hår vel.

Så kanskje Kenneth Sevland fikk noe hat til meg, i Weymouth.

Det er mulig.

Hva vet jeg.

Sevland holdt også med Argentina, og hans favorittspiller var Maradonna.

Vi spleisa på en fotball, var det kanskje.

Og 'Sevvi', (som han ble kalt, av sine kamerater i Svelvik, ihvertfall).

Han skreiv Maradonna, på ballen.

Jeg holdt med England.

Det engelske laget, i Mexico-VM, hadde jo hatt fire Everton-spillere, eller noe, på laget vel.

(Det var vel Gary Lineker, Peter Reid, Gary Stevens og Trevor Steven.

Noe sånt).

Så jeg skrev under, 'is the worlds best handball-player'.

Siden han scorte med hånda mot England da.

Så sånn var det.

Men men.

Da vi tok ferja tilbake til Norge.

Så var det et stykke å gå, fra ferjeterminalen.

Og jeg delte tralle, med ei hyggelig jente, som var på kurset vel.

Og noen jenter på båten, de spurte meg om det, om jeg hadde begynt å ta sleiken den andre veien, eller noe.

(Uten at jeg kan si at jeg hadde det).

Men jeg var kanskje litt sjenert ovenfor jenter da, siden jeg var så seint i puberteten, osv.

Jeg hadde jo også blitt mye mobba, spesielt det siste året, på ungdomsskolen, hvor jeg ble fryst ut i klassen, osv.

Så sånn var det.

Men men.

Noen på Breamar, (noen eldre karer, som ikke hadde vært på språkreise).

De slo hull på en spilleautomat, av typen enarmet banditt med knapper da.

Så jeg begynte å tømme den da.

For da funka den maskinen sånn, at hvis man la på en tier, så kunne man stikke en pappbit, inn i det hullet, også landet mynten oppå pappbiten.

Og man kunne ta ut mynten igjen da.

Men man beholdt de ti 'credit'-ene.

Så man kunne spille gratis da.

De kara trua meg, når jeg så på den spilleautomaten, og sa at jeg måtte gå vekk fra de automatene.

Så jeg bytta til en annen genser, på lugaren, husker jeg.

Og fortsatte å tømme den automaten da.

Men den automaten, den var litt 'sleip'.

Så jeg måtte spille i mange timer, for å få ut 500-600 kroner da.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg delte ikke lugar med Kenneth Sevland, på båten, tilbake til Norge, husker jeg.

Men med en annen gutt, som lånte noe hårgele, eller noe, av meg vel.

(Jeg prøvde å bruke sånn hårgele, for det var moderne, på den her tiden.

Jeg hadde vel funnet noe hårgele, nede hos Christell og dem, tror jeg.

Noe sånt).

En gutt, fra Oslo, eller noe vel, som hadde vært i England med familien sin vel.

Han ble med å tømme den automaten da.

Og han vinka vel, fra baksetet av en Mercedes, eller noe, når jeg gikk iland i Oslo.

Han trodde kanskje at jeg var yngre, enn det jeg var, for han kalte noen andre, på min alder, for 'noen ungdommer'.

Men jeg var jo egentlig ungdom jeg og.

Men men.

Dette var jo sommeren jeg fylte 16 år.

Selv om jeg kanskje så litt yngre ut da.

Men jeg syntes ikke det var artig, å gå i diskoteket, for å sjekke damer, når jeg likevel ikke hadde lyst til å gå 'all the way', med de.

Siden jeg var sjenert for at jeg var seint i puberteten og ikke hadde hår på tissen ennå, osv.

Så jeg syntes det var artigere, å tømme en sånn spilleautomat da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg vet ikke hvor Kenneth Sevland blei av, da vi kom tilbake til Norge.

Men vi blei vel kanskje litt lei av hverandre, i Weymouth da.

Så han ble vel henta, av faren sin kanskje.

Hvem vet.

Jeg ringte vannsengbutikken, hvor Jan Snoghøj svarte vel.

Faren min hadde jo henta meg, da jeg kom med flyet, fra Brighton, sommeren før.

Men jeg fikk bare høre, fra Drammen, at jeg måtte 'ta toget'.

Så jeg måtte ta toget hjem da.

Og da måtte jeg spørre ei gammel dame, i Oslo, om hvor Vestbanen var.

For jeg trodde at det var fra Vestbanen, at togene til Drammen gikk fra.

Men før det, så stakk jeg innom en sportsbutikk, på Jernbanetorget, og kjøpte et kikkertsikte, til luftgeværet mitt, husker jeg.

Like før 17. mai, så hadde Arnt, Eirik og Ronald Lund, kontaktet meg, (Ronald spurte meg i klasserommet da), om jeg ønsket å kjøpe luftgeværet deres.

For de visste vel at jeg hadde hatt luftpistol.

Det er mulig.

Og dette var like før 16. mai, som er en stor festdag, for ungdom, i Svelvik.

Og disse gutta trengte penger da.

For faren deres hadde gått konkurs, var det vel som ble sagt, av folk på Bergeråsen, osv.

Jeg måtte møte dem, på Berger-kafeen.

Og Eirik Lund spurte om han også kunne få ei pølse i brød, i betaling, (med rekesalat vel).

Jeg sa det var greit.

men det stod nok ikke så bra til med økonomien i den familien, siden Eirik Lund var så sulten.

Men men.

Også fikk de vel drøye 300 kroner også, i betaling, for det luftgeværet.

Siktet var litt ødelagt, (ble jeg fortalt), men jeg syntes det var greit å sikte med.

Og en av dem, hadde visst også skutt Odd Einar Pettersen, i låret, med det luftgeværet.

(Sa Odd Einar, i klasserommet vårt vel).

Så det var et kjent luftgevær, på Øvre, virka det som.

(Uten at jeg fikk med meg, hvor de Lund-gutta, hadde kjøpt det luftgeværet.

Men Ronald sa en gang, på barneskolen, at de også hadde bodd en stund i Sverige, husker jeg.

Så det var kanskje der de hadde kjøpt det luftgeværet da.

Hvem vet).

Lund-familien hadde vel flytta fra Øvre til Sande, (eller noe), da faren gikk konkurs, (tror jeg det var), en stund før det her vel.

Så sånn var vel det.

Men men.

Jeg hadde jo gått til Kafeen.

Så jeg måtte liksom halvveis gjemme det luftgeværet inni buksa mi da.

Mens jeg gikk tilbake til Bergeråsen.

Siden det var mye trafikk, på den veien jeg gikk på.

Og aldersgrensen for å ha luftgevær var vel 16 år, tror jeg.

Og jeg var jo bare 15 år da.

Så jeg prøvde å skjule luftgeværet litt da, (mens jeg gikk).

(Det er mulit at dette var i mai 1985 og.

Men jeg tror det var mest sannsynlig, i mai 1986.

Siden jeg kjøpte kikkertsikte, til det geværet, noen måneder seinere).

Ulf Havmo og jeg, vi pleide å skyte en del, med det luftgeværet.

'Jeg skøyt en rødtrupe i strupen', husker jeg at jeg skrøyt.

Sånne ting.

Vi gikk inn i skogen, fra ovenfor jordbæråkeren til familien Sand der.

(Inn en vei, hvor faren min kjørte en gang, når det var fartskontroll, borte ved Gamlehjemmet.

Så kjørte faren min tilbake til Strømm Trevare.

Men lensmannen kjørte etter.

Og faren min fikk mangellapp, for noe med lysa, eller dekka, eller noe, vel.

Noe sånt).

Og skøyt fugler da.

Og plutselig så hørte Ulf Havmo og jeg, at det kom noen folk der.

Så jeg gjemte luftgeværet.

Så var det Paul, (kameraten til Petter Grønli), og en annen kar.

'Få se geværet da', sa Paul.

'Ingen går hit uten gevær', sa han.

Så vi måtte finne geværet.

Men han var fornøyd da vel, han prøvde ikke å rappe det, eller noe.

En gang, da jeg gikk fra Bergeråsen til Sand, så hadde han Paul gått samme veien, med en kamerat.

Noen år før det her.

For dem skulle til butikken vel.

Og jeg var jo vant til å gå den veien raskt, for jeg gikk jo den veien hver dag, for å spise middag, hos Ågot, på Sand.

Og da, så nekta han Paul meg, å gå forbi han, husker jeg.

Flere ganger.

Paul var adoptert fra Sør-Korea vel, og gikk i klassen over meg da.

Men jeg veit ikke hvorfor han bølla sånn.

Han visste kanskje ikke at jeg gikk bort til bestemora mi, som bodde på Sand.

Hva vet jeg.

Jeg sladra vel ikke om det her, til faren min, eller noen, tror jeg.

Men jeg nevnte det kanskje for noen kamerater.

Det er mulig.

Men men.

Men når jeg seinere satt på det kikkertsiktet, på det luftgeværet, så fikk jeg litt problemer.

For da måtte jeg liksom lene meg over geværet, med huet, for å se inn i kikkertsiktet, med det venstre øyet.

For jeg var vant til å sikte med det venstre øyet, når jeg sikta, i kornsiktet da, på det luftgeværet.

Så jeg fiksa ikke å skyte, med det luftgeværet, når det var kikkertsikte på det.

For jeg syntes det ble så kronglete å sikte, på 'min' måte.

Og jeg syntes det ble veldig uvant å sikte, med det høyre øyet.

Så det endte med at jeg tok av det kikkertsiktet igjen, av luftgeværet.

For jeg likte bedre å sikte med det kornsiktet, som var på det luftgeværet, fra før, (for å være ærlig).

Jeg syntes jeg traff minst like bra da, for å si det sånn.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Da jeg var i infanteriet, under førstegangstjenesten.

Så lærte vi det, at det var noe som het 'mesterøye'.

Og mitt mesterøye, er nok da det venstre, vil jeg tippe på.

(Hvis jeg skjønte det greiene riktig).

Samtidig med at jeg er høyrehendt.

Så da blir det kronglete, med kikkertsikte da.

For da må man enten vri huet litt unaturlig, (vil jeg si), for å sikte.

Eller så må man, (har jeg fått høre seinere, av onkel Martin kanskje, som har masse rifler og hagler og revolvere, osv), liksom holde børsa med venstrearmen da.

For å liksom få kikkertsikte nære mesterøye da.

(Hvis man har ventre som mesterøye).

Men å holde børsa mot den venstre skulderen.

Det synes jeg høres ut som noe ukomfertabelt, hvis jeg skal være ærlig.

Under Førstegangstjenesten, som rep-soldat, og i HV, så skøyt vi med AG-3 maskingevær da, på enkeltskudd oftest.

Og de hadde også et slags kornsikte, eller hva man skal kalle det igjen.

Det var et sikte man fint kunne sikte med, selv om man hadde venstre som mesterøye og var høyrehendt.

Så det funka greit i militæret.

Jeg fikk skarpskyttermerket i både bronsje og sølv.

Så sånn var det.

Men hvis jeg skal skyte med våpen, som har kikkertsikte, så sliter jeg litt da, fant jeg ut.

Så sånn var det.

På toget, til Drammen, så husker jeg at jeg tenkte med meg selv.

At 'jeg syntes synd på den ungen der, han ligna sånn på Ditlev'.

Men det kan jo også ha vært Ditlev Castellan, som satt på toget der.

Hva vet jeg.

Jeg har jo seinere funnet ut at mora hans bodde på Nesodden så.

Så det er kanskje ikke umulig at han gutten var Ditlev.

Men jeg trodde altså at det var en yngre gutt, som ligna på Ditlev da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I det neste kapitellet, så skal jeg skrive om hvordan det gikk, da jeg begynte på Handel og Kontor, på videregående.

Vi får se om jeg får til å skrive om det ganske snart.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.