tirsdag 31. januar 2012
Min Bok 2 - Kapittel 32: Enda mer fra Brighton sommeren 1990
Øystein drakk ikke, så det ble litt kjedelig for meg noen ganger, i Brighton, sammen med han.
Men en dag, så mente Øystein det, at jeg liksom skulle få lov å drikke meg full da.
Han mente at jeg burde drikke nede ved stranda, i Brighton Sentrum.
Noe det også ble til da.
Jeg kjøpte noen ølbokser i en Off Licence, (alkoholbutikk), da.
Øystein, (som hadde mye mer penger og sånn, enn meg), hadde også gitt meg en genser, med reklame, for en bowling, i Lørenskog.
Det var en hvit genser med svart trykk, husker jeg.
Og han dro meg med på diskoteket Top Rank, etter at jeg hadde drukket opp de ølboksene, nede på stranda der da.
Jeg satt på Top Rank der, husker jeg, i første etasjen, med en røykpakke på bordet.
Mens Øystein gjorde et eller annet da.
Plutselig så hadde noen ungdommer, som løp rundt omkring der, rappa røykpakka mi, husker jeg.
Så jeg ble fly forbanna, og spurte en av dem, om han hadde rappa røykpakka mi da.
(Jeg var nemlig lei av å bli fraranet røykpakker.
En gjeng med afrikanske unggutter hadde jo rappa røykpakka mi, i Oxford Street, i London, sommeren før og).
Men han karen lot som at han ikke skjønte noe.
Og tilbydde meg en røyk da.
Men jeg sa nei da, for det var menthol-sigaretter vel, som han hadde da.
Jeg ble jo stressa av det her.
For fler og fler folk kom til.
Så etterhvert så spurte jeg han karen, om jeg kunne få en røyk likevel.
Men da ville han ikke gi meg en røyk likevel da.
Så det her var jo bare skuespill, skjønte jeg.
Etterhvert så samlet flere og flere britiske tenåringsgutter, som var på det diskoteket seg, rundt meg, (og Øystein), da.
Og jeg fortalte til noen av dem, at noen hadde rappa røykpakka mi da.
Til slutt så gadd jeg ikke å krangle mer.
Men tenkte vel at jeg får bare kjøpe meg en ny røykpakke.
Jeg la liksom armen rundt skulderen til Øystein, etter at jeg hadde snudd meg vekk fra alle de her folka da.
For Øystein han hadde prata om at han kunne så mange slåss-triks og sånn, så jeg trodde at han var super-god til å slåss da.
(Det inntrykket hadde jeg fått ihvertfall).
Det som skjedde så.
(Etter at jeg hadde snudd meg, og skulle gå bort derfra).
Det var at en kar, som var bygd som en tønne, må man vel si.
Han slo et svingslag mot meg, bakfra.
Akkurat mens jeg snudde meg, for å se om noen av dem fulgte etter meg.
Slaget snitta kinnbenet, (tror jeg det heter), mitt.
Men det bare snitta da, så det gjorde ikke noe vondt, eller noe.
Men da skjønte jeg at alle disse britiske ungdommene.
De var ute etter meg da.
Så jeg løp ut av diskoteket der.
Med masse britiske ungdommer i hælene da.
Men jeg hadde på meg jakke, så jeg bare løp ut av diskoteket, og satt meg inn i en taxi, som stod ikke så langt unna inngangen til diskoteket der da.
Og ba taxi-en om å kjøre til Shoreham da.
(Hvor Tina og Rick Hudson holdt til da).
For vakta på Top Rank, han sa til meg det, at jeg skulle bare slappe av.
Også stoppa vel vaktene de ungdommene som løp etter meg da.
Og en kar stod utafor diskoteket, og så stygt på meg, (husker jeg).
Så det er mulig at han var med på det.
Men han prøvde ikke å stoppe meg, eller noe.
(For da jeg var med STS Språkreiser, til Brighton, i 1985.
Så hadde jo hu kursleder-dama, med mørkt krøllete hår.
Fortalt om en norsk gutt, som ble skjært opp, med sånn tapetkniv, utafor Top Rank, etter en lignende episode vel.
Og som måtte sy 100-200 sting, eller noe, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein løp ikke ut av diskoteket.
Så han ble vel bare stående der, tror jeg.
Men jeg fikk inntrykk av at det var meg, som disse britiske ungdommene, var ute etter da.
Men Øystein og jeg, vi hadde lagd en avtale, (som jeg hadde foreslått), noen dager før det her.
Om at hvis en av oss kom opp i noe bråk.
Og vi kom bort fra hverandre.
Da skulle vi møtes på togstasjonen da, i Brighton.
Så jeg ba taxi-sjåføren, om istedet å kjøre til Hove togstasjon, (når jeg kom på denne avtalen).
(Hove lå på veien mellom Brighton og Shoreham da).
Også tok jeg toget, fra Hove og tilbake til Brighton da.
Og der, (på jernbanestasjonen i Brighton), så gikk Øystein rundt og traska, så jeg, nesten med en gang, etter at jeg hadde gått av toget.
Og så tok vi toget tilbake til Shoreham vel.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein sa seinere at han ikke likte det, at han ble stående igjen der aleine, inne på det diskoteket.
Men hva skulle jeg gjøre da?
Det var jo en gjeng, på 10-12 briter, som skulle 'ta' meg der.
Jeg hadde jo ingen sjanse til å klare å handle opp med alle disse selv.
Og Øystein, (som jeg trodde at var super-god til å slåss), han hadde jo ikke gjort noenting, for å hjelpe meg heller.
Så Øystein burde kanskje ha løpt ut, etter meg, det er mulig.
De britene hadde visst løpt etter meg.
Fram til utgangen til Top Rank der.
Også hadde de snudd, i døra.
Også hadde de gått tilbake igjen vel.
Og møtt Øystein da.
Noe sånt.
Men Øystein hadde de visst latt være i fred da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein dro meg også med, for å se filmen 'Witches', (basert på en film av Roald Dahl), på en kino der, i Brighton.
Jeg syntes at dette var en litt barnslig film, for to karer, i slutten av tenårene, å gå for å se.
Men Øystein ville gjerne se den, så jeg ble med da.
I filmen så var det en gutt, som hadde en bestemor fra Norge, som sa at alle med svart hår var hekser, og alle med lyst hår var snille da.
Og Øystein spurte meg etter filmen: 'Hva synes du da?'.
Jeg svarte vel det, at jeg bare syntes at det var noe tull.
En engelsk far med noen unger med mørkt hår, begynte vel å grine mer eller mindre, av dette, at det ble sagt, at alle med mørkt hår var hekser vel.
Noe sånt.
Så det var litt dumt, mente jeg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De tyske språkstudentene, som også bodde hos Tina og Rick Hudson, i denne ferien.
De ble visst litt lei av det, at jeg sa 'Auswitch', osv., hele tida der.
De fikk ihvertfall tak i en komedie-kassett, av en tysk komiker.
Som gjorde narr av Norge da.
De satt i stua der, i Gordon Road, og hørte på en tysker, som vel prata noe om elger og stabbur og sånn da.
Og som gjorde narr av Norge og nordmenn da.
Men hvor de tyske gutta hadde klart å få tak i den kassetten, i England, det veit jeg ikke.
Det var vel kanskje litt rart, at de skulle klare det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var også noen norske jenter, som var på språkkurs, med EF Språkreiser, som bodde hos naboen, i Gordon Road, en av disse tre somrene, som jeg var der.
(Det var jo sommeren 1988, sommeren 1989 og sommeren 1990).
Tina og Rick Hudson ville vel at jeg skulle si hei til en av de, (eller noe).
Hu stod da i hagen, til naboen der.
Mens jeg stod i hagen til Rick og Tina Hudson der da, og spilte fotball, eller noe vel.
Men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, til hu her norske språkskole-jenta.
Øystein så jo rimelig spesiell ut, (han gikk alltid svart skinnjakke og hadde en spesiell frisyre), og var veldig kul da.
Så det var nesten sånn at vi for kule, til å ta med noen jenter ut på byen og.
Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.
Men Øystein og jeg var liksom ikke kamerater da.
Vi var mer to tremenninger enn to kamerater liksom.
For jeg måtte hele tida prøve å stagge Øystein liksom.
For Øystein kunne være veldig dominerende, og han ville liksom ikke alltid høre på fornuft, syntes jeg.
Så det var ofte mer som at vi var i konflikt, enn at vi var kamerater liksom.
Så det var liksom nesten som en evig kamp, mellom Øystein og meg, om hvem som liksom skulle være den mest dominerende da.
Og hvor jeg vel syntes at jeg var den som representerte det 'vanlige' synet på ting, ofte.
Mens Øystein kanskje levde mer i en skrekk-film/dataspill/heavy-musikk-verden, hvor skrekkfilm-figurer som Freddy Kruger og Jason, og heavy-musikk-figurer som Eddie, (fra Iron Maiden-plate-coverene), og halvveis hat-figurer som Jostein fra Lauritzen Bokhandel i Drammen, og lederen fra da vi var med EF Språkreiser, til Brighton, to år før det her, Paul Wilkie, var viktige personer da.
(Så Øystein hadde kanskje ikke beina sine så mye på jorda alltid, syntes kanskje jeg da).
Og Øystein var også veldig bestemt da, og skulle alltid ha alt på sin måte da.
Så å begynne å dra inn noen språkskole-jenter, inn i de byturene, til Øystein og meg.
Det hadde kanskje funka dårlig, var jeg redd for.
Siden Øystein var rimelig bortskjemt og umoden og litt slitsom og vanskelig da, (må man vel nesten si).
Så jeg det var ikke sånn, at jeg spurte noen språkskole-jenter, som bodde hos naboen der, i Shoreham, om å bli med Øystein og meg, ut på byen, eller noe.
Nei, jeg var kanskje litt flau over Øystein, som var litt spesiell da.
Det er mulig.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som skjedde, på denne ferien, til Brighton, sommeren 1990.
Dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Men en dag, så mente Øystein det, at jeg liksom skulle få lov å drikke meg full da.
Han mente at jeg burde drikke nede ved stranda, i Brighton Sentrum.
Noe det også ble til da.
Jeg kjøpte noen ølbokser i en Off Licence, (alkoholbutikk), da.
Øystein, (som hadde mye mer penger og sånn, enn meg), hadde også gitt meg en genser, med reklame, for en bowling, i Lørenskog.
Det var en hvit genser med svart trykk, husker jeg.
Og han dro meg med på diskoteket Top Rank, etter at jeg hadde drukket opp de ølboksene, nede på stranda der da.
Jeg satt på Top Rank der, husker jeg, i første etasjen, med en røykpakke på bordet.
Mens Øystein gjorde et eller annet da.
Plutselig så hadde noen ungdommer, som løp rundt omkring der, rappa røykpakka mi, husker jeg.
Så jeg ble fly forbanna, og spurte en av dem, om han hadde rappa røykpakka mi da.
(Jeg var nemlig lei av å bli fraranet røykpakker.
En gjeng med afrikanske unggutter hadde jo rappa røykpakka mi, i Oxford Street, i London, sommeren før og).
Men han karen lot som at han ikke skjønte noe.
Og tilbydde meg en røyk da.
Men jeg sa nei da, for det var menthol-sigaretter vel, som han hadde da.
Jeg ble jo stressa av det her.
For fler og fler folk kom til.
Så etterhvert så spurte jeg han karen, om jeg kunne få en røyk likevel.
Men da ville han ikke gi meg en røyk likevel da.
Så det her var jo bare skuespill, skjønte jeg.
Etterhvert så samlet flere og flere britiske tenåringsgutter, som var på det diskoteket seg, rundt meg, (og Øystein), da.
Og jeg fortalte til noen av dem, at noen hadde rappa røykpakka mi da.
Til slutt så gadd jeg ikke å krangle mer.
Men tenkte vel at jeg får bare kjøpe meg en ny røykpakke.
Jeg la liksom armen rundt skulderen til Øystein, etter at jeg hadde snudd meg vekk fra alle de her folka da.
For Øystein han hadde prata om at han kunne så mange slåss-triks og sånn, så jeg trodde at han var super-god til å slåss da.
(Det inntrykket hadde jeg fått ihvertfall).
Det som skjedde så.
(Etter at jeg hadde snudd meg, og skulle gå bort derfra).
Det var at en kar, som var bygd som en tønne, må man vel si.
Han slo et svingslag mot meg, bakfra.
Akkurat mens jeg snudde meg, for å se om noen av dem fulgte etter meg.
Slaget snitta kinnbenet, (tror jeg det heter), mitt.
Men det bare snitta da, så det gjorde ikke noe vondt, eller noe.
Men da skjønte jeg at alle disse britiske ungdommene.
De var ute etter meg da.
Så jeg løp ut av diskoteket der.
Med masse britiske ungdommer i hælene da.
Men jeg hadde på meg jakke, så jeg bare løp ut av diskoteket, og satt meg inn i en taxi, som stod ikke så langt unna inngangen til diskoteket der da.
Og ba taxi-en om å kjøre til Shoreham da.
(Hvor Tina og Rick Hudson holdt til da).
For vakta på Top Rank, han sa til meg det, at jeg skulle bare slappe av.
Også stoppa vel vaktene de ungdommene som løp etter meg da.
Og en kar stod utafor diskoteket, og så stygt på meg, (husker jeg).
Så det er mulig at han var med på det.
Men han prøvde ikke å stoppe meg, eller noe.
(For da jeg var med STS Språkreiser, til Brighton, i 1985.
Så hadde jo hu kursleder-dama, med mørkt krøllete hår.
Fortalt om en norsk gutt, som ble skjært opp, med sånn tapetkniv, utafor Top Rank, etter en lignende episode vel.
Og som måtte sy 100-200 sting, eller noe, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein løp ikke ut av diskoteket.
Så han ble vel bare stående der, tror jeg.
Men jeg fikk inntrykk av at det var meg, som disse britiske ungdommene, var ute etter da.
Men Øystein og jeg, vi hadde lagd en avtale, (som jeg hadde foreslått), noen dager før det her.
Om at hvis en av oss kom opp i noe bråk.
Og vi kom bort fra hverandre.
Da skulle vi møtes på togstasjonen da, i Brighton.
Så jeg ba taxi-sjåføren, om istedet å kjøre til Hove togstasjon, (når jeg kom på denne avtalen).
(Hove lå på veien mellom Brighton og Shoreham da).
Også tok jeg toget, fra Hove og tilbake til Brighton da.
Og der, (på jernbanestasjonen i Brighton), så gikk Øystein rundt og traska, så jeg, nesten med en gang, etter at jeg hadde gått av toget.
Og så tok vi toget tilbake til Shoreham vel.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein sa seinere at han ikke likte det, at han ble stående igjen der aleine, inne på det diskoteket.
Men hva skulle jeg gjøre da?
Det var jo en gjeng, på 10-12 briter, som skulle 'ta' meg der.
Jeg hadde jo ingen sjanse til å klare å handle opp med alle disse selv.
Og Øystein, (som jeg trodde at var super-god til å slåss), han hadde jo ikke gjort noenting, for å hjelpe meg heller.
Så Øystein burde kanskje ha løpt ut, etter meg, det er mulig.
De britene hadde visst løpt etter meg.
Fram til utgangen til Top Rank der.
Også hadde de snudd, i døra.
Også hadde de gått tilbake igjen vel.
Og møtt Øystein da.
Noe sånt.
Men Øystein hadde de visst latt være i fred da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein dro meg også med, for å se filmen 'Witches', (basert på en film av Roald Dahl), på en kino der, i Brighton.
Jeg syntes at dette var en litt barnslig film, for to karer, i slutten av tenårene, å gå for å se.
Men Øystein ville gjerne se den, så jeg ble med da.
I filmen så var det en gutt, som hadde en bestemor fra Norge, som sa at alle med svart hår var hekser, og alle med lyst hår var snille da.
Og Øystein spurte meg etter filmen: 'Hva synes du da?'.
Jeg svarte vel det, at jeg bare syntes at det var noe tull.
En engelsk far med noen unger med mørkt hår, begynte vel å grine mer eller mindre, av dette, at det ble sagt, at alle med mørkt hår var hekser vel.
Noe sånt.
Så det var litt dumt, mente jeg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De tyske språkstudentene, som også bodde hos Tina og Rick Hudson, i denne ferien.
De ble visst litt lei av det, at jeg sa 'Auswitch', osv., hele tida der.
De fikk ihvertfall tak i en komedie-kassett, av en tysk komiker.
Som gjorde narr av Norge da.
De satt i stua der, i Gordon Road, og hørte på en tysker, som vel prata noe om elger og stabbur og sånn da.
Og som gjorde narr av Norge og nordmenn da.
Men hvor de tyske gutta hadde klart å få tak i den kassetten, i England, det veit jeg ikke.
Det var vel kanskje litt rart, at de skulle klare det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var også noen norske jenter, som var på språkkurs, med EF Språkreiser, som bodde hos naboen, i Gordon Road, en av disse tre somrene, som jeg var der.
(Det var jo sommeren 1988, sommeren 1989 og sommeren 1990).
Tina og Rick Hudson ville vel at jeg skulle si hei til en av de, (eller noe).
Hu stod da i hagen, til naboen der.
Mens jeg stod i hagen til Rick og Tina Hudson der da, og spilte fotball, eller noe vel.
Men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, til hu her norske språkskole-jenta.
Øystein så jo rimelig spesiell ut, (han gikk alltid svart skinnjakke og hadde en spesiell frisyre), og var veldig kul da.
Så det var nesten sånn at vi for kule, til å ta med noen jenter ut på byen og.
Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.
Men Øystein og jeg var liksom ikke kamerater da.
Vi var mer to tremenninger enn to kamerater liksom.
For jeg måtte hele tida prøve å stagge Øystein liksom.
For Øystein kunne være veldig dominerende, og han ville liksom ikke alltid høre på fornuft, syntes jeg.
Så det var ofte mer som at vi var i konflikt, enn at vi var kamerater liksom.
Så det var liksom nesten som en evig kamp, mellom Øystein og meg, om hvem som liksom skulle være den mest dominerende da.
Og hvor jeg vel syntes at jeg var den som representerte det 'vanlige' synet på ting, ofte.
Mens Øystein kanskje levde mer i en skrekk-film/dataspill/heavy-musikk-verden, hvor skrekkfilm-figurer som Freddy Kruger og Jason, og heavy-musikk-figurer som Eddie, (fra Iron Maiden-plate-coverene), og halvveis hat-figurer som Jostein fra Lauritzen Bokhandel i Drammen, og lederen fra da vi var med EF Språkreiser, til Brighton, to år før det her, Paul Wilkie, var viktige personer da.
(Så Øystein hadde kanskje ikke beina sine så mye på jorda alltid, syntes kanskje jeg da).
Og Øystein var også veldig bestemt da, og skulle alltid ha alt på sin måte da.
Så å begynne å dra inn noen språkskole-jenter, inn i de byturene, til Øystein og meg.
Det hadde kanskje funka dårlig, var jeg redd for.
Siden Øystein var rimelig bortskjemt og umoden og litt slitsom og vanskelig da, (må man vel nesten si).
Så jeg det var ikke sånn, at jeg spurte noen språkskole-jenter, som bodde hos naboen der, i Shoreham, om å bli med Øystein og meg, ut på byen, eller noe.
Nei, jeg var kanskje litt flau over Øystein, som var litt spesiell da.
Det er mulig.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som skjedde, på denne ferien, til Brighton, sommeren 1990.
Dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg sendte en ny e-post til NRK
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage på NRK
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jan 31, 2012 at 3:32 PM | |||||
|
To: info@nrk.no | ||||||
| ||||||
PS.
Her er vedlegget:
Jeg sendte en ny e-post til Statsministerens Kontor
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage på Regjeringen
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jan 31, 2012 at 3:19 PM | |||||
|
To: postmottak@smk.dep.no Cc: Politikk Høyre <politikk@hoyre.no>, amnestyis@amnesty.org, gbrlo <gbrlo@unhcr.org>, Postmottak Sivilombudsmannen <postmottak@sivilombudsmannen.no>, post@slottet.no | ||||||
| ||||||
PS.
Her er vedlegget:
Min Bok 2 - Kapittel 31: Mer fra Brighton sommeren 1990
Den forrige gangen, som vi var i Brighton, så hadde Øystein vært så fan av å spise på fast-food restauranter som Burger King og Pizza Hut.
Øystein likte Whooper Cheese-burgere.
Men han ville ha dem 'without onion'.
Og på Pizza Hut så ville Øystein ha en amerikansk type pizza med tjukk bunn, som jeg ikke hadde sett før.
Det hendte at Øystein og jeg spiste pizza, i Lørenskog og, et par ganger.
Og der likte Øystein å gå på en pizzarestaurant, som var like over veien, for Maxi der cirka, på Skårer.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men denne sommeren, (sommeren 1990).
Så hadde Øystein blitt fan av kebab.
Når vi dro fra Shoreham til Brighton, så pleide vi å ta toget, denne ferien, (og ikke bussen, som vi pleide da vi dro med EF Språkreiser).
Og på veien, fra togstasjonen i Brighton, og ned til ved Churchill Square der.
Så lå det en kebab-sjappe da.
Og der kunne man kjøpe en god kebab, (som jeg aldri hadde smakt før, men syntes at smakte ok), for 2-3 pund da vel.
Og det var mange forskjellige sauser, i mange forskjellige farger, som man kunne ha på kebaben, husker jeg.
Jeg skjønte vel aldri helt hvilken saus som het hva.
Så det ble litt tilfeldig hvordan kebab jeg fikk.
Jeg prøvde bare å peke litt på noe som ligna på noe thousand island-dressing, (eller noe), vel.
Men ganske godt var det, med kebab, må jeg innrømme.
Hvor Øystein hadde fått sansen for å spise kebab fra.
Det vet jeg ikke.
Men Øystein var jo fra Lørenskog, som jo lå mye nærmere Oslo, enn Berger, hvor jeg var fra.
Så det er mulig at denne kebab-spisingen, til Øystein, var noe han begynte med, i Oslo, et år eller to kanskje, før denne Brighton-turen, sommeren 1990 da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Den kebabsjappa, som vi pleide å dra på, i Brighton, den lå like ved en databutikk, som het 'Computer Aids', forresten.
Og det skiltet syntes vel jeg at var morsomt da.
Og Øystein sa vel da noe om, at 'computer-aids, nei det hadde Jostein'.
(Jostein var en butikkmedarbeider, som jobba på Lauritzen bokhandel, i Gågata, på Bragernes, i Drammen, og som Øystein ikke likte da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ikke nok med at det var masse tyske språkstudenter, i huset Øystein og jeg bodde i, i Gordon Road.
Det var også mange tyske språkstudenter i nabohuset og.
Og en kveld, så hang en av disse tyske tenåringsguttene utafor huset til Hudson-familien da.
Og så sa han til Øystein, (mens jeg også hørte det), 'have you fucked Vicky yet?'.
Vicky var den vel cirka femten år gamle dattera til Tina og Rick Hudson da.
Og da brøyt Øystein nesten sammen.
Tina Hudson måtte trøste han, midt på natta.
(Hu måtte stå opp vel muligens).
Og Øystein sa til henne at, 'I'm not like that'.
Jeg kjefta litt på han tyske språkstudenten etterhvert, siden han hadde fått Øystein til å grine da.
Og Tina sa til Rick, at det Øystein var ok, men at det var meg hu var bekymret for.
(Av en eller annen grunn).
Noe sånt.
Da sa jeg ikke noe, for Øystein dreiv jo å grein der, og jeg skjønte ikke helt hva hu mente.
Hu hadde kanskje ikke likt at jeg hadde kjefta på han tyske tenåringen, som hang utafor inngangsdøra der da, og prata piss da, og fikk tremenningen min til å begynne å grine.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Øystein må forresten ha vært ganske nærme Tina Hudson.
Øystein kalte henne for hennes kjælenavn 'Tin', foran hennes ektemann Rick Hudson, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror at Øystein hadde hatt tysk på skolen.
Men jeg selv hadde ikke hatt tysk på skolen da.
Og jeg likte ikke helt tyskere, for å være ærlig.
Så jeg dreiv og sa sånn 'Auswitch' og sånn, hele tida der da.
(Jeg var vel litt umoden da kanskje).
Og jeg skulle liksom prate tysk en gang da.
Så jeg fortalte om da jeg hadde skutt et ekorn med luftpistol en gang, på tysk.
Ekorn var 'eichoniken', eller noe, på tysk.
(Fant vi ut).
Og jeg bare tulla og sa 'der eichoniken ge-shotsen ge-shotsen'.
Og 'der eichoniken ge-skriken ge-skriken', osv.
Og 'der eichoniken ge-fallen ge-fallen'.
Og 'der eichoniken ge-toten ge-toten'.
Noe sånt da.
Jeg prøvde å fortelle hele historia om hvordan Ulf Havmo og meg, hadde skutt et ekorn, (eller to), da, noen år før det her da.
På tulle-tysk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han ene tyske studenten, han var fra Essen, mener jeg å huske.
Og han var litt tjukk, så jeg tulla da, og sa at han hadde 'essen' for mye.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen av de tyske språkstudentene.
Han digga Depeche Mode, husker jeg.
Og han var der både sommeren 1989 og 1990, mener jeg.
Men jeg likte ikke han så bra, og klarte ikke å kommunisere så bra med han vel.
Så jeg nevnte ikke det, Cecilie Hyde, (venninna til søstera mi), i Norge, var en stor Depeche Mode-fan, som hadde sin egen 'Depeche-gjeng', i Drammen, til og med.
Det gadd jeg ikke å nevne for han tyske språkstudenten da.
For han var kanskje litt sånn sur og arrogant da, hvis jeg husker det riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det dukka også opp en dansk språkstudent der, fra København, mens Øystein og jeg, var hos familien Hudson, denne sommeren.
Han danske språkstudenten, han kunne man ikke prate til på norsk.
Da forstod han ingenting.
Nei, man måtte snakke til han på engelsk.
Dette syntes jeg at var litt dårlig, siden jeg selv er kvart dansk, osv.
Men dette fikk jeg aldri forklart, til han danske språkstudenten.
Siden jeg først pratet til han på norsk da.
Noe han ikke forstod.
Og etter det, så ble vel det at han dansken ikke ville svare, når jeg sa noe til han på norsk.
Det ble vel som noe som stod i veien for den videre kommunikasjon kanskje.
(At jeg da nok ble litt overraska over dette, og også kanskje hang meg litt opp i det).
Jeg syntes at dette var merkelig, (jeg som hadde en dansk mormor osv., som bodde i Norge), at dansker plutselig ikke forstod norsk lenger.
For det hadde alle danske som jeg hadde prata med før gjort ihvertfall.
(Selv om det kanskje ikke var så mange).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, på den ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om i de neste kapitlene av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Øystein likte Whooper Cheese-burgere.
Men han ville ha dem 'without onion'.
Og på Pizza Hut så ville Øystein ha en amerikansk type pizza med tjukk bunn, som jeg ikke hadde sett før.
Det hendte at Øystein og jeg spiste pizza, i Lørenskog og, et par ganger.
Og der likte Øystein å gå på en pizzarestaurant, som var like over veien, for Maxi der cirka, på Skårer.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men denne sommeren, (sommeren 1990).
Så hadde Øystein blitt fan av kebab.
Når vi dro fra Shoreham til Brighton, så pleide vi å ta toget, denne ferien, (og ikke bussen, som vi pleide da vi dro med EF Språkreiser).
Og på veien, fra togstasjonen i Brighton, og ned til ved Churchill Square der.
Så lå det en kebab-sjappe da.
Og der kunne man kjøpe en god kebab, (som jeg aldri hadde smakt før, men syntes at smakte ok), for 2-3 pund da vel.
Og det var mange forskjellige sauser, i mange forskjellige farger, som man kunne ha på kebaben, husker jeg.
Jeg skjønte vel aldri helt hvilken saus som het hva.
Så det ble litt tilfeldig hvordan kebab jeg fikk.
Jeg prøvde bare å peke litt på noe som ligna på noe thousand island-dressing, (eller noe), vel.
Men ganske godt var det, med kebab, må jeg innrømme.
Hvor Øystein hadde fått sansen for å spise kebab fra.
Det vet jeg ikke.
Men Øystein var jo fra Lørenskog, som jo lå mye nærmere Oslo, enn Berger, hvor jeg var fra.
Så det er mulig at denne kebab-spisingen, til Øystein, var noe han begynte med, i Oslo, et år eller to kanskje, før denne Brighton-turen, sommeren 1990 da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Den kebabsjappa, som vi pleide å dra på, i Brighton, den lå like ved en databutikk, som het 'Computer Aids', forresten.
Og det skiltet syntes vel jeg at var morsomt da.
Og Øystein sa vel da noe om, at 'computer-aids, nei det hadde Jostein'.
(Jostein var en butikkmedarbeider, som jobba på Lauritzen bokhandel, i Gågata, på Bragernes, i Drammen, og som Øystein ikke likte da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ikke nok med at det var masse tyske språkstudenter, i huset Øystein og jeg bodde i, i Gordon Road.
Det var også mange tyske språkstudenter i nabohuset og.
Og en kveld, så hang en av disse tyske tenåringsguttene utafor huset til Hudson-familien da.
Og så sa han til Øystein, (mens jeg også hørte det), 'have you fucked Vicky yet?'.
Vicky var den vel cirka femten år gamle dattera til Tina og Rick Hudson da.
Og da brøyt Øystein nesten sammen.
Tina Hudson måtte trøste han, midt på natta.
(Hu måtte stå opp vel muligens).
Og Øystein sa til henne at, 'I'm not like that'.
Jeg kjefta litt på han tyske språkstudenten etterhvert, siden han hadde fått Øystein til å grine da.
Og Tina sa til Rick, at det Øystein var ok, men at det var meg hu var bekymret for.
(Av en eller annen grunn).
Noe sånt.
Da sa jeg ikke noe, for Øystein dreiv jo å grein der, og jeg skjønte ikke helt hva hu mente.
Hu hadde kanskje ikke likt at jeg hadde kjefta på han tyske tenåringen, som hang utafor inngangsdøra der da, og prata piss da, og fikk tremenningen min til å begynne å grine.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Øystein må forresten ha vært ganske nærme Tina Hudson.
Øystein kalte henne for hennes kjælenavn 'Tin', foran hennes ektemann Rick Hudson, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror at Øystein hadde hatt tysk på skolen.
Men jeg selv hadde ikke hatt tysk på skolen da.
Og jeg likte ikke helt tyskere, for å være ærlig.
Så jeg dreiv og sa sånn 'Auswitch' og sånn, hele tida der da.
(Jeg var vel litt umoden da kanskje).
Og jeg skulle liksom prate tysk en gang da.
Så jeg fortalte om da jeg hadde skutt et ekorn med luftpistol en gang, på tysk.
Ekorn var 'eichoniken', eller noe, på tysk.
(Fant vi ut).
Og jeg bare tulla og sa 'der eichoniken ge-shotsen ge-shotsen'.
Og 'der eichoniken ge-skriken ge-skriken', osv.
Og 'der eichoniken ge-fallen ge-fallen'.
Og 'der eichoniken ge-toten ge-toten'.
Noe sånt da.
Jeg prøvde å fortelle hele historia om hvordan Ulf Havmo og meg, hadde skutt et ekorn, (eller to), da, noen år før det her da.
På tulle-tysk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han ene tyske studenten, han var fra Essen, mener jeg å huske.
Og han var litt tjukk, så jeg tulla da, og sa at han hadde 'essen' for mye.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen av de tyske språkstudentene.
Han digga Depeche Mode, husker jeg.
Og han var der både sommeren 1989 og 1990, mener jeg.
Men jeg likte ikke han så bra, og klarte ikke å kommunisere så bra med han vel.
Så jeg nevnte ikke det, Cecilie Hyde, (venninna til søstera mi), i Norge, var en stor Depeche Mode-fan, som hadde sin egen 'Depeche-gjeng', i Drammen, til og med.
Det gadd jeg ikke å nevne for han tyske språkstudenten da.
For han var kanskje litt sånn sur og arrogant da, hvis jeg husker det riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det dukka også opp en dansk språkstudent der, fra København, mens Øystein og jeg, var hos familien Hudson, denne sommeren.
Han danske språkstudenten, han kunne man ikke prate til på norsk.
Da forstod han ingenting.
Nei, man måtte snakke til han på engelsk.
Dette syntes jeg at var litt dårlig, siden jeg selv er kvart dansk, osv.
Men dette fikk jeg aldri forklart, til han danske språkstudenten.
Siden jeg først pratet til han på norsk da.
Noe han ikke forstod.
Og etter det, så ble vel det at han dansken ikke ville svare, når jeg sa noe til han på norsk.
Det ble vel som noe som stod i veien for den videre kommunikasjon kanskje.
(At jeg da nok ble litt overraska over dette, og også kanskje hang meg litt opp i det).
Jeg syntes at dette var merkelig, (jeg som hadde en dansk mormor osv., som bodde i Norge), at dansker plutselig ikke forstod norsk lenger.
For det hadde alle danske som jeg hadde prata med før gjort ihvertfall.
(Selv om det kanskje ikke var så mange).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, på den ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om i de neste kapitlene av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg sendte en ny e-post til UIO
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Hva er dette?
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jan 31, 2012 at 12:31 PM | |||||
|
To: informasjon@uio.no | ||||||
| ||||||
PS.
Her er mer om dette:
Jeg sendte en ny e-post til RBS
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
RE: RBS.co.uk Website: Complaint
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jan 31, 2012 at 12:16 PM | |
|
To: ~ RBS Customer Relations <Customer.Relations@rbs.co.uk> Cc: support@spexhost.com, payment@spexhost.com | ||
| ||
mandag 30. januar 2012
Min Bok 2 - Kapittel 30: Brighton sommeren 1990
Sommeren 1990, så dro min tremenning Øystein Andersen og jeg, igjen til Brighton, på sommerferie.
Øystein hadde vel fått tak i noen ganske billige flybilletter, mener jeg.
Det var nok antagelig foreldra hans, Reidun og/eller Kai Andersen, som ordna med å sjekke priser på flybillettene, osv.
Og jeg lurer også på om det var Øystein og dem, som avtalte ferietidspunktet, med den tidligere vertsfamilien vår, i England, (nemlig Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea), da.
Jeg kan ihvertfall ikke huske at jeg avtalte noe om dette.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi tok fly, fra Fornebu, og til Gatwick da.
Øystein, (som jo er farget, siden han er adoptert fra Sør-Korea, og som også pleide å gå med svart skinnjakke), fikk problemer i passkontrollen på Gatwick, og jeg måtte gå bort til han da.
Og da lot pass-kontrolløren Øystein få lov til slippe inn i England, siden han var med meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var sommeren 1990, og det var fotball-VM.
England hadde jo gjort det ganske bra, i Mexico-VM, fire år tidligere.
Hvor Gary Lineker, (som da spilte for Everton), ble toppscorer, blant annet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så denne ferien vår, den var en del preget av at fotball-VM foregikk samtidig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen av de gangene, som jeg hadde vært på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i månedene før denne ferieturen, til Brighton.
Så hadde jeg kanskje kjeda meg litt der.
Og så hadde jeg sett på en sånn Mercedes-stjerne, som Lill Beate Gustavsen nok hadde rappet fra en bil, og som hu hadde liggende i leiligheten sin da.
Mercedes-stjerna hang i en sånn brun eller svart skinnreim, husker jeg.
Lill Beate Gustavsen sa plutselig det, til meg, en gang, da jeg var på besøk hos henne.
(Utenom sammenhengen, må man vel si).
At hu ville ikke at jeg skulle begynne å rappe noen Mercedes-stjerner, og få problemer med politiet.
Så hu ville låne meg den Mercedes-stjerna si, når jeg skulle til England da.
Jeg så jo på meg selv som ganske voksen.
(Jeg hadde slutta å stjele i butikker og sånn, (som jeg hadde som uvane å gjøre, tidligere i tenårene), etter at jeg hadde flytta til Oslo da).
Og jeg må innrømme, at jeg syntes at den Mercedes-stjerna, til hu Lill Beate Gustavsen, var litt morsom.
Men jeg hadde jo aldri drømt om å rive av sånne, av biler.
Faren min hadde jo hatt mange Mercedeser, og jeg synes at det var en bra bil egentlig.
Selv om veldig mange av de Mercedesene, som man så i Oslo, var drosjer.
Så etter å ha bodd en stund i Oslo, så forbandt jeg etterhvert Mercedeser mest med taxi-er da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men selv om jeg syntes at hu Lill Beate Gustavsen var litt dum, siden hu trodde det, at det var mulighet for at jeg skulle begynne å rive Mercedes-stjerner, av biler, som stod parkert på fortauet.
Så syntes jeg det, at det var litt artig, å få låne en sånn Mercedes-stjerne da.
Så jeg takket ja til det, husker jeg.
For jeg var jo fortsatt tenåring, og prøvde å være litt kul da vel sikkert.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg husker at jeg gikk rundt i Brighton der, den sommeren, sammen med Øystein Andersen og med en sånn Mercedes-stjerne, rundt halsen da.
Og det var det noen briter som syntes at var artig, husker jeg.
For de trodde at jeg var engelsk da, og hadde rappa den Mercedes-stjerna, av en 'German car'.
(Husker jeg at jeg overhørte en gang, av et ganske ungt par vel, som Øystein og jeg gikk forbi, på fortauet, i Brighton).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vi måtte dele på å ha soverommet, til Mrs. og Mr. Hudson da.
Fordi huset deres var allerede fullt av tyske språkstudenter, fra EF Språkreiser da.
Så hele Hudson-familien, (det var vel mor og far og fire unger), de lå på gulvet, (eller noe), inne på et ganske lite rom der da.
Og når Øystein og jeg, skulle dra hjem igjen, fra Brighton, denne ferien.
Så fant jeg ikke den Mercedes-stjerna, til Lill Beate Gustavsen.
Så jeg begynte å klage om det da.
(Siden den Mercedes-stjerna ikke var min, egentlig).
Og da fant hu eldste datteren, i den familien, (nemlig hu Vicky vel), hu fant da den Mercedes-stjerna, inne på rommet til Hudson-familien der da.
Og da hadde hu yngste dattera, (nemlig hu Kelly), hu hadde da rappa den Mercedes-stjerna da.
Siden hu nok syntes at den var morsom da.
(Noe sånt).
Så den var jo bare flaks, at jeg klarte å få med meg den Mercedes-stjerna, tilbake til Norge igjen da.
Hvis ikke så hadde nok hu Lill Beate Gustavsen blitt litt sur, kan jeg nok tenke meg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Gulvet på soverommet, til Tina og Rick Hudson, var forresten så møkkete.
At etter å ha bodd der noen dager, så fant jeg fram støvsugeren deres.
Og begynte å støvsuge gulvet der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vi måtte altså dele på dobbeltsenga da, som tilhørte Tina og Rick Hudson da.
Men både Øystein og jeg, var veldig tynne, på den her tida.
Jeg veide vel cirka 60 kilo, vil jeg si.
(Ikke noe mer ihvertfall.
Jeg hadde jo gått ned noen kilo, på de månedene, som jeg hadde bodd på Abildsø der.
Siden jeg hadde hatt dårlig råd, og ikke fikk lov til å steika Pizza Grandiosa der, osv).
Og Øystein, han var kanskje 10-15 centimeter lavere enn meg, og var enda tynnere, må man vel si.
Så han veide vel kanskje ikke mer enn 45-50 kilo, eller noe, på den her tida.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det ble veldig god plass, i den dobbeltsenga, til Rick og Tina Hudson da.
Så det var ikke sånn at Øystein og jeg kom borti hverandre i søvne, eller noe, husker jeg.
Vi hadde god plass på hver vår side av senga, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selv om Øystein en kveld, plutselig begynte å prate om pupper og nakne damer og sånn, midt på natta, husker jeg.
(Sånn som han Lassen hadde gjort, (også i Brighton), sommeren 1985, husker jeg.
Altså fem år før det her da).
Og jeg ble så irritert på Øystein, fordi han begynte å bable om de her puppene og nakne damene sine, midt på natta.
Så det var nesten sånn at jeg måtte true han litt, for å få han til å holde kjeft da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vil dro på en eller to dagsturer, inn til London, husker jeg.
Med toget da.
Øystein skulle i en sånn rimelig sær/kul heavy-musikk-sjappe, (blant annet), som lå litt syd for Oxford Street, husker jeg.
Jeg husker at det var varmt, men at vi hadde på oss jakker.
Kanskje fordi at jeg fortalte Øystein om at jeg hadde blitt utsatt for ran, (hvor de fikk med seg sigarettpakka mi, som lå i bag-en min), fra en afrikansk guttegjeng, på Oxford Street, sommeren før.
(Den sommeren jeg dro aleine til Brighton, og traff hu Sari Arokivi, fra Finland, blant annet.
Som jeg skrev om i Min bok da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein ville også ganske ofte til en plateforretning, som lå i the Lanes, i Brighton, husker jeg.
Og mens vi gikk rundt der, så hørte vel Øystein på en sånn kul walkman, som spilte digitale kassetter, mener jeg.
(Siden Øystein var rimelig bortskjemt da, må man vel si).
En såkalt DAT-spiller, lurer jeg på om det var, som Øystein hadde med, på den Brighton-ferien, muligens.
Han spilte ihvertfall en sang, som het 'King Without a Crown', (med en gruppe som het ABC), som han ba meg høre på, i the Lanes der vel, en gang, på walkman-en sin da.
(Utenom sammenhengen vel).
Dette kan også ha vært i 1988 da.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
For Øystein og jeg, vi var jo somre, på ferie, hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea da.
Nemlig sommeren 1988 og sommeren 1990.
Så det er mulig at jeg blander hvilken sommer, som noen av disse episodene, som skjedde, på disse Brighton-feriene våre, hendte da.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein hadde dilla på å spille Black Jack, husker jeg.
Og han fikk alle de tyske språkstudentene, til å bli med å spille Black Jack, om kveldene der, husker jeg.
Jeg hadde nok vært en god del, på besøk, hos Øystein, ute i Lørenskog, før denne ferien.
For jeg husker det, at jeg allerede hadde fått meg et eget system, for hvordan jeg spilte Black Jack da.
(Som Øystein også kalte for 'Svarte Jonas' da).
Og det systemet var sånn, at jeg stod på 16, (og over), men alltid tok et kort til, på 15, (og under), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg får skrive noen notater her, tror jeg, om det andre som skjedde, på denne Brighton-ferien.
Så får jeg skrive mer om denne ferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Øystein hadde vel fått tak i noen ganske billige flybilletter, mener jeg.
Det var nok antagelig foreldra hans, Reidun og/eller Kai Andersen, som ordna med å sjekke priser på flybillettene, osv.
Og jeg lurer også på om det var Øystein og dem, som avtalte ferietidspunktet, med den tidligere vertsfamilien vår, i England, (nemlig Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea), da.
Jeg kan ihvertfall ikke huske at jeg avtalte noe om dette.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi tok fly, fra Fornebu, og til Gatwick da.
Øystein, (som jo er farget, siden han er adoptert fra Sør-Korea, og som også pleide å gå med svart skinnjakke), fikk problemer i passkontrollen på Gatwick, og jeg måtte gå bort til han da.
Og da lot pass-kontrolløren Øystein få lov til slippe inn i England, siden han var med meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var sommeren 1990, og det var fotball-VM.
England hadde jo gjort det ganske bra, i Mexico-VM, fire år tidligere.
Hvor Gary Lineker, (som da spilte for Everton), ble toppscorer, blant annet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så denne ferien vår, den var en del preget av at fotball-VM foregikk samtidig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen av de gangene, som jeg hadde vært på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i månedene før denne ferieturen, til Brighton.
Så hadde jeg kanskje kjeda meg litt der.
Og så hadde jeg sett på en sånn Mercedes-stjerne, som Lill Beate Gustavsen nok hadde rappet fra en bil, og som hu hadde liggende i leiligheten sin da.
Mercedes-stjerna hang i en sånn brun eller svart skinnreim, husker jeg.
Lill Beate Gustavsen sa plutselig det, til meg, en gang, da jeg var på besøk hos henne.
(Utenom sammenhengen, må man vel si).
At hu ville ikke at jeg skulle begynne å rappe noen Mercedes-stjerner, og få problemer med politiet.
Så hu ville låne meg den Mercedes-stjerna si, når jeg skulle til England da.
Jeg så jo på meg selv som ganske voksen.
(Jeg hadde slutta å stjele i butikker og sånn, (som jeg hadde som uvane å gjøre, tidligere i tenårene), etter at jeg hadde flytta til Oslo da).
Og jeg må innrømme, at jeg syntes at den Mercedes-stjerna, til hu Lill Beate Gustavsen, var litt morsom.
Men jeg hadde jo aldri drømt om å rive av sånne, av biler.
Faren min hadde jo hatt mange Mercedeser, og jeg synes at det var en bra bil egentlig.
Selv om veldig mange av de Mercedesene, som man så i Oslo, var drosjer.
Så etter å ha bodd en stund i Oslo, så forbandt jeg etterhvert Mercedeser mest med taxi-er da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men selv om jeg syntes at hu Lill Beate Gustavsen var litt dum, siden hu trodde det, at det var mulighet for at jeg skulle begynne å rive Mercedes-stjerner, av biler, som stod parkert på fortauet.
Så syntes jeg det, at det var litt artig, å få låne en sånn Mercedes-stjerne da.
Så jeg takket ja til det, husker jeg.
For jeg var jo fortsatt tenåring, og prøvde å være litt kul da vel sikkert.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg husker at jeg gikk rundt i Brighton der, den sommeren, sammen med Øystein Andersen og med en sånn Mercedes-stjerne, rundt halsen da.
Og det var det noen briter som syntes at var artig, husker jeg.
For de trodde at jeg var engelsk da, og hadde rappa den Mercedes-stjerna, av en 'German car'.
(Husker jeg at jeg overhørte en gang, av et ganske ungt par vel, som Øystein og jeg gikk forbi, på fortauet, i Brighton).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vi måtte dele på å ha soverommet, til Mrs. og Mr. Hudson da.
Fordi huset deres var allerede fullt av tyske språkstudenter, fra EF Språkreiser da.
Så hele Hudson-familien, (det var vel mor og far og fire unger), de lå på gulvet, (eller noe), inne på et ganske lite rom der da.
Og når Øystein og jeg, skulle dra hjem igjen, fra Brighton, denne ferien.
Så fant jeg ikke den Mercedes-stjerna, til Lill Beate Gustavsen.
Så jeg begynte å klage om det da.
(Siden den Mercedes-stjerna ikke var min, egentlig).
Og da fant hu eldste datteren, i den familien, (nemlig hu Vicky vel), hu fant da den Mercedes-stjerna, inne på rommet til Hudson-familien der da.
Og da hadde hu yngste dattera, (nemlig hu Kelly), hu hadde da rappa den Mercedes-stjerna da.
Siden hu nok syntes at den var morsom da.
(Noe sånt).
Så den var jo bare flaks, at jeg klarte å få med meg den Mercedes-stjerna, tilbake til Norge igjen da.
Hvis ikke så hadde nok hu Lill Beate Gustavsen blitt litt sur, kan jeg nok tenke meg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Gulvet på soverommet, til Tina og Rick Hudson, var forresten så møkkete.
At etter å ha bodd der noen dager, så fant jeg fram støvsugeren deres.
Og begynte å støvsuge gulvet der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vi måtte altså dele på dobbeltsenga da, som tilhørte Tina og Rick Hudson da.
Men både Øystein og jeg, var veldig tynne, på den her tida.
Jeg veide vel cirka 60 kilo, vil jeg si.
(Ikke noe mer ihvertfall.
Jeg hadde jo gått ned noen kilo, på de månedene, som jeg hadde bodd på Abildsø der.
Siden jeg hadde hatt dårlig råd, og ikke fikk lov til å steika Pizza Grandiosa der, osv).
Og Øystein, han var kanskje 10-15 centimeter lavere enn meg, og var enda tynnere, må man vel si.
Så han veide vel kanskje ikke mer enn 45-50 kilo, eller noe, på den her tida.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det ble veldig god plass, i den dobbeltsenga, til Rick og Tina Hudson da.
Så det var ikke sånn at Øystein og jeg kom borti hverandre i søvne, eller noe, husker jeg.
Vi hadde god plass på hver vår side av senga, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selv om Øystein en kveld, plutselig begynte å prate om pupper og nakne damer og sånn, midt på natta, husker jeg.
(Sånn som han Lassen hadde gjort, (også i Brighton), sommeren 1985, husker jeg.
Altså fem år før det her da).
Og jeg ble så irritert på Øystein, fordi han begynte å bable om de her puppene og nakne damene sine, midt på natta.
Så det var nesten sånn at jeg måtte true han litt, for å få han til å holde kjeft da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vil dro på en eller to dagsturer, inn til London, husker jeg.
Med toget da.
Øystein skulle i en sånn rimelig sær/kul heavy-musikk-sjappe, (blant annet), som lå litt syd for Oxford Street, husker jeg.
Jeg husker at det var varmt, men at vi hadde på oss jakker.
Kanskje fordi at jeg fortalte Øystein om at jeg hadde blitt utsatt for ran, (hvor de fikk med seg sigarettpakka mi, som lå i bag-en min), fra en afrikansk guttegjeng, på Oxford Street, sommeren før.
(Den sommeren jeg dro aleine til Brighton, og traff hu Sari Arokivi, fra Finland, blant annet.
Som jeg skrev om i Min bok da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein ville også ganske ofte til en plateforretning, som lå i the Lanes, i Brighton, husker jeg.
Og mens vi gikk rundt der, så hørte vel Øystein på en sånn kul walkman, som spilte digitale kassetter, mener jeg.
(Siden Øystein var rimelig bortskjemt da, må man vel si).
En såkalt DAT-spiller, lurer jeg på om det var, som Øystein hadde med, på den Brighton-ferien, muligens.
Han spilte ihvertfall en sang, som het 'King Without a Crown', (med en gruppe som het ABC), som han ba meg høre på, i the Lanes der vel, en gang, på walkman-en sin da.
(Utenom sammenhengen vel).
Dette kan også ha vært i 1988 da.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
For Øystein og jeg, vi var jo somre, på ferie, hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea da.
Nemlig sommeren 1988 og sommeren 1990.
Så det er mulig at jeg blander hvilken sommer, som noen av disse episodene, som skjedde, på disse Brighton-feriene våre, hendte da.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein hadde dilla på å spille Black Jack, husker jeg.
Og han fikk alle de tyske språkstudentene, til å bli med å spille Black Jack, om kveldene der, husker jeg.
Jeg hadde nok vært en god del, på besøk, hos Øystein, ute i Lørenskog, før denne ferien.
For jeg husker det, at jeg allerede hadde fått meg et eget system, for hvordan jeg spilte Black Jack da.
(Som Øystein også kalte for 'Svarte Jonas' da).
Og det systemet var sånn, at jeg stod på 16, (og over), men alltid tok et kort til, på 15, (og under), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg får skrive noen notater her, tror jeg, om det andre som skjedde, på denne Brighton-ferien.
Så får jeg skrive mer om denne ferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg sendte en ny e-post til RBS
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
RE: RBS.co.uk Website: Complaint
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Jan 30, 2012 at 4:01 PM | |
|
To: ~ RBS Customer Relations <Customer.Relations@rbs.co.uk> Cc: gbrlo <gbrlo@unhcr.org> Bcc: gudmundur.einarsson@efta.int | ||
| ||
Jeg sendte en ny e-post til NITH
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Problemer med grad fra NITH
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Jan 30, 2012 at 3:52 PM | |
|
To: Trine Romskoug <tr@nith.no> | ||
| ||
Min Bok 2 - Kapittel 29: Mer som hendte det første året jeg bodde i Oslo
Mette Holter tålte forresten dårlig det, at min søster Pia og jeg, begynte å besøke dem, på Furuset.
Holter brøt sammen og sa det, at det at Pia og jeg besøkte dem, det fikk henne til å tenke på det, at hun ikke var mammaen til Axel, likevel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Enda vi jo hadde besøkt Axel, i Oslo, da de bodde i Parkveien og på Vestre Haugen.
(Og Axel hadde jo også besøkt oss, da jeg bodde på Bergeråsen).
Så hvor reellt dette sammenbruddet til Mette Holter var, det vet jeg ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu Anne Lise, på Abildsø, er det mulig at het Anne Lene, eller noe, forresten.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, så husker jeg at hu Anne Lene hadde vært i Sarpsborg.
Også satt hu utafor Abildsø-kiosken.
(En gang våren 1990 vel).
Og fortalte at hu hadde vært i Sarpsborg i helga da.
Jeg tulla litt, for jeg syntes hu sa 'Sarpsborg' så pent da.
Så jeg sa da at, 'det heter Sar'sborg'.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dukka Henning opp der også, (mener jeg å huske at det var, ihvertfall).
Og da sa hu Anne Lene til han da, at hu hadde vært i 'Sarsborg', i helga.
Og da sa han Henning, at 'det heter ikke Sarsborg, det heter Sarpsborg'.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg snakka litt med en kar i den Abildsø-gjengen på en fest og.
Han var litt sånn tøff, syntes jeg.
Så jeg prøvde vel kanskje å finne ut om han karen hadde noe imot meg, eller noe.
Og spurte om det var noe musikk, for tida, som han syntes at var kul.
Og det var De La Soul da, med sangen 'Me, myself and I', (mener jeg at det var).
Hvis jeg ikke tar helt feil.
(Det var en ganske kraftig kar med mørkt hår vel.
Hvis jeg husker riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å være en god del ute på byen, i helgene, sammen med Magne Winnem, dette studieåret.
Men det hendte også at jeg pleide å dra ut, på studentdiskoteker, (som var på torsdager), for å drikke.
Det var ofte på Rockefeller, som jeg dro da, (husker jeg).
Jeg ble ikke kjent med så mange der.
Så det var kanskje litt kjedelig.
Men som underholdning, så hadde de ofte noe som het ølstafett.
Og en gang, så vant ei amerikansk student-dame, (var det vel), den ølstafetten, på Rockefeller da.
Og mens hu hadde et sånt vinnerintervju, (husker jeg), med mikrofon og det hele vel.
Så strålte det plutselig en stråle med øl/spy, ut av kjeften hennes, mens hu prata da, (husker jeg).
Så den ølen, den var det kanskje for mye kullsyre i.
(Eller noe).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette ble vel også kommentert, mener jeg, på NHI.
Etter den nevnte ølstafetten.
At ølstafettene på studendiskotekene tok av mer og mer.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang i russetida vel, så hadde Magne Winnem og meg, og noen fler fra Drammen vel, (mener jeg at det må ha vært).
Vi hadde forvillet oss inn på et tøft utested, som het Headache.
Som lå i Akersgata, (mener jeg at det var).
Og der havna jeg også innom, et par-tre ganger vel, det første året mitt som student i Oslo, da.
Når jeg var på sånne pub-til-pub runder nærmest da.
(Eller hva man skal kalle det).
Og da fikk jeg høre det.
Av han på NHI, som bodde på Nesodden, og hadde mørkt hår da.
At jeg burde ikke gå med en sånn sossete/femi boblejakke, på Headache da.
Så da hadde visst han Nesodden-karen, hørt det, at jeg hadde gått på Headache og ikke sett tøff ut da.
Så da var det vel noen som visste hvem jeg var der kanskje da.
Og som jeg ikke visste hvem var.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Noen år seinere, så mener jeg at Assisterende Butikksjef, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, også prata om det utestedet Headache.
At den og den dama hadde sugd den tøffe typen sin, i trappa ned til doen der, eller noe.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg dreit meg også ut, den gangen som han Kjetil fra Abildsø, dro meg med, på noe sånn Levis-markedsundersøkelse, nede i Oslo Sentrum da.
For da ville han av en eller annen grunn, at vi skulle ta T-banen til Skullerud.
Og så bussen tilbake til Abildsø.
(Noe sånt).
Hvis det ikke en trikk vi tok da.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg dreit meg ut, når trikken/T-banen dukka opp, på Ljabru stasjon.
For det navnet var jeg ikke vant med.
Så jeg spurte hva 'Eljabru' var da.
Og om det var noe tull med skiltet, eller noe.
Noe sånt.
(Siden 'L-en', (i Ljabru), var stum da.
Noe jeg ikke visste om.
Siden jeg vel ikke hadde hørt om det stedet før).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at en gang, så holdt jeg igjen en trikk litt.
(Ved å sperre den bakerste døra litt, sånn at den ikke gikk igjen da.
Når hu Lise fra Sande, (og de andre jentene i den gjengen, fra Svelvik), var på besøk hos Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.
(Det var fordi at jeg venta på at de Svelvik/Sande-jentene også skulle komme seg på trikken da).
I Storgata der vel.
(Noe sånt).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvor vi skulle med den trikken igjen egentlig.
(Selv om det kan ha vært sånn, at vi skulle besøke hu Pia fra Korea, som hadde flytta til Sinsen etterhvert da, etter å ha delt leilighet, med hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i begynnelsen av det her studieåret).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Året før jeg flytta til Oslo, så hadde Cecilie Hyde 'hypet' en plateforretning i Oslo, som het Utopia.
Som vel lå der, som Headache eller Cafe de Paris lå, det første året, som jeg bodde i Oslo.
Ihvertfall så hadde den plateforretningen ligget i Akersgata da.
Jeg husker at jeg gikk og så litt der.
(I det lokalet, som den plateforretningen hadde pleid å ligge i før da).
Også var det en pakistaner, i 30-40 åra der vel.
Som jeg spurte, om den plateforretningen Utopia da.
(Om hvor den hadde blitt av).
Og da visste det seg det, at han pakistaneren eide restene av den plateforretningen da.
(Sånn som jeg skjønte det ihvertfall).
For han spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å kjøpe den plateforretningen da.
(Altså platene og sånn da, regner jeg med).
Men det sa jeg 'nei' til, (må jeg innrømme).
For jeg hadde jo nesten ingen penger.
Jeg var jo en ganske fattig student, dette studieåret.
Som til og med måtte gå på sosialen, de siste månedene, dette første studieåret, som jeg bodde i Oslo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1990, så hadde jeg laget en plan, for å hjelpe på økonomien min litt da.
Jeg skulle ikke leie noen leilighet noe sted, denne sommeren, hadde jeg funnet ut, (for å spare penger da).
Så jeg bodde hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog, i en uke eller to vel.
Og vi var også i Brighton, i snaue to uker vel, denne sommeren.
Og jeg bodde også hos Ågot på Sand, i noen uker da.
Og i cirka en uke, hos onkel Runar og dem i Son vel.
(For dem ville visst det, at jeg skulle besøke dem der).
Og også i en uke eller to, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Før jeg flytta inn hos Axel og dem, på Furuset, i slutten av august måned, i 1990 da.
Hvordan denne sommeren var, før jeg flytta inn hos Axel og dem.
Det tenkte jeg at jeg skulle begynne å skrive om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg så noe på et notat her nå forresten, som jeg har glemt å skrive om, som skjedde det første året, som jeg bodde i Oslo da.
Og det var det, at hu Lill Beate Gustavsen, (fra Svelvik).
Hu fortalte meg det, en gang, som jeg besøkte henne på Grønland.
(Etter at hu Pia fra Korea hadde flytta til sin egen leilighet på Sinsen vel).
At hu hadde møtt Linn Ullmann.
Jeg visste ikke helt hvem hu Linn Ullmann var.
Men jeg hadde jo hørt om Liv Ullman og Ingmar Bergman og sånn da.
Så jeg spurte jo hu Lill Beate Gustavsen da, om hva Linn Ullmann hadde sagt.
Og hu Linn Ullmann hadde visst bare sagt 'kjøp Vagant', da.
For hu dreiv visst og solgte et litteratur-tidskrift, som het Vagant, på gata, i Oslo, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Holter brøt sammen og sa det, at det at Pia og jeg besøkte dem, det fikk henne til å tenke på det, at hun ikke var mammaen til Axel, likevel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Enda vi jo hadde besøkt Axel, i Oslo, da de bodde i Parkveien og på Vestre Haugen.
(Og Axel hadde jo også besøkt oss, da jeg bodde på Bergeråsen).
Så hvor reellt dette sammenbruddet til Mette Holter var, det vet jeg ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu Anne Lise, på Abildsø, er det mulig at het Anne Lene, eller noe, forresten.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, så husker jeg at hu Anne Lene hadde vært i Sarpsborg.
Også satt hu utafor Abildsø-kiosken.
(En gang våren 1990 vel).
Og fortalte at hu hadde vært i Sarpsborg i helga da.
Jeg tulla litt, for jeg syntes hu sa 'Sarpsborg' så pent da.
Så jeg sa da at, 'det heter Sar'sborg'.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dukka Henning opp der også, (mener jeg å huske at det var, ihvertfall).
Og da sa hu Anne Lene til han da, at hu hadde vært i 'Sarsborg', i helga.
Og da sa han Henning, at 'det heter ikke Sarsborg, det heter Sarpsborg'.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg snakka litt med en kar i den Abildsø-gjengen på en fest og.
Han var litt sånn tøff, syntes jeg.
Så jeg prøvde vel kanskje å finne ut om han karen hadde noe imot meg, eller noe.
Og spurte om det var noe musikk, for tida, som han syntes at var kul.
Og det var De La Soul da, med sangen 'Me, myself and I', (mener jeg at det var).
Hvis jeg ikke tar helt feil.
(Det var en ganske kraftig kar med mørkt hår vel.
Hvis jeg husker riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å være en god del ute på byen, i helgene, sammen med Magne Winnem, dette studieåret.
Men det hendte også at jeg pleide å dra ut, på studentdiskoteker, (som var på torsdager), for å drikke.
Det var ofte på Rockefeller, som jeg dro da, (husker jeg).
Jeg ble ikke kjent med så mange der.
Så det var kanskje litt kjedelig.
Men som underholdning, så hadde de ofte noe som het ølstafett.
Og en gang, så vant ei amerikansk student-dame, (var det vel), den ølstafetten, på Rockefeller da.
Og mens hu hadde et sånt vinnerintervju, (husker jeg), med mikrofon og det hele vel.
Så strålte det plutselig en stråle med øl/spy, ut av kjeften hennes, mens hu prata da, (husker jeg).
Så den ølen, den var det kanskje for mye kullsyre i.
(Eller noe).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette ble vel også kommentert, mener jeg, på NHI.
Etter den nevnte ølstafetten.
At ølstafettene på studendiskotekene tok av mer og mer.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang i russetida vel, så hadde Magne Winnem og meg, og noen fler fra Drammen vel, (mener jeg at det må ha vært).
Vi hadde forvillet oss inn på et tøft utested, som het Headache.
Som lå i Akersgata, (mener jeg at det var).
Og der havna jeg også innom, et par-tre ganger vel, det første året mitt som student i Oslo, da.
Når jeg var på sånne pub-til-pub runder nærmest da.
(Eller hva man skal kalle det).
Og da fikk jeg høre det.
Av han på NHI, som bodde på Nesodden, og hadde mørkt hår da.
At jeg burde ikke gå med en sånn sossete/femi boblejakke, på Headache da.
Så da hadde visst han Nesodden-karen, hørt det, at jeg hadde gått på Headache og ikke sett tøff ut da.
Så da var det vel noen som visste hvem jeg var der kanskje da.
Og som jeg ikke visste hvem var.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Noen år seinere, så mener jeg at Assisterende Butikksjef, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, også prata om det utestedet Headache.
At den og den dama hadde sugd den tøffe typen sin, i trappa ned til doen der, eller noe.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg dreit meg også ut, den gangen som han Kjetil fra Abildsø, dro meg med, på noe sånn Levis-markedsundersøkelse, nede i Oslo Sentrum da.
For da ville han av en eller annen grunn, at vi skulle ta T-banen til Skullerud.
Og så bussen tilbake til Abildsø.
(Noe sånt).
Hvis det ikke en trikk vi tok da.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg dreit meg ut, når trikken/T-banen dukka opp, på Ljabru stasjon.
For det navnet var jeg ikke vant med.
Så jeg spurte hva 'Eljabru' var da.
Og om det var noe tull med skiltet, eller noe.
Noe sånt.
(Siden 'L-en', (i Ljabru), var stum da.
Noe jeg ikke visste om.
Siden jeg vel ikke hadde hørt om det stedet før).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at en gang, så holdt jeg igjen en trikk litt.
(Ved å sperre den bakerste døra litt, sånn at den ikke gikk igjen da.
Når hu Lise fra Sande, (og de andre jentene i den gjengen, fra Svelvik), var på besøk hos Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.
(Det var fordi at jeg venta på at de Svelvik/Sande-jentene også skulle komme seg på trikken da).
I Storgata der vel.
(Noe sånt).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvor vi skulle med den trikken igjen egentlig.
(Selv om det kan ha vært sånn, at vi skulle besøke hu Pia fra Korea, som hadde flytta til Sinsen etterhvert da, etter å ha delt leilighet, med hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i begynnelsen av det her studieåret).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Året før jeg flytta til Oslo, så hadde Cecilie Hyde 'hypet' en plateforretning i Oslo, som het Utopia.
Som vel lå der, som Headache eller Cafe de Paris lå, det første året, som jeg bodde i Oslo.
Ihvertfall så hadde den plateforretningen ligget i Akersgata da.
Jeg husker at jeg gikk og så litt der.
(I det lokalet, som den plateforretningen hadde pleid å ligge i før da).
Også var det en pakistaner, i 30-40 åra der vel.
Som jeg spurte, om den plateforretningen Utopia da.
(Om hvor den hadde blitt av).
Og da visste det seg det, at han pakistaneren eide restene av den plateforretningen da.
(Sånn som jeg skjønte det ihvertfall).
For han spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å kjøpe den plateforretningen da.
(Altså platene og sånn da, regner jeg med).
Men det sa jeg 'nei' til, (må jeg innrømme).
For jeg hadde jo nesten ingen penger.
Jeg var jo en ganske fattig student, dette studieåret.
Som til og med måtte gå på sosialen, de siste månedene, dette første studieåret, som jeg bodde i Oslo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1990, så hadde jeg laget en plan, for å hjelpe på økonomien min litt da.
Jeg skulle ikke leie noen leilighet noe sted, denne sommeren, hadde jeg funnet ut, (for å spare penger da).
Så jeg bodde hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog, i en uke eller to vel.
Og vi var også i Brighton, i snaue to uker vel, denne sommeren.
Og jeg bodde også hos Ågot på Sand, i noen uker da.
Og i cirka en uke, hos onkel Runar og dem i Son vel.
(For dem ville visst det, at jeg skulle besøke dem der).
Og også i en uke eller to, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Før jeg flytta inn hos Axel og dem, på Furuset, i slutten av august måned, i 1990 da.
Hvordan denne sommeren var, før jeg flytta inn hos Axel og dem.
Det tenkte jeg at jeg skulle begynne å skrive om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg så noe på et notat her nå forresten, som jeg har glemt å skrive om, som skjedde det første året, som jeg bodde i Oslo da.
Og det var det, at hu Lill Beate Gustavsen, (fra Svelvik).
Hu fortalte meg det, en gang, som jeg besøkte henne på Grønland.
(Etter at hu Pia fra Korea hadde flytta til sin egen leilighet på Sinsen vel).
At hu hadde møtt Linn Ullmann.
Jeg visste ikke helt hvem hu Linn Ullmann var.
Men jeg hadde jo hørt om Liv Ullman og Ingmar Bergman og sånn da.
Så jeg spurte jo hu Lill Beate Gustavsen da, om hva Linn Ullmann hadde sagt.
Og hu Linn Ullmann hadde visst bare sagt 'kjøp Vagant', da.
For hu dreiv visst og solgte et litteratur-tidskrift, som het Vagant, på gata, i Oslo, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sendte en ny e-post til Rollag to Rollag
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Great-grandmother Bergit Tovsdotter Mogan
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Jan 30, 2012 at 12:35 AM | ||
|
To: Dennis Herbranson <rollagtorollag@sbcglobal.net> | |||
| |||