En av de siste dagene, i Geværkompaniet, så skulle vi gjennom noen store prøvelser, (husker jeg).
Først, så skulle vi kaste en ekte håndgranat.
Jeg hadde jo slitt, når jeg skulle ta idrettsmerket, på barneskolen.
(Som jeg skrev om, i Min Bok).
Og ikke klart kravet i kasting, da.
Så jeg var litt nysgjerrig, og lurte på hvor mange meter, som vi skulle kaste, den her håndgranaten da.
Og da var det en eller annen medsoldat, som svarte et tullesvar da.
For når det ble min tur til å kaste.
Så fant jeg jo ut det, at vi bare skulle kaste den her håndgranaten, et par meter da, (eller noe), over en mur.
Og det var også mange blindgjengere, blant disse håndgranatene, så det ble mye venting og surmuling, må man vel si, under den her økten da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her med håndgranaten, så skulle vi på en enda større prøvelse, (må man vel si).
Og det var at vi skulle sitte på tå, nede i en grøft, som gikk i en sirkel, mens det ble sprengt dynamitt, i midten av sirkelen da.
Det ble foretatt flere sprengninger.
Og mengden med dynamitt, den ble større og større, for hver sprengning da.
Så man kjente det skikkelig i kroppen.
Og det var derfor, at man måtte sitte på tå, når sprengningen gikk av, for ellers så ville man føle sprengningen mer da, (het det seg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, når den siste sprengningen skulle gå av.
Så kom det istedet en kar, med tåregass, som han spraya i trynet på oss soldatene, som satt i den grøfta da.
Og da var jeg ikke sikker på hva jeg skulle gjøre.
Så jeg herma etter mange av de andre soldatene, som bare løp opp av den grøfta da.
Jeg skjønte at vi ble tulla med, og at det ikke ville bli sprengt noen sprengning da.
Siden befalet begynte med det her tåregass-greiene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom opp av grøfta, så så jeg det, at for eksempel Skjellum og Sundheim, de tok bare kaldt på seg gassmaska, som om de hadde vært med på noe lignende før, omtrent.
Men det tenkte ikke jeg på, engang.
For vi var jo vant til å være i gassbua, (for å teste hvor godt vi tålte tåregass, (eller CS-gass, som det ble kalt), vel), og der måtte vi jo ta av oss maska.
Så jeg tenkte av en eller annen grunn ikke på det å ta på meg gassmaska, som en mulighet, engang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg så at Skjellum og Sundheim, (og en del andre soldater), ikke løp opp av grøfta, (men rolig tok på seg gassmaska istedet).
Så skjønte jeg det, at jeg antagelig gjorde noe feil da.
Og jeg syntes også at vi ble fælt kødda med, av befalet, (for å si det sånn), på den her øvelsen.
Så jeg gikk bort til ved der troppsbefalet vårt stod, for å prøve å skjønne noe mer, av hva som foregikk, da.
Og der hørte jeg at troppsjef 'Kalesj-Bjørn', (som jeg ikke husker hva egentlig het), og sersjant Dybvig, prata sammen.
'Hva med Ribsskog', (eller noe), sa Kalesj-Bjørn.
'Ja, han har minus på psykisk han', (eller noe), svarte Dybvig.
(Noe som jeg vel også hadde sett på et legekort, eller noe, tror jeg, en gang som vi fikk en sprøyte, eller noe, kanskje.
Og som jeg lurer på om kan ha vært på grunn, av at jeg skrev på skjemaet, som vi skulle ha med oss på sesjonen, at min mor og morfar, var sinnsyke, (som min far svarte, at de var, da jeg spurte han, da jeg dreiv og fylte ut det her skjemaet), som jeg skrev om, i Min Bok)).
Og så, gikk jeg litt bort igjen, for jeg skjønte vel det, at troppsbefalet prata sammen da, og ikke var så klar for å forklare meg, om hva som foregikk, (i det kaoset, som man vel må si, at det var der, da).
(Og jeg ble vel overrasket, over at de prata på den måten sammen, om meg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste dagen, av førstegangstjenesten.
Så skulle vi skrive på et skjema, om vi mente at vi hadde fått noen varige skader, av førstegangstjenesten.
Og dette skjemaet, det skulle vi fylle ut i kantina, og levere til ei kantine-dame, (av en eller annen grunn).
Jeg kom på det, at jeg jo hadde fått en frostskade, på øret, på vinterøvelsen.
Og noen hadde kanskje sagt, at de tulla med de soldatene, som skreiv på skjemaet, at de hadde fått varige men.
(Noe sånt vel.
Det hendte at det gikk en del forskjellige rykter, om forskjellig, rundt i militærleiren.
Så det var ikke så lett å vite alltid, hva man skulle tro).
Så jeg var litt i tvil, om hva jeg skulle krysse av, på det skjemaet.
Så jeg spurte noen av de andre soldatene, som stod nærmest.
Og da sa en, at bare kryss for at du har fått varig skade da.
Så jeg gjorde det.
Så det er ikke sånn, at når jeg sender klager til Forsvaret nå, på at jeg fikk frostskade, når jeg var inne til førstegangstjenesten, her fra England.
Så er det ikke sånn, at dette er noe nytt, egentlig.
For jeg kryssa av på det skjemaet, som vi skulle krysse av på, den siste dagen av førstegangstjenesten, i juni 1993, at jeg hadde fått en varig skade, av å være inne til førstegangstjeneste da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del fler ting, som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.