Elisabeth Falkenberg, hu hadde forresten en bror, som var kriminell, (mener jeg at hu sa).
Og jeg pleide alltid å ta flaskebordet, som det første jeg gjorde, når jeg kom på jobb, vel.
Men en gang, så stod det en kar jeg ikke visste hvem var, og stabla flasker, ved flaskebordet vårt, da.
Og da sa Elisabeth Falkenberg at det var broren hennes, da.
Og han hadde visst ikke vært snill, så Elisabeth Falkenberg straffet han, ved at han måtte tømme flaskebordet, da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før hu Solveig, (som var fra Sogndal, eller Stryn, eller noe, på Vestlandet), slutta, på Rimi Nylænde.
En gang i 1994 eller 1995 vel.
Så sa Elisabeth Falkenberg det til meg, husker jeg, at jeg ikke skulle bestille så mye sjokolade.
For det ble så varmt i butikken om sommeren, så vi burde ikke ha så mye sjokolade, i hyllene, ved kassene, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en av grunnen til at jeg slutta å røyke.
Det var fordi at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu sa til meg det, at jeg var flink til å jobbe, selv om jeg røyka når jeg tok flaskebordet, (eller noe).
Så det irriterte meg da, husker jeg.
At hu gjorde et poeng ut av at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet, da.
Så det motiverte meg til å slutte å røyke da, husker jeg.
Men da ble jeg også lettere irritert, på jobb.
Og jeg prøvde også å gjøre det sånn, som jeg sa til de ansatte, (hvis de spurte).
At hvis de ble sure på en kunde, så gå å slå i veggen, på lageret, (eller noe).
Men ikke få noe anfall ute i butikken, liksom.
Og så var det noe jeg ikke likte da, som noen sa til meg.
(Antagelig butikksjef Elisabeth Falkenberg eller Hilde fra Rimi Hellerud, da).
Så jeg sparka hælen, på den ene Dr. Martens-skoen min, inn i veggen, på lageret, ved kontoret der, på Rimi Nylænde.
Og da gikk det hull i veggen, husker jeg.
For det veggen var visst bare laget av en gipsplate, eller noe, da.
(Men det var en gammel bygning, så det var ingen som reagerte noe på det, tror jeg.
Det ble ihvertfall aldri tatt opp, av noen.
Og jeg tror ikke jeg nevnte det selv heller.
Men de andre som jobba der, de visste vel det, at jeg nettopp hadde slutta å røyke, tror jeg).
Så det var ikke bare bare å slutte å røyke, husker jeg.
Det er sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rimi Nylænde, det var jo en liten butikk.
Og jeg kjente jo mange folk som jobba på de to andre Rimi-butikkene på Lambertseter.
Nemlig på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da.
Så da de ringte Rimi Nylænde, (noe som hendte ganske ofte), og spurte om vi hadde noen folk, som kunne jobbe.
Så pleide jeg som oftest å prøve å få til noe, da.
For jeg syntes det, at da var ikke vår butikk så 'lillebror', liksom.
Hvis vi ofte klarte å låne bort medarbeidere, da.
Og Rimi var jo liksom mer enn Rimi Nylænde og, da.
Så vi prøvde å hjelpe de andre Rimi-butikkene da, når de ringte, da.
Men jeg husker en gang, som Henning Sanne hadde jobba på Rimi Karlsrud, (var det vel).
På en fredag, vel.
Så hadde det vært rotete, på flaskerommet, på lørdagen.
Siden jeg ikke hadde rydda det så nøye, siden vi var en medarbeider mindre, (dagen før), siden Henning Sanne var lånt bort, da.
Og da klikka nesten Henning Sanne, husker jeg.
For da ble det så mye for han, å gjøre, på lørdagen, da.
Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.
Jeg kunne jo fortalt han om hvordan det var, å jobbe på flaskerommet, på OBS Triaden, den lørdagen, i 1991 eller 1992 vel.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).
Men det gjorde jeg ikke, da.
Jeg bare la merke til det, at han ikke syntes at det var like artig, som meg, å liksom få Rimi Nylænde til å hevde seg litt, i forhold til de andre, lokale Rimi-butikkene, da.
Så det er mulig at jeg slutta å mase så mye, på de ansatte, om de kunne jobbe i andre butikker, etter den her episoden, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på den tida, som Elisabeth Falkenberg og meg, var de eneste lederne, på Rimi Nylænde.
(Som jo var det første halvåret, av 1995).
Så velta Elisabeth Falkenberg en melkecontainer, når hu dreiv og tok melka ut av heisen da, husker jeg.
Også forsvant hu vel, sånn at jeg måtte plukke opp det meste av sølet, da.
Omtrent halvparten av de 160 melkekartongene, (som det er plass i, i en sånn container), var ødelagte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så dreiv jeg å kjørte en pall, som var ekstra høy, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.
Fordi at noen hadde bedt meg om å ta opp den pallen, vel.
Og da stod butikksjef Elisabeth Falkenberg og en selger vel, og så på at jeg kløna med å ta opp den pallen, da.
For den pallen var så høy da, så det var vanskelig å få oversikten, når man kjørte den.
Og da smalt det fra han selgeren at jeg var nybegynner, eller noe, da.
I butikkfaget.
Siden jeg hadde problemer med den pallen, da.
Men jeg hadde jo leika med jekketraller, som guttunge, på verkstedet til farfaren min, Øivind Olsen.
(Og kjørt rundt på de, inne på Strømm Trevare der).
Så hvis det var noen som var vant med jekketraller, så var det vel meg.
Men det han selgeren ikke skjønte, det var at den pallen var så høy da, at det var vanskelig å få oversikten, når man prøvde å styre den, da.
For vanligvis så hadde jeg ihvertfall ikke noe problem, med å styre pallene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Elisabeth Falkenberg, hu var jo med, i Rimi sin motorsykkelklubb, Hakon Raiders.
Og hu skulle selge motorsykkelen sin en gang, husker jeg, og hadde den stående, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.
Og samtidig, så hadde Rimi en kampanje, hvor man kunne vinne nettopp en motorsykkel.
Og da ble vi som jobba som ledere i Rimi, oppfordret til å være kreative, når det gjaldt å utforme den kampanjen, da.
Så da fikk jeg Elisabeth Falkenberg med på, (etter en del overtaling), å bruke motorsykkelen hennes, som del av den kampanjen, da.
For da ble det en artig kampanje, sånn som hovedkontoret ville ha da, (tenkte jeg).
Selv om motorsykkelen til Elisabeth Falkenberg vel var av et annet merke, enn den motorsykkelen, som man kunne vinne, i den konkurransen, da.
Men det ble nok ihvertfall den mest bemerkelsesverdige kampanjen, i Rimi Nylænde sin historie, vil jeg nok tippe på.
(Noe sånt).
Det var det liksom noe som skjedde, i en ellers ganske stille butikk vel, hvor nesten alt tuslet og gikk, etter kjente rutiner, da.
(Og Elisabeth Falkenberg sørget for å få tatt bilder, av både henne selv og meg vel, oppå den sykkelen, mens den stod i butikken der, da.
Bilder som vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin kommenterte om, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren 1994, (var det vel).
Så kjøpte butikksjef Elisabeth Falkenberg et sånt plakatstativ, som hu satt utafor butikken, langs Lambertseterveien der, da.
Og som hu brukte til å avertere for forskjellige tilbud, da.
Og da jeg ble låseansvarlig, sommeren 1994, så fikk jeg jo høre om hvor viktig det var, at jeg tok inn det skiltet, hver kveld, da.
For ellers så kunne det bli stjålet, da.
Og på en lørdag, som jeg hadde fri.
Så hadde Glenn Hesler og jeg, (og muligens også Axel), vært og spilt tennis og/eller fotball, på Lambertseter der, da.
Og så kjørte Glenn Hesler Lambertseterveien hjem, (på veien tilbake til Ungbo, på Ellingsrudåsen), da.
Og dette var i sju-åtte-tida om kvelden, kanskje.
Etter at Rimi Nylænde hadde stengt da, og alle hadde gått hjem.
Og da la jeg merke til det, (da vi kjørte forbi), at det skiltet fortsatt stod ute, da.
Så da fikk jeg Glenn Hesler til å stoppe bilen, sånn at jeg fikk gjemt det skiltet litt, langs sida av butikken der da, (var det vel).
(Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da.
Sånn som Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud mente at det kom til å bli, hvis vi ikke tok det inn om kvelden).
Og da jeg kom på jobb, mandagen etter.
Så jobba jeg vel seinvakt, da.
Også henta jeg det skiltet, da.
Og forklarte at det var jeg som hadde gjemt det, da.
(Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da).
Siden Elisabeth Falkenberg hadde glemt å ta inn skiltet sitt selv, da.
Enda hu, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), formante at det var så viktig, at man tok inn det her skiltet, om kvelden, da.
Så da hadde nok Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud trodd at noen hadde stjålet det skiltet, tror jeg.
(Hvis de hadde lagt merke til, at det var borte, i det hele tatt, da).
For dem ble vel litt rare i maska, tror jeg, da jeg gikk og henta det skiltet, vel.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.