En gang, mens jeg bodde på Ungbo, og jobbet på Rimi Nylænde.
Så hadde Magne Winnem invitert meg, til å besøke han og kona hans Elin, i leiligheten deres, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.
For å se på the Simpsons(!), på TV2, (eller om det var på TV3).
(Etter jobben en dag, på Rimi Nylænde).
Jeg måtte gå forbi Rimi Munkelia, (eller ihvertfall nesten bort til Rimi Munkelia, for veien delte seg vel like før den butikken, vel), og så forbi to Prix-butikker, (som de hadde oppe på Bergkrystallen der, da), husker jeg.
De har også en egen T-banestasjon, på Bergkrystallen forresten, noe som vel er ganske kjent.
Siden det jo er en endestasjon, (for Lambertseterbanen), så står det jo '4 Bergkrystallen', på mange av T-bane-togene, i Oslo.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det var ved dette besøket.
(Som jeg husker at jeg syntes at var litt merkelig.
Hvem inviterer folk på besøk bare for å se på the Simpsons, på TV, liksom?).
At Elin og Magne Winnem, ba meg om å kikke, i fotoalbumet sitt.
Og jeg så på bilder av Elin og Magne Winnem og slektningene deres da, (må det vel ha vært).
Og plutselig, (midt i familiealbumet), så dukker det opp et bilde, av Sophie, fra Rimi Karlsrud.
Og da det bildet, av hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, dukka opp.
Så mener jeg at det var sånn, at Elin og Magne Winnem, liksom betraktet ansiktet mitt, da.
Liksom for å prøve å lese, om jeg hadde noen følelser, for hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den veien som Christell bodde i, på Skøyen, i 1995, den het vel forresten Hoffsveien, (mener jeg å huske).
(Den samme veien, som mora til Anders Behring Breivik, bor i vel, forresten).
Jeg var ikke der noe, etter 1995.
Så jeg tror at Christell må ha flytta tilbake til Drammen, en gang, tidlig i 1996, (eller noe).
(Men dette vet jeg ikke helt sikkert, da).
Christell begynte så å jobbe som ambulansesjåfør, ikke så lenge etter det her, vel.
(Husker jeg at Pia fortalte, en gang).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte å jobbe som leder, på Rimi Nylænde, i 1994.
Så måtte jeg forresten, (etterhvert ihvertfall), tegne fruktplakater, husker jeg.
Dette var som et mareritt for meg, husker jeg.
(Selv om vi vel såvidt hadde hatt om plakattegning, på handel og kontor, på Sande videregående).
Så jeg brukte langt tid, på å tegne disse plakatene, da.
(Som egentlig skulle tegnes mandag morgen, da.
Ettersom vi fikk de nye fruktprisene, på faks, hver fredag, (var det vel).
Og de prisene ble så lagt inn på kassene.
(Uten at jeg husker helt hvordan dette ble gjort).
På tidligvakta på mandag, da).
Men jeg var så dårlig, til å tegne fruktplakater.
Så en av de første gangene, som jeg skulle ha tidligvakt, (altså jobbe som den eneste lederen, fra klokken syv om morgenen), på en mandag.
Så bare tok jeg med tusjene og noen blanke plakater, med meg, på T-banen, til Ellingsrudåsen, (etter å ha jobbet, fra 7 til 19, på lørdagen).
Også satt jeg i stua på Ungbo, og tegna fruktplakater, på søndagen da, (husker jeg).
Mens både Axel og Pia også satt i stua der, (og så på TV og prata, vel), husker jeg.
(Men likevel, så var det mye mindre stressende, å tegne fruktplakatene, på Ungbo, da.
For hvis jeg skulle ha tegna de på Rimi, så hadde jeg antagelig blitt avbrutt hele tida.
(At kunder eller medarbeidere, som trengte hjelp, med et eller annet, da).
Og annet arbeid, som rydding av hyller, med mere, ville nok ha blitt forsinket, da.
Og jeg pleide også å være så trøtt, når jeg begynte klokken sju, om morgenen.
At arbeid som ikke var rutinearbeid, det ble liksom som et mareritt, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg ble også hakket litt på, på grunn av det, at jeg ikke var så flink, til å tegne plakater da, (husker jeg).
Butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu gjorde en gang et poeng av det, (på et personalmøte, eller om det var en personalfest, eller en varetelling, eller lignende, rundt begynnelsen av 1995 da, antagelig).
At hu lot meg lage fruktplakater, selv om de ikke så noe fine ut, da.
(Sa hu til en 'flokk' medarbeidere, mens jeg også var der da, husker jeg.
For da 'lærte jeg det', (var det vel), at hu sa).
Så jeg fikk også litt tyn da, (må man vel si), husker jeg.
(Selv om jeg vel stort sett fikk bra tilbakemeldinger, fra butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på arbeidet mitt, som assistent, på Rimi Nylænde.
En gang, mens jeg lærte å ta Ringnes-bestillinga, (mens Ringnes fortsatt leverte Coca-Cola-produktene også), så sa for eksempel butikksjef Elisabeth Falkenberg til meg, at 'du skjønner jo alt i verden, du', (eller noe lignende)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.