En av de siste dagene, i Geværkompaniet, så skulle vi gjennom noen store prøvelser, (husker jeg).
Først, så skulle vi kaste en ekte håndgranat.
Jeg hadde jo slitt, når jeg skulle ta idrettsmerket, på barneskolen.
(Som jeg skrev om, i Min Bok).
Og ikke klart kravet i kasting, da.
Så jeg var litt nysgjerrig, og lurte på hvor mange meter, som vi skulle kaste, den her håndgranaten da.
Og da var det en eller annen medsoldat, som svarte et tullesvar da.
For når det ble min tur til å kaste.
Så fant jeg jo ut det, at vi bare skulle kaste den her håndgranaten, et par meter da, (eller noe), over en mur.
Og det var også mange blindgjengere, blant disse håndgranatene, så det ble mye venting og surmuling, må man vel si, under den her økten da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her med håndgranaten, så skulle vi på en enda større prøvelse, (må man vel si).
Og det var at vi skulle sitte på tå, nede i en grøft, som gikk i en sirkel, mens det ble sprengt dynamitt, i midten av sirkelen da.
Det ble foretatt flere sprengninger.
Og mengden med dynamitt, den ble større og større, for hver sprengning da.
Så man kjente det skikkelig i kroppen.
Og det var derfor, at man måtte sitte på tå, når sprengningen gikk av, for ellers så ville man føle sprengningen mer da, (het det seg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, når den siste sprengningen skulle gå av.
Så kom det istedet en kar, med tåregass, som han spraya i trynet på oss soldatene, som satt i den grøfta da.
Og da var jeg ikke sikker på hva jeg skulle gjøre.
Så jeg herma etter mange av de andre soldatene, som bare løp opp av den grøfta da.
Jeg skjønte at vi ble tulla med, og at det ikke ville bli sprengt noen sprengning da.
Siden befalet begynte med det her tåregass-greiene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom opp av grøfta, så så jeg det, at for eksempel Skjellum og Sundheim, de tok bare kaldt på seg gassmaska, som om de hadde vært med på noe lignende før, omtrent.
Men det tenkte ikke jeg på, engang.
For vi var jo vant til å være i gassbua, (for å teste hvor godt vi tålte tåregass, (eller CS-gass, som det ble kalt), vel), og der måtte vi jo ta av oss maska.
Så jeg tenkte av en eller annen grunn ikke på det å ta på meg gassmaska, som en mulighet, engang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg så at Skjellum og Sundheim, (og en del andre soldater), ikke løp opp av grøfta, (men rolig tok på seg gassmaska istedet).
Så skjønte jeg det, at jeg antagelig gjorde noe feil da.
Og jeg syntes også at vi ble fælt kødda med, av befalet, (for å si det sånn), på den her øvelsen.
Så jeg gikk bort til ved der troppsbefalet vårt stod, for å prøve å skjønne noe mer, av hva som foregikk, da.
Og der hørte jeg at troppsjef 'Kalesj-Bjørn', (som jeg ikke husker hva egentlig het), og sersjant Dybvig, prata sammen.
'Hva med Ribsskog', (eller noe), sa Kalesj-Bjørn.
'Ja, han har minus på psykisk han', (eller noe), svarte Dybvig.
(Noe som jeg vel også hadde sett på et legekort, eller noe, tror jeg, en gang som vi fikk en sprøyte, eller noe, kanskje.
Og som jeg lurer på om kan ha vært på grunn, av at jeg skrev på skjemaet, som vi skulle ha med oss på sesjonen, at min mor og morfar, var sinnsyke, (som min far svarte, at de var, da jeg spurte han, da jeg dreiv og fylte ut det her skjemaet), som jeg skrev om, i Min Bok)).
Og så, gikk jeg litt bort igjen, for jeg skjønte vel det, at troppsbefalet prata sammen da, og ikke var så klar for å forklare meg, om hva som foregikk, (i det kaoset, som man vel må si, at det var der, da).
(Og jeg ble vel overrasket, over at de prata på den måten sammen, om meg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste dagen, av førstegangstjenesten.
Så skulle vi skrive på et skjema, om vi mente at vi hadde fått noen varige skader, av førstegangstjenesten.
Og dette skjemaet, det skulle vi fylle ut i kantina, og levere til ei kantine-dame, (av en eller annen grunn).
Jeg kom på det, at jeg jo hadde fått en frostskade, på øret, på vinterøvelsen.
Og noen hadde kanskje sagt, at de tulla med de soldatene, som skreiv på skjemaet, at de hadde fått varige men.
(Noe sånt vel.
Det hendte at det gikk en del forskjellige rykter, om forskjellig, rundt i militærleiren.
Så det var ikke så lett å vite alltid, hva man skulle tro).
Så jeg var litt i tvil, om hva jeg skulle krysse av, på det skjemaet.
Så jeg spurte noen av de andre soldatene, som stod nærmest.
Og da sa en, at bare kryss for at du har fått varig skade da.
Så jeg gjorde det.
Så det er ikke sånn, at når jeg sender klager til Forsvaret nå, på at jeg fikk frostskade, når jeg var inne til førstegangstjenesten, her fra England.
Så er det ikke sånn, at dette er noe nytt, egentlig.
For jeg kryssa av på det skjemaet, som vi skulle krysse av på, den siste dagen av førstegangstjenesten, i juni 1993, at jeg hadde fått en varig skade, av å være inne til førstegangstjeneste da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del fler ting, som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
fredag 25. mai 2012
Min Bok 3 - Kapittel 46: Mer fra Geværkompaniet
En gang, mens jeg avtjente førstegangstjenesten, i Geværkompaniet.
Så skjedde det en merkelig hendelse.
Et sluttstykkehode, til en AG3, hadde forsvunnet.
Og sluttstykkehodet, det regnes som 'hoveddelen', på våpenet.
Man kan bytte mange deler, på AG3-en, men sluttstykkehodet er liksom 'hoved-delen', da.
Hvis den blir borte, så er våpenet også borte liksom.
(Hvis jeg ikke har misforstått da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble fullt 'rabalder', og ingen fikk lov til å ta helgeperm, før dette sluttstykkehodet ble funnet da.
Og alle fikk sine skap gjennomsøkt.
Jeg husker at jeg syntes at dette var pinlig.
Vanligvis, så var jeg ikke flau, over å gå rundt med den store, rosa bagen, som Magne Winnem hadde lånt meg, før jeg skulle i militæret.
Men når troppsjef Frøshaug, som liksom var en barsking da, skulle begynne å grave nedi bagen min, så ble jeg litt flau, husker jeg, (siden denne bagen var rosa da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frøshaug fant en bærepose fra militær-butikken Top Secret, ved Youngstorget, i Oslo, oppi bagen min da.
Og da han så oppi der, så utbrøt han 'varmeposer, Ribsskog'.
Og dette var jo da fordi at jeg var sånn at jeg ofte frøys litt, i militæret, siden det ofte var ganske kaldt, i Elverum og på de stedene vi pleide å dra på øvelse, da.
Og det var en eller annen medsoldat som hadde tipset meg om det her, på begynnelsen av førstegangstjeneste-året, om at det gikk an å kjøpe sånne varmeposer da.
(Som var noen plastposer med noe kjemisk pulver i, som ble varmt da, (i noen timer), hvis man ristet på posen).
Så før jeg dro i militæret, så hadde jeg ikke hørt om hverken den butikken Top Secret, (ihvertfall så hadde jeg aldri kjøpt noe der), eller varmeposer.
Men jeg frøys så mye i militæret, så derfor pleide jeg å dra en del ganger til Top Secret, for å kjøpe varmeposer da, som vel kostet ti kroner stykket, tror jeg.
Og da, så kjøpte jeg vel gjerne ti sånne varmeposer av gangen, tror jeg.
Og gikk kanskje med en sånn varmepose i en av lommene på feltjakka da, (hvis jeg husker det riktig), ihvertfall på øvelsene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Til slutt så hadde visst det sluttstykkehodet dukket opp, midt ute på kompaniets oppstillingsplass, (ble det sagt, ihvertfall).
Og vi fikk endelig lov til å ta helgeperm da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En ting jeg ikke likte, som vanlig menig.
Det var at troppsbefalet liksom pirka på en, hele tida.
'Armsving, Ribsskog', klagde de ofte, når vi dreiv med slutta orden, (som det ble kalt).
Og hvis man måtte inn på troppens kontor, for å melde fra om noe.
Så hendte det at man ble vist ut på gangen, (av en eller annen grunn), og så måtte man melde seg på nytt da, kanskje med høyere stemme, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men i en prestens time, en gang, så tok jeg igjen litt, (husker jeg).
For der, så skjønte jeg det, at jeg kunne si min mening da.
Uten å bli beordra til å holde kjeft, (eller noe), av troppsbefalet da.
Så jeg begynte jo å diskutere høyt med leirpresten da, om det og det andre, i bibelen, da.
Mens troppsbefalet bare måtte stå der og høre på da.
Så da fikk jeg liksom hevda meg litt, (og prata litt høyt), jeg og da.
Etter å for det meste ha blitt, (mer eller mindre), kua der, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I militæret, så skulle man forresten prate 'militært' og, lærte vi, under rekrutten der vel.
Det var vel sersjant Johansen, (mener jeg å huske ihvertfall), som fortalte oss det, at i militæret, så var det ikke lov å si 'beskjed', for bæsje, det gjorde man på do.
(Noe sånt).
Neida, vi skulle istedet si 'melding'.
Og sånn var det vel med noen andre, 'vanlige' ord og, tror jeg.
Som vi ikke fikk lov til å bruke da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sersjant Johansen, han kunne liksom 'ta av' noen ganger og, må man vel si.
Jeg husker en gang, som jeg meldte av badet, på brakka, på Terningmoen.
Og da, så gikk sersjant Johansen inn på en av doene, og tok en finger på doskåla og liksom smakte på fingeren sin da.
'Det er piss!', sa sersjant Johansen så.
(Også spytta han vel).
Men dette var nok bare noe tull, hele greia, vil jeg si.
For jeg hadde vel vaska doen normalt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
(Og tørka av med noe dopapir, som vi vel pleide å gjøre da).
Så sjansen for at det skulle være noe piss der, på den doen, den var nok minimal, vil jeg si.
Og jeg mener å huske, at jeg sa det til de andre soldatene, på brakka, at det så ut som at sersjant Johansen bytta finger, før han tok den her 'smake-fingeren' sin, i munnen da.
Sånn at han nok bare 'kødda' da, vil jeg si.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg så bare på det her som noe morsomt da, fra sersjant Johansen.
(At han ville lage litt 'show' liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en vandrehistorie, som gikk rundt, med et lignende tema.
En soldat, som ville dimme, han hadde lagt sjokoladepudding, oppi doen.
Også hadde et befal, (eller hva det var), spurt han hva det var.
'Det er bæsj', hadde soldaten svart, også hadde han tatt sjokoladepudding på fingeren, og smakt på det da.
Også hadde han fått dimme da.
Var det vel Pettersen, fra Fredrikstad, som fortalte.
Så det var vel på grunn av den vitsen, at jeg bare lo av sersjant Johansen, når han gjorde noe lignende, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Så skjedde det en merkelig hendelse.
Et sluttstykkehode, til en AG3, hadde forsvunnet.
Og sluttstykkehodet, det regnes som 'hoveddelen', på våpenet.
Man kan bytte mange deler, på AG3-en, men sluttstykkehodet er liksom 'hoved-delen', da.
Hvis den blir borte, så er våpenet også borte liksom.
(Hvis jeg ikke har misforstått da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble fullt 'rabalder', og ingen fikk lov til å ta helgeperm, før dette sluttstykkehodet ble funnet da.
Og alle fikk sine skap gjennomsøkt.
Jeg husker at jeg syntes at dette var pinlig.
Vanligvis, så var jeg ikke flau, over å gå rundt med den store, rosa bagen, som Magne Winnem hadde lånt meg, før jeg skulle i militæret.
Men når troppsjef Frøshaug, som liksom var en barsking da, skulle begynne å grave nedi bagen min, så ble jeg litt flau, husker jeg, (siden denne bagen var rosa da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frøshaug fant en bærepose fra militær-butikken Top Secret, ved Youngstorget, i Oslo, oppi bagen min da.
Og da han så oppi der, så utbrøt han 'varmeposer, Ribsskog'.
Og dette var jo da fordi at jeg var sånn at jeg ofte frøys litt, i militæret, siden det ofte var ganske kaldt, i Elverum og på de stedene vi pleide å dra på øvelse, da.
Og det var en eller annen medsoldat som hadde tipset meg om det her, på begynnelsen av førstegangstjeneste-året, om at det gikk an å kjøpe sånne varmeposer da.
(Som var noen plastposer med noe kjemisk pulver i, som ble varmt da, (i noen timer), hvis man ristet på posen).
Så før jeg dro i militæret, så hadde jeg ikke hørt om hverken den butikken Top Secret, (ihvertfall så hadde jeg aldri kjøpt noe der), eller varmeposer.
Men jeg frøys så mye i militæret, så derfor pleide jeg å dra en del ganger til Top Secret, for å kjøpe varmeposer da, som vel kostet ti kroner stykket, tror jeg.
Og da, så kjøpte jeg vel gjerne ti sånne varmeposer av gangen, tror jeg.
Og gikk kanskje med en sånn varmepose i en av lommene på feltjakka da, (hvis jeg husker det riktig), ihvertfall på øvelsene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Til slutt så hadde visst det sluttstykkehodet dukket opp, midt ute på kompaniets oppstillingsplass, (ble det sagt, ihvertfall).
Og vi fikk endelig lov til å ta helgeperm da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En ting jeg ikke likte, som vanlig menig.
Det var at troppsbefalet liksom pirka på en, hele tida.
'Armsving, Ribsskog', klagde de ofte, når vi dreiv med slutta orden, (som det ble kalt).
Og hvis man måtte inn på troppens kontor, for å melde fra om noe.
Så hendte det at man ble vist ut på gangen, (av en eller annen grunn), og så måtte man melde seg på nytt da, kanskje med høyere stemme, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men i en prestens time, en gang, så tok jeg igjen litt, (husker jeg).
For der, så skjønte jeg det, at jeg kunne si min mening da.
Uten å bli beordra til å holde kjeft, (eller noe), av troppsbefalet da.
Så jeg begynte jo å diskutere høyt med leirpresten da, om det og det andre, i bibelen, da.
Mens troppsbefalet bare måtte stå der og høre på da.
Så da fikk jeg liksom hevda meg litt, (og prata litt høyt), jeg og da.
Etter å for det meste ha blitt, (mer eller mindre), kua der, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I militæret, så skulle man forresten prate 'militært' og, lærte vi, under rekrutten der vel.
Det var vel sersjant Johansen, (mener jeg å huske ihvertfall), som fortalte oss det, at i militæret, så var det ikke lov å si 'beskjed', for bæsje, det gjorde man på do.
(Noe sånt).
Neida, vi skulle istedet si 'melding'.
Og sånn var det vel med noen andre, 'vanlige' ord og, tror jeg.
Som vi ikke fikk lov til å bruke da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sersjant Johansen, han kunne liksom 'ta av' noen ganger og, må man vel si.
Jeg husker en gang, som jeg meldte av badet, på brakka, på Terningmoen.
Og da, så gikk sersjant Johansen inn på en av doene, og tok en finger på doskåla og liksom smakte på fingeren sin da.
'Det er piss!', sa sersjant Johansen så.
(Også spytta han vel).
Men dette var nok bare noe tull, hele greia, vil jeg si.
For jeg hadde vel vaska doen normalt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
(Og tørka av med noe dopapir, som vi vel pleide å gjøre da).
Så sjansen for at det skulle være noe piss der, på den doen, den var nok minimal, vil jeg si.
Og jeg mener å huske, at jeg sa det til de andre soldatene, på brakka, at det så ut som at sersjant Johansen bytta finger, før han tok den her 'smake-fingeren' sin, i munnen da.
Sånn at han nok bare 'kødda' da, vil jeg si.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg så bare på det her som noe morsomt da, fra sersjant Johansen.
(At han ville lage litt 'show' liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en vandrehistorie, som gikk rundt, med et lignende tema.
En soldat, som ville dimme, han hadde lagt sjokoladepudding, oppi doen.
Også hadde et befal, (eller hva det var), spurt han hva det var.
'Det er bæsj', hadde soldaten svart, også hadde han tatt sjokoladepudding på fingeren, og smakt på det da.
Også hadde han fått dimme da.
Var det vel Pettersen, fra Fredrikstad, som fortalte.
Så det var vel på grunn av den vitsen, at jeg bare lo av sersjant Johansen, når han gjorde noe lignende, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Jeg klagde til Google på at noen hadde opprettet en konto hos dem i mitt navn, (og hvor de brukte mine bilder, mm).
 | Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Re: Impersonation Report |
Jeg sendte en ny e-post til Kringkastingsrådet
| Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Oppsummering av min klage/Fwd: Oppdatering/Fwd: Påminnelse/Fwd: (SaksID:1063513) Etterlysning/Fwd: Oppdatering |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | Fri, May 25, 2012 at 6:09 PM | |||||
To: erik.berg.hansen@nrk.no Cc: Ida Valen Rukke <rukke@advokat.no> | ||||||
| ||||||
PS.
Her er vedlegget:
Noen har prøvd å starte en Wiki-side om meg
http://www.webcitation.org/66nuOk4ki
PS.
Men det har visst blitt slettet:
http://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Ribsskog
Jeg sendte en ny e-post til Vernepliktsverket
| Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Klage på Forsvaret |
