Det var nesten som å være en slave, å jobbe, i Rimi også. Jeg husker at da jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (noe jeg jobba som, fra 1996 til 1998), så overhørte jeg det, at butikksjef Kristian Kvehaugen, sa om meg, (til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin vel), at jeg dreiv med andre ting, enn Rimi, også. Så man ble liksom uglesett, som Rimi-leder, hvis man for eksempel hadde hobbier. Man skulle liksom bare være opptatt av Rimi, (og ikke ha noe liv, liksom). Og det vil vel kanskje si det samme, som å være en slave. Selv om jeg prøvde å liksom holde fritiden min hellig. Når jeg seinere jobba som butikksjef, så ville distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, at vi butikksjefene, skulle begynne å regne lønninger, på fritida, hjemme, og sende e-post til han, (de av oss butikksjefene, som hadde internett). Men da meldte jeg meg ikke frivillig, må jeg innrømme. For jeg prøvde liksom å skille jobb og fritid, da. For jeg ville ikke være en slave, liksom. Jeg ville ha et liv liksom, (og ikke bare drive med Rimi), for å si det sånn
