(Noe jeg var med på, (som statist), som del av førstegangstjenesten.
Høsten 1992).
Og de som har sett den filmen, husker kanskje, at noen tyske soldater, må løpe, inn på tunet, med de tyske hjelmene, på armene.
Og han som sakker litt av, (mot slutten av scenen), er meg.
Og da har kanskje noen, (av oss skuespillerne/statistene), fått blodpropp, i armen, av å ha en sånn hjelm hoppende, opp og ned, (mens de løp).
For det var sånn, at kompanisjef Isefjær, han samlet oss, (på campingplassen i Kvikne), om kvelden.
Og så spurte han hver og en, om han ville ha, en øl, (fra filmselskapet), som takk for hjelpen.
Men vi fikk jo to billetter hver, til denne filmen, i posten.
Så om det var sånn, at Forsvaret, hadde fått melding om, at en soldat, hadde fått blodpropp, i armen, (av å ha de tyske hjelmene, på armen).
(For filmselskapet mente, at vi skulle ha hjelmene, på hodet.
Men noen vernepliktige, fra Hedmark vel, de protesterte da, og sa, at: 'Øss skal itte ha slike tyske hjølmer på hugge'.
Noe sånt).
Men så tenkte jeg sånn, (etter å ha fått ølen, av kompanisjef Isefjær).
At for eksempel i en bondefamilie, hvem er det, som får _en øl og ikke mer_, liksom.
Nei, det blir vel dattera som ikke er konfirmert enda, (eller noe i den duren).
Så jeg syntes, (som tidligere russ, studenkro/disco og pub til pub-runde-kar), at dette: 'En øl og ikke mer'-greiene, ble som noe 'jente-greier', (eller noe tull), må jeg si.
Så jeg bare ga bort min øl, til en medsoldat, (muligens Frisell).
Og så var dette, (det vil si ølflaska), muligens egentlig ment, som noe slags 'medusin', mot blodpropp?
For jeg fikk så, (noen dager seinere, mens vi var på øvelse, ved Heistadmoen, utafor Kongsberg), veldig vondt, i armen.
Og det er muligens på grunn av, at jeg ikke drakk, den nevnte ølen.
For alkoholen i ølen, ville nok muligens, ha løst opp, den nevnte blodproppen, (som jeg ikke forstod hva var, på den tida, jeg fikk bare veldig vondt i armen, og brukte (for) mye paralgin forte/paracet osv., mot dette).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog