https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10155037690358269&set=oa.1363138370470307&type=3&theater&ifg=1
PS.
Jeg fant tilfeldigvis et bilde, av Petter og Christian sine foreldre, (Tove og Carl Otto), som nygifte:
https://www.myheritage.no/person-1524150_205289371_205289371/tove-gronli-born-hansen#!photo-205289371-0-1524150-1515331
PS 2.
Fra våren/sommeren 1980, til Tove Grønli døde, på nyåret 1981, vel.
Så var jeg, ganske ofte, på besøk, hos Petter og Christian og dem, etter skole og slekts-møbelfabrikk-jobbing/besøk.
Det var nesten sånn, at Tove Grønli, (og hennes daværendre samboer Willy), adopterte meg, (i disse månedene).
(Noe sånt).
Dette var på grunn av, at min far, kjente Tove Grønli.
Og han 'heiv' meg liksom, ut av bilen, når vi kjørte forbi disse, på vei hjem, fra Strømm Trevare/Roksvoll, om ettermiddagen/kvelden, da.
(For å si det sånn).
Ellers så kunne jeg også, gå opp til disse, (Tove Grønli og de), hvis jeg følte meg ensom, i Hellinga 7B.
(Siden at min far, hadde flytta ned, til Haldis Humblen).
Jeg vet ikke, om jeg ville ha blitt kamerat, med Petter og Christian Grønli, hvis ikke min far, hadde kjent deres mor.
Og jeg vet ikke hvorfor Petter og Christian Grønli liksom godtok meg.
For alt hva jeg vet, så kan det ha vært sånn, at de bare godtok meg, fordi at for eksempel mora, hadde bedt dem, om å være greie, (mot meg).
(Noe sånt).
For dette opplegget, (at jeg kunne besøke, disse 'ukjente' Grønli-folka, 'hele tida').
Det gikk overraskende greit, (fram til Tove Grønli døde), sånn som jeg husker det.
Og jeg husker Tove Grønli, som en snill/hyggelig dame.
Spesielt husker jeg, en fredag kveld.
Det må vel ha vært sommeren 1980.
Og da hadde jeg vunnet, en kilo wienerpølser, på Berger IL sin bingo, (som bestemor Ågot først dro meg med til), på Snippen/Sand.
Og så sykla jeg rundt litt, på Bergeråsen, (med disse wienerpølsene på bagasjebrettet), da.
(Etter å ha kommet hjem, til en tom leilighet vel, som vanlig).
Og så så Tove Grønli, at jeg hadde vunnet wienerpølser, da.
Og hu var blid og vennlig, (på sin nord-norske måte), og varmet disse pølsene, (som jeg ikke visste helt, hva jeg skulle gjøre med), hjemme hos seg selv, da.
(For å si det sånn).
Så hu Tove Grønli, var flink med mennesker, (må man vel si).
Og hu skjønte med en gang 'settingen', når det gjaldt de 'bingo-pølsene', da.
Og klarte, å få det, (med disse 'bingo-pølsene'), til å bli, ganske vellykka, da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog