mandag 20. oktober 2008

Rimi-butikksjefer er som slaver? (In Norwegian).

Nå kom jeg på en spesiell ting ved jobben som butikksjef i Rimi her.

Det som er litt spesiellt, det er at man har tre måneders oppsigelsestid, hvis man er ansatt som butikksjef, i Rimi.

Jeg husker ikke om det var det samme for assisterende butikksjefer også.

Men for butikksjefer, så var det i hvertfall sånn.

Og jeg husker kollegaer, på møter osv., på Hakon-hovedkontoret, på Sinsen, eller ICA-hovedkontoret, som det vel heter nå.

I Sinsenveien, ikke langt fra Aker Sykehus og Ringveien, for eksempel.

Ring 3, er vel det, store ringvei.

På noen av de møtene, var det vel, så husker jeg, at kolleger klagde, at det var så vanskelig å komme seg ut av Rimi Butikksjef-jobb.

(Eller om det var assisterende butikksjefjobb.)

Pga. den lange oppsigelsestiden.

Fordi, om du da søker en jobb, så er du ikke så attraktiv, på stillingsmarkedet, fordi bedriften da må vente, i tre måneder, før du kan tre inn i jobben.

Så da mister nok Rimi butikksjefer, mange jobbtilbud, pga. denne lange oppsigelsestiden.

Fordi, at firmaer vil naturlig nok ha folk inn i jobben mye raskere, ofte.

De aveterer jo ofte etter folk, for at de vil fylle en ledig stilling.

Og tre måneder på forhånd, er det vel sjelden at firma søker etter folk.

Så det kan være et lite 'drawback' ved å være butikksjef i Rimi.

Eller kanskje et stort drawback.

Noe sånt.

Og lønnen i Rimi, for ledere, er heller ikke så mye å skryte av.

Jeg husker da jeg begynte som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

En jobb med mye ansvar, for å låse og åpne butikken.

Og man må ofte jobbe overtid.

Jeg jobba vel ofte seks dager i uke, og dukka ofte opp på jobben 1-2 timer, før skiftet startet, på den her tiden.

I 94 og 95 osv.

Fordi jeg hadde ikke internett, da jeg bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo der.

Og det var ikke så sosialt der.

Så tiden gikk mest til jobb, og jeg drev også å lærte å lage mat og sånn.

Men det var ikke så mye bra på TV, for vi hadde ikke MTV og sånn, for eksempel.

Eller noen kanaler med engelsk fotball.

Neida.

Det var mulig å gå ned på Torgbua, og leie en Hollywood-film.

Men det var sånn vi hadde drevet med, på hele 80-tallet, på Bergeråsen.

At vi leide filmer i Svelvik og Drammen hele tida.

Så det var ikke så spennende egentlig.

Jeg var en del helger på byen, på den her tida, det var jeg.

Men ikke jobbhelgene da.

Og jeg trente vel en god del, det er sant.

Men mye av tiden gikk til jobb.

Så jeg satset på å få Rimi Nylænde bra, selv om jeg bare var assistent.

For jeg var ambisiøs, og ville gjerne få en karriære i Rimi, når jeg først hadde havnet i butikkyrke.

Og sånn, da jeg studerte i Oslo osv., andre året, da jeg var litt overarbeidet fra OBS osv.

Da var jeg litt nedfor, for jeg hadde ikke så mye venner og familie osv.

Men jeg fant ut, å jobbe med å stable kjølevarer f.eks., i en lys forretning.

Det hjalp.

At man fikk noen endorfiner osv., i blodet, av hard fysisk jobbing, og mye trening osv.

Så det var ikke sånn, etter militæret, at jeg fallt inn i noe depresjon.

Som jeg husker jeg havna i, siste høsten og vinteren, som jeg studerte på NHI, på Helsfyr, skoleåret 91/92.

Så etter det, så passa jeg på, når det ble høst og vinter, at nå måtte jeg ha det i bakhodet, at jeg ikke skulle falle inn i noe depresjon.

Så jeg var mer nedfor, enn deprimert, etter problemene på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001.

Jeg var overarbeider, trøtt og nedfor.

Men ikke så deprimert, som jeg husker jeg var, vinteren 91/92, da jeg bodde på Skansen Terrasse.

Men det var kanskje fordi jeg da, på 2000-tallet, hadde internett, og også bodd midt i byen.

Så hvis jeg ble deppa, så kunne jeg bare gå ut og kjøpe noe god mat, noe baguetter og sjokolademelk og is og sånn, på bensinstasjoner.

Og noen ferske aviser og tegneserier osv.

Da hjalp vel det litt, så fallt man ikke ned i de verste depresjonene.

Og nå er jeg jo i England, så nå er det vel ikke sånn at jeg kjeder meg, kan jeg si.

Ikke så ofte i hvertfall.

Siden det jo bare er å gå ut døra, så er ting forskjellige fra Norge osv.

Og da er det jo sånn, at da våkner man opp litt osv.

Så sånn er det.

Men men.

Men lønnen min, det første året, som assisterende butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, fra 1.1.95, mener jeg det var.

Den var på 140.000.

Mener jeg det var.

Og da må man jobbe mange timer gratis overtid.

Og man får ikke ha spisepause i fred, for da er det retur osv.

Og man har mye ansvar, for å åpne og stenge butikken, og har ansvaret for å lede arbeidet i butikken, på sine vakter da.

Og man fikk få eller ingen frynsegoder heller, som assisterende butikksjef.

Det var kanskje 500 i året, eller noe.

Uten at jeg husker nøyaktig hvilken frynsegode det var.

Men det var ikke mye.

Og da måtte man slite, og rydde hele butikken hver kveld osv.

Uten at man fikk overtid, for å jobbe kvelder, eller lørdager, eller i romjula, eller julaften eller nyttårsaften.

Det var 140.000, og det var det.

Og jeg måtte også plutselig jobbe en uke i sommerferien, sommeren 95, var det vel, for da ble hun assistenten Marianne syk osv.

Men jeg hadde ikke så mange venner osv. da.

Og jeg klarte å ødelegge kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken den sommeren, så sånn var det.

Men jeg jobba like hardt fordet.

Så de 140.000 kroners årslønnene, på 90-tallet, for Rimi butikksjef-assistenter.

Det er mer som slavekontrakter, vil jeg si.

Sammenlignet med lønn i andre bransjer, i Norge, og levekostnadene i Oslo osv.

Men men.

Og butikksjeflønningene i Rimi, de ligger vel kanskje på halvparten av butikksjeflønningene i Kiwi, f.eks.

Hvis jeg ikke tar helt feil.

Selv om jobben vel må sies å være den samme.

Det var ikke sånn, at jeg kunne kjøpe meg hus og ha en ordentlig bil og parkeringsplass osv., i Oslo, og stifte familie, f.eks., på den lønna jeg fikk som butikksjef i Rimi.

For jeg hadde også noe studielån.

Så å bli i Rimi, resten av livet, det var ikke noe aktuellt valg, for meg.

Jeg begynte å tenke på å slutte, da jeg hadde jobba et par år, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Men så fikk jeg inntrykk av at Rimi skikkelig satsa på meg, da jeg ble tilbudt jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som er en mye større butikk.

Men, jeg fikk ikke på langt nær så høy lønn, selv etter at jeg krangla med distriktsjefen, som han Kenneth, som var butikksjef før meg der.

Enda han, hadde jobbet mye kortere tid i Rimi, og var yngre enn meg.

Men hadde visst en slag spesialavtale, med regionsjef Bekkevold, av noe slag.

Så han fikk høyere lønn, 300.000, enn de andre butikksjefene, som typisk lå på 260-270.000 kanskje i gjennomsnitt da.

Noe sånt.

Men jeg, ble ikke tilbudt noe spesialavtale.

Enda jeg klagde osv.

Og enda jeg hadde slitt hardt, i alle år i Rimi, og også hadde gode resultater, fra Rimi Nylænde.

Så da forstod jeg, at Rimi ikke hadde tenkt å satse på meg.

Men heller hadde tenkt å utnytte meg, som en slags dum-snill slave, resten av livet.

Så da bestemte jeg meg, for at nå var det ut av Rimi, og heller inn i en bransje, hvor jeg kunne få en lønn, sånn at jeg kunne få meg hus og bil og etterhvert stifte familie, og også betale tilbake studielån osv.

Så prøvde jeg å tenke litt fram i tid.

Ingeniører, var det mangel på i Norge.

Jeg ville blitt bachelor i informatikk, våren 2005, etter planen jeg la, for studier ved HiO Ingeniørhøyskolen, i 2002.

Så med min bakgrunn, med ti år som leder i Rimi, og også studier på en privat datahøyskole, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på begynnelsen av 90-tallet, før jeg begynte i Rimi.

Og engelsk-kunnskaper hadde jeg, førerkort.

Jeg hadde tatt kurs i data NT server Core-tech.

Jeg var god på internett, og programmering.

Jeg klarte å bygge pc-er selv.

Jeg var flink med kundeservice, fra Rimi osv.

Jeg hadde gått markedsføring og kontor og data, på videregående.

Og arbeidesmarkedet skreik, etter folk, med min type utdanning og kvalifikasjoner, på den tiden jeg ville vært ferdig med bachelor-graden, i 2005.

Samtidig, så var jeg utslitt, etter mange års hardkjør i Rimi.

Så jeg trengte å ta det litt rolig, og prøve å få tilbake litt overskudd, før jeg begynte denne nye karriæren.

Derfor valgte jeg å ta det bachelor-studiet, ved HiO på tre år.

Selv om jeg hadde gått to år, på NHI, på begynnelsen av 90-tallet.

Så jeg kunne nok fått godkjent mange, eller de fleste, av de fagene.

Og så tatt bachelor-studiet, ved HiO, på et eller to år, for eksempel.

Men, jeg skjønte det, at jeg var så utslitt, at jeg måtte ta det litt rolig noen år.

Nesten som et slags sabatsår, som folk kaller det.

Men ikke sånn at jeg ikke gjorde noe fornuftig.

Men jeg jobbet som låseansvarlig på to Rimi-butikker, Bjørndal og Langhus.

Og jeg fulgte studiet og en del forelesninger i hvertfall, ved HiO.

Og drev mye med data og studier hjemme.

Så, jeg tok hensyn til det, at jeg også var overarbeidet.

Og la en plan, som skulle ende med, at jeg fikk en bachelor-grad, i data, våren 2005.

Samtidig som jeg da, også ville ha fått tilbake det meste av overskuddet og drivet, sånn at jeg begynne for fullt igjen, i en ny karriære.

Det var planen.

Men neida.

Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.

Så da forrandret jeg planene, og dro til England.

Til Sunderland, høsten 2004.

Det var da en nødløsning.

Men jeg prøvde å få studiet til å klaffe, likevel.

Men det gikk ikke, grunnet fire måneders forsinkelse på studielånet, grunnet rot fra HiO og lånekassa.

Så sånn var det.

Jeg hadde også en plan B.

Jeg avtalte med Anne Katrine Skodvin, at jeg skulle få fortsett som enten butikksjef, eller assistent, i Rimi, hvis det ble for kjedelig å jobbe med data.

Da hadde jeg jo jobbet i butikk, i 12 år, eller noe.

Og var vant til å prate med mange forskjellige folk, hver dag.

Det var også det Anne Kathrine sa, da en assistent, som het Hilde, slutta fra Rimi Munkelia, i 94 ca. for å begynne i kontor.

At, 'så kjedelig da'.

Altså å jobbe i kontor.

For å få henne til å bli værende i Rimi.

Så jeg hadde vel denne samtalen litt i bakhodet, vil jeg tro.

Om det virkelig var så kjedelig å jobbe med data, eller kontor, at jeg kom til å savne å jobbe i butikk.

Og uansett, så trodde jeg det var lurt å ha en plan B.

Å ha permisjon fra butikksjef-jobben.

Dog uten lønn.

Men det gikk Anne Kathrine tilbake på, etter et års tid.

Av en eller annen grunn.

Hun forklarte ikke det.

Og da var jeg også mer lei Rimi, etter masse kommandering, fra butikksjefer på Bjørndal og Langhus.

Så da brydde jeg meg ikke så mye om det.

Om jeg ikke fikk fornyet den permisjonen, som butikksjef.

Jeg ville jo da fått en assisterende butikksjef-jobb, som plan B, ifølge den avtalen med Anne Katrine.

Det var jo en plan b det og.

Bedre enn ikke noe i hvertfall.

Men jeg så ikke på det som så aktuellt da.

Men det var nå det vi hadde avtalt, da vi hadde møte, jeg og Anne Katrine Skodvin, da vi diskuterte det at jeg skulle slutte som butikksjef, og begynne å studere, på heltid, i 2002.

Så sånn var det.

Og jeg hadde jo 33 vekttall, i bakhånd, fra NHI.

Så å få en bachelor-grad, i 2005, det var nok ikke så problematisk.

Det var en liten fare, at studielånet, kunne ryke, det siste året, hvis jeg ble mye forsinket.

Men det gikk greit, i 2004, selv om jeg hadde problem med trynet.

Så det tror jeg hadde gått greit selv med mer jobbing i Rimi også.

HiO, har uansett, en to-års grad også.

Og den ville jeg fått uansett, etter vårsemesteret 2004.

Så da kunne jeg nok også fått en bra jobb, i næringslivet i Oslo, innen data og/eller ledelse.

Siden arbeidsmarkedet, på den tiden i hvertfall, og vel kanskje ennå, skrek etter folk med den typen kompetanse.

Så da tror jeg, at jeg ville fått en bra jobb.

Nå, så får jeg ikke tilsendt den to-årsgraden min, fra HiO.

For jeg trenger noen papirer, fra NHI.

Men de, som nå heter NITH vel.

De vil ikke sende meg disse papirene.

Og familien min, vil heller ikke sende meg disse papirene.

Så her er det noe fusk, som foregår.

For heller ikke University of Sunderland, ville sende meg disse papirene.

Og heller ikke Rimi/Ica ville sende meg noen papirer.

Så her er det mye tullball.

Hva dette tullet kommer av, det kan jeg bare spekulere på.

Men vi får se om det er mulig å finne ut av det.

Men et ganske stort spørsmålstegn, om de kontraktene, i Rimi, med tre måneders oppsigelsestid.

Og om lønningene som leder i Rimi, som ligger langt under lønningene, i for eksempel Kiwi, hvis jeg har forstått det riktig.

Jeg kjenner for eksempel en butikksjef i Kiwi.

En kamerat av tremenningen min Øystein, i Lørenskog.

Han heter Tom, og jeg har vært med han og Øystein og kamerater av Tom, å spillt fotball, på søndager, på Ellingsrud, og på Åråsen, på en treningsbane der, på søndager, i noen år, på 90-tallet.

Jeg var ikke med hele tida da, fordi jeg skadet kneet et par ganger.

Men jeg og Glenn Hesler, vi var med i perioder i hvertfall.

Og en gang, da jeg gikk hjem fra jobb, på Rimi Langhus, sommeren 2004.

Da gikk jeg av toget, på Skøyen, for jeg trodde jeg hadde noen muslimer osv. etter meg, fra ei dame som jobba på Rimi Bjørndal, som het Songül Özgyr osv.

Jeg er ikke sikker på hvordan det egentlig var enda.

For ingen har fortalt meg noe.

Men men.

Men da gikk jeg forbi butikken til Tom, Kiwi i Waldemar Thranes gt. 1, er det vel , i Oslo.

Og da stod han utafor, og prata med en kollega, eller noe.

Og da sa Tom til kollegaen, eller kameraten, at 'jeg har hørt at han også er forfulgt av mafian jeg'.

Sånn at jeg hørte det, da jeg gikk på andre sida av gata.

Der hvor resturant Schrüder er, eller hvordan det skrives, omtrent.

Jeg hadde jo fått ødelagt trynet.

Så det var ikke sånn at jeg hilste på Tom f.eks., selv om jeg så at han stod der.

Jeg bare gikk forbi, på andre sida av gata, og lot som at jeg ikke så dem.

Men hørte dem gjorde jeg.

Så han Tom, butikksjef på Kiwi i W. Thr. gt., på St. Hanshaugen, i Oslo.

Han vet nok litt mer enn meg, om hva som foregår.

Så jeg får se om jeg skal ringe han, eller noe.

Men da er det kanskje ikke så smart å skrive det her.

For da kan jo noen snakke med han i mellomtida.

Men sånn er det.

Man er vel kanskje ikke like smart hele tida.

Noen ganger er det ikke så lett å vite, hva som er smartest å gjøre heller.

Så noen ganger, så bare gjør jeg noe.

Så sånn er det.

Så får vi se hva som skjer.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Radiotips. (In Norwegian).



Da jeg studerte i Sunderland, så hadde vi ikke TV i leiligheten.

For ingen hadde råd å betale lisens, og heller ikke kjøpe TV vel.

Men Brusk kjøpte TV, i naboleiligheten da.

For han fikk Erasmus-stipend og hele pakka.

Som ikke jeg fikk da.

Men men.

Selv om jeg vel fikk for mye studielån, når det endelig dukka opp fire måneder forsinka osv.

Det er mulig.

Men jeg pleide å sitte mye inne på rommet mitt, da jeg ble blakk.

De dagene jeg ikke var på universitetet eller sports-senteret da.

Men det var ikke sånn at jeg bare satt på rommet da.

De første ukene.

Og den første uka spesiellt, da jeg ikke hadde internett.

Da dro jeg på byen hver kveld, og dro og drakk meg full i Sunderland første kvelden, og Newcastle andre kvelden, mener jeg det var.

Hvis jeg ikke dro til Newcastle allerede første kvelden.

Det er mulig.

Så jeg var ganske mye på byen der.

Så det var ikke bare studentene der, som kjente meg igjen.

Det var vel noen av de lokale folka og, tror jeg.

For jeg pleide å prøve å finne kule klær, i de kule klesbutikkene i Oslo osv.

Så jeg hadde vel ganske kule klær og sånn, tror jeg.

Og hadde også trent en del på Sats osv., de siste årene i Oslo.

Så hvis jeg fant fram noen av de kuleste klærna mine, samtidig mens at jeg trente mye der, og fikk bort alt mageflesket, vil jeg si, etter å ha svømt noen timer i det bassenget i Sunderland der.

Jeg trengte å trene skikkelig, for å slappe av, jeg var stressa og anspent, pga. det her 'mafian'-greiene, i Norge, og også at tryne mitt så rart ut hele tida.

Ei dame på Bentsebru-gata legesenter.

Som hun Cecilie Hyde, hadde anbefalt meg, i Oslo, det første året jeg bodde der vel.

Hun dama på legekontoret der, sa at huden trengte tid for å fikse seg.

Så regna med at trynet ville bli i orden igjen.

Og det hjalp vel, at jeg stressa med å rydde og vaske leiligheten i Oslo osv., natta før jeg dro til Sunderland.

For hvis jeg hadde ringer under øya, da så jeg ikke så ung og femi ut, som trynet mitt så ut, siden det hadde blitt fucka opp, som jeg har forklart om på bloggen her før.

Og hvis jeg trente, og svømte da, så jeg omtrent drakk all kloren i bassenget.

Da så trynet mitt mer normalt ut, av en eller annen grunn.

Så jeg gjorde det noen ganger da, svømte i en time eller noe, i et strekk, som jeg leste at Stein Erik Hagen, eks-kjøpmann og Orkla-eier osv., hadde gjort, før han bestemte seg for å selge aksjene i Steen og Strøm-gruppen, til utlandet.

Så det er kanskje noe man får en hang til, etter å ha jobbet i Rimi, det er mulig.

Så sånn var det.

Men jeg satt en del inne på rommet mitt der da.

Fordi hun tyske dama.

Hva het hun da.

Dörthe, som var sammen med Iwo, også fra Tyskland, eller egentlig Romania, eller noe.

Dörthe, satt hele tida, i loungen, som var et rom, med kjøkkenet.

Hun satt der med laptopen sin, og trådløst internett-kort da.

Og Iwo pleide å spørre henne om hun var 'frisky', kåt, ganske ofte, da jeg var i kjøkkenet der, og lagde mat, kylling-nuggets og chips og chilli con carne, og biff og sånn pleide jeg å lage.

Biff, siden jeg trente så mye der.

Og jeg hadde litt bedre råd, de første ukene i hvertall, en her.

Og vi hadde Aldi-butikk der.

Som er billigere enn Lidl, men bedre varer, synes jeg.

I hvertfall likte jeg den Aldi butikken de hadde i Sunderland.

Du kunne få masse øl og biff og halve butikken nesten for 20 pund, som hadde kosta kanskje 500 kroner i Norge.

Så da var det litt artig å bo noen måneder i utlandet osv.

Da skjønner man, at om Rimi eller Rema eller Kiwi, er en krone billigere, på Pizza Granidosa og sånn, i Norge.

Da er ikke det så nøye, hvis du går på Aldi, i England, så er det halv pris, og sikkert enda billigere, enn hvis du går på Marks and Spencers, som også de er billigere, vil jeg tro, enn de norske butikkene.

Så i Norge, så er det ikke konkurranse på samme måte, på matpriser osv., som det er i England.

Og det er heller ikke på langt nær det samme utvalget.

Bårde Marks and Spencers og Aldi, f.eks., de har mange varer, som man bare får kjøpt hos dem omtrent.

Om det er egne merkevarer, eller ukjente merker, som har egne avtaler med den kjeden.

Så hvis det er ti syltetøy-merker i Norge, så er det kanskje hundre i England da.

Bare for å ta et eksempel.

Så det kan være at det er noe slags samarbeid mellom kjedene i Norge.

Nå vet ikke jeg som mye om Lidl.

Og jeg har hatt dårlig erfaring med dem, her i Liverpool.

Men i Berlin, så synes jeg de var billige og bra.

Men hvorfor de forsvant fra Norge, det vet jeg ikke.

Men det har kanskje med, at nordmenn er skeptiske til Tyskland ennå, pga. krigen osv.

Det er mulig.

Det skal jeg ikke si for sikkert.

Men når jeg ikke lagde mat, eller trente, eller var på universitetet, eller på biblioteket som lå i gåavstand fra the Forge, eller på byen i Sunderland eller Newcastle.

Eller på studentfester, som jeg faktisk var på noen ganger og.

Når jeg ikke dreiv med sånne ting, da satt jeg på rommet, og hørte på musikk, eller så på fotball.

Eller studerte data da.

Eller prøvde å ringe lånekassa eller HiO for å ordne med fagene og studielånet osv.

Men men.

Men da likte jeg å høre på alternative rock-stasjoner.

Som jeg fikk inn på Winamp osv.

Det var mange forskjellige alternativ rock online radio-stasjoner.

Jeg husker ikke alle navnene nå.

Men den som det har blitt til at jeg hører på nå for tida da.

Og som jeg vel kan anbefale av de online alternativ rock radiokanalene.

Det er den som heter 'the Buzz', osv.

Den går det ann å få inn på Real Player osv.

Og den har ikke så alt for nerdete jingles osv., mener jeg å huske, som noen av de andre online radiokanalene har.

Hvis jeg ikke husker feil.

Det er musikk i samme stilen som MTV2 omtrent vel.

Jeg synes det er bra musikk de spiller i hvertfall.

Litt blanding av ny musikk, og kanskje 10 og 20 år gammmel alternativ musikk osv.

Mest kjente sanger da.

Så jeg tenkte jeg kunne ta med om det i samme slengen.

Mens jeg hadde pause fra jobbing osv.

Så får vi se om jeg får gjort noe jobb her også.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Dagens sitemeter II: Noen i Rogaland søker på 'Lars Ramslie Fatso internett chatting', på Google. (In Norwegian).



http://www.google.no/search?hl=nn&client=firefox-a&rls=com.ubuntu%3Ann-NO%3Aofficial&hs=qJz&q=Lars%20Ramslie%20Fatso%20internett%20chatting&btnG=S%C3%B8k&meta=

Da jeg så det søket der, så kom jeg på da jeg bodde i Oslo, før jeg hørte om det her, at jeg var forfulgt av den her 'mafian'.

Da jobba jeg på Rimi, i 8-10 timer om dagen, som forskjellige grader av leder, fra låseansvarlig til butikksjef.

Og på kvelden så satt jeg foran pc-en og enten quizzet på #quiz-show på irc, eller chattet med venner og kjente på #blablabla på irc, eller på MSN eller Mirabilis ICQ, som kom først.

Så når det ble kveld.

Eller natt ble det vel gjerne før jeg tok kvelden, med den døgnrytmen jeg hadde.

Jeg pleide å stå opp kl. 12, og dra rett på jobben, for jeg pleide å ha seinvakt.

Og da la jeg meg sånn i 3-4 tida da, ofte.

Det ble bare sånn, for når jeg kom hjem fra jobb, sånn i 21-22 tiden.

Da pleide jeg å spise mye mat.

Så den maten måtte jo synke osv.

For da hadde jeg gjerne jobbet hardt i butikken, og løpt rundt og spredd varer, eller noe annet morsomt, gjerne i full fart, for at vi ikke skulle miste kontroll på butikken osv.

Men men.

Men poenget var, at da måtte jeg prøve å roe ned, etter all jobbingen, og all chattingen og quizzingen osv.

Så da pleide jeg å lesen noen bøker, helt til jeg sovna da.

For, da var jeg så stressa ofte.

Så hvis jeg ikke konsentrerte meg, om å sovne, så lå jeg gjerne våken i timer.

Særlig hvis jeg skulle jobbe lørdag.

Da måtte jeg jo stå opp klokka 6, for da skulle jeg åpne butikken klokka 7.

Og jeg pleide å legge meg klokka 3-4.

Pga. døgnrytmen min osv.

Det nytta ikke å spise på jobb.

For da var det bare retur, og kø i kassa, og tipping osv., hele tida.

Eller en selger som skulle spørre om noe.

Så det var bare å gi opp.

Magne Winnem, en kamerat fra videregående i Drammen, han pleide å få en av jentene i butikken, til å smøre brødskiver for han.

Pga. de nevnte problemene.

Men det er å be om bråk i Norge.

Det gjorde jeg aldri.

Det tenkte jeg ikke på en gang.

Hvis du spørr feil jente, så putter hun sikkert noe dritt i maten, eller noe.

Så det tenkte jeg ikke på.

Men det var som sagt nesten håpløst å sette seg ned å spise, hvis du var den eneste lederen i butikken.

Som jeg nesten alltid pleide å være, siden jeg pleide å ha seinvaktene.

Men jeg orka ikke å ha en butikksjef Kristian Kvehaugen, på Bjørndal, eller en assistent Irene Ottesen, på Bjørndal, løpende rundt, og kommandere eller intrigere, eller hva man skal kalle det.

Så jeg var veldig takknemelig, da jeg fikk lov å jobbe seinvaktene på Bjørndal, som eneste leder der, det var digg.

Og i tillegg, så dukket det opp bare fine, unge damer, som jeg skulle sjefe for, på seinvaktene.

Det var vanligvis 4-5 fine snupper, eller hva man skal kalle dem, fra Norge, men også mange utenlandske da, siden det var på Bjørndal.

Men jeg gikk stort sett bra sammen med de utenlandske jentene, på jobb osv.

Fordi, jeg har litt skeive og gule tenner og sånn.

For jeg ville ikke ha regulering på ungdomsskolen, for jeg syntes jeg ble nok mobba fra før.

Og det ble jeg og, så jeg synes det var rett valg ennå.

Og faren min lot meg bo aleine, fra jeg var ni år.

Så jeg var ofte ganske nedfor.

Og jeg drakk veldig mye cola, for det fikk jeg alltid av fattern.

Og det er koffein i cola, så det ble jeg vel mer eller mindre avhengig av.

Og jeg var ikke så flink til å pusse tenner, siden jeg var ofte så nedfor, at jeg satt omtrent som paralysert i sofaen av stress og angst noen ganger, siden jeg ikke var vant til å bo aleine, og ikke forstod hvorfor jeg absolutt skulle bo i det huset aleine, når fattern og dama hans og søstra mi, og fra to til tre stesøsken bodde i et hus et par hundre meter ned en vei osv.

Så da var det ofte at jeg var så nedfor at jeg ikke pussa tenna og sånn så mye.

I hvertfall ikke før jeg begynte på ungdomsskolen.

Og da var tenna allerede ganske gule, mener jeg å huske.

For det husker jeg Per Furuheim, sa engang, da fattern lot meg sitte i bilen, mens han var oppe hos Ruth Furuheim.

Da sa han, 'han har gulere tenner enn meg', til noen kamerater.

Og det var vel før jeg begynte på ungdomsskolen tror jeg.

Men men.

Og jeg jobba ofte så mye, at jeg fikk mørke ringer under øya osv.

Så de norske damene, synes nok kanskje ikke at jeg så sossete og boyband-aktig nok ut.

Mens de utenlandske jentene, de tror jeg er vant til gutter og menn, som ser litt tøffere ut.

Eller mindre boyband-aktige ut.

Så jeg gikk stort sett greit overens med de utenlandske jentene på jobben.

Men det går jo på oppførsel osv. og det.

Men jeg synes mange av de, spesiellt de pakistanske damene, husker jeg, de oppførte seg ofte veldig bra.

Så jeg likte både de norske og de utenlandske damene, som jobba på Rimi Bjørndal, må jeg innrømme.

Så det var ikke sånn at det var dårlig arbeidsmiljø, eller noe, på Rimi Bjørndal.

Men jeg jobba like bra på Rimi Nylænde, i årene før, selv om det var kanskje mer kjedelige kolleger for en ungkar der.

Det er mulig.

Men men.

Men jeg pleide som sagt å lese bøker, før jeg fikk sove osv.

For jeg var ofte oppspillt, eller hva det heter, siden jeg hadde et ganske hektisk liv.

Jeg hadde fotball-trening osv., i tillegg til data og jobbing osv og.

Og jeg var på byen med bruttern og noen kamerater osv. og.

Så jeg hadde litt å drive med.

Jeg likte å lese bøker på norsk.

For jeg leste bøker for å slappe av, skal jeg være ærlig.

Så da foretrakk jeg å lese norske bøker.

For det var enklere, da slapp jeg å anstrenge meg, for å lese, som jeg vel måtte for å lese på engelsk.

Selv om jeg sikkert leser engelske bøker mye lettere nå.

Det er vel bare en vanesak.

Men men.

Da jeg bodde på Bergeråsen, så leste jeg mest krim, som LeCarre, Maclean, og han som skrev om gåten Jason Bourne osv.

Jeg leste mange bøker av hver av de forfatterne.

Men da jeg flytta til Oslo, og var student, så pleide jeg å lese en del science-fiction osv., det første året jeg bodde i Oslo.

Orwell og Huxley og mye annet da.

Og også norske bøker, begynte jeg å lese mye av etterhvert.

Jeg leste nesten alt av Hamsun.

Noen av bøkene har jeg lest to ganger nå.

Jeg leste Mykle.

Cecilie, venninna til søstra mi, fikk meg til å lese Ambjørnsen/den siste revejakta, og hvite niggere osv.

Og Lars Saabye Christensen, fikk de vel meg til å lese.

Beatles prata hun Cecilie om, hele tida.

Og hun fikk meg til å lese Bjørnboe/Uten en tråd, eller hva den heter.

Den leste jeg mens jeg lå ved siden av henne, i senga til bestemora hennes, i Svelvik.

Da jeg og søstra mi var på besøk i 89 en gang.

Men hun Cecilie pleide å være mye på besøk hos meg på Bergeråsen og da.

Men jeg rørte henne ikke da.

Hun hadde vel klær på og tror jeg.

Noe sånt.

Men hun var vel også lesbisk eller bifil, må jeg skrive.

Men det hendte, når hun lå i vannsenga, mellom meg og søstra mi.

Vi hang mye sammen, i noen måneder, så vi lå til og med i samme seng.

På rommet mitt.

Og da hendte det, at hun Cecilie og jeg, i søvne, ble litt nærgående.

Så det var nesten som sex.

Og ganske digg faktisk, husker jeg.

Men vi hadde klær på oss da.

Men vi bare ble veldig nærgående og var vel litt kåte begge to da, så i søvne så husker jeg sånn vagt at det skjedde noe greier.

Men ikke noe alvorlig, for vi hadde klær på oss.

Men sånn var det.

Men hun fortalte visst søstra mi seinere, at hu hadde vært forelska i henne.

Og da hadde søstra mi vært venninne med henne i 2-3 år, uten å skjønne tegninga.

Men da fikk hu vel litt sjokk, og kutta ut henne som venninne da.

Så søstra mi er nok litt nerd, eller i hvertfall litt treg, må man nok si, når det gjelder sånne underfundige ting, og å skjønne mennesker også.

Men det er nok jeg litt også.

Kanskje det er pga. muttern, som var ganske opptatt av at ting skulle være gammeldagse og ordentlige og sånn.

Det er mulig.

Noe sånt.

Men jeg leste også en bok på Bergeråsen, som jeg kom på nå.

Det var Johan Borgen - Lillelord.

Som vi måtte lese, i 1. eller 2. klasse, på videregående.

Sa norsklærer Samland.

Og den boka synes jeg faktisk var ganske artig.

Han gikk inn i noe tilstand, og dro på hytta på Hurumlandet, var det vel, og sånn.

Og tulla med tanta si osv., tror jeg det var.

Det ville nok ikke jeg ha gjort men.

Da hadde det blitt litt slitsomme tilstander i familien.

Selv om tante Tone skulle danse og sånn noen ganger.

Og vel må sies å ha flørta litt, i bryllupet til sønnen sin Tommy, i Fredrikstad, i 2002.

Løff heter hun til etternavn, eller pikenavn.

Mora hennes bor i Drammen, og heter Fru Løff.

Hvis hun ikke er død nå da.

Hun hadde også en dansk mann, en stund, ved siden av onkelen min, Håkon.

Som ikke dukka opp i bryllupet til sønnen sin, Tommy.

Men Tone bestemte seg visst for å bli på Bergeråsen med Håkon da.

Så det er kanskje Tone som er sjefen der.

Hva vet jeg.

Men men.

Hun sa at jeg kunne ha hjemmet deres som et reservehjem osv.

På Bergeråsen.

Men Tone og Håkon.

Ærlig talt.

Jeg trokke jeg hadde orka det.

Selv om de er hyggelige.

Men jeg tror det er litt tilstander der.

Pia sa at Håkon hadde drevet med incest med ungene til dattra si Lene.

Men Pia sier jo også mye rart, det må jeg ta med.

Og Tommy sa at det ikke var sant, i begravelsen til Ågot, i år 2000, eller når det var igjen.

Men men.

Men jeg skulle skrive om bøker ja.

Jeg leste også Axel Jensen, som jeg syntes var bra.

Og Jens Bjørneboe.

Og en bok som het Ikaros, husker jeg.

Og en del nye forfattere, som Vetle Lid Larssen, eller hva han heter.

Og han som skrev salmer ved reisens slutt osv.

Erik Fosnes Hansen, var det vel.

Søstra mi ga meg vel den.

Og sa at Onkel Runar hadde lest den, da de var i bryllupet til Heidi, kusina vår, var det vel, i Roma, for ti år siden, eller noe.

Men men.

Og masse andre bøker.

Men en av de nye norske forfatterne, som jeg synes har skrevet best.

Som skriver på en vanlig måte.

Og ikke på en tilgjort måte, som f.eks. Erlend Loe da.

Som vel var typisk 90-talls.

Men Ramslie, og også han med Trynefaktoren og Hilal osv.

Hva heter han da.

Jeg leste Kjærstad, og hva de nå heter alle sammen.

Den siste Dylan.

Hva heter han da.

Jeg får søke her.

Torgrim Eggen ja.

Han synes jeg også skriver bra.

Så hvis jeg skal nevne to norske forfattere, av de nålevnde, som jeg synes er bra, så er det vel Eggen og Ramslie, vil jeg si.

Hamsun synes jeg jo skriver veldig bra.

Det må vel være favorittforfatteren min, uansett hva han drev med under krigen.

Men men.

Bjørneboe og Mykle og Axel Jensen osv., synes jeg også som sagt er dyktige.

Og Ambjørnsen og Lars Saabye Christensen er jo veldig dyktige også, av de nålevende.

Halvbroren var kul å lese, for eksempel, synes jeg.

Men en bok som overrasket meg, det var Mikrokaos, av Lars Ramslie.

Den synes jeg var skrevet på en kul måte, og var artig å lese egentlig.

Så det blir spennende å se hva som dukker opp fra forfattere som Eggen og Ramslie osv., i årene fremover.

Hilal av Eggen syntes jeg også var kul.

Han var litt forut for sin tid kanskje, med å skrive om islam osv.

Det er mulig.

Men men.

Eggen er jo også flink til å ta opp tidsaktuelle tema, som trynefaktoren, som vel gikk på maktkonsentrasjonen i norsk politikk osv.

Uten at jeg vel rakk å lese ferdig den boka før jeg dro for å studere i Sunderland, i 2004.

Men jeg får håpe jeg får jobba og tjent opp noen penger, så kan jeg bestille de her bøkene.

Eller laste de ned som lydbøker på piratebay.

Vi får se.

Skal vi se om jeg finner mer om den Mikrokaos-boka da.

Mikrokaos er blitt en ganske god roman. Om den er så sterk som Biopsi er vanskelig å avgjøre, fordi de er så forskjellige. Mens Ramslies første roman er tett, vakker og poetisk, er Mikrokaos stor, luftig og høyst prosaisk, både i stil og innhold. Mens Biopsi skildrer et ekstraordinært forhold mellom far og sønn, beskriver Mikrokaos ordinære situasjoner som kjærlighetslivets banale kjekling, på en måte som gjør at de fleste vil kjenne seg igjen. Og mens Biopsi serverer et borgerlig-konservativt menneskebilde i en form rettet mot hjertet, er Mikrokaos en langt mer interessant og tankevekkende bok med et langt mer utfordrende menneskesyn.

http://www.vinduet.no/tekst.asp?id=201

Coveret var kanskje litt rart men.

Jeg hadde glemt at boka hadde et så rart cover.

Men men.

Jeg leste også en bok av en franks forfattern, som jeg synes var dyktig, ikke så lenge før jeg dro til England.

Det var Hollenbeck, eller noe.

Skal vi se.

De grunnleggende bestanddeler, av Michel Houellebecq, var det jeg leste.

Og han hadde en del teorier, i forbindelse med dagens samfunn osv., som var interessant i hvertfall, som en yttring.

Man trenger jo ikke sluke alt man leser i bøker rått, man kan jo også lese bøker og aviser osv. med en viss distanse.

Sånn at det er vel ikke automatisk slik at man blir kommunist, av å lese en utgave av klassekampen, f.eks., selv om det kanskje virker som at noen tenker sånn, noen ganger.

Men men.

Skal jeg se om jeg finner mer om den boken:

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=129078&rom=MP

Jeg kjøpte også 'plattform', av samme forfatter, før jeg dro til England.

Men den lånte jeg bort til medstudent Brusk, fra HiO, som bodde i naboleiligheten, sammen med noen tyske studenter og en jente fra USA, som het, tja, ikke godt å si, men hun hadde vel en navn hun og.

Hm.

Og en fra Bulgaria, eller noe, som het, tja, Gabriella, tror jeg.

Som studerte til å bli gymlærer osv.

Så hun studerte 'sports', eller hva de kallte det.

Hun var hyggelig.

Mora hennes var på besøk.

Og da bakte de til og med noe ungarske kaker eller flatbrød, eller hva man skalle kalle det.

Eller hvor hun var fra igjen.

Det var hyggelig.

Hva het hun amerikanske da.

Samme det.

Men Brusk lånte den boka da.

Men jeg dro til London, før jeg fikk sagt hadet osv.

Så han har vel den boka enda.

Hvis han ikke ga den bort da.

Så jeg fikk ikke lest den gitt.

Men men.

Jeg så den på W.H. Smith, i Sunderland.

Og vi pleide å ha noe sånn der diskusjonsgrupper, nesten, og diskuterte religion osv.

Jeg og Brusk og Nelifer, en tyrkisk dame, som bodde i Tyskland, som bodde i leiligheten vår, før hun og en annen tysk dame flytta.

Og hvem fler det var som var med.

Brusk dro meg med på det da.

Og det var jo artig.

Man måtte passe seg og ikke si noe stygt om islam da.

Men det er mulig islam blir litt stigmatisert i media osv. nå.

Hva vet jeg.

Men det er jo ikke så lett for en som ikke er muslim, å prate om islam, sikkert, uten å si noe feil.

Men det tror jeg muslimer skjønner selv og.

Men men.

Men jeg prøvde å være ganske diplomatisk osv. da, og ikke ha for sterke meninger osv.

Men jeg har egentlig ikke det nå.

Nå tror jeg det er mye som foregår i bakgrunnen, som ikke kommer frem i media osv.

Så nå er jeg ganske avventende og nøytral, før jeg vet mer om hva som har foregått/foregår, med New World Order, og den her såkallte jødiske verdenskonspirasjonen og/eller Illuminati, eller hva det er.

Men sånn er det.

Jeg kom vel med noen henvisninger til Houellebecq da, da vi hadde sånn here relgionsdiskusjons-grupper osv., i leiligheten vår.

Så da kjøpte jeg faktisk den plattform-boka, på engelsk og.

På W.H. Smith, i Sunderland.

For de første ukene i Sunderland, så hadde jeg god råd.

For jeg hadde jobba som leder hele sommeren, på Rimi Langhus, for butikksjef Stian slutta og begynte i noe ingeniørfirma, eller noe.

Så da trengte de en leder til å jobbe der, den sommeren.

Og jeg hadde jo fått ødelagt tryne, i Oslo, som jeg har skrevet om på bloggen her før, et halvt år tidligere.

Så det var kanskje ikke det mest innlysende valget, å jobbe i butikk, med flere hundre kunder innom hver dag, når man så rar ut i tryne.

Men jeg trengte penger, for å få kontroll, på livet mitt, med det her 'mafian'-greiene osv.

Så derfor slo jeg til på det, å være leder på Rimi Nylænde, heltid, sommeren 2004, før jeg dro til Sunderland.

Og da brukte jeg mye møter og prøvde å vitse og være omgjengelig, ovenfor de unge gutta, som jobba der.

Og jeg tok de viktigste tingene selv, som frukta og alle bestillingene mer eller mindre.

Så da tror jeg vi klarte å holde butikken, minst like bra, som vanlig, på Rimi Langhus, som er en litt vanskelig butikk å få til å fremstå bra.

Siden det er så lite hylleplass og lagerplass der, samtidig som det er fler kunder innom, enn på Rimi Nylænde osv.

Nå har de jo revet den butikken da, så nå skal det bli ICA Supermarket der, hvis jeg ikke husker feil.

Og den butikken tror jeg sikkert kommer til å gå bra, siden det er like ved en stor vei, som går fra Ski, til Europaveien osv.

Så sånn er det

Men jeg ga den engelske platform-boka til hun Nelufer da.

Siden hun virka interessert i den forfatteren.

Fem pund, eller hva den boka kosta.

Det var ikke så mye for meg, på den tiden, som hadde jobba heltid, i ti år før det her.

Og hadde hatt noe forbrukslån osv., siden jeg var litt deppa osv., og prøvde å komme meg opp.

Men men.

Så jeg bare tok med den boka, da jeg var i bokhandleren, og lånte den til hun Nelufer da.

Men da tror jeg hun ville betale, noen dager seinere.

Noe sånt.

Og det tok jo fire måneder å få studielånet der.

Hadde jeg visst det, så hadde jeg nok ikke brukt så mye penger de første ukene.

Men sånn er det.

Nå får det vel være nok boktips her.

Jeg får heller skrive mer boktips, på en mer forhåpentligvis mer gjennomført måte, ved en senere anledning.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

De her er nesten som en slags nødproviant i England. De koster 1.50 eller 2 kr. boksen. Men det har omtrent vært luksusmat for meg noen uker. Men men.



PS.

Det her er egentlig ikke nødproviant da.

Etter det her, så har jeg makaroni, havregryn og ris.

Og etter det igjen, så har jeg noe kyllingsuppe, som jeg kjøpte, som var veldig billig i 99 pence butikken osv.

Mange esker.

Og sikkert noe mer greier og.

Så det er nok ikke sånn at jeg sulter ihjel, selv om lønningssjekken drøyer i noen uker til, det er det nok ikke.

Jeg er vant til å jobbe som butikkleder, i ti år og enda flere år i butikk, hvis man tar med årene på CC Storkjøp i Drammen, og OBS Triaden, og tiden på Rimi før jeg ble leder osv.

Så jeg er vant til å ha sånt i bakhue.

Og jeg har masse te og sukker også, så da kan man bare drikke det ved siden av den litt kjedelig maten, så får man dekket de fleste kickenen man trenger, når det gjelder sukker og mat osv.

Skulle jeg tro.

Vi får se hva som skjer.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

Nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet på Bergeråsen her.

Og jeg tenkte på bestemora mi Ingeborg osv., som bebreider meg, at søstra mi, i Oslo, begynte å vanke sammen med litt dårlig selskap, og fikk en unge med en somalier som ikke var noe ansvarlig far osv.

Mens hun bodde på Ungbo, hvor jeg også bodde, og hvor jeg fikk ordna henne et rom da.

Etter at hun de første månedene fikk bo på rommet mitt.

Bestemor Ingeborg, tror kanskje at Pia ble villstyrlig da, mens hun bodde hos meg i Oslo.

Men nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet, mens Pia bodde hos fattern og dama hans Haldis, i Havnehagen.

Jeg bodde jo i Leirfaret aleine.

Og der ville ikke Pia bo, etter at hun flytta til Berger fra Larvik, for muttern klarte ikke å ta seg av henne lenger.

Pia rømte hjemmenfra.

Til en dame, som ringte politi eller barneværnet eller noe.

På Tagtvedt i Larvik.

Så ble hun boende hos fattern i Havnehagen da, frem til 1989, da hun bodde noen måneder hos meg i Leirfaret, før fattern solgte huset, sommeren 1989.

Men fra 83, var det vel, så bodde hun hos fattern og dem i Havnehagen.

Og en gang, da hun var sånn 16 år, tenker jeg.

Da hadde hun og ei jente som ble kallt Tina Turbo.

Hvis det ikke var Eva Olsen.

Da hadde de sitti på med en gutt fra Svelvik, som ikke hadde lappen.

Og dem hadde kjørt ut av veien, ved Grunnane, mellom Svelvik og Berger.

Og knekt en lyktestolpe, sånn at strømmen gikk i Svelvik, var det vel.

Noe sånt.

Og jeg var mer sånn, at jeg satt hjemme og drev med data, eller spillte fotball med Berger IL, eller var ute med båten og sånn.

Jeg var vel ikke sånn ungdomskriminell, eller noe.

Jeg var litt kleptoman en periode da.

Da jeg var sånn 15-16 år osv.

Men jeg la det av meg, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring.

Og da jeg gikk på skole i Drammen som 18-åring.

Men jeg var ikke sånn at jeg røyka og sånn.

Og jeg synes ikke det var så artig å drikke heller.

Men jeg syntes musikk, og parabol-tv, og nye rambo og rocky og mad-max-filmer og sånn var kult.

Og å dra ut med båten på fjorden, og å dra på ferie til England, på språkreise om sommeren, og andre ferier, og engelsk fotball osv.

Det syntes jeg var kult.

Og jeg festa litt i England da.

Så det var ikke sånn, at jeg bare satt hjemme, f.eks. da jeg var på språkreise i Brighton, da var jeg alltid ute om kveldene.

Men på Bergeråsen, så var det ikke så mye å gjøre, så da satt jeg mye hjemme og dreiv med data og så på sport på TV og sånn.

Tremenningen min i Lørenskog, Øystein, han skaffa de nyeste dataspillene, og de nyeste action-filmene osv., så da ble jeg litt populær faktisk, de siste årene jeg bodde på Bergeråsen.

For da var det noen som skulle låne filmer osv.

Så sånn var det.

Men søstra mi, bodde jo nede hos fattern og Haldis.

Så hva som foregikk i det huset der, det vet jeg ikke.

Jeg bodde jo i Leirfaret.

Og bestemor Ågot, var vel den i familien, som jeg kom best overens med.

Og hun var snill og gudfryktig osv.

Ihvertfall kristen.

Og hun var veldig opptatt av hva som gikk ann å gjøre osv.

Og at man måtte ikke gjøre sånn og sånn.

Men hun begynte å bli litt senil, og hadde vel ikke gått så mange år på skole.

Så det var like mye hun som hørte på meg noen ganger, som omvendt, nesten.

Det var ikke sånn at jeg hørte på alt hun sa, uten å vurdere det liksom.

Men etterhvert, så klarte jeg meg mest selv.

Og lagde mat selv og sånn, på Bergeråsen.

Selv om det gikk mye i Pizza Grandiosa osv., det må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

En av de som pleide å låne filmer av meg, som jeg kopierte av Øystein.

Fatter fikk tak i et videokamera, på en eller annen måte, og jeg hadde video, først en som fattern kjøpte, og så en jeg kjøpte selv, da jeg begynte å jobbe på CC, i Drammen, i 88.

En som oftest pleide å låne filmer, det var Ole Tony Bergum. Eller om det skrives Ole Tonny.

Noe sånt.

Og det året jeg jobba og gikk på skole i Drammen.

Det var 88/89.

Da var jeg innom vannsengbutikken, til fattern og Haldis, på Strømsø i Drammen, etter skolen.

Og da var Christell der, dattra til Haldis.

Hu må ha gått på Sande VGS. det året der, vil jeg tippe.

Det var første året hun gikk på videregående, siden hun gikk to år under meg.

Hun gikk på almenn, selv om hun vel ikke gikk for å være så smart.

Men hun skrev en særoppgave, om Australia, året før, tror jeg det var.

Og da måtte jeg skrive den inn på skrivemaskin.

For det hadde ikke hun.

Men jeg gikk på handel og kontor, så jeg hadde en nerdete casio skrivemaskin.

Men det var vel kult å ha sånn skrivemaskin da, syntes jeg, med minne osv., fordi det var i 1986, eller noe, som jeg kjøpte den, da jeg fikk stipend.

Noe sånt.

Så da måtte jeg skrive inn særoppgave om Australia da, på Casio skrivemaskin.

Og da fikk Christell M, eller noe, tror jeg.

Så det innholdet var ikke dårlig, på den oppgaven.

Så hun er nok ikke så dum egentlig, som hun kanskje virker noen ganger.

Noe sånt.

Hva vet jeg.

Men men.

Men da fortalte Christell meg, at skolebussen, som hun satt på.

De hadde kjørt forbi en bil, på vei fra Sande til Berger, like ved Nesøya der, eller hva det heter igjen.

Der hvor Herodes Falsk har sommersted, mener jeg å ha lest i avisa.

Det er en øy, hvor de har en vei som er bygget opp, i fjorden, et par hundre meter vel ut til den øya.

Bjerkøya, heter det vel.

Det er en kiosk også der, ved hovedveien, der hvor den veien går ut til Bjerkøya.

Hvis ikke kiosken er konkurs nå da.

Sånne kiosker som det, har det vel blitt færre og færre av, opp gjennom årene, så det er mulig den kiosken er stengt nå.

Hvem vet.

Det er en slags bro, under den veien.

så hvis man har en lav båt, så kan man kjøre under den veien.

Det prøvde jeg en gang, med båten til Øystein og dem, da vi kjørte til Sande, for jeg måtte kjøre båten, for Øystein, tremenningen min, var ikke så vant til å kjøre båt, mens jeg hadde kjørt båten til Haldis, før den ble vraka, i en høststorm, på 80-tallet.

Men men.

Så det går ann å kjøre under den veien.

Det fant vi ut, da vi skulle besøke Kjetil Holshagen, som vi pleide å vanke med på Bergeråsen.

Men han flytta til Sande, Dunihagan, eller noe, i 87, eller noe.

Så da kjørte vi båten til Sande da.

Og det var ganske langt egentlig med båt.

Lengre enn man tenker seg.

For det er ikke så langt med bil.

Men med båt, så går det treigt.

For båten går jo ikke like raskt som bilene.

Så det er faktisk kortere vei til Holmestrand, mener jeg å huske, med båt, fra Berger, enn det var til Sande.

Men med bil, så er det dobbelt så langt til Holmestrand.

Det høres kanskje rart ut, men sånn er det bare.

Men Ole Tony, han var dau, sa Christell.

For dem hadde sett bilen, fra skolebussen.

Så det var ikke så artig.

Han gikk i klassen min fra 79 til 86, var det vel.

Så selv om han ikke var bestekameraten min eller noe.

Så var han vel en av de mer normale i klassen, må jeg vel si, når jeg tenker tilbake.

Selv om jeg kanskje kødda litt med noen av filmene jeg spilte inn til han, med trackinga osv., som det var på video-spillere da.

Og han ble vel litt kødda med, av Odd-Einar og sånn, i klassen.

Så han var litt mobbeoffer kanskje, nesten på samme måte som meg.

At folk dreiv og kødda og sendte meldinger osv.

Noe sånt.

Hvertfall Odd Einar kødda med han, hvis jeg husker riktig.

Selv om jeg ikke husker om Ditlev og Odd Einar kødda med han.

Men alle de tre kødda med meg, og Karl Fredrik noen ganger, og Erik Ree osv.

Så jeg fikk min del med kødding jeg og.

Men Ole Tonny, han hørte jeg sjelden noe kødding fra.

Så han var vel faktisk en av de mer normale i klassen.

Selv om jeg aldri var bestekamerat med han.

Så var det ikke noe kult å høre Christell fortelle at han hadde daua da.

Så sa jeg, at jeg ikke trodde det var sant.

At Christell hadde misforstått.

Men da sa hu, at folka som hadde gått i klassen min og sånn, var det vel, hadde sagt det på bussen, at Ole Tonny hadde daua i ulykken, da han kjørte av veien da.

Så da skjønte jeg, at hun hadde skjønt det riktig.

Så sånn var det.

Men men.

Det var i det hele tatt ganske mange som daua de årene jeg bodde på Bergeråsen, av ungdommer osv.

En som het Stenberg vel, han løp utfor et stup en kveld var det vel, og daua.

Ole Tonny, kjørte ut og daua.

Eirik Furuheim, kjørte av veien, og da kunne storebroren til Karl Frederik, se inn i hjernen hans, fikk vi høre.

Så trodde Carl, eller Karl, at da hadde han blitt hjerneskada, eller noe.

Så vi skeptisk til han da, da han kom tilbake fra sjukehuset.

Men han var egentlig grei da, tror jeg.

Jeg lånte luftgevær av han, en gang.

Jeg og Ulf Havmo.

Da var på verkstedet til fattern, på Sand.

Og da var det noen fra byen, enten Oslo eller Drammen, på ei hytte, som ringte noen, så kom det noe helikopter over hue på vårs.

Så da glemte vi geværet ute.

Ulf sa han satt det i hjørnet på verkstedet.

Så fant ikke jeg det.

Så var det på hjørnet, utafor verkstedet.

Så da hadde luftgeværet rusta.

Men Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, eller hva han het.

Han ble ikke sur engang.

Så han var egentlig ikke så ille, selv om han hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske i hvertfall.

Men men.

Mer da.

Ole Tonny daua ja.

Han yngste sønnen til Ruth Furuheim, han døde, i hagan til Christian og Petter Grønli, i 79, eller 80, var det kanskje.

Da de lagde snøhule, og den fallt over han, da Petter og Christian var inne og spiste middag.

Så Tove, mora dems, ga ikke middag til han sønnen til Ruth Furuheim.

Enda jeg, jeg fikk ofte mat hos dem.

Så det var litt rart.

For jeg ble kamerat med Petter og Christian, etter at han sønnen til Ruth døde da.

For da flytta jeg dit fra Larvik.

Men mora dems, Tove, hu døde også, i 81, eller 82, eller noe.

Noe sånt.

Og det var også en gutt som døde, som fallt i fjorden, fra fjellet ved Ulvika, eller om det var lengre bort mot Berger.

Og kattene mine, som jeg hadde da jeg bodde i huset i Leirfaret aleine.

De ble borte hele tida.

Enda jeg sørga for at dem fikk mat osv.

Så det var litt rart, hvorfor alle kattene døde.

Men fattern sa at kattene klarte seg ute, når de var et par måneder gamle, mente han.

For kattene nede hos Haldis gikk ute aleine.

Men den katten så vi aldri igjen.

Det var vel den andre katten jeg hadde det da.

Like etter at den første katten, fra Larvik døde.

Så var det en katt som het Tiger, også en av kattungene til Susi, katten til Christell.

Den levde litt lengre enn den andre, men den døde den og.

Så var det den fjerde katten.

Den het Kitty, sa Christell.

Den ble vel nesten to år kanskje, så døde den og.

Den fikk jeg da den egentlig var for ung til å være borte fra moren sin.

Så den måtte jeg roe ned, hele dagen og natta, den første tida jeg hadde den.

Men den drakk melk av en skål da, eller skje, var det kanskje.

Så det gikk greit.

Men den var nok litt for ung, til å være borte fra moren sin.

Men det var sommerferien.

Og da gikk det ann å passe på katten da, siden det ikke var skole osv.

Men etter at den også døde, med at noen hadde slått istykker kjeven, og tarmen hang ut osv.

Fattern fant katten, og sa den hadde blitt overkjørt av moped.

Det var rart at katta ikke dukka opp, da jeg ropte, syntes jeg.

Men den var der, da fattern kom opp fra Haldis, i et eller annet ærend.

Men etter at den katta også måtte bli avlivet, hos dyrlegen, da ville jeg ikke ha fler katter.

Da ble det litt mange katter som døde.

Det var slitsomt, for man ble jo knytta til de kattene.

Fordi jeg bodde jo aleine i det huset, så når man da hadde katt, så ble jo det litt selskap da nesten.

Selv om det ikke var som at et menneske bodde der.

Så var det i hvertfall en katt som man ga mat til og ropte på, for å komme hjem om kvelden osv.

Så det var jo bedre enn ikkenoe liksom.

Men det var så slitsomt siden de døde hele tiden.

Og ingen av de døde naturlig.

Men de tre første, bare forsvant.

Fettern min Tommy, fant den første, etter noen måneder, og sa den katta, Pusi, hadde blitt kjørt over av en bil, og at noen hadde hivd den ti meter ned en skråning.

Ved bussholdeplassen ved gamlehjemmet.

Men jeg så ikke noe skader på katta.

Så jeg syntes det hørtes rart ut.

Så hva som skjedde, det veit jeg ikke.

Den andre katta, Pusi 2, den ble borte etter en uke, eller noe, for fattern sa den klarte seg ute, da vi skulle kjøre bort på Sand, eller til Oslo, eller noe.

Så fikk jeg ikke ta med katta.

Den tredje katta, Tiger, den ble vel bare borte, tror jeg.

Etter noen måneder vel.

Mens den fjerde katta, den levde et år, eller to, før fattern fant den på terrassen da, med kjeven knust, og med tarmen hengende ut.

Eller det var vel jeg som så det.

Fattern sa bare at katta var på verandaen da.

Men han la ikke merke til, at katta var skada.

Det var det jeg som så.

Enda jeg så jo det med en gang, at kjeven var knust osv.

Tenna stod vel vanlig, men kjeven hadde løsna fra tannraden da, så den kjeven hang under tenna.

Men det gikk ann å fikse, det kunne katta overleve, sa dyrlegen.

Men han dyrlegen i Sande, han var en litt eldre kar.

Så han så ikke det med en gang, at tarmen også hang ut.

Så jeg måtte vise han det.

Og da skjønte jeg på at han, at da ble det vanskelig.

Da måtte katta på dyre-sykehus, osv.

Men det orka ikke jeg.

Med fattern osv.

Som egentlig ikke likte katter.

Han ville jo at den to måneder gamle kattungen, Pusi 2, at den skulle gå aleine, rundt huset, mens ingen var hjemme.

Altså den fikk ikke være inne.

Så den ble borte.

Og da å få til det, at fattern betalte mange tusen, for at katten skulle være på dyre-hospital.

Og kanskje ikke overleve alikevel.

Og at det skulle ta tid fra skole osv.

Nei, det ble litt for mye styr osv.

Da ville nok folka på Bergeråsen, trodd at vi var gærne, hvis vi brukte mange tusen, på en katt, på sykehus.

Så da ble det til, at jeg sa at han skulle bare avlive katta.

For det ble nok bare tull, med sånn dyrehospital osv.

Jeg tenkte vel at det var noe galt.

Siden katta kom, først når fattern dukka opp.

Etter at jeg hadde ropt på katta, i timesvis mer eller mindre.

Så da orka jeg å stresse med fattern, at nå må vi på dyrehospitalet, og se hvordan det går med katta osv.

Jeg orka ikke sånn tull.

Jeg var ikke så på bølgelengde, med fattern, på den tida der.

Og har heller ikke vært det seinere.

Så det var vel ikke sikkert at katta hadde blitt seg selv igjen heller.

Og i ferier og sånt, så var det tungvint med katta.

For bestemor Ågot, hu klarte ikke å ta seg av katta.

For hu likte ikke katter, og den begynte å mjaue og sånn, og lurte på hvor jeg var da, hvis vi var på ferie på Gol osv.

Som vi var, i 83, eller noe.

Noe sånt.

Og da ringte vi bestemor Ågot, på lørdagen, og da var hu fortvila, og katta mjaua i bakgrunnen.

Så det var siste gangen hu ville ha katta.

Så det var nok best å avlive katta da.

Og da fattern spurte meg, om jeg ville ha ny katt, neste gang Susi fikk kattunger.

Nei, da orka jeg ikke mer.

Det var artig å ha katt, og jeg synes de var fine dyr.

Men når de døde hele tida, så ble det så slitsomt, så jeg orka ikke å ha flere katter da.

Når fire katter hadde dødd, fra 1981 til 1984, eller noe.

Da var det liksom nok.

Så sånn var det.

PS 2.

Her er meg og katta, sommeren 83, eller noe, da jeg og søstra mi, var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes (som er i bakgrunnen på bildet), i Nevlunghavn:



Det var katten som Christell sa het Kitty.

Det var vel den fjerde og siste katten jeg hadde.

Dette her var vel sommeren 83, da jeg var sånn 12-13 år, og den katten døde vel året etter, hvis jeg husker riktig.

Noe sånt.

Det er fra et bilde, som bestemor Ingeborg sendte meg, da jeg bodde her i Liverpool, i Walton, for to-tre år siden.

Men men.

Dette var altså ferien etter, at vi var på Gol.

Jeg tror det her kanskje var sommeren, som søstra mi flytta til Bergeråsen.

For jeg tror ikke hun var med til Gol, som nok var påsken før det her.

Så om jeg fikk katta sommeren et år før det her bildet.

Det er mulig.

Noe sånt.

Og at katta døde høste, et drøyt etter det her.

Noe sånt.

Jeg måtte ta med katta til Nevlunghavn, siden bestemor Ågot ikke orka å passe katta, siden hun ikke likte katter.

Enda hun var oppvokst på gård.

Gården Mogan, i Numedal.

Selv om hun ikke ligna på bildet som hun viste men.

"Je' vet itte je', sa hu mor".

Det pleide Ågot å si noen ganger.

Så hun var vel fra der dem prata sånn da.

Noe sånt.

Jeg veit ikke om dem snakka sånn i Numedal, på Rollag.

Men dem gjorde vel det da, siden Ågot sa det.

Noe sånt.

Men men.

Så da vi var i Nevlunghavn, den sommeren, så passa jeg veldig bra på katta.

For jeg hadde hatt problemer, med at de første kattene, ble borte.

Jeg lot katta gå rundt i hagen der.

Det gikk greit.

Men, jeg hadde katta på rommet, om natta.

Det var det gamle rommet til Martin.

Og det gikk litt på nervene løs, å bo der.

Fordi bestemor Ingeborg, hun var så streng og fant på så mye rare ting.

Hun er jo oppvokst i København og i Tyrol osv., fra noen kjente danske familier, som heter Hedegaard og Nyholm og Gjedde osv.

Så hun er vel litt prega av det da.

Så hun skal sjefe hele tiden, i hvertfall da, og finne på ting og pirke på.

Så jeg mistrivdes der.

Så jeg var helt vanlig da jeg dro dit, husker jeg.

Men etter noen dager, så ble jeg litt apatisk.

Og klarte ikke å tømme kassa til katta osv., som stod på rommet der.

Så det lukta kattepiss, på rommet der.

Og jeg tror også katta ble litt stressa av å være der, med bestemor Ingeborg, som maste hele tida osv.

Så etter noen dager, så bare gleda jeg meg til å dra hjem.

Som om hvis man er i militæret omtrent.

Omtrent det eneste vi gjorde, var å lese bøker der.

Vi var der to somre etter og, tror jeg det var.

Og da bestefar Johannes død.

Han døde året etter i Spania, eller noe.

Og katta døde vel også det året.

Så to somre seinere, så var det bare jeg og søstra mi og bestemor Ingeborg der.

Da gikk jeg litt på stranda med metalldetektoren osv., som jeg hadde kjøpt på postordre.

Og da var ikke bestemor Ingeborg så slitsom.

For da fant jeg noen nøkler, til en utebod, som bestefar Johannes hadde leita etter osv.

Og da ble hun litt trist, for da tenkte hun på Johannes da.

Så da var hun ikke så sjefete og slitsom.

Og jeg var noen år eldre, så jeg takla vel sånn oppførsel bedre da.

Så da ble jeg vel ikke sånn apatisk nesten, av å være der.

Den sommeren som bilde er fra, da ble jeg sendt opp på loftet, for å hente fler bøker.

Vi leste en bok om dagen omtrent, da vi var der.

Bestemor har mange bøker, og muttern og tante Ellern og onkel Martin, de leste mye under oppveksten.

Så skulle jeg opp å finne enda fler bøker på loftet da.

Så snubla jeg over en eske med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje.

Og det var ikke så vanlig, i Nato-landet Norge, på 80-tallet.

Midt under den kalde krigen.

Så hvordan de kameraene hadde endt opp der, det veit jeg ikke.

Bestemor Ingeborg, sa på telefon, tidligere i år, at det var fra den forrige beboeren, som hadde bodd der før dem.

En fyrvokter, som visstnok var gal, og stal blomster, og gravde de ned i hagen.

Noe sånt.

Så jeg og søstra mi, fikk hvert vårt russiske kamera, og tok med tilbake til Bergeråsen.

Så, som jeg har skrevet om før.

Da fotballlaget dro på tur til Gøteborg, et år etter det her, eller noe.

Da hadde jeg med det russiske kamera, og tok bilder på Liseberg osv.

Men kamera fallt ut av kameraveska, i en karusell, og ble knust da.

For det var ikke riktig kamraveske egentlig, så man kunne ikke skru fast kamera.

Det var 5-6 russiske fotoapparat, som lå i den esken på loftet der.

Så det var vel litt rart kanskje.

Men men.

Men jeg og søstra mi, var med til Gøteborg, med fattern og Haldis, samme sommer, 83, tror jeg, som det bildet over ble tatt.

Så jeg var 13 år den sommeren, og søstra mi elleve og et halvt, da vi ble sendt til Liseberg aleine, en fredagskveld, sommeren 83 da, med noen penger, fra et hotell i Gøteborg, med beskjed om å ta taxi til Liseberg.

Men jeg huska navnet på hotellet og nummeret til rommet til Haldis og fattern på hotellet.

Så vi kom vårs tilbake og.

Etter kanskje fire-fem timer på Liseberg, da vi prøvde alle karusellene omtrent.

Noe sånt.

Så det var jo flaks.

Så da vi var i Gøteborg, med fotballlaget, som nesten var det samme som å dra med klassen.

Da visste jeg hvordan billettsystemet var.

Så da forklarte jeg trenern, Skjeldsbekk, at vi burde kjøpe sånn hefte, sånn at alle fikk et hefte, til 20-30 kroner, som var stapp fullt av biletter, til karuseller.

For da kunne man få prøvd nesten alle de kule karusellene, uten at det kosta så mye.

Så da fikk jeg prøvd alt på Liseberg, omtrent, to år på rad da.

Men det var litt kjedelig, å dra der to år på rad.

Så jeg måtte nesten finne på noe artig, andre året.

Så da tok jeg med det russiske kameraet, og begynte å prate litt russisk der noen ganger og.

Eller lata som da.

Så da så gamle koner rart på meg osv.

Det her var jo under den kalde krigen, så det her var artig.

Men jeg tok ikke med kamera, når jeg dro til Liseberg, med fattern og dem.

Enda jeg tror det var uka etter at vi var hos Ingeborg.

Men da måtte katta kanskje katta være hos Ågot igjen da.

Men da gikk det kanskje bedre.

Det er mulig.

Noe sånt.

Så det var ikke så praktisk å ha katta i ferier, men det var greit i skoleåret, når jeg var mye aleine hjemme.

Men det var aldri på tale, å ha katta nede hos Haldis og dem.

For dem stolte jeg ikke på.

Jeg husker Petter og Christian Grønli.

Dem hadde to hamstere, som Pia og Christell tok var på.

Som het Whiskey og Vodka.

Og da hadde visst en eller to av de stryki med, mens Haldis eller Pia og Christell passa på dem da.

Det må ha vært i en ferie, som Pia var på besøk fra Larvik.

Noe sånt.

Så de dyra de strøk med.

Men Susi levde lenge, katta til Christell.

Men den katta var ikke helt god.

Jeg tror det var fordi, at den hadde liggi bak kjøleskapet, i tre dager, eller noe, da den var ung.

Før jeg flytta til Bergeråsen, var det vel.

Og at Jan og Viggo hadde finni katta bak kjøleskapet da.

Noe sånt.

Men Christell gikk vel bra med Susi.

Men hun er vel kanskje litt som Susi, at hun kanskje har blitt litt fucka opp hun og.

Hva vet jeg.

Hun er vel veldig overfladisk, må man vel si.

Jeg tror ikke hun skjønte det, at Susi nok var litt fucka opp.

Men man kan ikke skjønne alt.

Jeg lurer på om Christell mangler litt evnen til å se under overflaten, på ting og situasjoner osv.

At hun ikke er så moden og sofistikert.

At hun er enkel sjel.

Eller noe sånt.

Men nå er det jo lenge siden jeg har hatt så mye med Christell å gjøre.

Og det har omtrent alltid vært andre folk i nærheten da.

Når jeg har prata med henne.

Sånn som søstra mi, eller brødrene hennes, eller noen av vennene eller venninnene hennes.

Så hvordan Christell egentlig er, det veit jeg ikke helt.

Men om hun skal regnes som stesøstra mi, eller ei jente fra Bergeråsen, siden hun var dattra til dama til fattern, og de bodde i et annet hus på Bergeråsen.

Det veit jeg ikke.

Men jeg kjenner egentlig ikke Christell så bra.

Siden hun bodde i et annet hus osv.

Så jeg skal ikke si helt sikkert hvordan hun er egentlig.

Men jeg tror hun er ganske overfladisk, og samtidig tøff til å være jente.

Men helt nøykaktig hvordan hun er, det skal jeg ikke si sikkert.

Jeg trodde ikke hun var så smart, men hun kom jo inn på almenn.

Så det er vel sånn at jeg har et spørsmålstegn, på Christell nå.

Så får vi se, om det er mulig å finne ut mer om hva som foregår.

Men hun får bare ha det spørsmålstegnet, inntil videre.

Det er jo ikke så mye, som jeg har med familien i Norge osv. å gjøre nå.

Så om det er mulig å finne ut noe mer, om hva som skjuler seg bak det spørsmålstegnet.

Det veit jeg ikke.

Men den som lever får se.

Vi får se.

PS 3.

Den andre katten jeg hadde, det var Pusi 2.

Det var fordi at jeg var så trist, etter at Pusi, den første katten døde.

Den katten fikk vi, i 76, tror jeg det var, i Mellomhagen.

Så flytta jeg til fattern, i 79.

Så flytta Pia og muttern og Arne Thormod og Axel, til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, samme året, var det kanskje.

En gang jeg var på besøk der, så så jeg, at katta var så stressa.

For Axel, han lærte å gå der, mener jeg å huske.

Og han ble født i 78.

Så da flytta de nok til Drammen, like etter at jeg flytta til Berger.

Eller om det var året etter.

Noe sånt.

Da lærte vel Axel å gå i Larvik da.

Noe sånt.

Men, katta var så skremt der, på Stenseth Terrasse.

For det var så mye bråk, i det huset.

Muttern var jo ofte mer eller mindre hysterisk, og Axel grein, og Pia var ikke akkurat en samlende person, for familien kanskje.

Jeg vet ikke.

Jeg og søstra mi var vel ganske nærme da.

Hu introduserte meg, for vennene sine, på Stenseth Terrasse osv.

Og det gjorde hun også, seinere, på Tagtvedt.

Og dem flytta også tilbake til Jegersborggate, en stund seinere.

Så tok jeg med katta tilbake, etter noen måneder.

Så var katta på Stenseth Terrasse, en stund.

Vi hadde en sånn avtale, at jeg skulle ha katta litt, og dem skulle ha katta litt.

Muttern gikk med på det.

Så hun var ikke alltid slem, som vi sa.

Hun var kanskje litt forstyrra, eller i hvertfall hysterisk.

Og fant alltid på et eller annet merkelig.

Så hun var ikke en person som gjorde andre rolige da, for å si det sånn.

Men det var kanskje ikke så kult for søstra mi og dem, at jeg tok med katta.

Men jeg vet ikke om dem brydde seg.

Dem gjorde vel det.

Så tok jeg med katta tilbake.

Så dro jeg dit noen måneder seinere.

Og da var det min tur til å ha katta igjen.

Men da hadde noen andre på Stenseth Terrasse, adopert katta.

Så da måtte jeg stå der, i en halvtime og krangle med en familie jeg ikke kjente, for å få tilbake katta da.

Jeg måtte rope og krangle, og forklare at katta var min, i en halvtime, eller noe da.

Og tilslutt så gikk ei jente og henta katta.

Jeg vet ikke hvorfor katta var der.

Det er ikke lett å si.

Om dem ikke trodde katta hadde det bra hos muttern og dem.

Eller om muttern og dem ikke ville at jeg skulle ta med katta, og hadde katta hos dem.

Det var ingen som sa det i såfall.

Søstra mi sa bare at de hadde tatt katta.

Men jeg fikk katta tilbake da.

Og da fikk ikke katta lov å være på Stenseth Terrasse lengre.

Siden de folka prøvde å rappe katta.

Men muttern og dem, flytta tilbake, til Jegersborggate i Larvik da.

Og da hadde jeg med katta tilbake en gang.

Så katta levde vel i et år eller to, på Bergeråsen.

Noe sånt.

Men jeg ble så trist, når den katten døde.

Så da fikk jeg ny katt, som så nesten lik ut, da Susi, katten til Christell, fikk kattunger.

Og den var bare en måned eller to.

Det her var om sommeren, antagelig et halvt år etter at den første katten døde.

Og da sa fattern, at katten klarte seg ute, selv om vi dro.

For de andre kattungene, de klarte seg ute, nede hos Haldis.

Men de hadde jo moren sin, Susi, og de var jo født og oppvokst der.

Så kanskje den kattungen, Pusi 2, prøvde å finne de andre kattene, og moren sin, nede hos Haldis da.

Noe sånt.

For da hadde jeg bare hatt den katten, en uke, eller noe.

Men den katten, den fant vi aldri igjen, da vi kom tilbake.

Men da fikk jeg en annen katt.

Som het Tiger.

Det var Jan, broren til Christell og Viggo, som sa at den katten het Tiger.

Det var med engelsk uttale.

Men den katten ble også borte, selv om jeg hadde den, i noen måneder i hvertfall.

Eller et år kanskje.

Noe sånt.

Så Pusi 2 og Tiger, de var altså brødre.

Og Kitty, var også kattungen til Susi.

Men den ble født seinere da, etter at Tiger døde.

Fattern skulle sikkert avlive de andre kattene, det var sikkert defor jeg fikk den siste katten, da den var så ung.

Det tror jeg var om sommeren.

Eller i hvertfall i en helg.

For da måtte jeg passe på den katten, og roe den ned, hele dagen og kvelden da, for at denne skulle bli vant til å være borte fra de andre kattene da.

Men den overlevde, selv om den vel egentlig var for ung til å skilles fra moren sin, vil jeg tro.

Men da ble vel den katten ekstra knyttet til meg da, siden jeg fikk den katten, da den var så ung.

Og jeg prøvde også å passe ekstra på den, siden de andre kattene hadde blitt borte.

Men jeg lot katten gå ut og sånn da.

Det ville vel vært dyreplageri, å ikke latt katten gå ute, for alle kattene på Bergeråsen, fikk lov til det.

Men den sommeren, da det bildet ble tatt.

Eller om det var sommeren etter.

Da var jeg hjemme, og kjeda meg da.

Så pleide jeg å dra bort til Ågot, på Sand, og få noe mat.

Og da tok jeg med katta.

For jeg kjeda meg, og jeg prøvde å passe på katta osv. da.

Og da kunne jeg sette den katta, oppå skuldern min, mens jeg sykla.

Og katta hoppa ikke av skuldern.

Det var vel mest fordi jeg kjeda meg, eller for morro skyld, at jeg tok med katta.

Så da fikk katta være hos Ågot og, og det virka det som at katta syntes var morsomt.

Og da tror jeg også Ågot syntes at katten var litt morsom.

Det er mulig.

Så den var ganske tam den katten.

Så da var det ikke så artig, at jeg fant den katten, på verandaen med ødelagt kjeve, og med tarmen hengende ut osv.

Det var ikke så artig.

Så etter det, så skjønte jeg vel det, at det var ikke så greit å ha katt, når man bodde alene osv., så da orka jeg ikke det, å ha fler katter, når fattern spurte om det, seinere, neste gang Susi fikk kattunger.

Så sånn var det.

Søknad om fri rettshjelp til Fylkesmannen i Oslo og Akershus. (In Norwegian).




Google Mail - Søknad om fri rettshjelp










Google Mail


Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>




Søknad om fri rettshjelp











Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>



Mon, Oct 20, 2008 at 9:45 AM




To:
postmottak@fmoa.no






Hei,



jeg har kontaktet dere et par ganger tidligere om søknad om fri rettshjelp.



Men det er ikke for å mase at jeg sender en ny søknad.



Grunnen til at jeg søker nå, er at jeg har fått anbefalt det, av

politiet i Drammen.



Jeg har hatt problemer med telefonsjikane, fra faren min, Arne Mogan Olsen.



Så jeg anmeldte det til politiet i Drammen.



Men de sier at de ikke har kapasitet til å etterforske dette, hvis

ikke det er snakk

om rene drapstrussler.



Men jeg nevnte også for politiet i Drammen, at faren min lot meg bo alene, på

Bergeråsen, fra jeg var ni år, uten å sørge for at jeg kom meg på

skolen, og uten

å sørge for at jeg gjorde lekser osv.



Og da sa politiet i Drammen, at da burde jeg kontakte advokat, for da måtte også

kommunen og barneværnet tas med i bildet.



Men de sa at det var snakk om omsorgssvikt, å la noen bo alene fra de er ni år.



Men da ble vi enige om, siden jeg ikke har noe penger til advokat

osv., at jeg skulle

forsøke å sende en ny søknad om dette.



Det var Tor Ingolf Johansen, hos politiet i Drammen, som jeg pratet med.



Så da håper jeg at tre er et lykketall, og at dere vil hjelpe med i

hverfall denne søknaden,

den tredje søknaden jeg sender dere i forbindelse med fri rettshjelp.



Og beklager hvis det blir mye søknader, men det er mye som har foregått.



Med vennlig hilsen



Erik Ribsskog








E-post til nobelinstituttet. (In Norwegian).




Google Mail - Spørsmål om å ta tilbake fredspris.










Google Mail


Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>




Spørsmål om å ta tilbake fredspris.











Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>



Mon, Oct 20, 2008 at 6:48 AM




To:
postmaster@nobel.no






Hei,



mitt navn er Erik Ribsskog.



Jeg overhørte, i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian', og

ble forsøkt drept i Larvik i 2005.



Jeg har siden da vært i Liverpool, og har prøvd å kontakte Kripos og

politiet i England, angående

problemene med denne 'mafian' da.



Uten at jeg kan si at jeg har gjort noe galt.



Og uten at jeg vet hvem den her 'mafian' er.



Men politiet vil ikke hjelpe.



Og jeg mener det da blir som tortur, at man må gå i uvisshet, om hva som skjer.



Det har også skjedd ting på jobb, i England, hvor politiet ikke vil si

hva som har skjedd med

kolleger som har forsvunnet fra jobb osv.



Og alle myndigheter bare tuller med rettigheter mine, uansett hva jeg

kontakter dem om, også

i forbindelse med en arbeidssak mot Bertelsmann Arvato/Microsoft, hvor

jeg ble mobbet mye

av ledere da jeg jobbet der, og de brukte også ledelsesmetoder, som

jeg har fått beskrevet som

ulovlige og mobbing, i ettertid.



Så har jeg kontaktet Amnesty, for myndighetene får men nesten til å

klikke, når de ikke gir meg

rettighetene mine.



Jeg kan jo ikke komme meg videre med livet mitt, når jeg ikke vet hva

de her 'mafian'-greiene er,

og når rettighetene mine blir tullet med hele tiden.



Da kan jeg jo ikke ha noe vanlig, verdig liv, som jeg mener er en menneskerett.



Så kontakter jeg Amnesty.



Men leder i norsk Amnesty, Jegenes, heter vel han.



Han sier at mafian, følger ikke etter folk uten at de har gjort noe galt.



Så han legitimerer mafian.



Og det mener jeg er feil.



Fordi noe 'mafian', står det ikke noe om i grunnloven, at vi skal ha.



Vi skal ha en ordensmakt, politiet, et rettsvesen og et storting og en

regjering.



Men det står ikke noe i Norges lover eller grunnlov, at vi skal ha noe 'mafian'.



Så derfor mener jeg at Jegenes, og Amnesty, ikke kan referere til noe mafian,

som om de var en legetim organisasjon å referere til.



For mafian er ikke legetim, hvem de nå er.



Og jeg klagde til Amnesty international.



Men de sa at Jegenes har rett, mafian vil ikke følge etter noen, hvis

de ikke har

gjort noe galt.



Så jeg mener hele Amnesty International, oppfører seg som en ulegitim

organisasjon.



Siden de legitimerer mafian, som jo ikke er legitim.



Mafiaen er ikke offisiell og legitim.



Hvis Amnesty refererer til disse, da er ikke Amnesty offisielle og

legitime heller.



Da lever de ikke i det vanlige samfunnet, men i et 'phoney' samfunn.



Så derfor tenkte jeg at jeg kunne høre om dere kunne ta tilbake

eventuelle fredspriser

dere har gitt Amnesty, siden de ikke lenger er legitime, og hører til

i den virkelige

verden, men opererer i en fiktiv underverden.



Med vennlig hilsen



Erik Ribsskog



PS.



Jeg sender med e-poster fra Amnesty, så kan dere se selv.












Google Mail - Complaint about the Norwegian Amnesty.










Google Mail


Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>




Complaint about the Norwegian Amnesty.











Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>



Mon, Oct 20, 2008 at 6:56 AM




To:
postmaster@nobel.no






---------- Forwarded message ----------

From:  <MByler@amnesty.org>

Date: Mon, Jul 7, 2008 at 9:36 AM

Subject: Complaint about the Norwegian Amnesty.

To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Cc: jegenes@amnesty.no







Dear Mr. Ribsskog,



I am sorry to hear that you have not had a positive experience with

Amnesty International in relation to your concerns.



I need to affirm, however, that the response that was given to you  by

the Director of AI Norway is correct, and that there is nothing that

AI can do to support you in this instance.  I am sorry that you felt

this was impolite.



Best wishes,



Marjory M. Byler

Senior Director, International Mobilization

Amnesty International





---------- Forwarded message ----------

From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Date: Jun 18, 2008 1:38 PM

Subject: Complaint about the Norwegian Amnesty.

To: amnestyis@amnesty.org





Hi,



I called your offices today, and explained that I had been having some

problems with the

Norwegian Amnesty, and if it was possible for me to send an e-mail to

you explaining about

this, and then I was given your e-mail address.



The problems, are regarding that I was in contact with the General

Secretary, for the Norwegian

Amnesty, Mr. Jegenes, earlier today.



It was a bit of problem with the communiction in this phone-call.



So I thought I'd try to write you an explanation, or complaint, about this.



I found that Mr. Jegenes, was a bit impolite, I think I have to say,

since he interupted me, when

I started explaining why I had contacted him and Amnesty, and about

the problems with the earlier

contact, which I had escalated to the General Secretary.



Then, after he had interupted me, and said quite a few things, then he

didn't want to let me finish

my explanation, that I had prepared, before the call.



He just hang up.



I thought this was a bit inpolite.



Further, in the call, when he interupted me, he said that their

representative, was right in declining

to help me, since Amnesty couldn't investigate organised crime, like he said.



But, I wanted them, to help me with the Government.



The Government, aren't answering my correspondence, and also the

Sivilombudsman in Norway,

which Amnesty UK, adviced me to contact, is also, like the Goverment,

playing games with me,

I think one have to say.



This is what I wanted Amnesty to help with, to get the Government to

treat me, in accordance to

my rights, and not play games with me.



But the General Secretary, said that Amnesty would have had to

investigate organised crime,

to help me.



This is not right, they could just have looked at the correspondance,

between me and the

Government, and then they could have seen that the Government are

playing games with me.



Since I think this is the real problem, that leads to what I'd say is

torture and inhumane

treatment from the Government, that they are playing games with me,

and my life, and that

they have no respect for my rights.



And this leads to the torture, like I think I have to call it, and

inhumanity, in my situation.



I think I have to hold the Government in Norway, since I am a

Norwegian citizen, responsible

for this, since they haven't got the right, to keep things in soceity,

like how the situation is

with 'mafia', like I've heard I've been followed by, secret.



And they are also not answering my corresponedence etc, with I'd say

means that they are

playing games with me.



Further, Mr. Jegenes, also said, when he interupted me, that

'mafia/organised criminals

wouldn't just single out and individual for following', when he asked

me, why I was being

followed, and I answered that I couldn't say exactly why.



These things, like criminal organisations/mafias agenda, is not

something that is open in

society, and for him, to demand, that I needed to know this, I think

is unreasonable.



Mr. Jegenes, is infact, legitimising mafia, in society, by saying,

that their agenda, is

logical and reasonable.



Mafia, is not a legitimate part of society, you can't find anything in

eg. the Norwegian

constitution, that says that mafia, is legit.



I think it seems like Mr. Jegenes, is trying to legitimise mafia, and

mafia/orginised criminal

organisations agenda in society, by claiming, that they are acting

reasonable and logical.



I object strongly to this legitimisation of mafia/organised crime, by

Mr. Jegenes.



Further, Mr. Jegenes, also said, that he thought, that the Norwegian

Government, thought

that, what I had overheard, that I was followed by 'the mafia', and

that I was being used as

a 'target-guy', by the Government, must have been something I had imagined.



So Mr. Jegenes, is saying what he thinks is more right, than what I think.



He isn't taking what I'm saing in good faith, and neighter is the Government.



There is no declared sivil war, in Norway, at the moment, so there is

no reason, for why,

Mr. Jegenes (and the Norwegian Goverment), shouldn't take what is

being said from a

fellow country-man, in good faith.



So this I would like to complain about, I think it's inpolite of Mr.

Jegenes, to treat a fellow

country-man, in this way.



This is what I wanted to contact you and explain about.



I hope that you have the time to have a look at this!



I'll also add a link, to my blog, where I've written a short summary,

of the phone-call with

the General Secretary today, and also posted the notes from the call,

and the notes that

I had written, to prepare myself, before I called, but which the

General Secretay, wouldn't

let me finish read/explain about.



(Although this blog-post is in Norwegian, but I add the link anyway,

just for to explain that

I got a bit upset, and posted the notes etc. on my blog, at once after

the call, since I though

I was being treated a bit inpolite.).



I hope this is alright!



Yours sincerely,



Erik Ribsskog



PS.



Here is the link to mentioned post, on my blog:



http://johncons-mirror.blogspot.com/2008/06/kort-referat-fra-telefonsamtale-med.html











Working to protect human rights worldwide

DISCLAIMER

Internet communications are not secure and therefore Amnesty

International Ltd does not accept legal responsibility for the

contents of this message. If you are not the intended recipient you

must not disclose or rely on the information in this e-mail. Any views

or opinions presented are solely those of the author and do not

necessarily represent those of Amnesty International Ltd unless

specifically stated. Electronic communications including email might

be monitored by Amnesty International Ltd. for operational or business

reasons.

This message has been scanned for viruses by Postini.

www.postini.com