http://www.kjendis.no/2009/07/20/kjendis/reality/reality-tv/tv_og_medier/robinsonekspedisjonen/7274483/PS.
Hun her var med på Osloløpet og Manpower-stafetten, med Rimi Munkelia, i 1993, som jeg også var med på, siden jeg fikk jobb på Rimi Munkelia, fordi han som var butikksjef der, det var en kar som het Magne Winnem, som gikk i klassen min, på Handel og kontor, på Gjerdes videregående, i Drammen, sisteåret der.
Han lurer jeg på om nok kan være noe 'mafian'?
Fordi, da vi gikk i russetoget, så fikk vi gå hvor vi ville, husker jeg.
Så Magne og jeg og Raymond(?), vi flytta plass i toget, hele tida, så folk som så toget, var uenige, om hvor vi hadde gått.
Men men.
Mer da.
Hun som var assistenten til Magne, Liv, på Rimi Karlsrud, hun klagde på Winnem, på Storefjell, på Rimi-seminar der, for butikksjefer, til meg, høsten 1998.
Og på bussen ned, så klagde Kristian Kvehaugen på Winnem.
Så det er nok noe med Winnem.
Han hadde også noen kamerater, som var veldig tøffe, fra ute i Røyken der, var dem vel fra.
Men men.
Mer da.
Jo, hun Ihne, var også assistenten til Winnem.
Mer da.
Jo, jeg husker at jeg så at hun Ihne, 'gura', to ganger.
Første gangen, det var da hun jobba som assistent, på Rimi Munkelia, i 1993.
Det kan også ha vært i 1994, for jeg husker det, at da Lillehammer OL var, da åpningssermonien var.
Det var kanskje en lørdag, den dagen, så jobba jeg på Rimi Munkelia, og vi hadde en liten TV, ved pantebordet, som jeg såvidt fikk lov å gløtte litt på, før assistent Leif Jørgensen, begynte å mase om noe.
Jeg dimma jo fra militæret, en fredag, sommeren 1993.
Og dagen etter, så skulle jeg jobbe.
Og da var jeg enda full, da jeg dukka opp på jobben, en time eller to forsinka.
(Jeg hadde sovet noen timer da, men var likevel litt full, tror jeg).
Så da tror jeg en kunde må ha ringt og klaget.
Jeg hadde vel dusja og sånn, men var ør i hue da.
Jeg satt i kassa, som jeg oftest gjorde.
Og da, så hørte jeg det, at hu Ihne, som var sjef den lørdagen, hun overhørte meg på callinga, for å høre hvordan jeg prata til kundene.
For den callinga, den lagde en lyd da, hvis noen gikk inn og skulle lytte på hva som ble sagt.
Men men.
Mer da.
Og jeg syntes jeg hørte hu si, gjennom callinga, i telefon, e.l., at det virka som at jeg prata ordentlig da.
For jeg konsentrerte meg, alt jeg kunne, på å prate ordentlig da.
Enda jeg var veldig fyllesyk, og ør i hue.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, jeg jobba også på Rimi Munkelia, dagen etter at jeg hadde gått 3-mila, i militæret.
Det er ikke bare å gå tre mil, du må også gå med tung sekk.
Så det er litt slitsomt.
Men men.
Og den gangen jeg hørte hu Ihne gura, i 94 vel, eller høsten 93, det var da hu eksploderte nesten og fikk et utbrudd, at hu ikke hadde lyst til å jobbe på Rimi Munkelia, eller Rimi, hele livet, som en slags fange av butikken der.
Det sa hu på jobb da, og begynte nesten å grine.
Hu sa det til Winnem, eller noe, vel, men jeg overhørte det da.
Så fikk hu jobb i Stabburet, var det vel, hvor hun vel jobba, og fikk sparken fra, da hu var i Robinson-ekspedisjone, leste jeg om, i år 2000.
Jeg pleide ikke å se på Robinson, for jeg var butikksjef, i år 2000, og jeg dreiv også mye med data, og hadde masse venner og bekjente, som jeg prata med på irc og icq, og det som var, og var også en del på byen, og jeg spilte bedriftsfotball, og dro på dater med damer jeg traff på nettet osv.
Så sånn var det.
Men men.
Men i 1998, da hadde jeg begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde, som også var på Lambertseter.
Det samme stedet som Rimi Munkelia var.
Det var kanskje 5-10 minutter å gå, fra Rimi Nylænde, til Rimi Munkelia.
Munkelia hadde egen T-banestasjon, mens Nylænde lå i Lambertseterveien, veien som går fra Lambertseter og ned til Abildsø.
Så sånn var det.
På Lambertseter lå det også en tredje Rimi, Rimi Karlsrud, hvor Winnem ble butikksjef, i 1994 vel, etter å ha vært butikksjef på Rimi Munkelia.
Så i 1995, eller noe vel, så slutta Winnem i Rimi, og begynte å studere på BI.
Jeg ble butikksjef først i 1998, for jeg måtte 'slave', som assistent osv., i en del fler år før jeg ble butikksjef, enn Winnem.
Winnem hadde jobba flere år i Rimi, riktignok, mens han gikk på skole i Drammen, så jobba han på Rimi i Asker, blant annet.
Hvor han en gang, husker jeg han sa, så ei død kone, som lå i ei grøft, en gang han jobba og skulle hente handlevognene.
(Det pleide jeg alltid å gjøre, på CC Storkjøp, i Drammen, å hente handlevognene, som kunne være ganske mange, på parkeringsplassen der).
Men men.
Så hadde Winnem ringt politiet, om hu døde kona.
Så gjorde ikke politiet noen ting.
Så Winnem måtte ringe dagen etter også, eller hva det var.
Det var ei kone som hadde fått slag, etter å ha vært å handla på Rimi Asker, da sikkert.
Så politiet i Norge, de er på lavmål, virker det som.
Men men.
Mer da.
Jo, i 1998, så var jeg endelig butikksjef da.
Og hun Ihne, fra Rimi Munkelia, og seinere Robinson, virker det som, hun jobba da som kjent i Stabburet.
Også bodde hun sikkert på Lambertseter da.
Så hun handla noen ganger, på Rimi Nylænde, hvor jeg var blitt butikksjef da.
Hun hadde jo vært sjefen min, noen år tidligere, og Winnem sa at både Leif og Ihne, var dyktige, eller resurssterke ledere, husker jeg, til meg.
Så Rimi Munkelia, gikk så det suste, da både Winnem og Ihne og Leif Jørgensen, jobba i samme butikk.
Jeg jobba jo også der, men ikke så ofte.
Terje Sjølie, han nazisten, som er dømt for drapt, han jobba også der, men vi visste ikke at han var nazist.
Ingen fortalte meg dette, ihvertfall.
Og en som het Terje Olsen, jobba der, som seinere ble butikksjef, på den kiosken, som er ved nedgangen til t-banestasjonen, ved Oslo City der.
Han hadde en onkel som var fyllik, og som alltid hilste på meg, og som også noen ganger, pleide å dukke opp på Rimi Nylænde, og også sa hei til meg der, og huska meg da fra Rimi Munkelia, husker jeg.
Anna Lena, eller Anne Lene, Næss, jobba også der da, som gikk butikkfag på videregående vel, da, og var vel leder, tror jeg, og som seinere ble butikksjef på Bogerud Tekstil, husker jeg hun sa, i 1993 vel, da jeg jobba noen vakter på Rimi Skullerud, og hun var innom der.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, det var ei jente, som var ganske hyggelig vel, som jobba der, som sa, på personalmøte, at hun pleide å henge nede i Nylænde der, da hun vokste opp, og hun sa Nylænde, med 'æ', istedet for med 'e', som andre pleide å si.
Hun ville at vi skulle ha personalfest, men ingen andre ville det, så jeg gadd ikke å si noe, jeg heller.
Jeg ble bedt om å slutte på Rimi Munkelia, etter at jeg hadde begynt på Rimi Nylænde, enda jeg bare jobba tre dager i uka, på Nylænde, var det vel.
Så det forstod jeg egentlig ikke noe av, det var vel Leif Jørgensen, som var butikksjef der da, og som sa jeg ikke kunne ha den vakta, hver 14. dag, på Munkelia lengre.
Forstå det den som kan.
Men jeg jobba en del vakter, på Rimi Karlsrud, hvor Winnem da var sjef, ved siden av jobbing på Rimi Nylænde.
Dette var kassavakter, for det meste, jeg begynte ikke med ledervakter, i Rimi, før sommeren 1994.
Men men.
Men hun Ihne da, hun dukka opp, på Rimi Nylænde, da jeg var butikksjef der, høsten 1998.
Og da, så skulle jeg bare si hei da, for hun var jo sjefen min, på Rimi Munkelia, fem år før.
Så jeg kjente henne igjen da, når hun dukka opp i butikken, naturlig nok.
Så begynte hun plutselig å 'gure' da, og sa, at hun var innom så mange butikker, så hun ville ikke prate butikk med meg.
Hun ville bare være ifred, når hun handla på Rimi Nylænde.
Men jeg, jeg kjente jo ikke så mange, i bransjen, som jeg stolte så mye på, f.eks., så jeg syntes jo det hadde vært artig å veksla noen ord, med den tidligere sjefen min, fra Rimi Munkelia, om forskjellige butikk-greier da.
Men det ville hun ikke.
Så da bare lot jeg henne være i fred, men jeg fikk jo halvveis sjokk da, pga. måten hun oppførte seg på.
Jeg hadde ikke regna med å få en skyllebøtte, fordi jeg drista meg til å si 'hei', når hun dukka opp, i den butikken, som jeg jobba som butikksjef i, for å si det sånn.
Så da syntes jeg at hun var litt uhøflig.
Men jeg kjente vel bare henne, fra Osloløpet og Manpower-stafetten, annet enn som sjef, på noen vakter, jeg jobba, på Rimi Munkelia.
Så jeg kjente ikke hun Ihne, så særlig bra akkurat, må jeg innrømme.
Så derfor, så syntes jeg ikke det var så farlig, at hu 'gura', på den måten.
Det her var en person, som jeg så kanskje maks, en gang i året, og ikke det engang.
Så jeg så vel bare litt rart på henne, og sa ikke noe mer, og det var kanskje like før jeg rista litt på hue.
Men jeg sa ikke noe mer da, siden hun ville være i fred.
Så det var tydelig, at hu var stressa, pga. noe med butikkjobbinga da, i 1998, må vel det her ha vært.
Så sånn var det.
Men etter det her, så dukka hu vel ikke opp så mange ganger mer, på Rimi Nylænde, selv om hun nok kanskje bodde i nærheten.
Hun ble kanskje flau over oppførselen sin, i ettertid, det hadde jeg blitt ihvertfall.
Og jeg hadde nok sett rart på henne, hvis hun hadde dukka opp, som kunde, på Rimi Nylænde, igjen.
Så det hadde kanskje blitt flaut for henne, så hvis jeg var henne, så hadde jeg ikke gått tilbake til den butikken igjen da, etter å hatt en sånn 'utblåsning', eller hva man skal kalle det.
Så jeg tror ikke hun dukka opp så mange fler ganger, på Rimi Nylænde, da jeg jobba der, etter dette.
Ikke som jeg kan huske, ihvertfall.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
