Mer om familien. (In Norwegian).

Jeg skrev jo i går, på bloggen, at dattra til Haldis, som er sammen med fattern.

Kona hans, må man vel si, selv om de ikke er gift.

Men dattra hennes, Christell, hun hadde noen venninner, da hun var liten, som hun nesten eide, kan man vel nesten si, eller i hvertfall dominerte da, vil jeg vel kanskje si.

Blant annet hun Nina Monsen da, som bodde i en annen gate.

Skal jeg finne ut hvilken gate det var.

Ulvikveien ja.

Hun bodde i Ulvikveien, hos onkelen sin der, hvis jeg har skjønt det riktig.

I samme veien som Edel og Rolf bodde, noen venner av fattern.

Og i samme veien som Carl Fredrik, eller Karl Fredrik Fallan, og Hans Martin, og hunden deres Laura, bodde, hvis jeg husker riktig.

Karl Fredrik gikk i klassen min, og vi hang sammen noen ganger, selv om alltid prøvde å være dominerende.

Men jeg var vel ikke så lett å dominere tror jeg, så jeg klarte vel å holde han på en armlengdes avstand osv., må jeg vel si.

Men samme det.

Den veien gikk vel egenlig ikke til Ulvika.

Men det gikk en sti, som startet, like ved huset til Edel og Rolf og dem vel, og så tror jeg, forbi huset til onkelen til Nina og dem da, jeg husker ikke helt rekkefølgen på husa, men jeg tror det var sånn.

Og den stien, som gikk til Ulviksletta, hvor det stod fotballmål.

Selv om Ulviksletta, ikke var helt rett, den skrådde ned mot Ulvika.

Så det var ikke så populært å spille der, og det var mye mygg.

Men, på St. Hansaften, da pleide det å være fest der.

Arrangert, av Bergeråsen Vel.

Så da grilla alle.

Og de voksne drakk øl osv.

Og barna fikk brus da.

Ved siden av Ulviksletta, så lå Ulvikfjellet, som var artig å klatre opp på, og da kunne man se over til Holmsbu og Rødtangen og Svelvik og sånn da.

Og fra Ulviksletta, så gikk det en sti, til Ulvika.

Det var badestrand, som nesten bare folk fra Bergeråsen visste om.

Så der var det nesten aldri noe folk.

Og da nesten bare lokale.

Det var ikke så bra strand egentlig.

Det var vel en del steiner og tang og sånn der.

Men ellers var den helt grei.

Kanskje litt mye skygge fra Ulvikfjellet osv., det er mulig.

Og den stien som gikk til Ulviksletta.

Den gikk mellom Ulvikveien og Havnehagen da.

Så Haldis og de, de kunne bare gå til hagen sin, bak huset, og så opp en skråning, så var de på den stien, så kunne de gå i to minutter kanskje, så var de på Ulvika da.

Og de samme med de som bodde i Ulvikveien da, de kunne også bare gå fra hagen til den stien da.

Og det var kanskje fler stier, lenger bort i Ulvikveien, som var mer ulendt, det er nok ikke umulig.

Så det var kanskje sånn Nina Monsen og Christell ble kjent da, at de var på den her stien, som gikk mellom gatene de bodde i da.

Det er mulig.

Så hun Nina, hun var nesten alltid hos Christell.

Jeg tror hun sov der om natta og, i hvertfall noen ganger, hvis jeg ikke tar feil.

Jeg tror kanskje moren til hun Nina, bodde i Oslo da, men det skal jeg ikke si sikkert.

Etter at vi var i Jugoslavia, jeg og fattern og Haldis og Christell, sommeren 1980, så begynte jeg å henge litt, nede hos Christell og dem da.

Og da leika jeg med Christell og Nina da.

Det var mye sånn at dem f.eks. sa noe jeg ikke likte, også jagde jeg dem gjennom huset og sånn da.

Vi krangla minst like mye som vi leika.

Så sånn var det.

En gang, så låste dem seg inn på do.

Så slapp dem meg inn.

Det må vel ha vært i 1980 eller 1981 da.

Så jeg var vel 10 år da, og de var vel 8-9 år da.

Så sa Christell, at onkelen til Nina, hadde sagt til henne, at hun skulle få 100 kroner, hvis hun sugde tissen hans.

Mener jeg det var.

Så dette her synes jeg var feil da.

Så sa jeg det her til fattern da.

Og Haldis sa bare nei, og ble forskrekka.

Og fattern sa ikke noe.

Så jeg bare gikk hjem.

Jeg vet ikke hvorfor de sa det til meg.

Christell ville ikke prate om gamle dager, og det her er sånn som er flaut å prate om og, så jeg er ikke sikkert om jeg ville hatt så særlig lyst til å prate om det heller.

Men, jeg fant ikke ut om de gjorde noe med det her da.

Så jeg kjente jo hun Nina ganske bra.

Christell kalte Nina for 'Nasse Nøff', fordi hun så litt ut som Nasse Nøff, i tryne da.

Og det synes visst hun Nina var artig da, hun var ganske lett å komme overens med, i forhold til Christell vel, som var litt mer vant til å vilja si, må man vel si.

Etterhvert, så flytta vel Nina, til moren sin, på Romsås, i Oslo.

Kanskje da hun var 11-12 år, eller noe.

Før Pia, søstra mi, flytta til Berger, tror jeg, eller omtrent på samme tida.

Men hun Nina dukka opp på besøk, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.

Blant annet da jeg gikk i 9. klasse, husker jeg.

Da var jeg vel 15 år da.

Det var i høstferien dems i Oslo kanskje, i 1985.

Det var samtidig med at det skjedde noe på ungdomskolen jeg gikk på i Svelvik.

Sånn som det virka for meg, så ga Geir-Arne Jørgensen, og Ditlev Castelan, i klassen, de ga Odd Einar Pettersen, et slags startsignal.

Odd Einar veide vel 90 kg kanskje, han var veldig mye kraftigere, enn de andre i klassen.

Så satt han seg oppå meg, og lata som at han var en stor dame, må man vel si, i friminuttet.

Jeg likte ikke denne flørtinga fra Odd Einar.

Jeg prøvde å hive ranselen på han osv.

Men han bare satt oppå meg, med 90 kg., så jeg kom ikke av flekken.

Han flytta seg, etter 5 minutter, eller noe.

Men da var jeg så sinna, så da bare stakk jeg av fra skolen, og tok bussen hjem.

Og da møtte jeg hu Nina, som vel hadde høstferie i Oslo da, og da hadde vel hu med ei venninne, men ikke den dagen, da bare gikk hu til butikken, på Sand.

Men helgen før, var det vel, så var hu og venninna, fra Oslo, i leiligheten min da.

Og da var dem skikkelig frekke husker jeg, mye frekkere og ovenpå, enn jentene på Bergeråsen, og i klassen f.eks.

Hun Nina, skulle blant annet, ta meg både her og der, mens vi leika eller krangla da, og skulle kjenne hvor stor tissefanten min var osv. da.

Og jeg var vel da 15 år, så da var kanskje hu 13-14 år.

Og sånn turte aldri de jentene på Bergeråsen å gjøre.

Og venninna hennes, med mørkt hår vel, var like gæern.

Så hva de dreiv på med inne på Romsås, det veit ikke jeg.

Men hun Nina var på besøk igjen, i 1988 da.

Altså tre år seinere.

Og da var ikke jeg sånn mobbeoffer lenger.

Da hadde jeg fått en av de ti plassene, som de beste videregående-elevene, fra Vestfolk, kunne få, på skole i Drammen, i Buskerud.

Så jeg kom inn på datalinja på Gjerde Videregående skole, midt i Drammen sentrum, på Bragernes.

Og jeg gikk da ikke lenger på Sande Videregående skole, som lå midt uti skogen, må man vel si, og man måtte gå i en halv time, for å komme til nærmeste butikk osv.

Selv om skolen egentlig var grei nok den, jeg trivdes der og, det var ikke det.

Jeg gikk handel og kontor, og var vel ganske tøff fra all mobbinga i 9. klasse osv., så på Sande Videregående, så ble jeg nesten ikke mobba.

Det var liksom nesten bare siviliserte folk, som man gikk i klasse med der da.

Men i 1988, så hadde jeg jo fått ekstrajobb på CC Storkjøp i Drammen også.

Jeg tok jo kjøretimer, og hadde en kamerat som het Espen, som hadde fått lappen, og som kjøpte med en kasse juleøl, klasse 3, for meg, for han spurte om jeg skulle ha, for han skulle kjøpe selv.

Og en gang kjørte vi inn til Oslo, for jeg skulle kjøpe ny videospiller, for pengene jeg hadde tjent på CC.

Jeg kjøpte videospiller på en butikk på Grunerløkka vel.

Men men.

Og da kom Christell, og skulle ha meg med opp til Nina, som var på besøk, i forbindelse med noe planlegningsdag, eller noe.

Så skulle hun gå tur med bikkja, når de andre skulle hjem, så spurte jeg om hun skulle ha en juleøl hun og.

Så dro vi til meg og drakk noen øl da.

Så så hun på en musikkvideo hele tida.

Jeg husker ikke om det var på videospilleren til fattern, eller om det var den nye jeg kjøpte.

Men jeg hadde en kassett, med masse musikkvideoer på da.

For det var populært, på den tida da.

Skal jeg se om jeg finner den videoen.

Her var den videoen.

Hun Nina dreiv å spolte, og så på denne videoen her ti ganger eller noe da:



Og da fortalte hu, at hu hadde blitt voldtatt osv., så hu var ikke som vanlige damer da, som jeg skjønte det.

Men hu forklarte ikke hvordan sammenhengen var.

Men da hun var sånn 7, 8, 9 år osv., så var jo hun som en søster for Christell, vil jeg si.

Vi dro, noen dager seinere, og så på Kino, i Oslo, på Eldorado, Roger Rabbit.

Skal vi se:



Også sendte hu meg julekort da, av hu og bikkja, tatt oppå gangbroa, på Berger, hvis jeg husker riktig.

Men poenget, hu Nina, var som søstra til Christell, da hu var ung, og bodde på Bergeråsen.

Men hva skjedde seinere.

Søstra mi, flytta opp til meg, noen uker etter det her at jeg og Nina var på kino i Oslo osv.

Og jeg hadde kjøretimer og skole og jobb og russetid, og så måtte jeg kjøpe mat til søstra mi osv., også da.

Og venninna hennes, Cecilie Hyde, flytta også inn der, må man nesten si, i hvertfall ca. halvparten av tida.

Så jeg hørte ikke noe mer fra hun Nina, før jeg traff henne igjen, det var vel, våren 1993, da jeg hadde noe slags perm fra militæret, hvis jeg husker riktig, og da møtte jeg hun og typen hennes, på Stovner Senter, en lørdag tror jeg, så diskuterte vi EU osv., jeg og typen hennes.

Så skulle vi egentlig ut på byen, alle sammen vel, så ringte jeg hun Nina seinere på dagen, men da droppa de det, sa hu.

Så det ville vel vært litt flaut for meg og, men jeg brydde meg ikke så mye om sånn, så jeg hadde nok overlevd.

Men samme det.

Men da hadde hun Nina, vel vært på institusjon, i Lillehammer, i mellomtida, hvis jeg skjønte det riktig.

Jeg flytta jo til Oslo, i 1989, men da hadde vel hun allerede flytta til Lillehammer, hvis jeg skjønte det riktig.

Og etter 1993, så så jeg ikke hun Nina igjen, i det hele tatt vel.

Men, sommeren 2000, var det vel, så kjørte jeg og Pia og sønnen hennes, opp til Geilo, til bryllupet til Jan, halvbroren til Christell, og Hege fra Rødgata, på Gullskogen, på Geilo, i den bilen jeg hadde da, en svart Ford Sierra.

Og da, så fortalte søstra mi meg, at hun Nina Monsen hadde tatt selvmord da.

Men spørsmålet mitt.

Hun Nina, må vel ha vært som en søster for Christell.

Og som en datter nesten, for fattern og Haldis.

Og som en søster nesten, for Jan og Viggo.

Men hvorfor lot de henne havne på institusjon, i Lillehammer osv?

Og hvorfor måtte søstra mi flytta fra dem, opp til meg, i 1988?

Og hvorfor måtte jeg bo aleine, i Hellinga og Leirfaret, fra 1980?

Er det bare Christell de bryr seg om, eller hvordan er det?

Var hun Nina bare en sånn lekekamerat, som skulle være til fordel for Christell, sånn hun skulle bli fornøyd, og det var det liksom, de brydde seg egentlig ikke noe om hun Nina, men bare Christell.

Var det sånn det var?

Og det samme med meg og søstra mi da.

Så hva det er med de her fattern og Haldis og Jan, det skjønner ikke jeg.

Viggo flytta jo til Danmark, så det er kanskje urettferdig å ta med han.

Men fattern, Jan og Haldis, de tar jeg med.

For Jan, han er vel 7-8 år, eller noe, eldre enn meg, vil jeg tippe.

Så på 80-tallet, så var vel han voksen, må man vel si.

Han var vel kanskje 16-17 år i 1980.

Jeg husker fattern lot han kjøre en boble han hadde, uten lappen, og da kræsja Jan, i et tre nede ved Berger kirke, og havna på sykehus i Tønsberg, så da var han vel kanskje 17 år da, rundt 1980.

Så hva de dreiv med, det vet ikke jeg.

Men det kan man kanskje lure på.

Mer om Dissimilis-gate. (In Norwegian).

KUNNE IKKE: Giske tenkte han skulle underholde presse-Norge med Dissimilis i dag, men da de først fikk henvendelsen, takket showgruppa nei.
Foto: Eirik Helland Urke

Så takket de nei til Giske

Dissimilis hadde ikke tid å spille for ham likevel.

CHARLOTT LOKLAND PETTERSEN, MARI LEXANDER

(83) Tips venn: Del

(Dagbladet.no): Han fikk kjeft for å ikke bry seg om psykisk utviklingshemmede og heller prioritere rockefestival, men da Trond Giske (41) ønsket å gjøre opp for seg - med pressekorpset tilstede - hadde Dissimilis ikke tid til å spille.

FOR KORT VARSEL: Dissimlis fikk for kort tid til å forberede seg.
Foto: Dissimilis

GENERALEN: - Jeg er fortsatt litt småsur på han der Giske, sier Kai Zahl.
Foto: SCANPIX

Emneord

dissimilis trond giske

annonse

annonse

- Vi ønsket å ha et kulturelt innslag på kulturministerens sommerpressekonferanse, er departementets forklaring på hvorfor Dissimilis ble bedt om å opptre for kulturministeren i dag.

Dissimilis-general Kai Zahl (75) er fremdeles litt småsur på Giske, som han selv sier det, og takket nei.

For kort varsel
- Henvendelsen kom for få dager siden. Den gruppen mennesker jeg jobber med kan man ikke bare tromme sammen til et show på kort varsel. På én måned kanskje, men ikke på et par dager.

- Vi har nettopp hatt en travel uke og folk hadde planlagt ferie etter denne, sier Zahl til Dagbladet.no og legger ikke skjul på at han mener forespørselen er noe spekulativ.

Giske selv sier til Dagbladet.no at han hadde forstått det slik at Dissimilis gjerne ville komme, men at de ikke kunne fordi mange av dem var på ferie.

- Men vi har tenkt at de skal være med på et arrangement til høsten, med litt bedre forvarsel, og det gleder vi oss til, sier han.

Takket nei
Tidligere denne måneden rettet Dissimilis-generalen hard kritikk mot Giske for å ha takket nei til Dissimilis årlige festival hvert eneste år siden han ble minister.

- Vi får alltid beskjed fra forværelset hans om at «kanskje han kan», «vi får se». Før årets festival ringte de og sa at det så ut som han kunne likevel, siden en utenlandstur hadde blitt avlyst. Derfor førte vi ham opp i programmet. Men så dukket det opp en masse andre ting han måtte dra på, sa Zahl til Dagbladet.no.

Blant disse andre tingene var blant annet et besøk på rockefestivalen Norwegian Wood på Frognerbadet.

Får mange henvendelser
Giske selv mente at kritikken var uberettiget.

- Jeg må si nei til 98 prosent av henvendelsene jeg får, og jeg kunne ikke komme på årets festival på grunn av private årsaker, sa han til Dagbladet.no, og påpekte at Dissimilis får en god slump med penger av Kulturdepartementet.

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/07/02/539784.html

Jeg har skrevet tidligere, at jeg synes, at Giske, skulle ta med Dissimilis, på Øya-festivalen, til høsten, for å si unnskyld til Dissimilis, om at han skulker konsertene deres, og går på Aker Brygge, og for å vise, at han ikke bare er de pene pop-stjernenes Partyminister, men også de mongloides og hele Norges Partyminster.

Det virker som at Giske, kun vil være med, når det er noe kameraderi, eller pene popstjerner med i bildet, som passer til Partyminister-imaget hans.

Og Giske sier i en annen artikkel i avisa i dag at, 'Vi trenger mer kultur i Norge'.

Så Giske skal vedta mer kultur over statsbudsjettet.

Til og med kulturen skal vedtas.

Og ha komiteer og slikt da, til å passe på kulturen.

Men men.

Men tilbake til Partyminister-imaget til Giske.

Det virker som at Giskes posisjon, i Norge, er så sterk, at han kan bare gjøre som han vil, og ingen tørr å kritisere.

Med unntak av Dissimilis, som er de eneste i Norge, virker det som, som tørr å si fra til Giske.

Så man kan lure på hva resten av folka driver med i Norge.

Men samme det.

Jeg la også merke til, at Giske, kom med en kommentar, som jeg synes var et lite sleivspark, til Dissimilis:

Jeg må si nei til 98 prosent av henvendelsene jeg får, og jeg kunne ikke komme på årets festival på grunn av private årsaker, sa han til Dagbladet.no, og påpekte at Dissimilis får en god slump med penger av Kulturdepartementet.

Giske påpeker at Dissimilis får en god slump penger fra Kulturdepartementet.

Dette ser jeg på som en indirekte trussel, om at Giske, skal kutte i støtten til Dissimilis, hvis de ikke står på rett linje for Giske.

Så her ser vi Arbeiderpartiets politikk i praksis.

Giske støtter rockefestivaler og alt slikt, med knutepunkt-festival støtte, osv.

Men Dissimilis vil de kutte til.

Da jeg var på et møte i Unge Høyre, i Høyres Hus, i Stortingsgata, i Oslo, i 1990, var det vel, så lærte vi litt om hva som var Høyres politikk i slike saker.

Og det hørtes ganske fornuftig ut for meg i hvertfall.

Det var, at man skulle ikke støtte alle som hadde to bein, for da ble det ikke noe igjen til de som bare hadde et bein.

Men Giske og Arbeiderpartiets politikk, hva sier den.

Ikke hjelp de som har et bein (Dissimilis), men støtt de som har to bein. (De som vil gå på Rockefestival).

Så om Norge nå er anderledeslandet, eller bakvendtlandet, det lurer jeg på.

Men det er vel mer et bakvendtland, vil jeg si, hvor smartinger som Giske, får tulle og lyve, så mye de vil, uten at noen reagerer.

Så det er bra at vi har Dissimilis i Norge da, at de mongoloide står opp i hvertfall, når ikke de vanlige folka gjør det.

PS.

Her er mer om Giske og Dissimilis-gate osv., eller hva man skal kalle det.

http://johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Trond%20Giske

E-mail to the LSC, 2/7/08.

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

---

Complaint

---

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>	Wed, Jul 2, 2008 at 8:04 PM
To: Sarah Thompson <Sarah.Thompson@legalservices.gov.uk>
Hi,   there has been a lot going on regarding this case. I was wondering, is this e-mail to do with the e-mail I sent to Fiona Dillon at the LSC, earlier this week? Thanks in advance for the reply!   Yours sincerely, Erik Ribsskog   On 7/2/08, Sarah Thompson <Sarah.Thompson@legalservices.gov.uk> wrote: Dear Mr Ribsskog I have investigated your complaint and found that you did not receive advice funded by the Legal Services Commission. Therefore, I am unable to to investigate the matter further as it is not a Legal Services Commission matter. It also seems from the correspondence that this matter is also outside the Law Society's jurisdiction. Therefore,  I cannot see how you can progress this complaint further. Kind regards Sarah Thompson Account Manager ************************************************************************************ Disclaimer This e-mail (and any attachment(s)) is private and intended solely for the use of the individual or entity to whom they are addressed. Its unauthorised use, disclosure, storage or copying is not permitted. If you are not the intended recipient please destroy all copies and inform the sender by return e-mail. Internet e-mail is not a secure medium, as messages can be intercepted and read by someone else. Please bear this in mind when deciding whether to send information by e-mail. Postal addresses for the Legal Services Commission are available from http://www.legalservices.gov.uk/aboutus/our_regional_network.asp The Legal Services Commission reserves the right to monitor, record and retain any incoming and outgoing e-mails for security reasons and for monitoring internal compliance with the Legal Services Commission policy on staff use. E-mail monitoring and/or blocking software may be used and e-mail content may be read. You have a responsibility to ensure laws are not broken when writing or forwarding e-mails and their contents. No contracts can be entered into on our behalf by e-mail. Any views or opinions expressed are solely those of the author and do not necessarily represent those of the Legal Services Commission. The Legal Services Commission checks all e-mails and attachments for known viruses, however, you are advised that you open any attachments at your own risk. ************************************************************************************

---

Ikke lov å spise leverpostei, ved julemiddagbordet. (In Norwegian).

Nå har jeg skrevet mye om familien til muttern, at det var mange kjente på både mors og farsiden hennes.

Men foreldrene til fattern, Ågot og Øivind, dem tror jeg ikke har så mange kjente i familien.

Bestemor Ågot, var jo fra Rollag, i Numedalen.

Og hun hadde mange søsken, de bodde vel på en gård der, som het Mogan.

Jeg tror hun hadde åtte søsken, eller noe sånt kanskje.

Hun het også Mogan da, og senere Mogan Olsen, etter at hun gifta seg med bestefattern.

Øivind husker jeg ikke helt hvor var fra.

Men jeg tror det var kanskje nærmere Berger, enn Numedal, det må prøve å finne ut mer om.

Han hadde også mange søsken, kanskje ca. åtte søsken han og.

Og tre av de, de bodde i et hus, og var/er kunstnere og sånn, tror jeg, på Holmsbu, i Hurum, rett over fjorden, fra Berger og Sand da.

Drammensfjorden.

Jeg kjørte bestemor Ågot dit engang, med båten til Haldis.

Men da syns hu at jeg var så morsk, så hu turte ikke at jeg skulle kjøre henne tilbake, men da ville hun ta bussen.

Men det var bare det, at motoren bråkte ganske mye, så det gikk ikke ann å prate osv.

Og jeg ville konsentrere meg da, på å kjøre ordentlig og sikkert da, med båten, siden bestemuttern satt på da.

Så sånn var det.

Jeg vet ikke helt hva hu skulle der men.

Men man kan ikke vite alt.

Bestefar Øivind, lurer jeg på om det var noe rart med, for det var liksom fattern som var sjefen, virka det nesten som.

Og bestefar Øivind, hadde ikke lappen eller bil.

Og han satt bare i stolen sin, hele tiden.

Og i begravelsen, så sa presten, Eivind Olsen, istedet for Øivind.

Og Jensen Møbler, ga en krans, som var mye større enn de andre kransene.

Men jeg likte ikke det.

Jeg synes ikke det skulle stå Jensen Møbler A/S reklame, i en begravelse.

Så sånn var det.

Og en gang, så fortalte bestefar Øivind, at han ikke hadde blitt med gutta på skauen, for han hadde kone og barn sa han.

Og da sa nesten bestemor 'fy da'.

Og det var nesten det sterkeste bestemor sa, for hun var veldig kristen og stemte kristelig folkeparti.

Så sånn var det.

Så jeg lurer på om det var noe mer, i forbindelse med det.

Og ved julemiddag-bordet, et par ganger, så sa han et par ting, som var rimelig teite.

Han satt ikke på enden av bordet vel.

Skulle han ikke ha gjort det?

Runar satt på enden av bordet vel.

Hvis jeg husker riktig da.

Men men.

Han sa, at foreldrene hans hadde egentlig tenkt å kalle han, Øystein.

Men så var det redd for, at noen skulle mobbe da, og kalle han for Øye-stein, da.

Og det ville de ikke.

Så da ble det Øivind da.

Det var en jul.

Mens en annen jul, så sa han noe annet, som var så dumt, at jeg gidder ikke å skrive det engang.

Runar kjefta må meg engang, fordi jeg spiste brødskive med leverpostei, ved julebordet.

Eller julemiddagen, heter det vel.

Det gikk ikke ann å spise brødskiver med leverpostei, på julaften, skjønte jeg.

Ikke akkurat at jeg skjønte det da.

Det skal jeg ikke påstå.

Fordi, hvis det ikke var lov å spise brødskiver med leverpostei, på julemiddagbordet, (i tillegg til masse annet da, vi satt vel i to timer omtrent og spiste sikkert, ribbe og medisterkaker og medisterpølser og alt mulig).

Men hvis det ikke var lov å spise en brødskive med leverpostei også, hvorfor stod det på bordet da?

Dette her forstod ikke jeg.

Han burde vel sagt fra på forhånd da, hvis det ikke var lov å spise leverpostei.

Forstå det den som kan.

Men det er greit at noen vet hva som er lov å spise da.

Så det er ikke dårlig.

Det er helt sikkert.

Mer Grieg. (In Norwegian).

Her er mer Grieg.

Denne lærte vi å spille i på blokkfløyte, i musikktimene, i fjerde klasse osv.

Da bodde jeg aleine, i Hellinga, på Bergeråsen, i Vestfold.

For da hadde fattern flytta ned til Haldis, i Havnehagen, våren før, var det vel.

Men da hadde vi vært i Jugoslavia, sommeren 1980, på Istra-halvøya da, som nå er i Kroatia, jeg og fattern og Haldis, og datteren til Haldis, Christell.

Så da, når jeg gikk i fjerde klasse vel, det må vel ha vært vinteren 80/81, så dukka Christell og venninna hennes, som bodde hos dem omtrent, Nina Monsen, opp.

Og da satt vi i den gamle grønne ganske hippie-aktige, eller 70-talls sofaen til fattern, og muligens muttern, før dem skilte seg, og bodde på en adresse der, som het Toppen, det husker jeg ikke.

Men da spilte jeg den her på blokkfløyte for dem da, mens dem satt i sofaen på hver side osv.

Så da var jeg skikkelig playboy.

De var et par år yngre enn meg de her da, så de var vel 8-9 år da.

Så da spilte jeg 'morgenstemning' på blokkfløyte, og det likte dem tror jeg.

Så jeg spilte sangen på blokkfløyte, også klinte jeg med hu ene, også spilte jeg sangen på blokkfløyte igjen også klinte jeg med hu andre.

Så jeg var nok en luring.

Men det her må ikke noen si til fattern og Haldis og Jan og sånn, jeg vet ikke om de synes det her var så populært, men samme det.

Bare fleiper.

Men det var første gangen jeg klinte med noen i hvertfall, hvis jeg husker riktig, det er mulig.

Men men.

Men nå er hun Nina Monsen død da.

Da vi kjørte opp til bryllupet, til Jan og Hege, fra Rødgata, på Gullskogen, sommeren 2000, var det kanskje, så fortalte søstra mi meg, at hun Nina hadde tatt selvmord da, og det var etter at hu hadde flytta tilbake til Bergeråsen igjen da.

Etter at hu hadde bodd hos moren sin på Romsås, på 80-tallet, og på Lillehammer, på noe institusjon vel, og så i Oslo igjen vel, og så flytta hu visst tilbake til Bergeråsen igjen da, på 90-tallet.

Men da hadde ikke jeg noe bånd, heter det vel, til noe hus, eller noen folk på Bergeråsen akkurat lengre, så jeg prata ikke med henne, etter at jeg traff hu og en kar hu var sammen med, på Stovner Senteret, en helg jeg hadde perm fra militæret, var det vel, våren 1993, vil jeg tippe, for jeg og han typen hennes diskuterte EU osv., så det bråkte skikkelig, i en kafeteria, i kjelleren på Stovner Senter, hvis jeg husker riktig.

Så sånn var det.

Men nå får jeg finne på noe annet her.

Vi får se.

Tante Ellen sa de skulle spille noe av Grieg ja. (In Norwegian).

Den her spilte de i begravelsen til muttern, i Moss krematorium.

Det hadde kanskje vært bedre å hatt begravelsen i en kirke.

Men jeg hadde ikke så mye kontakt med muttern, de siste årene hun levde osv., det var vel andre som hadde mer kontakt, og jeg jobba jo som butikksjef og, så jeg hadde mye å gjøre, så det var ikke jeg som ordnet med begravelsen osv.

Men det var tante Ellen som hadde bedt de spille Grieg, og de spilte veldig fint husker jeg, så det var nok ikke dårlig.

Men Ellen hadde visst bare bedt de spille noe av Grieg skjønte jeg, men de spilte veldig pent da, så det var jo bra.

Forskjellig fra Rimi og Oslo osv. (In Norwegian).

Og noe annet jeg tenkte på nå.

Det er, jeg er jo vant til å drive mye med programmering osv.

Fra to datahøyskoler, og et universitet i England, men også på fritiden, fra jeg var sånn 11-12 år, da jeg fikk sånn Vic-20 datamaskin, av fattern.

Da var de kassett-spillerne, for Vic-20 og C64, de var utsolgt, i et halvt år, eller noe, i Norge, ettersom jeg skjønte, de gangene jeg ringte databutikken i Vika i Oslo.

Så jeg fikk jo ikke lagret eller kjøpt noe spill da.

Men med den datamaskinen, så fulgte det med en bok, hvor det stod noen spill, som man kunne taste inn koden på da.

Fra 10 til 40 linjer kanskje.

Så tastet jeg inn mange av de spillene da.

Men så måtte man jo skru av strømmen på VIC-20, en gang i mellom.

Og da måtte jeg taste inn spillene på nytt.

Og etterhvert, så ble jeg jo ganske vant til dette da.

Samtidig, som jeg fulgte den opplæringen, i Basic-programmering, som også stod i den boka.

Så etterhvert, så skjønte jeg jo mer og mer av Basic programmeringen da.

Og ble vant til å lage spill og sånn selv.

Kronespill, og alarmklokke, noe space-invaders kopi, og senere kryssordprogram, hesteløp-program og tippeprogram osv.

Som alt ble lagd på fritiden, untatt kryssord-kompilerings-programmet, som ble lagd på NHI, som en prosjektoppgave, på 2. året der.

Med rektor Ole Øyen, som rådgiver.

Jeg gikk aldri til han, for jeg likte ikke han så godt.

Men algortimene, og sånn, var veldig kompliserte, vil jeg tro.

Og jeg har senere sett et kryssordprogram, laget av en nordmann, som ble solgt kommersielt.

Som kunne minne kanskje litt om mitt program, som jeg fikk dårlig karakter på.

Men jeg vet ikke hvem som lagde programmet først.

Og Ole Øyen, slutta i 94 på NHI, hørte jeg.

Og jeg skulle egentlig på møte, på NHI, og klage på karakteren på kryssordprogrammet.

Men, det var mens vi var på øvelse i militæret, på Kongsberg, og troppsjefen, ville ikke la meg gå av bussen, og ringe NHI, å forklare at jeg ikke rakk møte, fordi jeg var på øvelse.

Jeg var som forklart, i den forrige posten, veldig pinglete, da jeg dro i infanteriet, så jeg var veldig sliten, og den rekruttperioden der, dominerte såpass mye, av livet mitt, de månedene, på høsten 1992, så jeg glemte helt, det at jeg hadde klaget til NHI.

Før jeg husket det den fredagen da, at jeg måtte ringe.

Jeg burde jo ha spurt om å få fri fra militæret.

Men dette var i begynnelsen av militæret, og visste ikke egentlig om man fikk fri til sånne ting.

I rekrutten så var alt rimelig strengt osv., så det var så mye annet, så jeg fikk ikke ordnet det med NHI-møtet.

Så jeg fikk ikke dratt på klagemøte, rett og slett, for jeg sleit så mye i infanteriet, under rekrutten, at jeg mistet litt kontrollen og oversikten.

Så sånn var det.

Men det var ganske bra egentlig, det kryssord-programmet, vil jeg vel si, hvis jeg har lov å si det selv.

Glenn, viste meg, i VG, at det stod, at noen andre hadde laget et kryssord-program, og tjent masse penger på det.

Men om det kan ha vært Ole Øyen, som rappa programmet mitt da?

Jeg vet ikke jeg.

Det skal jeg ikke si sikkert, i det hele tatt, men jeg har vært inne på tanken noen ganger.

Selv om jeg kanskje driter meg ut nå.

Det er mulig.

Jeg lagde også spilleautomat-firma-program, for Øystein og Glenn, i påsken 93, da jeg hadde vært i militæret, i 7-8 måneder, eller noe.

Da skjønte jeg at det gikk ann å be om permisjon for sånt, så da fikk jeg en eller to dager ekstra påskepermisjon, faktisk, for å lage regnskapsprogram, for spilleautomat-firmaet til Øystein og Glenn.

Og fikk betalt med 3000, i mynter(!), noen uker senere, etter å ha mast på at jeg lurte på pengene ble av, for jeg trengte penger til røyk og godteri/mat, sånne varmeputer fra top-secret, for en øvelse.

(Jeg var litt pinglete som sagt, og måtte forbrede meg veldig for å komme gjennom disse øvelsene i militæret, både fysisk og psykisk, for jeg var vant til å bo aleine, fra jeg var ni, så å bli kommandert over, 24 timer i døgnet, i en eller to uker, det var litt drøyt for meg).

Men hva skreiv jeg om.

Jo, det er ikke umulig, at Rimi kunne ha hatt mer nytte av meg, hvis jeg hadde fått lov, å bruke toppetasjen mer, da jeg jobbet der.

Det ble ofte sånn, i Rimi, at jeg gikk rundt å stablet varer og ryddet hyller osv.

Selv om jeg også tok masse bestillinger osv. da.

Men da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så var jeg vant til, fra Rimi Nylænde, at jeg tok av meg det meste av tanke-arbeidet, rundt driften av butikken.

Kontorarbeidet, og endring av rutiner i butikken, i forbindelse med svinnreduseringsprogram osv.

Det var fordi, at assistenten min da, Stian, han kom rett fra militæret.

Han hadde vært i kavaleriet, og kjørt tanks.

Så han var omtrent i samme situasjon som meg, da jeg dimma fra militæret, 4-5 år tidligere.

Men da hadde jo jeg i mellomtiden, jobbet en del år i Rimi, og lært alt med butikkdrift fra grunnen omtrent.

Så da ble det vel naturlig sånn, at jeg tok det meste av bestillinger, lønninger, gjennomføring av prosjekter, tippeoppgjør, opplæring, og sånne ting.

Som det var en fordel å ha litt butikkbagrunn fra, for å utføre.

Men, jeg lærte jo Stian mer og mer bestillinger og sånn, så det var ikke sånn, at jeg ikke lærte han noe heller.

Men han var jo rimelig fersk i butikkfaget da, så jeg gjorde mye av tankearbeidet, og jeg må innrømme at Stian gjorde mye av det praktiske arbeidet.

Selv om jeg f.eks. hadde ansvaret for fylle opp kjølevarer, Stabburet-varer, og melka da.

Så jeg hadde noe praktisk arbeid jeg og.

Men Stian hadde nok mer.

Men jeg hadde jo mer bestillinger og sånn da.

Men vi fikk i hvertfall veldig bra kontroll på Rimi Nylænde.

Selv om jeg var litt utkjørt fra alt det praktiske arbeidet, på Rimi Bjørndal.

En dobbelt så stor butikk i omsetning, hvor jeg jobbet som assistent, fra 1996 til 1998, under butikksjef Kristian Kvehaugen.

Og da hadde jeg mye ansvar, og mange arbeidsoppgaver.

Spre alle varene, to-tre ganger i uka.

Ansvaret for å lede alle seinvaktene, pluss hver tredje lørdag.

Ansvaret for tippeoppgjøret.

Ansvaret for alle tørrvare, og kjølevare og frysevare-bestillingene.

Ansvaret for å legge opp alle kjølevarene.

(Selv om en assistent som het Merete, tok over tørrvare-bestillinga, da hu begynte der).

Dette var sånn det var, i ca. et år kanskje, etter at assistent Irene slutta.

I mellom et halvt år og et år, så var vi bare to ledere på Rimi Bjørndal, etter at Irene slutta der, i 1997, kan det vel ha vært.

Og Kristian, han var vel i 60-åra kanskje, og han hadde tidligvaktene.

Og jeg ville jo gjøre karriære i Rimi, og bli butikksjef, å få litt fremgang på livet mitt osv.

Så jeg var jo motivert, på å prøve å få butikken best mulig.

Men jeg hadde nok litt for mye arbeidsoppgaver, så etter 1998, når jeg begynte som butikksjef på Rimi Nylænde, så var jeg rimelig overarbeidet.

Og det stammet nok mye fra det året på Rimi Bjørndal, etter at Irene slutta, og jeg og Kristian, var de eneste lederne der, i et halvt år, eller et år, eller hvor lenge det var.

Og dette tok jeg også opp, med Irene og Kristian, en kveld, på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten 1998, da vi satt og drakk ved baren der vel.

At det nok var litt vel mye arbeidsoppgaver på Bjørndal.

Men du ville det selv, sa Kristian.

Det er mulig, jeg var jo veldig motivert, på å få karriære i firma, og gjøre det bra i Rimi da.

Så jeg bremsa vel ikke i det hele tatt.

Så de neste årene, så prøvde jeg å ta det litt roligere.

Men muttern fikk kreft og døde osv. da.

Og å være butikksjef, er jo hektisk i seg selv, selv om man prøver å redusere stresset, siden man er overarbeidet fra Rimi Bjørndal.

Så det ble litt mye.

Det var mange ran på Rimi Nylænde og.

Men da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000.

Da hadde distriksjef, fra Rimi Nylænde, Fjellhøy, sagt, at jeg skulle drive Kalbakken, på samme måte, som Nylænde da.

Og da tenkte jeg, at jeg skulle ta det meste av tankearbeidet da, gå igjennom rutiner, for å redusere svinnet, som var veldig høyt.

Bestillinger, som jo er viktig for å redusere svinnet.

Og opplæring, siden jeg jo hadde jobbet i Rimi siden 1992, åtte år blir vel det.

Og jeg var vant til å jobbe seinvaktene, både på Bjørndal og Nylænde.

Så døgnrytmen min, fiksa ikke det så bra, å jobbe tidligvakter mandag og tirsdag.

Jeg fikk vel litt problemer med stoffskifte og sånn, tenker jeg, så jeg så vel mer død enn levende ut.

Og jeg fikk ikke lov, av assistenten Kjetil Prestegården, eller Prestegaarden, og fokusere på å bruke knollen, så og si, det vil si tankearbeidet, i jobben.

Fordi, jobben min, skjønte jeg på Prestegarden, det var å fly rundt å jobbe seg vettløs, med å stable varer og rydde hyller osv.

Da var man en god butikksjef, skjønte jeg på Prestegarden.

Men det var jo ikke sånn jeg var vant til å jobbe, fra Nylænde.

Og Fjellhøy, eller PØF, som han ble kallt, etter initialene, i navnet hans.

Han sa jo at jeg skulle drive den butikken, som Nylænde, siden vel Nylænde, nesten alltid så rimelig bra ut, på standarden, for kundene da, og vi fikk også kontroll på svinnet og alt mulig der, må man vel si.

Selv om vi lå litt over på lønn, men jeg var som sagt rimelig overarbeidet fra før, og det var mye ran osv.

Så, det gikk ikke så bra på Kalbakken.

Neteland, den nye distriksjefen, klagde på at jeg var dårlig til å nullstille meg, og hun prøvde også å lure meg på lønna, må man nok si.

Og jeg fikk ikke lov å bruke tiden som jeg ville, jeg måtte gjøre de tingene som assistenten sa, nærmest, ellers så sladra han til Neteland, som jeg oppfattet å være på Prestegardens side, og de fleste av medarbeiderne, var også ganske på bakbeina, og hun andre assistenten der, Monica, eller Monika.

Så det var litt slitsomt å jobbe der, for meg, som butikksjef, i syv-åtte måneder vel, i år 2000 og 2001.

Men, siden jeg er vant til å drive med strukturert programmering.

Og også vant til å tenke abstrakt da.

Og har hatt øknonomi og markedsføring osv., fra høyskole og videregående osv.

Og også har lest til ex-phil, et par ganger, mens jeg var i militæret osv., bare for at jeg var nysgjerrig på hva det var egentlig, og jeg leste også, på ex-phil, det året jeg hadde friår fra NHI, og jobbet på OBS Triaden.

Da fikk jeg låne ex-phil boka, av ei dame fra Svelvik vel, som vel var venninna av hun Lill, fra Svelvik, med mørkt hår, som bodde på Grønland, sammen med hun andre fra Svelvik eller Sande, som var adoptert fra Korea, og som het det samme som søstra mi, Pia vel.

Dem bodde på Grønland, i Oslo, i 1989/90.

Før søstra mi flytta til Oslo.

Og da var jeg en del der, siden dem var fra samme stedet på meg da, og hadde gått på samme skole, noen år før, Sande Videregående, i Vestfold osv.

En gang, så dro søstra mi, og Cecilie Hyde, inn til Oslo, fra Drammen, eller Svelvik/Sand da.

Søstra mi bodde da hos farmora mi, i det gamle huset til hu og farfaren min, på Sand, med postnummer Berger, i Svelvik.

Og da, kasta hu Lill, og venninna hennes vel, ut søstra mi og Cecilie Hyde.

Og mulig hun Camilla Skriung, som nå er redaktør, i universitetsavisen, til universitetet i Oslo.

De sov da ute, i soveposer, på fortauet, utenfor bygården, der hvor Lill og de bodde da.

Jeg vet ikke hvorfor.

Men Pia og Cecilie.

De dro på Blitz de, for å kjøpe hasj.

Og da ble jeg bekymret, for jeg var ganske streit, så jeg likte ikke det her med hasj osv.

Så jeg prøvde å finne dem i Oslo da, en lørdags kveld/natt til søndag vel, for jeg var ganske kjent i Oslo da, og hadde bodd der et snaut år kanskje.

Og jeg var mye på byen, og besøkte de jentene på Grønland osv., så jeg var nesten lommekjent i Oslo, etter noen måneder der, for jeg bodde i Uelands gate, i noen uker og, i leiligheten til dama til fattern der.

Hva skreiv jeg om nå.

Jo, det var Rimi ja.

Jeg lurer på, siden jeg er ganske god til å bruke knollen og, hvis jeg har rett i det, og det er lov å si det om seg selv.

Så lurer jeg på, om ikke Rimi, kanskje hadde kunne hatt like mye bruk for meg, hvis de hadde latt meg gjøre mer ting, som man brukte tankekraft, for å gjøre, og ikke bare sånne 'slave'-ting, som jeg nesten holdt på å kalle det nå, å stable varer og rydde hyller.

Ikke at det er noe galt i det.

Men noen ganger, ble presset litt høyt, synes jeg, på at jeg skulle gjøre veldig mye sånne ting.

Så jeg lurer på, om kanskje ikke det hadde vært bedre, for både meg og Rimi, om jeg hadde brukt litt mer tid, opp igjennom årene, på mer ting som trenkte abstrakt tenkning og tankekraft da.

Selv om, det var jo mye variert arbeidt, som butikksjef.

Spesiellt på Rimi Nylænde, hvor det omtrent bare var meg, som hadde bakgrunn fra butikk, mer enn noen måneder.

Og det funka jo det.

Men det er kanskje ikke alle som hadde vært enig i at det hadde vært så lurt.

Det er mulig.

Det kan nok tenkes.

Men jeg lurer på hvorfor egentlig, at søstra mi og Cecilie Hyde, og vel også Camilla Skriung, måtte sove på fortaue, den natta til søndag, utenfor den gamle, falleferdige, bygården på Grønland der.

Det kan man jo lure på.

Men jeg spurte om dem ville bli med inn.

Om hvorfor dem skulle sove på fortauet.

Og da ville ikke søstra mi svare.

Dem var bare sure.

Så jeg ville ikke være der, for dem var ikke noe vennlige.

Men hun Lill og de andre, i leiligheten, de var greie.

Og det var også en pen dame fra Sande der, som het Lise, hvis jeg husker riktig.

Selv om jeg aldri var sammen med noen av de her damene, men jeg hang litt med dem, blant annet 17. mai, husker jeg, i 1990, da hang jeg med Linn og hu Pia, som var adoptert fra Korea, og vi var utafor Stortinget, på den plenen der, og leste russeavisa osv.

Så det var bra at de var høflige og hyggelige da, når dette manglet litt fra søstra mi, og Cecilie Hyde, som jeg jo hadde bodd sammen med, i min leilighet, noen måneder, på Bergeråsen, året før.

Så sånn er det.

En annen gang, så gikk jeg og Lill og hun Pia, som var adoptert far Korea da.

Vi gikk på en kafe som het Sjakk Matt, for dem ville dit da.

Og da stoppa en bil, eller det var vel antagelig Pia og/eller Lill, som stoppa bilen, da vi gikk hjemover.

Så sa dem gutta i bilen, fra Østfold eller Akershus, eller noe.

At jeg virka jo som en ålright kar, hvorfor hang jeg sammen med sånne damer.

Sånne dårlige damer, eller hva dem mente.

Jeg skjønte ikke hva dem mente.

Jeg var vant til å henge sammen med søstra mi, og Cecilie Hyde, men også med kamerater, fra Gjerde Videregående i Drammen.

Men søstra mi hang mye sammen med frikete folk da.

Så jeg ble kjent med en del folk som var ganske frikete, fra Drammen og Svelvik osv. da.

Jeg var vel litt lei av de sossete folka og, siden jeg ble mye mobba, på ungdomsskolen osv., og bodde jo for meg selv, fra jeg var ni år, og det tok litt tid før jeg skjønte meg på sosseklær og sånn.

Så jeg var ikke noe soss, som det het da.

Jeg gikk vel i de klærna til fattern, som jeg fant der, mye.

Så jeg var vel litt en outsider da.

Selv om jeg gikk i skjorter og sånn også da, når jeg fant sånne i bunnen av klesskapene osv der, i leiligheten jeg bodde aleine i, i Leirfaret, på Bergeråsen.

Så jeg hadde vel en rimelig streit image, eller hva man skal kalle det.

Jeg begynte ikke å røyke før jeg var sånn 17 år, første gangen jeg testa.

Og alkohol, det var jeg så vant med, så det drakk jeg fra jeg var 9-10 år da, men ikke ofte, og ikke mye.

Så det synes jeg ikke var så spennende egentlig.

Jeg tror vel aldri jeg har vært så full, som jeg var 16. mai, i Svelvik, da jeg hadde brygget vin, i 1985 eller 1986 kanskje, for jeg fant et gammelt vinsett, som fattern hadde liggende da, og en vinballong osv.

Men jeg burde kanskje ha vaska vinballongen bedre, for den vinen var skikkelig krutt.

Alle som drakk av de 25 literne, de ble kanon, og spøy vel

Så den var det skikkelig fart i.

Jeg hadde jo så mye vin, og fortalte det til et par-tre stykker da.

Og da skulle jo andre folk kjøpe osv.

Så da blei de rimelig fulle.

Det var vel en som het Halvor, som var et eller to år yngre enn meg, og vel også Odd Einar i klassen tror jeg.

Jeg drakk så mye, og blei så full, så jeg klarte ikke å røre meg, så søstra mi, måtte at meg med hjem i taxi.

Men jeg satt utafor ungdomsskolen i Svelvik da, så jeg kunne jo egentlig bare ha sitti der til jeg ble edru.

Vi brydde oss egentlig ikke så mye om sånne ting på denne tida.

Det var ikke noe 'big deal' liksom, sånn som jeg så det, om søstra mi bestilte taxi, og vi tok taxi hjem, eller om jeg satt der til jeg ble edru og tok bussen hjem dagen etter, det var et fett omtrent, det var liksom ikke sånn man tok så høytidelig, i hvertfall ikke som jeg kan huske nå i hvertfall.

Det morsomste, sett i tilbaketid, var nok det at folk ble så fulle av den vinen, ville jeg vel tro.

Men jeg hadde vel ikke vært drita før da.

Men så drita tror jeg ikke at jeg har vært siden, og det var ganske artig.

Jeg husker Kenneth Sevland, fra parallell-klassen, som jeg kjente fra sjakk og bordtennis valgfag, han kom og advarte, at nå kom lensmannen, så nå måtte jeg kaste flaska osv.

Men jeg gjorde vel ikke det.

Jeg ville ikke kaste flaska, så jeg drakk opp alt, sånn var det ja.

Det var artig ja.

Men men.

Sånn er det.

Så vinsett, det er ganske morsomt, det kan jeg anbefale, men husk å følg oppskriften nøye, ellers så blir vinen ganske sterk.

Men det kan jo også være artig.

Det er mulig.