Hvorfor jeg ikke ville bo hos mora mi i Larvik. (In Norwegian)

Det var fordi, at jeg gikk jo første klasse på Østre Halsen skole.

Og da hadde vi gym, så da fikk jeg Halsen I.F. gymbag.

Noe sånt.

Også flytta vi til Larvik, på slutten av første klasse.

Og da jeg begynte i andre klasse, på Torstrand skole, så spurte jeg om jeg kunne få Fram bag da.

For i Larvik så var det enten Fram eller Larvik Turn.

Jeg hadde vært på kamper med både Larvik Turn og Fram faktisk.

Men skolen lå på Torstrand, og det var mye nærmere Fram-banen, enn Turn-banen.

Så da ble det til at jeg holdt med Fram da, og spilte en kamp for tredjelaget til Fram, knøttelaget, eller noe.

Men så glemte jeg når treninga var og sånn.

Jeg kjente ikke de i klassen som jeg var med på treninga så bra, så jeg glemte det.

Men men.

Men jeg fikk ikke Fram-bag da.

Jeg måtte gå med Halsen-bag i Larvik.

Så det sier litt om hvordan mora mi og stefaren min, Arne Thormod, behandla meg.

Det var som at dem ville at jeg skulle havne i problemer.

Det må vel nesten være som å gå med Vålerenga-skjorte i Lillestrøm, f.eks.

Noe sånt.

Så sånn tulla de meg meg, hele tida.

Så jeg hadde ikke lyst til å bo sammen med dem.

Mens farmora mi, på Sand, på Berger da, hu var bare grei, og tulla ikke med barnebarna sine sånn.

Og faren min var også mer tilbakelent, enn mora mi og stefaren min.

Så jeg ble sliten av å bo sammen med mora mi og søstra mi og stefaren min, så jeg ville heller bo på Berger da.

Så sånn var det.

Everton slo ut Liverpool fra FA-cupen i år, så det er mye nytt om FA-cup kvartfinalen mot Middlesbrough i avisa, selv om det er to dager til kampen da

En natt på hotell, for 49 pund, inkluder tre timers fri bar og 3 retters middag og engelsk frokost (egg og bacon og sånn). Det var billig vel. (N)

Mest solgte potetgull i England. (In Norwegian)

1. Ost og løk
2. Salt

Rekecocktail og salt og eddik, er ned 7 prosent i salg, fra 2006 til 2008.

Eddik heter forresten vinegar.

Og det var det jeg tok de vestlendingene på i butikken.

For de stod i potetgullhylla, og prata om 'winegar'.

Men det heter ikke wine-e-gar, det heter vin-e-gar, mener jeg da.

Så det hørtes litt rart ut, så hørtes det litt ut som om de prata norsk og.

Så stemte det, at hun dama prata noe ganske sær vestlandsdialekt.

Han karen sa bare enstavelsesord, omtrent.

Jeg tenkte jeg skulle si hei til dem, og spørre om dem var norske, som jeg pleier å gjøre hvis det dukker opp noen norske i butikken.

Det var derfor jeg ville ha bilde av dem på bloggen.

Men de ble borte i folkevrimmelen.

Kanskje de ble litt redde for meg, som stod der og tok bilder, det er mulig.

Jeg får prøve å skjerpe folkeskikken min.

Vi får se.

Det her var ikke akkurat i Matthew St. da, det her var utafor McDonalds. Sony BMG (Bertelsmann Group) har denne sangen forresten. (N)

Jeg tulla med noen vestlendinger i butikken. (In Norwegian)

Flashback til 2005. (In Norwegian)

Nå fikk jeg Flashback til 2005.

Jeg skulle egentlig pusse tenna, men så fikk jeg en tanke i hue.

For jeg flytta jo fra Sunderland til London, i februar 2005, for å finne meg jobb.

(For det hadde jeg hørt var vanskelig i Sunderland).

Og da hørte jeg på jernbanestasjonen i Newcastle, som jeg tok drosje til.

At om jeg prøvde å 'run away'.

Kanskje de folka i Newcastle trodde at jeg var en fra Sunderland?

Og at det var derfor jeg ble tulla med i London og Amsterdam?

For på det hotellet jeg bodde i Amsterdam, så var det mye folk fra Newcastle, for det går ferje mellom de byene, og jeg så noe buss, tror jeg, utafor hotellet, hvor det stod firmanavnet til den ferga.

For da har de nok en 'mob' i Newcastle som tuller med folka fra Sunderland, tenkte jeg nå(?)

Siden folka i Sunderland er så fattige.

Jeg kan finne noen bilder.

For det heter jo, om folka i Sunderland, at 'we mackem and they takem'.

Om skip og sånn.

At det produseres i Sunderland, og Newcastle-folka selger dem, eller noe.

Og det er jo kjent at det er rivaleri mellom de byene.

Og at Sunderland er fattige.

Og det holder jo å kikke i Newcastle, så kan man se at den byen er rikere.

Kan det ha vært at de ikke skjønte at jeg var en student fra Norge, men folka fra Newcastle trodde jeg var fra Sundeland, når de sa 'ran away', og tulla med meg, som de ville gjort med en 'slave', fra Sunderland, som sikkert den Newcastle-moben har gjort mange ganger før.

Kan det ha vært sånn det hang sammen.

Er det derfor husene ser sånn her ut i Sunderland, (Bare en tanke jeg fikk):

Prøvde å ringe Tim Jonassen. (In Norwegian)

Jeg prøvde å ringe Tim Jonassen nå, fra Hyggen, som gikk i klassen min på Gjerde, det året jeg var blåruss.

Hyggen, det ligger også ved Drammensfjorden, på en måte, tror jeg.

Som Berger gjør da, der hvor jeg er fra.

Men Hyggen ligger mye lenger inn mot Drammen der vel.

I indre Drammensfjord, tror jeg det heter der.

Jeg tror Hyggen er på vei fra Drammen til Hurum.

Noe sånt.

Og han gamle klassekameraten min, han driver å kødder med meg på Facebook da.

Enda jeg har vært hjemme hos dem på fest en gang, i russetida.

Og en gang så kjørte jeg han og noen andre folk hjem fra 30-årsdagen til Magne Winnem i Spikkestad.

Enda da var jeg veldig overarbeida, husker jeg.

Og lysa på bilen var dårlig da.

Jeg burde nok heller ha kjøpt en ny bil, enn en brukt bil.

For med bruktbil, så er det ofte så mye reperasjoner, så det er ikke alltid det blir billigere enn å kjøpe en ny bil.

Så sånn er det.

Men hverken Tim, eller dama hans, som heter noe med Skjevdal.

Tanja Skjevdal, eller noe, tror jeg det stod på Facebook.

Ingen av de svarer.

Så jeg får ikke spurt Tim om den her køddinga hans på Facebook da.

Men sånn er det.

Man kan ikke få spurt om alt.

Så sånn er det.

Flashback: Var det vellykket, av meg, å flytte til Berger, når man ser på hvordan det gikk med søstra mi, som ble boende i Larvik? (In Norwegian)

Nei, jeg trokke det.

Jeg kan nesten ikke si det.

Jeg husker en gang jeg tok toget til Larvik en helg, for å besøke søstra mi og mora mi og Axel da, broren vår.

Da tok søstra mi meg med meg, for å møte en Larvik-jente ved Bøkeskogen.

Søstra mi flytta jo til Berger i 1982, eller noe.

Så det her må vel ha vært i 1981 kanskje.

Så jeg var vel 11 år da, og de her jentene var kanskje 10 år da.

Noe sånt.

Det kan ha vært året før og.

Og da begynte hu venninna til søstra mi, og skulle være så dominerende.

Men jeg, jeg ville ikke bli dominert av henne, eller miste ansiktet ovenfor søstra mi.

Så jeg og hun venninna til søstra mi, vi begynte å løpe om kapp, langsmed banen til Larvik Turn der.

Louisenlund, tror jeg den fotballbanen heter.

Larvik Turn spilte vel i tredje divisjon, på den tida, så de var litt kjente i hvertfall.

Så vi løpte på noen slags treningsbaner der, var det vel.

Og vi løpte så fort vi kunne.

Og hun jenta var ganske sprek.

Hun var ikke noe guttejente, men hun var veldig sprek da, til å være jente.

Og jeg var litt daff på den tida, jeg dreiv mye å løste kryssord og sånn, husker jeg, på Sand, hos besteforeldra mine.

Men jeg tok i det jeg orka da.

For jeg ville ikke tape.

Så vi lå ganske jenvt.

Og plutselig så var det en metallwire, som gikk på tvers av banene, så vi fikk den i magan, begge to, samtidig.

Jeg kom meg først opp, og hun venninna til søstra mi lå og vrei seg i smerte enda.

Det var rimelig vondt å få den wiren i magan, for vi løp ganske fort.

Så det var det.

Så det var ikke sånn at jeg prata så mye med hun her jenta som søstra mi ville at jeg skulle møte.

Ei mørkhåra jente, tror jeg det var.

Men men.

Men så gikk vi på den veien, bilveien, langs Bøkeskogen, ovenfor Byskogen, eller Byåsen, eller hva den delen av Larvik heter.

Og da begynte Pia og hu venninna, og oppføre seg rart.

Først så sa dem, at en gang, så hadde dem smurt inn damedoen på Grand Hotell, i Larvik, med såpe, og grisa ned hele damedoen.

Så kom det noen og så måtte de vaske det bort.

Det var kanskje en røverhistorie, det er mulig.

Men så begynte dem å hente mose i Bøkeskogen, og tok det foran på buksa si, som om dem hadde hår på musa da.

Og da begynte biler nesten å stoppe, når dem gikk sånn.

Da lot jeg dem være ifred, så gikk jeg ned til byen, for å kjøpe noe greier, for noe lommepenger jeg hadde.

For det var lørdag, og butikkene i Larvik var fortsatt åpne.

For hun jenta, hun var vel kanskje et år yngre enn meg, hun husker jeg at jeg syntes var pen og sånn.

Men søstra mi, hu skulle også drive å flørte.

Så søstra mi er litt som en nerd, vil jeg si.

Hun hadde ikke vett til å la meg og hun pene Larvik-jenta være i fred.

Neida, hun skulle egle seg innimellom.

Så da stakk jeg.

For det ble litt mye.

Det ble litt for nært, når søstra mi oppførte seg sånn.

Og sånn tror jeg hu har egentlig vært mye i oppveksten, og også seinere.

At hun er litt nerd, og har vanskeligheter for å takle det, hvis jeg flørter og prøver å bli kjent med damer og sånn.

Hun blir kanskje sjalu, eller noe, hva vet jeg.

Så hun er nok litt fucka opp, hun søstra mi.

Hun skjønner ikke det, at hun må gi meg litt rom, sånn at jeg kan flørte med jenter og sånn, selv om hun bor i samme byen, for å si det sånn.

Men nei, hun er nok litt sånn, hva heter det, forstyrra.

Nei, hva heter det da.

Ja, kanskje vi får si forstyrra.

Hun kan ikke hjelpe meg, med å bli sammen med en jente for eksempel.

Nei, det evner hu ikke.

Hun ødelegger istedet, ved å gå imellom, eller for nærme meg.

Og hun blir såra, virker det som for meg, hvis jeg kommer for nærme noen damer, og prøver å ødelegge da.

Så hun ødelegger litt for meg, hun søstra mi.

Så hun er det best å ha på minst en armlengdes avstand, vil jeg si.

For hun er litt sånn fucka opp.

Så sånn er det.

Når broren min, Axel, begynte å bli 18 år, så ville han være med ut på byen. Første gangen vi var på Studenten, så spilte en dame den her på piano

Christell kom hjem fra ferie, hos noe familie, en gang på 80-tallet, og sang på den her sangen. (In Norwegian)

Da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg en kamerat som het Kjetil Holshagen. Og han så alltid på svensk TV, også kom han opp til meg, og hypa seriene

Jeg sendte en Facebook-melding til Wenche Berntsen, fra Rimi, angående noen problemer jeg hadde med noen ekstrahjelper på Rimi Nylænde på Lambertseter

Hei
Wenche,

Between
Wenche
Berntsen
and You

 

Erik
Ribsskog

Today
at 00:04

sorry
at jeg skriver litt seint her.

Jeg har sovet på sofaen
her skjønner du, også våkna jeg nå, med en
tanke i hue, til en forrandring.

Og da må jeg
forklare.

Jeg jobba jo som assistent i Rimi, fra 94 til
98.

Og da ble jeg litt 'fucka opp', vil jeg si, av de sjefene
som lærte meg opp.

Da du begynte på Rimi Nylænde,
så var det en nestsjef der, som het Hilde, som seinere begynte
i Rema.

Og hun sa jeg måtte være streng mot
bemanningen.

Og jeg har jo ikke hatt så mye nær
familie og venner, de årene jeg bodde i Oslo, så jobben
var egentlig alt jeg hadde omtrent.

Så jeg tilpasset meg
litt, for jeg ville ikke miste jobben.

Så jeg ble streng
sjef da, siden hun Hilde sa at ellers så ble hun og Elisabeth
upopulære.

Og jeg jobbet jo på Bjørndal,
fra 96 til 98.

Og der også jobbet jeg jo veldig
hardt.

Jeg var i god form etter militæret, og jobbet som
en maskin vil jeg si, hver seinvakt.

Så i 98, så
var jeg egentlig veldig overarbeida.

Det var Falkenberg på
Nylænde og Kristian Kvehaugen på Bjørndal, som
kjørte meg så hardt som assistent da.

Samtidig så
ville jeg at butikken skulle få bra resultater, sånn at
jeg fikk bra rykte som medarbeider, for jeg ville gjerne stige i
gradene da, siden jeg manglet noen få vekttall på
utdannelsen min, en toårs-grad fra NHI, Norges Høyskole
for Informasjonsteknologi, som jeg tok fra 1998 til 92, med et
jobbeår innimellom studieårene.

Så sånn
var det.

Og jeg var jo også veldig bortskjemt på
en måte fra Rimi Bjørndal.

Og det var at det var
så mange pene, unge damer, som jobba seinvaktene der, sammen
med meg.

Og de gjorde alltid som jeg sa.

Så det
var nesten som narkotika, at man ble avhengig av å jobbe sammen
med 4-5 pene, unge damer, hver kveld.

Og jeg pleide jo et par
år, å kjøpe restplass til Syden, i
sommerferien.

Og det gjorde jeg også sommeren 98.

Og
da ble jeg sendt til Aiya Napa, som jeg ikke visste noe om.

Og
der var det jo også veldig mye pene, unge damer.

Så
jeg var kanskje litt for vant til å ha pene damer rundt meg, da
jeg begynte som butikksjef på Rimi Nylænde, høsten
1998.

For jeg fikk jo problemer med Benedicte og Ida, som
begynte å være noen hurper, vil jeg si.

Og hun
Ingunn, hun var i kassa, eller ved kassa, en dag.

Og da kom
hun Ungbo-dama, fra da jeg bodde på Ellingsrudåsen.

Og
spurte hvor jeg bodde.

Jeg leide av Rimi, og hun syntes jeg
hadde gjort det så bra.

Men hun likte ikke at jeg leide
av Rimi, for da var jeg avhengig av de.

Og da begynte hun
Ingunn å spre det, at jeg hadde bodd på noe hjem,
overhørte jeg at hun sa bak ryggen min.

Men det hadde
jeg jo ikke gjort.

Jeg hadde jo bare leid rom av kommunen, i
bofelleskap, Ungbo, som var helt vanlig boliger, bare at man hadde et
møte med en Ungbo-dame, en gang i måneden, som passa på
at det gikk greit der.

Men det var ikke noe hjem akkurat da,
det var bare tilfeldig at jeg leide av Ungbo.

Det var for at
jeg trengte et ganske billig sted å bo mens jeg studerte.

Men
jeg kunne jo like gjerne ha leid privat, jeg holdt på å
flytte inn sammen med to Rimi-damer på Grunerløkka,
husker jeg, samme året som jeg flyttet inn på Ungbo.

Det
eneste kravet for å leie av Ungbo, var at man var ung, og hadde
en tilknytning til Oslo.

Og jeg var bare 21 år vel, da
jeg flyttet inn der og jeg hadde jo studert i Oslo, og jeg hadde jo
halvbroren min, Axel Thomassen boende i Oslo, så jeg
kvalifiserte da til å bo i Ungbo.

Men jeg visste ikke
hvordan jeg skulle takle disse ryktene som hun Ingunn spredde, for
det var ikke sånn, at noen tok opp dette med meg, de snakket
bare om meg, bak ryggen, at jeg hørte at hun Ingunn pratet om
meg, til Ida eller Benedicte, eller noe.

Og en annen gang, så
hørte jeg at hun Ingunn, sa at jeg var bare en flørt,
til Hilde eller Ida eller Benedicte.

Men jeg var jo ny som
butikksjef, så jeg visste ikke hva medarbeidersamtaler var, for
eksempel.

For det var det aldri noen som hadde hatt med meg,
for eksempel.

Og jeg prøvde bare å være
hyggelig og komme på bølgelengde med folka som jobba på
Rimi Nylænde der.

Men jeg var kanskje litt bortskjemt
fra Rimi Bjørndal, at alle de unge damene som jobba der, var
så hyggelige og vennlige der, i forhold, uten at vi gikk for
langt, på noen måte, i å være vennlige på
jobben.

Men men.

Så jeg lurte bare på, når
jeg våkna her, om du veit noe om hva Ingunn og Hilde (Ikke hun
som begynte på Rema, men hun fra Nordstrand, var det vel),
Benedicte og Ida og Jørn og dem driver med.

Og også
Henning oppførte seg rart, når jeg tenker tilbake
nå.

For nå har jeg noen folk på nakken,
merker jeg.

Som har laget en hat-blogg mot meg osv., som jeg
tar sterk avstand fra, det som står der, for det er bare
jug.

Så jeg lurer på om du har noe greie på
hva de her folka driver med nå?

På
forhånd takk for eventuelt svar!

Med vennlig
hilsen

Erik