Noen søker på 'er det kanskje en grunn til at det er kommet flere nordmenn til island for å "redde" dem, ribsskog? var finanskrisen planlagt?'. (N)

PS.

Ja jeg tror finanskrisen på Island kan ha vært et New World Order-plott for å få kontroll.

De var jo veldig norrøne der.

Og sånt liker ikke globalistene.

Når de islandske damene ser at mannfolka dems har driti seg sånn ut, og alt er bare trist og sorgen der, så hopper de nok lettere på amerikanere og engelskmenn som tar turen innom.

Men hovedfaren er vel at nå får sikkert noe 'mafian' bygget opp noe nett der.

For nå har folk mista kontrollen.

Og det tror jeg er pga. bankene på Island.

For det leste jeg i en nettavis, for et par år siden, at bankene der, de delte ut kredittkort, til alle som omtrent gikk inn døra i en bank.

Så det var veldig lett å få lån og kreditt der, en periode.

Og når da husa blir mye mindre verdt, og gjelden er i utlandet f.eks., så mister jo folk kontrollen da.

Og blitt lett ofre for kriminelle som vil ha de med på lag da.

At de lar seg enklere friste, hvis de har mista kontrollen.

Noe sånt.

Så om de norske folka, er der for å hjelpe, eller 'hjelpe', det vet jeg ikke.

Norge er jo ikke så norskt eller norrønt akkurat det heller.

Se på meg, som er i England, og blir tullet med av engelsk politi osv.

Og CAB og Law Society og IPCC osv., osv.

Jeg orker ikke å ramse opp alle.

Neida, jeg får ikke fri rettshjelp.

Og det skal jeg si hvorfor.

Det er fordi jeg er en mann.

Og de eneste som får fri rettshjelp, det er prioriterte saker.

Og det er bare sånne rødstrømpegreier.

Så Norge er et feministisk land, før det er et norskt land.

Så hvis de skal tvangsinnføre feminismen på Island og, så kan jeg ikke se at det hjelper noe.

Altså Norge er hverken et humanistisk, liberalt eller norskt land.

Det er i første rekke et feministiskt land, vil jeg si.

Og det mener jeg går på tverrs av humanismen, mot menn.

Så feminismen som råder i Norge nå, den er inhuman ovenfor menn, mener jeg.

Så Norge i dag, det kan du få billig av meg.

Så hvis det er det islendingene skal få nå, så synes jeg enda mer synd på dem.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

StatCounter: Han på Fornebu søker på 'arne mogan olsen slave for runar mogan olsen?', på Google. (In Norwegian)

PS.

Ja, du må huske på at faren min er nok veldig stolt av Runar.

Du kan se det på faren min, at han er glad i Runar og stolt av han.

Det er fordi at faren min er eldstebroren da, og så er det Håkon og så er Runar nesten som en attpåklatt da.

Så faren min og onkelen min, dem fikk vel ikke gå mer enn på folkeskolen da.

Mens Runar gikk på gymnas og sånn da.

Og dreiv med tegning og sånn, husker jeg.

Og Runar, han var nesten som en ungdom, husker jeg.

Det var på den tida han og faren min kidnappa meg og søstra mi, fra Mellomhagen i Larvik.

Runar løfta opp meg, på gårdsplassen der, og faren min løfta opp søstra mi.

Og så løp dem inn i bilen da.

Og da satt kusina vår Heidi der.

Jeg var kanskje seks-syv år, at det var sommeren før jeg begynte på skolen, og søstra mi fem-seks.

Noe sånt.

Og Heidi var da kanskje to år da.

Noe sånt, hvis det var sommeren 1977, som jeg tror.

Og hu hadde fått en soloflaske.

Og da spurte Heidi, som er på Facebook-sida mi, om hun kunne få safta.

Så hu trodde Solo var saft.

Og det viste jeg og søstra mi godt at det var det ikke.

Men vi holdt kjeft da, for hun Heidi satt imellom oss, og var helt glad og blid da, selv om vi nettopp hadde blitt kidnappa.

Så sånn var det.

Og jeg lurer på om det var den gangen, eller en annen gang like før, at onkelen min plystra på ei jente, som gikk langs veien, i olaskjorts og sånn, som jenter pleide å gjøre på 70-tallet.

Så kjørte vi innom en bensinstasjon, eller en kiosk.

Så kjørte vi ut igjen.

Og da kjørte vi forbi den samme jenta igjen, og da tok Runar hue ut av bilen, og plystra på hun samme jenta igjen da.

Så hun så rimelig brydd ut, vil jeg si.

Og faren min klagde litt da.

Men Runar, han var vel nesten som broren min, Axel, vil jeg si, at han ikke hørte.

Eller bare hørte på det ene øret.

En gang.

Jeg lurer på om det var da, som Runar sa, at han begynte å få litt sansen for Jehovas Vitner.

Da dro han med faren min, for å se på en haug med ræl av noen materialer, som hadde stått i avisa.

Om han kunne bruke de på det nye huset, eller noe.

Men det var bare noe skrot nærmest, så det gikk ikke.

Ikke til forskaling heller.

Det er nesten noe sånn, som han Magne Winnem fra Gjerdes videregående i Drammen, kunne funnet på.

Å kjøpe sånn billig i avisa, og dra med noen for å se på det da.

At dem er litt sånn utnyttende kanskje.

Onkelen min var nok ganske kul, da han bodde i Oslo.

Men han var altså som en ungdom, da jeg var sånn fem-seks år, som jeg fortalte om.

Og da var jo han gift og hadde unger sjæl, som faren min og han andre onkelen min.

Ove er vel født i 1972, tror jeg, eller 1973, så han er 2-3 år yngre enn meg.

Så Runar var ungdom og familiefar samtidig, vil jeg si, etter det jeg skjønte av den plystringa hans ut vindu, i Vestfold tror jeg kanskje det kan ha vært, eller på Hurumlandet, noe sånt.

Men men.

Mer da.

Jo, så jeg tror det dumt av faren min å bygge huset til Runar.

Ihvertfall for fabrikken sin del, snekkerverkstedet på Sand.

De mista jo kontraktene med Jensen Møbler, kan jeg tenke meg.

Den husbygginga, den pågikk jo i et par år omtrent.

Og Runar, han er gnien, vil jeg si.

Han tjener masse penger som tannlege, men han spiser det billigste kneipbrødet, med gulost og en skive tomat, hvis jeg husker riktig.

Og de drikker ikke vanlig juice, de drikker frossen konsentrert juice, som de blander med vann.

Og de har sånn svært kjølerom, i villaen i Son, som få hus jeg har sett har, men jeg har vel ikke vært hos så mange som har hus, de siste åra.

Men men.

Mer da.

Jo, de drikker ikke melk, de spiser kalk-tabletter.

Så det er mulig det er noe galt med melka.

Ove spiste noe sånne piller en gang, som ga han skinnende hår og negler, men det slutta han visst med.

Og han var norgesmester i amerikansk fotball, og prøvde også å bli norgesmester i aerobic(!)

Men men.

Mer da.

Ja, Runar er sånn, at han venta mange år, på å bygge ferdig svømmebassenget, i huset dems i Son.

Jeg var jo med der mye, sånn i 1983 og 84 og sånn kanskje, for jeg var med til Son, når faren min bygde på huset.

Så over ti år seinere.

Det var da jeg hadde HiAce-en.

Det var vel i 1997, tenker jeg.

Da var svømmebassenget ferdig.

Så det tok 10-15 år, før hele huset var ferdig, hvis jeg forstod det riktig.

Da ville jo jeg gjerne se hvordan svømmebassenget ble da, etter all den hypen, men det var visst ikke så populært.

Jeg fikk ikke lov å prøve svømmebassenget.

Eller jeg hadde ikke med svømmeklær heller.

Men men.

Mer da.

Runar pleide å drikke to kasser øl i uka.

En i uka og en i helga, da de bodde i Vestby, husker jeg han fortalte faren min, sånn på begynnelsen av 80-tallet en gang.

Når jeg var på ferie hos dem, så måtte jeg alltid bli med Ove rundt i huset, og enten vaske eller støvsuge.

Så han gjorde nok ikke så mye sjæl, Runar, men han hadde skikkelig dressur på Ove og Heidi osv. da.

Jeg tror ikke han har så streng dressur på kona si, Inger, fra Sande, men det skal jeg ikke si sikkert, hvordan det foregår.

Men men.

Kanskje det er hun som styrer Runar?

Hva vet jeg.

Men faren min er veldig glad i og stolt av Runar, tror jeg.

Omtrent som om Runar var sønnen hans antagelig.

Og mora dems, Ågot, farmora mi.

Hun begynte å bli litt senil, da jeg bodde på Berger på 80-tallet, så hun kalte meg noen ganger Runar da.

Så hun tok feil mellom meg og Runar da, så hun må nok ha syntes at vi ligna litt.

Begge var vel ganske selvsikre og ganske smarte for alderen og sånn da, kanskje.

Hva vet jeg.

Og leste avisa og sånn kanskje.

Ikke vet jeg.

Men jeg tror det var dumt av faren min og Håkon å holde på å bygge det huset.

Dem kræsja, en dag Håkon kjørte.

Så Håkon kunne ikke jobbe så mye etter det, for han måtte operere armen.

Og legene tulla med armen til Håkon, tror jeg, for den blei mye tynnere enn den andre armen, og han måtte ha noen plater og sånn, inni armen.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, dem mista vel kontraktene med Jensen Møbler og sånn, når dem bygde huset til Runar.

Men faren min orka kanskje ikke meg, som han syntes var slitsom da.

Og dem måtte kjøre mange mil hver dag, med bil eller båt.

Og jeg husker en gang, som faren min og Erik Thorhaldsson, nesten sovna, mellom Sande og Berger.

Da måtte jeg liksom sitte å si til faren min hele tida, at han ikke skulle sovne, og følge med da.

Selv om jeg syntes det var litt rart at begge skulle sovne samtidig nesten, mens dem satt foran i bilen.

Det var kanskje noe tullings.

Dem pleide å tulle med faren min, han Eirik eller Erik Thorhaldsson osv.

De hadde en Prima Vera-sang, som de spilte hele tida, for faren min, til og fra Son da, mens dem gliste og lo.

Den het 'Arne Belinda'.

Og faren min heter jo Arne, så dem syntes den sangen var så artig da.

Så dem hadde kanskje ikke så mye respekt for faren min.

Vi pleide å kjøre ned til havna i Son, og kjøpe god mat da, i lunch-pausene og sånn.

Det her var vel i 1982 og sånn kanskje, så jeg var vel kanskje 12 år.

Og den husbygginga pågikk i et par år, så jeg ble veldig godt kjent i Son, og husker alle gatene i hue enda.

Vi kjørte ned mot Son, til høyre forbi der biblioteket er/var.

Og så var det en matbutikk nede på havna der vel.

Det var flere butikker og da men.

Men der hadde de fersk grilla kylling, mener jeg å huske.

Og da kjøpte vi ferskt brød og, og spiste kylling på brødskiva, omtrent hver dag.

Det var digg.

Og Cola da, det drakk jeg alltid.

Men, nå skulle jeg finne den sangen ja.

Hvis den er på YouTube.

Vi får se.

Jeg fant ikke den sangen nå.

Men faren min tulla en gang med Runar.

Det var kanskje den gangen Runar ville at jeg og faren min skulle bli med å se på den plankehaugen.

Noe sånt.

Og da sa faren min, at den her sangen var om Runar, som hadde en orange boks-aktig 70-talls Mercedes, og Ove og Heidi og Susanne som var ungane til Runar, som var noen snørrunger og drittunger da.

Så da mente faren min at den her sangen passa for Runar.

Men da tror jeg Runar ble litt irritert, det er mulig.

Farmora mi sa at en gang så hadde Runar gått rundt i Oslo, som student, så hadde en kar spurt om han ville selge narkotika for'n.

Men Runar sa nei, så hu.

Og det var hele fortellinga.

Så sånn var det.

Men jeg lurer på om tanta mi, Ellen, var ferdig på forsøksgym i Oslo, mens Runar gikk rundt og ikke solgte narkotika.

Hm.

Kanskje dem traff hverandre i Slottsparken, mens Johannes, morfaren min, leita etter Ellen, det er mulig.

Det var den sangen ja.

Her var den:



Så Runar er kanskje litt som den jævla naboen.

Og faren min er kanskje litt som en Jan Teigen, som drikker, men ikke synger.

Noe sånt.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Mora mi kjente jo folk i Svelvik.

Som hu bodde hos i manga måneder, på 80-tallet, husker jeg.

Og det kan jeg tenke meg er, fordi at Holmsbu, hvor dem bodde, det er jo et lite sted.

Så kanskje de sykla, til andre sida av Svelvik der, og tok ferja over til Svelvik.

Foreldra dems bodde også noen år på Klokkarstua.

Og det er vel rett over fjorden for Svelvik.

Så det kanskje nesten som en del av Svelvik, for du tar vel omtrent bare ferja over da.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg husker at mora mi var så glad i den gamle ferja, som var rød, og ikke fra kaia, som vel var vel kirka der, hvis jeg husker riktig.

Så sånn var det.

På 70-tallet.

Men men.

Så har sikkert Runar truffet Ellen og mora mi da kanskje, i Svelvik f.eks.

Eller i Holmsbu da, for dem var sikkert mye ute med båten, Runar også.

Og så, da Runar studerte i Oslo, på Tannlegehøyskolen, (som han på en måte juksa seg inn på, sa mora mi, rundt 1975 eller 76, for Runar han visste at rektorens sønn, han hadde dårligere karakterer, men kom inn likevel.

På Runars bekostning da.

Så Runar klagde, og da kom han inn, ifølge mora mi.

Det hadde sikkert hun hørt av tante Ellen, som Runar hadde fortalt henne i Slottsparken, under hippie-tida når Runar ikke solgte narkotika der.

Noe sånt.

Men men.

Så har Runar møtt bestefar Johannes da, i Slottsparken.

Og så fortalte han faren sin det, Øivind, det som Øivind pleide å si.

Han traff en mann med hatt og frakk sikkert da, i Slottsparken.

Så spurte mannen Johannes, hva han gjorde.

Så sa han, at han leita etter dattera si.

Så spurte Johannes, hva han gjorde.

Jeg leiter etter begge mine, sa han.

Hm.

Så har Johannes fortalt den her historien til Runar da.

Så har Runar fortalt det faren min, at nå er Johannes Ribsskog så opptatt med å leite etter dattera si i Slottsparken, så da kunne faren min prøve seg på mora mi da.

Noe sånt.

Så derfor er synes faren min at Runar er artig da, for han veit mye sånne ting.

Nei, nå får jeg finne på noe annet å gjøre, enn å skrive sånn her sprøyt.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

Ringte Svein Erik Haldorsen. (In Norwegian)

http://www.bedriftsoket.no/kundeinfo/ingenioer-svein-erik-haldorsen_983178685/

Nå ringte jeg en som heter Svein Erik Haldorsen, og spurte om det var riktig, som han amerikaneren Nick Ewans sa, på e-post, her om dagen, at Svein Haldorsen hadde ringt og advart han mot meg.

Det var en dame som svarte, så spurte jeg om å få prate med Svein Haldorsen.

Og da sa hun 'et ögonblikk', skrives vel kanskje det, på svensk da.

Så fikk jeg prate med karen.

Og han hadde ikke ringt til han Nick Ewans og advart han mot meg, mente han.

Så jeg bare sa beklager at jeg ringte feil Svein Haldorsen.

Så får jeg bare prøve å finne riktig Svein Haldorsen da.

Så får vi se hvordan det går.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Jeg mener jeg allerede har lest om en annen Svein Haldorsen, som gikk gjennom isen, på snøscooter, i Finnmark sikkert da.

Og da hadde visst lokalavisa tulla med de etterlatte.

Og skrevet feilaktig at han ikke hadde lov å kjøre over isen, og tatt med bilde selv om kona ikke ville at de skulle trykke det.

Så ble de frikjent av PFU likevel, selv om de var kanskje med vilje unøyaktige da.

Det er mulig.

Kanskje det er han ene Svein Haldorsen, som ikke likte at det fantes en annen Svein Haldorsen, og la opp et plott, for å få han til å gå gjennom isen?

Hva vet jeg.

Hvem vet.

Men men.

Men finnes det en tredje Svein Haldorsen er spørsmålet.

Vi får se om det er mulig å finne ut av det etterhvert.

Vi får se.

PS 2.

Her er mer om dette:

PFU-sak 96-024
KLAGER: Evy Haldorsen
ADRESSE: Bursi, 8230 Sulitjelma
TELEFON/TELEFAX:
REDAKSJON: Nordlands Framtid
PUBLISERINGSDATO: 20.01. - 23.01.1996
STOFFOMRÅDE: Ulykke
GENRE: Nyhetsreportasje
SØKERSTIKKORD: Bildebruk / publiseringsavtale / beriktigelse
REGISTRERT: 02.02.96
BEHANDLET I SEKR.: 02.02.96; tilsvarsrunden innledet
BEHANDLES I PFU: 23.04.96
FERDIGBEHANDLET: 23.04.96
BEHANDLINGSTID: 82 dager
KLAGEGRUPPE: Privatperson
PFU-KONKLUSJON: Ikke brudd på god presseskikk
HENVISNING VVPL.:
MERKNADER:
SAMMENDRAG:
Nordlands Framtid hadde lørdag 20. januar 1996 førsteside-oppslag med tittelen "KJØRTE I DØDEN - Kona sto og ventet på fjellet" . Av den kombinerte henvisnings- og bildeteksten framgikk det:
" Scootertrafikken i Sulitjelma krevde torsdag sitt første dødsoffer. Den 41 år gamle Svein Haldorsen kjørte gjennom en råk i Langvannsisen og omkom. Haldorsen var på vei til sin hytte hvor hans kone sto og ventet da den tragiske ulykken inntraff.
Bildet viser råken i Langvannsisen som den 41 år gamle Svein Haldorsen (innfelt) kjørte gjennom. "
Inne i avisen var halvannen nyhetsside viet ulykken, med flere reportasjebilder fra leteaksjonen og under hovedtittelen " Kom aldri fram til kona ". En underartikkel fortalte om " Et samfunn i sorg ", en annen at Salten Kraftsamband var " Pålagt sikring " av traséen over ulykkesvannet, og en tredje at det var " Første dødsulykke " med snøscooter i Sulitjelma.
En fjerde underartikkel hadde tittelen " Kjørte ulovlig " og det het i ingressen:
" Den forulykkede hadde ikke dispensasjon for å kjøre snøscooter fra Sulitjelma og over isen. Dispensasjonen gjaldt fra parkeringsplassen i Kjeldvannskrysset og opp til hans to hytter. "
Og videre i artikkelen:
" Dette går fram av dispensasjonene i Fauske kommune. Men at forulykkede ikke hadde en slik løyve, er mer tilfeldig i den rotete behandlingen av saker i Fauske. Andre søkere har nemlig fått slik dispensasjon, og har rett til å kjøre fra Sulitjelma og over isen. Men det skyldes at Fauske kommune har tolket reglene feil, og Fylkesmannen vil nå sørge for at disse dispensasjonene blir inndratt. "
Avisen tilføyer at det er "verd å merke seg at scooter-trafikken på Langvannsisen har vært svært liten i år", og "en kjent sulisværing" uttaler: "- Jeg tror jeg har sett en scooter på isen i år. Det skyldes dels at isen har vært usikker, men det skyldes også at strenge regler har lagt en demper på aktiviteten".
Tirsdag 23. januar bragte avisen, på personaliasiden, en to-spaltet ramme med vignetten " Nordlands Framtid presiserer " og tittelen " Tvil om dispensasjonen ". I den korte artikkelen, undertegnet "Red.", het det:
" Kjørte ulovlig, skrev Nordlands Framtid lørdag om ulykken i Sulitjelma, der Svein Haldorsen (41) mistet livet. Opplysningen var hentet fra Fauske kommune, der dispensasjoner innvilges. De faktiske forhold er at Haldorsen hadde dispensasjon til å kjøre over isen på tider av sesongen der det anses vanskelig å finne parkeringsplasser ved Kjellvannskrysset. "
Og dessuten:
" I Fauske kommune tolkes dette som om betingelsene ikke var til stede torsdag, men forholdet synes å være gjenstand for tvil og ulik vurdering. Forulykkede kunne ha tolket dette uklare punktet slik at han hadde tillatelse.
Vi har stor forståelse for at denne delen av dekningen fra ulykken i Sulitjelma har vært ekstra belastende for pårørende. Nordlands Framtid beklager måten vi tok opp forholdet på i lørdagsavisen. " KLAGEN:
Klageren er den forulykkedes enke, som påklager to forhold: Avisens bruk av bilde av avdøde mot pårørendes ønske, og påstanden om ulovlig snøscooter-kjøring. Klageren skriver:
"Journalisten i Nordlands Framtid kontaktet familien til oss pårørende med spørsmål om å få benytte bilde av forulykkede i avisen. Vi pårørende var mot bruk av bilde i avisen, og ba journalisten om å ikke sette inn noe bilde . Journalisten svarte at noen ønsket bilde i avisen og noen ønsket det ikke og sa dette skulle de respektere. Til tross for dette benyttet avisen bilde av avdøde... ". "Bør det ikke, evt. er det ikke et krav om at når to parter blir enige så holdes ord?"
Om underartikkelen, med påstandene om "ulovlig kjøring" og kjøring "uten dispensasjon", skriver klageren bl.a.: "Dette var noe som gikk svært hardt inn på oss etterlatte og har også vært en ekstra tung belastning for oss i denne vanskelige tiden. I tillegg mener jeg dette har satt avdøde i et svært uheldig og helt feilaktig lys ."
Klageren opplyser at det samme dag som oppslaget om ulykken sto på trykk ble tatt kontakt med NFs redaktør og journalisten som skrev den påklagede artikkelen.
"De ble gjort oppmerksomme på hva som var rett. Tirsdag den 23. januar hadde de nå en artikkel der de beklager artikkelen som sto lørdag den 20. januar. I samme artikkelen legger de så skylden på kildene sine. For oss er det helt uinteressant hvor de har sine opplysninger fra. Det vi ønsker er en fullstendig renvasking av avdøde. Han hadde tross alt fått tillatelse av Fauske kommune til å kjøre fra Sulitjelma, noe vi går ut fra kan bekreftes av rådmannen i Fauske kommune.
Det opplyses at avdøde også hadde byggetillatelse, "noe som også gir adgang til denne kjøringen. Dette utfra lov om motorisert ferdsel i utmark". Kopier av kjøredispensasjon og byggetillatelse er vedlagt klagen. TILSVARSRUNDEN:
Avisen bekrefter angående bildebruken at en av dens journalister var i kontakt med samboeren til klagerens søster, med forespørsel om å få låne et bilde av forulykkede. "Begrunnelse for vårt ønske om bilde ble gitt og vedkommende ga inntrykk av en positiv holdning til å hjelpe oss . Han skulle ta saken opp med dem som sto nærmere avdøde. Kort tid etter ble vår journalist oppringt av mannen til en annen søster av klageren med beskjed om at vi ikke kunne få bilde og at familien, inkludert avdødes kone, ikke ønsket bilde i avisen ".
Tilsvaret bekrefter også at journalisten, under den siste samtalen, "uttrykte... forståelse for at noen ikke ønsket bilde på trykk etter en ulykke, men at dette ble ulikt vurdert av pårørende. Det at vi skulle vurdere pårørendes ønske, kan muligens ha blitt oppfattet slik at ønsket ville bli innfridd fullt ut, men det ble ikke gitt noe løfte fra journalistens side om at bilde ikke skulle brukes ".
Avisen beklager det, dersom uklarheter skulle ha oppstått, "men omstendighetene tilsa ikke en lengre dialog om forholdet på dette tidspunkt. Uansett er det opp til redaksjonsledelsen å avgjøre en slik bildebruk ." Tilsvaret viser til at det er presse-tradisjon å trykke bilder av forulykkede " såfremt de nærmeste pårørende er underrettet ". Det opplyses at bilde derfor ble framskaffet fra annet hold, og brukt. Avisen tilbakeviser klagerens påstand om avtalebrudd.
Når det gjelder påstanden om ulovlig snøscooter-kjøring, mener avisen - så langt den har vært i stand til å undersøke forholdet - at både tittel og artikkel er korrekt. " Vi har ikke klart å finne dokumentasjon for tillatelse til slik kjøring som skjedde denne ulykkesdagen ". Og det heter i tilsvaret:
" Når vi etter ulykkesdekningen valgte å beklage måten vi tok opp dette forholdet på, skyldes det at vi i ettertid fant det noe 'upassende' å fokusere på akkurat denne siden av saken samme dag som vi hadde dekning av en ulykke med så dramatisk utfall. Vi valgte altså å beklage måten vi tok forholdet opp på, men ikke artikkelens innhold som er korrekt så langt vi kan undersøke saken. "
Nordlands Framtid opplyser at den har mottatt, og hatt på trykk, flere innlegg fra lesere i det berørte området, med angrep på avisen for den påklagede delen av ulykkesdekningen. "Vi vil tilføye at kjøring med snøscooter er ett av de mest diskuterte temaer i Sulitjelma og Fauske kommune, og det er en sak som vekker sterke følelser. Dette har vi, og våre lesere, fått merke hver gang vi har satt et kritisk søkelys på den kjøring som praktiseres, og den lovtolkningsavstand det er mellom enkeltbrukere og myndigheter".
Avisen kan ikke se at vedleggene fra klageren dokumenterer at avdøde hadde tillatelse til å kjøre snøscooter fra Sultjelma, "og det har heller ikke vært mulig for oss å få bekreftelse på dette fra
lokale myndigheter".(...) "Ifølge tillatelsens særvilkår gis det tillatelse til å starte kjøringen på Langvatnet ved Sulitjelma tettsted, på tider av sesongen som det må anses vanskelig med parkeringsplass ved Kjelvannskrysset. Slike forhold var ikke tilstede angjeldende dag... ". Avisen kan heller ikke se at dem framlagte byggetillatelsen ga adgang til kjøringen ulykkesdagen.
Og tilsvaret avsluttes slik: "Dersom vi hadde fått dokumentert at kjøringen den angjeldende dagen var lovlig, skulle vi selvsagt beriktiget dette og også beklaget en feilaktig framstilling. Men klagerens ønske på dette punkt lar seg dessverre ikke imøtekomme ut fra den dokumentasjon vi sitter med . Dermed kan vi ikke se å ha brutt god presseskikk, selv om vi i ettertid har kommet til at denne siden ved saken kunne vært håndtert på en noe annen og mer skånsom måte overfor de pårørende ".
Avisen har vedlagt kopi fra "Nasjonal forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag".
Klageren har som tilsvar oversendt kopier av brev til og fra Fauske kommune. I sitt brev til kommunen spør klageren om mannens kjøring ulykkesdagen, ut fra kjøretillatelsens særvilkår, var en ulovlig handling.
I svarbrev fra kommunens miljøvernleder heter det bl.a.: "Særvilkåret er det opp til den som er gitt dispensasjonen å vurdere med hensyn på om vilkåret er oppfylt. Hvorvidt kjøringen var en ulovlig handling eller ikke vil bero på en konkret vurdering ut fra forholdene. Denne vurdering og ansvar påhviler det dispensasjon-innehaveren å foreta . Vi beklager sterkt den situasjonen som oppsto".
Avisen fastholder at "vår artikkel er riktig i sitt innhold", og sier i sine siste kommentarer bl.a.: "Vi registrerer - og har forståelse for i en slik tragisk sak - at kommunens miljøvernleder ikke svarer på klagerens spørsmål om kjøringen var å anse som en ulovlig handling". (...) "Så langt vi har kunnet undersøke var det ikke parkeringsproblemer angjeldende dag, og slike problemer er heller ikke påvist av klageren. Kjøringen skjedde på en vanlig hverdag utenfor 'utfarts-sesong'. Av dette følger at kjøringen var i strid med gjeldende tillatelse ". PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Nordlands Framtids reportasje etter en dødsulykke med snøscooter, og den forulykkedes enke påklager to forhold: At avisen brøt avtale da den bragte portrettbilde av avdøde mot pårørendes ønske og at det ble framsatt uriktig påstand om at snøscooter-føreren hadde kjørt ulovlig. Klageren viser til at mannen hadde skriftlig dispensasjon fra kommunen, noe hun mener avisen skulle ha bragt på det rene. Klageren er heller ikke fornøyd med de presiseringer og den beklagelse avisen publiserte tre dager senere.
Nordlands Framtid hevder å ha beklaget det som kan beklages, idet avisen mener særvilkårene i forulykkedes kjøre-dispensasjon kan gjøres til gjenstand for fortolkning. Slik avisen ser det var ikke vilkårene for lovlig snøscooter-kjøring tilstede den dagen ulykken skjedde. Det Nordlands Framtid i ettertid beklager, slik det også ble gjort på trykk, er måten man tok opp forholdet på. Avisen tilbakeviser for øvrig at det ble inngått avtale om ikke å bringe bilde av avdøde.
Pressens Faglige Utvalg finner at påstand står mot påstand når det gjelder samtale om bruk eller ikke bruk av forulykkedes portrettbilde. Utvalget kan uansett ikke se at bildebruken i dette tilfelle bryter med de presseetiske normer.
Når det gjelder avisens påstand om ulovlig kjøring, mener utvalget at denne kunne vært framsatt på en mer skånsom måte, hvilket avisen selv har medgitt. Utvalget ser det likevel slik at opplysninger omkring lovligheten av kjøringen var en berettiget del av ulykkesreportasjen, sett på bakgrunn av det kontroversielle ved bruk av snøscooter i området.
Nordlands Framtid har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 23. april 1996
Per Edgar Kokkvold,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen,
Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning

http://www.pfu.no/case.php?id=520

PS 3.

Sånn som jeg mistenker at det er med sånne 'mafian'-plott da.

Det er, at hvis den som blir drept, gjør noe dumt eller galt, så gidder ingen å høyne stemmen, for at dødsfallet skal bli etterforsket.

Jeg kommer på tre dødsfall, som jeg mistenker kan være noe 'mafian', og jeg kan forklare hva jeg mener.

1. Han som falt gjennom isen, i PS-et ovenfor. (Jeg synes avisen agerte så rart, så jeg synes det er grunn til mistanke).

Hvis det står i avisa, at han ikke hadde lov å kjøre over isen, så kommer alle til å si at han var bare dum, det var hans egen feil, og ingen skylder på det selskapet som hadde jobb å sikre isen.

2. De tre ungdommene som døde på Bygdøy, i en bilulykke ifjor. (Jeg syntes en amerikansk dame, Mary-Jo Jones, eller noe, på Facebook, viste om denne ulykken litt tidlig, etter at hun med maske-avatar hadde diskuter Martine-saken med meg i flere uker vel).

Han karen som kjørte drakk, så ingen mistenker at noe var galt, selv om han var en rallysjåfør, eller noe.

(Kan noen ha tuklet med eg. styringen, lurer jeg på).

3. Her trengs vel ikke så mange kommentarer, men han Jurg Heider, eller hva han heter.

Han høyre-ekstreme politikeren i Østerrike.

Som dro på homobar og døde i ulykke etterpå.

Ingen støtte å få, om å undersøke om det var en manipulert ulykke, ettersom han hadde vært på homobar, enda han var gift og kjent politiker osv.

Sånn her mistenker jeg at 'mafian' opererer.

Hvis man får et ærestap, så kan man bruke det, i et manipulert dødsfall, og ingen vil bry seg.

Så er man kvitt sin meningsmotstander, eller hva vedkommende er.

Jeg får oppsummere hva jeg mener.


Sak 1: Snøscooter går gjennom isen.

Ærestap: Vedkommende hadde ikke lov å kjøre over isen. (Mulig ikke sant).

Mistenkelig: Avisen oppførte seg mistenkelig synes jeg, og ville liksom ramme vedkommende.


Sak 2: Bilulykke på Bygdøy.

Ærestap: Sjåføren kjører i fylla, to jenter dør også.

Mistenkelig: Jeg syntes hun der Mary-Jo Jones på Facebook, norsk-amerikanerinne, med maske-avatar på facebook hvor profilen nå er fjernet, oppførte seg mistenkelig.

Plott for å hindre mer oppmerksomhet om Martine-saken?


Sak 3: Bilulykke, Jurg Heider.

Ærestap: Kjent, gift, (kontroversiell) politiker går på homobar, kjører i fylla.

Mistenkelig: Det er vel ikke usannsynlig at New World Order, for eksempel ville fjerne denne personen, siden han gikk med sånn østerrisk nasjonaldrakt osv., hvis jeg husker riktig, så han var vel ikke akkurat for globalisering og en ny verdensordning osv.

Så sånn var det.

Oppdatering om jobb osv. (In Norwegian)

Nå har jeg hatt en liten krangel med eiendomsselskapet her, som jeg ikke skal gå i detalj med, i tilfelle noen leser om det, jeg vet jo at det er folk fra byen her, i Liverpool, som leser omtrent alt på bloggen så.

Men jeg skal også i et møte med vikarbyrå, i Runcorn, som er mellom Liverpool og Warrington, så det ut som på kartet.

Så det i retning av Manchester omtrent da.

Dit skal jeg mandag morgen.

Og så er det visst møte med firmaet, på onsdag, i Liverpool sentrum da.

Og det er en lignende jobb av den jeg hadde på Arvato.

Bare den her er betalt litt mer i timen, og det er visst bare norske og svenske samtaler, i denne jobben, så da slipper jeg eventuelt bare danske samtaler, som kan være litt slitsomt.

Vi får se.

Det var en ledig jobb jeg fant på maskinen på the Jobcenter igår, og som jeg ringte på igår, og sendte CV og fikk en telefon tilbake på mobil, i dag formiddag.

Så vi får se hvordan det går.

Han minte meg på det, han på the Jobcenter, i 20-åra kanskje, med mørkt hår og mørkt skjegg, at jeg ikke hadde funnet noen ledige jobber på maskinen.

Så da måtte jeg nesten gå å printe ut den 'bi-lingual'-jobben da, syntes jeg, sånn at jeg hadde ihvertfall en sånn lapp, som dem kunne punche inn.

Så får vi se hva som skjer.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Fler StatCounter-spørsmål fra personen med Mac på Fornebu. (In Norwegian)

PS.

Det var Kjetil Prestegarden, som absolutt ville ha tilbud på så mye farse.

Og vanligvis så skal ikke Rimi ha tilbud.

Men regionsjefen, Bekkevoll, hadde gitt vår butikk noen unntak fra Rimis egentlige faste regler.

Vi var ment å ha mye svinn, sa han, ifølge Kjetil Prestegarden, selv om å ha svinn i seg selv vel neppe kan sies å være noe mål, mener nå jeg da.

Det andre unntaket, var at vi var ment å ha tilbud på grilla kylling, noen helger innimellom.

Kanskje en gang i måneden, eller en gang annenhver måned.

Noe sånt.

Ferskvareansvarlige, hun hadde ikke blitt opplært til å bestille kylling, så det måtte jeg ringe å gjøre, husker jeg.

Men men.

Og da tinte dem kyllingen på noe slags vis.

Gjerne 10-12 kasser vel.

Så det ble over 100 kyllinger, ihvertfall.

Og da hadde dem ekstra bemanning da, i ferskvaren, de helgene som det var tilbud på grilla kylling.

Så det var litt prosjekt å organisere egentlig.

For det her måtte planlegges da.

Man måtte ringe Prior f.eks., og få dem til å sende ekstra kylling, noe som kunne være kronglete, siden det var da min jobb, som butikksjef, og ikke ferskvare-ansvarlige, som man kanskje skulle tro, siden dette var en ferskvarebestilling.

Men det var ikke så nøye det.

Jeg mener Prior, tror jeg det var, var ofte greie, og sendte ekstraleveringer, hvis jeg ikke tar helt feil.

Eller om vi bestilte en taxi, som kunne hente kylling, fra lageret dems, hvis noen hadde glemt å bestille.

Noe sånt.

Så de prosjektene gitt oftest greit.

Men det måtte planlegging til da.

Vi måtte:

- Bestille ekstra mye kylling.

- Disse måte man huske å tine også, natt til fredag eller lørdag vel.

- Man trengte ekstra bemanning i ferskvaren.

- Man måtte skrive plakater og huske å henge opp disse.

- Det er mulig vi måtte ha ekstra bemanning i kassa og, det husker jeg ikke.

Men det ble mer omsetning, når vi hadde tilbud på grilla kylling, til 29.90 eller om det var 24.90, eller noe sånt.

Så sånn var det.

Men Kjetil Prestegarden, han hadde fortalt meg det her da, at regionsjefen han ønsket at vi skulle ha sånne tilbud der, for å banke butikken ved siden av, som var en meny.

Så sånn var det.

Så han ville ha tilbud på farse en gang, og ikke kylling.

Og både Prestegarden og spis-konsultenten, var visst kjempe-enige om at dette kom til å selge mye.

Jeg visste jo det, at han distriktsjefen, Bekkevoll, måtte ha godtatt å ha tilbud på kylling.

For alle sa det, og jeg kunne se at folka i butikken var drilla på de her kylling-tilbudene, så de tilbudene der, de gikk ofte på skinner, virka det som.

Alle sa det hadde gått bra og sånn, husker jeg.

Og jeg hadde jo ikke jobba i en Rimi, med ferskvaredisk, før.

Så hvis Bekkevoll hadde godkjent at vi hadde tilbud.

Og Prestegarden og Spis-konsultenten, mente at farse ville selge så bra, til de litt eldre folka, som handla i butikken, siden de fleste vel flytta til Kalbakken samtidig.

Hvem vet.

De handla vel der av gammel vane, siden det var ICA og hva det nå var igjen før det.

Det var ved siden av der det var kino før.

Symra kino, eller noe(?)

Noe sånt.

Jeg og broren min så en James Bond-film der, en romjul på 90-tallet, husker jeg forresten.

Men da jeg ble butikksjef i butikken ved siden av kinoen, så var kinoen stengt.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde min tvil på farse som tilbudsvare, så jeg ville ikke blandes opp i den farsa, billedlig talt.

Så jeg sa til Prestegarden, at det var greit, hvis han tok ansvaret og ordna alt som måtte ordnes med det prosjektet.

For det var egentlig bare Prestegarden som var hypp på det, som jeg skjønte det.

Og spis-konsultenten da, men han er ikke butikklederne ment å høre på, butikklederne er ment å bruke sitt eget hue da.

Så Prestegarden sa det var greit da, at han tok ansvaret for det prosjektet.

Jeg sa at det var en betingelse for at jeg godkjente det.

Så Prestegarden skulle da ordne:

- Plakater.

- Eventuell ekstra bemanning.

Var det noe mer da.

Jo han måtte prate med de som jobba i ferskvaren den helgen, og forklare hvor farsen stod, og hvordan de skulle presentere tilbudsvaren osv., hvilken plass den skulle ha osv.

Men ingen plakater ble hengt opp, så det ble vel bare solgt en eller to kasser, av de 8-10 som ble bestilt.

Og den farsa hadde kun to dager holdbarhet, eller noe.

Det var altså ikke kjøttdeig, som har lenger holdbarhet.

Neida, det var noe sånn kjøttfarse, som ikke engang er i Rimi's vanlige sortiment.

Vi hadde ikke kjøttfarse, på Rimi Nylænde, ihvertfall.

Det var ingen som spurte etter det.

Vi hadde bare kjøttdeig og karbonadedeig.

Så sånn var det.

Så det var et litt rart prosjekt.

Kjøttdeig på tilbud, det hadde jeg skjønt.

Men kjøttfarse, det var litt rart, syntes jeg.

Og det syntes jeg enda.

Kjøttfarse, det klinger ikke på samme måte som grilla kylling, eller pizza grandiosa, eller f.eks., kjøttdeig på tilbud da, når det gjaldt å 'banke' Meny.

Men han Kjetil var ganske spesiell, og fant på mye rare klager og innfall, så jeg lot han lære litt av sine feil og da.

Jeg kunne ikke si at kjøttfarse selger ikke så mye.

For da måtte jeg hatt salgsstatistikk, å slå i bordet med.

Det hadde jeg ikke.

Så jeg bare lot han drive med 'tullet' sitt.

Og det stod vel 8 store kasser da, med kjøttfarse, som var utgått på dato, igjen da, på mandagen.

Det var vel kjøttfarse for mange tusen kroner.

Kanskje 8-10.000, jeg husker ikke helt.

Det var ihvertfall en del tusen.

Og den måtte nok Prestegarden ta på sin kappe.

For distriktsjef Neteland, og Boye fra sikkerhet, de luska gjennom butikken, etter at Prestegarden hadde klaga på meg vel, og da begynte de å spørre om de her kassene da, som var plassert på fryselageret.

Det var vel for at Stabburet skulle ta de med tilbake tror jeg.

Det var så mye kjøttfarse, at det var for mye å kaste.

Jeg sa nei til å selge det som mat.

Så det var ikke for å brukes seinere, det var fordi at det var ikke noe mulighet å bli kvitt det der og da, skjønte jeg.

Så den skulle kastes, det var bare det at den ble satt på frysa, i vente av at vi fant ut hvordan den skulle kastes da.

Så det var ikke for å selge den.

For noen spurte om det, tror jeg, og det sa jeg plent nei til, for jeg ville ikke ha noe tull sånn, for det kan skade rykte til butikken.

Og jeg prøvde å drive butikken etter lover og regler da, så jeg gjorde aldri sånne ting som å selge gammel mat osv., det tok vi bort, og kasta.

Pga. ryktet til butikken og lover og regler da.

Men jeg lurer nå på, hva skulle de med 10-12 kasser kjøttfarse?

Det var jo bare tull.

Var det en død person i farsa, for han kvakk litt, når dem nevnte den farsa, mener jeg å huske, Prestegarden.

Og de så så spesielle ut, spis-konsulenten og Prestegarden, da de stod i butikken og skulle pushe den her kjøtt-farse ideen på meg da.

Så jeg lurer på om det var farmora mi, eller han døde grandonkelen min fra Holmsbu, som de hadde i farsa.

Hvem vet.

Jeg sier ikke det sikkert, men 10-12 kasser kjøttfarse.

Ikke kjøttdeig, ikke kylling, men kjøttfarse.

Som man vanligvis ikke hadde på Rimi.

Og så kvekking, seinere når farsen blir nevnt.

Og plakater ble ikke satt opp, enda han tok ansvaret, han Prestegarden.

Enten var han helt evneveik nesten, til å organisere prosjekter, ellers så var noe galt.

Så om Rimi har 'evneveike' butikksjefer, (for Prestegarden ble butikksjef der etter meg), eller om det var noe galt.

Noe var det ihvertfall.

Sånn var det.

Runar Mogan Olsen, han var mer vellykket enn faren min, når det gjaldt utdannelse osv.

Moren min, hun sa rundt 1976, at Runar, han kom inn på tannlegehøyskolen, ved å klage.

For han visste at han hadde bedre karakterer, enn sønnen til rektoren på tannlegehøyskolen.

Og sønnen til rektor kom inn.

Så da klagde Runar, så kom Runar inn og.

Runar hadde drosjelappen og jeg tror også småflylappen.

Så en gang, rundt 1980, så så vi et fly som kjørte ganske lavt over huset på Sand, og så kjørte tilbake i retning Oslo.

Og det var Runar.

Hvis jeg husker riktig, så var det sånn.

Runar er sosialist, husker jeg.

Han likte ikke Fremskrittspartiet og Høyre.

Han mente jeg og faren min var dumme hvis vi stemte det, for de partiene var mot sånne folk som oss da, som han sa.

Så han var litt nedlatende.

Jeg var hos han, på 90-tallet, på tannlegekontoret, og da stappa han amalgam i tenna mine, enda det stod i alle avisene at amalgam var skadelig, på den tida.

Men men.

Han sa han hadde dobbelt bokholderi, og hadde 20% mindre i de bøkene myndighetene fikk se.

Dem hadde også en pub i Ås, husker jeg, som fetteren min, Ove, tok meg med på, på 90-tallet en gang.

Og dem eide vel Åstunet, et senter, sammen med en annen kar, og leide ut der da.

Og onkelen min har stor villa i Son, og flere biler og båt og alt mulig, så han må nok sies å være mer vellykket enn faren min.

Han er også ganske smart, tror jeg, han Runar.

Han går for å være det, tror jeg.

Han får liksom sånn glimt i øya, så du må passe deg litt, i tilfelle det gnistrer til i øya, og du får noe angrep mot deg da.

Jeg synes han holder sønnen sin, Ove, for nærme.

En gang jeg var hos Ove, i en leilighet, som Runar har i Gamlebyen, så ringte Ove til Runar hele tida, og forklarte om hver detalj jeg hadde sagt osv.

Så om Runar kontrollerte Ove?

Ikke vet jeg, men noe rart var det.

Kona til Runar, Inger, er i jehovas Vitner, uten at jeg vet om det kan være relevant.

Men jeg hørte en gang at Runar sa til faren min, at han også begynte å få litt sansen for det Jehovas Vitner-greiene.

Så sånn er det.

Ellers, så har jeg ikke hatt så veldig mye med Runar og dem å gjøre, siden 80-tallet.

Jeg har vel besøkt dem en gang siden 80-tallet, tror jeg.

To ganger kanskje, en gang i 1990 vel, og så en del år seinere en gang.

Men Ove har jeg festa med en del ganger, i Oslo, siden jeg noen ganger traff han i byen osv.

Han skulle på fest med David Hjort og meg.

Eller på byen.

Så så han David Hjort og dama, så bare dro han igjen.

Og jeg har skrevet mer om fetteren min på bloggen før.

Broren min var også sånn, at han gikk ikke bra overens med David Hjort.

Dem var omtrent fiender.

David Hjort hadde sett broren min skyte med en pen-gun, på en nyttårsaften, før broren min ble 18 år, tror jeg, på Ryen eller noe.

At broren min hadde skutt mot en bilforretning, på Ryen, en nyttårsaften, på begynnelsen av 90-tallet vel.

Med en pen-gun.

Så David Hjort ville visst ha tak i broren min for det, omtrent, skjønner jeg nå.

Da skjønte jeg ikke så mye.

Men broren min gadd aldri å feste med meg, når David Hjort var i nærheten.

Så enten festa jeg med David Hjort og dem, ellers så festa jeg med broren min og kanskje sjefen eller kollegaene hans osv.

Så der var det nok snakk om to forskjellige grupperinger.

Broren min har sagt at han kjente noen i A-gjengen, en av lederne der.

Så David Hjort, han er nok i en annen gruppering enn A-Gjengen da, hvis jeg skal gjette.

Og fettern min Ove, han er kanskje i en tredje gruppering(?)

Hva vet jeg.

Noe er det nok ihvertfall.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

'Majoren' i Nevlunghavn. (In Norwegian)

Nå er jeg en sånn person som ofte sitter oppe å ser på TV, eller internett eller hører på radio eller leser eller programmerer, på kveldene.

Så jeg sover som oftest lenge om morgenen også.

En gang, et år kanskje etter at moren vår døde, så dro jeg og broren min Axel, ned til Nevlunghavn, og besøkte mormoren vår der, bestemor Ingeborg.

Vi var der en natt da.

Broren min ville heller besøke Martin, men jeg tenkte det hadde vært artig å besøkt bestemor og, siden det kom litt brått på da mora mi døde.

Jeg hadde liksom ikke forestilt meg at hun skulle dø, vel bare noen og femti år gammel.

Så jeg tenkte at vi kunne kanskje prøve å få litt kontakt med bestemor Ingeborg da i det minste, mens hun fortsatt var oppegående.

Men men.

Det som skjedde, var at det kom visst en far til en kamerat av Axel, fra Slemdal, tror jeg, på besøk.

Som bare ble kalt 'majoren'.

Så hvem han var, det fikk jeg ikke med meg.

For jeg var også litt overarbeida på jobben, på den tida her.

Så jeg lå og sov ganske lenge.

Så da jeg stod opp, så hadde han major-karen dratt igjen.

Men jeg hørte dem prata om han majoren da.

Så hva det var med han, det veit jeg ikke.

Men jeg lurer på om det var noe med han.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Ringte bestemor Ingeborg. (In Norwegian)

Nå ringte jeg bestemor Ingeborg, så var det opptatt.

Så ringte jeg en gang til, så var det tante Ellen, hørte jeg.

Så spurte jeg om jeg kunne få prate med bestemor.

Så sa hun at bestemor er på et sykehjem, for hun er veldig syk.

Så sa jeg at jeg var ikke klar over det, men da fikk hun ønske god bedring da.

Det skulle hun gjøre sa hun.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Det var litt rart at det var opptatt kanskje, hvis bestemor var på sykehjem.

Hvorfor prater Ellen på den telefonen liksom, hun svarte forrige gang jeg ringte og, hvis det ikke var gangen før det.

(Men da var bestemor der da).

Det kan man lure på.

Så sånn er det.

E-mail to Nick Ewans

 

13
March 2009

16:46

 

Flashback til 90-tallet. (In Norwegian)

Da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, fra 1991 til 1996, så fikk jeg engang et postkort, til en Ståle Ribsskog, tror jeg.

Et julekort.

Veldig pent skrevet, med løkkeskrift.

Dette var da søstra mi bodde der, mener jeg å huske.

Så det må ha vært jula 1993 eller 1994 vel.

(Muligens 1995, men da tror jeg ikke søstra mi bodde der, så 93 eller 94 da).

Men men.

Så, jeg studerte jo på NHI, på Fyrstikktorget, på Helsfyr, skoleåret 1991/92.

Og da hadde jeg konto i Kreditkassen.

Og en gang jeg gikk dit, så begynte kassereren å granske bankkortet mitt.

Og det var fordi at der jobba det ei dame som jeg tror het Siri Ribsskog.

Og hun tror jeg var kona til han Ståle Ribsskog, som hadde bodd på Ellingsrudåsen, før jeg flytta dit.

Eller hva dem het.

Hun hadde jeg vel prata med en gang før tror jeg, da hun satt i kassa i banken, hun Siri Ribsskog, eller hva hun het igjen.

Så sånn er det.

Jeg så også i en nettavis, da jeg jobba for Arvato sin Microsoft-aktivering, her i Liverpool, i 2005 eller 2006, at en gren av Ribsskog-familien, som bodde oppi Flatanger, eller deromkring vel.

De fikk problemer med at huset nesten havna i en lakseelv, som gikk forbi huset.

Pga. noe skred eller noe.

Så det er vel kanskje en tredje gren igjen av Ribsskog-familien.

Det er mulig.

Så det er mye rart.

Bare noe jeg kom på nå.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Da det huset som nesten falt i elva, var på forsiden av VG nett, var det vel.

Så sa hun Margrethe Augestad, fra Drammen, at, se der da.

Så det var kanskje litt rart.

Så forklarte jeg at det var en annen del av familien, som bodde oppi der.

Så sånn var det.

Jeg skal ikke si at det var noe i det, men hun agerte litt bemerkelsesverdig noen ganger kanskje hun Augestad, det er mulig, hun hadde også jobba på Rimis hovedkontor.

Men men.

Jeg skrev ny e-post til Rune Gerhardsen. (In Norwegian)

 

13
March 2009

14:52

 

Feide innad i Ribsskog-familien. (In Norwegian)

Nå så vi jo at Rune Gerhardsen sa at foreldrene hans, Hr. og Fru Einar Gerhardsen, snakket pent om en Ribsskog.

Det er nok Bernhof Ribsskog, som var med å bygge opp skole-systemet i Norge, etter krigen.

Han jobbet på en skole på Sagene, i Oslo, vel før krigen, og fikk vel mer ansvar etter krigen, for å bygge opp skolesystemet i Norge.

Min mormor, Ingeborg Ribsskog, hun sa på 80-tallet, at det var problemer mellom den 'kjente' grenen av Ribsskog-familien, og min morfar, Johannes Ribsskog da, og hans gren muligens, men ihvertfall han.

Og vi så at Rune Gerhardsen husket at foreldrene pratet pent om Ribsskog.

Kan han Bernhof Ribsskog ha vært så inne i varmen i makteliten i Norge, at han kan ha påvirket til 'hevnaksjoner', mot morfaren min da, Johannes Ribsskog, siden de da visstnok ikke, ifølge min mormor, på 80-tallet, ikke gikk så bra overens.

Her kan det kanskje være en hund begravet, eller hva de sier.

Det kan være mulig.

Hvem vet.

Bare noe jeg kom på nå.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

E-mail to Nick Ewans

 

13
March 2009

13:26

 

Rune Gerhardsen sier at det ikke var ondt blod mellom Einar Gerhardsen og min morfar, Johannes Ribsskog. Så da var det kanskje Stoltenberg-familien da

 

13
March 2009

13:01

 

StatCounter sier at Ninni Stoltenberg er Norges svar på Kennedy. Ja vel, sier jeg, hva er Jens Stoltenberg Norges svar på da? (In Norwegian)

Bestemor Ingeborg er nok noe mafian/Illuminati eller noe sånn. (In Norwegian)

Min mormor, Ingeborg Ribsskog, hun er nok ikke en vanlig dame, tror jeg.

På de runde bursdagsselskapene hennes, så dukker det opp folk fra både England og Tyskland og til og med fra Moss vel.

Og hun farter også veldig mye over hele verden omtrent, eller i hvertfall Europa.

Uten at noen vel skjønner hvor hun får pengene fra.

Men hun har sånn familie-sølvtøy da visstnok, som hun selger nå og da.

Noe sånt.

Og en gang jeg besøkte henne i Stavern, sommeren 1990, tror jeg det kan ha vært, altså sommeren jeg fylte 20 år.

Da hadde noe slags møtings, med noe som så ut som næringslivsfolk, eller butikkfolk, fra Stavern, som gikk i sånne Marin Alpin klær.

Så hun mormoren min kan det godt være noe lureri med.

Det ville jeg ikke sett helt bort fra.

Jeg husker de dreiv og prøvde å bryte meg ned, ved hjelp av søsteren min, som barn, i Nevlunghavn.

Det var Ingeborg og Johannes og Karen.

Og søstra mi da.

Søstra mi lurte meg til å ta et strå over leppene, sånn at det gjorde vondt.

(Jeg var litt hakka på fra før, så jeg var nesten brutt ned).

Så skulle jeg få godteri da.

Men jeg sladra ikke.

Eller jeg sladra ikke nok, eller noe.

Jeg var ikke sånn, at jeg sa hva som helst for å få godteri.

Noe sånt.

Jeg huska at jeg fikk kjeft uansett.

Hvis jeg sladra fikk jeg kjeft.

Og hvis det var jeg som gjorde noe galt, så fikk jeg kjeft.

Så jeg sladra ikke da.

Men jeg beholdt fatningen.

Selv som 6-7 åring, eller hvor gammel jeg var.

Og da rista morfaren min, Johannes, litt på hue.

Skuffet omtrent, eller overrasket.

De klarte ikke å bryte meg ned.

Så måtte jeg gå borterst i hagen da, (som var ganske stor), eller om jeg gikk dit for å være i fred, mens Ingeborg og Johannes og mora mi satt ved et spisebord ute, og snakket sammen da.

Så her var det nok noe lureri, har jeg også tenkt senere.

Så alle de var nok med på noe 'mafian'/Illuminati, dvs. Ingeborg, Johannes, mora mi og søstra mi.

Så sånn var det.

Og jeg hørte det på tonen til tante Ellen, ifjor, da jeg fortalte henne på telefon, om det her 'mafian'-greiene.

Så hørte jeg det på stemmen hennes, at hun frydet seg, må jeg vel kalle det, da hun hørte meg si at jeg ikke trodde at bestemor Ingeborg var med på det her 'mafian'-greiene.

Så da er det nok sånn, tenkter jeg, basert på stemmen til tante Ellen, at bestemor Ingeborg faktisk er med på det her 'mafian'-greiene, hvis jeg skal bruke den måten jeg tolka stemmen til tante Ellen på, som grunnlag for å si noe om dette.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Og faren min sier alltid 'Fru Ribsskog', og ikke 'Ingeborg', f.eks.

Så det tyder på at han har respekt for henne, kan vel kanskje si.

Uten at det kanskje behøver å bety så spesielt mye, det er mulig.

Det var bare noe jeg kom på nå.

Aftenposten skremmer Ola Nordmann. (In Norwegian)

http://www.aftenposten.no/forbruker/digital/nyheter/data/article2975566.ece

Å Øst-europeere er så fæle.

Vi er heldige som bor i Norge.

Sånn prøver Aftenposten å skremme Ola Nordmann.

Men, i Oslo for eksempel, så er det så mye dritt i gatene.

Uhøflige tiggere, narkomane som går i heroinrus rundt i gatene, voldelige ungdomsgjenger og gateranere osv.

Så Oslo må nok være den værste byen i verden omtrent, på sånne ting, vil jeg si.

Noe sånt.

Og jeg tror det er mye 'mafian' og dritt, og korrupsjon, i Norge og, men det blir dekket over av myndighetene.

Jeg synes det er mye mindre bråk og tull på gatene i Liverpool enn i Oslo.

Men jeg skjønner ikke hvorfor avisene skal skremme norske folk med at det er så ille i utlandet.

Jeg tror ikke norske folk har beina på jorda i det hele tatt nå.

Dem tror Norge er mye bedre, enn det egentlig er, vil jeg si.

At folk har blitt villledet av media i Norge.

For jeg tror ikke det for eksempel er mange byer i verden, hvor omgangstonen er verre enn i Oslo.

Og den tonen må jo komme et sted fra.

Og den kommer vel fra noe motsetninger og dritt da, eller hva man skal kalle det.

Så her kan man lure på hva som foregår.

Bare noe jeg kom på nå, at jeg synes Aftenposten er hysteriske og prøver å traumatisere nordmenn, om at de må være redde for Øst-europeere osv.

Så glemmer dem at dem må følge med på folk i Norge og.

Det virker som at Aftenposten spekulerer litt her.

At norske folk skal tro at utlandet og utlendinger er så ille, at dem tror at alt er bra i Norge.

Noe sånt.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Hvordan jobbing jeg gjorde for Strømm Trevare mm. (In Norwegian)

Hvis man leser den forrige bloggposten, så tror man kanskje at jeg aldri jobba, men bare så på når de andre i familien jobba.

Men det var nok ikke riktig, det tenkte jeg på nå.

Neida, jeg var ofte med inn til Oslo, fra jeg var sånn ni år da.

For faren min solgte køyesenger fra Strømm Trevare i Aftenposten.

Og da var det sånn, at han trengte hjelp til å bære.

Så da var jeg med å bar køyesenger og seinere vannsenger da.

Og noen ganger var jeg med å montere disse.

På Sand, så hadde jeg jobben å pakke skruer til sengene.

Det var skruer og muttere og umbraco-nøkler, som skulle pakkes i en pose som skulle stiftes ordentlig da.

Så det ble min jobb, da jeg flytta til Berger, i 1979.

Jeg hadde også jobben å kjøre ved fra tønner på verkstedet, med en trillebår, de ganske få meterne opp til huset til foreldrene til faren min.

Da skulle denne veden kastes gjennom et åpent kjellervindu, (som vel omtrent alltid stod på gløtt, ihvertfall om våren og sommeren), og ned i kjelleren til Ågot.

Så sånn var det.

Kjelleren var som et industrilokale, det var ikke innreda der.

Enda huset ble bygget på 50-tallet kanskje.

Noe sånt.

Og det her var 20-30 år seinere vel.

Noe sånt.

Men men.

Mer da.

Jo, faren min bygde noen hus, i Sandsveien, på slutten av 80-tallet, og da var jeg med og la sånn, hva heter det, panel.

Jeg la sånn panel på veggen, tror jeg det var.

Sikkert furu, og jeg mener jeg spikra med sånn spikerpistol også.

Jeg var også med onkelen min, Håkon, en sommer, og bygde på ei hytte, bort mot Sande vel, som han gjorde for en som hadde kontakta verkstedet, eller noe sånn.

Og et par sommre så plukka jeg jordbær, for gården Sand da, (for det var et par klassekamerater, Karl og Ulf vel, som dro meg med for å spørre om jobb da).

(Det var dattera på gården der, Turid Sand, som gikk i klassen til søstra mi og Christell, og som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

Men men.

Og jeg skreiv også en bok av morfaren min, Johannes Ribsskog, 'Mannen i skogen', inn på maskin.

Morfaren min hadde skrevet med kulepenn, så satt jeg og skreiv inn på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde kjøpt før skoleåret 1986/87 da, for stipendet fra lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor da.

Det var mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som da bodde i Stavern, som satt meg til å skrive inn boka til Johannes på maskin da.

Og så kopierte jeg den boka, i fire-fem eksemplarer, for Ingeborg da, på kontoret i huset til Ågot, på Sand.

Så tok jeg toget og bussen, til Stavern, en søndag, mens jeg gikk andre året på handel og kontor, husker jeg det var, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88.

Og mormora mi begynte å klage, på at jeg var bleik, og ble andpusten, eller noe, av å gå opp til der hun bodde i Stavern.

Men det var kanskje fordi det var kaldt.

Det var det samme skoleåret jeg fikk fem i gym, så hu hadde egentlig ikke noe grunn til å klage.

Jeg hadde noe feber tror jeg, den søndagen, at jeg brygga på noe influensa eller forkjølelse, eller noe.

Så da begynte mormora mi å hakke da.

Istedet for å si takk for at jeg hadde skrevet inn den boka, kopiert opp boka, og tok toget og bussen til Stavern, på en fridag, ens ærend for å ordne det med boka til Johannes for henne da.

Så hun mormora mi, Ingeborg, hun er litt spesiell, må man nok si.

Men, det har jeg syntes allerede fra jeg var guttunge.

Jeg likte meg alltid bedre på Sand, enn på Sætre, hvor Ribsskog-familien bodde, husker jeg.

Jeg husker er gang, da mora mi og Arne Thormod, skulle til Mallorca.

Da klagde jeg fælt, for da skulle søstra mi være hos Ågot og dem, og jeg skulle være hos Ingeborg og dem, på Sætre, rundt 1974 kanskje, og jeg likte ikke hun Ingeborg så godt, men jeg trivdes bedre på Sand da, for hun Ågot var mer menneskelig.

Ingeborg, hun var aldri blid, men var alltid så streng og alvorlig da, husker jeg at jeg syntes.

Så jeg tok ikke den klaginga hennes, den søndagen, som var i det skoleåret 1987/88, så alvorlig.

Så sånn var det.

Jeg skreiv også en særoppgave for Christell, da hun gikk i niende klasse, inn på maskin.

En særoppgave om Australia.

Det var en av de sjeldne gangene som Haldis var oppe i Leirfaret, da hun fikk meg til å hjelpe Christell da.

Så sånn var det.

Mer da.

Ja, jeg gjorde noen ganger kontorarbeid for faren min.

Sånn som å kopiere vannsengbrosjyrer, og finne på navn på vannsengene osv.

Da kalte jeg dem bynavn.

Sånn som New-York og Paris og sånn.

Men Haldis likte ikke de brosjyrene, så jeg tror ikke dem ble brukt så mye i vannsengbutikken.

Det husker jeg ikke helt.

Men dette var på midten av 80-tallet vel, da vannseng-populariteten var på det høyeste.

Så da kunne det være så mange kunder inne i vannsengbutikken, på en lørdag, at vel faren min bare gikk å gjemte seg, eller noe, og kundene måtte vente i kanskje en time, før de fikk prate med Haldis.

Det kunne være kanskje helt opp i fire-fem par samtidig, i vannsengbutikken i Drammen.

Og enkelte par snudde nok også i døra da, når det var så fullt i butikken.

Så da tenkte faren min at de andre kunne lese brosjyrer da, som jeg lagde.

Men det likte ikke Haldis, så det ble ikke noe av.

Kanskje dem skulle hatt noe ekstrahjelp, det er mulig.

Og seinere, så fikk de en pen, ung, blond dame fra Drammen, i tjueåra, med pasjeklipp, husker jeg, for det herma Christell etter, og fikk samme frisyre.

Og hun jobba litt i butikken i Drammen.

Og faren min slo seg sammen med tre andre, og starta vannsengbutikk, eller møbelbutikk, ved IKEA på Billingstad, rundt 1986 kanskje.

Men den gikk konkurs, for den lå litt unna E18.

Så jeg foreslo at dem kunne hatt en sånn ballong, eller lite luftskip, med reklame, som man kunne se andre steder fra E18.

Men da var det visst bestemt alt at dem skulle stenge butikken da.

Så faren min hadde jo fått hun blonde dama fra Drammen til å jobbe der.

Så faren min bare tok med en del skinnsofaer, for sin andel av egenkapitalen da, som gikk tapt.

Som han satte i stua til Haldis.

Og da sa jo ikke hun Drammensdama noe.

For hun var jo vant til å jobbe for faren min og Haldis.

Så sånn var det.

Så det var ikke sånn at jeg ikke hadde jobba noe da, før jeg begynte på CC Storkjøp i Drammen, ved siden av tredjeåret på handel og kontor.

Neida, jeg hadde mange interesser, som fotball og data og elektronikk og jeg leste bøker og aviser og hørte på radio og plater og så på TV og alt mulig.

Men jeg kunne også jobbe, hvis jeg var forberedt på det.

Så var ikke det noe problem liksom.

Det skjedde vel aldri at jeg nekta på å jobbe.

Det skjedde at jeg utsatte å klippe plenen til Ågot noen ganger sikkert.

Men jeg gjorde det vel til slutt.

Jeg likte ikke å få nye plikter, som ikke var avtalt ordentlig.

Så jeg sa vel, at jeg skulle klippe plenen dagen etter, noen ganger.

Men jeg gjorde det til slutt da.

Så en god stund, så pleide jeg vel å klippe plenen både utafor huset til Ågot på Sand, og utafor leiligheten min i Leirfaret.

Selv om jeg pleide å drøye det her, lengst mulig da.

Men jobbing for faren min, det gjorde jeg med en gang da.

Sånn som å pakke skruer og lage brosjyrer og kjøre ved og sånn, det gjorde jeg med en gang, når jeg ble bedt om det da.

Og jeg pleide ikke å nekte på å bli med til Oslo å levere senger.

Neida, det syntes jeg var artig, for da fikk jeg is og brus og sånn da.

Og jeg fikk kanskje 300 kroner i uka, etterhvert, til mat.

Som jeg kunne bruke nesten som jeg ville da.

Jeg fikk hundre kroner av gangen da.

Også kunne jeg kjøpe hva jeg ville av snacks og aviser og tegneserier og godteri og sånn da.

Jeg spiste jo middag hos Ågot, så hun fikk også penger av faren min, for mat til meg.

Og det som ble til overs av de hundrelappene, det sparte jeg da.

Så jeg hadde alltid penger.

Og noen ganger, så sparte jeg hele hundrelappen.

Så jeg hadde vanligvis ca. tusen kroner, i hundrelapper, liggende i leiligheten i Leirfaret da.

Før jeg begynte å røyke og sånn, som søstra mi påvirka meg litt til.

Men men.

Så det var ikke sånn at jeg bare hadde lata meg, før jeg begynte å jobbe på CC, ved siden av skolen.

Det var sånn at jeg også hadde jobba med en del forskjellig før det.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Hvordan Haldis oppførte seg når hun solgte vannsenger. (In Norwegian)

Jeg sovna noen timer her.

Men før det, så fikk jeg flashback til skoleåret 1988/89, da jeg gikk på skole i Drammen, og jobba noen vakter i uka på CC Storkjøp.

Det var det året jeg var russ.

Og jeg var blåruss, og på handel og kontor, så hadde vi jo lært at kunden alltid hadde rett.

Men en gang var jeg i vannsengbutikken til faren min og Haldis da.

(For faren min slutta å jobbe på snekkerverkstedet på Sand, Strømm Trevare, og begynte heller butikk sammen med Haldis da).

Og da var jeg tilfeldigvis i vannsengbutikken da, som lå på Strømsø, som var den andre sida av Drammenselva fra Bragernes, der jeg gikk på skole og jobba.

Men men.

Så var det en kar da, som sa at han hadde sett vannsengene billigere et annet sted.

Etter å ha samtalet med Haldis da.

Og da sa Haldis, at 'ja men da synes jeg at du skulle gå dit'.

Og det hadde vi ikke lært å si på handel og kontor.

Så jeg ble litt sjokka, men egentlig ikke så veldig.

Jeg bare registrerte det.

For Haldis var flink til å ikke la seg overkjøre av kunder. Jeg så at sånne samtaler, det hadde hun hatt før.

Og det her tror jeg var det nærmeste jeg noen gang kom Haldis.

For da fortalte Haldis, at noen ganger så sa hun bare sånn.

Det kan man nok gjøre hvis man eier sin egen butikk.

Men hvis man jobber på Rimi, eller noe, så kan man nok ikke si sånn.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Hvorfor jeg noen ganger skriver blogg om natta. (In Norwegian)

E-mail to Nick Ewans

 

13
March 2009

01:33

 

E-mail from Nick Ewans

 

13
March 2009

01:15

 

Fler spørsmål på StatCounter. (In Norwegian)

PS.

Faren min har vel folkeskolen, eller det som seinere ble kalt ungdomsskolen.

Faren hans, min farfar, hadde jo snekkerverksted, Strømm Trevareindustri, på Sand, i Svelvik, og faren min begynte å jobbe der etter folkeskolen.

Han bygde båter på fritiden, og kjørte over til Holmsbu blant annet, hvor han traff moren min, har jeg skjønt.

Kjetil Prestegarden ble butikksjef på Rimi Kalbakken etter at jeg måtte slutte som butikksjef der, pga. problemer med bl.a. han og Anne Neteland.

Dette var våren 2001, og for alt hva jeg vet, så er Anne Neteland fortsatt distriktsjef der, og Kjetil Prestegarden fortsatt butikksjef.

Jeg har ikke noen felles kjente med disse, så jeg har ikke fulgt med på hva de driver med for øyeblikket osv.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

E-mail to Nick Ewans

 

13
March 2009

00:21

 

E-mail from Nick Ewans

 

12
March 2009

23:58

 

StatCounter: De samme folka søker på 'erik fortell om mob-arne (fattern)', på Google. (In Norwegian)

http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20fortell%20om%20mob-arne%20(fattern)&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=

PS.

Ja, hva skal man fortelle da.

Da vi var i Jugoslavia, i nåværende Kroatia, på ferie, sommeren 1980.

Jeg og faren min og Haldis Humblen og Christell Humblen.

Det var sommeren jeg fylte 10 år, og Christell er drøyt to år yngre, så hun fylte åtte år seinere samme året.

Det virker kanskje i ettertid, som at Christell der ble voldtatt av noen lokale mafisoer.

Noe sånt.

Og hun ble sengeliggende, i mange dager.

Ei kone, (i mafiso-familien), fant fram noen kålblader, som hun la på hue til Christell visstnok, og redda mer eller mindre livet hennes med, skjønte jeg fra Haldis og faren min.

En av de siste dagene der, så kjørte faren min med meg, inn til den kroatiske byen som vi bodde like ved da.

Og vi dro til konfektforretningen, som de hadde i det ennå kommunistiske Jugoslavia.

En butikk med bare konfektesker.

Kanskje 10-20 slag.

Noe sånt.

Så kjøpte vi en fin eske til hun kona da.

Og da satt faren min lenge i bilen, uten å si noe.

Så om han skulle ta noe forklarings da, om det her mafian-greiene.

Det er mulig.

Det ble til at han ikke sa noe.

Og det samme gjentok seg nesten i Italia.

På veien hjem.

Vi dro tidlig hjem, når Christell var frisk nok til å reise.

Så satt faren min bare i bilen, mens vi var på et italiensk kjøpesenter, eller butikkområde da.

Så sånn var det.

Men faren min bodde jo allerede da nede hos Haldis.

Så jeg kjente ikke faren min så bra.

For jeg bodde jo hos moren min, til jeg var ni år.

Og når jeg var ni og et halvt år, så flytta faren min ned til Haldis.

Men jeg veit at faren min jobba alltid lengre enn onkelen min, Håkon.

Håkon gikk hjem klokka 16 hver dag, fra snekkerverkstedet, Strømm Trevare.

Mens faren min så godt som alltid jobba minst en time lengre.

Jeg spurte Håkon om det her, og han sa at han hadde kone og barn han.

Så om han mente at faren min ikke hadde kone og barn, hva vet jeg.

Han hadde jo dame, Haldis, og en sønn, meg, så man må vel si at faren min også hadde en familie på samme måte som onkelen min.

Likevel så gikk alltid onkelen min tidligere hjem.

Men men.

Så faren min kan nok ikke sies å være lat, det vil jeg ikke si.

Han har også bygget store villaer, og ledet omtrent alt arbeidet i forbindelse med dette.

For eksempel villaen til onkelen min, Runar Olsen, (som er tannlege i Ås), i Son, den bygget faren min og folk som jobba for han, (blant annet Erik Thorhaldsson fra Berger, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, at han engang sa at han hadde fått nøkkelen til Hege Rønjom etter en russekro).

Det huset bygde faren min omtrent selv, med hjelp av Erik Thoraldsson og sånne nesten ungdommer fra Berger da.

Og elektrikker og sånn.

Mer da.

Jo, faren min begynte å bygge en havseiler en gang.

Han støpte bunnen på en båt, i betong, som var over 30 fot lang vel.

Men han fikk ikke tid å bygge båten ferdig, så han solgte den halvferdige havseileren da.

Og en gang så kjørte jeg og faren min på fjorden, fram og tilbake litt vel, i Drammensfjorden og Oslofjorden, med en båt faren min brukte, til å kjøre til Son og tilbake, da han bygde det huset der.

Og da møtte vi dem som hadde kjøpt båten.

Han hadde ikke satt seil på båten, men han tøffa bare rundt i det betongunderstellet da.

Så den båten så litt merkelig ut, mener jeg å huske.

Men det er mulig han hadde bygd noe inni båten, og noe slags styrehus da, det er mulig.

Men men.

Mer da, faren min drikker hver dag, ihvertall gjorde han det da jeg bodde på Berger, på 80-tallet.

Han drakk på jobb.

Øl da, sånne såkalte 'alkisbomber'.

Han drakk i bilen på vei hjem til Berger.

Og han drakk nede hos Haldis.

Så han er vel kanskje litt prega av den her drikkinga, det er nok ikke umulig.

Christell sa en gang, 'Hvorfor drikker Jeppe, Erik', om faren min.

Jeg skjønte ikke hva hu mente nøyaktig.

Men det er vel noe med Haldis da.

Er faren min en slags slave for Haldis?

Hvem vet.

Men men.

En gang, mens jeg holdt på å ta lappen i Drammen.

Da jobba jeg på CC i Drammen, 3-4 vakter i uka, og gikk på Gjerdes Videregående, like ved gågata på Bragernes i Drammen.

Og da skulle jeg få kjøre da, på veien tilbake til Berger, en dag.

En HiAce, som faren min hadde.

Og da klagde faren min, på at jeg kjørte for sakte.

Så han sa at jeg måtte gi gass i begynnelsen av svingen, og ikke etter svingen, eller så gikk det for treigt.

Og da kræsja jeg nesten da jeg kom til Svelvik, i svingen etter Samfunnshuset der, ved en butikk som lå der.

Så faren min tenker ikke så langt alltid.

Så det var sånn, at hvis jeg skulle be om råd om noe, så spurte jeg aldri faren min.

For han kunne man ikke ta alvorlig.

Søstra mi sa, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne som barn.

Så jeg kutta ut faren min, gradvis, det neste året.

Og siden 1990, så har jeg ikke hatt så mye med faren min å gjøre.

Og nå tidligere i år, så begynte faren min å ringe meg omtrent døgnet rundt.

30-40 ganger vel, enda jeg hadde sagt fra at jeg ikke ville prate mer med han.

Så jeg måtte kjøpe ny mobil.

Så nå har jeg ikke mer med faren min å gjøre.

Så da slipper jeg sånn kødderinging ihvertfall, så det er jo en fordel, hvis man vil prøve å ha et vanlig liv.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog