Jeg trodde det her liksom skulle være England

PS.

Jeg lurer forresten på hva som foregår i England.

Jeg synes landet går litt treigt.

Jaguar og Bentley og Land Rover, og det som er, blir kjøpt opp fra Kina.

Og spanske Santander kjøper opp bankene.

Det er liksom ikke noe britisk som det er noe særlig fart i, synes jeg.

Kanskje untatt fotball.

Så det synes jeg er litt merkelig, må jeg innrømme.

Og nå kommer Clas Ohlson fra Sverige.

Og vi har allerede Jack & Jones, Hennes & Mauritz, og Costa, som vel også er svenske(?)

Og den svenske forfatteren Stieg Larsson har visst laget tiårets kriminalromaner nå, visstnok.

Så det er nesten som å bo i litt kjedelige Sverige her nå, vil jeg si.

Så sånn er det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her er mer om dette:

Pall Mall var røykmerket som mora mi røyka på 70-tallet. Hu var au-pair, i England, på slutten av 60-tallet, så hu hadde dilla på mange engelske ting

PS.

Og mora mi spiste appelsinmarmelade, drakk appelsinjuice, drakk te, spiste engelsk konfekt, og after eight, osv.

Så hu hadde dilla på mange engelske ting, vil jeg si.

Men hu var veldig slitsom og hysterisk og sånn da.

Og jeg ble sendt til faren min, da jeg var ni år, (for tre barn ble for mye for henne å oppdra, og jeg var eldst da.

Noe sånt, var kanskje grunnen).

Så jeg vokste opp hos faren min.

Så jeg vet f.eks. ikke hvor i England mora mi bodde og jobba som au-pair.

For mora hennes, (bestemor Ingeborg), var også litt forstyrra vel, så begge de var vanskelig å kommunisere vanlig med, vil jeg si.

Så sånn var det.

Så det vet jeg fortsatt ikke, hvor mora mi var i England.

Og hu døde i 1999.

Men men.

Så sånn er det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

For å forklare litt om hvor 'tullete' og rar, som mora mi var.

Så husker jeg fra da jeg var fire år, og vi bodde på Østre Halsen, i Larvik.

Og noen ganger, så spiste vi fiskepudding, på brødskiva.

(Men jeg likte ikke fiskepudding så godt da).

Og en gang, så tulla mora mi, og kjøpte marsipan, (som var i samme type pakning, som fiskepudding).

Også skjærte hu opp marsipanen, og la den på brødskiva, og sa at det var fiskepudding.

Og så lo hun sånn for seg selv da, når stefaren vår, Arne Thormod, kjefta.

Hu var liksom ovenpå og tøysete da.

Og reagerte ikke på at vi klagde, men var fortsatt like ovenpå da.

Så hu var veldig tøysete noen ganger.

Så jeg syntes at hu kunne være veldig vanskelig å ha med å gjøre.

For hu var jo mora mi, men hu bare prøvde å tulle, ofte, så hu var ikke som en som oppførte seg voksent hele tida.

Det å ha henne som mor, det var liksom et evig stress og mas, vil jeg si.

Alltid et eller annet tull.

Hu oppførte seg aldri normalt da.

Så det var veldig slitsomt, må jeg ærlig talt si, å ha henne som mor.

Men hu var ikke kjedelig ihvertfall da, hvis jeg skal ta med noe positivt også.

Man kjeda seg sjelden når man hadde henne i livet sitt, vil jeg si.

Selv om det kanskje ikke alltid var positivt, og man måtte nesten beskytte seg litt mot henne, sånn at man ikke fikk tullet hennes i for store doser.

For da kunne man nok blitt litt sjelsmessig skadet av det, vil jeg si.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg kom på.