StatCounter: Noen i Hamar ønsker 'godt nyttår, erik ribsskog', på Google. (In Norwegian).

http://www.google.no/search?hl=no&q=godt%20nytt%C3%A5r%2C%20erik%20ribsskog&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=&aq=f&oq=

PS.

Nå kjenner jeg ikke så mange i Hamar.

Untatt han Dagga, Dag Anders Roughseth, fra HiO, ingeniørutdanningen, i 2002-2004.

Men han har jeg jo skrevet en del dritt om på nettet, siden jeg lurte på om det var noe Illuminati-greier, eller lignende, med han.

Så at han ønsker meg godt nyttår, det er vel kanskje litt tvilsomt.

Og jeg var jo i militæret i Elverum, som liksom er nabobyen til Hamar, og kanskje har noe rivaleri med Hamar.

Så jeg har vel ikke akkurat noe nært forhold til Hamar heller.

Jeg husker en gang jeg skulle til Terningmoen, i Elverum, for å jobbe som vaktsoldat, 16. og 17 mai, i 1993.

For å få fri, sånn at jeg kunne være med Rimi Munkelia på Osloløpet, i 1993.

For jeg satt bare alene hjemme på 17. mai, så jeg bytta med Paulsen på laget, fra Kløfta vel.

Men vaktbytte ble ikke godtkjent, men vi dreit i det og bytta vakt likevel.

Så sånn var det.

For det eneste sosiale jeg hadde på den tida nesten, det var med Rimi da, så sånn var det.

Og da, når jeg haika til Elverum fra Hamar, for det var en stund å vente på toget.

Da var det noen lokale folk som skulte stygt på meg, der jeg gikk i permuniformen for å haike til Elverum osv.

Så etter det, så har jeg ikke hatt så bra minner knyttet til Hamar da.

Uten at jeg har vært så særlig mye i byen.

Men jeg får vel ikke dømme alle i Hamar, pga. han Dagga og pga. ungdommene som stod ved togstasjonen i 93 osv.

Så jeg får vel ønske godt nyttår tilbake til Hamar da!

Hvem det nå er som søker på Google sånn at jeg kan se det her på tracking-cookie programmet.

Jeg hadde nok gått ut og tatt en halvliter i Liverpool idag, siden det er nyttårsaften osv.

Men jeg har sliti litt med noe feber osv., i de siste dagene, så jeg får nok heller bli hjemme og prøve å bli kvitt de siste restene av feberen.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Noen skrev kommentar om forholdene nede hos Haldis osv. (In Norwegian).

Pink said...
Kanskje de hadde det så varmt for at de skulle kunne gå rundt nakne uten å fryse. Skrev ikke du en gang at du ringte på for å få tak i faren din eller noe og så åpnet Christell naken i vinduet eller noe?

Sikkert en gigantisk sex-orgie i hele huset der. Og du var ikke invitert fordi du var gutt.

Eller noe sånt, kanskje? Jeg bare gjetter altså, men det høres litt mystisk ut.

31 December 2008 16:54


johncons said...
Nei,

jeg har ikke hørt noe om at de gikk rundt nakne der.

Christell var vel på badet den gangen som jeg banka på eller ringte på, og da var det mørkt på rommet hennes, og hun prøvde å skjule seg, men annet enn det så tror jeg de for det meste hadde klær på seg der, av det jeg har skjønt ihvertfall.

Jeg tror ikke de hadde sex på tvers av generasjonene der nede.

Ihvertfall ikke orgier.

Men Christell tok engang faren min på skulderne, ved en julemiddag, på 90-tallet, som om hun var elskerinna hans, eller hva det skulle bety.

Da fikk jeg litt sjokk.

En kamerat av meg, Glenn Hesler, i Norbyveien på Skjetten, han hadde det sånn at foreldra pleide å sitte i nettoen.

Han likte ikke at jeg dro på besøk der, for foreldra pleide å sitte nakne sa han.

Så der var det sånn, sa han Glenn ihvertfall, men jeg har ikke hørt at det var sånn hos Haldis og dem.

Men når dem hadde fester, så var restene av potetgullet helt ekkelt, dagen etter.

Men da var vi 9-10 år og sånn, og potetgullet var fullt av fuktighet fra festen da.

Det var litt ekkelt, synes jeg nå, men da, så synes vi jo det var artig med potetgull, så da gomla vi vel det ekle potetgullet.

Så hva dem hadde drivi med på festen for å få potetgullet så ekkelt, det vet ikke jeg.

Sexorgier har aldri vært min ting, hvis jeg skulle hatt sex med noen av dem så kunne jeg kanskje hatt sex med Christell i en privat sammenheng.

Siden hun ikke egentlig var søsteren min, men stesøsteren min, eller egentlig bare datteren til Haldis.

Det er det lengste jeg ville ha strukket meg, hvis jeg måtte.

Noen av de andre der nede ville jeg nok ikke hatt sex med, eller hatt sex i samme rom som, eller noe sånt.

Så det er ikke fordi jeg er misunnelig, at jeg skriver om dette.

Jeg ble utsatt for en følelskald mor, uten noe særlig morskjærlighet, til jeg var ni år.

Og så flyttet faren min ned til Haldis.

Jeg hadde nok trengt et par stabile år, etter at jeg flyttet til Bergeråsen, for å komme meg over hvordan det var å bo hos moren min i Larvik, som var litt forstryrret, og jeg tror søsteren min Pia, antagelig har traumer fra oppveksten ennå.

Så det er på det planet at min misnøye med at jeg måtte bo alene på Bergeråsen ligger.

Og ikke noe annet.

Jeg kom ikke i puberteten før i 17 års alderen.

(Antagelig fordi jeg bodde alene, at sånt kanskje tar lenger tid da).

Så sånn sex og sexorgier osv, var nok ikke det som var lengst fremme i bevisstheten min, som 9-10 åring.

Jeg var nok mer uskyldig på den tiden.

Og jeg har fremdeles til gode å være med på eventuelle sex-orgier f.eks.

Jeg synes sex må være noe privat, så sånne ting ville jeg nok heller stått over, hvis jeg hadde kjent folk innenfor slike miljøer som eventuellt hadde bedt kjente med på sånt.

Da tror jeg nok heller jeg ville søkt venner og kjente i andre miljøer.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

31 December 2008 20:00


johncons said...
Jeg kom på mer om dette.

Altså, da jeg var ni år, og flyttet til faren min, så satt jeg hver dag etter skolen, i et halvt eller et års tid, og løste kryssord, og leste Aftenposten og sånn, sammen med farmora mi og farfaren min.

Så jeg fikk roet meg litt da, i de månendene, etter oppveksten min, sammen med moren min.

For moren min var så intens og så hysterisk, så man ble sjokkskadet, er vel det rette ordet, av å bo hos henne.

Så dukket moren min opp, på Sand, i huset til Ågot og Øivind, etter noen måneder kanskje, og sa at jeg ikke fikk lov til å bare sitte å løse kryssord.

Men jeg synes det var kjempefint, for jeg trengte å få litt ro, etter den traumatiske oppveksten hos moren min.

Men moren min sa at jeg måtte begynne å spille fotball, eller noe, og da ordna farfaren min og farmora mi og faren min det sånn da, at jeg begynte å spille fotball på Berger IL.

For mora mi hadde klagd på at jeg bare satt inne som en gammel gubbe og løste kryssord.

Noe sånt.

Men jeg fikk ihvertfall noe av roen tilbake, og oversikten over livet mitt, av å være hos besteforeldrene mine på Sand.

For de var rolige og ansvarlige, og hvis jeg lurte på hva som var normalt, så kunne jeg spørre de da.

For å si det sånn.

Mens mora mi var ikke så normal vel, så hun kunne man ikke spørre om sånn.

Og faren min jobba min jobba mye.

Så jeg skylder besteforeldra mine på Sand at jeg fikk litt struktur i tilværelsen, etter at jeg flytta til Berger i 1979.

Mens søstra mi, hun var ikke på Sand noe særlig.

Og farfaren min fikk hjerneslag, så han var ikke noe sånn ansvarlig person for henne, (han ble upopulær blandt oss barnebarna, men det er mulig at var mest etter at han fikk slag, det er mulig.).

Men søstra mi, hun hadde ikke mye med Ågot å gjøre heller.

Hun flytta ned til Haldis, som 11 åring, eller noe.

Og der var det nok ikke så rolige forhold, som borte på Sand.

Men jeg var ikke nede hos Haldis noe særlig på den tiden, så jeg kan ikke si akkurat hvordan det var.

Men jeg fikk liksom kontrollen og roen, i livet mitt, da jeg flyttet til Berger i 1979, selv om jeg var forbanna på faren min som flytta til Haldis, og var trist fordi jeg bodde alene.

Men søstra mi tror jeg aldri fikk noe særlig ro på seg, på sinnet sitt, hun er så oppfarende osv., noen ganger, men hun er veldig innesluttet.

Hun er sånn, at hvis du sier noe personlig til henne, noe spørsmål, så begynner hun å gråte, og vil ikke snakke med deg.

Så jeg lurer på om sånne ting, som er ved henne, er noe slags traumer fra oppveksten.

At hun er litt sånn sårbar og litt urolig.

Men hun er som sagt vanskelig å komme inn på.

Hun bare begynner å gråte, og vil ikke si noe, hvis det er noe personlig.

Så hun er ikke så lett å skjønne seg på liksom.

Så det er mulig jeg tar feil når det gjelder søsteren min.

Det skal jeg ikke si for sikkert.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

http://johncons-mirror.blogspot.com/2008/12/statcounter-noen-sker-p-arne-mogan.html

Jeg har vært slem mot kongefamilien, men jeg må vel gi ros og, når det er fortjent. Jeg synes nyttårstalen til kongen var bra og tok opp mye aktuellt.

H.M. Kongens nyttårstale 2008
«Intet menneske er en øy - hel og ubeskåren i seg selv».

Dette skrev den engelske dikteren og presten John Donne på 1600-tallet.


Jeg vil bruke årets siste dag til å reflektere over hva som knytter oss mennesker sammen. Vi trenger å minne hverandre om dette - i møte med de globale utfordringene vi står overfor, men også i møte med vår egen hverdag.


I november markerte vi at det er 60 år siden menneskerettighetserklæringen ble vedtatt av FN. Denne erklæringen er vi enige om på tvers av kulturer og landegrenser. Men ser vi nærmere på den, er den kanskje ikke så selvfølgelig - selv i vår demokratiske og trygge del av verden.


«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter», står det.


Hadde vi virkelig tatt dette innover oss, ville verden sett annerledes ut enn den gjør i dag.

Det bekymrer meg at mennesker i vårt eget land fremdeles blir forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge. Vi opplever det i arbeidslivet, på boligmarkedet og i møte med det offentlige.

Heldigvis ser vi samtidig at det over hele landet gjøres viktig arbeid for å bygge ned skillene og bruke den ressursen som vårt kulturelle mangfold er. I mange ungdomsmiljøer har det blitt helt vanlig å være del av en vennegjeng med ungdom fra mange forskjellige land. Vi som er eldre har mye å lære av de yngre og deres naturlige forhold til en multikulturell hverdag.

Vi må alle våge å diskutere dette temaet uten å plassere hverandre i ytterkantene. Vi må ta bryet med å nyansere debatten for å komme videre.


Hadde vi erkjent at alle mennesker er like mye verdt, ville vi heller ikke tålt at noen møtes med nedlatende holdninger på grunn av at de sliter med et rusproblem. En kvinne jeg møtte, sa til meg: «Ingen aner hvor mye det koster å gå oppreist når jeg blir avvist gang på gang. Jeg må minne meg selv om hvem jeg egentlig er - ikke hva de andre ser meg som.»

Det krever sterk rygg å gå med verdighet gjennom krenkelser. Jeg skulle ønske vi sluttet å bruke betegnelsen «samfunnets svakeste». I realiteten er noen av dem de sterkeste blant oss.

Vi er alle ansvarlige for at vi selv og våre medmennesker kan leve verdige liv. Dette ansvaret er ikke noe vi får - det er noe vi tar.


Går vi tilbake til menneskerettighetserklæringen, står det videre: «Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion.»


Mange av oss har fått oppleve det privilegium det er å få gifte seg av kjærlighet. Det er en stor gave - samtidig er det en menneskerett å få ta et av livets viktigste valg på egne vegne. Dessverre er det, på dette området, store forskjeller i verden. Det er viktig å lære om - og forsøke å forstå - hverandres kulturer. Men vi må passe oss for taust å akseptere skadelige tradisjoner som bryter med menneskerettighetene vi har forpliktet oss på.


Enhver har også rett til menings- og ytringsfrihet.


Denne rettigheten er det ikke alltid like lett å unne hverandre. Det enkleste er å forby det vi ikke liker. Men vårt demokrati er nettopp bygget på frihet til å være uenige og mot til å uttrykke det.

Forbud er fryktens våpen. Toleranse er trygghetens.

Vi ser allikevel stadig eksempler på hvor utfordrende ytringsfriheten er. Internett har blitt en arena for åpne debatter og frie uttrykk. Det er en styrke for demokratiet at flere kan, og ønsker, å delta aktivt på denne måten. Men av og til bør vi reflektere over hvordan vi bruker ytringsfriheten. Enkelte opplever å bli uthengt offentlig. Da er det ikke lett å gå ut og møte sine kolleger eller medelever igjen. Heldigvis arbeides det aktivt med å verne enkeltpersoner mot respektløse angrep - og uansvarlige avsendere mot seg selv.


Et samfunn skapes i spennet mellom plikter og rettigheter, mellom ansvar og muligheter.

Ingen av oss kan forvente at andre skal gjøre oss lykkelige uten at vi selv yter noe. De som tror det, vil fort bli skuffet. Det gjelder både i parforhold, mellom venner, i arbeidslivet og i samfunnet. Noen føler de blir hindret fra å ta fullt del i fellesskapet. Å få bidra og ta ansvar gir en livsviktig følelse av verdighet og selvrespekt. Andre misbruker ordninger som er tilrettelagt for dem som trenger det.

Som samfunn må vi gi mulighet til dem som vil - og omsorg og trygghet til dem som ikke kan.


Mange går inn i det nye året med usikkerhet og bekymring. Finanskrisen rammer oss alle. Vi har ennå ikke oversikt over konsekvensene den vil få. Men vi vet allerede at hverdagen - både for privatpersoner og bedrifter - oppleves dramatisk. Tusener av arbeidsplasser går tapt. Hele verdikjeder blir oppløst fordi enkeltleddene svikter. For noen har det gått hardt utover privatøkonomien. Enkelte står i fare for å miste hjemmet sitt - og dermed den trygge rammen som får hverdagen til å henge sammen. Situasjonen vi står oppe i er mer alvorlig enn vi er vant til i dagens Norge. Den vil kreve mye av oss alle i tiden som kommer - både for å holde motet oppe og for å takle omstillinger på mange plan.


I noen deler av verden bidrar den usikre verdensøkonomien til å forverre humanitære kriser. Det er nettopp i en tid hvor vi selv er rammet at vi må prøve å ikke bli oss selv nok. Dessuten er det andre store oppgaver som trenger vår oppmerksomhet og handlekraft samtidig.


Klimaendringene får stadig større betydning. Vi har sett hvordan de påvirker utviklingsarbeidet og kampen mot fattigdom. Ofte snakker vi om at ettertiden vil bedømme vår generasjon ut fra hvordan vi i dag håndterer klimakrisen. Men det er også et annet aspekt: Vi har et ansvar for å ta vare på naturen for dens egen del. Alt av natur- og dyreliv har sin egenverdi i en helhet. Denne helheten kan vi velge om vi vil bryte ned eller verne om.


Både finans- og klimakrisen minner oss om hvor nært vi mennesker er knyttet til hverandre. Det som skjer her hos oss, påvirker dem som lever på andre siden av jorda. Og det som skjer langt borte, angår oss her hjemme.

Som John Donne sier videre i sitt dikt: «Hvert menneskes død forminsker meg, for jeg er innesluttet i menneskeheten».


Også i år har konflikter i ulike deler av verden kommet oss brutalt nær. Tragedien i Kongo kan vi knapt fatte. Titusener av uskyldige blir drept. Mennesker utsettes for, eller tvinges til, handlinger som vil skade dem for livet. Noe som samtidig har gjort dypt inntrykk på meg, er hvordan mennesker som nesten ikke har noen ting hjelper dem som har enda mindre. Jeg leste om en kongolesisk mor på flukt som allerede hadde ni barn hun ikke klarte å mette. Hun så det likevel som sin plikt å ta til seg og beskytte tre fremmede små som hadde mistet foreldrene sine.


Jeg vil i kveld spesielt hilse norske kvinner og menn som driver humanitært arbeid i konfliktområder - og alle som bidrar i arbeidet for fred og stabilitet i Forsvaret og utenrikstjenesten.

Tidligere i år mistet journalist Carsten Thomassen livet i Afghanistan. I sin minnetale sa samboeren hans noe som kan være en påminnelse til oss alle:

«Hold høyden!»

Hun siterte sin avdøde mann som mente dette var første bud for ikke å gå seg vill på fjellturer. De som er vant til å gå i fjellet, vet at dette er en god regel. Men det er også en ledestjerne for å makte å se utover vår egen situasjon i tunge tider.


Dikteren Gabriel Scott har skrevet en bok om fiskeren Markus og hans forhold til alt omkring seg. Der står det blant annet: «Markus bor ikke rart, der er dem som har det langt bedre utvortes.() Men Markus har sitt innvortes, der har han mer enn folk flest. () Der har han gleden, tilliten og håpet, der har han styrke og kraft og lys. Han tar det av fjellet han går på, trekker det til seg fra marken og jorden, kryster det ut av naturen selv».


Jeg tror det er en fare i dag at vi bygger opp altfor stor del av vår identitet rundt prestasjon og synlighet - og at vi bedømmer både oss selv og hverandre ut ifra dette.

Mange opplever at det stilles usunne krav i arbeidslivet. For enkelte fører det til sykdom. Ungdom forteller om forventningspress både fra skolen, hjemmet, fra venner og gjennom forbildene som skapes i media. Vi voksne har et ansvar for å støtte de unge til å bli hele mennesker som tar bevisste valg; som ikke tror verdien ligger i å være flinkest, penest eller mest populær.

I det nye året kan vi rett og slett oppmuntre hverandre til å slappe litt av i forhold til ytre krav.


I 2008 har vi markert at det er 100 år siden Olav H. Hauge ble født. Han sier: «Mang ein manns ulykka kjem av at han vil vera det han ikkje er.»

Hver enkelt av oss er nok som den vi er.


Gjennom årets TV-aksjon, som gikk til Blåkors, møtte jeg mange modige barn som ikke hadde fått være det de var - nemlig barn. Vi ble minnet om dem som tar et så altfor stort og for tidlig ansvar - ved å være omsorgspersoner for sine foreldre. Det er mitt håp at vi må klare å se unge mennesker som har det vondt, og hjelpe dem. På årets siste dag vil jeg si spesielt til de av dere som har det slik: Det er ikke deres skyld at foreldrene deres sliter.


Nyttårsaften er en tid for å minne hverandre om hva vi bygger på og hvor vi vil hen.

Kong Haakons taler til sitt folk under krigen hadde ett klart budskap: Stå samlet som nasjon og arbeid utrettelig for landets frihet og selvstendighet.


I dag består det norske samfunn av mennesker fra mange land og kulturer.

Sammen bygger vi Norge.

Sammen skal vi være et folk som har trygghet til å se det beste i hverandre.

Sammen skal vi kunne leve som hele, feilbarlige mennesker i et raust Norge.


Godt nytt år (©NTB)

http://www.dagbladet.no/2008/12/31/nyheter/kong_harald/nyttarstale/4210337/

StatCounter: Noen i Spania søker på 'hurum gro var rasende', på Google. (In Norwegian).

http://www.google.no/search?hl=no&q=hurum%20gro%20var%20rasende&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=&aq=f&oq=

PS.

Gro var rasende ja, det var da Hurum ble valgt som hovedflyplass, fremfor Gardermoen, på begynnelsen av 80-tallet.

Jeg har lest et sted at Gro (H. Brundtland), sa at 'dette vedtaket blir ikke stående'.

Hva skjedde så?

Joda, Gardermoen ble valgt til hovedflyplass, siden det visstnok var så mye tåke på Hurum.

Nå har jeg bodd ti år, på 80-tallet, på Berger, som er like over fjorden fra Hurum, så jeg tror vi hadde visst det hvis det var så mye tåke der.

Men men.

En forsker eller ingeniør, som hadde oppdaget at noen hadde smurt vaselin på tåkemåleren på Hurum, for å få det til å virke som at sikten var dårligere der.

Han ingeniøren ble lurt til Kjøbenhavn, av en elskerinne, tror jeg.

Og han 'datt' ut av vinduet på hotellet, og døde.

Dette tror jeg det var mafian som stod bak.

At det antagelig var amerikanerne, som gjennom CIA osv., sammarbeider med noe mafia osv.

Såvidt jeg har forstått.

Brundtland har jo også sterke bånd til USA og New World Order, hun gikk jo på Rockefeller-universitetet og studerte til lege der, i sin ungdom/tidlige voksne alder.

Og halvbroren min, Axel Thomassen, sin stemor, Mette Holter, som har vært hos Ancona-mafia-familien i USA, har hun fortalt meg selv, under hippie-tida ca.

Hun kjente Gro fra Parkveien, sa hun.

Eller om det var fra skole.

Holter bodde i Parkveien, den samme gata som den israelske ambassaden ligger i.

Og de hadde en gammel 'kæll' boende der, som jeg ikke helt nå vet hvem er, men Axel nevnte det en gang, for mange år siden, og han er åtte år yngre enn meg, så jeg forstod ikke helt hvem han kællen var.

Men det er interessant at vi har Parkveien, hvor Israel har ambassaden.

For hun Mette Holter, hun ble veldig morsk, når jeg nevnte at jeg ikke likte Brundtland som politiker.

Så om Holter var en mafia som forsvarte en annen mafia? (Brundtland).

Det kunne nesten virke sånn.

Også har vi Rockefeller-studiet til Brundtland.

Rockefeller er jo en av de 10 familiene som styrer verden, 10 jødiske familier er det vel, ihvertfall er vel Rockefeller en jødisk familie.

Og det blir jo ofte sagt at jødene styrer USA.

Så her har vi nok noe amerikansk/jødisk/mafia-plott, for å få hovedflyplassen til Gardermoen.

Gjennom Brundtland og noe mafia i Norge/Kjøbenhavn.

Hvorfor ville mafian det, lurer sikkert mange?

Ja, hvorfor ville dem det.

Kan det ha vært for å underminere Norges forsvarskraft?

På Gardermoen er det for det meste bare noen jorder, og vanskelig å forsvare.

Jeg er i HV, og vårt samlingssted ved utbrudd av krig, det er i forbindelse med Minesundsbrua.

Vi er noe elite-HV, som skal forsvare hovedflyplassen da antagelig.

Så da skal vi ligge å fryse av oss det som er, ved Minesundbrua.

Det må være det minst lokkende stedet å ligge å forsvare noe som helst omtrent, vil jeg tro.

I et kaldt og kjedelig område av landet, og med fuktig luft fra den elva da.

Det mener jeg har hørt at kolleger i militæret og HV si, at det er et drittsted å forsvare.

Så kan man se på Hurumlandet.

Det er like ved Oslo, hvor Hurumlandet begynner.

Ved Drammen, kanskje tre mil fra Oslo.

Så det ville vel blitt de samme forsvarsstillingene som fra Oslo.

Samtidig så kunne man hatt masse kanoner på Hurumlandet for å skyte ned krigsbåter som kom i Oslofjorden og også Drammensfjorden hvis de prøvde å snike seg inn der.

Og man kunne sprenge bruene over Oslofjorden og Drammensfjorden først da, så måtte fienden gått rundt Oslo/Drammen, hvor det ville vært masse styker fra før.

Så kunne man transportert inn fler soldater og forsyninger etc., til flyplassen på Hurumlandet, eller med båter fra Østfold og/eller Vestfold.

Så Hurumlandet, det kan nok nesten sies å være hjerte av Østlandet/Oslofjordområdet.

Så det ville nok vært bra for Norges forsvarsevne, å hatt hovedflyplassen der.

Det er bare min mening.

At det kan ha vært for å underminere forsvarsevnen.

Se på forsvaret vårt nå.

Det er noen få kompanier med soldater som er bygget opp for å krige under Nato-oppdrag i utlandet.

Men hva med landet vårt?

Vi kunne forsvare Norge, med det gammeldagse opplegget, hvor vi hadde noen titusen soldater, som kunne vinterkrigføring og som ikke behøvde å ha beltevogner og slikt, men kom seg fram til fots, eller på ski eller truger.

Og utenlandske soldater, ville nok slitt veldig mye, mot norske fjell og skogvante soldater, som kunne omgrupere og angripe nær sagt hvor som helst og komme seg unna, og fienden ville nesten ikke ha skjønt noen ting.

Men det forsvaret er borte nå, såvidt jeg kan skjønne.

Det er bare utenlandssoldatene igjen, som vel ikke får opplæring spesiellt tilpasset norske forhold så mye, men mest for å hjelpe amerikanerne i utlandet.

Så det norske forsvaret er lagt ned, må man nok si.

Enda, det forsvaret som vi hadde etter krigen, det var det enighet om å ha, og det var vel også effektivt, sånn at vi kunne forsvare landet.

Jeg mener å ha lest at finnene har et slikt forsvar enda.

Og muligens svenskene, det vet jeg ikke.

Men sikkert ikke danskene.

Så Norge er mer som en amerikansk stat, den 51. staten, eller en bananrepublikk, enn som et selvstendig land.

Mye i Norge styres nok av den her såkallte 'mafian' da, så om det er amerikanerne som står bak de?

At de egentlig er styrt av amerikanske myndigheter/etterettning?

Jeg skal ikke si det for sikkert, men det ville ikke forundre meg ihvertfall.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Her er mer om han ingeniøren som ble drept, sannsynligvis av 'mafian' i Kjøbenhavn, i forbindelse med at han avslørte sabotasje av tåkemålingene på Hurum:

http://www.skup.no/Metoderapporter/1999/1999Gardermoen.htm

StatCounter: Noen søker på 'arne mogan olsen drikker og drikker', på Google. (In Norwegian).

http://www.google.no/search?hl=no&q=arne%20morgan%20olsen%20drikker%20og%20drikker&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=&aq=f&oq=

PS.

Det er de her folka som har sitti på Fornebu med en Mac og søkt på Google, på ting de vet at jeg vil få inn på tracking-cookie programmet som er på bloggen.

Jeg vet ikke helt hvorfor dem driver med det.

Men det virker som at det må være jobben dems eller noe.

Men men.

Men det er også mulig å sende e-post til eribsskog@gmail.com, istedet for å søke på navnet til f.eks. faren min, på Google, og dermed vite at jeg vil få det opp på tracking-cookie programmet.

Så hilser de godt nyttår fra alle på StatCounter.

Jeg vet ikke om de da tror at jeg faktisk tror at de er inne i StatCounter-programmet.

Jeg skjønner ikke helt opplegget dems.

Men, jeg bruker noen ganger det som blir søkt på, på Google, for å forklare om ting som har skjedd, fordi at disse søkene, de trigger noen ganger ting fra hukommelsen, som jeg da tenker at jeg kan skrive om på bloggen, siden jeg skriver om alt mulig, siden det er noe tull som foregår i Norge siden jeg ikke får rettighetene mine, og familien min, som jeg ikke er så nære fra før, driver også å tuller med meg.

Her søkes det på at faren min drikker og drikker.

Vel, han drikker når han kjører, og drikker vel når han jobber, og drikker vel når han spiser og ser på TV og prater.

Men at han drikker når han drikker.

Tja.

Han gjør vel kanskje det og.

Men men.

Men han er ganske herda, etter å ha drikki hver dag i 30-40 år, så jeg tror ikke folk flest alltid kunne se på han at han hadde drukket da.

Det gikk mest i øl, og Haldis har bodd i Danmark, og er vant til å skjenke øl.

En gang skjenka hun øl til meg en kveld, i Drammen, rundt 1990, og da skjenka hun sånn, at hun skjenka før glasset ble tomt, så man mista oversikten over hvor mye man drakk.

Og det sa farmora mi en gang også, at Haldis skjenka sånn.

Så om det var noe hu hadde med fra da hu bodde i Danmark.

Hu stekte også knakkpølser, sånn at dem svømte i fett, antagelig smør da.

Så dem var ganske danske nesten, med at dem drakk hele tida, og var også frigjorte når det gjaldt sex og sånn, tror jeg.

Det var vel ikke en eneste ferie vi var på, som dem ikke holdt på i mange timer på hotellrommet.

Men det nytta ikke å ha prate med dem om sånne ting, dem gjorde som dem ville, og vrei seg unna samtaler om sånt.

Men men.

Så man bare ignorerte dem stort sett.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 2.

Så Haldis oppfører seg som om hun har jobba på noe dansk vertshus, vil jeg si.

Kanskje hun har vært noe mafia-hore, eller noe, i Danmark på 60 og 70-tallet?

Hvem vet.

Jeg tror det var han danske ektemannen hennes, som heiv henne ut av vinduet sånn at hu blei lam i den ene armen en gang.

Så at hun kan ha omgåtts noe folk som ikke var så sunne i hue, det tror jeg nok.

Sannsynligvis noe mafia-folk, vil jeg tro.

At det er der hun har disse pubvertinne-vanene sine fra.

Noe sånt.

Så sånn er det.

Antagelig noe Illuminati-hore, tror jeg at Haldis må ha vært i Danmark.

Kanskje det er derfor at hun er så kåt at faren min må sleike fitta hennes i timesvis, sånn som det var, da Christell ferska dem på hotellet i Køge, og de lå med døra til hotellrommet åpent, da vi var der, i forbindelse med bryllupet til Viggo og Gretha, på midten av 80-tallet.

Og sønnen til Haldis, med mørkt hår, Jan.

Jan Snoghøj.

Han virker som å være noe Illuminati-medlem, for meg.

Så om Haldis og muligens Christell er noe Illuminati-horer.

Og at eks-mannen til Haldis fra Danmark og Jan, er noe Illuminati-medlemer.

Og at den eldste sønnen til Haldis, Viggo, er noe Illuminati-offer nå, siden han da ikke har mørkt hår, men lyst hår.

Noe sånt.

Så sånn er nok det.

PS 3.

Og Haldis skulle alltid ha det så varmt i huset dems, i Havnehagen.

Gjerne over 30 grader, vil jeg tro.

Det var ihvertfall som en badstu der nede, de ganske få gangene jeg var der, og så på TV osv.

Og om sommeren, så la Haldis seg oppå sølvpapir, aluminiumsfolie, på verandaen nede hos Haldis.

Sånn at hun ble ekstra brun og varm da.

Hun lå å steika seg i sola mest mulig om sommeren.

Kanskje det var fordi hun var så kåt, av å ha vært hore i Danmark, sånn at hvis hun hadde det varmt, så klarte hun å beholde kontrollen da.

Mens hvis hun dro på hotellrom, særlig i Danmark kanskje, så var det ikke så varmt der, så da måtte faren min trå til i flere timer osv., for å roe ned Haldis da.

Noe sånt.

Så sånn var nok det.

PS 4.

Haldis reagerte nok også litt på meg, da jeg var barn, mener jeg å skjønne, når jeg tenker etter nå.

Så hun er nok litt mer eller mindre pervers.

For jeg huska, da jeg og Christell og Annika Horten.

Vi satt på med Haldis til jobben hennes, på CC, eller om det var etter at hun hadde begynt på Cubus, i Drammen.

Noe sånt.

Og da satt jeg og pelte meg i nesa.

I bilen på vei tilbake til Bergeråsen.

For ingen av dem prata med meg så mye.

Men da begynte hun Annika å kjefte da, at jeg ikke skulle pelle meg i nesa.

Så begynte jeg å sende noen meldinger tilbake til henne, for det var jo ikke hennes bil, eller familie, eller noe.

Så jeg lo litt av henne og spurte hvor hun pellte seg i nesa.

Og da begynte Haldis å stønne omtrent, foran der.

Hun hørte på at vi prata da.

Så hva den stønninga til Haldis var om.

Kanskje hun ble så kåt av å være hore i Danmark, at hun reagerte på meg til og med, enda jeg bare var guttunge.

Hvem vet, det kunne nesten virke sånn.

Så sånn var det.

Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

Nå har jeg liggi i senga i hele dag og prøvd å svette ut noe feber som henger igjen en del enda.

Men det har blitt litt bedre ihvertfall.

Men da kom jeg på hvordan det var, på 70-tallet, i 76 eller 77 vel, da jeg hadde feber da jeg bodde i Mellomhagen i Larvik.

Da hadde jeg så mye feber at jeg lå i 2. etasjen av huset, på rommet mitt, og ropte på mora mi, som var i 1. etasje da.

Og da kunne jeg høre at mora mi prata med ei venninne osv., og lurte på hvorfor jeg ropte på henne.

Så mora mi var nok ganske følelseskald, og uten noe særlig morsfølelse ovenfor meg.

Så det var stefaren min, Arne Thormod Thomassen, som måtte dukke opp med noen håndklær med kaldt vann, som jeg kunne ta på panna da, siden jeg var så varm på panna.

Og jeg klarte ikke å spise og sånn.

Og det samme var da jeg var sånn tre år, og bodde på Bergeråsen, på Toppen der.

Når muttern oppførste seg på en lignende måte da, så måtte faren min kjøre meg bort på Sand, sånn at farmora mi Ågot, kunne trøste meg.

Og mora mi gikk for å være litt forvirra da.

Og han stefaren min, Arne Thormod, var også ganske streng.

Så det var derfor jeg ville flytte til faren min på Bergeråsen da.

For han var ikke så streng, og farmora mi, Ågot, hun gikk også for å være veldig snill.

Men jeg hadde ikke regna med, at faren min ville flytte ned til Haldis, etter at jeg hadde på Bergeråsen i et halvt år.

Så da var det omtrent som at et mareritt, det å bo hos moren min i Larvik, ble avløst av et nytt mareritt.

Men da hjalp det nok litt av jeg var borte på Sand hver dag da, hos farmora mi Ågot da, som var ansvarlig og ordenlig og sånn da.

Siden mora mi vel må sies å ha vært nokså følelseskald, uansvarlig og forvirra, selv om hun også hadde dager da hun var litt bedre, så var det vel sånn hun var vanligvis.

Og faren min var også uansvarlig, han lot meg bo aleine på Bergeråsen der, og må vel også sies å være alkoholiker da, siden han drakk hver dag, noe han sikkert gjør enda.

Så det var litt hell i uhell da, at ihvertfall farmora mi Ågot, og også farfaren min, Øivind, de var gammeldagse folk, som var ansvarlige, og tenkte på å oppføre seg ordenlig osv.

Så de var ikke bitt av den her 'hippie-basillen', som generasjonen etter dem nok led en del av, eller hva man skal kalle det.

Så det var vel egentlig ganske flaks må man si.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Så etter at morfaren min Johannes døde, og farfaren min Øivind og farmora mi Ågot.

Og også etter at moren min Karen døde, som vel ble litt bedre etterhvert.

Så har resten av familien, som er sånne hippie-hasjiser nærmest og alkoholikere osv., de har da begynt å kødde mer og mer med meg.

Og det rare er at politiet også kødder med meg.

Så om de her hasjisene har fortalt løgner til politiet, eller om politiet også har blitt helt hippier etterhvert og driter i hva som er rett eller galt, og bare gjør hva de har lyst til.

Noe sånt kan det virke for meg.

Så sånn er det.