Mer fra Facebook

PS.

Her er mer om dette:

Dette _kan_ være Hildegunn fra Ungbo. Men jeg tørr ikke å si det sikkert

PS.

Hildegunn var nemlig fra Stovner, (og jeg fant tilfeldigvis ei Hildegunn Bakke, med adresse Stovner Senter, i Oslo Adressebok 1991/92):

Enda mer fra Facebook

Min Bok 4 - Kapittel 84: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIII

Like etter at jeg fikk folka på Ungbo, (Pia, Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, (som det ble sagt om, at var homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken)), til å bli med på å spleise, på å leie, en vaskemaskin, fra Thorn.

Så skjedde noe spesielt, på Ungbo, (husker jeg).

I vaskerommet, (ved siden av kjøkkenet), på Ungbo, så hadde det stått en vaskemasking, i 'gamle dager', sånn som jeg skjønte det, på de folka, som bodde på Ungbo, da jeg flytta inn der, i 1991, (nemlig Wenche, Per og Inger Lise).

Det var ihvertfall et tørkeskap der.

Men likevel så brukte denne 'troikaen' alltid vaskekjelleren, til borettslaget, da.

Noe som jeg syntes at var tungvint, (etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall).

For den vaskekjelleren, den stengte klokken 20 på hverdager, og enda tidligere, i helgene, da.

Og man måtte gå til en litt sur vaktmester, for å kjøpe polletter, til vaskemaskinene og tørketrommelen, da.

Og man måtte også gå gjennom nærmest utallige dører og kjellerganger, for å komme seg til denne vaskekjelleren, da.

Og man måtte henge en hengelås, på en tavle, for å markere sine to vasketimer, i uka, da.

Og hvis man glemte dette, så kunne det sikkert bli klager, da.

Selv om jeg hadde inntrykk av, at ikke så mange, av leilighetene, i Skansen Terrasse der faktisk brukte denne vaskekjelleren, vel.

Og det var også masse sånne plakater der, hvor det stod 'rens lofilteret' osv., på de her maskinene, da.

Så det var liksom ikke så artig, å vaske klær, i den vaskekjelleren da, syntes jeg.

Det var derimot veldig upraktisk, for meg, som jobba i butikk, husker jeg, at jeg syntes.

For jeg jobbet ofte seinvakter, og var da ikke hjemme før cirka klokka 22.

Og da hadde vaskekjelleren vært stengt i to timer allerede, da.

Så da var det mye mer praktisk, å gå sammen med de fire andre, som også bodde der, (på Ungbo), for å leie en vaskemaskin, da.

Noe som kom på femti kroner cirka, per person, i måneden, da.

(Siden dette kostet 249 kroner, i måneden, eller noe.

Å leie en vaskemaskin, fra Thorn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i det vaskerommet, på Ungbo.

Så var det et rør, som gikk ned i gulvet, (husker jeg).

Og det røret, det skjønte jeg, at måtte være til avløpsslangen da, (fra vaskemaskinen).

Så jeg tredde den avløpsslangen nedi det avløpsrøret, da.

Og så satt jeg på vasken min.

Men når jeg kom hjem fra jobben.

Så sa Rune, at det hadde vært oversvømmelse, inne på vaskerommet der.

Avløpsslangen hadde hoppet ut, og det var vann over hele gulvet, inne på vaskerommet der, da.

Og vaktmesteren, (eller noe), hadde klaget over noe lekkasje, ned i en garasje, (eller hva det kan ha vært), under Ungbo-leiligheten, da.

(Noe sånt).

Og da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

For det hadde jo vært min ide, å sette en vaskemaskin der.

Så jeg tørka opp alt vannet da, og lot som ingenting.

For jeg lurer på om vaktmesteren var der og så og.

(Men det husker jeg ikke helt sikkert).

Men nå lurer jeg på om det her kan ha vært noe sabotasje.

At han Rune kødda, (mener jeg).

Og tok opp den slangen, fra det røret, da.

(Mens jeg var på jobben).

Sånn at det ble oversvømmelse der.

For jeg skjønner ikke hvordan den slangen kan ha hoppet ut av det røret, av seg selv, liksom.

Nei, den må nok ha fått litt 'hjelp', mistenker jeg nå.

For det skjedde aldri noe lignende igjen senere.

Enda jeg leide den vaskemaskinen, i et og et halvt år, (eller noe sånt), vel, (fra Thorn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det at jeg ikke ville fortsette, i Unge Høyre.

Det kan ha vært noe lignende, av grunnen til, at jeg ikke ville begynne å studere, på BI.

Siden jeg hadde vokst opp aleine.

Så hadde jeg ikke lært å kle meg ordentlig.

(Jeg hadde ikke noe smoking for eksempel, å ha på meg, på juleballet, til Gjerdes videregående, i Drammen, jula 1988.

Jeg hadde ikke engang et slips, å ha på meg da, husker jeg).

Og jeg hadde ikke noe ordentlig frisyre, (som Søren Larsen sa til meg, det første året, på handel og kontor, (på Sande Videregående)).

Så jeg led vel litt av, å ha bodd alene, på 'landet', fra jeg var ni år, til jeg var atten, (vil jeg kanskje si).

Så jeg ville nok blitt litt psyket ned, (fryktet jeg), av å henge for mye, sammen med sosse-gutter og overklasse, i Unge Høyre, og på BI, da.

Så derfor ble det heller NHI, for meg, som jeg tippet på at kanskje var litt mer 'laid-back', og usnobbete da, iforhold til BI.

Og det ble heller badmintontrening og fotballtrening osv., istedet for Unge Høyre, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Et par ganger, like etter at jeg hadde begynt å jobbe som assistent, i Rimi, (på Rimi Nylænde aka. Rimi avdeling 3164 Lambertseter), så ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, si til meg, når hu var innom der, når jeg var den eneste lederen, på jobb, (etter at butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde gått hjem, da).

At jeg måtte passe meg, sånn at jeg ikke jobbet så hardt, at jeg ble utbrent, (husker jeg at Anne-Katrine Skodvin sa).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg jobbet som leder, på Rimi Nylænde.

Så ringte Magne Winnem, fra Rimi Karlsrud, (hvor han var butikksjef), husker jeg.

Jeg svarte 'Rimi Lambertseter, det er Erik, værsågod'.

For det var det, som Magne Winnem pleide å si, når han svarte telefonen, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

(Han sa 'Rimi Munkelia, det er Magne, værsågod', (eller om han sa 'Rimi Langbølgen, du snakker med Magne, værsågod', eller noe), da).

Men da ble Magne Winnem stille, mener jeg å huske.

Og jeg lurer på om han ble sur fordi at jeg kalte Rimi Lambertseter, for 'Rimi Lambertseter'.

Siden han kanskje mente at Rimi Karlsrud lå på Lambertseter og, (eller noe sånt).

Hva vet jeg.

Men jeg mener å huske det her, ganske vagt, ihvertfall, da.

Og etter den her telefonen, (fra Magne Winnem, på Rimi Karlsrud).

Så begynte jeg ihvertfall å si 'Rimi Nylænde, du snakker med Erik, værsågod'.

Istedet for å si 'Rimi Lambertseter, du snakker med Erik, værsågod', da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så sa engang distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, en gang, til meg.

At, 'hva er du sier, når du svarer telefonen?'.

Men da syntes jeg at det bare ble dumt, (og som noe mobbing, da), husker jeg.

For jeg hadde jo bare kopiert det som jeg husket, at Magne Winnem pleide å si, da han svarte telefonen, da han jobbet som butikksjef, på Rimi Munkelia.

Så da svarte jeg ikke noe, da Anne-Katrine Skodvin sa det her da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en god del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 79: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XVIII

En gang, da jeg jobba, som vanlig medarbeider, (som ringehjelp, eller lignende), på Rimi Karlsrud.

Så husker jeg det, at Magne Winnem, hadde et par kviser, på haka.

Også hadde han tatt sånn dekkstift, fra Clerasil, på kvisene, (husker jeg).

Men det kunne man se tydelig da, for Magne Winnem hadde bare tatt på dekkstift, på en del av hver kvise, liksom da.

Og da jeg sa det til Magne Winnem, at man kunne se det, at han brukte sånn dekkstift, på kvisene sine, da.

Og da, så svarte Magne Winnem det, (husker jeg), at 'det driter jeg i'.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Så må jeg/vi ha hatt MTV, (mener jeg å huske, ihvertfall).

For jeg husker det, at jeg satt oppe, en hel natt omtrent vel, og så på MTV Real Life, en gang, ikke så mange måneder, etter militæret, vel.

(En helg, som jeg ikke jobba da, antagelig.

For MTV hadde en sånn Real Life-weekend, (eller noe sånt), da).

Og det var den Real Life-serien, (husker jeg), hvor en kar, dreit ut en annen kar, siden han hadde lagt et par sokker, som var krøllet sammen, inn i vaskemaskinen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg satt en helg, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, og spilte Sim City, (husker jeg).

Det er mulig at dette var rett etter militæret, og at jeg lånte PC-en til Glenn Hesler.

(For jeg hadde jo gjort noe programmerings-arbeid, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, noen få måneder, før jeg var ferdig, i militæret).

Men jeg tenkte sånn, at jeg ville ha mer ut av livet liksom, enn å sitte å spille Sim City hver kveld.

Så jeg bestemte meg for å kutte ut dataspillingen da.

For jeg var redd for at jeg ikke ville klare å løsrive meg, fra dataskjermen, hvis jeg ikke kutta ut den Sim City-spillinga.

Som jeg spilte mye, en helg, i 1993, (eller noe), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Så satt jeg på T-banen, på vei hjem fra jobb da.

Og på Furuset, så dukka Axel opp, i den samme t-banevogna, som jeg satt i da, husker jeg.

(For han skulle vel besøke meg, på Ungbo, (eller noe sånt), tror jeg).

Axel må vel ha vært 15-16 år, (eller noe), på den her tida.

Og han hadde med seg hunden sin Trixie, som jeg dresserte, (må man vel si), som hvalp, da jeg leide et rom, av Axel og dem, da de bodde i Høybråtenveien.

Og Trixie, den hunden, den ble kjempeglad, når den så meg, på T-banen da, (virka det som, for meg, ihvertfall).

(Trixie begynte plutselig å logre fælt, og svirre eller nesten danse, like ved der jeg satt da, på T-banen.

Da den skjønte at det var jeg som satt der, da.

Noe som var litt flaut, for det var så mange folk, i den t-banevogna, da.

Og jeg var ikke fra Oslo, så jeg pleide aldri å prate høyt for eksempel, på T-banen.

Jeg pleide for det meste å sitte å se ut av vinduet, da.

Men det skjønte nok ikke Trixie).

Så den huska vel meg, fra da jeg leide et rom, av Axel og dem, på Furuset, da.

(Et par-tre års tid, før det her, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, (på rundt den samme tiden vel), så traff jeg også Rune og Hildegunn, på T-banen.

De hadde vel tatt bussen fra Stovner, og gikk på T-banen på Furuset, (tror jeg).

Så det var litt spesielt da, husker jeg, å møte noen folk fra Ungbo, på T-banen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en annen gang, som jeg satt eller lå, i sofaen, i stua, på Ungbo der.

Så lista Rune og Hildegunn seg, (husker jeg), inn døra, til Ungbo der.

Og de krabba liksom fra gangen og inn i stua, da.

De prøvde å være kjempestille, men jeg klarte å høre hva de dreiv på med likevel, liksom.

Så det var litt spesielt, (vil jeg si), at Rune og Hildegunn liksom krabba inn fra oppgangen, og inn i stua, da.

Mens de ikke lagde en eneste lyd omtrent, da.

En gang, som de kom hjem, fra jobben sin på Stovner, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg bodde jo på Ellingsrudåsen, i 4-5 år vel.

Så noen ganger, mens jeg gikk mellom T-banestasjonen og Ungbo.

Så overhørte jeg hva noen folk sa da, hvis de prata høyt.

Og en gang, så var det noen tenåringsjenter, (som var et stykke opp i tenårene vel), som prata høyt, like ved gangstien, opp til Skansen Terrasse der, vel.

(Noe sånt).

Det her var vel tre tenåringsjenter, tror jeg.

(Som stod litt oppe i 'lia' der liksom, da).

Og hu ene refererte til meg da, (som kom gående hjem fra jobben, eller noe sånt), og spurte ei annen tenåringsjente der.

Om, 'hva med han der da? Han ville du vel ikke ha gjort det med?'.

(Noe sånt).

Og da svarte hu andre tenåringsjenta, (husker jeg), at 'jeg ville gjort det for en femtilapp'.

Så jeg fikk meg aldri noe sex, mens jeg bodde, på Ellingsrudåsen der.

Men hvis jeg hadde gått og vifta litt, med noen femtilapper, mens jeg gikk til og fra jobben der.

Så hadde jeg kanskje hatt mer lykke med meg, når det gjaldt sånt, da.

Men det syntes jeg ikke at tok seg så særlig bra ut, da.

Så det ble mest til det, at jeg passa mine egne saker, mens jeg bodde der, da.

Det var ikke sånn at jeg begynte å prate med de lokale tenåringene der, når jeg gikk til og fra T-banen, liksom.

(Så det var ikke som da jeg var noen år yngre, og bodde på Abilsø, liksom.

Hvor jeg ble kjent med 'alle' de lokale ungdommene.

For da jeg bodde på Abildsø, så var jeg jo fremdeles i tenårene, selv og.

Og det var også sånn, at hu Lene, fra Abildsø, jo hadde advart meg, før jeg flytta til Furuset, om at det var et ganske tøft miljø der, da.

Og Ellingsrudåsen, det var jo nabostedet, til Furuset.

Så jeg regna vel med at det var omtrent like tøft der da, da jeg flytta dit.

Så det var ikke sånn at jeg ble kjent med masse Ellingsrudåsen-folk liksom, selv om jeg bodde der, i 4-5 år.

Nei, jeg var vel for det meste opptatt av NHI, militæret og jobbing, den tida, som jeg bodde der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, rundt den siste tida, som jeg var kamerat, med Øystein Andersen.

Så var jeg også hjemme hos Bengt Rune og dem, (på Rasta), og spilte biljard, en gang, (husker jeg).

(For Øystein Andersen og Glenn Hesler dro meg med dit, da).

Og mens jeg stod lent over biljardbordet, så dukka Bengt Rune sin fjortis-lillesøster opp, gående opp en trapp, til opp dit vi dreiv og spilte biljard, (var det vel).

(Nina, eller hva hu het).

Også spurte hu, (om meg vel), 'hvem er det?'.

(Mens hu må ha sett på rumpa mi, vel).

Også så hu hvem jeg var, da.

Også sa hu, 'åja, han ja'.

(Eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på rundt den tida, som jeg vanka, på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler.

Så var det sånn, at lønninga mi, (fra OBS Triaden), var forsinka, (eller noe sånt).

Siden OBS Triaden gjorde noe spesielt, med lønnsutbetalingene, i sommerferien, (av en eller annen grunn).

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

Og da, (eller om dette var en annen gang), så var det sånn, at jeg prøvde å låne penger, av Magne Winnem, da.

Og da husker jeg det, at Glenn Hesler og Øystein Andersen, syntes at Magne Winnem, var 'dust'.

(Eller noe sånt).

Siden Magne Winnem hadde prata om det, (på telefonen vel), at det burde skrives gjeldsbrev, hvis jeg skulle låne et par tusen av han da, (eller noe sånt).

Og det mente vel jeg også, at kanskje var litt vel formelt, da.

Magne Winnem og jeg, vi hadde jo kjent hverandre, siden russeåret, (tre-fire år, eller noe, før det her), og vært omtrent bestekamerater, siden da.

Så et gjeldsbrev, for et nødlån, på et eller to tusen, siden OBS Triaden tulla med lønnsutbetalingene, i ferien, (eller noe sånt).

(Må det vel ha vært, som var grunnen, til at jeg ønsket å låne penger).

Nei, det virka litt vel formelt, for meg, da.

Og Glenn Hesler og Øystein Andersen, de kjørte meg til Nylænde, på Lambertseter da, (husker jeg).

(Fra Biljardhallen der vel).

Hvor Magne Winnem bodde da, (på den her tida), i en Rimi-leilighet, som lå overfor Rimi Nylænde der, da.

(Hvor jeg senere ble butikksjef forresten, høsten 1998).

Dette var en kveld, (mener jeg å huske).

Og Magne Winnem møtte meg vel nede, ved kiosken der cirka vel, (i Nylænde der, da).

Og Elin fra Skarnes, hu stod vel også der, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall), sammen med Magne Winnem, da jeg dukka opp der, da.

Men Magne Winnem sa ikke noe om gjeldsbrev, da jeg dukka opp der.

Jeg fikk vel bare låne noen penger, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, på rundt den her tida.

Så var jeg forresten 'tredje hjul på vogna'.

Like etter at Magne Winnem hadde blitt sammen med Elin fra Skarnes, (må det vel ha vært).

Vi tre, vi dro på Klingenberg kino.

Og jeg ville se den nye filmen 'JFK', husker jeg.

Og jeg klarte såvidt å overtale Magne Winnem og Elin fra Skarnes, til å bli med, å se på den filmen, da.

Og mens vi så på den filmen, så virka Magne Winnem og Elin fra Skarnes rimelig uinteresserte, husker jeg.

Enda vel dette må sies å ha vært en 'blockbuster'-film, vel.

Og samtidig, så var vel dette også en film, som såkalte intellektuelle kunne se, (uten å føle seg flaue, vel).

(Og dette var vel også en film, som hadde fått veldig gode kritikker vel, i norsk presse).

Men Magne Winnem satt og gjespa, på en tilgjort måte, mens vi så på den her filmen da, (mener jeg å huske).

Men det forstod jeg egentlig ikke, hvorfor dette paret, som begge seinere var på valglister, i Oslo, (Magne Winnem for Høyre, og Elin Winnem for KRF), ikke syntes, at det var noe artig, å se den her filmen.

Det klarte de ikke å forklare for meg, da.

Så det ble sånn, at vi så den her filmen, da.

Siden det var den filmen, som jeg hadde suverent mest lyst til å se, da.

For den filmen, (JFK), den hadde vel nettopp hatt premiere også, (mener jeg å huske).

Når dette kinobesøket vårt var, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en god del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Jeg sendte en e-post til Etterstad videregående

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

---

Klage

---

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>	Sat, Aug 11, 2012 at 10:16 PM
To: Etterstadvgs@ude.oslo.kommune.no
Hei, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, fra 1998 til 2000, så dukka min tidligere kollega Henning Sanne opp der, og sa det, at eplene Golden Delicious, (også kjent som gule epler), de innehold absolutt ikke noe næring eller vitaminer, eller lignende. Disse eplene var bare laget for å selge, sa Sanne. Jeg har gått på NHI, også på Helsfyr. Og jeg har en halvbror, Axel Thomassen, som har gått på kokkelinja, hos dere. Der gikk også Henning Sanne, et par år, før Axel vel. Har Sanne lært det om de eplene hos dere? Stemmer det han sa, eller var det bare 'skrønings'? Har også bodd på Ungbo, og av medboerne der, det var Rune, fra Stovner vel. Han ble det sagt om, at var homo, men han var likevel sammen med Hildegunn, som bodde, på Ungbo. Rune sa at frossen kjøttdeig tinte raskere i kaldt vann. (Enn i varmt vann). Dette hadde han lært hos dere, fikk jeg inntrykk av. Lærer dere bare bort skrøner, på skolen deres? Med hilsen Erik Ribsskog

Min Bok 4 - Kapittel 67: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VI

Like etter at søstera mi flytta ut fra Ungbo, (må det vel ha vært).

Så flytta det inn en som het Tobias, (mener jeg å huske), fra Stovner-området vel, på Runes tidligere rom.

Og han var ganske ung, han Tobias da.

Og jeg lot han få låne den PC-en, uten harddisk, som jeg hadde kjøpt, av Rune, for tusen kroner, et par år før det her, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Også begynte hun Maylinn, (som også var ganske ung vel), å si det, at han Tobias, hadde stjålet en lommebok, fra henne, (eller noe sånt).

Og det som skjedde etter dette, var at barbermaskinen min, (som jeg hadde fått Glenn Hesler til å kjøpe for meg, på Triaden der, et år eller to før det her), ble stjålet, fra badet.

Og da dro jeg på Stovner politistasjon, for å anmelde det.

Dels fordi at dette var en Philips barbermaskin, som var som ny.

(Og som jeg kjøpte for 400 kroner, på tilbud vel.

Men som egentlig kosta mye mer).

Og også fordi at jeg ville markere, at noe var galt, på Ungbo der, da.

Så jeg måtte sitte i en kjedelig betongbygning, på Stovner, ganske lenge, etter jobben en kveld, før jeg fikk lov til å anmelde dette tyverier, da.

Og da sa jeg nok det, til politiet, at jeg mistenkte det, at det var han Tobias, som hadde stått bak dette tyveriet, da.

Siden Maylinn og hu negressa, (var det vel), hadde 'babla' om at han Tobias hadde stjålet en lommebok, som lå på gulvet i gangen, (eller noe sånt), fra dem, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at en olabukse, som jeg hadde hengende til tørk, på tørkestativet i gangen, på Ungbo der, forsvant.

For så å dukke opp igjen, noen dager seinere.

(Og da var den litt krøllete, mener jeg å huske.

For jeg hadde en gang begynt å henge opp Hildegunn sine klær, i tørkestativet, på vaskerommet, på Ungbo, der.

(Like etter at jeg hadde begynt å leie den vaskemaskinen fra Thorn).

En gang, som jeg skulle bruke vaskemaskinen selv.

Og hu Hildegunn, hadde vært treig, med å ta ut tøyet sitt, da.

Men det hadde ikke hu likt, husker jeg.

For hu hadde en sånn spesiell måte, å henge opp tøyet sitt på, da.

Som jeg la merke til, husker jeg, når jeg selv fylte opp vaskemaskinen, med mine klær, da.

Og som jeg vel kanskje kopierte litt, etter det her, da.

Men da buksa mi dukka opp igjen der, så var den hengt opp på en annen måte, da.

Husker jeg at jeg la merke til).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også noe problemer med naboen, som bodde ved siden av Ungbo, i underetasjen, i Skansen Terrasse 23, der.

Dette var vel de 'hasjisene', som hadde gått av nattbussen, samtidig med Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, den gangen, sommeren 1994, da Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der.

(Den gangen vi hadde den søskenbarn-festen der, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4).

Og dette var nok da sommeren 1995, (altså et år seinere igjen).

Og da mente jeg, (som hadde bodd på Ungbo, siden 1991, og da bodde det vel noen andre, i den naboleiligheten, i kjelleren der).

At det var naboen sin tur til å vaske trappa.

Men nabodama, hu mente at det var Ungbo sin tur, til å vaske trappa, da.

Og hu skreik vel til ei kone, (muligens Fanney, fra OBS Triaden?), oppi etasjene der, noe om at det var Ungbo sin tur, til å vaske, da.

(Noe sånt).

Og da gadd jeg vel ikke å krangle mer).

Men jeg vaska vel bare trappa vel.

Men plutselig, så glemte Maylinn, hu negressa, nabo-dama og han 'hasjis'-naboen.

De glemte plutselig alt med trappevasken.

Også forsvant de alle fire, inn i leiligheten, til naboen, da.

Så det syntes jeg var rimelig spesielt.

For først, så var det som at trappevasken var det viktigste i verden, liksom.

Og så var det som at trappevasken bare var noe ubetydelige greier, liksom.

Så de naboene, de dramatiserte nok litt da, vil jeg si.

(Og de jugde nok også, vil jeg si.

Jeg tror ikke at jeg, som hadde bodd i blokka der, siden 1991, bomma på hvem sin tur det var, til å vaske trappa, for å si det sånn).

Og hva disse tenåringsjentene måtte gjøre, inne hos naboen, det veit jeg ikke.

Men det veit dem vel kanskje selv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den PC-en, som jeg kjøpte av han Rune, (selv om det ble sagt at han var homo da, siden jeg ønsket meg en PC, å drive med programmering på).

Den finansierte jeg, ved å selge noen frimerker, (årssett, fra 70 og 80-tallet), som jeg hadde hatt liggende, i de skuffene mine, i reolen, hos bestemor Ågot, på Sand, husker jeg.

Og da ringte jeg rundt, til forskjellige frimerkebutikker, i Oslo da, husker jeg.

Og en i Uelands gate, (mener jeg at det var).

Han tilbydde meg, å kjøpe de årsettene, til pålydende.

(Så de tjente jeg altså ingen penger på.

Men jeg tapte heller penger, må man vel si.

Siden jeg jo ikke fikk noe igjen, for inflasjonen, som hadde vært, siden 70 og 80-tallet.

Og en annen frimerkebutikk, de sa på telefonen, at de ikke ga mer enn pålydende minus ti prosent.

Så da ble jeg litt deppa, husker jeg.

Og førstedagsbrevene fikk jeg vel nesten ingenting for, tror jeg.

For 'alle' kjøpte jo førstedagsbrev, på 80-tallet.

Så de fikk aldri noen særlig verdi da, ettersom jeg skjønte.

Men jeg fikk noen hundrelapper, for årssettene mine da, sånn at jeg kunne få kjøpt meg den PC-en.

Som var bedre enn ikke noe, selv om den ikke hadde noen harddisk, da.

Men måtte startes fra diskettstasjonen, med en Windows-diskett, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, (i 1993 eller 1994 en gang vel), så tok jeg jo da også med meg et spesielt frimerkealbum, som jeg hadde, med et russisk frimerkeark i, med motiv fra verdensrommet, som jeg hadde fått, (som premie i en konkurranse), i frimerkeklubben, på Torstrand skole, hvor jeg var med, skoleåret 1978/79.

Og andre spesielle/artige frimerker, da.

Blant annet en konvolutt jeg fikk av, (eller byttet med), faren til Frode Kølner en gang vel.

Med bilde av en Gyldenløve, på konvolutten og frimerket, vel.

(Noe sånt).

Og jeg hadde også lagt det kortet/brevet, til min mormors general-bestefar, (var det vel).

Som var fra danskekongen.

Inn i det albumet.

For det brevet var trykket på papp, og det var på størrelse med en vanlig brev-konvolutt da, for håndskrevne brev.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Så da bestemor Ingeborg, på en eller annen måte, fikk tilbake de papirene, etter sin kjente morfar Anders Gjedde Nyholm, og hans bror Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.

(Papirer som lå i en fin, gammel mappe, med sort skinnperm, vel).

Noe som skjedde, mens jeg var i Oslo.

Og studerte og/eller jobbet, da.

Så fikk ikke bestemor Ingeborg med seg det brevet, fra danskekongen.

For det hadde jeg, (et år tidligere, eller noe).

Lagt inn i det frimerkealbumet, for spesielt artige konvolutter/ark, da.

En gang, under et helgebesøk, hos bestemor Ågot, da.

Siden jeg vel syntes at det var artig, med det brevet/kortet, fra danskekongen, da.

Så det brevet, det er alt jeg har igjen, av alle de dokumentene jeg fikk, fra den kjente tippoldefaren min da, som var forsvarssjef/sjef for generalkommandoen, i Danmark, og hans bror, som var dommer i Egypt og i folkedomstolen i Haag.

Så det brevet fra danskekongen, (hvor danskekongen beklaget, at han ikke kunne komme i generalens runde bursdag), det lå vel under senga mi, muligens, på Ungbo, etterhvert.

I en koffert kanskje.

Noe sånt.

(For disse frimerkene fra da jeg bodde i Larvik osv., de hadde jeg ikke hjerte til å prøve å selge da, i 1993/94.

For å kjøpe den PC-en.

Og det ble vel nok penger likevel, mener jeg å huske.

Fra de årssettene).

Og da jeg flytta til England, i 2003.

Så la jeg det albumet, med brevet fra danskekongen, og de artige frimerke-arkene, sammen med de andre tingene mine, og tingene fra Heimevernet, osv., hos City Self-storage, i Oslo, da.

Så der ligger de vel kanskje ennå.

Hvem vet.

(Så jeg klarte å få med de tingene inn til Oslo, da.

Noe som jeg vel måtte ha en god grunn for, syntes jeg, for å flytte, da.

For ellers, så hadde vel kanskje bestemor Ågot blitt lei seg, hvis jeg tok med alle de tingene mine, som jeg hadde på Sand, (i de skuffene, i reolen, i stua), inn til Oslo.

Og jeg hadde fortsatt en safe, (og muligens noen fler ting), i de skuffene, etter at jeg tok med frimerkene mine, inn til Oslo, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var ikke bare på Ungbo at det var problemer, med ting som ble stjålet.

På Rimi Nylænde, så fant Marianne Hansen, en tjukk lommebok, en gang.

(Som en kunde hadde glemt igjen, da).

Og den hadde hu lagt under kassa, eller noe.

Og dagen etter, så fant ingen den lommeboka.

Og da mente Marianne Hansen, at han vaskemannen, måtte ha stjålet den lommeboka da, (eller noe).

Så noen var uærlige der da, må man vel si, (på Rimi Nylænde).

Og dette var vel en lommebok med mange tusen kroner i, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 52: Sommerferien 1995

Fra sommerferien 1995 så husker jeg det, at jeg befant meg alene, igjen i Frognerparken.

(For jeg tok jo lappen, på den her tida, så jeg ville ikke bruke penger, på å dra bort på ferie, da).

Selv om jeg hadde fått meg mobil, som jeg hadde med i parken, så var det ingen som kontaktet meg, husker jeg.

Så hva Axel og Glenn Hesler dreiv med den ferien, det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjeda meg såpass, (husker jeg), at jeg syntes det var morsomt, å se, om jeg klarte å finne veien, fra Frognerparken og ned til Oslo sentrum.

Og en gang så gikk jeg helt til Grønland, husker jeg, hvor jeg kjøpte Crystal Pepsi, (som jeg syntes jeg kunne drikke, selv om jeg egentlig hadde slutta å drikke cola da), på en butikk der, (muligens Kiwi).

Og en gang, så møtte jeg Hildegunn, utafor Oslo City, når jeg gikk gjennom sentrum der, da.

Hildegunn hadde på seg en Supermann-trøye, og jeg var ganske stressa på den her tida, så jeg kjente henne ikke igjen, med en gang.

Hu kalte meg 'eks-samboer', eller noe.

Og hu gikk rimelig tett i lag, med to unge tenåringsgutter, som hu vel bodde sammen med, i en Ungbo-leilighet, i sentrum, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Og hu sa det, mens hu gikk forbi meg vel, (for jeg tok meg en pause, på baksiden av Oslo City der, da), at de på det kollektivet, hadde samme musikksmak.

Noe som vel var en klage på min musikksmak, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den eneste som kontaktet meg, på personsøker eller mobil, den her sommerferien.

Det var Marianne Hansen, (da låseansvarlig vel, på Rimi Nylænde), som hadde fått noe forandringer i ferieplanen sine.

Og hu spurte meg, om jeg kunne jobbe, en uke, av ferien min.

Mot at jeg istedet fikk en uke ferie seinere, den sommeren, da.

Og det sa jeg at var greit, da.

For jeg prøvde å være fleksibel, overfor arbeidsgiveren min, da.

For jeg prøvde jo å få meg en karriere, i Rimi, og når jeg først hadde blitt assisterende butikksjef, så var det jo artig å se, om jeg klarte å bli butikksjef, også.

For jeg hadde vel egentlig aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe innen ledelse, (eller som sjef, da), for mange ansatte.

Jeg hadde nok heller sett for meg det, at jeg skulle jobbe, som dataekspert, (eller noe).

Men jeg hadde jo hatt problemer, med depresjon, det andre året, som jeg gikk, på NHI.

Så jeg var litt redd for å havne inn i en ny depresjon, også i årene etter militæret, da.

Og Anne-Katrine Skodvin hadde jo sagt til hun assistenten, (Hilde), fra Rimi Munkelia, som slutta der for å begynne å jobbe på kontor, at det var et kjedelig yrke, sammenlignet med å jobbe i butikk.

Og det var også veldig lyst, i de butikkene, som jeg jobba i.

Og dette sammen med at jeg gjorde mye fysisk arbeid, (som å legge opp kjølevarene, osv.), samt at jeg trente mye, (badminton, tennis og fotball, osv).

Det gjorde nok at jeg ikke havnet inn i en ny depresjon da, etter militæret.

For jeg var litt redd for det, da.

For det var ikke så artig, (husker jeg), å være inne i en sånn depresjon.

Noe jeg var vinteren 1991/92 da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg hang litt i Frognerparken der, i de sommerferiene, på midten av 90-tallet.

Så pleide jeg vanligvis å ligge i sola og lese en bok.

Og det pleide også på den her tida, (ihvertfall sommeren 1994, mener jeg å huske), å ligge noen toppløse damer, som solte seg, i Frognerparken, som det gikk an å smugkikke litt på, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det hendte også, at jeg spurte folk, som spilte fotball, i Frognerparken der, om jeg kunne få være med å spille.

(For jeg regna med at det var greit, da).

Og da hendte det ganske ofte at jeg fikk være med å spille, da.

Men etter at jeg kom tilbake, fra den jobb-byttinga, med Marianne Hansen, (var det vel).

Så ble jeg med noen folk, å spille der, da.

Og da var bakken så hard der, husker jeg.

At da jeg en gang tok et sånt 'sjiraff-spark', som den Romerike-gjengen, som Glenn Hesler pleide å dra meg med, for å spille fotball med, pleide å kalle det.

(Et spark som jeg vel hadde fra oppstillingsplassen, på Terningmoen, vel).

Så røyk korsbåndet mitt, i det venstre kneet, mens jeg spilte, da.

(Fant jeg ut seinere, at det var som hadde skjedd).

Så jeg så at kneskåla liksom hoppa noen centimeter ut, og så hoppa tilbake, da.

Og jeg måtte sette meg ned, (ved siden av fotballbanen), i en halvtime, eller noe, da.

Og fikk vel en ispose, (av noen), til å ha på kneet.

Før jeg hinket meg bort til hovedinngangen, til Frognerparken der, da.

Og så tok en taxi hjem, til Ungbo, på Ellingsrudåsen, da.

Og da hadde jeg jo ferie, så det er mulig at jeg såvidt klarte å jobbe, når den ferieuka var ferdig.

Og en annen gang, (før det her vel), så vrikka jeg forresten også ankelen min, (var det vel), da jeg spilte fotball.

Og den kneskaden, den slo jeg opp en del ganger, så det hendte ofte at jeg haltet, på vei til jobben, på Rimi Nylænde da, husker jeg, de årene, som jeg bodde, på Ungbo.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg sjekka på Facebook nå, og fant ut det, at hu som jeg har kalt for Marianne Hansen, (hun lederen i Rimi).

Hun heter egentlig Marianne Eidsem Hassel, så jeg på Facebook nå.

Så jeg har bomma litt på navnet hennes, da.

Hu er jo en rimelig lav dame, (som ligner litt på Jenny Skavlan i ansiktet kanskje, på en god dag), og hu begynte jo i Rimi, et par år etter meg vel, så hvis det var sånn, at jeg hadde en lillesøster, i Rimi, så må man kanskje si at det var henne, da.

(Siden hu liksom gikk litt i mine fotspor, i Rimi, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Og hu Charlotte, som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida.

(Og som seinere også ble leder i Rimi).

Hu heter visst Charlotte Åman, virker det som, fra Facebook.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min Bok 4 - Kapittel 51: Mer fra Ungbo

Da Hildegunn og Rune, flytta ut fra Ungbo.

Så flytta det forresten inn to unge danske damer der.

Jeg lurer på om det kan ha vært, mens jeg var på rep-øvelse, høsten 1994.

Ihvertfall så husker jeg det, at jeg reagerte på det, (da jeg var ferdig med rep.-øvelsen), at hverken Pia eller Glenn Hesler hadde prøvd å bli kjent med de her danske damene.

De, (Pia og Glenn Hesler), hadde liksom ikke prøvd å få kontakt, (eller noe), med de her danske damene da, mens jeg var på rep., (var det vel), virka det som for meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De to danske damene, de fortalte meg det, at de jobba på Hotell Stefan, (var det vel).

Så det var kanskje litt rart, at de skulle bo på Ungbo, mens de jobba på hotell.

For folk som jobber på hotell, de bor vel gjerne på det samme hotellet.

Hvis ikke det varierer da.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn Hesler, han advarte meg også, mot de her danske damene, husker jeg.

For Glenn Hesler, han sa det da, at han hadde overhørt det, at de her to damene hadde gått og tiska, i gangen, på Ungbo der.

(Noe sånt).

Så de var visst lesbiske da, sa Glenn Hesler.

Så han mente at jeg ikke burde prate med dem, da.

Selv om dette, (som Glenn Hesler sa), ikke helt ga helt mening for meg.

Hvorfor skulle jeg være redd for å prate med de danske damene, liksom.

Nei, det klarte jeg ikke helt å forstå, da.

Så det her var litt spesielt da, husker jeg at jeg syntes.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var sånn, på den her tida, at jeg jobba nesten bare seinvakter.

Men annenhver lørdag, (var det vel), så jobba jeg hele dagen, da.

Så da slutta jeg klokka 21 cirka, på fredagen.

Og så måtte jeg stå opp klokka 5.30, (eller noe), på lørdagen.

Og så måtte jeg jobbe fra 7 til 19, på Rimi Nylænde, da.

Så da, så fikk jeg snudd om på døgnrytmen min, hver gang jeg skulle jobbe lørdag, da.

Så på de fredagene, som var før jeg skulle jobbe lørdag, så pleide jeg å kjøpe noe mat, som det tok kort tid, å lage.

Så da pleide jeg å kjøpe grilla kylling, (for eksempel), husker jeg.

Som jeg bare spiste uten å varme, da.

For da slapp jeg å bruke langt tid, på å lage mat.

Sånn at magen min rakk å roe seg, før jeg gikk og la meg, da.

(Siden jeg pleide å spise ganske mye mat, på den her tida, da.

For jeg jobba ganske hardt, i butikken, og trente mye også, da, på fritida).

Siden jeg da prøvde å legge meg tidlig, da.

Siden jeg måtte stå opp like etter klokken fem kanskje da, om morgenen, de gangene jeg jobbet lørdagsvakter.

Og de unge danske damene, de jobbet tydeligvis noe slags skift, de og.

For de satt i stua, på Ungbo, sammen med meg, når jeg spiste kylling, en fredagskveld, husker jeg.

Og to uker seinere.

Så husker jeg at de damene snakka sammen, (i stua på Ungbo der), og sa det, at de ikke ville sitte å se på, at jeg spiste kylling, igjen.

For jeg pleide å sitte der og spise kylling da, når jeg skulle jobbe tidlig, på lørdagene, da.

I TV-stua der, da.

For jeg var kanskje mest vant til å sitte aleine der, muligens.

Men da forsvant de danske damene inn på det ene av rommene deres da, husker jeg.

Siden de ikke ville sitte i stua der, og se på, at jeg spiste kylling igjen da, (mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de snakka om, ihvertfall).

Så det var en litt spesiell episode det og, må jeg si.

Men jeg var nesten engstelig da, for at jeg ikke skulle få nok søvn, før jeg jobba de ledervaktene, på lørdagene.

For de vaktene, de var tøffe, i seg selv, for de var jo på tolv timer.

Og hvis man da ikke hadde fått seg mer enn et par timers søvn, før man startet på en sånn vakt.

Så kunne de vaktene som leder, på lørdagene, bli forferdelig tunge, husker jeg.

For man måtte ikke bare fylle opp brød og frukt og rydde hyller i butikken, og sånn.

Men man måtte jo også hele tiden være klar til å svare på spørsmål fra kunder, osv.

Og jeg gikk ofte på lørdager og var nesten i ørska da, (må jeg vel nesten si).

For jeg hadde da gjerne allerede jobbet en lang arbeidsuke.

Også kom den lørdagsvakta, på tolv timer, i tillegg, da.

Etter kanskje lite søvn også, da.

Så da prøvde jeg å organisere meg, sånn at jeg kom meg ganske tidlig i seng, før jeg skulle jobbe, de her, (mer eller mindre), forferdelige ledervaktene, på lørdagene, da.

Så det var ofte at jeg satt i stua på Ungbo, og spiste kylling, eller noe annen mat, som det tok kort tid å lage, på enkelte fredagskvelder, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at de danske damene flytta ut.

Så flytta det inn ei ung Oslo-dame, på det tidligere rommet, til Hildegunn.

Dette var ei fra Lindeberg-området vel, som het Maylinn, (eller noe), mener jeg å huske.

Og sommeren 1995, så flytta jo Pia ut, fra Ungbo.

Og Glenn Hesler flytta også ut fra Ungbo, omtrent på den samme tida, vel.

Så en stund, så var det vel bare hu Maylinn og meg, som bodde, på Ungbo der.

Men hu Maylinn, hu hadde omtrent alltid venninner eller sine mannlige pakistanske venner, på besøk.

Så det var ikke sånn at jeg pleide å være noe særlig aleine sammen med henne, på Ungbo der, akkurat.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etterhvert, så begynte Ungbo-dama å mase på meg, om at jeg også, måtte prøve å finne meg, et nytt sted å bo.

For Ungbo, det var bare for folk opp til 23 år, eller noe.

Og jeg bodde jo der til jeg var 25 år, var det vel.

Men jeg hadde i tida før det her, spurt Ungbo-dama, et par ganger vel, for å sjekke om dette var så nøye.

Og jeg hadde da fått til svar, at det ikke var noe nøye, og at det ikke gjorde noe, at jeg bodde på Ungbo, selv om jeg var eldre enn 23 år, da.

For jeg stod på venteliste, hos Rimi, på å få hybelleilighet, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

Men det varte og rakk litt da, før jeg kom såpass høyt opp, på den lista, at jeg ble tilbudt bolig der, da.

Så jeg stod vel på den ventelista, i et år eller to, (ihvertfall), før jeg ble tilbudt bolig, i Waldemar Thranes gate, da.

Og grunnen til at jeg ringte Rimi sitt hovedkontor, og ba om å bli satt opp, på den ventelista, for hybelleilighet der, (hvor jo Magne Winnem hadde bodd, på begynnelsen av 90-tallet, og hvor jeg også hadde vært på et par fester, (som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken), hos han assistent Geir, som fikk sparken, fra Rimi Karlsrud.

Det var jo fordi at da jeg ble eldre enn 23 år.

Så fikk jeg vel bare halvårskontrakter, (eller om det var årskontrakter), hos Ungbo.

Så da tenkte jeg det, at det var smart å sette meg opp på venteliste, på Rimi-leilighet, da.

(Noe jeg vel må ha hørt om, av Magne Winnem, at det gikk ann å gjøre, hvis man jobba heltid i Rimi).

Så det var ikke sånn, at jeg ikke gjorde noe, for å finne meg ny bolig.

Jeg var også på en visning en gang, for en hybel, i Vika, som jeg hadde sett, i Aftenposten, da.

Og plutselig så så jeg det, at på det rommet, som skulle leies ut, der hang det en gammel rifle, da.

Så jeg sa jo det, at han som hadde bodd der før, må måtte ha vært skikkelig våpeninteressert, da.

Og så fikk jeg se stua, like etterpå.

Og der hang det jo hundrevis av våpen, fra den amerikanske borgerkrigen, osv.

Så det viste seg jo det, at han som skulle leie ut et rom der, han var en kjent våpensamler, da.

Og han våpensamleren, han fortalte meg det, at de omtrent ikke brukte kjøkkenet der, for de spiste heller på en lokal kro, da.

Men det syntes ikke jeg, at hørtes noe bra ut, da.

For jeg pleide jo å spise så store porsjoner, siden jeg jobba så hardt og trente så mye, på fritida.

Så jeg var redd for at det kom til å bli for dyrt, for meg, å spise meg mett, på en sånn lokal kro, da.

Og jeg ble heller ikke tilbudt det rommet da, husker jeg.

For det ble avgjort på loddtrekning da, husker jeg, at han våpensamleren, sa da, på telefonen, en uke eller to, etter at jeg hadde vært på den visningen.

Som jeg nok dro på, etter at hu Ungbo-dama hadde begynte å mase på meg da, plutselig, etter at søstera mi og Glenn Hesler vel hadde flytta, fra den Ungbo-leiligheten, da.

Om at jeg måtte prøve å finne meg et nytt sted å bo, da.

Men det var også mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 40: Mer fra sommeren 1993

Sommeren 1993.

Før Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, flytta inn, på Ungbo.

Så var det bare Pia og meg, som bodde der.

(Pia lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

Og en kveld, sommeren 1993, så dro Pia og jeg ut på byen.

For å feste litt, på dimmepengene mine, da.

Og jeg husker det, at vi satt i første etasje, på det utestedet, som ligger over Manhattan/Underhuset der.

Ved et bord.

Og drakk halvlitere, da.

Og så, så kom det ei dame, fra OBS Triaden, bort til bordet vårt.

(Jeg lurer på om det var hu unge brunetta, som jobba, i spesialvareavdelingen.

Det var ihvertfall ei ung brunette, da).

Og hu OBS Triaden-dama, hu hadde kjent igjen meg, da.

Og hu fortalte meg det, at hu nettopp hadde forlovet seg, da.

(Før hu forsvant fra bordet vårt igjen, like fort som hu hadde dukka opp, da).

Noe som jeg ikke syntes at var så artig å høre, da.

Når jeg endelig traff ei ung dame, som jeg kjente, på byen.

Etter å ha vært et år, i det tøffeste, i militæret, (når det gjaldt førstegangstjenester), ifølge Andre Willassen, ihvertfall.

Så var hu nyforlovet, da.

Så det var litt nedtur da, husker jeg.

For jeg var vel rimelig klar, for nye damebekjentskaper, på den her tida, (etter militæret da), for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter mer drikking vel.

Så husker jeg det, at jeg ikke gadd å sitte, der oppe hvor hu nyforlovede OBS Triaden-dama var lengre.

Så jeg dro vel med meg Pia, ned på Manhattan, da.

(Hvor jeg hadde vært mange ganger, sammen med Magne Winnem, blant annet).

Og der drakk jeg nok mer, da.

(For å prøve å glemme hu nyforlovede dama da sikkert.

Blant annet ihvertfall vel).

Og så ville plutselig Pia danse.

Og da var jeg jo rimelig full og sur, (på grunn av hu nyforlovede OBS Triaden-dama), da.

Så da ble jeg med på det.

Og det var bare sånn disco-dansing, da liksom.

Og jeg tenkte vel det, at det er vel ingen som kjenner meg her.

Så det er vel ingen som veit at Pia er søstera mi.

Så da gjør det vel ikke noe, om jeg danser sånn disco-dans, ved siden henne, (for å si det sånn).

Eller, det var kanskje sånn, at Pia og meg stakk på Marylin.

Det er mulig.

For der pleide jeg å komme inn gratis.

(Siden Magne Winnem og jeg pleide å være noen slags stamgjester der omtrent, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Uansett, så var det plutselig ei ung dame, som sa hei til meg, (og prikka meg på skulderen vel), på dansegulvet, den kvelden, da.

(Mens jeg dansa sånn disco-dans ved siden av Pia, da).

Og det trodde først at det var hu Gøril, som jeg hadde jobba sammen med, på CC Storkjøp, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

(Hu som var naboen, til bestemor Ågot, på Sand/Høyen.

Ei av de jentene som bestemor Ågot pleide å kalle for 'jentene på gården').

Så jeg bare sa spørrende 'Gøril?', til hu unge dama, på dansegulvet, da.

(Uten at jeg veit om Pia fikk med seg det her).

'Søstera', svarte hu yngre søstera til Gøril, da.

(Dette var ei som noen ganger satt på, med Gøril og typen hennes, hjem fra jobb, de gangene Gøril jobba, på CC Storkjøp, sommeren 1989.

For det hendte nemlig en gang eller to, at jeg fikk haik med de her folka da, (husker jeg).

For jeg var blakk etter Brighton-turen den sommeren, da.

Så jeg kjente jo såvidt hu søstera til Gøril, fra før, da.

Selv om jeg ikke hadde prata noe særlig med henne).

Men da ble jeg litt flau, (husker jeg).

Siden jeg stod der, på dansegulvet, og dansa, sammen med søstera mi, da.

For jeg hadde ikke trodd det, at Pia og jeg, ville møte noen fra hjemstedet vårt, på byen, i Oslo, akkurat.

Nei, da hadde jeg nok ikke giddi å blitt med Pia, for å danse, (for å si det sånn).

Jeg trodde vi kunne være ganske anonyme liksom, på Marylin der, da.

Men tydeligvis ikke.

Men da sa jeg ikke noe mer, til hu søstera, til Gøril, da.

For jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne heller, liksom.

Og jeg prøvde vel muligens å forklare det for Pia, at det var søstera til Gøril, som var der, på dansegulvet, da.

Men jeg kjente jo ikke hu søstera til Gøril så bra heller.

(Og jeg veit ikke hvor bra Pia kjente henne).

Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle snakke med henne om, da.

Men det var liksom sånn, at Oslo, det var nesten som et fristed, for meg.

(Og muligens også for Pia).

Når det gjaldt å komme bort fra slektninger og kjente, som hadde mobba meg osv., under oppveksten, da.

Det var liksom mye friere å bo i Oslo da, syntes jeg.

Så jeg slappet nok mer av, i Oslo, enn på Berger, (eller i for eksempel Svelvik eller Drammen), da.

Men det her ble veldig rart da, husker jeg.

Og jeg har ikke snakka noe med hverken Gøril eller søstera hennes etter det her, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 39: Enda mer fra Ungbo

Da jeg flyttet inn på Ungbo, høsten 1991.

Så var jeg ikke så vant til å bo i blokk.

(Ihvertfall ikke så lavt nede i en blokk).

Så da Magne Winnem spurte meg om adressen.

Så sa jeg vel at jeg bodde i første etasje, (mener jeg å huske).

Mens det riktige var at jeg bodde i underetasjen da, (skjønte jeg seinere).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men Magne Winnem, han ga meg et tre-måneders abonnement, på Dagsavisen, (av en eller annen grunn), i innflyttingsgave, da jeg flytta inn, på Ungbo.

(Cirka et år før jeg dro i miliæret, da).

Og jeg husker det, at jeg ikke fikk den avisa.

Men at jeg ikke hadde tid eller ork, til å ringe for å klage, da.

For Dagsavisen, den avisen, den het jo tidligere Arbeiderbladet.

Så jeg, som Høyre-mann, jeg var litt skeptisk, til den avisa, da.

Så det var ikke sånn at jeg ringte for å klagde, med en gang, på at jeg ikke fikk den avisa, på døra.

Neida.

Men, etter militæret, (må det vel ha vært).

Lenge etter, at det tre måneders abonnementet, egentlig hadde gått ut, da.

Så ringte jeg Dagsavisen og klagde da.

(For da var jeg vel 90 prosent arbeidsledig, eller noe.

Og hadde mye fritid, da).

Og sa at det riktige skulle være underetasjen, da.

(Og ikke første etasje).

Og da fikk jeg Dagsavisen i tre måneder gratis da, husker jeg.

(Etter at jeg nesten måtte krangle, når jeg ringte Dagsavisen, da.

Og han karen jeg prata med der, han ble litt sur vel.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg skjønte jo egentlig det, på den her tida.

At hvis det var en avis, som var nyttig å ha, for et bokollektiv.

Så var det Aftenposten og ikke Dagsavisen.

For Dagsavisen, den avisa, den var litt tynn, da.

Mens Aftenposten, den avisen, den var stapp-full av jobbannonser, osv., da.

Så jeg foreslo etterhvert, at vi på Ungbo skulle spleise på et tre-måneders abonnement, (mener jeg å huske at det var), på Aftenposten.

Og mora mi, hu var en eller to ganger, på besøk, (og sov på sofaen i stua vel), på Ungbo der, da.

(Siden Pia også bodde der, da).

Og mora vår sa det, husker jeg, sommeren eller høsten 1994, en gang, (må det vel ha vært).

At hu ville betale litt av det Aftenposten-abonnementet, da.

(For planen min var å få meg en ekstrajobb, da.

Sånn at jeg kunne ha råd til å ta kjøretimer da, var det vel.

For lønnen på Rimi, den var ikke så høy, da).

Og så måtte vi som bodde på Ungbo, vi måtte spleise på resten av abonnementsprisen, da.

(Av de som ville være med å abonnere på den avisa, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker det, at på den her tida, så var nesten Pia, Glenn Hesler og jeg, helt splittet opp.

Vi prata nesten ikke med hverandre.

Men da jeg spurte dem, om de blei med på å spleise på et abonnement på Aftenposten.

Så svarte både Pia og Glenn Hesler, 'ja', til det, da, (husker jeg).

Så da kom liksom vi tre litt på talefot igjen da, (husker jeg at jeg syntes, ihvertfall).

Og da, så måtte jeg også spørre Hildegunn og Rune, om de også ble med, på å spleise, på et abonnement, på Aftenposten da, (husker jeg).

Og da sa Hildegunn, at de også ble med på det, da.

Så alle fem ble med på abonnere på Aftenposten da, (husker jeg).

Selv om det vel mest var meg som leste de avisene, kanskje.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten også flere konflikter, mellom Pia, Glenn Hesler og meg.

Det var sånn, at hele Skansen Borettslag, skulle få gratis dekoder, i en måned, fra Janco.

(Eller hva det firmaet het, på den tida).

Og da var det sånn, at jeg jobba seinvakt.

Så jeg fikk ikke tatt imot den gratis dekoderen, da.

Men Pia var vel delvis arbeidsledig, på den her tida.

(Eller hun jobba ihvertfall ikke seinvakter).

Og Glenn var vel selvstendig næringsdrivende.

Så han kunne vel styre dagen sin selv, (til en viss grad ihvertfall), vel.

Men da jeg kom hjem fra jobb, (etter en seinvakt da), på Rimi Nylænde.

Så hadde hverken Pia eller Glenn Hesler, sørget for det, å være hjemme, når vi skulle få dekoder, da.

Så vi fikk ikke alle filmkanalene og MTV og sånn gratis, i en måned, da.

Noe jeg hadde gleda meg til.

Og vel prata med Pia og Glenn Hesler om, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så da ble jeg skuffa husker jeg.

Og sur på Pia og Glenn Hesler da, siden de ikke hadde giddi, å være hjemme, for å ta imot dekoderen, da.

Men da sa både Pia og Glenn Hesler, (sånn som jeg husker det), at de ikke brydde seg om å ha MTV og alle de filmkanalene.

De syntes ikke at de her kanalene var noe artige, da.

Noe de ikke hadde sagt til meg tidligere, når jeg hadde prata om hvor kult det her kom til å bli, (og sånn), da.

Så dette her var en litt spesiell episode da, vil jeg si.

Og det viser vel hvor ulike vi egentlig var, søstera mi, Glenn Hesler og meg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter denne fadesen.

Da ingen hadde vært hjemme, for å ta imot Janco, sånn at vi fikk alle disse her artige kanalene gratis, i en måned, da.

Så ringte jeg Janco, og beklagde det, at det ikke hadde vært noen hjemme, da.

Og spurte om vi kunne være så snille, å få det gratistilbudet likevel, da.

Men det kunne vi ikke, (av en eller annen grunn), svarte han karen hos Janco, som jeg prata med da, (husker jeg).

Og da gadd jeg ikke å gjøre noe mer ut av det her.

For det var jo bare snakk om en måned med gratis TV-kanaler, liksom.

For jeg hadde jo ikke tenkt å betale for å se disse alle disse her kanalene, (etter at den gratisperioden hadde gått ut).

For jeg hadde ikke så bra råd da, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 32: Enda mer fra Ungbo

Rune, (som jo skulle være homo, ifølge søstera mi og Hildegunn), han gjorde en gang et 'krumspring', som fikk meg til å gjøre meg opp en negativ mening om han, (som jeg fortsatt har, må jeg innrømme).

Det som skjedde, det var det, at jeg skulle ned på Torgbua, en kveld, for å kjøpe noe røyk, eller noe.

Og så spurte jeg hele 'Ungbo-gjengen', (som satt i stua), om jeg skulle kjøpe med noe for noen, på Torgbua, (siden jeg skulle dit uansett, da).

Og da spurte Rune meg, om jeg kunne levere en videofilm for han, på Torgbua, da.

Det sa jeg at var greit.

Men stor var min overraskelse, da jeg fikk høre det, fra 'Torgbua-dama', at den filmen, den var lånt en dag for lenge.

Nei, da ble jeg irritert, og sa det, til hu som jobba der, (på Torgbua), at da fikk han som hadde leid filmen, (Rune), heller levere den selv.

For jeg aktet ikke å betale 30-40 kroner, for noen som ikke gadd å levere filmen sin i tide selv, da.

Og som lurte meg, (på en sleip måte), opp i problemer da, (må man vel si).

(Eller, jeg ble ihvertfall seende dum ut, på Torgbua der, da.

For da sa jeg jo noe sånt som, at jeg skal bare levere tilbake denne filmen, for noen.

Også får jeg den i trynet, at den er leid for lenge og at jeg må betale så og så mange kroner, da).

Så jeg tok med meg den filmen tilbake opp igjen, til Ungbo, da.

Og jeg fortalte vel Rune det, at jeg syntes at det var som en slags rekord, i 'lavmål-oppførsel', å be noen levere tilbake en film som man hadde leid for lenge, uten å si fra om det, at man hadde hatt den filmen for lenge, da.

Nei, etter denne episoden, så har jeg aldri stolt på han Rune igjen, selv ikke om det kun gjaldt den minste ting, må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en annen rar episode, med han Rune.

En dag, så fortalte han meg det, på kjøkkenet, på Ungbo der.

At han hadde lånt en flaske cola av meg, i kjøleskapet, en dag, og så lagt den tilbake, den neste dagen, (eller noe).

Men det hadde ikke jeg merka da, (husker jeg).

Og Rune gjorde også et poeng av det, at han hadde lagt cola-flaska tilbake, med etiketten opp, sånn som jeg pleide å legge dem, (mente han).

(Men det må vel isåfall ha vært noe jeg gjorde uten å tenke meg om, siden jeg jobba i matforretning da, antagelig).

Men jeg må si at dette hørtes rart ut for meg, at jeg ikke skulle ha merka det, at han Rune rappa/lånte en stor flaske Coca-Cola av meg.

Den virka litt rar, den her historia da, (husker jeg at jeg syntes).

Så det er mulig at dette bare var en røverhistorie, fra han Rune, da.

Hvem vet.

For vi hadde nemlig hver vår hylle, i kjøleskapet der da, på Ungbo.

Og det var egentlig ikke lov å ta noe fra andres hyller, uten å spørre først, der.

Det var liksom sånn husreglene var, da.

Så han Rune brydde seg ikke noe om husreglene da, tydeligvis.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en veldig pussig episode, som skjedde, på Ungbo, som involverte søstera mi Pia og han Rune, da.

Rune hadde plutselig en dag spurt Pia om han kunne få låne bankkortet hennes.

(Fra Postbanken, (eller om det var Landsbanken), hvis jeg husker riktig).

Og da hadde Pia bare latt han Rune få låne bankkortet hennes, uten å reflektere noe over dette da, (virket det som, ihvertfall).

(Som om Pia var en tankeløs robot, kunne man vel kanskje si, da.

Noe sånt).

Og på Ungbo, så måtte vi fem, som bodde der, vi måtte dele, på en postkasse.

(En postkasse som stod i en rad av postkasser, (innebygd i veggen, må man vel si), ved inngangsdøra, til Skansen Terrasse 23 der).

Og det viste seg seinere, (fortalte Pia vel), at Rune hadde rappa Pia sin giro, fra Arbeidsformidlingen, (eller noe sånt).

Og så hadde Rune gått på postkontoret, på Ellingsrudåsen senter der, og sagt det, at Pia var dama hans.

Og vist dem bankkortet, til Pia, da.

Og på den måten fått ut pengene til Pia, da.

Fortalte Pia, i et Ungbo-møte, (var det vel).

(Et Ungbo-møte som kun Pia, Ungbo-dama, (som vel het Ann Bakke, ihvertfall så het vel ei av dem det, men det ble vel bytta på Ungbo-damene også, mener jeg å huske, den tida jeg bodde der), og meg, var på, da).

Og når jeg spurte Pia, i det Ungbo-møtet, om hvorfor hu hadde gitt bankkortet sitt, til Rune.

(Uten å tilsynelatende reflektere over hva han Rune skulle med det bankkortet hennes, da).

Så svarte ikke Pia noe, (og hu Ungbo-dama sa vel heller ikke noe, da jeg spurte Pia om det her vel).

(Og det er mulig at Pia prata om at hu hadde anmeldt det her til politiet, (eller noe sånt), og.

Mener jeg ganske vagt å huske, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 31: Mer fra Ungbo

Det hendte jo at det var Ungbo-møter, (med Ungbo-dama), en del ganger, innimellom.

Og det som var litt rart, det var det, at Hildegunn, Rune og Glenn, de var nesten aldri, på de Ungbo-møtene.

Eller, jeg husker det, at Glenn Hesler, var med på et sånt Ungbo-møte, en gang.

Og da var hverken Pia, Hildegunn eller Rune der.

Så det var bare Ungbo-dama, Glenn Hesler og meg, som var der, da.

Og da fortalte Glenn Hesler og meg, til Ungbo-dama, om all den idretten, som vi dreiv med, på fritida, da.

Nemlig badminton, fotball og tennis, da.

(Hvis jeg ikke glemte noe nå da.

Jo, vi spilte jo bordtennis også, på Bowlinga, på Strømmen Storsenter.

Så Glenn Hesler og jeg, vi dreiv altså med fire forskjellige idretter.

Nemlig fotball, tennis, badminton og bordtennis.

Og sammen med Axel så hendte det at vi noen ganger dro til Tøyenbadet, Furusetbadet eller Frognerbadet.

Selv om det ikke var så ofte.

Og med Magne Winnem så trente jeg klatring, i klatrevegg, om enn ikke så mange ganger.

Og vi løp også 800-meter en gang.

Jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og hadde lyst til å holde meg i form, for jeg tenkte fremover, på rep-øvelser osv., som jeg forestilte meg at kunne være tøffe, hvis man ikke var i bra form da, siden jeg var en infanterisoldat, og infanteriet var jo den tøffeste, av våpengrenene, ihvertfall ifølge Ander Willassen, da, fra Gjerdes Videregående.

Og jeg trente også de her idrettene, fordi at det var sosialt og også morsomt da.

For på 90-tallet, så fantes det ikke internett, (for eksempel), og jeg var kanskje litt lei av video og dataspill, osv.

Og det var jo vinter-OL, på Lillehammer i 1994, og Norge var med i fotball-VM, samme år, så det var på moten å holde seg i form og, mener jeg å huske).

Og da sa plutselig bare hu Ungbo-dama 'nei', (mener jeg å huske, ihvertfall).

Så hu Ungbo-dama, hu trodde visst det, at Glenn Hesler og jeg, bare satt og jugde, når vi fortalte om at vi dreiv og trente så mye på fritida, da.

Så det var litt skuffende da, husker jeg.

Og jeg mener å huske det, at Glenn Hesler også ble litt skuffa over hu Ungbo-dama da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia hadde visst god kontakt, med hu Ungbo-dama.

(Kanskje fordi at begge var kommunister?

Hva vet jeg).

For jeg husker det, at Pia i et møte, (hvor bare Ungbo-dama, Pia og jeg var med), plutselig begynte å si til Ungbo-dama, at Rimi utnyttet meg, og at det firmaet var som McDonalds, omtrent, (når det gjaldt å utnytte ansatte da, var det vel, at Pia mente).

Dette hadde ikke Pia pratet noe med meg om, fra før.

Så jeg ble rimelig paff da, husker jeg.

Og i et annet Ungbo-møte, hvor det igjen kun var Ungbo-dama, Pia og meg, som hadde møtt opp.

Så sa plutselig Pia til Ungbo-dama, at Glenn Hesler antagelig var misunnelig på henne, fordi at han ikke hadde noe kjæreste, (og hun selv hadde kjæreste, da, (nemlig Keyton fra Somalia)).

Så da må Glenn Hesler ha sagt noe til Ungbo-dama kanskje, utenom møtene, om Pia, da.

Muligens.

Ihvertfall så syntes jeg at dette virka, som et slags forsvar, fra Pia.

Men jeg fikk ikke helt med meg angrepet, fra Glenn Hesler, hvis jeg skal være ærlig.

(Hvis det ikke var det med at Pia ikke produserte nok tomflasker, da.

Og at Glenn Hesler hadde ringt til Ungbo-dama og fortalt om det her, til henne, da.

Hvem vet).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at Hilde fra Rimi Hellerud, begynte å jobbe, i Rema.

Så fikk jo jeg mer ansvar, på Rimi Nylænde.

Og jeg fikk en kontrakt, som assisterende butikksjef der, (med 140.000 i årslønn, var det vel, noe som var lite også på midten av 90-tallet, (men mer enn jeg hadde hatt fra før, da)), fra første januar, i 1995, (var det vel).

(Etter å ha jobbet som aspirant, i et halvt års tid, da.

Etter at både butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, hadde vært fornøyd med jobbinga mi, som låseansvarlig, sommeren 1994, da.

Og sagt det, at jeg vokste med oppgavene, (eller noe sånt)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men etter at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, slutta, på Rimi Nylænde.

Så var vi jo bare to ledere der, (nemlig butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, da), i en del måneder fremover, da.

Og jeg hadde jo hatt ansvaret for ostedisken, i cirka et års tid kanskje, da jeg ble assisterende butikksjef.

Og jeg pleide å legge stoltheten min, i arbeidet, med å legge opp ostedisken, da.

Sånn at den så skikkelig velfylt og ryddig ut, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men som assisterende butikksjef, så fikk jeg jo ansvaret, for å lede den vakten, som butikksjefen ikke jobba, da, (hver dag).

Og ansvaret for å hjelpe til, hvis det var noen av medarbeidere eller kunder, som lurte på noe, da.

Og jeg fikk også ansvaret for at hele butikken, (og ikke bare ostedisken), så bra ut, hver dag, (når jeg hadde seinvakter, da).

Så jeg kunne nesten ikke bruke like mye tid, på ostedisken, som da vi var tre ledere, på Rimi Nylænde.

For jeg måtte jo også rydde alle hyllene, på Rimi Nylænde, når jeg var ferdig med å legge opp kjølevarene, på tirsdager og torsdager, var det vel.

(Og på mandager og onsdager, så hadde jeg jo ansvaret for å fylle opp tørrvarer.

Selv om butikksjef Elisabeth Falkenberg også noen ganger fylte opp en del tørrvarer, vel.

(Eller, det var vel sånn, at hu prisa mye av tørrvarene, vel.

Og satte de vareeskene på noen brett, (med hjul på), da.

Som jeg trilla rundt i butikken, og tok av varer fra, og stabla inn i hyllene, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var jo også noen av de som jobba deltid, som pleide å hjelpe til, med å fylle opp tørrvarer, da.

(Og for en god del av varene, så dukka det opp selgere/varestablere, i butikkene.

Og da hadde butikksjef Elisabeth Falkenberg sortert varene, nede på lageret, og lagt de klare, for selgerne da, som dukka opp samme dag som varene kom eller dagen etter da, vanligvis).

Og etter at tørrvarene var fylt opp, så rydda jeg også alle hyllene, i butikken, da.

Og det samme på fredagene.

På fredagene, så var det ikke så mye varer.

Men det var en del mer å gjøre, på fredager, siden kundene handlet inn ekstra til helga, osv.

Og jeg satset jo litt på karrieren min, i Rimi, på den her tida.

For jeg hadde ikke så mye annet å drive med, liksom.

Så jeg pleide å dukke opp ihvertfall en time tidligere, på jobb, det første året cirka, som jeg jobba heltid, som leder, i Rimi, da.

For å være sikker på at jeg rakk alle pliktene mine, i løpet av dagen, da.

Og jeg pleide å rekke å fylle opp varer, samt å shine alle hyllene, på Rimi Nylænde der, hver dag, (må jeg vel si), på den tida, etter at Hilde fra Hellerud slutta, da.

For jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og fra all treninga, som jeg dreiv med, da.

Så jeg jobba og jobba og rydda og rydda da, uten mye dødtid, i løpet av en dag da, (må jeg vel si).

(Unntatt når jeg hadde spisepause, da.

Noe som jeg ikke fikk til å funke så bra seinere, etter at jeg ble butikksjef.

For når jeg ble butikksjef, så fant jeg ut hvor stressende det egentlig var, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men plutselig en dag, mens butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, stod ved kassene der cirka, og dreiv og prisa noen tørrvarer, eller noe sånt, vel.

Så dukka Glenn Hesler opp på Rimi Nylænde der da, (av en eller annen grunn).

Og sa til meg det, (mens han gikk ut av butikken), at 'nå må Erik rydde ostedisken sin ordentlig', (eller noe lignende), da.

(Noe sånt).

Uten at jeg vet hvorfor han blanda seg opp i det.

Han pleide vel ikke så ofte å være innom Rimi Nylænde, akkurat.

Men jeg hadde vel kanskje fortalt han, på Ungbo, at jeg hadde ansvaret for kjøledisken, da.

Men så hadde vel antagelig ikke Glenn Hesler fått med seg det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta, da.

Og at jeg hadde blitt forfremmet, og fått nye arbeidsoppgaver, (samt mer ansvar), da.

(For når jeg jobba ledervakter, så måtte jeg jo også rydde og telle melk og brød, og mye sånt.

Så hvis jeg skulle ha tid til det, pluss alt det andre jeg skulle.

Så kunne jeg ikke stå hele dagen, i ostedisken, liksom.

Jeg måtte jo liksom prioritere arbeidsoppgavene mine.

Og når jeg fikk fler arbeidsoppgaver, så kunne det jo hende, at jeg da måtte prioritere annerledes.

Siden det da kanskje var andre ting, i butikken, som var viktigere, enn ostedisken, da.

For eksempel, så lærte jeg jo det, på et kurs, for butikksjef, i Rimi, seinere, på 90-tallet, vel.

At de fire avdelingene, i butikken, som kundene synes er viktigst.

Det er melk, brød, kjøtt og frukt.

Så hvis jeg da bare hadde stått i ostedisken hele dagen, som skiftleder, så hadde det vært dårlig prioritering, av meg da, må man vel si.

For å ta et eksempel på prioritering, da.

For på den her tida, så ble også frukta lagt opp, av en ekstern konsulent, så vi prioriterte ikke likt ofte, vi lederne i Rimi, på slutten av 90-tallet, som tidligere på 90-tallet, siden arbeidsoppgavene forandret seg, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Man kan si at jeg nullstilte meg da, på Rimi Nylænde, etter at Hilde fra Rimi Hellerud, slutta der, og jeg ble forfremmet, og vi bare var to ledere der, da.

Men dette skjønte kanskje ikke Glenn Hesler noe av.

(At jeg nullstilte meg, da).

Men han hadde jo ikke noe med det heller.

Han jobba jo i blikkenslager-firmaet Hesler og Søn og i spilleautomatfirmaet Action Arcade.

Og ikke som butikksjef på Rimi Nylænde.

Så man kan kanskje si at Glenn Hesler var en 'wannabe-butikksjef', på Rimi Nylænde, da.

Hvis han ikke bare fleipa, da.

Han var jo bare såvidt innom butikken så, og slengte fra seg en kommentar på vei ut kassa, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 25: Enda mer fra 1994

Sommeren 1994, (må det vel ha vært), så dukka Axel opp på Ungbo, (som han ganske ofte gjorde, for han bodde på Vestre Haugen som var cirka 20-25 minutter å gå kanskje, fra Ellingsrudåsen, da).

Og Axel er jo født høsten 1978, (i Tønsberg, som jeg har skrevet om, i Min Bok), så han var da nesten seksten år, sommeren 1994.

Så han var vel antagelig nettopp ferdig med ungdomsskolen, da.

(Selv om han vel gikk på Majorstua spesialskole, også på ungdomsskole-trinnet.

Hvis jeg skjønte det riktig).

Axel sa det, at læreren på skolen hans, hadde sagt det, at de kunne få en CD hver, som de kunne velge selv.

Og da hadde Axel valg Beck sin CD, (den med 'Loser' på), fortalte han, og han mente det, at jeg skulle få den CD-en da, (av en eller annen grunn).

(Kanskje siden jeg hadde bursdag i juli, eller noe?

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg var ferdig i militæret, sommeren 1993, forresten.

Så ville Mette Holter ha tilbake nattbordet, til senga til dattera hennes, Kirsten Ancona, igjen.

(Var det vel).

For Mette Holter hadde jo hivd meg ut, av Kirsten sitt gamle rom, det året, som jeg leide et rom av dem, på Furuset.

For Holter mente at jeg måtte ha Axel sitt gamle rom da, av en eller annen grunn.

Et rom som var mye mindre enn det som jeg egentlig leide.

Men da hadde jeg vel tatt med et av nattbordene da, fra rommet til Kirsten, og inn på rommet til Axel.

Siden stereoanlegget mitt stod på det da, (var det vel).

Og siden jeg hadde stereoanlegget mitt, oppå det nattbordet, så dro jeg nok med det nattbordet, til Ungbo, på Ellingsrudåsen og da, (da Glenn Hesler hjalp meg med å flytte dit, sommeren 1991).

Men sommeren 1993, så hadde jeg i mellomtiden satt stereoanlegget mitt ut i stua, på Ungbo der.

(Sammen med TV-en min og etterhvert også de to nye videospillerne jeg kjøpte meg, på den elbutikken på Bryn-senteret).

Jeg vet ikke om Mette Holter visste om det.

Men jeg fikk høre det da, av Axel, (eller hvem det var igjen), at de ville ha tilbake nattbordet sitt, da.

Og jeg hadde jo ikke bil, eller noe, etter militæret.

Så jeg bare bar det nattbordet, (i en bag, eller noe, vel), ned til Vestre Haugen, fra Ellingsrudåsen da, (husker jeg).

Så jeg hadde nok blitt en del sterkere, i militæret, vil jeg si.

For det nattbordet, det var i hvitlakkert, massivt tre, vel.

Så det veide vel noen kilo, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen ting som hendte, som vel må ha vært i 1994.

(Hvis det ikke var i 1995).

Det var det, at søppelbøtta, på badet, begynte å lukte så fælt.

Dette var nok i 1994, vil jeg tippe på.

Jeg husker det, at Rune, gliste litt av meg, mens jeg tømte søppelbøtta på badet, vel.

For jeg vaska jo gulvene, på Ungbo, to av fem uker.

Siden jeg hadde byttet oppvask-pliktene mine mot gulvvask-pliktene til Pia.

Så jeg vaska gulvene der dobbelt så ofte som de andre, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, (etter det her), som jeg også tømte søppelbøtta, på badet, så husker jeg det, at den lukta så vondt.

Den søppelposen lukta som noe av det vondeste jeg noen gang har lukta, (må jeg si).

Det var en skikkelig råtten lukt, som fikk meg til å brekke meg skikkelig, på veien opp til søppelsjakt-luka, i trappa opp til andre etasje der, i Skansen Terrasse 23, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det som lukta, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), det var noe som var på størrelsen med en tampong, og som var pakka inn i dopapir og teip, vel.

Og etterhvert så lurte jeg på hva denne fæle lukta, kunne ha kommet fra, da.

Og jeg la merke til det, at det stadig dukket opp flere nye sånne 'tamponger', oppi søppelbøtta, på badet, da.

(Etter det her).

Og etter at jeg fikk de tre vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.

Så fikk jeg vel også etterhvert en fjerde vakt, (mener jeg å huske).

Nemlig en ettermiddagsvakt, på torsdager, eller noe vel, (på Rimi Nylænde).

Pluss at jeg også hadde en vakt, annenhver lørdag, på Rimi Munkelia, da.

Så jeg jobba vel tilnærmet fulltid, etterhvert, i 1993 og 1994, på Rimi, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, mens jeg lå og halvsov i senga mi.

Siden jeg hadde seinvakt vel.

Så hørte jeg det, at Hildegunn dukka opp, på Ungbo der, sammen med en eller to venninner.

Dette var ikke daglig kost, at det dukka opp damer, på Ungbo der.

Siden det lå så langt ut i utkanten, av Oslo da, antagelig.

Så da ble jeg litt nysgjerrig, på de her venninnene til Hildegunn da, husker jeg.

Der jeg lå og halvsov, i senga mi, da.

Så jeg prøvde å høre hva de dreiv med og sånn, da.

For jeg ble litt nysgjerrig da, siden det var en sjeldenhet, at det dukka opp single damer der, liksom.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noe av det jeg hørte, at de damene prata om, i Ungbo-leilighet, den gangen.

Det var at Hildegunn spurte hu ene venninna, om 'har du det?'.

(Eller noe).

'Jeg har det i veska', svarte hu venninna.

(Noe sånt).

Og så gikk en eller flere av dem inn på badet, og la noe i søppelbøtta vel, (mistenkte jeg, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så dro disse damene igjen, like fort som de hadde dukket opp, vel.

Uten å kle av seg yttertøyet, (eller noe vel), mens de var der, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

Og etter dette, så så jeg det, at det lå cirka fire sånne rare 'tamponger', i forskjellig lengde og tykkelse, oppi søppelbøtta, på badet, da.

Og alle de tampongene var sirlig pakka inn i dopapir og teip, da.

Og etter denne episoden, med den illeluktende tampongen.

(Som lukta så råttent, at jeg nesten må si det, at det var den verste lukta, som jeg noengang har lukta, hele mitt liv vel).

Så sa jeg faktisk fra, til Ungbo-dama, i et Ungbo-møte, at damene der måtte begynne å tømme søppelbøtta på bader der selv.

Siden de tampongene deres lukta så ille, da.

(For jeg mente også at jeg skjønte der, at Rune nok også mente det samme, siden han hadde glist sånn da, da jeg tømte den søppelbøtta, på badet der, den gangen, da).

Og Ungbo-dama var enig, i det her, da.

Og jeg sa også fra om det her med søppelbøtta på badet, da Hildegunn plutselig kom hjem fra jobb, (eller hvor det var fra), midt i Ungbo-møtet, husker jeg.

(Siden jeg tolka det som at jeg fikk støtte av hu Ungbo-dama, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 22: Mer fra Ungbo

Jeg har aldri vært så glad i å vaske opp.

(Ikke etter at mora mi tvang søstera mi og meg, til å ta oppvasken, som barn, på Østre Halsen og i Larvik).

Så jeg spurte søstera mi, etterhvert på Ungbo der, om hu ble med, på en avtale.

At jeg tok gulvvasken for henne, når hu hadde vaskeuke, (nemlig hver femte uke).

Hvis hu tok min oppvask, i samme slengen, som sin egen oppvask, da.

Og det sa søstera mi at var greit, da.

Så Pia vaska opp min oppvask.

Og jeg vaska fellesarealene, på Ungbo, to av fem uker, da.

(Både når det var Pia sin tur og min tur, til å vaske gulvene).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo leiet en vaskemaskin, fra Thorn, sånn at vi slapp å bruke en upraktisk vaskekjeller, som lå sånn til, at man måtte gå i et minutt eller to, gjennom noen underjordiske ganger, i kjellerne i Skansen Terrase 23, og nabooppgangene.

(Og man måtte låse opp mange kjellerdører, på veien dit da.

Og man måtte kjøpe polletter hos vaktmesteren.

Og man måtte passe vasketiden sin nøye.

Og man kunne ikke vaske etter klokken 20, (var det vel).

For da var det vel en tidsbryter, som slo seg av, (mistenker jeg ihvertfall)).

Så det ble ihvertfall sånn, at vi fem som bodde på Ungbo, i 1994, (Pia, Glenn Hesler, Rune, Hildegunn og meg), vi spleisa på å leie en vaskemaskin, fra Thorn, i mitt navn, til 250 kroner, i måneden, da.

Så da var det sånn, at alle betalte meg, 50 kroner i måneden, for leie av vaskemaskin, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men plutselig en dag, så spurte Rune meg, når jeg var på kjøkkenet og han var i TV-stua, om jeg ikke kunne leie en oppvaskmaskin også, på Thorn.

Men det var ikke jeg interessert i, for jeg hadde jo den avtalen med Pia, om at hu tok min oppvask, (fra før).

Så det var jo et fett for meg, (omtrent), om vi hadde oppvaskmaskin, eller ikke.

Eller, det hadde jo også blitt surr, med den avtalen, som jeg hadde med Pia, og.

Så da måtte jeg også ha prata med Pia først.

Og jeg syntes også det, at når jeg leide den vaskemaskinen i mitt navn.

Så kunne noen andre ta litt risiko og, og leie oppvaskmaskinen i sitt navn.

Hvis ikke så kunne det kanskje bli TV-spill neste gang, og så laservideo, for eksempel, etter det.

Og til slutt så satt jeg der da, med en regning, på over 1000 kroner i måneden, fra Thorn, (hvis de andre flytta ut, før meg), for noe greier, som jeg kanskje ikke hadde så stor interesse av å bruke selv, da.

Så da svarte jeg det, til Rune, at da syntes jeg det, at hvis vi skulle ha oppvaskmaskin, så kunne en av de fire andre, kanskje leie den, i sitt navn, da

Men da svarte vel ikke Rune noe, mener jeg.

Og det ble ikke til, at det havna noen oppvaskmaskin der, mens vi bodde der, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23 da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det at han Rune, ba meg, som aldri vaska opp, om å leie vaskemaskin.

Det kan man kanskje sammenligne med, at noen spurte en, som ikke hadde lappen, om han ville bli med på, å spleise på, å lease en bil, i sitt navn.

Noe sånt.

Så det virka ikke så utrolig fristende, for meg da, må jeg si.

Hvorfor spurte ikke Rune noen av de som tok oppvasken om det her, (istedet for meg), for eksempel?

For det her med oppvaskmaskin, det må vel Rune ha skjønt, at ikke interesserte meg, som hadde bytta bort mine oppvask-plikter, så utrolig mye.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så Rune behandla meg kanskje, som om at jeg var faren hans.

Men det var jeg ikke, dessverre.

Jeg hadde jo Pia og Axel, som nesten to unger, og det var vel nok da, mente nok jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn Hesler og jeg, vi hadde forresten fordelt noen plikter, på et eller annet tidspunkt, på Ungbo der.

Og det var sånn, at jeg hadde som plikt, å gå med gamle aviser, og legge de, i papir-containeren, i Skansen Terrasse der.

Og Glenn Hesler, han hadde en ganske stor plikt, (må man vel si), siden han hadde bil.

For han panta nemlig alle tomflaskene, som stod under vasken, på kjøkkenet, og kjøpte dopapir, til Ungbo-leiligheten, på Rimi Jerikoveien, (på Furuset der), var det vel.

Så vi gikk aldri tom for dopapir der, da.

Og selv om nok de fleste av tomflaskene, som dukka opp, i kjøkkenskapet der, nok var mine, (siden jeg drakk så mye Coca-Cola og seinere Sprite).

(Noe jeg ikke gadd å klage på, at det ble urettferdig sånn sett, muligens).

Men Glenn Hesler, han var flink til å huske på denne plikten.

Så det var ikke sånn, at det noen gang, gikk tom for dopapir der, eller hopet seg opp, med tomflasker, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var kanskje ikke sånn jeg hadde ment det, da jeg spurte Glenn Hesler, om han kunne påta seg, den plikten, å pante tomflasker og kjøpe dopapir der.

At Glenn Hesler, skulle følge nøye med, på hvem som la igjen tomflasker etter seg, i skapet, på kjøkkenet.

Men en gang, som Glenn Hesler, var sur, på søstera mi.

(Antagelig, så var vel dette, etter at Pia hadde tatt med seg tre afrikanere hjem, og to av dem sov i stua, uten at hu hadde sagt fra til oss andre, på Ungbo, om det her, på forhånd, da.

For husreglene sa det, at man skulle si fra, hvis man skulle bruke stua, til å ha overnattingsgjester der.

Og Pia sa jo da også, (noen dager senere), noe som Glenn Hesler også hørte vel, at 'vi har jo ikke noe saks', noe som det vel kanskje var flere enn meg, som syntes at hørtes dumt/rart ut.

Det er mulig).

Så sa Glenn Hesler til meg først, og så til søstera mi vel.

At Pia måtte 'produsere fler tomflasker'.

Så Glenn Hesler og jeg, vi var kanskje ikke helt på bølgelengde, når det gjaldt den tommflaske/dopapir-rutinen, da.

Vi kunne vel ikke tvinge folk til å produsere tomflasker heller, mente vel jeg, kanskje.

Men dette var vel midt i en krangel, mellom Pia og meg, så jeg syntes kanskje at jeg var i nok krangler, fra før, da.

Så jeg begynte ikke å krangle med Glenn Hesler om det her, (hvis jeg husker det riktig), da han begynte å kjefte på søstera mi, for å ikke produsere nok tomflasker, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu Hildegunn, hu begynte nesten som Rune, da han hadde begynte å snakke med meg, om oppvaskmaskin.

(Som vel egentlig var noe han kanskje burde ha begynt å prata med Pia om, siden det vel var hu som tok mest oppvask der.

Siden hu også tok oppvasken for meg, siden jeg tok gulvvasken for henne).

For Hildegunn, hu begynte å prate med meg, om vi ikke kunne ha tørkepapir, på kjøkkenet, istedet for dopapir.

Men da hadde jo Glenn Hesler og jeg, en del måneder før det her, avtalt det, at vi skulle bare bruke dopapir, på både badet og kjøkkenet.

For det var enkelt og billig, og da kunne vi bare bruke de tomflaskene, som hopet seg opp, som betaling, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvis Hildegunn ville ha tørkepapir der, så burde hu vel ha prata med Glenn Hesler, som hadde som plikt, å kjøpe dopapir, om det her, (og ikke med meg).

For da, når Hildegunn maste på meg, om det her, så syntes jo jeg, at dette bare ble som noe dumt, for da måtte jo jeg prate med Glenn Hesler igjen, om det her, seinere.

(For å få det riktig.

Og jeg kunne jo ikke vite hva han kom til å si, liksom).

Og vi hadde jo en avtale, om å gjøre det sånn og sånn, fra før.

Og den avtalen, den måtte vel Hildegunn ha visst om, mener jeg.

Så det ble som at Hildegunn ville forandre på en husregel, (vil jeg nesten si), og bare spurte en person, (nemlig meg), da.

(Og ignorerte at det var fler folk som bodde der, da liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 16: Mer fra Ungbo

Da Pia flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, sommeren 1993, så lærte hu meg å steike kjøttdeig, (husker jeg).

Man skulle bare dele opp alle de røde bitene, (med stekespaden), til de ble brune da, husker jeg, at søstera mi sa.

Pia lærte meg også hvordan de kokte spagetti, i Somalia.

(For Somalia hadde vært en italiensk koloni da, i gamle dager, så derfor spiste de så mye spagetti der, da.

Forklarte søstera mi).

Og det man skulle gjøre da, for å sjekke, om spagettien var klar til å spises.

Det var at man skulle kaste en 'spagetti-orm', på kjøkkenskap-døra, da.

Og hvis marken falt ned fra døra, så var ikke spagettien klar til å spises enda, da.

Men hvis spagettien hang fast, så var spagettien ferdig kokt, da.

(Eller 'al dente', som vel italienerne sier, tror jeg).

Så Pia hadde nok lært å lage mat, av Keyton fra Somalia og kameratene hans antagelig, da.

Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at Pia lærte meg, å brune kjøttdeig og koke spagetti.

Så begynte jeg å lage spagetti og kjøttdeig en del, på Ungbo.

Jeg pleide å lage den retten sånn som Mette Holter, (stemora til Axel), pleide å lage den, i Høybråtenveien.

(Eller noe lignende ihvertfall).

For når kjøttdeigen var ferdig brunet.

Så pleide jeg å helle oppi en boks, med hermetiske tomater.

Og så kokte dette omtrent i steikepanna, til vannet fra tomatboksen var fordampet da.

Noe som kunne ta litt tid.

Men det ble ganske godt da, syntes jeg.

Og hu Hildegunn, (fra Stovner vel), hu sa til Pia og meg, at vi lagde 'ordentlige' middager hele tida.

(En gang som jeg lagde sånn spagetti og kjøttdeig, da).

Men sånne kjøttdeig-retter, det var ikke noe jeg pleide å lage, før søstera mi flytta inn hos meg, på Ungbo.

Men etter at Pia lærte meg å brune kjøttdeig, så pleide jeg å lage forskjellige retter som inneholdt kjøttdeig da.

Som for eksempel chilli con carne, (som Leif Jørgensen viste meg en gang at han pleide å lage, med et sånt glass med saus, fra Uncle Bens, eller noe), og Pasta de Napoli, (fra Toro), pleide jeg også å lage, etter at jeg hadde blitt nysgjerrig på den retten, en gang, som jeg handla mat, eller noe, da.

Og etterhvert så fikk jeg bra appetitt, av å trene så mye badminton, tennis og fotball, som jeg dreiv med.

Og fra å legge opp kjølevarer, flere ganger i uka, på Rimi Nylænde, da.

(Noe som er den tyngste jobben, i en butikk, må man vel si).

Så jeg kunne etterhvert spise en hel sånn kjøttdeigpakke på 450 gram.

Etter at jeg for eksempel hadde hatt den oppi en sånn ferdiglaget gryte med Toro Pasta de Napoli, da.

Også ville jeg da også vanligivs spise fire brødskiver vel, med for eksempel Ladegårdens kneipbrød, med Brelett-margarin på, (som Mette Holter pleide å kjøpe), ved siden av.

Noe også ei av 'Ungbo-damene' bemerket en gang, husker jeg, når jeg spiste Pasta de Napoli, (husker jeg), at jeg spiste så store middager.

(En gang det skulle være Ungbo-møte, da.

Noe det var cirka en gang annenhver måned, (eller noe), vel.

Og disse møtene ble holdt i stua i Ungbo-leiligheten der, da).

Men så jobba jeg også hardt i Rimi da.

Og vekten min har nok økt, omtrent hvert år, med noen få kilo, siden jeg var ferdig med militæret, i 1993, vil jeg si, (selv om jeg ikke har ført statistikk, over vekta mi, akkurat).

Og da jeg var ferdig med militæret, i 1993, så veide jeg vel 68 kilo, (mener jeg å huske).

Og det var vel 5-6 kilo mer, enn da jeg begynte i militæret.

Men dette var nok da bare muskler, vil jeg si, de kiloene, som jeg la på meg, i militæret.

For jeg hadde ikke noe mage akkurat, etter militæret, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og nå, så veier jeg vel rundt 100 kilo.

(Selv om jeg har litt mage nå da).

Så jeg har gått opp noen få kilo i året, hvert år, de siste 20 årene cirka, vel.

(Noe sånt).

Og det hadde jeg vel kanskje ikke gjort, hvis jeg hadde fortsatt med å bare spise Pizza Grandiosa og andre sånne ferdigretter, da.

(Som folk liksom ikke kaller for 'ordentlige' middager, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var jo også glad i hamburgere da, osv.

Men jeg tjente vel ikke så bra i Rimi, at jeg hadde hatt råd til å spise meg mett, på McDonalds, for eksempel, hver dag.

Det var kanskje en eller to ganger i måneden, (eller noe), at jeg gikk på McDonalds, (eller Burger King), på den her tida, da, (mens jeg bodde på Ungbo).

For det ble litt for dyrt da.

(Og jeg hadde vel også andre ting jeg ønsket å bruke penger på, enn mat vel).

Da var det billigere, (og mer mettende), å kjøpe en pakke kjøttdeig, og lage en kasserolle eller steikepanne med mat da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den første tiden, etter millitæret, når jeg lagde sånne kjøttdeig-retter.

Så kjøpte jeg sånn frossen kjøttdeig, (som Mette Holter pleide å kjøpe).

For den var billigere, da.

Den kjøttdeigen kosta 22 kroner, (eller noe), for 450 gram vel.

Og så kosta en pakke spagetti cirka 5-6 kroner, da.

Og en boks hermetiske tomater kosta cirka 4 kroner, vel.

(På Rimi og Rema, osv., da).

Og da kunne man få mat til to-tre personer, da.

Og fortsatt ha litt spagetti igjen.

Så det er mulig at Glenn Hesler også fikk sånn spagetti og kjøttdeig, som jeg lagde, noen ganger.

For han lagde en gang, (litt seinere vel), en gryte med mexikansk grytterett, (eller noe), fra Toro, for Pia og meg, da.

Og det var vel fordi, at han hadde fått noe mat, som jeg hadde laget, en gang, tror jeg.

På den tida som Pia og jeg hadde felles, (min), økonomi da, antagelig, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han Rune, (kjæresten til Hildegunn), han hadde gått kokkeskole, (eller noe).

Og en gang, som jeg tinte en sånn pakke med frossen kjøttdeig, da.

Så sa han til meg, at når man tiner kjøttdeig, så burde man bruke kaldt vann, for da tinte kjøttdeigen raskere.

Mens jeg kanskje hadde lært å bruke varmt vann, da.

Og da måtte jeg nesten høre på han Rune, (syntes jeg), siden han hadde gått på kokkeskole, da.

Men jeg er fortsatt ikke sikker på om det han sa, var riktig.

Hvordan kan kjøttdeig tine raskere i kaldt vann, liksom?

Nei, dette var nok en slags skrøne, fra kokkeskolen, tenkte vel jeg, (når jeg fikk summet meg litt, ihvertfall).

Og en gang, så hadde Rune og Hildegunn, (og muligens også søstera mi vel).

De hadde et slags middagsselskap, på Ungbo der, da.

Og jeg var invitert, da.

Og da brukte vi spisestuebordet der, da.

(Et bord som ganske sjelden ble brukt vel).

Og da satt Rune på en De Lillos-sang, som het 'Kokken Tor', på nesten 'full guffe', fra et stereoanlegg, som stod inne på rommet til Hildegunn der, (som var det rommet nærmest stua), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg jobba, på Rimi.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.