Drammen og Berger på 80-tallet. (In Norwegian).

Jeg husker før søstra mi, Pia, begynte å henge sammen med frikene i Drammen og Svelvik.

Sånn som Cecilie Hyde og hun Camilla Skriung, som er leder for universitetsavisa ved universitetet i Oslo.

Og mange andre da, som hørte på musikk som ikke var Stock, Aitken & Waterman-musikk, som mye av musikken var, et par på på slutten av 80-tallet.

Den kommersielle musikken, ble nesten masseprodusert på 80-tallet, med artister som Rick Ashley og Kylie Minogue osv.

Så man ble ganske lei av den musikken etterhvert, hvis man hørte på det som ble spillt på radioen.

Det var ikke som på 90-tallet, når band som Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden osv., var 'mainstream'-musikk.

Så søstra mi, begynte å henge sammen med frikene i Svelvik og Drammen da, som hørte på Depeche Mode og The Cure osv.

Det var vel egentlig ingen friker på Bergeråsen, untatt kanskje søstra mi ja, etterhvert.

Men før hun begynte å henge sammen med frikene da, så hang hun sammen med Eva Olsen og Tina, som ble kallt Tina Turbo.

Og de hørte på heavy.

Og jeg var med søstra mi, og Eva Olsen en gang, på Skyline, et diskotek i Drammen.

Ungdomsdiskotek, var det vel.

Og når dem spilte Bon Jovi, osv., da skulle dem 'head-bange' da.

I hvertfall hun Eva, men jeg tror søstra mi også dreiv med sånn head-banging.

Så det bare kom jeg på nå, siden jeg skriver om nesten alt jeg kommer på, så kan jeg jo ta med det her og, når jeg tenkte på det her.

For jeg funderer litt på hu søstra mi, om hun er så veldig oppegående osv.

Jeg husker da vi hadde katt, hos muttern i Jegersborggate, og hun fikk også en katt, da hun flytta til Haldis, så fikk hun en ganske gammel katt, som jeg ikke vet helt hvor kom fra, men den skulle være Pia sin katt da.

Jeg vet ikke om det var noe mobbing av Pia, at hun skulle ha den gamle katten, siden Christell hadde Susi.

Det er vanskelig å si.

Men Pia var ikke sånn, at hun brydde seg så særlig om de kattene, tror jeg.

Sånn at hun tok seg av de og sånn.

Da den katten hennes, ble borte, på Tagtvedt i Larvik, noe som også var min skyld, siden jeg var treig å løpe for å finne den, siden de skreik sånn på meg, å løpe å finne katta.

Så var katta borte gitt, da jeg endelig kom meg uti skogen der.

Men det virka ikke som at søstra mi ble så bedrøvet akkurat.

Og da dem bodde på Stenseth Terrasse, ut mot Solbergelva vel, noen år før.

Da var det en annen familie, som tok til seg katta vår fra Mellomhagen, på Østre Halsen i Larvik, Pusi.

Dem turte ikke å gå hente katta igjen, Pia og muttern og Arne Thormod.

Enten det, eller så brydde de seg ikke.

Så jeg måtte gå å hente katta, da jeg var på besøk, på Stenseth Terrasse.

Hos noen som bodde en gate bortafor, eller noe.

Og etter det, så hadde jeg katta, på Bergeråsen.

Til den ble borte da, den ble vel drept.

Fettern min, Tommy, sa at katta lå nedafor bussholdeplassen, ved gamlehjemmet.

Og der lå det en død katt, som så lik ut som Pusi da.

Pusi var veldig fin norsk skogkatt.

Den hadde ikke rosa nese da, nesa var hvit, sa da var ikke jeg sikker på om det var riktig katt.

Og jeg bodde jo aleine der, i Hellinga, da jeg var ni år og til jeg var elleve, når jeg flytta til Leirfaret, for fattern kjøpte større leilighet, selv om det var bare meg som skulle bo der.

Jeg husker er dame spurte hvorfor vi skulle flytte, og da sa fattern at det var fordi det var ikke plass i skapene til alle klærna våres, i Hellinga, sa fattern, til ei dame som bodde på Bergeråsen da.

Men den katta var jo nesten som et familiemedlem for meg, som hadde bodd hos oss, i Larvik osv.

Det var kanskje litt slemt av meg, å ta med katta fra Drammen osv., det er mulig, men det var vel fordi jeg bodde aleine osv.

Og det var så mye bråk i Drammen, hos muttern, så jeg trodde ikke katta fikk ordentlig mat, eller at den fikk roa seg ned, for det var skriking hele tida.

Og katta trivdes bra på Bergeråsen.

Den satt på trappa, til leiligheten, i Hellinga, og venta, til jeg kom hjem fra skolen osv., for da fikk katta mat da.

Veldig fin norsk skogkatt, og veldig klok katt.

Og snill.

Vi fikk katta, da den var bare noen uker gammel.

Så, en kveld, i Mellomhagen, så var katta borte.

Så måtte jeg gå ut om kvelden, og leite etter katta.

Katta ble født, av noen skogkatter, som det var i Mellomhagen, i kjellern til naboen.

Som hadde tre sønner, som jeg krangla og var uvenn med da, hele tida.

Men men.

Så gikk jeg ut da, jeg var kanskje seks år eller noe da.

Så fant jeg katta, oppå et fjell, som var bak hagen våres.

Der hvor skogkattene pleide å være.

Og da klarte ikke katta å komme seg hverken opp eller ned da.

For katta stod på en sånn fjellhylle da.

Og kom seg ikke av flekken.

Og mjaua da.

Så etter det, så tror jeg katta trodde at jeg var mora dens, eller noe.

For den skulle alltid sutte på t-skjorta mi, osv.

Jeg begynte liksom å ta litt vare på katta da, etter at jeg fant den ute, i skogen nesten, bak hagen vår.

Før det, så var liksom katta noe som tilhørte muttern og søstern min.

Men etter at jeg fant den på den hylla i fjellet der, så ble den liksom min katt og da.

Så den katta var nesten som en i familien, så det var veldig trist når den døde.

Så sånn var det.

Det var også sånn med katta, da vi bodde i Jegersborggate.

Da var ikke muttern så flink til å ordne med mat til meg og søstra mi, og katta, alltid.

Men like ved der vi bodde, så var det en dame som het Fru Landhjem, tror jeg, som hadde en gammeldags kolonialforretning, på et hjørne i Jegersborgate, et par hus nærmere sentrum, enn der vi bodde.

Det kunne man få kjøpt nymalt kaffe osv., som jeg en gang måtte kjøpe for muttern og stefaren min, med mine penger da, husker jeg, for dem var blakke.

Men men.

Men hu dama, hu tok vare på katta, og den fikk lov å komme inn på pauserommet der osv.

Og hun dama, Fru Landhjem, hun dro også ut til Bergeråsen en gang, etter at jeg hadde fortalt at katta bodde der, en gang jeg var på ferie i Larvik.

Så da hilste hu på katta, som satt på trappa vår da, og så at katta hadde det bra da.

Hu ble med inn og så i leiligheten osv. da.

Så da var hu fornøyd.

Men når jeg fortalte hu, at katta til Pia hadde flitt borte, noen år seinere.

Da ble hu helt rar, og kom opp på Tagtvedt, å skulle sjekke at vi leita etter katta i skogen osv.

Jeg hadde en kamerat i Larvik, som het Jarle, som var broren til Sølvi, som var venninna til søstra mi, og som hadde gått i klassen min.

Sølvi var ikke der da, uten at jeg vet hvorfor.

Men jeg og Jarle, vi spillte fotball, i hagen til muttern.

Så så Jarle, at der kom fru Landhjem, eller hva hun het.

Da måtte jeg løpe inn i leiligheten, hvor søstra mi satt inne, av en eller annen grunn.

Og si, nå er fru Landhjem her, gå ut å let etter katta i skogen.

For da, når fru Landhjem fant huset til muttern, da lurte fru Landhjem på hvor Pia var da.

Og da kunne jeg si, at Pia var ute i skogen og leita etter katta.

For hu var helt rar, og skikkelig sinna, hu fru Landhjem.

Så hu hadde kanskje angrepet søstra mi, hvis hu hadde sett at hu satt i sofaen.

Hvem vet.

Så tok kanskje det katte-greiene, litt for alvorlig, like før hun ble pensjonist osv.

Men, før det, så var hun helt fin, da vi bodde i Jegersborggate osv.

Det er i hvertfall sånn jeg husker det.

Hun fortalte det, at når hun skulle kjøre fra Larvik, til Drammen, eller Oslo.

Da pleide hun ofte, å kjøre omvei, om Berger og Svelvik, altså å kjøre Svelvikveien, istedet for E18, mellom Sande og Drammen.

Og den veien er vel kanskje 2 mil, mellom Sande og Drammen, hvis man kjører E18.

Men hvis man kjører Svelvikveien, så er den veien minst 4 mil, hvis ikke fem, og med mye svinger.

Men hun synes det var så fint å kjøre om Berger og Svelvik, langs Drammensfjorden, for Svelvikveien, går nesten langs Drammensfjorden, hele veien mellom Sande og Drammen, og når jeg tenker tilbake, så kan jeg jo være enig i det, at selv om den veien er veldig svingete, så ser fjorden veldig fin ut, på sida av veien, så det finnes nok veier som har dårligere utsikt da, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Nå kom jeg på noe mer om den butikken til Fru Landhjem i Larvik.

Og det var, da jeg bodde i Jegersborggt. der da, fra 1977 til 1979, før jeg flytta til fattern.

Da ble jeg jo kjent med hun fru Landhjem, som hadde kolonialbutikken.

Så et par ganger, så ble jeg sent på postkontoret, i Larvik, for å hente pakker, som hu hadde fått.

Det var ofte bare reklame-plakater osv., så det var egentlig ikke ordentlige pakker, husker jeg at jeg syntes.

Med da fikk jeg en is eller noe da.

Men jeg var glad i å samle tomflasker, for stefaren min, Arne-Thormod, han tok meg med på travbanen, og da ble jeg lært av sønnen til en kamerat av han, at man kunne gjøre det der da.

Så det begynte jeg å gjøre i Larvik og, hvis jeg fant noen tomflasker da.

Men da tok ikke fru Landhjem mot de flaskene, hvis ikke man kjøpte noe.

Og det var egentlig ganske kjedelig butikk hun hadde, så da gikk jeg vel heller å panta dem andre steder.

En gang, så fikk jeg en fotball pocket-bok, av Fru Landhjem, som hun ikke klarte å selge.

Og det var, hva het den serien igjen da, Super-Mac, eller noe?

Noe sånt.

Og da husker jeg at jeg klatra opp i det gamle og store morelltreet, som vi hadde i hagen der, i Jegersborggate, som jeg hadde bygd hytte i, og leste det hefte der da.

Da var det vel sommeren da antagelig.

Så det var nok værre steder å vokse opp, enn i Jegersborggate i Larvik, selv om muttern var litt sprø, som man vel må si.

Jeg kan ikke si at det var like artig, på Bergeråsen, selv om det også er veldig fint på Bergeråsen, med fjorden osv., og jeg hadde jo besteforeldra mine der osv.

Så det var ikke så ille, jeg slapp muttern, og skrikinga hennes, men jeg måtte bo aleine der da, og jeg likte meg også bra i Larvik, men jeg pleide å dra å besøke muttern og Arne Thormod, og søstra mi, og Axel og katta da, hver tredje eller fjerde uke da.

Så sånn var det.

Steve Harris, i Iron Maiden, har et sånt Illuminati-merke, på skjorta si. (In Norwegian).

VALGTE ROCKEN: Steve Harris var en profesjonell fotballspiller i sine yngre dager, men han la fotballen på hylla og satset på musikken.
Foto: YURI CORTEZ / AFP / SCANPIX

Disse skal spille fotball mot Iron Maiden

Storstilt kamp på Valle Hovin på torsdag.

JEANETTE PJAAKA HAUGE
jph@dagbladet.no

• 15

• Tips en venn på epost

• Tips på mobil

• Del på Facebook

• Skriv ut artikkelen

• Mindre skrift

• Vanlig skrift

• Større skrift

TAPTE: Steve Harris og laget hans tapte 1-8 da de spilte mot «Norge» på Valle Hovin i 2005.
Foto: Terje Bendiksby

(Dagbladet.no): Så var det bekreftet. Også i år møter bassist i Iron Maiden, Steve Harris, med et fotballag på Valle Hovin. Bandmedlem Adrian Smith vil også stille på banen.

SJEFEN OVER ALLE SJEFER: Selv Asgeir var på banen da Iron Maiden spilte fotballkamp i Norge for tre år siden.
Foto: Terje Bendiksby

Emneord

iron maiden

annonse

annonse

Der vil Team Maiden møte det lovende, norske laget Star Team, som er satt sammen av Stig Inge Bjørnebye og Dag Solheim i CANAL +. Laget består av både gamle fotballspillere og rockere.

I år har Harris forsterket laget sitt med blant annet den tidligere danske landslagsspilleren Jacob Laursen.


Revansj
Torsdag klokka 13.00 blåser dommeren i fløyta, og Team Maiden vil gjøre sin innsats for å få revansj over «Norge».

For tre år siden tapte nemlig Team Maiden 1-8 mot gamle, norske fotballhelter som Kjetil Rekdal, Jan Åge Fjørtoft, Erik Thorstvedt og Lars Bohinen.

Ifølge arrangør Dag Solheim i CANAL+ var det Iron Maiden som ba om en ny runde i år.
- Vi har lovet Iron Maiden at vi ikke skal stille med et like godt lag som sist. De synes ikke det var noe gøy å tape så rått, sier Solheim til Dagbladet.no.


Valgte rocken
Steve Harris var i sine yngre dager en meget lovende fotballspiller i West Ham, men han ofret fotballkarrieren for musikken. Innen rocken har han imidlertid hatt stor suksess.

Iron Maiden regnes for å være et av de mest innflytelsesrike bandene innen heavy metal-sjangeren, og har solgt over 100 millioner album verden over.

- Musikk er så klart viktigst for meg, men fotball er også morsomt. Det laget vi møter i dag er et av de beste vi noen gang har spilt mot. Stig Inge Bjørnebye er veldig god, sa Harris til Dagbladet.no for tre år siden.

Han var med på å starte Iron Maiden i 1975, og det er bare han og gitarist Dave Murray som har vært bandmedlemmer i hele perioden bandet har eksistert.


Konsert
Iron Maiden nøyer seg selvfølgelig ikke med å spille fotball når de er i Norge. I kveld holder de konsert på Lerkendal i Trondheim, og torsdag kveld entrer de scenen på Valle Hovin.

Bandet er på verdensturné i forbindelse med utgivelsen av samleplata «Somewhere back in time: The best of 80-89».

Iron Maiden har invitert fansen til å bli med på flyturen i deres Boing 757, som her fått navnet «Ed force one», oppkalt etter bandets maskot Eddie.

Vokalist Bruce Dickinson er nemlig pilot, og vil frakte band og fans til konserten.

Etter de to konsertene i Norge, drar bandet videre til Sverige.


Stort oppmøte
Fansen er velkomne til å overvære fotballkampen på torsdag, og slik få et nært møte med sine helter.

- Det var veldig mange på kampen for tre år siden. Jeg tror det var mange der som vanligvis ikke går på fotballkamp, sier Solheim.

Disse skal spille mot Iron Maiden på Valle Hovin:

Fotballspillere:
Erik Thorstvedt
Stig Inge Bjørnebye
Gunnar Halle
Tore Pedersen
Anders Jacobsen
Vegard Skogheim
Kent Bergersen
Bjørn Heidenstrøm
Kjell Roar Kaasa
Knut Nesbø

Rockere:
Disel Dahl (TNT)
Simen Hestnes (Dimmu Borgir)
Han von Helvete (Turboneger)
Dan Raaden Hoque (Back Street Girls)
Ole Jørgen Moe (Cadaver)
Kenneth Nilsen (Waklevören)
Sverre Dæhlie (Audiopain)
Christer Krogh (Grand Cafe)

Les også

• Musikk

Twingly bloggsøk

Legg link til bloggen din her

Slik gjør du det

Publisert tirsdag 22.07.2008 kl. 12:23, oppdatert 12:50

(15) Tips venn: Del

Oppdater, vis skjulte eller sorter:

Top of Form

Bottom of Form

Kommentarer (15)

Neste »

« Forrige

1

2

0

anbefalinger

Bra!

Det er sånn Illuminati-merke, som Harris har på t-skjorta si.

Skrevet av cons 22.07.2008 kl. 20:48

Hvis man kikker på t-skjorta til Harris, så er det et sånt Illuminati-merke, som han har på skjorta.

Det alt-seende øyet.

Det er et merke som også brukes av et CIA firma, som eier deler av Facebook.

Så dette er nok noe i forbindelse med New World Order og Bilderberger og Rotschilds og det der.

En krig mot de lyshårede, mistenker jeg at er den skjulte agendaen, bak de andre agendaene.

Så sånn er det.

Jeg skal se om jeg finner en link til den videoen hvor det går frem at eieren av Facebook, en underavdeling av CIA vel, også bruker den logoen.

Skal vi se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Her er den linken om Facebook, så kanskje det ikke er så smart å bruke den for mye, selv om det kanskje er litt i seneste laget å tenke på nå, det er mulig.

http://www.youtube.com/watch?v=wogtTQs8Kzw

Nytt innlegg Svar på innlegg Varsle

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/07/22/541462.html

E-post til overlege Roar Verde, SVDPS. (In Norwegian).

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

---

Overlege Roar Verde, SVDPS.

---

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>	Tue, Jul 22, 2008 at 3:50 PM
To: post@piv.no
Hei, jeg viser til brev, fra 1. juli, angående min telefonsamtale, om det var mulig å motta en kopi av journalen, fra da jeg gikk til noen timer hos dere, i Larvik, våren og sommeren 2005. Dette var mest, fra min side, for å berolige onkelen og familien min, som ikke trodde noe på, at jeg hadde problemer med noen kriminelle osv. i Oslo, uten at jeg hadde gjort noe galt, men de trodde at det hadde klikka for meg, og onkelen min, sa at jeg måtte gå til psykolog, for å få lov til å bo, og jobbe, på gården deres, i Kvelde, i Larvik. Først, så fikk onkelen min meg, til å gå til lege Ness, i Helgeroa, siden bestemoren i Nevlunghavn kunne anbefale han, og onkelen mins fastlege, tok ikke imot flere pasienter, skjønte jeg. Dr. Ness, sente meg til dere, på Søndre Vestfold DPS, i Larvik. Det som skjer nå, er at hver gang bestemoren min, i Nevlunghavn, går til Dr. Ness, i Helgeroa. (Bestemoren min er 92 år, og har noe problemer med øynene osv., så hun er der ganske ofte). Men hver gang bestemor går til Dr. Ness, så sier Dr. Ness, at jeg må dra tilbake til Norge, og fortsette behandlingen, sier bestemor. Men, jeg jobber og har leilighet og alt mulig, i England, og har ikke psykiske problemer, eller noe slikt, det var for å roe ned onkelen min osv., og få de til å skjønne at det ikke var noe jeg innbilte meg, disse problemene, men jeg ville gjerne at de skulle forstå alvoret, og det var derfor jeg sa meg villig, til å gå til disse timene hos dere i Kr. Fredriksvei, i Larvik, for å roe ned onkelen min, og søsteren min osv., så at de skulle skjønne at dette ikke var noe jeg hadde funnet, dette med de nevnte problemene. Men jeg har egentlige ikke noe slike problemer, jeg var kanskje litt stressa etter å ha overhørt at jeg var forfulgt av 'mafian', og at jeg prøvde å finne ut hva som var smartest å gjøre hvis man hadde noen sånne etter seg, fordi jeg kjenner egentlig ikke så mye til hva dette mafia-greiene går ut på. Men jeg synes jo ikke at det er riktig, at mormoren min, skal få høre, hver gang hun går til legen, at Erik må komme tilbake til Norge, og fortsette behandlingen, når det ikke feiler meg noe, og jeg har jobb og leilighet osv. i England. Det synes jeg er litt rart. Så derfor lurte jeg på, hva det står om meg, i papirene dere har. For da kunne jeg kanskje vist det til bestemor, og roet henne ned. For det greiene som Dr. Ness i Helgeroa driver med, det høres ikke så bra ut for meg. Så da lurte jeg på, om det var nok at jeg sendte denne e-posten, så kunne dere kanskje sendt meg noen kopier av de aktuelle dokumentene osv. Siden jeg jobber med data, så er det enklere for meg å sende e-post. Hvis ikke, så kan jeg godt sende brev, som du skrev i brevet fra 1. juli. Med vennlig hilsen Erik Ribsskog

---

Rettigheter. (In Norwegian).

Og hvis noen lurer på hvorfor jeg maser om det hele tiden, om at jeg ikke får rettighetene mine, fra politi og myndigheter osv.

Det er fordi, at jeg skulle ønske jeg visste hva som egentlig foregikk.

For ingen har sagt noe som helst, siden jeg hørte at jeg var forfulgt av 'mafian', i 2003.

Så jeg lurer på hvem den her mafian er, og hva som foregår.

Og jeg lurer også på hvem det var, som prøvde å drepe meg, på gården til onkelen min, i Larvik, sommeren 2005.

For jeg tror noe er galt i Norge, når sånne ting kan skje.

For jeg har jobba i butikk, for det meste, men også studert, de siste årene, så hvordan en student og butikkmedarbeider, kan bli forfulgt av noe mafia, hvis man jobber på Bjørndal, det vet ikke jeg.

Men kan det være noe utenlandsk mafia da, noe muslimsk eller albansk, og at myndighete vil dekke over dette, at vanlige butikkmedarbeidere, kan bli forfulgt av mafia i Norge.

Dessuten synes jeg det var rart, at Skodvin, distrikssjef i Rimi, hele tida ville at jeg skulle jobbe på Bjørndal, hvor det er mye utlendinger.

Enda jeg var overarbeida og hadde vært sykmeldt, så skulle hun absolutt ha meg til å jobbe på Bjørndal.

Det var nesten så hun ville at jeg skulle havne i problemer.

Jeg bodde jo i en Rimi leilighet, så jeg måtte jobbe i Rimi ved siden av studier i data, ved Ingeniørhøyskolen, for å få beholde leiligheten.

Så hva som har foregått, det vet ikke jeg.

Men jeg skulle gjerne visst det, for jeg synes ikke at man bare kan late som at man er en struts, og at man ikke skjønner at noe foregår, når man vet at det er sånne ting som foregår.

Så da skulle jeg gjerne hatt rettighetene mine da.

Sånn at jeg visste hva som foregikk.

At politiet fortalte meg hva som foregikk.

Så kunne jeg gått videre derfra, og gått til rettsak mot alle som driver å tuller med meg.

For det er ikke noe fremtid uansett, å vite at det er noe mafia-greier som driver å forfølger en, og at uansett hva man gjør, for å prøve å få rettighetene sine, så blir man tullet med av myndighetene.

Uansett om det er saken mot Arvato/Microsoft, politiet i Norge og England, osv.

Så det hadde vært greit å vite hva som foregikk.

For da hadde det nok vært enklere for meg, å fått kontroll.

Og visst hvordan jeg kunne fått fri rettshjelp osv., for å hanskes med disse problemene da.

For jeg synes ikke det er riktig å finne seg i, at man blir tullet med, på jobb, studiested, eller av myndighetene eller annet.

Så da synes jeg man har en plikt til, og det har jeg også lest, til å stå opp for sine sivile rettigheter.

For hvis ingen gjør det, så blir tilslutt ikke de rettighetene verdt noen ting lengre.

Og jeg er også bekymret for hva som egentlig foregår, i Norge, og andre steder.

Så det er derfor jeg prøver å få rettighetene mine, fra politiet og andre myndigheter, i Norge og England da.

Uten noe særlig suksess foreløbig.

Og rettigheter, det er jo noe man har.

Det er ikke noe det skulle være nødvendig å tigge om å få.

Så dette synes jeg er horribelt, det tøyset som myndighetene klarer å prestere nå for tiden.

Så jeg lurer på om alle i verden har blitt smart-asses, og at ingen bryr seg om hva som egentlig er rett og galt.

Det er vel ikke så ille at det gjelder alle i verden.

Men det kan nesten virke sånn noen ganger, i hvertfall når det gjelder myndighetene.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Weymouth, sommeren 1986. (In Norwegian).

Nå kom jeg på sommeren 1986.

Det var etter niende klasse.

Det skoleåret, så hadde jeg sjakk og bordtennis valgfag, så da ble jeg kjent med noen folk fra Svelvik og, mest med en som het Kenneth Sevland, men også noen andre vel.

Og da prata sikkert jeg om, at jeg hadde vært på språkreise i Brighton, sommeren 1985 da.

Og det syntes jeg jo var artig osv.

Så skulle noen folk fra Svelvik, til Weymouth sommeren 1986 da, så da spurte han Kenneth om jeg skulle bli med dem, siden jeg synes det var så artig i England, og kanskje hadde tenkt meg over igjen neste sommer da.

Siden fattern sa det var greit at jeg dro til England om sommeren.

Og dem skulle til Weymouth, som er en litt mindre by enn Brighton, og som ligger i Dorset da.

En ganske rolig by vil jeg si, så det er vel fint å slappe av der, om sommeren.

Jeg lurer på om det er rundt der som fawlty towers er fra og, i hvertfall i Dorset.

De hadde en hest, på veien inn til Weymouth, skal jeg se om jeg finner den.



Jeg tror det var den her.

Det skulle forestille en konge, sa kurslederen.

Men da kongen kom til byen, og fikk se hesten, og folka fortalte at det skulle være kongen da.

Da ble kongen sur visstnok og dro visst ganske kjapt hjem igjen, siden hesten som kongen satt på, red vekk fra Weymouth da.

Så da mente kongen at han var uønsket da.

Så kongen var ikke så begeistret for den hesten da, kan man si, ifølge kurslæreren vår.

Så sånn var det.

Weymouth var kanskje en kjedelig by, for meg som hadde vært i Brighton, og stranda var vel ikke noe særlig der heller, ikke sand, men pebbles da, eller hvordan det skrives.

Men familien vi bodde hos, var ganske grei da, må man vel si.

De hadde en jobb, som gikk ut på å feste sammen noen trekuler, i en strikk, og hive dem oppi en sekk.

For en fabrikk da sikkert.

Dem er ganske kreative med jobber i England, og finne jobber som passer til alle osv., alstå, jobber er vel ofte mer spesialisert, i England, enn i Norge, hvis jeg ikke tar helt feil.

Men samme det.

Jeg ble også lært opp til å feste sammen de her trekulene da, da jeg satt å så på tv der osv.

Og da kom hun kona i huset, hele tida, med potetgull og annet godteri da.

Så da følte jeg meg hjemme, for det var det jeg var vant til å spise på Bergeråsen.

Men samme det.

Dem hadde en sønn, i huset der, som var yngre enn meg og Kenneth.

Han var vel kanskje 12-13 år da, og likte a-ha, som var populære da, så det var derfor de ville ha noen norske til å bo der da.

Men jeg vet ikke om han gutten var homo selv om han likte a-ha, det var kanskje bare at han likte musikken, det er nok mulig.

Der hadde de også et supermarked, like ved der vi bodde.

Og der kosta f.eks. en boks cola, 16 pence, hvis jeg husker riktig, og nå koster nok de boksene to-tre ganger så mye, så prisene øker her og.

Også pleide jeg å kjøpe barbecue hoola-hops snacks, eller hvordan det skrives.

Også hadde de en kiosk der og, og der solgte de blant annet, Judge Dredd, eller hvordan det skrives.

Så jeg pleide å kjøpe de her tinga, og andre ting da.

De politifolka i Judge Dreed da, de hadde lov å dømme selv, og også straffe selv, jeg lurer litt på om politifolk, som jobber i politiet nå for tiden, også har lest det bladet, uten at jeg skal si dette for sikkert, i og med at jeg ikke nøyaktig vet hva som foregår, men noe er det ihvertfall, siden folks rettigheter ikke står så høyt i kurs, må man vel kunne si.

Men men.

Jeg pleide også å da inn til byen da, etter skolen osv.

Og der hadde de noen spillehaller, som var kjedeligere enn de i Brighton, selvfølgelig.

Men men.

De hadde en Dixons butikk da, som heter Curry Digital, eller noe, nå.

Og der hadde dem en Casio klokke, som jeg synes var kul.

Det var digitale visere, og også digitale tall da.

Så den så ganske kul ut, synes jeg.

Men den kosta kanskje 29 pund da.

Og jeg kom hjem, så sjekka jeg, på en klokkeforretning, ved Bragernes Torg der, på venstre side, av torget, hvis man ser mot kirka.

Og der kosta den samme klokka 600, mener jeg det var.

Så da ringte jeg først, og hørte om de hadde klokka enda.

Og så sendte jeg et brev, med sedler, 30 pund da sikkert, og at de skulle kjøpe noe godteri fra en kiosk der, for resten av pengene.

Det gjorde de ikke da.

Men de sendte i hvertfall klokka.

Så stakk fattern, på posten, og sa at det var gave, og da slapp jeg å betale toll.

Så fikk jeg klokka da, for 600 var litt mye for en klokke egentlig, men 30 pund, det gikk ann.

Noe sånt.

Og den klokka mista jeg i militæret, for reima røyk.

Og da spurte noen, jeg tror det var sersjant Johansen, om noen hadde mista en klokka.

Så merka jeg det da, at det hadde jeg, for reima var av svart plast, så den måtte byttes, sånn annenhvert år, eller noe.

Så spurte han hvordan merke da.

Casio da.

Jeg vet ikke om den finnes på nettet.



Det var samme klokka, som den her, bare at reima osv. var svart da.

Og den klokka brukte jeg til langt ut på 90-tallet, til jeg jobba som leder i Rimi.

Da hadde jeg også personsøker, fordi mobiler var litt dyrt enda, og vi hadde ikke fasttelefon, på Skansen Terrasse.

Og det var jo klokke på personsøkeren.

Men jeg ble nok drevet litt for hardt, som Rimi assistent, på Rimi Nylænde, i 1994-96, med Elisabeth Falkenberg, som butikksjef, som tok over etter Kristian Kvehaugen, som ansatte meg der, til å jobbe 3-4 dager i uka, i kassa, høsten etter militæret, ved siden av at jeg jobba noen vakter på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud.

For jeg orka ikke å bruke klokka lengre, for jeg ble stressa av alt stresset på Nylænde.

For alle hyllene skulle være shina hver dag.

Og det var også mye varer jeg måtte sette opp, og melka og brøda skulle telles, og det var kjølevarer som jeg måtte sette opp.

Så det var ganske mye egentlig.

Men jeg var i topp form etter militæret, hvor jeg løp 3000 meter på litt over 11 minutter osv., etterhvert, som var nesten fire minutter under kravet.

Og jeg løp vel 5 kilometer, på Osloløpet, på 15-16 minutter, eller noe, uten at jeg husker tida helt nøyaktig, men jeg slo noen som var elite idrettsøvere, som Magne Winnem kjente, som løp sammen med oss, var det vel.

Så jeg i bra form.

Og jeg trente også etter militæret, og slutta å røyke, så jeg jobba nok for to, kan man nok si, hvis ikke tre, uten å overdrive for mye.

Og lønna var kanskje 130 eller 140 tusen i året.

Så jeg tror nok ikke Rimi tapte på å ha meg ansatt som leder der, på Rimi Nylænde, med den lønna, og hvis man tenker på hvor hardt jeg jobba.

Så det var nesten slaveri, vil jeg si, sett på, i ettertid.

Så sånn er det.

Så tilslutt, så ble jeg så stressa, hvis jeg så på klokka, at jeg måtte bare slutte å bruke klokka, og da hadde jeg personsøker da, så var det jo klokke på personsøkeren, så da overlevde jeg.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Her er personsøkeren jeg hadde da jeg jobba på Rimi Nylænde.

Bare at min var mørkeblå da, (og ikke gjennomsiktig).



Og når det gjaldt mobiler, så kjøpte jeg en Alcatel mobil, som var ganske billig, i 1995, eller noe.

Så slutta vel den å virke, eller at jeg slutta å bruke den, jeg husker ikke hvordan det var.

Det var ganske luksus å ha mobil rundt 1995, det var nesten unødvendig, i hvertfall når jeg hadde personsøker også.

Så fikk jeg låne en sånn 'murstein'-mobil, Sony Ericsson vel, hvis jeg husker riktig, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i 1998, kan det vel ha vært.

Så ble jeg butikksjef, seinere samme året da, og da kjøpte jeg en Bosch-mobil, som virka helt greit, jeg var ikke så opptatt av at mobilen skulle være kul osv., jeg var fornøyd så lenge mobilen funka.

Så døde muttern, i 1999, og da fikk jeg og søstra mi og Axel, over 100.000 hver, i noe dødsforsikring, som muttern visstnok hadde tegna.

Enda jeg ikke hørte noe om det, før hu døde.

Og hu hadde jo kreft, så det var kanskje rart, at hu skulle få lov å tegne sånn forsikring.

Men det var veldig snillt gjort av henne egentlig, hun hadde jo masse problemer å slite med selv, så at hun gjorde noe sånt, det hadde jeg ikke forventa, selv om jeg synes kanskje det der var litt rart, uten at jeg skal noe for sikkert.

Så da fikk vi sånn 108.000 eller noe da, i noe dødsforsikring, jeg og Axel og Pia.

Og da, når Bosch mobilen vel begynte å streike, så kjøpte jeg meg Nokia 3210 da.



Den veit vel alle hvordan ser ut, men alikevel.

De kosta ca. 2000, vinteren 1999/2000.

Så mista jeg den mobilen da, en dag det var mørkt, etter jobben, når jeg skulle kjøre hjem, jeg var vel litt sliten etter jobben.

Så tenkte jeg at jeg måtte jo ha mobil, siden jeg var butikksjef osv.

Så da kjøpte jeg meg en lik mobil til, en dag eller to seinere.

Jeg var litt stressa på den tida, med at det var mye stress som butikksjef, og muttern hadde nettopp død osv.

Så kom jeg på jobben da, så opplyste Jan Henrik, i kassa, og seinere assistent, meg om, at noen hadde funnet mobilen min, og sett at telefonnummerne til assistent Jan Henrik og assistent Wenche, var på mobilen, så hadde dem levert mobilen på Rimi Nylænde da.

Så da hadde jeg plutselig to Nokia 3210.

Og da kjente jeg David Hjort, fra Rimi Bjørndal.

Og han skulle absolutt ha meg med ut på byen, etter at muttern hadde dødd osv.

Jeg tenkte han var sånn at han alltid skulle feste osv., så han skjønte kanskje ikke at man skulle ta det litt rolig, etter at foreldrene hadde dødd osv.

Men da skulle han absolutt ta bilde av vårs, utafor Rimi, kameraten hans Roger, var det vel, eller noen andre, tok bilde, utafor tilbudsplakaten, til Rimi, for November 1999, husker jeg.

Og da lagde han sånn rar grimase vel, hvis jeg husker riktig, hva nå det kan ha vært i forbindelse med.

Men uansett da, han hadde ikke mobil da, så jeg sa han kunne få kjøpe den ene Nokia 3210 mobilen min, for tusen kroner da, som var halv pris av hva de kosta da.

Men jeg kan ikke si at han betalte det tilbake, for han skylder meg vel et par tusen enda, eller noe vel.

Noe sånt.

Men jeg har sagt til han, at det er nok smartest at vi ikke har så mye med hverandre å gjøre, siden han kjenner en del kriminelle folk osv., og jeg ikke får rettighetene mine av politiet og myndighetene, uten at jeg skjønner hva det kommer av.

Så de pengene har jeg nok egentlig avskrevet, som det heter, så det er ikke sånn at jeg regner med å få tilbake de.

Og det er vel ikke så smart å ha noe med folk som kjenner mange kriminelle å gjøre heller, særlig ikke etter forskjellige ting som har skjedd, så de pengene kan han David bare beholde, for min del.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog