Min Rimi Nylænde-underordnede Henning Sanne (fra da jeg var nest-leder i den butikken, noe jeg var fra 1994 til 1996) var nokså sosial/kameratslig/kollegial/skravlete, og kom noen ganger bort til meg i butikken, og sa noe rart

https://www.johncons.net/minbok4_jub.pdf

PS.

Det var også sånn.

At siden at jeg var leder på Rimi Nylænde.

(Og siden at jeg ikke hadde fasttelefon på Ungbo.

Hvor jeg bodde fra 1991 til 1996).

Så skaffet jeg meg en personsøker (sånn at det gikk an å få tak i meg) når jeg ble nest-leder/assistent, høsten 1994.

(Noe sånt).

Og jeg kjøpte meg også en Alcatel-mobil (de begynte å selge mobiler til en krone osv.) året etter.

Og da var det sånn (enten i 1994 eller 1995).

At Henning Sanne gjorde et poeng av, at helt vanlige folk på t-banen, hadde personsøker/mobil, osv.

(Selv om de ikke gikk i dress (og hadde stresskoffert) osv.

For å si det sånn).

Og så ble jeg etterhvert butikksjef på Rimi Nyænde, høsten 1998.

(Etter et intermesso (som varte i to-tre år) som nest-leder/assistent på Rimi Bjørndal (som var en større butikk).

For Rimi planla muligens å bruke meg som butikksjef, i en stor butikk.

Har jeg tenkt nå i det siste).

Og selv om jeg var butikksjef, så hendte det, at jeg måtte sitte i kassa.

(For eksempel på lørdager.

Så var det sånn, at lederen noen ganger måtte sitte i kassa, når det var kø.

Sånn som jeg husker det).

Og da husker jeg, at Henning og hans unge kjæreste/kone, var innom butikken.

(Siden at de vel bodde like ved.

Noe sånt).

Og da var det noe som var morsomt (kunne det nesten virke som) på hu dama/kona.

Og det kan muligens ha vært, at Henning også hadde fått seg mobil (som alle andre).

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Henning Sanne var fra Lambertseter.

Mens jeg var fra Berger, nesten ti mil unna.

Og Henning Sanne sin storebror Thomas, hadde jobba på Rimi Nylænde, ihvertfall siden 1991.

(Da jeg besøkte Magne Winnem (mens jeg gikk på NHI og jobba på OBS Triaden) i hans da nye Rimi-jobb-leilighet.

Som lå i etasjen over Rimi Nylænde

Noen steinkast unna Rimi Munkelia.

Hvor Magne Winnem da var butikksjef).

Så Sanne-brødrene var noen slags 'lokale helter'.

(Hadde jeg inntrykk av).

Så det var ikke sånn at jeg var stor i kjeften overfor dem.

Selv om jeg var deres sjef/overordnede.

(For å si det sånn).

Så jeg pleide vel som regel, å bare høre høflig på det 'tullet', som Henning sa.

Før jeg fortsatte på det jeg dreiv med (av jobbing) ute i butikken, da.

(Noe sånt).

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Morgan Lunde var russ 94, (har jeg tidligere blogget om). Men han skriver at han ikke har fylt 30 år, i 2007. Hm

https://www.facebook.com/groups/2400351872/

PS.

Jeg var Russ 89, og jeg fylte nitten år, i 1989.

(Og jeg hadde ikke bytta linje, eller noe i den duren).

Så da fylte vel Morgan nitten år, i 1994, (siden at han var Russ 94).

(Da går jeg ut fra at han ikke 'surra', og bytta linje.

For eksempel).

Og da var han 29 år, i 2004.

Så at han ikke har fylt 30, i 2007.

Det er løgn.

(Må man nok si).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her er mer om dette:

https://johncons-mirror.blogspot.com/2019/05/morgan-lunde-som-jeg-var-en-av-sjefene_25.html

PS 3.

Hu Anette Nielsen.

(Som er eksdama til Morgan Lunde.

Virker det som.

De har to sønner sammen, ettersom jeg har forstått det, (fra Facebook osv.).

Noe sånt).

Hu skriver også noe tull ovenfor.

Nemlig om 'grønnsei'.

Det er vel ikke noe som heter grønnsei, (for å si det sånn).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Henning Sanne jobba sammen med Morgan Lunde og meg, på Rimi Nylænde, på midten av 90-tallet.

Og Henning Sanne hadde ofte med seg, ei ung/sprek brunette, (som alltid holdt på å le seg ihjel, av en eller annen grunn), til Rimi Nylænde.

Dette var vel da han handla der, på den tida, som jeg var butikksjef der.

(Noe jeg jobba som, fra høsten 1998 til høsten 2000).

Men Morgan Lunde hadde aldri med seg noen dame, til Rimi Nylænde.

(Sånn som jeg husker det).

Men hvor Morgan bodde, da han jobba på Rimi Nylænde, (og spilte håndball på Bækkelaget osv.).

Det veit jeg ikke.

Men han handla vel ikke, på Rimi Nylænde.

(Sånn som jeg husker det).

Så derfor tok han kanskje ikke med seg hu Anette, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 5.

Mer om kona til Henning, (som kanskje var enda sprekere rundt årtusenskiftet):

Det her er hu Line, (som var sammen med Pål), fra Rimi 3164 Lambertseter, (fra den tida, jeg jobba, som aspirant/assisterende butikksjef der, noe jeg gjorde, fra 1994 til 1996)

PS.

Det var også sånn, at vår kollega Henning Sanne, (og storebroren Thomas Sanne vel), også spilte håndball, for Bækkelaget.

(Sammen med blant annet vår kollega Morgan Lunde, (som var på landslaget).

Hvis jeg ikke tar helt feil).

Så det var antagelig derfor, at Henning Sanne visste, at hu Line Tranberg, også jobba, som modell, (noe han fortalte om, en gang, på tellerommet), da.

(Noe sånt).

Og julebordet vårt, (for vårt Rimi-distrikt, var det vel), var i to år på rad, (i 1994 og 1995 vel), i Bekkelagshuset, (mener jeg å huske).

Så det var kanskje derfor, at Line og Pål, virka så hjemme, (på julebordet, i 1995), og sa til meg, at der er Sophie fra Rimi Karlsrud, osv.

(Noe sånt).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Med hilsen

Erik Ribsskog

PS 2.

Her har Line Tranberg, cirka den samme frisyren, som hu hadde, mens hu jobba, på Rimi 3164 Lambertseter/Rimi Nyænde, (ved siden av studier), så her er hu lett, å kjenne igjen, (vil jeg si):

Mer fra Norge

I dag, så dro jeg til Sandvika, for å handle mat.

(Siden at jeg kom meg ut, av leiligheten litt seint.

Og Sandvika er nærmere, (enn Oslo)).

Da jeg gikk på halv elleve-bussen, (til Sandvika), må man vel kunne kalle den.

Så gikk det av, _en_ svær neger, foran på bussen, (husker jeg).

Og ikke _to_, som i går.

Jeg lurer på om det er noe 'gate-teater', ved disse svære negerne, som går av bussen, foran.

De går liksom rett mot folk, (og viker liksom ikke ordentlig til sida), som zombier, (må man vel nesten si).

Men men.

Jeg bodde jo, i Oslo, fra 1989 til 2004.

Og der, så het det seg, (på bussen), at det var: 'Utgang bak'.

Men på Rykkinn-bussen, så har jeg ikke sett, noen sånne skilt, (hvor det står, at det er utgang bak).

Og jeg har tenkt på, å spørre buss-sjåføren, om dette, (om det ikke er utgang bak).

Men når jeg går på bussen, så bli fokuset, på disse nymoderne reise-kortene, som er så lunefulle, (må man vel si).

Og buss-sjåførene, snakker også ofte gebrokkent, (må man vel si), så da blir det kanskje, som noe 'gruff', å spørre de, om noe såpass 'norskt', som om det ikke er sånn, at det er utgang bak.

(Noe sånt).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Da jeg gikk inn, på Rema 1000, ovenfor Sandvika Storsenter.

Så var 'pluteselig', de vanlige handlekurvene, (de uten hjul), som jeg ikke så noe til, i går, tilbake igjen, (virka det som).

(Uten at jeg skal påstå, at jeg vet, hvor de handlekurvene var, da jeg skulle handle, i går.

Men det er mulig at jeg blingsa.

Selv om disse handlekurvene vel, burde ha stått, ved siden av 'hjul-kurvene', i går.

Så det var rart, at jeg ikke så dem ihvertfall, må jeg si).

Foran meg, på fortauet, før jeg gikk inn, på Rema, så gikk det to mørkhudede karer, som liksom fleksa med musklene, (eller noe i den duren), må man vel si.

Så jeg gikk over, til det andre fortauet.

Og disse to karene, gikk inn, i et bygg, som lå ved siden av Rema.

Og da de gikk inn, så gikk det ut en kar, i parkas-jakke, derfra.

Han var også mørkhudet, og gikk med hetta, over hue.

Han skulle bare inn på Rema, (så han behøvde bare å gå, noen få meter, på fortauet).

Jeg venta litt, utafor Rema, sånn at det ikke skulle virke som, at jeg kjente han litt lys-skye typen, (må man vel si, at han virka som).

Og mens jeg gikk og handla, så var det noen folk, (som også var mørkhudede), som lagde leven og støy, (og dreiv med 'kåt leik', ville man vel kanskje ha kalt det, i gamle dager), som om de var apekatter, (må man vel nesten si).

Jeg ventet derfor litt, med å gå, til kassa.

Jeg overhørte at han 'I nøden spiser fanden fluer-fyren', (en Rema-kasserer, som jeg skrev om på bloggen i går), prata, med han med parkas-hetta over hue.

Og 'I nøden spiser fanden fluer' hadde jobbet med grønnsaker og mye annet, innmellom at han satt i kassa, sa han.

Og 'I nøder spiser fanden fluer', sa hadet, to ganger til meg, (han sa først: 'Ha en god dag', (eller noe sånt), og så seinere: 'Hadet'), etter at jeg hadde betalt for varene, (husker jeg).

Og det gjorde jeg også en gang, (jeg sa hadet to ganger), på et julebord, (på den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Lambertseter), husker jeg.

Men da hadde jeg drukket mye.

Og det var fordi, at Magne Winnem, satt nede i garderobe-delen, av Bekkelags-huset, (hvor dette julebordet var, det var vel jula 1994, hvis jeg skulle tippe), sammen med ei ung tenårings-lagerjente, (var det vel).

Og da, så hadde jeg, (cirka et år tidligere), vært forlover, i bryllupet, til Magne Winnem.

Så at han hadde fått seg, ei 'elskerinne-snelle', (som han var sjefen til, som butikksjef, på Rimi Karlsrud).

Det var en overraskelse, (for meg), må jeg si.

Så jeg følte meg kanskje litt kjedelig, da.

Så jeg gikk da opp igjen, til Rimi Lambertseter-folka.

Og tok noen drinker til.

(Henning Sanne, fra Rimi Lambertseter, fikk meg til å prøve drinken: 'Fjellbekk', på dette julebordet, husker jeg.

Og han klagde vel også på, at jeg kom tilbake igjen, til julebordet, selv om jeg hadde sagt hadet, (mener jeg å huske).

Men de skjønte vel, at noe rart hadde skjedd, (som satt meg ut litt), kanskje.

Det ble litt rart, (og pinlig), dette med Magne Winnem og hans unge elskerinne da, (må jeg si).

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Også tok jeg den neste 151-bussen, i retning, av Oslo.

Og hvem kom på den bussen, (litt etter meg), om ikke 'I nøden spiser fanden fluer'.

('I nøden spiser fanden fluer', har en 'harry' frisyre, (må man vel si), cirka som han Leeds-supporteren i Pondus.

Men han 'I nøden spiser fanden fluer', har tjukkere hår, enn han i Pondus, (som vel kalles 'Jokke'), må jeg si.

Noe sånt).

'I nøden spiser fanden fluer', traff en pakistansk bekjent, på bussen.

De begynte å prate sammen.

Og han pakistaneren, ble da stående, like ved der jeg satt.

Og jeg kjente plutselig, at de stinket svette der.

Og det var fra han pakistaneren, (vil jeg tippe på).

Pakistaneren, spurte 'I nøden spiser fanden fluer', masse spørsmål.

('I nøden spiser fanden fluer' bodde like ved Regjeringskvartalet, (sa han).

Men han skulle snart flytte, til Bogstadveien, sammen med sin bror og noen kamerater).

Men da 'I nøden spiser fanden fluer', skulle spørre, han pakistaneren, om noe.

Så måtte pakistaneren, plutselig ta en telefon, og gikk og satt seg, en del seter lenger fremme, på bussen.

(Sånn at det slutta, å stinke, av svette, der.

Merka jeg).

Jeg begynte å ta fram walkman-en min, når disse to, begynte å chatte.

Så jeg vet ikke om noe mer ble sagt, etter dette.

Men dette kunne nesten virke, som noe gate-teater, (må jeg nok si).

Jeg har jobba, i mat-forretninger, i femten år, (hvorav ti år, som leder).

Og vi ble aldri ferdige, sånn at vi rakk, en buss, som gikk 15-20 minutter, etter stengetid.

For vi måtte telle kassene, osv.

Så at 'I nøden spiser fanden fluer', rakk den samme bussen, som meg, (som handla, i butikken), det virka rart, (må jeg si).

(For jeg så på klokka, like etter at jeg gikk av bussen.

Og da tenkte jeg det, (husker jeg), at 'no way', at 'I nøden spiser fanden fluer', har telt kassa si, (etter stengetid), i den Rema-butikken, hvor han jobber.

Så dette virka rimelig 'merk-snodig', må jeg si.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer på om det her er Henning Sanne, (fra Rimi Lambertseter)

https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10152080786536254&set=a.10150608931126254.376713.591111253&type=1&theater

Min Bok 5 - Kapittel 199: Og enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

På den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter).

(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten år 2000).

Så var det sånn, (husker jeg), at hu Henriette, (lillesøstera til Benedikte aka. Benny).

Hu prata en gang med Lars, oppe ved hermetikkhylla, i butikken, (mener jeg at jeg overhørte).

Lars var jo en kar, som hadde jobba på Rimi Nylænde, ved siden av det siste året på ungdomsskolen, vel.

Og som Audi-Monika hadde ansatt, vel.

Mens Henriette ble ansatt av meg, etter at søstera hennes Benedikte, hadde 'dratt' henne med, på en varetelling, på slutten av 1998, vel.

For det var visst sånn, at Henriette og lillesøstera til Ingunn, pleide å få lov til det, å jobbe på varetellingene, da.

Noe sånt.

Og det som jeg mener at jeg overhørte.

Det var at Lars spurte Henriette, om hu ble med ned på lageret.

Og det ble Henriette med på, da.

Men hva de gjorde nede på lageret, det veit jeg ikke.

Men seinere så så jeg det.

At på innsida av døra, til herredoen der.

Så hadde noen skrevet med kulepenn, (var det vel), at 'her ble jeg sugd'.

(Noe sånt).

Så det var kanskje sånn, at Lars fikk Henriette til å suge han, inne på doen der, da.

Men jeg husker det, at jeg tenkte på den her tida.

(Da jeg la merke til den her grafittien).

At det kanskje var Henning Sanne som hadde skrevet det, i sin tid.

For jeg husker at jeg syntes at det virka som, at Henning Sanne hadde noe seksuelt eller amorøst, på gang, med Wenche Berntsen.

På slutten av den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1994 til våren 1996).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at etter at Jan Graarud hadde slutta, som distriktsjef, for det distriktet, som Rimi Nylænde lå i.

(Noe han vel gjorde, rundt slutten av 1999, mener jeg å huske).

Så ble jeg invitert, til et møte om markedsføring, (må man vel si at det var), på Rimi's hovedkontor, (husker jeg).

Dette var mens jeg fortsatt jobba som butikksjef.

Så dette må ha vært før sommeren 2002.

(Da jeg jo sluttet som butikksjef, for å begynte å studere heltid, ved ingeniørhøyskolen).

Og på dette møtet, (som jeg ikke våknet helt på, vel).

(Jeg var vel litt overarbeidet, på den her tida, tror jeg).

Så var det ei dame, som jobba på Rimi sitt hovedkontor.

Som spurte oss butikksjefene, om hvordan bil vi trodde hu kjørte.

(Av en eller annen grunn).

Og butikksjef Kjell, (fra Rimi Mortensrud), han gjetta på at hu dama kjørte Skoda, da.

(Mener jeg å huske).

Og det var riktig, sa hu dama, (hvis jeg husker det riktig).

(Så selv om hu dama jobba med markedsføring, (eller noe sånt).

Så var hu kanskje ikke så vestlig, da.

Siden hu kjørte et øst-europeisk bilmerke, mener jeg.

Hvem vet).

Og etter dette møtet.

Så skulle jeg levere fra meg et skjema, (eller noe sånt).

Til Jan Graarud, som var liksom var arrangør, av det her møtet, da.

Og da blåste Jan Graarud opp brystkassa si, (som var ganske svær), husker jeg.

Og dulta til meg, med den nevnte brystkassa, da.

(På en slags truende måte, må man vel si).

Da jeg, (som en av de siste vel), bare skulle legge fra meg et skjema, (eller om det var en kulepenn), eller noe sånt, da.

(På et slags bord, eller noe sånt, vel).

Så Jan Graarud, han kunne oppføre seg bøllete og nesten militant da, (vil jeg si).

(Jeg hadde jo tidligere sett det, at Jan Graarud hadde spionert på meg, fra bak potetgullhylla, (på Rimi Nylænde).

En gang mens jeg avløste pause, (eller noe sånt), som butikksjef der.

Og Jan Graarud nettopp hadde tatt over som distriktsjef, for den butikken, (etter Anne-Katrine Skodvin), på nyåret, i 1999).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at på den tida, som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

(Noe som jo var fra høsten 1998, til høsten år 2000).

Så pleide jeg jo å kjøre mange av medarbeiderne hjem, etter jobben.

(For jeg huska at Magne Winnem hadde pleid å kjøre en del av sine 'undersotter', fra da han jobba som butikksjef, på Rimi Munkelia, hjem etter jobben, da).

Og en gang, som jeg kjørte han Jørn, (fra Helgeroa), hjem til studenthybelen hans, på Skullerud.

Så hadde Jørn og jeg prata om musikk, da.

(Antagelig fordi at jeg hadde CD-spiller, i bilen).

Og da vi kom hjem til Jørn, på Skullerud.

Så stakk Jørn og henta en CD, (med Pearl Jam, eller noe sånt), som jeg fikk låne, da.

Og da jeg skulle gi den CD-en tilbake, til Jørn.

(Noen uker eller måneder seinere).

Så hadde det blitt en ripe, i den CD-en, (husker jeg).

(For jeg hadde jo en tremenning, (som var adoptert fra Korea), som het Øystein Andersen, (fra Lørenskog).

Som jeg hadde pleid å  henge en del sammen med, på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

Og Øystein Andersen, han var veldig nøye, når det gjaldt CD-er, (og sånn), da.

Og derfor, så hadde jeg selv også etterhvert fått den vanen, at jeg noen ganger sjekket CD-er og DVD-er nøye, for riper osv., da.

Og jeg la merke til det, (at på en eller annen måte), så hadde det blitt en ganske liten ripe, i den CD-en, da).

Og Jørn, (fra Helgeroa).

Han sa det.

At vanligvis så tok han det ganske nøye, om det ble riper, i CD-ene hans.

Men så fortsatte han med å si at det ikke var så nøye, likevel.

Men han sa ikke hvorfor det ikke var så nøye, akkurat denne gangen.

(Om det ble en ripe i CD-en hans).

Men det var kanskje fordi at han Jørn, (fra Helgeroa), syntes det, at jeg var så grei da, siden jeg pleide å kjøre han hjem, (til Skullerud), etter jobben.

(Det er mulig).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 58: Enda mer fra Rimi Nylænde

Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde fra høsten 1998 til høsten 2000.

Og på denne tida så hadde jeg tre distriktsjefer.

Nemlig Anne-Katrine Skodvin, som var distriktsjefen for min butikk, (mens jeg jobbet der), fra oktober 1998 og ut året.

Og så var Jan Graarud distriktsjef, i hele 1999, (må det vel ha vært).

Og så var Per Øivind Fjellhøy aka. PØF distriktsjef, for Rimi Nylænde, i år 2000, da.

Og jeg begynte jo som butikksjef, på Rimi Kalbakken, rundt oktober år 2000.

Så jeg hadde PØF som distriktsjef i cirka ni måneder, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var ikke sånn, at jeg ringte de her distriktsjefene jeg hadde, (som butikksjef), på Rimi Nylænde, (og seinere), hele tida.

For å spørre om ditt og datt, liksom.

Nei, for jeg husker en av de første gangene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukka opp, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

Da stod jeg inne på melkekjøla, og ordna med melkedisken, (eller noe sånt), da.

Og da tok jeg fram en notatbok, (eller om det var et ark), da Anne-Katrine Skodvin begynte å gi direktiver.

Eller klage, (eller hva man skal kalle det).

Men det fikk jeg ikke lov til, at Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), å notere opp de direktivene hu ga meg.

Det måtte jeg slutte med da, sa Skodvin.

Og Anne-Katrine Skodvin sa jo også det, at å få tak i nye medarbeidere, det måtte jeg klare selv, (uten hjelp av henne som distriktsjef).

Så det bli til at jeg fikk litt avsmak egentlig, mot å ha for mye med de her distriktsjefene å gjøre, da.

Siden de liksom ikke ville hjelpe meg med å få tak i nye medarbeidere, da.

(Noe som kunne være vanskelig på den her tiden.

Siden det var oppgangstider, da).

Og siden jeg ikke engang fikk lov til å skrive opp hva dem sa.

Så det ble sånn, at hvis det var noe jeg lurte på.

Og som jeg hadde tenkt å spørre de her distriktsjefene om.

Så skreiv jeg bare opp det på en sånn 'distriktsjef-lapp', da.

Og hvis distriktsjefen ringte meg, for å høre om et eller annet, da.

Så bare fant jeg fram den her distriktsjef-lappen, og spurte dem om det jeg hadde skrevet opp på den lappen, da.

Så da slapp jeg å ha så mye med de her distriktsjefene å gjøre, (må man vel si).

For distriktsjefene, de likte vel kanskje ikke så godt å ringe meg.

Siden jeg da liksom kom med masse 'vanskelige' spørsmål, da.

(Eller hva man skal kalle det).

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

(Like etter at jeg hadde byttet til den butikken, fra Rimi Nylænde, mener jeg at det her må ha vært).

Så ringte jeg Rimi Nylænde for å prøve å få tak i noen til å jobbe, en vakt, på Rimi Bjørndal, da.

(Sikkert fordi at noen var syke, eller noe, på Rimi Bjørndal, da).

Og da husker jeg at jeg prata med Henning Sanne, på telefonen, da.

Kanskje fordi at Marianne Hansen hadde gitt meg hans telefonnummer.

(Noe sånt).

Og Henning Sanne, han hadde en kamerat, som kunne jobbe, sa han.

Og jeg trodde da at han mente han kameraten hans som spilte amerikansk fotball.

Og som ihvertfall en gang gikk med en sånn amerikansk fotball, i henda, mens han handla, på Rimi Nylænde, da.

En velstelt nabolags-gutt, av Rimi Nylænde, (må man vel kalle han).

Men da Stian Eriksen dukka opp, på Rimi Bjørndal der.

Så så jeg det, at det jo ikke var han amerikansk fotball-kameraten av Henning Sanne, som Henning Sanne hadde ment, da.

Men istedet så dukka det opp en litt stutt-tjukk kar, (må man vel kalle han), som jeg ikke hadde sett før, da.

Og som het Stian Eriksen fant jeg ut.

Og som vel da jobba en vakt, i kassa, på Rimi Bjørndal, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren 1999, (må det vel ha vært).

Så skulle Jan-Henrik i militæret.

Men akkurat på den samme tida.

Så var Stian Eriksen ferdig i militæret, da.

(Han hadde vært Leopard-tanks-sjåfør, i kavaleriet).

Og da passa det bra at Stian Eriksen, (som muligens hadde jobba litt i noen permer også, på Rimi Nylænde, mens jeg var butikksjef, i månedene før det her, for han dukka vel opp i butikken, og spurte om han kunne få jobbe), begynte som ny assistent, på Rimi Nylænde.

For jeg tenkte at han som hadde kommet seg gjennom militæret og kjente min tidligere kollega Henning Sanne osv., ville være en grei løsning, på problemet med å få tak i nok folk da, på Rimi Nylænde.

Så jeg bare ansatte Stian Eriksen som låseansvarlig, da.

Uten å spørre distriktsjefen, eller noe.

For det var så mye gjennomtrekk, på den her tida, på Rimi Nylænde.

Så jeg bare ansatte folk sjæl da, uten å spørre distriktsjefen.

For vi måtte jo ha folk til å jobbe der, liksom.

Og jeg likte ikke de her distriktsjefene så bra, da.

Så jeg ringte dem ikke oftere enn jeg behøvde da, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det som var, det var at Stian Eriksen ikke var så nøye med sin personlige hygiene, da.

Så en gang, så nevnte distriktsjef Jan Graarud det for meg, at Stian Eriksen lukta 'mann', da.

Så jeg måtte da, (etter at Jan Graarud nevnte det her), si fra til Stian Eriksen om at han måtte begynne å bli mer nøye med sin personlige hygiene, da.

Og da, så sa Stian Eriksen at han skulle bli det, da.

Men i de etterfølgende månedene, så merka jeg ikke noe særlig forbedring, på kroppslukta, til Stian Eriksen.

Han lukta fortsatt like mye mann, (syntes nå jeg ihvertfall), da.

Så hva som foregikk inne i huet på Stian Eriksen, siden han ikke klarte å forbedre sin personlige hygiene.

(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

Det veit jeg ikke.

Men det veit han vel muligens selv.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var også sånn, at Stian Eriksen kom rett fra militæret, og var motivert til å jobbe bra i Rimi, osv.

Så Stian Eriksen fikk jo gjort mye mer, enn det Jan Henrik gjorde, da han hadde den samme jobben.

Så en gang, som Jan Henrik var innom, i en perm, (eller noe sånt).

Så 'dullet' jeg liksom ikke like mye, med Jan Henrik lenger, da.

Siden jeg jo da hadde Stian Eriksen, til å jobbe der.

Og da kom Stian Eriksen med noe vage hentydninger til meg, etterpå.

Om at jeg hadde gjort noe galt da, (eller noe sånt).

Men dette var så uklart, så jeg forstod ikke helt hva det var, som Stian Eriksen hadde ment.

Men Jan Henrik slutta ihvertfall på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde brukt en litt mer direkte tone, ovenfor han, da.

Selv om jeg vel ikke sa noe uhøflig, (eller noe sånt).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men jeg var kanskje litt lei av å være som mora til Jan Henrik, da.

(For å si det sånn).

For Jan Henrik var jo en stor gutt, som var i militæret, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Av store prosjekter, så var det ikke bare frukta som skulle flyttes til inngangen, og tipping som skulle startes med, det første året mitt, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Neida, en lang kjøledisk og to frysedisker skulle også byttes ut.

For det var noe problemer med at kjølevæske lakk, i et rom, nede i kjelleren, da.

Så det ble bestemt at et nytt maskinrom skulle bygges, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

Og at den store kjøledisken og de to fryserne skulle byttes ut.

Og dette ble styrt av Jan Graarud.

Og det nye maskinrommet ble bygget, mens jeg hadde sommerferie vel, sommeren 1999.

Og Jan Graarud hadde sagt til Jan Henrik, (må det vel ha vært), på et eller annet tidspunkt.

At Erik måtte få slappe av i ferien, så jeg skulle ikke ha noe med det maskinrommet-prosjektet å gjøre, da.

Så det var sånn, at da jeg kom tilbake igjen, fra sommerferien min.

Så hadde det blitt bygget et nytt, svært rom, inne i det ytterste lageret der, på Rimi Nylænde.

Og jeg hadde ikke engang fått sett en tegning, for dette, på forhånd.

Så jeg hadde trodd at de bare skulle bygge nytt der hvor de tidligere maskinene hadde stått, (eller noe sånt).

(De som lakk frysevæske, da.

Noe som var dyrt, så firmaet Norild, fra Østfold, måtte ofte helle på ny kjølevæske, da.

Noe som kosta mange tusen kroner for hver gang.

Og jeg hadde egentlig ingen forståelse for dette lekkasje-problemet.

For det var noe som hadde vært sånn, fra før jeg ble butikksjef der, da.

Og jeg er heller ikke noe ekspert på sånne fryseanlegg, for å si det sånn).

Men så ikke, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, den lørdagen i 1999, som kjøledisken og frysediskene skulle byttes ut.

At jeg ikke fikk noen andre ledere til å jobbe for meg.

For dette var min jobb-lørdag, da.

Så jeg måtte jobbe fra klokken 7 til cirka klokken 23, da.

På den lørdagen.

Og et stort vindu, ved kundeporten måtte taes ut, av en glassmester.

For å få ut og inn de fryserne og kjøledisken, da.

Og han glassmesteren, han maste så mye på meg, like før stengetid, (altså rett før klokken 18), husker jeg.

For han spurte om det var koblet sensorer på vinduene, og sånn.

Og det hadde ikke jeg hørt noe om, fra før.

Men Rimi Nylænde var jo en gammel butikk.

Så det var jo noen slags sensorer, på vinduene.

(Som jeg ikke hadde lagt merke til før).

Men de var ikke kobla til noe alarm da, i 1999, (for å si det sånn).

Men de var kanskje kobla til en alarm, på 80-tallet, eller noe sånt, da.

(Noe sånt).

Så han glassmesteren, han maste jo hull i hodet på meg da, (må jeg vel si), like før butikken skulle stenge.

Og akkurat da, så ble butikken rana.

Og en håndverker, (muligens han glassmesteren vel), sa fra til meg.

Og han sa at raneren hadde en kniv, da.

Så jeg gikk bort til ved kundeporten der.

Og jeg stod der og observerte at raneren løp ut av butikken, da.

Og jeg prøvde ikke å stoppe han.

For jeg hadde vært på ranskurs, på Rimi Prinsdal, eller noe sånt vel.

Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal.

Og der lærte vi at vi ikke skulle prøve å stoppe ranere, da.

For Rimi ville ikke at vi skulle ofre livet vårt.

Rimi ville heller miste noen tusenlapper enn å miste en butikkansatt, da.

(Lærte vi på det ranskurset, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så på den her lørdagen, så hadde jeg et ran å styre med.

Og jeg hadde vanlig jobblørdag.

Og jeg måtte også lede det store fryse og kjøledisk-prosjektet, da.

Noe som jo ble litt vanskelig.

Å gjøre tre ting på en gang, mener jeg.

For når det har vært ran, så kommer politiet og sikkerhetsavdelingen osv., da.

Og de skal ha svar på ditt og datt, da.

Så det tar mye tid, for butikksjefen, hvis det har vært ran, da.

Men likevel, så skal jo kassene telles og brødsvinn telles og alt sånt, da.

Så dette ranet, det gjorde at kjøle og frysedisk-prosjektet ble forsinket, da.

Og da, så spurte Norild, om ikke de bare kunne tømme kjøledisken.

Siden Rimi-folka var opptatt, da.

Og da, så svarte jeg det, at det var greit.

For de Norild-folka, de satt jo bare der.

Og så heiv de Norild-folka noen esker ost og sånn, oppi noen handlevogner.

Og rulla de vognene inn på melkekjøla.

Og Norild fakturerte seinere Rimi Nylænde mange tusen for det her, husker jeg.

(For det viste distriktsjef Jan Graarud meg en gang, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når dette kjøle og frysedisk-prosjektet endelig var ferdig for dagen.

Rundt klokka 23, vel.

Så måtte jeg kjøre innom politihuset på Grønland, for jeg hadde vel avtalt det, med de politifolka, som dukka opp, etter ranet, da.

At jeg skulle dra innom på politihuset på Grønland der, da.

Men da jeg dukka opp på politihuset på Grønland der.

Så ville de ikke prate med meg der.

Men de ville bare at jeg skulle dra igjen, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så, fredagen etter, (var det vel).

Så hadde jeg fri, da.

For det var en sånn turnus vi hadde, fra før jeg begynte der.

At man som heltidsansatt leder, måtte jobbe noen lørdager.

Men at man da fikk fri en fredag, istedet.

Og at en låseansvarlig da jobbet for en.

Sånn at man bare fikk i gjennomsnitt fem arbeidsdager i uka, da.

Sånn som loven vel sier.

(Noe sånt).

Men den her fredagen, så var jeg tung i kroppen, husker jeg.

For jeg hadde jo også jobba den søndagen før.

(Altså dagen etter ranet.

Så jeg hadde vel kanskje jobba ti-femten dager i strekk da, (eller noe).

Noe sånt).

For Norild, de skulle jo koble til fryserne, til det gamle maskinanlegget vel.

(For det nye maskinanlegget ble bygget seinere vel, i sommerferien, i 1999, vel.

Så det her må vel ha vært våren 1999, da.

Rett etter at vi begynte med tipping.

Noe sånt).

Og en Norild-ansatt fleipa med at kona mi måtte suge meg osv., da jeg kom hjem dagen før, (eller noe sånt), husker jeg.

(Noe sånt).

Siden jeg hadde hatt en så tøff dag på jobben da, antagelig.

(Mener jeg å huske at jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

Men de her Østfold-folka, de skjønte nok ikke det, at i Oslo så er de fleste av damene 'gold-diggers', osv.

Så det er kanskje ikke like lett å finne seg en kone der.

Som i Østfold, antagelig.

Så de Østfold-folka, de skjønte nok ikke det at jeg var ungkar da, tydeligvis.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men på den her etterfølgende fredagen da, etter ranet og fryse og kjøledisk-prosjektet.

Så skulle jeg på et møte da, på politihuset på Grønland der, på fridagen min.

Men om det var fordi jeg husket det Davidsen i Geværkompaniet en gang babla om der, at han ikke barberte seg, på fridagene sine.

Eller at det var fordi jeg ikke rakk å barbere meg, før jeg dro til politihuset.

Siden det var fridagen min, da.

Så gjorde jeg ikke det, da.

For jeg skulle jo ikke på jobben og forholde meg til kundene der, liksom.

Så jeg tok vel ikke det så nøye da, at jeg barberte meg, på fridagene mine.

Selv om jeg alltid barberte meg, før jeg skulle på jobb, da.

(Og hvis jeg skulle ut på byen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg presenterte meg i en resepsjon, i politihuset der.

Etter å ha tatt 37-bussen dit vel.

For jeg var vel ikke sikker på hvor jeg kunne parkere der, da.

Og jeg var litt død i kroppen, da.

Og dette var liksom fridagen min.

Så jeg ville vel ta det litt rolig.

(Etter å ha jobbet veldig mange dager i strekk, da).

Og å kjøre rundt i Oslo sentrum, det var ikke det mest avslappende, som jeg visste om da, for å si det sånn.

Ihvertfall ikke på steder jeg ikke er kjent, sånn som på Grønland der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han som jeg skulle prate med, på politihuset, på Grønland der.

Han satt på et kontor, opp en trapp, på politihuset der.

Og han ba meg kikke gjennom et skrin han hadde, som var fullt av bilder, av kriminelle, da.

For å se om jeg kunne klare å gjenkjenne raneren der, da.

Og mens jeg satt og kikka, på de her bildene, da.

Så tok han politimannen, (som var kledd i sivil vel).

Og plasserte et bilde, mellom tommelen sin, og kanten på skrinet.

Så jeg skjønte det, at her var det noe 'juks' på gang.

For da skjønte jeg det, at han politimannen ville at jeg skulle si det.

At raneren var han på det bildet, som politimannen holdt mellom tommelen sin og kanten på det 'foto-skrinet', da.

Men da reagerte jeg, husker jeg.

For dette ble som at rettsystemet var korrupt, mente jeg.

Det er vel ikke meningen at politiet skal påvirke vitnene sånn, på en utspekulert måte.

Så da fikk jeg nesten litt sjokk, husker jeg.

Når jeg så hvordan politiet egentlig var.

Sånn hadde jeg ikke trodd at det skulle være i Norge, for å si det sånn.

Man hører jo alltid om hvor fint et land Norge er.

På kåringer av land med lite korrupsjon, osv.

Og så, når man for første gang, skal være vitne, i en kriminalsak.

Så er politiet korrupte, og liksom bruker utspekulerte metoder, som ikke hører hjemme i et demokrati da, (må man vel si).

For å liksom å fakke forbrytere, da.

Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

For sånn trodde jeg ikke at Norge var, da.

For det her så jeg på som snusk, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu som hadde blitt rana, i det her ranet.

Det var ei lyshåra dame, fra Nummedal, (der bestemor Ågot jo også var fra, som vel nevnte for hu Nummedals-dama, under jobbintervjuet), da.

(Hu lyshåra dama, hu het vel Ingunn hu og, muligens.

Noe sånt.

Og hu spilte kirkeorgel, husker jeg.

Og hu var samboer med en ung mann, på hennes alder vel, i et borettslag, like over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde, da).

Og hu fra Nummedal, hu var også nede og vitnet der, (på politihuset på Grønland).

Men så ble det et ran igjen, noen måneder seinere da, (eller noe).

Og da overhørte jeg det, at regionsjef Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud, (i butikken), at politiet på politihuset på Grønland, hadde sagt det til han, at 'de folka der', (altså hu fra Numedal og meg), de ville de ikke ha ned på politihuset igjen.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg overhørte også det, etter det første ranet vel, (det som var da kjøle og frysediskene ble bytta ut).

At Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud.

At endelig så var det en butikksjef som hadde vært på vakt, under et ran.

Og så hadde likevel raneren kommet seg unna.

(Noe sånt).

Så Jon Bekkevoll, han sa noe som var helt motsatt, av det som Rimi lærte bort, på ranskurs, da.

Fra det jeg overhørte at han sa til Jan Graarud, på Rimi Nylænde der, da.

Etter et av de ranene som hadde vært på Rimi Nylænde, i 1999, da.

(Så Jon Bekkevoll han la liksom et slags press på meg, da.

Siden jeg da liksom fikk skylda for at raneren kom seg unna, da.

Enda jeg jo hadde lært det, på ranskurs, at vi Rimi-ansatte ikke skulle prøve å stoppe disse ranerne, da.

Så 1999 ble et vanskelig år for meg, da.

Og mora mi døde jo også, noen måneder etter de her ranene, (var det vel).

Så det var ikke bare bare, for meg, å jobbe som butikksjef, på Rimi Nylænde, må jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 43: Juleølsmaking 1997

Noen måneder før jul, i 1997, (må det vel ha vært).

Så fikk jeg to billetter, til Mack sin juleølsmaking, av butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

Denne juleølsmakinga, den var på en pub, på et hjørne, i Stortingsgata, (husker jeg).

Og jeg hadde jo alle seinvaktene, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

(Og jeg var vel den eneste assistenten der, (på Rimi Bjørndal), det andre halvåret, i 1997.

Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen uker før det her, så hadde Rimi Bjørndal fått en ny medarbeider, (husker jeg).

Og det var en kar, ved navn David Hjort, som hadde jobbet, på en is og kake-cafe, (eller noe sånt), i første etasje, på Oslo City, før det her, da.

(Noe sånt).

Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg om hva jeg syntes, om søknaden, til David Hjort, som hu viste meg da, (og som vel hadde ligget, inne på kontoret der, en stund).

Men jeg var ikke butikksjef der, men likevel så spurte Skodvin meg om råd, da.

Og jeg var jo ikke vant til å ansette folk heller.

Men David Hjort, han hadde vel skrevet, i søknaden sin, at han hadde hatt problemer, med sjefen sin da, (eller noe), på Oslo City der, da.

Så jeg gjorde et poeng av det, og sa at det kanskje ikke var så positivt, da.

Men likevel, så ble David Hjort ansatt, på Rimi Bjørndal, like etter det her da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg syntes jo at jeg hadde fått det til å fungere rimelig greit, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

Alle kassadamene jobba bra, liksom.

Men det var litt skjørt også, syntes jeg.

For det her var mye russedamer, (som Therese Gulliksen, osv.), som jeg var litt redd for at, kunne være lette å påvirke, til å sette seg på bakbeina osv., da.

(For selv om Therese Gulliksen var russ.

Så var hun også en nøkkelmedarbeider da, på vaktene mine.

Siden hu var omtrent den eneste kassadama, (ved siden av Shomaila Butt), som klarte å ta melka, da).

Og når man da fikk en sosial pratmaker, (kan man vel kanskje kalle han), som David Hjort, (som jeg så på som en potensiell urostifter, for han ble så fort kjent, med de her kassadamene, da), inn i butikken.

Da ble jeg litt redd, (må jeg innrømme), for at det velfungerende maskineriet, (må man vel kalle det), som jeg hadde fått bygget opp, på Rimi Bjørndal, skulle begynne å streike, da.

Så jeg hadde egentlig ikke noe annet valg, (sånn som jeg så for meg dette), annet enn å liksom begynne å dulle litt, med David Hjort, da.

For jeg ville jo ikke at det samarbeidet, som jeg hadde fått bygget opp, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

Og karrieren min, i Rimi.

Skulle gå i vasken da, liksom.

Så jeg måtte nesten være litt sånn kameratslig og jovial ovenfor han David Hjort da, husker jeg, at jeg syntes.

Sånn at han ikke skulle begynne å prate for mye 'piss' liksom, til for eksempel Therese Gulliksen da, siden de begge bodde på Bjørndal, osv.

For David Hjort, han hadde jo hatt problemer, med sjefen sin, på den forrige jobben sin, osv.

(På Oslo City der).

Så jeg var litt skeptisk til han, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort, han jobba vel både seinvakter og tidligvakter, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og Kristian Kvehaugen, hva han tenkte på, da han ga meg de billettene til den juleølsmakinga, det veit jeg ikke.

Han kunne vel like gjerne ha spytta på meg, omtrent.

For den juleølsmakinga, den begynte klokka 20, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og Rimi Bjørndal stengte jo også klokka 20, da.

(På den her tida, ihvertfall).

Men så skulle jo fire kasser, samt tippekassa, telles, da.

Så det var ofte at jeg ikke var ut døra der, før rundt klokka 21, da.

(Avhenging av om det var diff i kassene, eller ikke, da).

Og så skulle jeg jo ta bussen, ned til sentrum, da.

En buss som tok cirka en halvtime, vel.

Og så måtte jeg gå, fra Jernbanetorget og til Stortingsgata, da.

Så jeg ville nok ikke være framme, på den her juleølsmakinga, før nærmere klokka 22, da.

Altså et par timer etter at den hadde begynt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg var vant med litt av hvert, fra butikksjef Kristian Kvehaugen, da.

Som for eksempel da han kom hjem fra den Rimi-turen, og var så sur på Rimi-Hagen, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

Og sønnen hans, Thomas Kvehaugen, han sa jo at Kristian Kvehaugen hadde brukt utgått ketsjup, istedet for gjær, da han lagde hjemmebrent, da.

Så jeg så nok på Kristian Kvehaugen, som en litt rar døl, da.

Som jeg liksom måtte leve med, da.

Til jeg ble forfremmet til butikksjef, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre, med de her juleølsmaking-billettene, da.

For jeg var jo vant med, fra Rimi Nylænde, å gi bort sånne reklame-ting, til medarbeiderne, da.

Selv om jeg bare var assistent der.

Thomas Sanne fikk vel for eksempel en kassett, med en Madonna-sang på da, ('Rain', vel).

Og de fleste andre der fikk vel også noe vel.

Unntatt Henning Sanne vel, som vel da vel begynte å klage litt vel.

Men dette var ikke noe personlig, fra meg, mot Henning Sanne.

Men dette var bare sånne reklame-ting, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, rundt omkring, på Rimi Nylænde der, da.

Og som jeg da bare ga til den medarbeideren, som stod nærmest liksom, da.

Og som ikke hadde fått noe før, da.

(Noe sånt).

For jeg rydda vel litt her og der, på Rimi Nylænde, når jeg hadde tid, innimellom mine faste arbeidsoppgaver.

(Som assistent der, da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg ga de her juleølsmaking-billettene, til David Hjort, da.

For han jobba tidligvakt, den dagen, som juleølsmakinga var, da.

Og David Hjort, han var den eneste, som jeg jobba sammen med, på seinvaktene.

Som var heltidsansatt, da.

Så derfor ga jeg de billettene til han, da.

Og da tenkte jeg vel også det, at David Hjort, kanskje ville roe seg ned litt, og ikke stifte noe uro liksom, på jobben, hvis jeg prøvde å være litt kul mot han, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det som skjedde da.

(Dagen etter, eller noe).

Det var at David Hjort så inviterte meg også, ned på den juleølsmakinga, da.

Etter jobben.

For da skulle David Hjort holde av noe øl til meg da, sa han.

For det var mulig at de billettene bare gjaldt for gratis øl, da.

Og så var puben åpent som vanlig, fra klokka 21, eller noe sånt, da.

(Noe sånt).

Så jeg gikk innom Stortingsgata da, (husker jeg), på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, en torsdag eller fredag, (eller hva det var), da.

Og utafor den puben der, (som jeg ikke husker hva heter nå).

(Men den lå vel på et hjørne vel, (mener jeg å huske), litt lenger fra Stortinget enn Peppes Pizza der, vel).

Så møtte jeg David Hjort, og ei rødhåra dame, (var hu vel), som han var sammen med, da.

Og som het Heidi vel, (og som var fra Nord-Norge vel), og som jobba på den samme kafeen, i første etasje, på Oslo City der, (like ovenfor JC der vel), hvor David Hjort også hadde jobba, da.

Og det var også ei ung dame, fra en Rimi, i Bærum eller Oslo Vest, (eller noe), sammen med David Hjort og Heidi der da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg stakk så vidt innom den puben, som lå på det hjørnet der, da.

Mens David Hjort og den stod utafor puben der, (litt nærmere Stortinget), da.

Men den gratis juleølsmakinga, den var vel over, vel.

Og da så jeg hu Monika, som hadde jobba, på Rimi Munkelia, da jeg begynte der.

Og som på den her tida, vel var butikksjef, på Rimi Nylænde.

Og jeg så også en Mack-konsulent, (en ganske kraftig kar med høyt hårfeste vel), som jeg ikke likte, husker jeg.

(For han pleide noen ganger å si 'vi sneiks', til meg.

Da han var ferdig, med jobben sin, på Rimi Nylænde der, da.

På den tida, som jeg jobba, som assistent der da, (husker jeg)).

Men jeg så ikke noen andre kjente der, da.

Så jeg bare gikk ut igjen, da.

For jeg skjønte det sånn, som at den utdelinga, av gratis juleøl, var ferdig, da.

Men jeg var ihvertfall såvidt innom den puben, da.

Som på det tidspunktet vel hadde åpnet dørene sine for vanlige folk og, (og ikke bare for juleølsmakere, vel).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort han hadde holdt av en flaske juleøl til meg, da.

Og den måtte jeg drikke i Stortingsgata der da, (husker jeg).

For David Hjort og dem, de hadde tatt med den flaska, ut fra den puben der da, (husker jeg).

Men hvorfor David Hjort og dem ikke venta på meg, inne på den puben.

Det veit jeg ikke.

Det klarte jeg vel ikke å finne ut av, (tror jeg).

(For jeg var vel kanskje litt stressa etter jobben, da.

Og jeg hadde aldri vært på noe sånn juleølsmaking før, da.

For jeg var ikke så opptatt av reklame og sånn, liksom da.

Og det var vel mest butikksjefer, som dro på sånn juleølsmaking, muligens.

Og jeg så vel kanskje på Rimi-butikksjefer, som litt harry, da.

Som Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, pleide å gjøre et poeng av, at han syntes at Rimi-butikksjefer generelt var, noen ganger, (husker jeg)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort han dro så med oss andre, til Valentinos, i Torggata der, (husker jeg).

Og jeg drakk opp de pengene jeg hadde i lommeboka mi, (mener jeg å huske).

Og så stakk David Hjort og hu Heidi hjem, da.

Og før David Hjort dro hjem, så stakk han til meg en femtilapp, til taxi hjem, (mener jeg å huske).

Og jeg var litt full da, så jeg tok imot det her lånet, da.

Og etter at David Hjort og Heidi, hadde dratt hjem.

Så spurte jeg hu fra Bærum, da.

Om hu hadde lyst til å prøve internett.

(Som jeg jo hadde hjemme, i Rimi-leiligheten min).

Og det hadde hu lyst til, da.

Så vi gikk gjennom den tunnelen, der hvor det er Piccasso-malerier, i regjeringskvartalet der, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og så tok vi vel muligens en drosje, (eller om vi gikk), opp til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen der, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og vel hjemme hos meg.

Så lot jeg hu Bærumsdama chatte på sol-chat, da.

Med en kar, som jeg såvidt hadde chatta med før der.

(For den chatten pleide å være litt treig, da.

På den her tida, ihvertfall).

Og det var en som kalte seg DeFord, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

(Noe sånt).

Og som jeg lot chatte litt med hu Bærumsdama, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Bærumsdama og jeg.

Vi satt jo i den Ungbo-sofaen, og chatta, da.

Og etterhvert så begynte vi å kose litt der, da.

Jeg husker ikke om vi klinte.

Men etterhvert, så havna vi i senga mi, ihvertfall da.

(Den rammemadrassen, som jeg hadde fått kjøpt billig, av Magne Winnem, (mens jeg bodde på Ungbo der).

Der hvor jeg hadde pult hu So What-dama, hele natta, halvannet år, (eller noe), før det her, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da husker jeg det, at jeg satt på et musikk-program, med Winamp, som jeg hadde på PC-en.

Som var kobla til stereoanlegget, da.

Og at spesielt en sang som het '1979 (Moby Remix)', med Smashing Pumpkins, hørtes bra ut, mens jeg lå og pulte med hu Bærumsdama da, (husker jeg).

(Og hu Bærumsdama, hu gikk vel også inn i ekstase, mens vi hørte på den sangen, hvis jeg skjønte det riktig.

Hu stønna eller sukka ihvertfall, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at det gikk for meg.

Så var jeg så varm, (husker jeg).

At jeg gikk for å kjøle meg ned litt, ved terrassedøra der, da.

Som stod halvåpen vel.

(Noe sånt).

Og da så jeg det, at det brant, inne i den falleferdige bygården, i Waldemar Thranes gate 3 der, da.

En bygård som lå kanskje 10-20 meter, fra terrassen min, da.

(Noe sånt).

Og da, så ringte jeg brannvesenet og rapporterte om den her brannen da, (husker jeg).

Og jeg kikka også i den nederste skuffen, under stereoanlegget mitt der.

For jeg lette etter en hammer, (eller noe), som jeg hadde der.

For jeg lurte på om jeg burde starte brannalarmen, i Rimi-bygget der, da.

Og da husker jeg at hu Bærumsdama fulgte med.

For i den skuffen, så hadde jeg også noe sånn rensevann, fra Clerasil, (husker jeg).

Som jeg hadde pleid å bruke, da jeg bodde på Ungbo, da.

For jeg pleide å ha noen kviser nå og da, (selv om jeg var langt oppe i 20-åra), som jeg var rimelig flau over, da.

Og da husker jeg at hu Bærumsdama, la merke til den Clerasil-flaska, vel.

Så da følte jeg meg litt dum, da.

Eller, hu Bærumsdama.

Hu var kanskje litt umoden, da.

Hvis hu så ned på meg, (som jeg syntes at det virka som, på ansiktsuttrykket hennes, ihvertfall), siden jeg måtte kjøpe Clerasil-produkter, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg så an den brannen litt.

Og brannvesenet dukka opp, i Waldemar Thranes gate der, ganske raskt.

Så jeg bestemte meg for det, at den brannen ikke var alvorlig, at jeg behøvde å starte brannalarmen, da.

For den brannen, (som jeg regna med at noen uteliggere, hadde starta, antagelig).

Den ble ikke sterkere og sterkere, da.

Men det var vel heller motsatt.

At den ble svakere og svakere, (eller holdt seg på samme nivå), da.

Og jeg ringte også en drosje, husker jeg.

For hu Bærumsdama, da.

Og ga henne noen hundrelapper, for å ta den drosja, hjem til Bærum, da.

Så jeg måtte ha hatt en god del penger, i lommeboka, på Valentinos, likevel.

Så hvorfor jeg tok imot den femtilappen, fra David Hjort.

Det veit jeg ikke.

Men jeg var vel kanskje rimelig full, da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Bærumsdama, hu gikk ut, for å vente på drosjen, da.

Og drosjesjåføren, (som hørtes litt tøff ut vel), ringte meg, og sa at han ikke fikk kjørt fram til der jeg bodde, da.

For det stod en brannbil og sperra der, da.

Jeg svarte da, at han kunne stå å vente, ved apoteket der.

(Enda litt lenger fra der jeg bodde, enn der brannbilen stod, da).

Og jeg hadde vel også fått mobilnummeret, til hu Bærumsdama, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg ringte henne, og ba henne, om å gå bort til ved apoteket der, for å møte drosjen der, da.

Noe hu vel gjorde vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dagen etter, så dro jeg på jobb, som vanlig, på Rimi Bjørndal, da.

Men jeg nevnte vel ikke, for David Hjort, (eller noen andre), at jeg hadde fått hu Bærumsdama, i bingen, vel.

(Det tror jeg ikke, ihvertfall).

For jeg ville liksom ha litt avstand til David Hjort, da.

Og etter det her, så ble jeg bedt mye ut på byen, da.

På house-party-er, osv.

For Toro, (Thor Arild Ødegård), på jobben, (på Rimi Bjørndal), han var jo DJ, da.

Så David Hjort og meg, vi ble bedt med overalt, på techno-party-er osv., av Toro, da.

For Toro, han fikk oss ført opp, på masse gjestelister, på kule fester, på Rockefeller og Chateau Neuf, osv. da, husker jeg.

(Så det var mye som skjedde, i månedene etter det her da, må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg møtte hu Bærumsdama en annen gang og, husker jeg.

Jeg ringte henne fra jobben, på Rimi Bjørndal.

(Og da lurer jeg på om Vanja Bergersen overhørte at jeg ringte.

Mener jeg at jeg overhørte, at hu prata om, til noen der, ihvertfall).

Og da møtte jeg hu Bærumsdama, utafor Saga kino der, husker jeg.

Også gikk vi oppover Hegdehaugsveien der.

Og bort Josefines gate.

Og videre fra Bislett stadion der.

Og til St. Hanshaugen.

Også satt vi på Underwater Pub der, (i første etasje der), og drakk en halvliter, eller to, husker jeg.

Også dro vi hjem til meg igjen, i Waldemar Thranes gate 5, som var et kvartal cirka unna Underwater Pub der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så hadde vi sex på Ungbo-sofaen da, husker jeg.

Men da lå hu bare hu Bærumsdama helt stille, på ryggen, husker jeg.

Uten å bevege seg, da.

Og da kjeda jeg meg litt, da.

Så jeg begynte å fingre henne litt, (og sånn), da.

Og jeg kjeda meg fortsatt da, siden hu bare lå der, da.

Så jeg stakk en finger til, inn i anus på henne da, (husker jeg).

Også husker jeg det, at jeg liksom bevegde fingertuppene mine mot hverandre, da.

På hver sin side av veggen, som var mellom skjeden og anusen hennes, da.

Og den veggen, den var ganske tynn da, (husker jeg).

Så jeg kunne fint føle fingertuppene mine, når jeg liksom gnidde de mot hverandre, på hver sin side av den veggen, da.

Noe jeg gjorde siden hu bare lå der naken da, (uten å bevege seg), på Ungbo-sofaen min, da.

(Uten at jeg tenkte meg så mye om, må jeg vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her, så lå jeg og knulla litt oppå hu Bærumsdama, da.

I en time ihvertfall vel.

(Noe sånt).

Men så begynte hu å klage, da.

For hu begynte å få dårlig tid, da.

Og da, så sa jeg det, at jeg skulle prøve å kjappe meg litt, (med å komme fram til orgasme, da).

Og da, så gjorde liksom hu Bærumsdama noe med fitta si, da.

(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

Sånn at hu stramma fitta si litt da, (eller noe sånt).

Sånn at jeg da kom ganske raskt, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og før hu stakk, så gikk også hu Bærumsdama litt rundt, i leiligheten min, mens hu var naken, da.

Og da husker jeg at jeg syntes det, at fitta hennes var så stygg, da.

For de indre kjønnsleppene hennes.

De hang liksom ned, nedfor de ytre kjønnsleppene, da.

Mens hu stod naken foran meg, mens jeg satt i sofaen der da, (må det vel ha vært).

Så det husker jeg at jeg reagerte litt på, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og noe annet som også var rart, med hu Bærumsdama.

Det var at hu brukte så kjedelig undertøy, da.

Hu brukte sånne lang underbukser og sånn, da.

Nesten som vi hadde i militæret, da.

Så det var nesten som noe undertøy, som en bestemor kunne ha brukt da, husker jeg.

Så det var vel ikke en sånn dame, som man trodde, at skulle bli med på sånne her 'stevnemøter med nogo attåt', kanskje da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter det her, så ringte jeg hu Bærumsdama en gang til, da.

(Når jeg begynte å få lyst på et nummer igjen, da).

Men da ville hu ikke møte meg da, (av en eller annen grunn).

Men hu ringte meg et par ganger, da.

Og den ene gangen, så ville hu at jeg skulle bli med henne på en eller annen slags skoleavslutning, av noe slag, ute i Bærum da, (må det vel ha vært).

Men det gadd jeg ikke, for jeg syntes ikke at jeg kjente henne så godt, da.

Og da begynte jeg vel også å lure litt på hvor gammel hu her dama egentlig var, da.

For jeg regna vel med at hu var over atten, siden hu hadde vært på juleølsmaking og Valentinos, liksom.

Men jeg var ganske stressa, på den her tida, og datet også en finsk dame, (som jeg hadde møtt på nettet), da.

I tillegg til at jeg var litt på sjekker'n, med hu Vanja Bergersen, da.

Og Hava og Sema, de flørte jo også ganske mye, på bussen til og fra jobben, da.

Og jeg hadde alle de festene, til Toro og David Hjort, da.

Og jeg hadde irc og jobbing osv. og, da.

Og jeg trente vel også, tror jeg, på Sentrum Treningsstudio der da, på søndagene.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men hu Bærumsdama, hu ringte også og sa, at hu skulle ha noe prosjektarbeid, på skolen, en gang, (husker jeg).

Noe om Edvard Munch, (eller noe sånt), vel.

Og da ville hu at jeg skulle låne noen bøker, om han, for henne, på biblioteket, da.

Og det gjorde jeg også da, jeg gikk og lånte noen bøker, (på en fridag vel), om han Edvard Munch, på Hoved-Deichmann der, da.

Men hu kom aldri for å hente de bøkene, da.

Så jeg leverte de vel tilbake, et år eller noe seinere, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min Bok 5 - Kapittel 27: Mer fra Rimi Bjørndal

På Rimi Bjørndal, så skjedde det en gang noe krøll, med lablene, en mandag morgen, (husker jeg).

Ihvertfall så ble butikksjef Kristian Kvehaugen og jeg, enige om det, å vente litt, med å ta lablene, da.

(På grunn av at det var et eller annet spesielt, da).

Og da assistent Irene Ottesen, kom på jobb, klokka 13 da, (var det vel).

Så klikka hu da, (må man vel si).

For da ringte hu og rapporterte Kristian Kvehaugen og meg, til hovedkontoret, da.

Fordi at vi liksom hadde gjort noe galt, da.

Når dette bare var en prioritering, av arbeidet, som vi syntes at virka fornuftig, da.

(Selv om jeg ikke husker nøyaktig detaljene, rundt det her nå, må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så fikk jeg ansvaret, for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

Og etter at Irene Ottesen hadde rapport Kristian Kvehaugen og meg, (var det vel).

Så likte jeg ikke så bra å jobbe sammen med henne, da.

Så jeg fikk etterhvert avtalt med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen, om at jeg jobba alle seinvaktene.

(For jeg er b-menneske, da.

Og jeg satt også vanligvis oppe, hele kvelden, mens jeg chatta og quizza, på irc, da.

Og så jeg la meg sånn i 3-4-tida, om natta da, som regel.

Og så stod jeg opp cirka klokka 12 da, (var det vel).

Og heiv meg inn i dusjen.

Og barberte meg og pussa tenna.

Og så kjørte jeg til jobben, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For på Rimi Bjørndal, på tidligvaktene, så var det sånn, at det var to ledere, som jobba, da.

(Ifølge turnusen, som dem fulgte der, på den tida, som jeg begynte å jobbe der, da).

Mens på seinvakta, så var det bare en leder som jobba, da.

Så når jeg fikk alle seinvaktene.

Så slapp jeg å jobbe sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, mer enn en time, hver dag, da.

(Nemlig mellom klokka 13 og 14, da.

For klokka 14, da gikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hjem.

Som regel på slaget, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da var det sånn, på mandagene.

At jeg kom på jobb klokka 13, da.

Også måtte jeg ta tippeoppgjøret, da.

Som kan være ganske omstendelig.

(Ihvertfall hvis det er noe som ikke stemmer).

Og da husker jeg det.

At når jeg dreiv på med det.

Og gikk mellom tippekassa og tellerommet der, da.

Så pleide spesielt Kristian Kvehaugen, (men også tildels Irene Ottesen vel), å liksom glane stygt på meg, som om jeg gjorde noe galt, da.

Så det virka som for meg, at de ble skikkelig irriterte, hvis jeg ikke ble ferdig med tippeoppgjøret, før klokka 14, da.

For dem var så nøye på det, (virka det som for meg, ihvertfall), at dem skulle få gå hjem, nøyaktig på minuttet, da.

Mens jeg stressa med det her tippeoppgjøret, da.

Men jeg ble jo så godt som alltid ferdig, før klokka 14.

Så jeg skjønte vel egentlig aldri det, hvorfor de så så stygt på meg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg lurte vel kanskje på det.

Om grunnen til at Kristian Kvehaugen så så stygt på meg.

Var det, at han var alkoholiker.

Thomas Sæther mente ihvertfall det, husker jeg.

(Han sa til meg det en gang, at butikksjefen var alkoholiker, da).

Og Kristian Kvehaugen, han kjøpte tre sånne 'alkis-bomber', som kasserne der, (var det vel), kalte dem, hver dag, da.

Nemlig tre sånne 0.7-litere, med Ringnes-pils, da.

Men om det er nok til å bli kalt alkoholiker, det veit jeg ikke.

Men jeg husker det, at når Elin og Magne Winnem skulle gi et eksempel, på hvorfor de ikke ville jobbe hele livet ut, i butikk.

Så sa de bare 'se på Kristian'.

For de mente det, at butikk-folk, ofte så mye eldre ut, enn det de var, da.

Også brukte de Kristian Kvehaugen som eksempel, da.

Fordi at han så så herja ut da, (mente de vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men siden jeg ble ansvarlig for tippeoppgjøret, på Rimi Bjørndal.

Så fikk jeg etterhvert et sånt kommisjonærkort da, av butikksjef Kristian Kvehaugen.

Så da kunne jeg gå på Bislett stadion, (husker jeg), på søndagene.

(For det var bare et par-tre minutter, (eller noe), å gå, fra Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen der, da).

Og få en gratis billett, i Søndre Sving der, da.

Når Vålerenga spilte eliteserie-kamper.

Siden jeg var tippekommisjonær, da.

Og det var spesielt på den tida, som Drillo ble trener for Vålerenga, (husker jeg).

At det hendte, at jeg brukte det kommisjonærkortet, for å få komme inn gratis, på Bislett stadion der, da.

Og det kommisjonærkortet, det ga rett til to billetter da, (så det hendte et par ganger, at jeg også dro med noen andre folk dit).

(Selv om det kommisjonærkortet bare gjaldt for billetten i Søndre Sving, (som var den svingen, som liksom var nærmest St. Hanshaugen der), som egentlig var noen av de billigste billettene, hvis jeg ikke tar helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Irene Ottesen og jeg, vi var også en gang på et ganske kort seminar, (eller noe sånt), på Royal Christiania hotell, (husker jeg).

I forbindelse med at Norsk Tipping, begynte med et nytt spill, (eller noe sånt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men når Rimi feira noe slags jubileum, (mener jeg at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin sa, ihvertfall).

(På fjellet, eller noe sånt, vel).

Da var jeg det jeg som måtte passe på butikken da, (husker jeg).

For da fikk Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen billett dit da, (husker jeg), men ikke jeg.

(Noe jeg ikke klagde så mye på, (må jeg innrømme).

For jeg var ikke så vant til å feste sammen med alle de høye sjefene i Rimi liksom, da.

Og for eksempel, så pleide Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, å si noe sånt, som at den typiske Rimi-butikksjef, var 'harry'.

Så jeg syntes nok kanskje, at det var mer artig, å være på byen i Oslo, for eksempel, og prøve å sjekke opp damer, enn å dra på en sånn formell jubileumstur, (eller hva det var igjen), med Rimi, da).

Og da dem kom tilbake igjen, til butikken, da.

Så klagde Kristian Kvehaugen fælt, (husker jeg), på Rimi-Hagen, da.

For da fortalte Kristian Kvehaugen det, (husker jeg), at han sagt 'hei', til Rimi-Hagen da.

Men da, så hadde ikke Rimi-Hagen svart engang.

Så Kristian Kvehagen ble rimelig fornærma, da.

For han hadde vel jobba i Rimi, i tjue år, (eller noe sånt).

Så han syntes nok det, at han ble dårlig behandla da, av Rimi-Hagen.

Og Kristian Kvehaugen sa også det, (husker jeg), at han var sikker på det, at Rimi-Hagen var 'homo'.

Siden Rimi-Hagen smilte så fælt, når han var i media og sånn da, (sa Kristian Kvehaugen).

(Noe sånt).

Noe jeg ikke hadde lagt merke til selv, hvis jeg skal være ærlig.

For jeg var så mye på irc og sånn, da.

Så jeg så ikke så mye på TV, (og jeg leste ikke så mye i Se og Hør, for eksempel), på den her tida, da.

(Selv om jeg pleide å ha på TV-en, selv om jeg var på nettet, liksom.

Men da kikka jeg bare på TV-en hvis det var noe spesielt, som ble sagt, som fanget interessen min, på nyhetene, og sånn, da).

For jeg syntes at internett, var mye artigere, enn TV, for eksempel, da

Med unntak av humorprogrammet, 'Åpen Post', som jeg var 'fan' av, og som jeg pleide å ta opp, på video da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 88: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVII

Noen måneder før jeg skulle operere kneet, på Aker Sykehus, våren 1996.

(Mens jeg fortsatt jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde).

Så pratet butikksjef Elisabeth Falkenberg med ei dame, i kassaområdet, (husker jeg).

Hu dama fortalte om at hu hadde ei datter, som hadde skadet kneet, mens hu spilte håndball.

Og de hadde funnet ut det, at hun ikke skulle operere skaden, men bare kutte ut idretten, da.

Og jeg syntes at denne samtalen, (som foregikk like foran meg), var rimelig spesiell, (husker jeg).

Det var nesten som at denne pratinga var spesielt myntet på meg, (husker jeg at jeg syntes at det virka litt som).

(For jeg venta jo på operasjon, for en lignende skade, på Aker Sykehus, på den her tida).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Henning Sanne, han sa en gang, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).

At det ikke var noen som gikk med hvite skjorter lenger, på byen.

De eneste som gikk med hvite skjorter, på byen, (fremdeles), det var Jehovas Vitner, (eller noe sånt da), sa Henning Sanne, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Henning Sanne mente også at fredag var en kjedelig dag å gå ut på, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Han mente at det var onsdag, som var 'lille lørdag', (hvis jeg husker det riktig).

(Og de her tingene, (om at onsdag var lille lørdag og at ingen gikk med hvite skjorter på byen lenger).

Det sa Henning Sanne 'utenom sammenhengen' da, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det første året, som jeg bodde, på Ungbo.

Så smurte jeg meg noen brødskiver, en gang, (husker jeg).

Noe jeg vel vanligvis ikke pleide å gjøre.

For jeg spiste vel for det meste pizza og potetgull, (og sånn), i årene før det her.

Men jeg prøvde vel å være litt 'normal', når jeg flytta inn på Ungbo der, da.

(Og jeg tømte vel til og med askebegeret, på stuebordet, om kvelden, før jeg la meg, (den første kvelden der), mener jeg å huske.

Siden jeg måtte gjøre det, da jeg leide et rom, hos Mette Holter og Arne Thomassen, hvor jeg bodde, før jeg flytta til Ungbo.

For Mette Holter, (mener jeg å huske at det var), mente det, at den siste som gikk og la seg, måtte rydde stuebordet, (og tømme askebegeret osv., da).

(Noe jeg nok ikke ville ha gjort, hvis jeg hadde bodd aleine.

Da hadde jeg nok heller rydda stuebordet, etter at jeg hadde stått opp, dagen etter, (for å si det sånn).

Så jeg var nok nesten litt 'under pisken', da jeg bodde, hos Mette Holter og Arne Thomassen der, på Furuset).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, som jeg smurte meg noen brødskiver, det første året, som jeg bodde, på Ungbo der, da.

Så smalt det fra Wenche, (som var en av de tre, som bodde på Ungbo, da jeg flytta inn der), at 'har hesten bursdag, eller?'.

Så hu Wenche, hu gikk litt nærme da, vil jeg si.

Jeg var vel ingen frøken som spiste veldig tynne brødskiver, heller.

Men jeg var vel heller litt bortskjemt, fra å ha bodd, hos faren min, på 80-tallet.

Så det var vel heller sånn, at jeg pleide å bare spise ferskt brød.

Og så kaste resten av brødet, (hvis det var noe igjen), dagen etter, da.

(Det mener jeg at jeg gjorde, det året jeg bodde, på Abildsø, ihvertfall).

Så derfor skjærte jeg kanskje litt tjukke brødskiver, da.

Men det var vel firkanta brød, som jeg spiste og, tror jeg.

Men hva spiller det for noen rolle, liksom.

Hvis jeg tok mye pålegg på brødet også, mener jeg.

Jeg skjønte egentlig ikke hvor hu Wenche ville hen.

Hva angikk dette henne, liksom.

Det var nemlig sånn, på Ungbo, at vi hadde vært vårt skap.

Og hver vår husholdning, da.

Så det var ikke sånn at det ble mindre brødmat på Wenche liksom, hvis jeg spiste tjukke brødskiver.

Så hvorfor hu fikk et sånt 'anfall', på grunn av måten jeg lagde brødskiver på, det veit jeg ikke.

Selv om hu viste meg vaskekjelleren der, en gang.

(Som var vanskelig, for meg å finne, siden den vaskekjelleren, lå gjennom rimelig mange kjellerganger, osv., da).

Så betydde jo ikke det, at jeg ville det, at hu Wenche skulle blande seg opp i hvordan mat jeg spiste, osv.

Jeg flytta ikke til Ungbo fordi at jeg ville ha en mor, liksom.

Nei, grunnen til at jeg flytta til Ungbo, det var bare fordi at Mette Holter sa at jeg måtte flytte, og jeg ikke fant noe annet, siden jeg ikke fikk så lang frist til å flytte da, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Selv om onkel Håkon hadde sagt det, på 80-tallet, at Drammens Is var den beste isen.

Så var det ikke sånn, at jeg hørte så mye på onkel Håkon, akkurat.

(For han var liksom en skøyer og en luring, da.

Så man måtte liksom ta det han sa med en liten klype salt, noen ganger, syntes jeg.

Han var liksom en morsom person da, som ofte hadde et skøyeraktig uttrykk, mens han pratet om noe, ofte på et 'halvkvedet' eller gåtefullt vis, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg må innrømme det, at jeg syntes det at Henning Olsen is, var den beste isen, når det gjaldt to-liters plastbokser, ihvertfall.

Og jeg hadde jo 'dilla' på Crystal Pepsi, (og jeg syntes også at 7-UP var en god brus), som de ikke solgte, på Rimi, da.

Så noen ganger, så kunne jeg ta T-banen en stasjon lenger, til Helsfyr, (istedet for til Brynseng), når jeg skulle hjem fra jobb, (hvis jeg ikke jobbet seinvakt, da).

Og da kunne jeg dra innom en Kiwi-butikk, som jeg visste om, som lå der Etterstad Supermarked, (eller noe), hadde ligget, det siste året, som jeg gikk, på NHI.

Og der hadde de 7-UP, til en ganske billig pris, for to-litere, da.

Og det kom bra med for meg, som hadde slutta å drikke cola.

Og som ikke tjente så utrolig bra, på Rimi.

Og de hadde også billige to-liters spann, med Henning Olsen-is, der da.

Den isen kosta kanskje 17-18 kroner, for to liter, da.

(Noe sånt).

Og den isen, den var laget av ekte kremfløte da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og her i England, (hvor jeg bor nå), så får man ikke halvparten så god iskrem, for den samme prisen, (vil jeg si).

Fløte-iskrem, er vel en av de få matvarene, som er billigere i Norge, enn i England, (tørr jeg å påstå, ihvertfall).

For den isen, som er like billig, her i England.

Det er ikke fløteiskrem, (vil jeg si).

Men den isen, den smaker som om den er laget på laboratorium, (eller noe sånt), synes jeg.

Og hvis jeg kjøper den billigste iskremen, (her i England), så ender det vel oftest med at jeg kaster den uspist, (må jeg innrømme).

Så ikke med de to-liters plastboksene, med fløteis, fra Henning Olsen-is, (som jeg pleide å kjøpe, i Norge).

De var veldig gode, (og også billige da), vil jeg si.

Jeg pleide å kjøpe to-liters-bokser der, med smaken sjokoladeis med sjokoladebiter.

Også la jeg den boksen i fryseren da, på Ungbo.

Og så fant jeg meg en spiseskje, i bestikkskuffen der, (som vel var felles), på kjøkkenet, på Ungbo, da.

Også spiste jeg iskrem rett fra boksen da, foran TV-en, i stua, på Ungbo, der.

Noe som kanskje hjalp litt på humøret mitt, på den her tida.

For jeg var nok litt nedfor, de gangene, som jeg satt, og spiste den iskremen.

(Vil jeg tippe på, ihvertfall).

Antagelig siden man vel ikke kan si, at det var et så utrolig bra arbeidsmiljø, på Rimi Nylænde.

Og de to-liters-boksene, med is, som de solgte, på Rimi.

De var mye kjedeligere, (det var Tress og krokan-is, osv., vel), enn de slagene, som de hadde, på Kiwi da, (vil jeg si).

For Rimi sluttet vel med sjokolade-is, i to-liter-bokser, (mener jeg å huske).

Og Kiwi, de hadde jo den kjempegode smaken, i billige to-liters-spann, nemlig sjokoladeis med sjokoladebiter da, (fra Henning Olsen-is, (som nevnt ovenfor)).

Så da hendte det at jeg nesten snek meg inn, på Kiwi, (selv om jeg jo jobba, på Rimi), på Helsfyr der da, og kjøpte noen is og brus-slag, som de ikke hadde på Rimi, da.

(For det ble litt vel kjedelig, (noen ganger), vil jeg si, å bare spise mat, fra Rimi og ICA, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud fortsatt jobba på Rimi Nylænde, vel.

Så husker jeg det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle fikse noe av den 'finurlige' mekanikken, på den 'rare' flaskeautomaten, som vi hadde der, (flaskene gikk jo i et rør ned i kjelleren, så flaskebordet så litt ut som noe professor Baltazar kunne ha laget kanskje, med masse forskjellige valser, (og andre deler da), som det ganske ofte var problemer med), med vaselin.

Butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde tatt med seg noe vaselin hjemmefra vel, og prøvde å fikse flaskeautomaten, ved å smøre på den vaselinen, på noen valser, (eller noe), da.

Mens hu sa at det var mye man kunne bruke vaselin til, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Jeg sendte en e-post til Etterstad videregående

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

---

Klage

---

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>	Sat, Aug 11, 2012 at 10:16 PM
To: Etterstadvgs@ude.oslo.kommune.no
Hei, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, fra 1998 til 2000, så dukka min tidligere kollega Henning Sanne opp der, og sa det, at eplene Golden Delicious, (også kjent som gule epler), de innehold absolutt ikke noe næring eller vitaminer, eller lignende. Disse eplene var bare laget for å selge, sa Sanne. Jeg har gått på NHI, også på Helsfyr. Og jeg har en halvbror, Axel Thomassen, som har gått på kokkelinja, hos dere. Der gikk også Henning Sanne, et par år, før Axel vel. Har Sanne lært det om de eplene hos dere? Stemmer det han sa, eller var det bare 'skrønings'? Har også bodd på Ungbo, og av medboerne der, det var Rune, fra Stovner vel. Han ble det sagt om, at var homo, men han var likevel sammen med Hildegunn, som bodde, på Ungbo. Rune sa at frossen kjøttdeig tinte raskere i kaldt vann. (Enn i varmt vann). Dette hadde han lært hos dere, fikk jeg inntrykk av. Lærer dere bare bort skrøner, på skolen deres? Med hilsen Erik Ribsskog

Min Bok 4 - Kapittel 74: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIII

En av de tingene, som inspirerte meg til å slutte å drikke cola, (siden jeg var avhengig av det), og å røyke, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Det var det, at jeg leste en avisartikkel, (i enten VG, Dagbladet eller Aftenposten vel), om en brite, (en adelsmann eller en i overklassen vel), som hadde sagt det, (ifølge en britisk avis vel), at det var den britiske arbeiderklassen, sin egen feil, at de ikke kom noen vei i livet.

For de brukte alle sine penger på røyk og sprit, da.

Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

Og jeg ble vel også kanskje litt faenivoldsk.

Og tenkte sånn, at nå skal jeg søren meg slutte å være avhengig av cola, (og å slippe å ha cola som en fast utgift, på budsjettet mitt, da).

Og så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, noen måneder senere, (i 1994, må det vel ha vært), på Rimi Nylænde, gjorde narr av meg, (må man vel si), for at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet.

Så slutta jeg å røyke og da.

(Og dette var vel også litt på grunn av at Pia bare hadde gått inn på rommet mitt, og tatt noen røykpakker fra meg, midt på natta.

Den natten til søndag, som hu hadde tre afrikanere på overnattingsbesøk, uten å si fra til oss andre, på Ungbo, først, (som husreglene sa at man skulle gjøre, da)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg slutta å drikke cola og røyke.

Så fikk jeg jo litt bedre råd.

Og jeg husker at jeg kjøpte meg en ny sommerjakke, fra Warners, på Steen og Strøm, våren 1995, (må det vel ha vært).

Og jeg kjøpte meg jo også Dr. Martens sko, på rundt den samme tida, mye siden Elin fra Lambertseter, hadde mobba butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg, (på jobben), for at ingen av oss, hadde 'ordentlige sko', (som hu sa).

Og en gang, da jeg skulle gå inn i garderoben, på Rimi Nylænde der.

(Kanskje fordi at jeg var ferdig, med å jobbe, den dagen, eller noe).

Så overhørte jeg det, at Henning Sanne, stod i garderoben og prata om at jeg hadde kjøpt meg ny jakke og nye sko, da.

Han prata med en kollega da, (muligens Pål, eller Magne eller Morgan Lunde, kanskje), om at hvordan kunne jeg ha råd til så fin jakke og sånn, for jeg tjente vel ikke så bra, som assisterende butikksjef.

Så jeg synes at Henning Sanne gikk litt nærme meg, da.

Men jeg tok ikke det her opp med noen, (det jeg overhørte).

Men hvis jeg hadde hatt en butikksjef, som jeg hadde vært mer på bølgelengde med kanskje, enn det jeg var, med Elisabeth Falkenberg.

Så hadde jeg kanskje tatt det opp, da.

Men utover på 90-tallet, så ble det også sånn, i Rimi, at det ble problemer å få tak i nok ansatte.

Så det ble nok kanskje sånn, at butikklederne i Rimi, nesten måtte finne seg i hån, fra sine 'undersotter', (som bare jobba i Rimi, mens de utdannet seg, til å jobbe med noe annet), noen ganger.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg mener også litt vagt å erindre, at Henning Sanne og Wenche Berntsen, pleide å flørte litt, på jobben.

(Like etter at Wenche Berntsen begynte å jobbe, på Rimi Nylænde, vel).

Og jeg lurer på om de gikk ned på toalettene, (ved spiserommet der), for å 'ha seg' litt, en gang.

Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.

Dette husker jeg dessverre ikke helt klart.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Henning Sanne gikk forresten på kokkeskole, på Helsfyr, på den her tida.

(Den samme kokkeskolen, som halvbroren min Axel, begynte på, et år eller to seinere vel).

Og en gang, som jeg la opp frukta, (selv om dette vel var, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde muligens, (fra 1998), for jeg mener at frukta da var ved inngangspartiet, til butikken).

Så sa Henning Sanne til meg, om epleslaget Golden Delicious, (eller gule epler, som de også ble kalt, i Rimi), som jeg dreiv å la opp.

At de eplene, de inneholdt ikke noe næring.

De eplene, de var bare laget for å se fine ut, (eller om det var for å smake godt).

Ifølge Henning Sanne, da.

(Mens han var innom som kunde, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Så skulle jeg møte Glenn Hesler, etter jobb, i Ekeberghallen.

For vi skulle spille badminton der, med Skøyenåsen Badmintonklubb, da.

(Som vi begge ble medlemmer i vel.

Jeg mener ihvertfall at jeg betalte kontingenten der et år, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det varte og rakk, før Glenn Hesler dukka opp der, da.

Så jeg spurte noen folk, som spilte fotball der, om jeg kunne bli med.

(For Ekeberghallen er rimelig stor, da.

Så mange folk kan trene samtidig der).

Og de folka, de sa at det var greit, at jeg ble med, da.

Det var fem folk, som spilte fotball.

Og de var rimelig gode, da.

Det ene laget, det bestod av to svære forsvarsspillere og en ung, rask spiss.

Mens det andre laget, det bestod av to allround-spillere da.

(Må man vel si).

Og jeg ble vel med på laget til de to allround-spillerne, da.

Og disse folka, de var rimelig gode, til å spille fotball.

(Må jeg vel si).

Så jeg ble sliten, da.

(Jeg har seinere lurt på om de tre folka, på det ene laget, var kriminelle fanger, eller noe.

Og om de to allround spillerne var fangevoktere, (eller politifolk), eller noe.

For de her folka sa nesten ikke noe, (mens de spilte), da.

Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

Det her er bare noe jeg har lurt på, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da Glenn Hesler omsider dukka opp der, (i Ekeberghallen).

Så skulle han spille badminton, med en gang, da.

Og han skjønte ikke det, at jeg var sliten, etter den her fotballsparkinga, da.

Så han klagde på meg, over at jeg var sliten, da.

(Av en eller annen grunn).

Så Glenn Hesler, han er vel ikke helt som vanlige folk, tror jeg.

Andre ville vel kanskje ha skjønt det, at man blir sliten, av å spille mot gode folk, i fotball.

(Det er nok ikke umulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 56: Enda mer fra Rimi Nylænde

Elisabeth Falkenberg, hu hadde forresten en bror, som var kriminell, (mener jeg at hu sa).

Og jeg pleide alltid å ta flaskebordet, som det første jeg gjorde, når jeg kom på jobb, vel.

Men en gang, så stod det en kar jeg ikke visste hvem var, og stabla flasker, ved flaskebordet vårt, da.

Og da sa Elisabeth Falkenberg at det var broren hennes, da.

Og han hadde visst ikke vært snill, så Elisabeth Falkenberg straffet han, ved at han måtte tømme flaskebordet, da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før hu Solveig, (som var fra Sogndal, eller Stryn, eller noe, på Vestlandet), slutta, på Rimi Nylænde.

En gang i 1994 eller 1995 vel.

Så sa Elisabeth Falkenberg det til meg, husker jeg, at jeg ikke skulle bestille så mye sjokolade.

For det ble så varmt i butikken om sommeren, så vi burde ikke ha så mye sjokolade, i hyllene, ved kassene, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en av grunnen til at jeg slutta å røyke.

Det var fordi at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu sa til meg det, at jeg var flink til å jobbe, selv om jeg røyka når jeg tok flaskebordet, (eller noe).

Så det irriterte meg da, husker jeg.

At hu gjorde et poeng ut av at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet, da.

Så det motiverte meg til å slutte å røyke da, husker jeg.

Men da ble jeg også lettere irritert, på jobb.

Og jeg prøvde også å gjøre det sånn, som jeg sa til de ansatte, (hvis de spurte).

At hvis de ble sure på en kunde, så gå å slå i veggen, på lageret, (eller noe).

Men ikke få noe anfall ute i butikken, liksom.

Og så var det noe jeg ikke likte da, som noen sa til meg.

(Antagelig butikksjef Elisabeth Falkenberg eller Hilde fra Rimi Hellerud, da).

Så jeg sparka hælen, på den ene Dr. Martens-skoen min, inn i veggen, på lageret, ved kontoret der, på Rimi Nylænde.

Og da gikk det hull i veggen, husker jeg.

For det veggen var visst bare laget av en gipsplate, eller noe, da.

(Men det var en gammel bygning, så det var ingen som reagerte noe på det, tror jeg.

Det ble ihvertfall aldri tatt opp, av noen.

Og jeg tror ikke jeg nevnte det selv heller.

Men de andre som jobba der, de visste vel det, at jeg nettopp hadde slutta å røyke, tror jeg).

Så det var ikke bare bare å slutte å røyke, husker jeg.

Det er sikkert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rimi Nylænde, det var jo en liten butikk.

Og jeg kjente jo mange folk som jobba på de to andre Rimi-butikkene på Lambertseter.

Nemlig på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da.

Så da de ringte Rimi Nylænde, (noe som hendte ganske ofte), og spurte om vi hadde noen folk, som kunne jobbe.

Så pleide jeg som oftest å prøve å få til noe, da.

For jeg syntes det, at da var ikke vår butikk så 'lillebror', liksom.

Hvis vi ofte klarte å låne bort medarbeidere, da.

Og Rimi var jo liksom mer enn Rimi Nylænde og, da.

Så vi prøvde å hjelpe de andre Rimi-butikkene da, når de ringte, da.

Men jeg husker en gang, som Henning Sanne hadde jobba på Rimi Karlsrud, (var det vel).

På en fredag, vel.

Så hadde det vært rotete, på flaskerommet, på lørdagen.

Siden jeg ikke hadde rydda det så nøye, siden vi var en medarbeider mindre, (dagen før), siden Henning Sanne var lånt bort, da.

Og da klikka nesten Henning Sanne, husker jeg.

For da ble det så mye for han, å gjøre, på lørdagen, da.

Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.

Jeg kunne jo fortalt han om hvordan det var, å jobbe på flaskerommet, på OBS Triaden, den lørdagen, i 1991 eller 1992 vel.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).

Men det gjorde jeg ikke, da.

Jeg bare la merke til det, at han ikke syntes at det var like artig, som meg, å liksom få Rimi Nylænde til å hevde seg litt, i forhold til de andre, lokale Rimi-butikkene, da.

Så det er mulig at jeg slutta å mase så mye, på de ansatte, om de kunne jobbe i andre butikker, etter den her episoden, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på den tida, som Elisabeth Falkenberg og meg, var de eneste lederne, på Rimi Nylænde.

(Som jo var det første halvåret, av 1995).

Så velta Elisabeth Falkenberg en melkecontainer, når hu dreiv og tok melka ut av heisen da, husker jeg.

Også forsvant hu vel, sånn at jeg måtte plukke opp det meste av sølet, da.

Omtrent halvparten av de 160 melkekartongene, (som det er plass i, i en sånn container), var ødelagte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så dreiv jeg å kjørte en pall, som var ekstra høy, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

Fordi at noen hadde bedt meg om å ta opp den pallen, vel.

Og da stod butikksjef Elisabeth Falkenberg og en selger vel, og så på at jeg kløna med å ta opp den pallen, da.

For den pallen var så høy da, så det var vanskelig å få oversikten, når man kjørte den.

Og da smalt det fra han selgeren at jeg var nybegynner, eller noe, da.

I butikkfaget.

Siden jeg hadde problemer med den pallen, da.

Men jeg hadde jo leika med jekketraller, som guttunge, på verkstedet til farfaren min, Øivind Olsen.

(Og kjørt rundt på de, inne på Strømm Trevare der).

Så hvis det var noen som var vant med jekketraller, så var det vel meg.

Men det han selgeren ikke skjønte, det var at den pallen var så høy da, at det var vanskelig å få oversikten, når man prøvde å styre den, da.

For vanligvis så hadde jeg ihvertfall ikke noe problem, med å styre pallene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Elisabeth Falkenberg, hu var jo med, i Rimi sin motorsykkelklubb, Hakon Raiders.

Og hu skulle selge motorsykkelen sin en gang, husker jeg, og hadde den stående, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.

Og samtidig, så hadde Rimi en kampanje, hvor man kunne vinne nettopp en motorsykkel.

Og da ble vi som jobba som ledere i Rimi, oppfordret til å være kreative, når det gjaldt å utforme den kampanjen, da.

Så da fikk jeg Elisabeth Falkenberg med på, (etter en del overtaling), å bruke motorsykkelen hennes, som del av den kampanjen, da.

For da ble det en artig kampanje, sånn som hovedkontoret ville ha da, (tenkte jeg).

Selv om motorsykkelen til Elisabeth Falkenberg vel var av et annet merke, enn den motorsykkelen, som man kunne vinne, i den konkurransen, da.

Men det ble nok ihvertfall den mest bemerkelsesverdige kampanjen, i Rimi Nylænde sin historie, vil jeg nok tippe på.

(Noe sånt).

Det var det liksom noe som skjedde, i en ellers ganske stille butikk vel, hvor nesten alt tuslet og gikk, etter kjente rutiner, da.

(Og Elisabeth Falkenberg sørget for å få tatt bilder, av både henne selv og meg vel, oppå den sykkelen, mens den stod i butikken der, da.

Bilder som vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin kommenterte om, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren 1994, (var det vel).

Så kjøpte butikksjef Elisabeth Falkenberg et sånt plakatstativ, som hu satt utafor butikken, langs Lambertseterveien der, da.

Og som hu brukte til å avertere for forskjellige tilbud, da.

Og da jeg ble låseansvarlig, sommeren 1994, så fikk jeg jo høre om hvor viktig det var, at jeg tok inn det skiltet, hver kveld, da.

For ellers så kunne det bli stjålet, da.

Og på en lørdag, som jeg hadde fri.

Så hadde Glenn Hesler og jeg, (og muligens også Axel), vært og spilt tennis og/eller fotball, på Lambertseter der, da.

Og så kjørte Glenn Hesler Lambertseterveien hjem, (på veien tilbake til Ungbo, på Ellingsrudåsen), da.

Og dette var i sju-åtte-tida om kvelden, kanskje.

Etter at Rimi Nylænde hadde stengt da, og alle hadde gått hjem.

Og da la jeg merke til det, (da vi kjørte forbi), at det skiltet fortsatt stod ute, da.

Så da fikk jeg Glenn Hesler til å stoppe bilen, sånn at jeg fikk gjemt det skiltet litt, langs sida av butikken der da, (var det vel).

(Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da.

Sånn som Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud mente at det kom til å bli, hvis vi ikke tok det inn om kvelden).

Og da jeg kom på jobb, mandagen etter.

Så jobba jeg vel seinvakt, da.

Også henta jeg det skiltet, da.

Og forklarte at det var jeg som hadde gjemt det, da.

(Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da).

Siden Elisabeth Falkenberg hadde glemt å ta inn skiltet sitt selv, da.

Enda hu, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), formante at det var så viktig, at man tok inn det her skiltet, om kvelden, da.

Så da hadde nok Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud trodd at noen hadde stjålet det skiltet, tror jeg.

(Hvis de hadde lagt merke til, at det var borte, i det hele tatt, da).

For dem ble vel litt rare i maska, tror jeg, da jeg gikk og henta det skiltet, vel.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.