PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
Viser innlegg med etiketten Butikksjef Johan (Rimi Bjørndal år 2003). Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Butikksjef Johan (Rimi Bjørndal år 2003). Vis alle innlegg
onsdag 10. august 2022
tirsdag 9. august 2022
onsdag 24. mars 2021
tirsdag 27. november 2018
Kommunisten Knut Mørk, (som jeg kjenner fra Magne Winnem sin bursdag, i 1992), henger fortsatt med, i Norsk Butikkdrift/Rimi
https://www.purehelp.no/m/company/details/norskbutikkdriftas/931186744
PS.
Lars Boye Halvorsen, (som også er i Norsk Butikkdrift sitt styre).
Han husker jeg godt, fra min tid, som Rimi-leder, (noe jeg jobba som, fra 1994 til 2004).
Da jeg jobba som butikksjef på Rimi 3164 Lambertseter/Rimi Nylænde, (noe jeg jobbet som fra høsten 1998 til høsten 2000).
Så var Boye, (som han ble kalt), ansatt i Rimi sin sikkerhetsavdeling.
Og han hadde min butikk, som en av sine butikker.
Så hvis det var ran eller ansatte som stjal.
Så var Boye en av de første, som jeg måtte ringe, da.
(For å si det sånn).
Og Boye røyka og bodde på Bjørndal, (noe som jeg ikke syntes, at var, så imponerende, for å si det sånn).
('Svenske tilstander', sier vi jo nå.
Og da kunne man nesten like gjerne nevnt Bjørndal, (som jeg ofte hørte, at ble kalt, en 'ghetto').
Så en sikkerhetsansvarlig som bor, i Rinkeby, (eller egentlig Bjørndal), liksom.
Sammen med 'pakkisene' og sigøynerne, (Karoli bor like ved Bjørndal).
Da kan man kanskje lure litt.
Må man vel si).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Da jeg seinere jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
(Noe jeg jobba som fra høsten 2000 til våren 2001).
Så skulle 'plutselig' distriktsjef Anne Neteland ha med Boye, på et møte, om driften, av butikken.
Og da var det ikke åpenbart, hva Boye sin rolle var.
(Vil jeg si).
Men da jeg seinere begynte, som låseansvarlig, (ved siden av studier ved HiO IU), på Rimi Bjørndal, høsten 2002.
Så var det sånn, at Boye etterhvert, (noen måneder før jeg slutta der, i desember 2003), ble distriktsjef, med ansvar for blant annet Rimi Bjørndal.
(Sånn som jeg husker det).
Og fra da jeg jobba, på Rimi Kalbakken, som butikksjef.
Så virka det som, at Boye var med på driftsmøtet, som representant for sikkerhetsavdelingen.
(Noe som vel ikke virker så artig, (for butikksjefen).
At noen fra sikkerhetsavdelingen skal være med på møtet med distriktsjefen.
For å si det sånn).
Men da Boye plutselig var distriktsjef, (et par år seinere), så ble jeg overrasket, (husker jeg).
For å gå fra sikkerhetsavdelingen til drift.
Det er vel ikke så vanlig.
(Hvis jeg skulle tippe).
Så det at Boye var med på det nevnte møtet, til distriktsjef Anne Neteland, (med meg), på Rimi Kalbakken, (i 2000 eller 2001).
Det kan ha vært på grunn av, at Anne Neteland hadde ansvaret, for Boye sin opplæring, som distriktsjef.
(Noe sånt).
Og Boye gjorde også mye rart, som distriktsjef.
Han gikk blant annet mellom meg, (som da var låseansvarlig), og en butikksjef ved navn Johan.
(Når det gjaldt hvordan man skulle rydde flaskerommet på Rimi Bjørndal.
Dette var på en travel lørdag, (som jeg hadde ansvaret for butikken), vel.
Og Boye var vel egentlig bare innom, for å handle.
Sånn som jeg husker det).
Så Boye tok ikke ting ordreveien, da.
(Som man vel sier)
Noe jeg klagde på, til Boye, (den nevnte lørdagen), husker jeg.
For jeg fikk mer enn nok arbeidsoppgaver, fra butikksjef Johan, (i den hektiske butikken).
(Vil jeg si).
Men butikksjef Johan, var verre enn Hitler, (må jeg si).
For han tålte ikke at jeg, (eller noen av de andre ansatte), spurte om noe engang, (husker jeg).
(Det skulle bare være enveis-kommunikasjon, fra denne Johan, (som var en svær homse fra Telemark/Grenland).
Husker jeg).
Så det var ikke sånn, at jeg kunne gitt en beskjed, (til Johan), fra Boye heller.
(For å si det sånn).
Så jeg måtte bare si til Boye, at dette måtte han selv ta, med Johan.
(Husker jeg).
Siden at jeg hadde mer enn nok arbeidsoppgaver, (som skulle gjøres den dagen), fra før.
Og hvis Boye og jeg, liksom skulle drevet butikken, bak ryggen, til butikksjef Johan.
Så ville det bare blitt surr, (vil jeg si).
Og som en umyndiggjøring, av butikksjef Johan.
(Må man vel si).
Noe som kanskje ville vært greit, på en måte.
Siden at butikksjef Johan var som Hitler.
(For å si det sånn).
Men jeg tenkte kanskje ikke så langt, da.
(På den tida).
Mitt perspektiv, var fram til våren 2005, da jeg ville vært ferdig, med min bachelor-grad/utdannelse, i IT, (fra HiO IU).
(Og arbeidsmarkedet/utsiktene for folk med den utdannelsen, var bra, i 2003, osv.
Så jeg kunne da sett fram til en årslønn, på kanskje 600.000.
(Som var en del, på den tida).
Og slutta i Rimi, (med alle sine intriger/trakassering osv., som jeg har om, i en arbeidssak).
Og mitt perspektiv var også fram til våren 2004, da jeg ville vært ferdig, med høyskolekandidat-delen, av den samme utdannelsen.
For det var sånn, at man fikk en høyskolekandidat-grad, (i IT), etter to år.
Og en bachelor-grad, (i IT), etter tre år.
Hvis alt gikk etter planen. (på HiO IU).
Og jeg hadde også mange fag/vektall, fra NHI, (fra studier der drøye ti år tidligere), som jeg kunne spe på med.
(For å få den og den graden).
Så mitt fokus var ikke egentlig på å drive Rimi-butikken.
(På den tida).
For jeg var på vei ut av Rimi.
Så det siste jeg ønsket, var å bli blandet inn, noen nye intriger/tull.
(For det hadde det vært nok av, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
For å si det sånn).
Så jeg måtte bare be Boye, om å ta det, med Johan.
Men det er klart, (vil jeg si), at det var et problem, at butikksjef Johan, var sånn, at han ikke tålte, at man sa noe til han.
(Noe lignende har jeg ikke hørt om, hverken før eller siden.
I arbeidslivet).
Og det var også et problem, at butikksjef Johan, la for mange arbeidsoppgaver, på de ansatte, i en av Norges mest hektiske butikker, (må man vel si).
(Snitthandelen var veldig lav.
Siden at de som bodde, i 'ghettoen', ofte hadde dårlig råd.
For å si det sånn).
Blant annet så var det sånn, at 'Rimi Bjørndal-negerdama', begynte å okke seg, om at vi drevet for hardt.
(Sånn som jeg husker det).
Og jeg hadde tidligere lært, (som sjauer, en jobb jeg ble shanghaiet, (av min tidligere stefar Arne Thormod Thomassen), til å være med på, noe jeg har skrevet om i Min Bok 2).
At man ikke skulle _løpe_ og jobbe.
(Som jeg begynte med.
Siden at det var så høy timelønn, i denne jobben.
Som kun varte, i en helg).
Man skulle _gå_ og jobbe.
(Lærte jeg, av en sjaue-kollega, som var Tønsberg, vel.
Noe sånt).
Men på Rimi Bjørndal, (under butikksjef Johan), så måtte man nesten jogge rundt, for å rekke det man skulle.
Man måtte stresse rundt ihvertfall, (vil jeg si).
Og jeg trengte ofte, å slappe av, både søndag og mandag.
Etter å ha jobba, fra 12 til 19, (var det vel), på Rimi Bjørndal, (som leder), på lørdagene.
Så hektisk var det.
Og jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal, på midten av 90-tallet og, (som assistent).
Og da gikk det stort sett greit å jobbe der, (jeg måtte ikke hvile i flere dager etter å ha jobba i seks-sju timer liksom).
Men da var det sånn, at man brukte huet.
Man tok høyde for, at Rimi Bjørndal var kanskje Norges mest hektiske butikk.
Og derfor så gikk vi ikke, for hypermarked/Matland-standard, (på alle tørrvare-hyllene), hver dag, liksom.
(For å si det sånn).
Så da butikksjef Johan, (med sine 'Hitler-krav'), ikke var sjef der.
Så var det enklere, å jobbe der.
(Vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Jeg tenkte mer på det, med Boye, som begynte å kommandere meg, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba som låseansvarlig der.
(Noe jeg jobba som fra sommeren 2002 til desember 2003).
Og det var at.
(Muligens i forbindelse med HMS-arbeidet/feltet, i Rimi).
Så var det en slags regel, som sa, (muligens bestemt fra myndighetene).
At det skulle henge et organisasjonskart, (på et bakrom/kontor), i butikken.
Og det organisasjonskartet, er vel da sånn.
(For noen butikksjefer/ledere, (muligens Hilde fra Rimi Hellerud), kom så langt, at de fikk laget organisasjonskart.
Mener jeg å huske).
At butikksjefen er øverst.
Og så går det en strek, (på linjeorganisasjon-vis), fra butikksjefen, og ned, til hver og enkelt ansatt, (inkludert de andre lederne).
(Noe sånt).
Men på butikkens organisasjonskart.
Så er ikke distriktsjefen nevnt engang.
(Sånn som jeg husker det).
Så fra det, så kan man tyde, at distriktsjefen ikke har noe 'business', med å gå rundt, i butikkene, (på fritiden), og kommandere de forskjellige ansatte.
(Må man vel si).
Selv om dette vel må sies, å være, en litt vanskelig sak.
Mange vil kanskje si, at distriktsjefen er sjefen til butikksjefen.
Og derfor så bestemmer distriktsjefen.
Men butikksjefen ble sammenlignet, (av regionssjef Jon Bekkevold), med en administrerende direktør, i et mellomstort (norsk) firma.
Så butikksjefen er en toppleder.
Så da gir det ikke noe mening, å ha en sånn distriktsjef, som går rundt, og 'hersjer', med de ansatte, (og underminerer butikksjefen), i de forskjellige butikkene.
(Vil jeg si).
Da henger det ikke på greip, mye av det, som jeg lærte, i Rimi, (vil jeg si).
(Noe sånt).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Tullet i Rimi, (grunnen til at jeg har arbeidssak osv.), har jeg skrevet mer om, i Min Bok 5.
(Som jeg har publisert, (som en slags føljetong), på denne bloggen.
For noen år tilbake).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
søndag 17. juli 2016
Mer fra Facebook
PS.
Her er mer om dette:
- Samtale startet i dag
07:58Erik Ribsskog
Hei,
er det Fiza, fra Rimi Bjørndal?
Fant deg på kona til David Hjort sin Facebook-side.
(Har ikke noe mer med de å gjøre men).
Hvor lenge hadde dere Johan som butikksjef, på Rimi Bjørndal?
Husker du en lørdag, da du slutta klokka 16 cirka, og noen 'Pompel og Pilt-folk' dukka opp, for å fikse et eller annet, inne på garderoben?
Og jeg hadde glemt, at du hadde begynt, å slutte tidligere.
Så jeg åpna døra, til garderoben.
Og du skreik.
Hva var det de 'Pompel og Pilt-folka' skulle fikse da.
Husker du det?
På forhånd takk for eventuelt svar!
Mvh.
Erik Ribsskog
mandag 5. august 2013
Min Bok 5 - Kapittel 243: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XVI
Det var også sånn, at mens jeg jobba, på Rimi Langhus.
(Dette må vel ha vært etter at jeg begynte å jobbe der for andre gang, (som låseansvarlig), våren 2003).
At jeg noen ganger satt på med Trond Berget, (fra Rimi Langhus), bort til Vevelstad jernbanestasjon, etter jobben.
(Noe sånt).
Og det var vel fordi jeg ikke ville være uhøflig, når Trond Berget spurte om jeg skulle sitte på, (tror jeg).
For å gå i fem minutter, det har vel sjelden vært noe jeg har sett på som et stort problem, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det som var spesielt, med bilen, til Trond Berget.
(Husker jeg at han viste meg.
En gang, da jeg gikk ut av bilen hans, ved Vevelstad togstasjon, da).
Det var at Trond Berget hadde fylt opp hele bagasjerommet, i bilen sin, med en svær subwoofer, til bilstereoen da, (husker jeg).
(Og han hadde vel muligens også et ekstra bilbatteri der, til stereoanlegget.
Noe sånt).
Så man kan kanskje si det da, at Trond Berget var en slags sjefs-råner, (eller noe sånt), da.
(Eller at han var 'über-harry').
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Trond Berget, han hadde vel forresten fått støpt noe slags innlegg, i hardplast, (eller om materialet kan ha vært aluminium), til å sette inn i bagasjerommet, (på bilen sin), da.
Et slags hardplast-innlegg, som hadde rom, til subwooferen, (til bilstereoanlegget hans), blant annet, da.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Trond Berget, han slutta å jobbe, på Rimi Langhus, rundt sommeren 2003, (eller noe sånt), vel.
Og sommeren 2004, (var det vel antagelig).
Så var Trond Berget innom Rimi Langhus, (som kunde), husker jeg.
Og dette var mens jeg rydda, i melkedisken, fra utsida, (altså fra den sida av melkedisken, som kundene tok melka fra), da.
Og da Trond Berget så at det var jeg, som dreiv og 'surra', i melkedisken, (på Rimi Langhus), der.
Så viste han meg en 'keltisk bånd'-tatovering, (tror jeg at det var), som han hadde fått seg, på overarmen sin.
Og så sa han at det var 'tribal', (husker jeg).
Og så gikk han videre, (for å handle), da.
Men hva Trond Berget prøvde å forklare for meg, ved å vise meg, den her keltisk bånd-tatoveringen sin.
Det veit jeg ikke.
Kanskje han prøvde å forklare at han var kelter?
Kelterne var vel de som bodde i England, før anglerne, sakserne og jydene, tok over der.
Kelterne er vel de rødhårede, hvis jeg har forstått det riktig.
Selv om Trond Berget hadde lyst hår, (mener jeg å huske), da.
Så Trond Berget drømte kanskje om å få seg rødt hår, da.
Det er mulig.
(Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte å jobbe, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.
Så hadde jeg ikke garderobeskap, (mener jeg å huske).
Men etterhvert, så fikk jeg garderobeskap.
(Etter at butikksjef Irene Ottesen slutta, en gang i 2003, vel).
Og da, så var jeg ikke vant til, å ha garderobeskap der.
(Ihvertfall ikke et garderobeskap med lås).
Noe sånt.
Så jeg glemte nøkla mine, i garderobeskap-døra, et par ganger, på lørdagene, da.
For det var så masete, på Rimi Bjørndal, etter stengetid, (på lørdagene).
For alt gikk i et veldig raskt tempo, da.
(Og jeg som hadde ledervakta.
Jeg hadde veldig mye å tenke på, da.
Hvis jeg husker det riktig).
Så når det ble en ny ting å huske.
(Nemlig å ta ut nøklene, av garderobeskapet, før jeg dro hjem).
Så ble det en ting for mye, da.
(Noe sånt).
Så det var nok for mye stress, på Rimi Bjørndal, vil jeg si.
(Under han butikksjef Johan, da).
Og jeg måtte jo da dra opp til Rimi Bjørndal igjen, med bussen.
Og ringte vaktselskapet og forklare det, at jeg måtte låse meg inn der.
For å hente nøkla mine, da.
Og vaktselskapet ringte vel også en gang til butikksjef Johan, (mener jeg å huske).
(Og da måtte vel jeg forklare hva som hadde hendt, (over telefonen), til butikksjef Johan, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
(Noe jeg jo jobbet som fra høsten 1998 til høsten 2000).
Så ansatte jeg en gang ei ung dame om het Leyla, (fra Skullerud), husker jeg.
Og hu sa det, (husker jeg), at hu var vant til å bli kalt Laila, på skolen.
Så det var liksom det samme for henne, om man kalte henne Leyla eller Laila da, (husker jeg at hu sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som hu Leyla dukka opp, på jobben.
Så var også distriktsjef Jan Graarud og regionsjef Jon Bekkevoll, i butikken, (husker jeg).
Og jeg mener at jeg overhørte det, at Jon Bekkevoll da sa til Jan Graarud, (om meg), noe lignende av:
'Det er ikke noe rart at han liker å jobbe seinvakter, når han jobber sammen med så pene damer'.
Noe sånt.
Så Jon Bekkevoll tenkte visst bare på damer, (og sånn), da.
Mens jeg tenkte mest på hva som var bra for butikken liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som ny butikksjef, så prøvde jeg liksom å komme litt på 'godfoten', med de ansatte, da.
(Jeg prøvde å få de til å bli mer fornøyde, liksom.
Sånn at de ikke skulle bli ilojale, (eller hvordan man skal forklare det), da).
Så jeg pleide ganske ofte, å la medarbeiderne sitte på hjem, etter jobben.
(På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter).
Og ihvertfall en gang, så kjørte jeg hu Leyla, (og venninna Warzan, som også jobba på Rimi Lambertseter), til Skullerud, (der hu Leyla vel bodde), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
(Dette må vel ha vært etter at jeg begynte å jobbe der for andre gang, (som låseansvarlig), våren 2003).
At jeg noen ganger satt på med Trond Berget, (fra Rimi Langhus), bort til Vevelstad jernbanestasjon, etter jobben.
(Noe sånt).
Og det var vel fordi jeg ikke ville være uhøflig, når Trond Berget spurte om jeg skulle sitte på, (tror jeg).
For å gå i fem minutter, det har vel sjelden vært noe jeg har sett på som et stort problem, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det som var spesielt, med bilen, til Trond Berget.
(Husker jeg at han viste meg.
En gang, da jeg gikk ut av bilen hans, ved Vevelstad togstasjon, da).
Det var at Trond Berget hadde fylt opp hele bagasjerommet, i bilen sin, med en svær subwoofer, til bilstereoen da, (husker jeg).
(Og han hadde vel muligens også et ekstra bilbatteri der, til stereoanlegget.
Noe sånt).
Så man kan kanskje si det da, at Trond Berget var en slags sjefs-råner, (eller noe sånt), da.
(Eller at han var 'über-harry').
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Trond Berget, han hadde vel forresten fått støpt noe slags innlegg, i hardplast, (eller om materialet kan ha vært aluminium), til å sette inn i bagasjerommet, (på bilen sin), da.
Et slags hardplast-innlegg, som hadde rom, til subwooferen, (til bilstereoanlegget hans), blant annet, da.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Trond Berget, han slutta å jobbe, på Rimi Langhus, rundt sommeren 2003, (eller noe sånt), vel.
Og sommeren 2004, (var det vel antagelig).
Så var Trond Berget innom Rimi Langhus, (som kunde), husker jeg.
Og dette var mens jeg rydda, i melkedisken, fra utsida, (altså fra den sida av melkedisken, som kundene tok melka fra), da.
Og da Trond Berget så at det var jeg, som dreiv og 'surra', i melkedisken, (på Rimi Langhus), der.
Så viste han meg en 'keltisk bånd'-tatovering, (tror jeg at det var), som han hadde fått seg, på overarmen sin.
Og så sa han at det var 'tribal', (husker jeg).
Og så gikk han videre, (for å handle), da.
Men hva Trond Berget prøvde å forklare for meg, ved å vise meg, den her keltisk bånd-tatoveringen sin.
Det veit jeg ikke.
Kanskje han prøvde å forklare at han var kelter?
Kelterne var vel de som bodde i England, før anglerne, sakserne og jydene, tok over der.
Kelterne er vel de rødhårede, hvis jeg har forstått det riktig.
Selv om Trond Berget hadde lyst hår, (mener jeg å huske), da.
Så Trond Berget drømte kanskje om å få seg rødt hår, da.
Det er mulig.
(Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte å jobbe, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.
Så hadde jeg ikke garderobeskap, (mener jeg å huske).
Men etterhvert, så fikk jeg garderobeskap.
(Etter at butikksjef Irene Ottesen slutta, en gang i 2003, vel).
Og da, så var jeg ikke vant til, å ha garderobeskap der.
(Ihvertfall ikke et garderobeskap med lås).
Noe sånt.
Så jeg glemte nøkla mine, i garderobeskap-døra, et par ganger, på lørdagene, da.
For det var så masete, på Rimi Bjørndal, etter stengetid, (på lørdagene).
For alt gikk i et veldig raskt tempo, da.
(Og jeg som hadde ledervakta.
Jeg hadde veldig mye å tenke på, da.
Hvis jeg husker det riktig).
Så når det ble en ny ting å huske.
(Nemlig å ta ut nøklene, av garderobeskapet, før jeg dro hjem).
Så ble det en ting for mye, da.
(Noe sånt).
Så det var nok for mye stress, på Rimi Bjørndal, vil jeg si.
(Under han butikksjef Johan, da).
Og jeg måtte jo da dra opp til Rimi Bjørndal igjen, med bussen.
Og ringte vaktselskapet og forklare det, at jeg måtte låse meg inn der.
For å hente nøkla mine, da.
Og vaktselskapet ringte vel også en gang til butikksjef Johan, (mener jeg å huske).
(Og da måtte vel jeg forklare hva som hadde hendt, (over telefonen), til butikksjef Johan, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
(Noe jeg jo jobbet som fra høsten 1998 til høsten 2000).
Så ansatte jeg en gang ei ung dame om het Leyla, (fra Skullerud), husker jeg.
Og hu sa det, (husker jeg), at hu var vant til å bli kalt Laila, på skolen.
Så det var liksom det samme for henne, om man kalte henne Leyla eller Laila da, (husker jeg at hu sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som hu Leyla dukka opp, på jobben.
Så var også distriktsjef Jan Graarud og regionsjef Jon Bekkevoll, i butikken, (husker jeg).
Og jeg mener at jeg overhørte det, at Jon Bekkevoll da sa til Jan Graarud, (om meg), noe lignende av:
'Det er ikke noe rart at han liker å jobbe seinvakter, når han jobber sammen med så pene damer'.
Noe sånt.
Så Jon Bekkevoll tenkte visst bare på damer, (og sånn), da.
Mens jeg tenkte mest på hva som var bra for butikken liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som ny butikksjef, så prøvde jeg liksom å komme litt på 'godfoten', med de ansatte, da.
(Jeg prøvde å få de til å bli mer fornøyde, liksom.
Sånn at de ikke skulle bli ilojale, (eller hvordan man skal forklare det), da).
Så jeg pleide ganske ofte, å la medarbeiderne sitte på hjem, etter jobben.
(På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter).
Og ihvertfall en gang, så kjørte jeg hu Leyla, (og venninna Warzan, som også jobba på Rimi Lambertseter), til Skullerud, (der hu Leyla vel bodde), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
torsdag 13. juni 2013
Min Bok 5 - Kapittel 204: Mer fra desember 2003
Mandagen etter julebordet, så skulle jeg jobbe på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
(Dette var nok en av de ekstravaktene, som butikksjef Johan, hadde spurt meg om jeg kunne jobbe, på julebordet).
Jeg husker at jeg syntes at trynet mitt så så rart ut.
(Kanskje det var kulda, fra gåturen etter julebordet.
Som hadde fått trynet til å bli verre.
Hva vet jeg).
Så da jeg gikk på 37-bussen, (var det vel), på St. Hanshaugen.
Så husker jeg at ei dame, på den bussen, sa 'er det en homo?', (eller noe sånt), til sin sidemann, da jeg gikk på bussen.
Så det var tydelig for meg, at det ikke bare var meg, som syntes at trynet mitt så rart ut, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På jobben, så satt butikksjef Johan meg til å rydde mineralvann-hylla, (husker jeg).
(Eller om det var safthylla.
Noe sånt).
Og da jeg kom til noen små bokser, med Schweppes blandevann, (var det vel).
(Som stod ganske høyt oppe).
Så måtte jeg 'skjære firkanter', på en sånn måte.
(På grunn av at varen stod så høyt oppe, da).
At det gikk hull i boksen, og innholdet av den boksen, spurta ut, i trynet mitt, da.
Så dette kan jo ha gjort at trynet mitt ble enda verre.
Hva vet jeg.
(Og jeg husker at en selger stod like ved meg, (ved fruktdisken vel), da dette hendte.
En selger som prata med butikksjef Johan, vel.
Og som kommenterte om det, at jeg fikk sånn blandevann, i trynet, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde rydda den nevnte hylla, (må det vel ha vært).
Så fikk jeg beskjed om å rydde melkedisken, (mener jeg å huske).
Og mens jeg stod der, og rydda melkedisken, (fra utsida).
Så kom Songül Özgyr på jobb, (husker jeg).
Jeg husker at hu stilte seg, en stund.
(Helt stille).
Med rumpa mot meg liksom, mens hu så i retning av brødavdelinga, da.
(Mens hu stod utafor lagerdøra der).
Så om hu skulle vise fram rumpa si.
Eller om hu skulle være uhøflig.
Det veit jeg ikke.
Men noe var det nok.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel antagelig også denne dagen.
At jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av 'mafian'.
To damer, i 40-åra, kanskje.
De stod og 'chattet' sammen, inne i butikken.
Og hu ene sa til hu andre.
(Om meg.
Sånn som jeg skjønte det).
At: 'Han er også forfulgt av mafian'.
(Noe sånt).
Og jeg lurer på om hu dama, som sa det.
Var den samme dama, som mens jeg jobba som assisterende butikksjef, i den samme butikken.
(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).
En gang var innom, (på en mine ledervakter), og lurte på, om Rimi ville bytte rengjøringsfirma, til et firma, som het Kvalitetsrengjøring.
(Dette var ei blond dame, som snakka østlandsdialekt, vel).
Enten så var det hu dama.
Ellers så var det ei annen dame, med et lignende utseende, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
Denne dagen, (eller om det var dagen etter).
At en kjempesvær albaner, (var det vel).
Var innom der, (på Rimi Bjørndal), og glante på navnskiltet mitt, (husker jeg).
Mens han kom med en cirka to kilos kasse med klementiner.
Og spurte: 'Hvor mye koster appelsiner?'.
Og det virka litt rart for meg, at han kjempestore albaneren, skulle glane så mye, på navnskiltet mitt.
Og samtidig spørre et såpass rart spørsmål.
(For det hang vel minst en plakat oppe også, hvor prisen på klementinene stod, da.
Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall.
For jeg tok vel da med han albaneren bort til en sånn prisplakat, antagelig.
Og forklarte hva prisen var, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (på denne mandagen).
At ei av de 'husmødrene', som butikksjef Johan hadde ansatt, (den siste tida vel), på Rimi Bjørndal.
Hu sa til butikksjef Johan, (mener jeg, at jeg overhørte, mens jeg rydda den mineralvann-hylla).
At: 'Hvis det er sånn han ser ut, så skjønner jeg det, at han oppførte seg sånn, på julebordet'.
(Noe sånt).
Så hu ene Rimi Bjørndal-husmora.
Hu syntes tydeligvis ikke at jeg hadde underholdt henne nok, på julebordet, da.
(Noe sånt).
Men var dette kona mi, liksom?
Nei, såvidt jeg visste, så var jeg singel.
Så jeg hadde vel ikke noe plikt, å underholde de forskjellige husmødrene, på julebordet.
Mente nok jeg.
(Uten at jeg sa noe, da.
Dette var bare noe baksnakking, som jeg hørte så lavt.
At jeg ikke kunne være sikker på, at jeg ikke hørte 'syner', liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
En av disse dagene, etter julebordet.
At to lagerhjelper, (en gutt og en jente), satt på gulvet, på lageret, (rett innenfor lagerdøra vel), og jobba med noe greier.
(Jeg kan ikke huske å ha sett det før, at Rimi-medarbeidere sitter på gulvet, mens de jobber.
Men jeg mener å huske at disse gjorde det).
Og da jeg gikk forbi dem, så mener jeg å huske, at jeg overhørte det.
At han gutten sa til hu jente, (som var lyshåra vel).
At jeg liksom var interessert i henne, (eller noe sånt), da.
Bare fordi at jeg kanskje hadde sett litt på hu blondinna, mens jeg gikk forbi dem.
Men det er jo ikke sånn, at fordi at man mer eller mindre tilfeldig ser på en dame.
At man nødvendigvis vil gifte seg med denne dama, (eller noe sånt), liksom.
Så dette ble som noe rart for meg, (må jeg innrømme).
Det var kanskje sånn, at han lagerhjelp-gutten sa det.
At jeg hadde sett på hu lagerhjelp-dama, på julebordet.
Men det kan jo ha vært sånn, at jeg kjeda meg der og.
Jeg hadde jo vært på dette diskoteket, (Spørr Gunnar), under studentida mi, (på NHI), blant annet.
Og jeg hadde jo sjekka opp hu Beate, (fra Matland/OBS Triaden og Rasta), på et tidligere julebord, på Triaden-senteret.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).
Så jeg var kanskje litt vant til å sjekke opp damer, (på Triaden-senteret), da.
Og når man i tillegg drikker en del, utover kvelden.
Så kan det vel bli sånn, at man ser seg litt rundt i lokalet, for å se, om det er noen fine damer der, som man kan prøve å sjarmere, for eksempel.
(Før jeg fikk summet meg, og husket at jeg ikke var på byen, på et diskotek, for eksempel.
Men at jeg var på julebord, med jobben.
Som leder, da.
Selv om jeg bare jobba der en vakt i uka.
Og selv om jeg var den laveste typen, av leder, i en Rimi-butikk.
Nemlig låseansvarlig, da).
Julebord er julebord.
Er det ikke noe som heter det?
Jeg var jo ikke butikksjef akkurat heller, for denne butikken.
Og det var ikke sånn, at jeg prøvde å sjekke opp noen av damene, på Rimi Bjørndal, heller.
(Mener jeg å huske).
Hu blondinna, som jeg prøvde å sjekke opp, nede på diskoteket.
(Da hu Luly, (fra Rimi Kalbakken), kom gående forbi, (på vei til dansegulvet), med en kavaler).
Det var ikke ei Rimi Bjørdal-dame.
Det var ei som jeg aldri hadde sett før.
(Og som jeg regna med at ikke jobba i Rimi).
Og jeg skrev jo også tekstmeldinger, til hu Charlotte, (fra Follo vel).
Som jeg hadde blitt litt kjent med, på irc, (eller noe sånt), noen dager tidligere, da.
Så det var ikke sånn at jeg var 'på' noen av Rimi Bjørndal-damene, (vil jeg si), på dette julebordet.
Jeg prøvde nok bare å ha det litt artig der, (og ikke kjede meg for mye), vil jeg si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På denne mandagen etter julebordet.
(Var det vel).
Så var det sånn, etter at vi fikk varene, (må det vel ha vært).
(Og de varene, (altså Hakon-varene), de dukka vel opp, rundt klokka 16, mener jeg å huske.
Eller, på den her tida, så dukka muligens varene opp seinere.
Det var vel da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), at varen dukka opp cirka klokka 15-16.
Noe sånt).
Uansett, så var det sånn, (husker jeg).
At Toro, Fredrick og meg.
(Som alle tre var låseansvarlige vel, på den her tida).
Vi jobba med å legge opp frysevarene, (husker jeg).
Og mens vi la opp frysevarene.
Så dukka det opp en gjeng, på tre albanere der, (var det vel).
Og den ene av dem, tok meg på ryggen, (eller noe sånt), og sa noe på albansk, (eller noe sånt), vel.
(Mens de nesten løp forbi oss, da).
Og da husker jeg det, at Toro liksom 'så stygt', på de her gjengmedlemmene, da.
(Regner jeg med at de var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter jobben, denne mandagen, (var det vel).
Så dro Toro, Fredrick og jeg, ned til sentrum.
For Toro og Fredrick skulle på en DVD-butikk, som lå ved Egertorget, (husker jeg).
(Det er også mulig at vi spiste på Burger King.
For det pleide vi noen ganger å gjøre.
Spesielt Fredrick pleide noen ganger å mase på meg og/eller Toro.
Om å bli med han, å spise, (etter jobben), på Burger King, da.
Det var ganske vanlig, at Toro, Fredrick og jeg, jobba sammen, på Rimi Bjørndal.
For det hadde vi pleid å gjøre, på torsdags-seinvaktene, vel.
(En vakt som jeg jobba, fra jeg slutta som butikksjef, sommeren 2002.
Og fram til høsten 2003, vel.
Da jeg ble enig med butikksjef Johan, om å bare jobbe lørdagene.
Siden jeg også hadde fått fredags-seinvaktene, på Rimi Langhus, våren 2003.
Og jeg syntes selv, at tre ledervakter i uka, (på to butikker), det gikk ut over studiene da, (for å si det sånn)).
Og da kom det vel også varer, (mener jeg å huske).
(Altså på torsdagene).
Så vareleverings-dagene, de var muligens forrandret, på Rimi Bjørndal, fra da jeg jobba som assistent der.
(Fra 1996 til 1998).
For da fikk vi varer på mandag, onsdag og fredag, (mener jeg å huske).
Mens da jeg jobba som låseansvarlig der, så fikk vi varer, på mandager og torsdager, vel.
Noe sånt).
I andre etasje, (var det vel), i den DVD-butikken, ved Egertorget.
Så visste Toro meg en film, fra Brasil, (eller noe sånt), som han skulle kjøpe seg, (husker jeg).
En film som jeg tror at må ha vært 'City of God', (etter å ha søkt litt på Google nå).
Jeg var ikke i humør, til å se filmer, på portugisisk, akkurat da, (for å si det sånn).
Men jeg kikka litt i den DVD-butikken jeg og.
(Siden Toro og Fredrick hadde dratt meg med dit, da).
Og jeg fant meg en DVD, som het 'Jonny Vang', som jeg ikke hadde hørt om før, vel.
Men som jeg syntes at virka som grei tidtrøyte, (å se på), da.
Og den filmen, den var vel ikke så dyr heller, (tror jeg).
Så jeg kjøpte meg den DVD-en, (mens jeg var der), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi tok T-banen ned til sentrum, (fra Mortensrud), denne kvelden, (Toro, Fredrick og meg).
Så hadde jeg telefonen på lydløs, vel.
Og plutselig så så jeg det, at Thomas Bruun, (han som noen få måneder tidligere, hadde sluttet, som butikksjef, på Rimi Langhus).
Han hadde ringt meg 10-12 ganger, på bare noen ganske få minutter.
(Var det vel).
Noe sånt.
Thomas Bruun ville at jeg skulle bli med han, på møte, i The 5 Percent Community, ute på Fornebu, (husker jeg).
Jeg hadde sagt til Thomas Bruun det tidligere; (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
(På den tida, som Thomas Bruun jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).
At jeg ikke var interessert i pyramidespill, (eller The 5 Percent Community), da.
(Da han spurte meg, om jeg ville blir med, på The 5 Percent Community-møte).
Men Thomas Bruun hadde blitt gæern, (må man vel nesten si).
(Denne kvelden).
Han ignorerte det jeg hadde sagt til han tidligere, (på den tida han jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).
Og trakasserte meg, (må jeg nok si), ved å ringe meg, 10-15 ganger.
For å 'mase', om at jeg skulle bli med, på pyramidespill-møte, da.
Jeg visste vel fram mobilen min, til Toro og Fredrick, mens vi satt på T-banen.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og jeg klagde vel til dem, på at Thomas Bruun, maste så mye, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde kjøpt den DVD-en.
(Og etter at Toro, Fredrick og meg, muligens hadde spist, på Burger King).
Så ringte David Hjort meg, (husker jeg).
David Hjort sa det, at han satt på med en kar, fra Grefsen, (eller noe sånt).
(Det var snakk om en bydel nord for sentrum ihvertfall, mener jeg å huske).
Og at han ville møte meg, ved Gunerius.
Jeg var ved Grensen da, (mener jeg å huske).
Og jeg sa vel til David Hjort, at jeg kunne møte han der, om 'femten minutter'.
(Noe sånt).
Og da droppa David Hjort det, (husker jeg).
Og ville ikke møte meg, likevel.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også sånn, at David Hjort hadde ringt, til Rimi Bjørndal, tidligere den dagen.
(Mens vi la opp frysevarer, vel.
Noe sånt).
Og jeg fikk beskjed om å ringe David Hjort, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og jeg ringte vel hjem til samboer-dama, til David Hjort.
(Nemlig Melina Jørgensen, fra Ammerud).
Men hu var ikke hjemme.
Men mora hennes svarte telefonen der, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Noe jeg syntes at var litt rart, vel.
Og David Hjort, han klagde vel seinere på at jeg hadde ringt fasttelefonen deres, (eller noe sånt).
(Mener jeg vagt å huske, ihvertfall).
For det var visst meninga, at jeg skulle ringe et nytt mobilnummer, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk vel bare hjem, til St. Hanshaugen, (mener jeg å huske).
Og jeg kjøpte vel kanskje med meg en kebab, (eller noe sånt), på veien hjem, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
(Om det var burger eller kebab, (eller hva det kan ha vært), som jeg spiste, etter jobben, den dagen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
(Dette var nok en av de ekstravaktene, som butikksjef Johan, hadde spurt meg om jeg kunne jobbe, på julebordet).
Jeg husker at jeg syntes at trynet mitt så så rart ut.
(Kanskje det var kulda, fra gåturen etter julebordet.
Som hadde fått trynet til å bli verre.
Hva vet jeg).
Så da jeg gikk på 37-bussen, (var det vel), på St. Hanshaugen.
Så husker jeg at ei dame, på den bussen, sa 'er det en homo?', (eller noe sånt), til sin sidemann, da jeg gikk på bussen.
Så det var tydelig for meg, at det ikke bare var meg, som syntes at trynet mitt så rart ut, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På jobben, så satt butikksjef Johan meg til å rydde mineralvann-hylla, (husker jeg).
(Eller om det var safthylla.
Noe sånt).
Og da jeg kom til noen små bokser, med Schweppes blandevann, (var det vel).
(Som stod ganske høyt oppe).
Så måtte jeg 'skjære firkanter', på en sånn måte.
(På grunn av at varen stod så høyt oppe, da).
At det gikk hull i boksen, og innholdet av den boksen, spurta ut, i trynet mitt, da.
Så dette kan jo ha gjort at trynet mitt ble enda verre.
Hva vet jeg.
(Og jeg husker at en selger stod like ved meg, (ved fruktdisken vel), da dette hendte.
En selger som prata med butikksjef Johan, vel.
Og som kommenterte om det, at jeg fikk sånn blandevann, i trynet, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde rydda den nevnte hylla, (må det vel ha vært).
Så fikk jeg beskjed om å rydde melkedisken, (mener jeg å huske).
Og mens jeg stod der, og rydda melkedisken, (fra utsida).
Så kom Songül Özgyr på jobb, (husker jeg).
Jeg husker at hu stilte seg, en stund.
(Helt stille).
Med rumpa mot meg liksom, mens hu så i retning av brødavdelinga, da.
(Mens hu stod utafor lagerdøra der).
Så om hu skulle vise fram rumpa si.
Eller om hu skulle være uhøflig.
Det veit jeg ikke.
Men noe var det nok.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel antagelig også denne dagen.
At jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av 'mafian'.
To damer, i 40-åra, kanskje.
De stod og 'chattet' sammen, inne i butikken.
Og hu ene sa til hu andre.
(Om meg.
Sånn som jeg skjønte det).
At: 'Han er også forfulgt av mafian'.
(Noe sånt).
Og jeg lurer på om hu dama, som sa det.
Var den samme dama, som mens jeg jobba som assisterende butikksjef, i den samme butikken.
(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).
En gang var innom, (på en mine ledervakter), og lurte på, om Rimi ville bytte rengjøringsfirma, til et firma, som het Kvalitetsrengjøring.
(Dette var ei blond dame, som snakka østlandsdialekt, vel).
Enten så var det hu dama.
Ellers så var det ei annen dame, med et lignende utseende, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
Denne dagen, (eller om det var dagen etter).
At en kjempesvær albaner, (var det vel).
Var innom der, (på Rimi Bjørndal), og glante på navnskiltet mitt, (husker jeg).
Mens han kom med en cirka to kilos kasse med klementiner.
Og spurte: 'Hvor mye koster appelsiner?'.
Og det virka litt rart for meg, at han kjempestore albaneren, skulle glane så mye, på navnskiltet mitt.
Og samtidig spørre et såpass rart spørsmål.
(For det hang vel minst en plakat oppe også, hvor prisen på klementinene stod, da.
Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall.
For jeg tok vel da med han albaneren bort til en sånn prisplakat, antagelig.
Og forklarte hva prisen var, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (på denne mandagen).
At ei av de 'husmødrene', som butikksjef Johan hadde ansatt, (den siste tida vel), på Rimi Bjørndal.
Hu sa til butikksjef Johan, (mener jeg, at jeg overhørte, mens jeg rydda den mineralvann-hylla).
At: 'Hvis det er sånn han ser ut, så skjønner jeg det, at han oppførte seg sånn, på julebordet'.
(Noe sånt).
Så hu ene Rimi Bjørndal-husmora.
Hu syntes tydeligvis ikke at jeg hadde underholdt henne nok, på julebordet, da.
(Noe sånt).
Men var dette kona mi, liksom?
Nei, såvidt jeg visste, så var jeg singel.
Så jeg hadde vel ikke noe plikt, å underholde de forskjellige husmødrene, på julebordet.
Mente nok jeg.
(Uten at jeg sa noe, da.
Dette var bare noe baksnakking, som jeg hørte så lavt.
At jeg ikke kunne være sikker på, at jeg ikke hørte 'syner', liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
En av disse dagene, etter julebordet.
At to lagerhjelper, (en gutt og en jente), satt på gulvet, på lageret, (rett innenfor lagerdøra vel), og jobba med noe greier.
(Jeg kan ikke huske å ha sett det før, at Rimi-medarbeidere sitter på gulvet, mens de jobber.
Men jeg mener å huske at disse gjorde det).
Og da jeg gikk forbi dem, så mener jeg å huske, at jeg overhørte det.
At han gutten sa til hu jente, (som var lyshåra vel).
At jeg liksom var interessert i henne, (eller noe sånt), da.
Bare fordi at jeg kanskje hadde sett litt på hu blondinna, mens jeg gikk forbi dem.
Men det er jo ikke sånn, at fordi at man mer eller mindre tilfeldig ser på en dame.
At man nødvendigvis vil gifte seg med denne dama, (eller noe sånt), liksom.
Så dette ble som noe rart for meg, (må jeg innrømme).
Det var kanskje sånn, at han lagerhjelp-gutten sa det.
At jeg hadde sett på hu lagerhjelp-dama, på julebordet.
Men det kan jo ha vært sånn, at jeg kjeda meg der og.
Jeg hadde jo vært på dette diskoteket, (Spørr Gunnar), under studentida mi, (på NHI), blant annet.
Og jeg hadde jo sjekka opp hu Beate, (fra Matland/OBS Triaden og Rasta), på et tidligere julebord, på Triaden-senteret.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).
Så jeg var kanskje litt vant til å sjekke opp damer, (på Triaden-senteret), da.
Og når man i tillegg drikker en del, utover kvelden.
Så kan det vel bli sånn, at man ser seg litt rundt i lokalet, for å se, om det er noen fine damer der, som man kan prøve å sjarmere, for eksempel.
(Før jeg fikk summet meg, og husket at jeg ikke var på byen, på et diskotek, for eksempel.
Men at jeg var på julebord, med jobben.
Som leder, da.
Selv om jeg bare jobba der en vakt i uka.
Og selv om jeg var den laveste typen, av leder, i en Rimi-butikk.
Nemlig låseansvarlig, da).
Julebord er julebord.
Er det ikke noe som heter det?
Jeg var jo ikke butikksjef akkurat heller, for denne butikken.
Og det var ikke sånn, at jeg prøvde å sjekke opp noen av damene, på Rimi Bjørndal, heller.
(Mener jeg å huske).
Hu blondinna, som jeg prøvde å sjekke opp, nede på diskoteket.
(Da hu Luly, (fra Rimi Kalbakken), kom gående forbi, (på vei til dansegulvet), med en kavaler).
Det var ikke ei Rimi Bjørdal-dame.
Det var ei som jeg aldri hadde sett før.
(Og som jeg regna med at ikke jobba i Rimi).
Og jeg skrev jo også tekstmeldinger, til hu Charlotte, (fra Follo vel).
Som jeg hadde blitt litt kjent med, på irc, (eller noe sånt), noen dager tidligere, da.
Så det var ikke sånn at jeg var 'på' noen av Rimi Bjørndal-damene, (vil jeg si), på dette julebordet.
Jeg prøvde nok bare å ha det litt artig der, (og ikke kjede meg for mye), vil jeg si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På denne mandagen etter julebordet.
(Var det vel).
Så var det sånn, etter at vi fikk varene, (må det vel ha vært).
(Og de varene, (altså Hakon-varene), de dukka vel opp, rundt klokka 16, mener jeg å huske.
Eller, på den her tida, så dukka muligens varene opp seinere.
Det var vel da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), at varen dukka opp cirka klokka 15-16.
Noe sånt).
Uansett, så var det sånn, (husker jeg).
At Toro, Fredrick og meg.
(Som alle tre var låseansvarlige vel, på den her tida).
Vi jobba med å legge opp frysevarene, (husker jeg).
Og mens vi la opp frysevarene.
Så dukka det opp en gjeng, på tre albanere der, (var det vel).
Og den ene av dem, tok meg på ryggen, (eller noe sånt), og sa noe på albansk, (eller noe sånt), vel.
(Mens de nesten løp forbi oss, da).
Og da husker jeg det, at Toro liksom 'så stygt', på de her gjengmedlemmene, da.
(Regner jeg med at de var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter jobben, denne mandagen, (var det vel).
Så dro Toro, Fredrick og jeg, ned til sentrum.
For Toro og Fredrick skulle på en DVD-butikk, som lå ved Egertorget, (husker jeg).
(Det er også mulig at vi spiste på Burger King.
For det pleide vi noen ganger å gjøre.
Spesielt Fredrick pleide noen ganger å mase på meg og/eller Toro.
Om å bli med han, å spise, (etter jobben), på Burger King, da.
Det var ganske vanlig, at Toro, Fredrick og jeg, jobba sammen, på Rimi Bjørndal.
For det hadde vi pleid å gjøre, på torsdags-seinvaktene, vel.
(En vakt som jeg jobba, fra jeg slutta som butikksjef, sommeren 2002.
Og fram til høsten 2003, vel.
Da jeg ble enig med butikksjef Johan, om å bare jobbe lørdagene.
Siden jeg også hadde fått fredags-seinvaktene, på Rimi Langhus, våren 2003.
Og jeg syntes selv, at tre ledervakter i uka, (på to butikker), det gikk ut over studiene da, (for å si det sånn)).
Og da kom det vel også varer, (mener jeg å huske).
(Altså på torsdagene).
Så vareleverings-dagene, de var muligens forrandret, på Rimi Bjørndal, fra da jeg jobba som assistent der.
(Fra 1996 til 1998).
For da fikk vi varer på mandag, onsdag og fredag, (mener jeg å huske).
Mens da jeg jobba som låseansvarlig der, så fikk vi varer, på mandager og torsdager, vel.
Noe sånt).
I andre etasje, (var det vel), i den DVD-butikken, ved Egertorget.
Så visste Toro meg en film, fra Brasil, (eller noe sånt), som han skulle kjøpe seg, (husker jeg).
En film som jeg tror at må ha vært 'City of God', (etter å ha søkt litt på Google nå).
Jeg var ikke i humør, til å se filmer, på portugisisk, akkurat da, (for å si det sånn).
Men jeg kikka litt i den DVD-butikken jeg og.
(Siden Toro og Fredrick hadde dratt meg med dit, da).
Og jeg fant meg en DVD, som het 'Jonny Vang', som jeg ikke hadde hørt om før, vel.
Men som jeg syntes at virka som grei tidtrøyte, (å se på), da.
Og den filmen, den var vel ikke så dyr heller, (tror jeg).
Så jeg kjøpte meg den DVD-en, (mens jeg var der), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi tok T-banen ned til sentrum, (fra Mortensrud), denne kvelden, (Toro, Fredrick og meg).
Så hadde jeg telefonen på lydløs, vel.
Og plutselig så så jeg det, at Thomas Bruun, (han som noen få måneder tidligere, hadde sluttet, som butikksjef, på Rimi Langhus).
Han hadde ringt meg 10-12 ganger, på bare noen ganske få minutter.
(Var det vel).
Noe sånt.
Thomas Bruun ville at jeg skulle bli med han, på møte, i The 5 Percent Community, ute på Fornebu, (husker jeg).
Jeg hadde sagt til Thomas Bruun det tidligere; (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
(På den tida, som Thomas Bruun jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).
At jeg ikke var interessert i pyramidespill, (eller The 5 Percent Community), da.
(Da han spurte meg, om jeg ville blir med, på The 5 Percent Community-møte).
Men Thomas Bruun hadde blitt gæern, (må man vel nesten si).
(Denne kvelden).
Han ignorerte det jeg hadde sagt til han tidligere, (på den tida han jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).
Og trakasserte meg, (må jeg nok si), ved å ringe meg, 10-15 ganger.
For å 'mase', om at jeg skulle bli med, på pyramidespill-møte, da.
Jeg visste vel fram mobilen min, til Toro og Fredrick, mens vi satt på T-banen.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og jeg klagde vel til dem, på at Thomas Bruun, maste så mye, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde kjøpt den DVD-en.
(Og etter at Toro, Fredrick og meg, muligens hadde spist, på Burger King).
Så ringte David Hjort meg, (husker jeg).
David Hjort sa det, at han satt på med en kar, fra Grefsen, (eller noe sånt).
(Det var snakk om en bydel nord for sentrum ihvertfall, mener jeg å huske).
Og at han ville møte meg, ved Gunerius.
Jeg var ved Grensen da, (mener jeg å huske).
Og jeg sa vel til David Hjort, at jeg kunne møte han der, om 'femten minutter'.
(Noe sånt).
Og da droppa David Hjort det, (husker jeg).
Og ville ikke møte meg, likevel.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også sånn, at David Hjort hadde ringt, til Rimi Bjørndal, tidligere den dagen.
(Mens vi la opp frysevarer, vel.
Noe sånt).
Og jeg fikk beskjed om å ringe David Hjort, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og jeg ringte vel hjem til samboer-dama, til David Hjort.
(Nemlig Melina Jørgensen, fra Ammerud).
Men hu var ikke hjemme.
Men mora hennes svarte telefonen der, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Noe jeg syntes at var litt rart, vel.
Og David Hjort, han klagde vel seinere på at jeg hadde ringt fasttelefonen deres, (eller noe sånt).
(Mener jeg vagt å huske, ihvertfall).
For det var visst meninga, at jeg skulle ringe et nytt mobilnummer, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk vel bare hjem, til St. Hanshaugen, (mener jeg å huske).
Og jeg kjøpte vel kanskje med meg en kebab, (eller noe sånt), på veien hjem, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
(Om det var burger eller kebab, (eller hva det kan ha vært), som jeg spiste, etter jobben, den dagen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
lørdag 8. juni 2013
Min Bok 5 - Kapittel 203: Julebordet 2003
Rimi Bjørndal, (hvor jeg jobba som låseansvarlig), skulle ha julebord, på Triaden-senteret, (i Lørenskog), i begynnelsen av desember 2003, (må det vel ha vært), husker jeg.
Men jeg kan ikke huske at jeg ble invitert, på noe julebord, med dem, i 2003.
Men jeg tok vel ikke det så nøye.
Det var vel mer enn nok, å dra på et julebord, tenkte jeg vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg jobbet denne lørdagen.
(Som hver lørdag, var det vel.
Jeg jobbet nemlig fra klokken 13 til cirka klokken 19, (som leder), på Rimi Bjørndal, på lørdagene.
På den her tida.
Og jeg hadde også jobbet på torsdagene, fra klokka 16 til cirka klokka 22, var det vel.
Som leder, da.
Men en stund etter at jeg også begynte å jobbe fredager, på Rimi Langhus, fra klokka 13 til cirka klokka 21, vel.
Så sa jeg til butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, at det var greit, at jeg slutta å jobbe torsdager, på Rimi Bjørndal.
For det ble for mye jobbing, merka jeg.
Det gikk ut over studiene, i tredje semester, ved HiO, merka jeg.
Men grunnen til at jeg også ville jobbe fast, på Rimi Langhus.
Det var fordi at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
(Jeg stolte ikke helt, på han butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), da.
For å si det sånn).
Så jeg ville gjerne ha to jobber, da.
I tilfelle det gikk 'rett vest', når det gjaldt Rimi Bjørndal-jobben.
For jeg var avhengig av å jobbe i Rimi, for husleia mi, i Rimi-bygget, den ble trukket direkte, fra lønninga mi, (hver måned), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).
De hadde bestilt en maxi-taxi, (var det vel).
(Hvis ikke det var to drosjer, da).
Som kjørte fra Bjørndal og til Triaden-senteret, (hvor jeg jo forresten hadde jobba, på Matland/OBS Triaden, fra høsten 1990 og fram til jula 1992, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Munkelia), etter jobben.
(Så jeg syntes at det var litt rart, (husker jeg), at dette julebordet, skulle være, på Triaden-senteret.
Men jeg vet ikke hvem som hadde bestemt det.
For jeg jobba jo bare som låseansvarlig, (en dag i uka), på den her tida.
Så jeg hadde ikke noe med julebordet å gjøre, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Assistent Ivan, (var det vel), han begynte å 'bable' om, på slutten av denne lørdagsvakta, (var det vel).
At de hadde funnet noe øl, som hadde gått ut på dato.
Og denne ølen ville Ivan at vi skulle drikke, i drosjene, mens disse kjørte til Lørenskog, da.
Men dette hørtes veldig 'harry' ut, syntes jeg.
Så jeg kjøpte meg istedet en six-paxk, med 0.33 liter Ringnes-pils, da.
Like før butikken stengte, vel.
Og det å spise mat, som hadde gått ut, på dato.
(Uten å betale, for disse varene).
Det var; (såvidt jeg husker), ikke lov, i Rimi.
For Rimi var redd for at de ansatte da ville spekulere.
Og med vilje la mat, (eller øl, som i dette tilfellet), gå ut på dato.
Så dette med å drikke øl, som hadde gått ut på dato, i drosjen, på vei til julebordet.
Det var ikke bare som noe harry.
(Sånn som jeg forstod det).
Men det var også som noe 'synd og skam', (i Rimi), da.
Men jeg jobba jo bare som låseansvarlig, en dag i uka.
Og jeg hadde jo hatt konflikter, både med butikksjef Johan, (og også med Lars Boye), tidligere, i denne butikken, (etter at jeg begynte der, som låseansvarlig, sommeren 2002)..
(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så jeg orka ikke å lage noe spetakkel ut av det, at assistent Ivar drakk øl, som hadde gått ut på dato.
(Noe som vel ikke var lov, i Rimi.
Vanligvis, ihvertfall.
Hvis ikke Ivan og/eller butikksjef Johan, hadde fått godkjent dette, av distriktsjefen, (eller noe sånt), da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, det kan forresten ha vært Tuborg-øl, som jeg kjøpte, (en six-pack av), før dette julebordet.
For jeg pleide vel å kjøpe det billigste merket, av de 'vanlige' øl-merkene.
(Siden jeg jo har gått økonomi-linja, på handel og kontor.
Så prøvde jeg nok antagelig å være litt økonomisk også.
Noe sånt).
Og Tuborg-øl ble plutselig ganske billig, de siste årene, som jeg bodde i Norge, (mener jeg å huske).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mener også å huske det, at det var en eller annen.
Som ville ha en øl av meg, i drosjen, på vei til julebordet.
(Muligens Mathias, som holdt med Lillestrøm, i fotball.
Hm).
Så det var nok ikke bare meg, som syntes at det ble harry, å drikke øl, som hadde gått ut på dato.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til Triaden-senteret.
Så hadde de Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).
De hadde leid et hotellrom, på hotellet, på Triaden-senteret, (visste det seg).
Og der samla alle Rimi Bjørndal-folka seg, og drakk og prata osv., før julebordet starta for fullt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En uke før julebordet, (eller noe sånt).
Så hadde jeg begynt å chatte, med ei dame, (i 20-årene, eller noe sånt vel), som het Charlotte, som var fra uti Follo, vel.
(Jeg mener å huske at hu sendte meg bilde, på irc, (eller noe sånt).
Og at hu var ganske pen også, vel).
Og mens vi satt på det her hotell-rommet.
Så sendte hu Follo-dama meg en tekstmelding da, (mener jeg å huske).
Og da, så hadde jeg jo nettopp kjøpt meg ny mobil.
Så jeg knota litt, da jeg skulle svare, på den her tekstmeldingen, da.
(Siden jeg var vant med å ha Nokia-mobiler.
Og dette var en Sony Ericsson-mobil, da).
Så jeg gikk ut på gangen, på det hotellet da, (husker jeg).
(Siden det var så mye bråk, på det hotell-rommet.
Og jeg var kanskje litt pussa.
Så jeg tenkte vel at det ble enklere å sende tekstmelding, hvis jeg gikk ut på gangen der, da).
Og da gikk også hu Songûl Özgyr, (som ble kalt Sony), og Mathias, ut på gangen der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde knota litt, ute på gangen, på det hotellet.
Så begynte hu Songül Özgyr, som stod litt unna meg, i gangen der.
Å plutselig rope navnet mitt.
Hu skulle ha meg med inn på hotellrommet igjen, da.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg bare ropte tilbake: 'Yes Sir'.
En vane jeg etterhvert hadde fått meg, den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal..
For det var også blant annet to lubne pakistanske damer, som jobba, i den butikken.
Og hu ene av de, hu hadde en gang skreket til meg, (om noe jobb-greier), inne på melkekjøla der, da.
Og jeg var så lei av det, at folk skreik til meg, (istedet for å prate), på Rimi Bjørndal.
Så jeg begynte bare å skrike 'yes Sir' tilbake, når jeg ble skreket til, da.
For jeg syntes at det ble som noe militært, (eller noe sånt), når de Rimi Bjørndal-folka, dreiv med den her skrikinga si, da.
Så jeg ville liksom markere det litt, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble nok litt dårlig plass, til alle Rimi Bjørndal-folka, inne på det nevnte hotell-rommet.
Jeg satt bare oppå et bord, (mener jeg å huske).
Og jeg tror ikke at noen satt ved siden av meg.
Jeg mener å huske det, at jeg klarte å velte en ølflaske, ned fra det bordet.
Og at noen Rimi Bjørndal-damer da tørka opp øl-en, (som hadde rent ut, på gulvet), da.
Uten at de kjefta noe på meg, vel.
Men jeg spurte, om det var meg, som hadde klart å velte den ølflaska.
(Siden jeg ble ganske fort pussa, vel.
Jeg hadde jo vært på en skikkelig fyllerangel, tidligere denne uka, også.
Som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene).
Og da svarte de Rimi Bjørndal-damene, som tørka opp, at det var jeg, som hadde velta den ølflaska, da.
(Men de kjefta ikke noe, såvidt jeg kan huske).
Og jeg kjeda meg vel en del, der jeg satt aleine, på det bordet.
Så jeg tok et bilde av Fahkar, (fra Pakistan), da.
(Som satt rett ovenfor meg, på en seng, vel).
Med den nye mobilen min.
Som var den første mobilen jeg hadde hatt, som hadde kamera, da.
Og Fahkar, han hadde på seg en ganske kul dress, (mener jeg å huske).
Og jeg klarte vel også å lure med to søte blondiner, (i 17 års-alderen vel), som også jobba, på Rimi Bjørndal, (på det bildet).
For disse to blondinene, de satt ikke så langt unna han Fahkar, da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under middagen, så satt jeg ikke så langt unna butikksjef Johan, (mener jeg å huske).
(Denne middagen var vel antagelig i det samme lokalet, hvor jeg var på julebord, med Matland/OBS Triaden, jula 1990.
Da jeg endte opp med å kline med hu Beate, fra Rasta, (i fylla).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
Imellom butikkjsjef Johan og meg, så satt det ei Rimi Bjørndal-dame, (i begynnelsen av 30-åra vel), som jeg vel aldri hadde jobba sammen med, (tror jeg), siden jeg bare jobba der, på lørdager, (på den her tida).
Men hu Rimi Bjørndal-dama, hu visste hva jeg het, da.
(Mener jeg å huske).
Og butikksjef Johan, han var visst homo, hadde vel noen fortalt meg, på jobben.
Så da hu Rimi Bjørndal-dama.
(Som vel var borddama, til han Johan, som satt på enden, av det her bordet).
Da hu kom tilbake fra toalettet, (eller noe sånt).
Så hadde en kelner visstnok tatt maten hennes, (mens hu var borte), da.
Og det var fri buffet der.
Så man kunne jo bare gå å ta seg mer mat, hvis man ville.
(Jeg husker for eksempel at jeg surra litt rundt der, og så det, at hu Candelia, (fra Rimi Bjørndal og Pakistan vel), tok noe fisk av noe slag, oppå tallerkenen sin, da.
Og da prøvde jeg å ta en smak, av den matretten, (jeg også da), mener jeg å huske.
For jeg tenkte at kanskje det var noe god mat, da).
Men likevel, så ble hu do-dama sur, da.
Og begynte å klage, siden noen hadde tatt maten hennes, mens hu hadde vært på do, da.
(Noe sånt).
Og jeg er ikke noe ekspert, på hvem som er borddame, osv.
Men i Min Bok 2, så skrev jeg vel om det, at jeg var på juleball, med NHI, (på Holmenkollen Park Hotell vel), jula 1989.
Og da hadde jeg ei pen borddame, som jeg mener, at satt til høyre for meg, ved det matbordet.
Og hu do-dama, hu satt til venstre for meg, (ved bordet), da.
(Mener jeg å huske).
Så hu må vel da ha vært borddama, til butikksjef Johan, (tror jeg).
Men han var jo homo.
Og heller ikke assistent Ivan, sa noe, når hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.
Så jeg begynte å tulle litt, med hu do-dama, da.
Siden butikksjef Johan var homo, mener jeg.
Og kanskje ikke tok sine plikter, som mann, så alvorlig, da.
(For alt hva jeg vet, ihvertfall).
Så jeg fant på noe tull, da.
(For jeg hadde egentlig ikke lagt merke til hva som hadde skjedd, med maten, til hu do-dama, da).
Men jeg tenkte det, at jeg fikk prøve å være litt morsom, siden det var julebord, og sånn, da.
Så jeg sa det, da.
(Til hu do-dama).
At det var jeg som hadde spist opp maten hennes.
(Mens hu hadde vært borte, da).
For hu do-dama, hu var så sur, på han kelneren der, da.
Og dette var jo et julebord, liksom.
Så det ødela nesten julestemningen, da hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.
Og da ble hu do-dama i litt bedre humør, da.
Selv om jeg ikke tror at hu do-dama faktisk trodde på det, at det var jeg, som hadde spist opp maten hennes.
Jeg bare tulla litt, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at mens vi satt og spiste der.
Så spurte butikksjef Johan meg.
Om jeg kunne jobbe noen ekstra vakter, på noen bestemte dager, (på Rimi Bjørndal), før jul.
(Fordi at de trengte fler folk, til å jobbe, i julestria, da).
Og jeg syntes vel at det var litt rart å ta opp det her, på julebordet.
(Etter at vi hadde begynt å drikke, osv.).
Men jeg sa at det var greit, da.
For jeg hadde jo fri fra HiO IU, i jula.
Så da kunne jeg vel like gjerne jobbe litt ekstra, tenkte jeg vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det.
At Songül Özgyr, hu gikk bort til assistent Ivan, mens vi satt ved matbordet der.
Også begynte hu å flørte med han, (eller noe sånt), virka det som.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter middagen, så satt vi Rimi Bjørndal-folka, i en slags gang, (eller noe sånt), inne på Triaden-senteret der, da.
Og Mathias, (var det vel), han begynte å bable om at jeg holdt med Everton.
Og at Everton hadde en spiller, som het Wayne Rooney, som var atten år gammel, men som så ut som at han var 30, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thomas Brun, han var også på det her julebordet da, (husker jeg).
(Så dette julebordet.
Det var nok ikke bare for Rimi Bjørndal.
Men det var nok for en 'hel haug' med Rimi-butikker, (vil jeg nok tippe på).
Selv om jeg ikke husker, hvilken Rimi-butikk det var, som Thomas Brun jobba på, på den her tida.
Etter at han slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus, noen måneder før det her, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thomas Brun, han dro meg med, omtrent 'hele tida', ned på diskoteket, på Triaden-senteret der, (husker jeg).
(Etter middagen, da).
Det diskoteket heter vel 'Spørr Gunnar'.
Og Magne Winnem og jeg, vi hadde vært der, ihvertfall en gang, under den første studietiden min, i Oslo, (husker jeg).
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nede på dansegulvet, på Spørr Gunnar der.
Så maste Thomas Brun på meg, 'hele tida', om at jeg måtte ta av meg dress-jakka mi, (mens jeg liksom rocka, ute på dansegulvet der da), husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg ville ikke ta av meg dressjakka.
For jeg hadde jo litt problemer, med at huden i trynet mitt, plutselig hadde blitt så stram og tynn.
(Noe sånt).
Etter at jeg hadde vært på den hudpleiesalongen og det solstudioet, på St. Hanshaugen der, tidligere den samme uka.
(Som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).
Så jeg ville ikke ta av meg dressjakka, da.
Siden jeg da var redd for, at jeg ikke ville se så tøff ut liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg lurte litt på, om det var noe slags 'nazi-kongress', (eller noe sånt), på hotellet, på Triaden-senteret, denne helgen.
For det var så mange blonde, staute og vellykka folk liksom, som stod rundt det her dansegulvet, da.
(Og så på det, at Thomas Brun og meg rocka, ute på dansegulvet der, da).
Og etter at Thomas Brun ble borte litt.
(Av en eller annen grunn).
Så prøvde jeg å prate med ei pen blondinne, (husker jeg), som stod ved dansegulvet der, da.
Og akkurat da jeg stod og prata, med hu pene blondinna, så kom Luly, fra Rimi Kalbakken forbi, (sammen med en ung kavaler), husker jeg.
Så da sa jeg 'hei' til Luly, (mens hu gikk forbi da), husker jeg.
Men Luly kjente meg ikke igjen, (husker jeg).
Så jeg måtte forklare hvem jeg var, da.
Luly fortalte det, at hun skulle begynne å jobbe, på en fritidsklubb, på Kalbakken, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Men hu var vel på Triaden-senteret der, som Rimi Kalbakken-medarbeider, (tror jeg).
(Noe sånt).
Og etter at Luly hadde gått ut, på dansegulvet, så forklarte jeg det, til hu pene blondinna, (som jeg stod ved siden av), at Luly var min tidligere kollega, (eller 'undersott'), da.
Men da bare stakk hu pene blondinna, bort til noen andre folk, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Og så ble jeg stående der litt aleine, (ved dansegulvet), og så på det, at hu Luly, (fra Somalia vel), dansa med han unge kavaleren sin, (som også var farget), da.
(For jeg var litt full, da).
Mens hu Luly vel så litt tilbake på meg, fra dansegulvet, (en gang i blant ihvertfall).
(Noe sånt).
For han unge kavaleren hennes, han var ganske sjenert, vel.
(Virka det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu do-dama, fra middagen.
(Hu som klagde så fælt, når en kelner, hadde tatt maten hennes.
Mens hu var på do, (eller noe sånt).
Og som seinere ble veldig skrålete.
Etter at jeg begynte å tulle litt, og sa at det var meg, som hadde spist opp maten hennes).
Hu var nok ei husmor, fra Bjørndal, som kjeda seg litt, og som derfor begynte å jobbe litt, på Rimi Bjørndal, (hvis jeg skulle tippe).
Og det var også ei annen sånn husmor der, (må hu vel ha vært), som nettopp hadde begynt å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
Og hu ville også at jeg skulle underholde henne, på det her julebordet da, (virka det som).
Men da hadde jo jeg allerede underholdt hu do-dama.
(Eller ihvertfall prøvde å være litt morsom, under middagen).
Så da var jeg kanskje litt lei, av å underholde, sånne Bjørndal-husmødre, da.
For hu andre husmora, hu egla seg også litt innpå meg, (må jeg si, at det virka som), nede på diskoteket der.
Og det er mulig at min tidligere butikksjef-kollega, Irene Ottesen, også var der.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
Men jeg ble kanskje litt lei, av å måtte underholde, alle de 'konene', som var med, på det her Rimi-julebordet, da.
Så litt utpå kvelden der, så var jeg mer interessert i å fly rundt, og sjekke opp damer osv., (må jeg innrømme).
(For det formelle, ved det her julebordet, var vel ferdig, etter middagen, mente vel jeg.
Og det er vel grenser for hvor formelle, som sånne julebord er, og.
Det er vel gjengs, at det skjer mye rart, på sånne julebord.
Det er vel ganske kjent, (fra aviser og lignende), mener jeg.
Og det heter det seg vel ofte, at nesten alt, er lov, på julebordet.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det rareste, som jeg så, på det her julebordet.
Det var like før jeg dro derfra.
Og det som hendte.
Det var at en del av oss, som holdt ut lengst, (fra Rimi Bjørndal), vi endte opp, på det hotellrommet, som noen av de lederne, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, vel må ha leid.
Og det som hendte der, det var veldig rart.
Rimi Bjørndal de hadde tydeligvis en del sånne 'husmødre' eller 'koner', i 30 års-alderen, jobbende der.
Som butikksjef Johan, vel må ha ansatt, iløpet av 2003, da.
Og jeg jobba jo mest seinvakter, (på torsdager og lørdager), på Rimi Bjørndal, i 2003.
Og jeg jobba jo som 'sommer-butikksjef', på Rimi Langhus, sommeren 2003.
(Hadde butikksjef Johan, fra Rimi Bjørndal, bestemt.
Antagelig i samarbeid med Thomas Brun, (som var butikksjef, på Rimi Langhus, på den tida).
Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så jeg hadde ikke fått med meg alt av det som hadde skjedd, av ansettelser osv., (på Rimi Bjørndal), dette året, da.
(For butikksjef Johan, han var også elendig til å informere, (må man vel si).
Og han hadde aldri ledermøter, (eller lignende), da.
Og det ene personalmøtet, som jeg kan huske å ha vært på, på Rimi Bjørndal, mens butikksjef Johan, var butikksjef der.
Det var sånn, at de ansatte var delt opp i to grupper, (som hver hadde personalmøte, på forskjellig tidspunkt), da.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg hadde ikke hatt noe særlig sjans, til å bli kjent med, de her nye medarbeiderne, (som butikksjef Johan hadde ansatt), da).
Så jeg ante jo ikke hvem de her nye Rimi Bjørndal-'kjærringene' var engang, (må jeg si).
Men jeg skjønte at de nok jobba, på Rimi Bjørndal, da.
Og jeg havna på et slags nachspiel, sammen med disse 'konene', og assistent Ivan, på det nevnte hotellrommet, litt utpå natta, da.
(Kanskje fordi at jeg skulle hente jakka mi der, (eller noe sånt).
Hvem vet).
Og der skjedde noe av det rareste, som jeg har sett, i hele mitt liv, (må jeg innrømme).
For mens jeg satt der, (på det samme bordet muligens, som jeg jo hadde velta en ølflaske fra, tidligere denne kvelden).
Så strippa plutselig assistent Ivan av seg alle klærne, (husker jeg).
Og så lå han til slutt, på senga, på det hotellrommet.
(På ryggen).
Kun iført en tigerstripete, (var det vel), underbukse, da.
Og da gikk jeg ut derfra, (fra det hotellrommet), må jeg innrømme.
For da skjønte jeg det sånn.
Som at alle de Rimi Bjørndal-kjærringene, skulle ri han Ivan, (i den hotellsenga da), eller noe lignende.
Og dette perverse orgie-greiene.
Det hadde ikke jeg noe lyst til å ha noe med å gjøre, da.
(For å si det sånn).
Så jeg bare prøvde å komme meg bort, (fra Triaden-senteret), raskest mulig, da.
Og jeg fikk haik med to vietnamesiske damer, (var de vel), som jeg tippa på, at antagelig jobba, på Triaden-senteret, da.
Og disse vietnamesiske damene, de skulle til Rasta da, (sa de).
(For jeg hørte at noen andre folk, (som stod utafor Triaden-senteret der), spurte disse damene om hvor de skulle, da.
Samtidig mens at jeg selv gitt ut, fra Triaden-senteret).
Og jeg tenkte kanskje det, at disse utenlandske damene, kanskje kjente meg igjen, fra den tida, som jeg selv jobba, på Triaden-senteret, (på Matland/OBS Triaden), da.
(Hva vet jeg).
Så jeg turte å spørre de, om jeg fikk sitte på, til Rasta, ihvertfall.
Og da vi kom fram, til Rasta.
Så spurte jeg disse damene.
Om de gadd å kjøre meg, det ganske lille ekstra stykket, bort til Karihaugen, da.
Mot at de fikk 50 kroner av meg.
For Rasta, det er liksom midt ute, i 'huttaheita', da.
Mens Karihaugen, det er like ved Ellingsrudåsen, hvor jeg jo bodde, de årene jeg leide av Ungbo, (i Skansen Terrasse 23), fra 1991 til 1996, (var det vel).
Og de to vietnamesiske Triaden-damene.
De sa at det var greit, å kjøre meg, bort til Karihaugen, da.
Mot at de fikk 50 kroner.
Så jeg ga disse damene en femtilapp, da.
Og sa takk for turen.
For jeg fikk jo nesten sjokk.
Da jeg så at han assistent Ivan, plutselig la seg ned, på en dobbeltseng, på det nevnte hotellrommet, kun iført en liten tigerstripet truse, da.
Så etter at jeg så det synet.
Så ønsket jeg bare å komme meg bort, fra Triaden-senteret, raskest mulig, da.
(Må jeg innrømme).
Så derfor ble det til, at jeg spurte de her to asiatiske damene.
Om jeg kunne få sitte på med dem, et lite stykke, (bort fra Triaden-senteret), da.
Først til Rasta.
Og så videre til Karihaugen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra Karihaugen, så gikk jeg, i 15-20 minutter, kanskje.
Til jeg var ved Torgbua der, (på Ellingsrudåsen), da.
(En kiosk, som jo lå like ved Skansen Terrasse 23, hvor jeg jo hadde bodd, på Ungbo, (fra 1991 til 1996), da.
Og som jeg vel må ha nevnt, i Min Bok 4).
Jeg tenkte vel det, at kanskje det dukka opp en nattbuss, (for eksempel), der.
Som jeg kunne sitte på med, ned til sentrum, da.
(For det ville vel vært det mest økonomiske, tenkte jeg vel kanskje.
For en billett med nattbussen, den koster vel ikke all verden.
For å si det sånn.
Og Irene Ottesen og meg, vi hadde vel gjort noe lignende.
(Altså tatt nattbussen, ned til sentrum, en natt til søndag).
Etter at vi hadde vært på Rimi Bjørndal-leder fest, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, i 1997, (var det vel).
Den kvelden, som vi først hadde vært på biff-restaurant, (på Karlsrud), sammen med noen Rimi Karlsrud-folk.
Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men jeg så ikke noen nattbuss, da.
Så jeg ringte vel ganske raskt etter en drosje, (fra mobilen min).
Og ba om å få en drosje, til ved Torgbua, da.
Men det var kaldt.
Så da jeg hadde stått der, og venta, (i en del minusgrader), i 15-20 minutter, kanskje.
(På den drosjen).
Så gikk jeg bare ned til den hovedveien, som går inn til Oslo, (fra Gardermoen osv.), vel.
(Var det vel muligens).
Ihvertfall så gikk jeg, i cirka fem-ti minutter kanskje, da.
Fra ved Torgbua der.
I retning av Oslo, da.
Og jeg klarte å finne en drosje, som jeg fikk stoppa, da.
(For jeg kunne nemlig se det, fra der jeg stod, utafor Torgbua.
At det kjørte ledige drosjer forbi, nede på den nevnte motorveien, (var det vel), da.
Så da tenkte jeg vel det, at jeg burde prøve å gå ned dit, og få stoppet en drosje.
Sånn at jeg ikke frøys ihjel, (eller noe lignende), da.
Noe sånt).
Men nøyaktig hvordan jeg gikk, for å komme fram, til der hvor jeg fikk stoppa, den drosjen.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig, nå.
(For å være ærlig).
For dette er jo snart ti år siden.
Og jeg var jo rimelig full også, da.
Men jeg fant meg ihvertfall en drosje, (til slutt), da.
Og så tok jeg den drosjen hjem, til St. Hanshaugen, da.
Så jeg kom meg rimelig raskt, på ganske trygg avstand, (må man vel si), av denne 'Rimi Bjørndal pervo-orgien', som jeg hadde bevitnet starten til, (på det hotellrommet), på Triaden-senteret, da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å til det.
Vi får se.
(Jeg jobba jo også som låseansvarlig, på Rimi Langhus, på den her tida.
Men jeg kan ikke huske at jeg ble invitert, på noe julebord, med dem, i 2003.
Men jeg tok vel ikke det så nøye.
Det var vel mer enn nok, å dra på et julebord, tenkte jeg vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg jobbet denne lørdagen.
(Som hver lørdag, var det vel.
Jeg jobbet nemlig fra klokken 13 til cirka klokken 19, (som leder), på Rimi Bjørndal, på lørdagene.
På den her tida.
Og jeg hadde også jobbet på torsdagene, fra klokka 16 til cirka klokka 22, var det vel.
Som leder, da.
Men en stund etter at jeg også begynte å jobbe fredager, på Rimi Langhus, fra klokka 13 til cirka klokka 21, vel.
Så sa jeg til butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, at det var greit, at jeg slutta å jobbe torsdager, på Rimi Bjørndal.
For det ble for mye jobbing, merka jeg.
Det gikk ut over studiene, i tredje semester, ved HiO, merka jeg.
Men grunnen til at jeg også ville jobbe fast, på Rimi Langhus.
Det var fordi at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
(Jeg stolte ikke helt, på han butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), da.
For å si det sånn).
Så jeg ville gjerne ha to jobber, da.
I tilfelle det gikk 'rett vest', når det gjaldt Rimi Bjørndal-jobben.
For jeg var avhengig av å jobbe i Rimi, for husleia mi, i Rimi-bygget, den ble trukket direkte, fra lønninga mi, (hver måned), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).
De hadde bestilt en maxi-taxi, (var det vel).
(Hvis ikke det var to drosjer, da).
Som kjørte fra Bjørndal og til Triaden-senteret, (hvor jeg jo forresten hadde jobba, på Matland/OBS Triaden, fra høsten 1990 og fram til jula 1992, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Munkelia), etter jobben.
(Så jeg syntes at det var litt rart, (husker jeg), at dette julebordet, skulle være, på Triaden-senteret.
Men jeg vet ikke hvem som hadde bestemt det.
For jeg jobba jo bare som låseansvarlig, (en dag i uka), på den her tida.
Så jeg hadde ikke noe med julebordet å gjøre, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Assistent Ivan, (var det vel), han begynte å 'bable' om, på slutten av denne lørdagsvakta, (var det vel).
At de hadde funnet noe øl, som hadde gått ut på dato.
Og denne ølen ville Ivan at vi skulle drikke, i drosjene, mens disse kjørte til Lørenskog, da.
Men dette hørtes veldig 'harry' ut, syntes jeg.
Så jeg kjøpte meg istedet en six-paxk, med 0.33 liter Ringnes-pils, da.
Like før butikken stengte, vel.
Og det å spise mat, som hadde gått ut, på dato.
(Uten å betale, for disse varene).
Det var; (såvidt jeg husker), ikke lov, i Rimi.
For Rimi var redd for at de ansatte da ville spekulere.
Og med vilje la mat, (eller øl, som i dette tilfellet), gå ut på dato.
Så dette med å drikke øl, som hadde gått ut på dato, i drosjen, på vei til julebordet.
Det var ikke bare som noe harry.
(Sånn som jeg forstod det).
Men det var også som noe 'synd og skam', (i Rimi), da.
Men jeg jobba jo bare som låseansvarlig, en dag i uka.
Og jeg hadde jo hatt konflikter, både med butikksjef Johan, (og også med Lars Boye), tidligere, i denne butikken, (etter at jeg begynte der, som låseansvarlig, sommeren 2002)..
(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så jeg orka ikke å lage noe spetakkel ut av det, at assistent Ivar drakk øl, som hadde gått ut på dato.
(Noe som vel ikke var lov, i Rimi.
Vanligvis, ihvertfall.
Hvis ikke Ivan og/eller butikksjef Johan, hadde fått godkjent dette, av distriktsjefen, (eller noe sånt), da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, det kan forresten ha vært Tuborg-øl, som jeg kjøpte, (en six-pack av), før dette julebordet.
For jeg pleide vel å kjøpe det billigste merket, av de 'vanlige' øl-merkene.
(Siden jeg jo har gått økonomi-linja, på handel og kontor.
Så prøvde jeg nok antagelig å være litt økonomisk også.
Noe sånt).
Og Tuborg-øl ble plutselig ganske billig, de siste årene, som jeg bodde i Norge, (mener jeg å huske).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mener også å huske det, at det var en eller annen.
Som ville ha en øl av meg, i drosjen, på vei til julebordet.
(Muligens Mathias, som holdt med Lillestrøm, i fotball.
Hm).
Så det var nok ikke bare meg, som syntes at det ble harry, å drikke øl, som hadde gått ut på dato.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til Triaden-senteret.
Så hadde de Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).
De hadde leid et hotellrom, på hotellet, på Triaden-senteret, (visste det seg).
Og der samla alle Rimi Bjørndal-folka seg, og drakk og prata osv., før julebordet starta for fullt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En uke før julebordet, (eller noe sånt).
Så hadde jeg begynt å chatte, med ei dame, (i 20-årene, eller noe sånt vel), som het Charlotte, som var fra uti Follo, vel.
(Jeg mener å huske at hu sendte meg bilde, på irc, (eller noe sånt).
Og at hu var ganske pen også, vel).
Og mens vi satt på det her hotell-rommet.
Så sendte hu Follo-dama meg en tekstmelding da, (mener jeg å huske).
Og da, så hadde jeg jo nettopp kjøpt meg ny mobil.
Så jeg knota litt, da jeg skulle svare, på den her tekstmeldingen, da.
(Siden jeg var vant med å ha Nokia-mobiler.
Og dette var en Sony Ericsson-mobil, da).
Så jeg gikk ut på gangen, på det hotellet da, (husker jeg).
(Siden det var så mye bråk, på det hotell-rommet.
Og jeg var kanskje litt pussa.
Så jeg tenkte vel at det ble enklere å sende tekstmelding, hvis jeg gikk ut på gangen der, da).
Og da gikk også hu Songûl Özgyr, (som ble kalt Sony), og Mathias, ut på gangen der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde knota litt, ute på gangen, på det hotellet.
Så begynte hu Songül Özgyr, som stod litt unna meg, i gangen der.
Å plutselig rope navnet mitt.
Hu skulle ha meg med inn på hotellrommet igjen, da.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg bare ropte tilbake: 'Yes Sir'.
En vane jeg etterhvert hadde fått meg, den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal..
For det var også blant annet to lubne pakistanske damer, som jobba, i den butikken.
Og hu ene av de, hu hadde en gang skreket til meg, (om noe jobb-greier), inne på melkekjøla der, da.
Og jeg var så lei av det, at folk skreik til meg, (istedet for å prate), på Rimi Bjørndal.
Så jeg begynte bare å skrike 'yes Sir' tilbake, når jeg ble skreket til, da.
For jeg syntes at det ble som noe militært, (eller noe sånt), når de Rimi Bjørndal-folka, dreiv med den her skrikinga si, da.
Så jeg ville liksom markere det litt, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble nok litt dårlig plass, til alle Rimi Bjørndal-folka, inne på det nevnte hotell-rommet.
Jeg satt bare oppå et bord, (mener jeg å huske).
Og jeg tror ikke at noen satt ved siden av meg.
Jeg mener å huske det, at jeg klarte å velte en ølflaske, ned fra det bordet.
Og at noen Rimi Bjørndal-damer da tørka opp øl-en, (som hadde rent ut, på gulvet), da.
Uten at de kjefta noe på meg, vel.
Men jeg spurte, om det var meg, som hadde klart å velte den ølflaska.
(Siden jeg ble ganske fort pussa, vel.
Jeg hadde jo vært på en skikkelig fyllerangel, tidligere denne uka, også.
Som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene).
Og da svarte de Rimi Bjørndal-damene, som tørka opp, at det var jeg, som hadde velta den ølflaska, da.
(Men de kjefta ikke noe, såvidt jeg kan huske).
Og jeg kjeda meg vel en del, der jeg satt aleine, på det bordet.
Så jeg tok et bilde av Fahkar, (fra Pakistan), da.
(Som satt rett ovenfor meg, på en seng, vel).
Med den nye mobilen min.
Som var den første mobilen jeg hadde hatt, som hadde kamera, da.
Og Fahkar, han hadde på seg en ganske kul dress, (mener jeg å huske).
Og jeg klarte vel også å lure med to søte blondiner, (i 17 års-alderen vel), som også jobba, på Rimi Bjørndal, (på det bildet).
For disse to blondinene, de satt ikke så langt unna han Fahkar, da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under middagen, så satt jeg ikke så langt unna butikksjef Johan, (mener jeg å huske).
(Denne middagen var vel antagelig i det samme lokalet, hvor jeg var på julebord, med Matland/OBS Triaden, jula 1990.
Da jeg endte opp med å kline med hu Beate, fra Rasta, (i fylla).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
Imellom butikkjsjef Johan og meg, så satt det ei Rimi Bjørndal-dame, (i begynnelsen av 30-åra vel), som jeg vel aldri hadde jobba sammen med, (tror jeg), siden jeg bare jobba der, på lørdager, (på den her tida).
Men hu Rimi Bjørndal-dama, hu visste hva jeg het, da.
(Mener jeg å huske).
Og butikksjef Johan, han var visst homo, hadde vel noen fortalt meg, på jobben.
Så da hu Rimi Bjørndal-dama.
(Som vel var borddama, til han Johan, som satt på enden, av det her bordet).
Da hu kom tilbake fra toalettet, (eller noe sånt).
Så hadde en kelner visstnok tatt maten hennes, (mens hu var borte), da.
Og det var fri buffet der.
Så man kunne jo bare gå å ta seg mer mat, hvis man ville.
(Jeg husker for eksempel at jeg surra litt rundt der, og så det, at hu Candelia, (fra Rimi Bjørndal og Pakistan vel), tok noe fisk av noe slag, oppå tallerkenen sin, da.
Og da prøvde jeg å ta en smak, av den matretten, (jeg også da), mener jeg å huske.
For jeg tenkte at kanskje det var noe god mat, da).
Men likevel, så ble hu do-dama sur, da.
Og begynte å klage, siden noen hadde tatt maten hennes, mens hu hadde vært på do, da.
(Noe sånt).
Og jeg er ikke noe ekspert, på hvem som er borddame, osv.
Men i Min Bok 2, så skrev jeg vel om det, at jeg var på juleball, med NHI, (på Holmenkollen Park Hotell vel), jula 1989.
Og da hadde jeg ei pen borddame, som jeg mener, at satt til høyre for meg, ved det matbordet.
Og hu do-dama, hu satt til venstre for meg, (ved bordet), da.
(Mener jeg å huske).
Så hu må vel da ha vært borddama, til butikksjef Johan, (tror jeg).
Men han var jo homo.
Og heller ikke assistent Ivan, sa noe, når hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.
Så jeg begynte å tulle litt, med hu do-dama, da.
Siden butikksjef Johan var homo, mener jeg.
Og kanskje ikke tok sine plikter, som mann, så alvorlig, da.
(For alt hva jeg vet, ihvertfall).
Så jeg fant på noe tull, da.
(For jeg hadde egentlig ikke lagt merke til hva som hadde skjedd, med maten, til hu do-dama, da).
Men jeg tenkte det, at jeg fikk prøve å være litt morsom, siden det var julebord, og sånn, da.
Så jeg sa det, da.
(Til hu do-dama).
At det var jeg som hadde spist opp maten hennes.
(Mens hu hadde vært borte, da).
For hu do-dama, hu var så sur, på han kelneren der, da.
Og dette var jo et julebord, liksom.
Så det ødela nesten julestemningen, da hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.
Og da ble hu do-dama i litt bedre humør, da.
Selv om jeg ikke tror at hu do-dama faktisk trodde på det, at det var jeg, som hadde spist opp maten hennes.
Jeg bare tulla litt, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at mens vi satt og spiste der.
Så spurte butikksjef Johan meg.
Om jeg kunne jobbe noen ekstra vakter, på noen bestemte dager, (på Rimi Bjørndal), før jul.
(Fordi at de trengte fler folk, til å jobbe, i julestria, da).
Og jeg syntes vel at det var litt rart å ta opp det her, på julebordet.
(Etter at vi hadde begynt å drikke, osv.).
Men jeg sa at det var greit, da.
For jeg hadde jo fri fra HiO IU, i jula.
Så da kunne jeg vel like gjerne jobbe litt ekstra, tenkte jeg vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det.
At Songül Özgyr, hu gikk bort til assistent Ivan, mens vi satt ved matbordet der.
Også begynte hu å flørte med han, (eller noe sånt), virka det som.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter middagen, så satt vi Rimi Bjørndal-folka, i en slags gang, (eller noe sånt), inne på Triaden-senteret der, da.
Og Mathias, (var det vel), han begynte å bable om at jeg holdt med Everton.
Og at Everton hadde en spiller, som het Wayne Rooney, som var atten år gammel, men som så ut som at han var 30, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thomas Brun, han var også på det her julebordet da, (husker jeg).
(Så dette julebordet.
Det var nok ikke bare for Rimi Bjørndal.
Men det var nok for en 'hel haug' med Rimi-butikker, (vil jeg nok tippe på).
Selv om jeg ikke husker, hvilken Rimi-butikk det var, som Thomas Brun jobba på, på den her tida.
Etter at han slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus, noen måneder før det her, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thomas Brun, han dro meg med, omtrent 'hele tida', ned på diskoteket, på Triaden-senteret der, (husker jeg).
(Etter middagen, da).
Det diskoteket heter vel 'Spørr Gunnar'.
Og Magne Winnem og jeg, vi hadde vært der, ihvertfall en gang, under den første studietiden min, i Oslo, (husker jeg).
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nede på dansegulvet, på Spørr Gunnar der.
Så maste Thomas Brun på meg, 'hele tida', om at jeg måtte ta av meg dress-jakka mi, (mens jeg liksom rocka, ute på dansegulvet der da), husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg ville ikke ta av meg dressjakka.
For jeg hadde jo litt problemer, med at huden i trynet mitt, plutselig hadde blitt så stram og tynn.
(Noe sånt).
Etter at jeg hadde vært på den hudpleiesalongen og det solstudioet, på St. Hanshaugen der, tidligere den samme uka.
(Som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).
Så jeg ville ikke ta av meg dressjakka, da.
Siden jeg da var redd for, at jeg ikke ville se så tøff ut liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg lurte litt på, om det var noe slags 'nazi-kongress', (eller noe sånt), på hotellet, på Triaden-senteret, denne helgen.
For det var så mange blonde, staute og vellykka folk liksom, som stod rundt det her dansegulvet, da.
(Og så på det, at Thomas Brun og meg rocka, ute på dansegulvet der, da).
Og etter at Thomas Brun ble borte litt.
(Av en eller annen grunn).
Så prøvde jeg å prate med ei pen blondinne, (husker jeg), som stod ved dansegulvet der, da.
Og akkurat da jeg stod og prata, med hu pene blondinna, så kom Luly, fra Rimi Kalbakken forbi, (sammen med en ung kavaler), husker jeg.
Så da sa jeg 'hei' til Luly, (mens hu gikk forbi da), husker jeg.
Men Luly kjente meg ikke igjen, (husker jeg).
Så jeg måtte forklare hvem jeg var, da.
Luly fortalte det, at hun skulle begynne å jobbe, på en fritidsklubb, på Kalbakken, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Men hu var vel på Triaden-senteret der, som Rimi Kalbakken-medarbeider, (tror jeg).
(Noe sånt).
Og etter at Luly hadde gått ut, på dansegulvet, så forklarte jeg det, til hu pene blondinna, (som jeg stod ved siden av), at Luly var min tidligere kollega, (eller 'undersott'), da.
Men da bare stakk hu pene blondinna, bort til noen andre folk, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Og så ble jeg stående der litt aleine, (ved dansegulvet), og så på det, at hu Luly, (fra Somalia vel), dansa med han unge kavaleren sin, (som også var farget), da.
(For jeg var litt full, da).
Mens hu Luly vel så litt tilbake på meg, fra dansegulvet, (en gang i blant ihvertfall).
(Noe sånt).
For han unge kavaleren hennes, han var ganske sjenert, vel.
(Virka det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu do-dama, fra middagen.
(Hu som klagde så fælt, når en kelner, hadde tatt maten hennes.
Mens hu var på do, (eller noe sånt).
Og som seinere ble veldig skrålete.
Etter at jeg begynte å tulle litt, og sa at det var meg, som hadde spist opp maten hennes).
Hu var nok ei husmor, fra Bjørndal, som kjeda seg litt, og som derfor begynte å jobbe litt, på Rimi Bjørndal, (hvis jeg skulle tippe).
Og det var også ei annen sånn husmor der, (må hu vel ha vært), som nettopp hadde begynt å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.
Og hu ville også at jeg skulle underholde henne, på det her julebordet da, (virka det som).
Men da hadde jo jeg allerede underholdt hu do-dama.
(Eller ihvertfall prøvde å være litt morsom, under middagen).
Så da var jeg kanskje litt lei, av å underholde, sånne Bjørndal-husmødre, da.
For hu andre husmora, hu egla seg også litt innpå meg, (må jeg si, at det virka som), nede på diskoteket der.
Og det er mulig at min tidligere butikksjef-kollega, Irene Ottesen, også var der.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.
Men jeg ble kanskje litt lei, av å måtte underholde, alle de 'konene', som var med, på det her Rimi-julebordet, da.
Så litt utpå kvelden der, så var jeg mer interessert i å fly rundt, og sjekke opp damer osv., (må jeg innrømme).
(For det formelle, ved det her julebordet, var vel ferdig, etter middagen, mente vel jeg.
Og det er vel grenser for hvor formelle, som sånne julebord er, og.
Det er vel gjengs, at det skjer mye rart, på sånne julebord.
Det er vel ganske kjent, (fra aviser og lignende), mener jeg.
Og det heter det seg vel ofte, at nesten alt, er lov, på julebordet.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det rareste, som jeg så, på det her julebordet.
Det var like før jeg dro derfra.
Og det som hendte.
Det var at en del av oss, som holdt ut lengst, (fra Rimi Bjørndal), vi endte opp, på det hotellrommet, som noen av de lederne, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, vel må ha leid.
Og det som hendte der, det var veldig rart.
Rimi Bjørndal de hadde tydeligvis en del sånne 'husmødre' eller 'koner', i 30 års-alderen, jobbende der.
Som butikksjef Johan, vel må ha ansatt, iløpet av 2003, da.
Og jeg jobba jo mest seinvakter, (på torsdager og lørdager), på Rimi Bjørndal, i 2003.
Og jeg jobba jo som 'sommer-butikksjef', på Rimi Langhus, sommeren 2003.
(Hadde butikksjef Johan, fra Rimi Bjørndal, bestemt.
Antagelig i samarbeid med Thomas Brun, (som var butikksjef, på Rimi Langhus, på den tida).
Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så jeg hadde ikke fått med meg alt av det som hadde skjedd, av ansettelser osv., (på Rimi Bjørndal), dette året, da.
(For butikksjef Johan, han var også elendig til å informere, (må man vel si).
Og han hadde aldri ledermøter, (eller lignende), da.
Og det ene personalmøtet, som jeg kan huske å ha vært på, på Rimi Bjørndal, mens butikksjef Johan, var butikksjef der.
Det var sånn, at de ansatte var delt opp i to grupper, (som hver hadde personalmøte, på forskjellig tidspunkt), da.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg hadde ikke hatt noe særlig sjans, til å bli kjent med, de her nye medarbeiderne, (som butikksjef Johan hadde ansatt), da).
Så jeg ante jo ikke hvem de her nye Rimi Bjørndal-'kjærringene' var engang, (må jeg si).
Men jeg skjønte at de nok jobba, på Rimi Bjørndal, da.
Og jeg havna på et slags nachspiel, sammen med disse 'konene', og assistent Ivan, på det nevnte hotellrommet, litt utpå natta, da.
(Kanskje fordi at jeg skulle hente jakka mi der, (eller noe sånt).
Hvem vet).
Og der skjedde noe av det rareste, som jeg har sett, i hele mitt liv, (må jeg innrømme).
For mens jeg satt der, (på det samme bordet muligens, som jeg jo hadde velta en ølflaske fra, tidligere denne kvelden).
Så strippa plutselig assistent Ivan av seg alle klærne, (husker jeg).
Og så lå han til slutt, på senga, på det hotellrommet.
(På ryggen).
Kun iført en tigerstripete, (var det vel), underbukse, da.
Og da gikk jeg ut derfra, (fra det hotellrommet), må jeg innrømme.
For da skjønte jeg det sånn.
Som at alle de Rimi Bjørndal-kjærringene, skulle ri han Ivan, (i den hotellsenga da), eller noe lignende.
Og dette perverse orgie-greiene.
Det hadde ikke jeg noe lyst til å ha noe med å gjøre, da.
(For å si det sånn).
Så jeg bare prøvde å komme meg bort, (fra Triaden-senteret), raskest mulig, da.
Og jeg fikk haik med to vietnamesiske damer, (var de vel), som jeg tippa på, at antagelig jobba, på Triaden-senteret, da.
Og disse vietnamesiske damene, de skulle til Rasta da, (sa de).
(For jeg hørte at noen andre folk, (som stod utafor Triaden-senteret der), spurte disse damene om hvor de skulle, da.
Samtidig mens at jeg selv gitt ut, fra Triaden-senteret).
Og jeg tenkte kanskje det, at disse utenlandske damene, kanskje kjente meg igjen, fra den tida, som jeg selv jobba, på Triaden-senteret, (på Matland/OBS Triaden), da.
(Hva vet jeg).
Så jeg turte å spørre de, om jeg fikk sitte på, til Rasta, ihvertfall.
Og da vi kom fram, til Rasta.
Så spurte jeg disse damene.
Om de gadd å kjøre meg, det ganske lille ekstra stykket, bort til Karihaugen, da.
Mot at de fikk 50 kroner av meg.
For Rasta, det er liksom midt ute, i 'huttaheita', da.
Mens Karihaugen, det er like ved Ellingsrudåsen, hvor jeg jo bodde, de årene jeg leide av Ungbo, (i Skansen Terrasse 23), fra 1991 til 1996, (var det vel).
Og de to vietnamesiske Triaden-damene.
De sa at det var greit, å kjøre meg, bort til Karihaugen, da.
Mot at de fikk 50 kroner.
Så jeg ga disse damene en femtilapp, da.
Og sa takk for turen.
For jeg fikk jo nesten sjokk.
Da jeg så at han assistent Ivan, plutselig la seg ned, på en dobbeltseng, på det nevnte hotellrommet, kun iført en liten tigerstripet truse, da.
Så etter at jeg så det synet.
Så ønsket jeg bare å komme meg bort, fra Triaden-senteret, raskest mulig, da.
(Må jeg innrømme).
Så derfor ble det til, at jeg spurte de her to asiatiske damene.
Om jeg kunne få sitte på med dem, et lite stykke, (bort fra Triaden-senteret), da.
Først til Rasta.
Og så videre til Karihaugen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra Karihaugen, så gikk jeg, i 15-20 minutter, kanskje.
Til jeg var ved Torgbua der, (på Ellingsrudåsen), da.
(En kiosk, som jo lå like ved Skansen Terrasse 23, hvor jeg jo hadde bodd, på Ungbo, (fra 1991 til 1996), da.
Og som jeg vel må ha nevnt, i Min Bok 4).
Jeg tenkte vel det, at kanskje det dukka opp en nattbuss, (for eksempel), der.
Som jeg kunne sitte på med, ned til sentrum, da.
(For det ville vel vært det mest økonomiske, tenkte jeg vel kanskje.
For en billett med nattbussen, den koster vel ikke all verden.
For å si det sånn.
Og Irene Ottesen og meg, vi hadde vel gjort noe lignende.
(Altså tatt nattbussen, ned til sentrum, en natt til søndag).
Etter at vi hadde vært på Rimi Bjørndal-leder fest, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, i 1997, (var det vel).
Den kvelden, som vi først hadde vært på biff-restaurant, (på Karlsrud), sammen med noen Rimi Karlsrud-folk.
Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men jeg så ikke noen nattbuss, da.
Så jeg ringte vel ganske raskt etter en drosje, (fra mobilen min).
Og ba om å få en drosje, til ved Torgbua, da.
Men det var kaldt.
Så da jeg hadde stått der, og venta, (i en del minusgrader), i 15-20 minutter, kanskje.
(På den drosjen).
Så gikk jeg bare ned til den hovedveien, som går inn til Oslo, (fra Gardermoen osv.), vel.
(Var det vel muligens).
Ihvertfall så gikk jeg, i cirka fem-ti minutter kanskje, da.
Fra ved Torgbua der.
I retning av Oslo, da.
Og jeg klarte å finne en drosje, som jeg fikk stoppa, da.
(For jeg kunne nemlig se det, fra der jeg stod, utafor Torgbua.
At det kjørte ledige drosjer forbi, nede på den nevnte motorveien, (var det vel), da.
Så da tenkte jeg vel det, at jeg burde prøve å gå ned dit, og få stoppet en drosje.
Sånn at jeg ikke frøys ihjel, (eller noe lignende), da.
Noe sånt).
Men nøyaktig hvordan jeg gikk, for å komme fram, til der hvor jeg fikk stoppa, den drosjen.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig, nå.
(For å være ærlig).
For dette er jo snart ti år siden.
Og jeg var jo rimelig full også, da.
Men jeg fant meg ihvertfall en drosje, (til slutt), da.
Og så tok jeg den drosjen hjem, til St. Hanshaugen, da.
Så jeg kom meg rimelig raskt, på ganske trygg avstand, (må man vel si), av denne 'Rimi Bjørndal pervo-orgien', som jeg hadde bevitnet starten til, (på det hotellrommet), på Triaden-senteret, da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å til det.
Vi får se.
torsdag 7. februar 2013
Min Bok 5 - Kapittel 165: Og enda mer fra Rimi Bjørndal
På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Som var fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så var det også sånn, (husker jeg).
At assistent Ivan, (fra Sørlandet), mer eller mindre direkte ble beskyldt for å være nazist, (fra noen muslimske damer, som jobba der), på et personalmøte, (hvis jeg forstod det riktig).
(På den tida som Irene Ottesen var butikksjef der, vel).
Så assistent Ivan, måtte si, (på et personalmøte, mener jeg at det var, ihvertfall).
At: 'Jeg er vel ikke nazist fordi om jeg er skalla'.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
(Fra 1996 til 1998).
Så var det to negergutter, som ofte var innom butikken, og stjal sjokolade og sånn, da.
(Som jeg noen ganger måtte kaste ut.
Som jeg vel har skrevet om, tidligere i den her boken).
Og på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Altså cirka 6-7 år seinere.
Må det vel ha vært).
Så hadde disse negerguttene begynt å nærme seg myndighetsalderen, da.
Og en gang, så møtte jeg disse negerguttene, (som knapt var til å kjenne igjen, må man vel si).
På bussen, til Bjørndal, da.
(En gang jeg skulle jobbe en seinvakt, på Rimi Bjørndal, etter forelesninger på ingeniørhøyskolen, vel).
Og da, så fortalte han ene negergutten det, at han hadde begynt å studere, på BI da, (var det vel).
Og at de hadde leid et hotellrom, i Oslo sentrum, på nyttårsaften.
(For å få festet fra seg skikkelig, da.
Må det vel ha vært).
Og disse to negergutta, de gikk også bort til meg, i butikken, en gang, da.
(Mens jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
Altså fra sommeren 2002 til desember 2003).
Og så kommenterte de om det, at jeg hadde hår, (liksom innerst og øverst), på fingrene mine, (husker jeg).
(Mens de liksom pekte og sånn, da).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en lyshåra 'pjokk', som så litt ut som Smørbukk, kanskje.
Som pleide å prate til meg, i butikken, og på bussen, på den her tida.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og han karen, som var cirka midt i tenårene, vel.
Han jobba på Freia da, (husker jeg).
Og han fortalte en gang på bussen, (når jeg skulle jobbe en seinvakt, og han var på vei, hjem fra jobb), at den dagen, så hadde han jobba med å lage den og den Freia-sjokoladen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, og han Johan, (fra Telemark), var butikksjef der.
(I 2003, en gang, må vel det her ha vært).
Så begynte det å jobbe ei pakistansk, (tror jeg at hu var), tenåringsjente, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).
Og hu pakistanske jenta, hu var ikke gammel nok, til å sitte i kassa enda, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
For hu var vel kanskje bare seksten år, (eller noe sånt).
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og hu pakistanske jenta, hu gikk mye rundt, ved kosmetikk-hylla, (og satt opp varer der), da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det som kjennetegna hu her innvandrerjenta, (som var ganske høflig, sånn som jeg husker det), da.
Det var at hu hadde en ganske fin og svart pubertetsbart, på overleppa si, da.
(Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
(Som var fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så var det også sånn, (husker jeg).
At assistent Ivan, (fra Sørlandet), mer eller mindre direkte ble beskyldt for å være nazist, (fra noen muslimske damer, som jobba der), på et personalmøte, (hvis jeg forstod det riktig).
(På den tida som Irene Ottesen var butikksjef der, vel).
Så assistent Ivan, måtte si, (på et personalmøte, mener jeg at det var, ihvertfall).
At: 'Jeg er vel ikke nazist fordi om jeg er skalla'.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
(Fra 1996 til 1998).
Så var det to negergutter, som ofte var innom butikken, og stjal sjokolade og sånn, da.
(Som jeg noen ganger måtte kaste ut.
Som jeg vel har skrevet om, tidligere i den her boken).
Og på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Altså cirka 6-7 år seinere.
Må det vel ha vært).
Så hadde disse negerguttene begynt å nærme seg myndighetsalderen, da.
Og en gang, så møtte jeg disse negerguttene, (som knapt var til å kjenne igjen, må man vel si).
På bussen, til Bjørndal, da.
(En gang jeg skulle jobbe en seinvakt, på Rimi Bjørndal, etter forelesninger på ingeniørhøyskolen, vel).
Og da, så fortalte han ene negergutten det, at han hadde begynt å studere, på BI da, (var det vel).
Og at de hadde leid et hotellrom, i Oslo sentrum, på nyttårsaften.
(For å få festet fra seg skikkelig, da.
Må det vel ha vært).
Og disse to negergutta, de gikk også bort til meg, i butikken, en gang, da.
(Mens jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
Altså fra sommeren 2002 til desember 2003).
Og så kommenterte de om det, at jeg hadde hår, (liksom innerst og øverst), på fingrene mine, (husker jeg).
(Mens de liksom pekte og sånn, da).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en lyshåra 'pjokk', som så litt ut som Smørbukk, kanskje.
Som pleide å prate til meg, i butikken, og på bussen, på den her tida.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og han karen, som var cirka midt i tenårene, vel.
Han jobba på Freia da, (husker jeg).
Og han fortalte en gang på bussen, (når jeg skulle jobbe en seinvakt, og han var på vei, hjem fra jobb), at den dagen, så hadde han jobba med å lage den og den Freia-sjokoladen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, og han Johan, (fra Telemark), var butikksjef der.
(I 2003, en gang, må vel det her ha vært).
Så begynte det å jobbe ei pakistansk, (tror jeg at hu var), tenåringsjente, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).
Og hu pakistanske jenta, hu var ikke gammel nok, til å sitte i kassa enda, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
For hu var vel kanskje bare seksten år, (eller noe sånt).
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og hu pakistanske jenta, hu gikk mye rundt, ved kosmetikk-hylla, (og satt opp varer der), da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det som kjennetegna hu her innvandrerjenta, (som var ganske høflig, sånn som jeg husker det), da.
Det var at hu hadde en ganske fin og svart pubertetsbart, på overleppa si, da.
(Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
torsdag 17. januar 2013
Min Bok 5 - Kapittel 155: Mer fra Rimi Bjørndal
Jeg husker også det, at fra den tiden jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, under butikksjef Johan, (i 2003).
Så fikk jeg ansvaret, (av butikksjef Johan), for å gjøre om frysediskene der, etter planogram.
Jeg fikk med meg Fredrick, (var det vel), og sammen så gjorde vi om en frysedisk hver da, (hvis jeg husker det riktig).
Og etter dette, så fikk jeg liksom ansvaret, for å holde fryselageret ryddig, da.
(Det vil si at jeg skulle fylle ut mest mulig, av de varene som lå på fryselageret, ut i frysediskene.
Sånn at det ble minst mulig, som lå på lageret, og sakte gikk ut på dato, da).
Men jeg må innrømme at jeg syntes at dette var litt rart.
(At jeg skulle få denne jobben).
For jeg tok jo ikke frysebestillingene.
(Men de ble kanskje tatt automatisk, på den her tida.
Så jeg var kanskje en slags 'frysesjef', på Rimi Bjørndal, i deler av 2003.
Selv om jeg ikke jobba der så mye.
(Jeg jobba først to vakter i uka der.
Men fra høsten 2003, (en stund etter at jeg fikk den ledervakta, på fredagskveldene, på Rimi Langhus), så jobba jeg bare en vakt i uka, på Rimi Bjørndal.
Og dette var ved siden av at jeg studere heltid, ved ingeniørhøyskolen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da Fredrick og jeg gjorde om frysediskene, så måtte vi vel gjøre dette, samtidig med alt annet.
Men jeg hadde jo drevet en god del med å gjøre om fryse- og kjøledisker tidligere.
(Både på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde som assistent.
Og også på Rimi Nylænde, som butikksjef).
Så det var ikke sånn at jeg ble så veldig stressa, av den her jobben, (husker jeg).
Jeg husker at da jeg gjorde om kjølediskene, på Rimi Nylænde, (i 1994 eller 1995), og på Rimi Bjørndal, (i 1996, må det vel ha vært).
Så fantes det ikke planogram, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og heller ikke da vi fikk nye kjøle- og frysedisker, på Rimi Nylænde, i 1999, (da jeg jobbet som butikksjef der), hadde jeg planogram, da jeg liksom dreiv og bygde disken, (altså at jeg liksom fant plass til de forskjellige varene, sånn at disse ble liggende i blokker da, i først og fremst kjøledisken).
(Ihvertfall så var det ikke planogram for kjøledisken.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så dette ganske vanskelige butikkarbeidet.
Det gjorde Fredrick og jeg innimellom alt det andre vi pleide å gjøre, når vi jobba seinvaktene, på torsdagene, da.
Og Fredrick mestret også dette ganske bra, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men man måtte liksom prøve å holde tunga rett i munnen, når man jobba som leder, i disse Rimi-butikkene.
Så en sånn oppgave, som å gjøre om frysedisken, etter planogram.
Den arbeidsoppgaven hadde jeg nok ikke turt å gitt til låseansvarlig Eivind, (på ledervakta hans, på fredagsettermiddagene), på Rimi Langhus, (på den tida jeg var butikksjef der, i 2001 og 2002).
Jeg er ikke sikker på om det hadde fungert, liksom.
Da hadde jeg nok heller prøv å få Anders Karlsson eller Kjetil Furuseth til å gjøre det.
En dag de hadde fri, liksom.
Eller, jeg ville kanskje prøvd å fått en av disse to, (som jo var låseansvarlige), til å drive butikken, (en vakt).
Og så ville jeg ha gjort om fryseren selv, antagelig.
Eller, Anders Karlsson klarte jo å gjøre om tørrvare-hyllene, etter planogram, (husker jeg).
Så jeg kunne kanskje fått dem til å gjøre dette arbeidet, (med å gjøre om frysediskene etter planogram), og.
Men hvis de ikke hadde ønsket å jobbe med det.
Så kunne jeg spurt de om de ville jobbe en vanlig ledervakt.
Og så kunne jeg ha gjort om fryseren selv, da.
Men sånn gjorde ikke butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal det), da.
Han bare la denne arbeidsoppgaven, (som er ganske stor, må man vel si), oppå alt det andre, (som vi gjorde til vanlig), liksom.
Og Fredrick, han er vel en ganske stødig kar, (må man vel si).
Og jeg selv hadde jo over ti års jobberfaring, fra Rimi.
(Pluss at jeg også hadde jobba to år, på OBS Triaden, i Lørenskog.
Og et år, på CC Storkjøp, i Drammen).
Så vi fiksa vel dette ganske greit.
Men hvordan butikksjef Johan visste at jeg klarte å gjøre om frysedisker osv., det veit jeg ikke.
For jeg snakka vel omtrent aldri noe med han, hverken på jobb eller andre steder.
For butikksjef Johan, han ville ikke at jeg skulle si noe, til han, da.
Han ville bare at han skulle prate, til meg, liksom.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fredrick, han var jo en tøysekopp, (må man vel si).
Ihvertfall så var det sånn, at hvis jeg spurte han, om han kunne gjøre ditt og datt.
(Siden jeg jo var den lederen, som egentlig hadde seinvaktene, på torsdagene).
Så pleide Fredrick å svare 'Roger', da.
Og det betydde liksom at det var greit, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og en gang, så begynte jeg også å tulle litt, (husker jeg), når Fredrick sa dette 'Roger'.
For da sa jeg bare at: 'Heter ikke du Fredrick, da?'.
(Og lot som at jeg trodde at han mente at han het Roger, da).
Så Fredrick og jeg, vi var noen ordentlige tullebukker da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så spurte jeg Fredrick, (som liksom var litt innpåsliten, må man vel si).
Om hvorfor han het Fredrick, med 'c'.
Og ikke 'Fredrik', liksom.
For Fredrick med 'c', det er vel den engelske versjonen, av dette navnet.
Så jeg lurte vel på om Fredrick kanskje hadde noen engelske foreldre, (eller noe sånt), da.
Men da svarte bare Fredrick at: 'Det vet jeg ikke', (eller noe lignende), husker jeg.
Så det var kanskje litt rart.
(At Fredrick ikke visste hvorfor han hadde fått dette engelsk-klingende navnet, mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe av det rareste Fredrick gjorde.
(Som jeg vet om, ihvertfall).
Det var vel da han begynte å si til meg, på jobb, (en gang), at jeg ikke var noe flink, til å sjekke damer, (var det vel).
(Selv om jeg jo hadde som prinsipp, å ikke blande business og pleasure, da.
Så det var jo aktuelt for meg egentlig, å prøve å sjekke opp damer på jobb).
Og dette som Fredrick sa.
(Om at jeg ikke var noe flink til å sjekke damer).
Det syntes jeg at var så 'far out'.
Så det ble sånn, at jeg ikke svarte noe da, (husker jeg).
Og noen dager etter dette igjen.
Så sendte Fredrick meg en engelsk e-bok, (via e-post eller irc vel), hvor det stod i detalj, om hvordan man skulle sjekke opp damer da, (husker jeg).
Men jeg hadde ikke tid til å lese dette, på den her tida.
(For jeg var jo heltidsstudent og hadde samtidig to jobber.
Nemlig som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og som låseansvarlig på Rimi Langhus).
Og jeg tok det ikke så seriøst, da.
For jeg hadde jo for eksempel kjøpt en bok, som het 'Kunsten å sjekke damer', (eller noe sånt).
Det første året jeg bodde i Oslo, (da jeg bodde på Abildsø), studieåret 1989/90.
(Altså 12-13 år tidligere).
Og ikke engang den boka gadd jeg å lese fra perm til perm, liksom.
(Jeg bare leste litt i noen av kapitlene, for å prøve å få oversikten, over hva innholdet i boken gikk ut på, for å si det sånn).
For jeg hadde jo allerede sjekket opp en god del damer, før jeg kjøpte denne boken, liksom.
Men jeg var kanskje litt nede, (på den her tida), etter at forholdet mitt med Laila Johansen, (fra Skøyen), hadde endt så brått.
(Det er mulig).
Så denne e-boka fra Fredrick, (som jeg vel halvveis gjettet på at han nok hadde lastet ned fra det 'nedlastingsprogrammet' E-mule, som han hadde vist meg, like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal), den ble det ikke til at jeg leste noe i da, må jeg innrømme.
Og hvorfor Fredrick sendte meg denne e-boken, det veit jeg ikke.
For jeg hadde jo pult mange damer, (nemlig Nina Monsen, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, 'So What-dama', 'Bærumsdama' samt et par-tre horer), på den her tida.
Så jeg var vel ikke noe jomfru akkurat heller, (for å si det sånn).
Så hvorfor han Fredrick dreiv og sendte meg den her e-boka, det veit jeg ikke.
Men han kjente meg vel ikke egentlig så bra.
Vi hadde jo bare jobba sammen, noen måneder, (for å si det sånn).
Men Fredrick, han var vel kanskje en slags nerd, da.
Eller kanskje han trodde det var sånn, at alle skrøyt av sine dame-erobringer, på jobb.
Men jeg liker ikke å prate om sex, med andre karer.
(Og han Fredrick, han er jo nærmere femten år yngre enn meg.
Så jeg er jo, (mer eller mindre ihvertfall), i en annen generasjon, må man vel si).
Så han Fredrick, han blanda meg kanskje med noen andre da, eller hva det kan kan vært.
Han fortalte meg jo det, at han hadde drevet mye med kunstig intelligens-programmering, på fritiden.
Og han hadde jo en 'barnslig' sleik, vil jeg si, som gikk rett ned, liksom.
(Uten at han hadde noe gele i håret, eller gjorde noe med håret, for å få det til å se kult ut, liksom).
Så jeg lurte litt på om han muligens var en nerd.
Han syntes jo at det var rart, (husker jeg), at jeg var kjent i Oslo sentrum.
Så da er det nok snakk om en forvirret guttunge, som nesten bare har sittet på gutterommet, (i kjelleren hos mor og far), må man vel si.
Og han Fredrick, han hadde jo vært rimelig spesiell, da han viste meg porno, på sitt digitale kamera, (ikke så langt unna Peppe's Pizza, i Stortingsgata), før en bytur, med Rimi Bjørndal, høsten 2002.
Så en del tydet vel på at Fredrick var en slags nerd, (vil jeg si).
Men det var også ting som tydet på at han var mer som en kriminell, kanskje.
Han sa jo til meg det en gang, at mora hans hatet han, (husker jeg).
Og han sa jo også det, (på en selvsikker måte), at han hadde hatt dame, (eller damer), da han var et år, på folkehøyskole, (husker jeg).
Og han sa jo det, til Toro, (en gang), at han burde be damer, som tagg han om mynter, (til toget hjem vel), i Oslo sentrum, om å suge han, mot å få disse myntene.
(Alt dette har jeg vel skrevet om tidligere, i Min Bok 5).
Men det var ikke så lett for meg, som er cirka femten år eldre, enn Fredrick, å plassere han, i riktig boks, liksom.
Er Fredrick en nerd, eller er han kriminell, liksom.
Å plassere Fredrick i noen boks liksom, det syntes jeg at var litt vanskelig, (må jeg innrømme).
Så han Fredrick, han ser kanskje ut som en forvokst guttunge, med sin lubne fremtreden og nesten bolleklipp.
(Og han har/hadde vel også litt bollekinn).
Men han er en person med mange sider, vil jeg si.
(Selv om kanskje ikke alle disse sidene er like fullt utviklet.
Det er mulig.
For han Fredrick, han hadde drevet med ganske mye forskjellig, som 18-20-åring, i 2002-2003, vil jeg si, at det virka som.
Men jeg vet ikke om han har rukket å bli så moden, akkurat.
Siden han har drevet med så mye, på så kort tid, liksom.
Han er kanskje litt som en kyniker, mistenker jeg.
Ihvertfall så ville jeg tatt det han sa, med en liten klype salt, (må jeg innrømme).
For jeg tror muligens at han kan ha blitt litt degenerert, siden han har drevet med så mye forskjellig, på så kort tid.
Og hvordan han Fredrick er nå for tiden, det veit jeg ikke.
Dette er det ikke så lett for meg, å gjette om, for han Fredrick hadde jo drevet med mye forskjellig, allerede på den tida, som jeg jobba sammen med han, på Rimi Bjørndal.
Så jeg veit ikke om han fortsatt jobber der.
Eller om han har fortsatt på sin karriere og har drevet med enda mange fler ting nå.
(Hvem vet).
Men Fredrick er veldig intelligent og selvsikker, (på tross av sitt guttungeaktige utseende), vil jeg si.
Og nettopp dette guttungeaktige utseendet, det fører nok til at mange kanskje undervurderer han.
Så Fredrick, han kan nesten virke litt skummel, (vi jeg si).
Siden han ser litt ut som en forvokst guttunge, mens han egentlig er rå som en hardbarka sjømann, (må man vel si).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet meg om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Så fikk jeg ansvaret, (av butikksjef Johan), for å gjøre om frysediskene der, etter planogram.
Jeg fikk med meg Fredrick, (var det vel), og sammen så gjorde vi om en frysedisk hver da, (hvis jeg husker det riktig).
Og etter dette, så fikk jeg liksom ansvaret, for å holde fryselageret ryddig, da.
(Det vil si at jeg skulle fylle ut mest mulig, av de varene som lå på fryselageret, ut i frysediskene.
Sånn at det ble minst mulig, som lå på lageret, og sakte gikk ut på dato, da).
Men jeg må innrømme at jeg syntes at dette var litt rart.
(At jeg skulle få denne jobben).
For jeg tok jo ikke frysebestillingene.
(Men de ble kanskje tatt automatisk, på den her tida.
Så jeg var kanskje en slags 'frysesjef', på Rimi Bjørndal, i deler av 2003.
Selv om jeg ikke jobba der så mye.
(Jeg jobba først to vakter i uka der.
Men fra høsten 2003, (en stund etter at jeg fikk den ledervakta, på fredagskveldene, på Rimi Langhus), så jobba jeg bare en vakt i uka, på Rimi Bjørndal.
Og dette var ved siden av at jeg studere heltid, ved ingeniørhøyskolen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da Fredrick og jeg gjorde om frysediskene, så måtte vi vel gjøre dette, samtidig med alt annet.
Men jeg hadde jo drevet en god del med å gjøre om fryse- og kjøledisker tidligere.
(Både på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde som assistent.
Og også på Rimi Nylænde, som butikksjef).
Så det var ikke sånn at jeg ble så veldig stressa, av den her jobben, (husker jeg).
Jeg husker at da jeg gjorde om kjølediskene, på Rimi Nylænde, (i 1994 eller 1995), og på Rimi Bjørndal, (i 1996, må det vel ha vært).
Så fantes det ikke planogram, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og heller ikke da vi fikk nye kjøle- og frysedisker, på Rimi Nylænde, i 1999, (da jeg jobbet som butikksjef der), hadde jeg planogram, da jeg liksom dreiv og bygde disken, (altså at jeg liksom fant plass til de forskjellige varene, sånn at disse ble liggende i blokker da, i først og fremst kjøledisken).
(Ihvertfall så var det ikke planogram for kjøledisken.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så dette ganske vanskelige butikkarbeidet.
Det gjorde Fredrick og jeg innimellom alt det andre vi pleide å gjøre, når vi jobba seinvaktene, på torsdagene, da.
Og Fredrick mestret også dette ganske bra, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men man måtte liksom prøve å holde tunga rett i munnen, når man jobba som leder, i disse Rimi-butikkene.
Så en sånn oppgave, som å gjøre om frysedisken, etter planogram.
Den arbeidsoppgaven hadde jeg nok ikke turt å gitt til låseansvarlig Eivind, (på ledervakta hans, på fredagsettermiddagene), på Rimi Langhus, (på den tida jeg var butikksjef der, i 2001 og 2002).
Jeg er ikke sikker på om det hadde fungert, liksom.
Da hadde jeg nok heller prøv å få Anders Karlsson eller Kjetil Furuseth til å gjøre det.
En dag de hadde fri, liksom.
Eller, jeg ville kanskje prøvd å fått en av disse to, (som jo var låseansvarlige), til å drive butikken, (en vakt).
Og så ville jeg ha gjort om fryseren selv, antagelig.
Eller, Anders Karlsson klarte jo å gjøre om tørrvare-hyllene, etter planogram, (husker jeg).
Så jeg kunne kanskje fått dem til å gjøre dette arbeidet, (med å gjøre om frysediskene etter planogram), og.
Men hvis de ikke hadde ønsket å jobbe med det.
Så kunne jeg spurt de om de ville jobbe en vanlig ledervakt.
Og så kunne jeg ha gjort om fryseren selv, da.
Men sånn gjorde ikke butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal det), da.
Han bare la denne arbeidsoppgaven, (som er ganske stor, må man vel si), oppå alt det andre, (som vi gjorde til vanlig), liksom.
Og Fredrick, han er vel en ganske stødig kar, (må man vel si).
Og jeg selv hadde jo over ti års jobberfaring, fra Rimi.
(Pluss at jeg også hadde jobba to år, på OBS Triaden, i Lørenskog.
Og et år, på CC Storkjøp, i Drammen).
Så vi fiksa vel dette ganske greit.
Men hvordan butikksjef Johan visste at jeg klarte å gjøre om frysedisker osv., det veit jeg ikke.
For jeg snakka vel omtrent aldri noe med han, hverken på jobb eller andre steder.
For butikksjef Johan, han ville ikke at jeg skulle si noe, til han, da.
Han ville bare at han skulle prate, til meg, liksom.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fredrick, han var jo en tøysekopp, (må man vel si).
Ihvertfall så var det sånn, at hvis jeg spurte han, om han kunne gjøre ditt og datt.
(Siden jeg jo var den lederen, som egentlig hadde seinvaktene, på torsdagene).
Så pleide Fredrick å svare 'Roger', da.
Og det betydde liksom at det var greit, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og en gang, så begynte jeg også å tulle litt, (husker jeg), når Fredrick sa dette 'Roger'.
For da sa jeg bare at: 'Heter ikke du Fredrick, da?'.
(Og lot som at jeg trodde at han mente at han het Roger, da).
Så Fredrick og jeg, vi var noen ordentlige tullebukker da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så spurte jeg Fredrick, (som liksom var litt innpåsliten, må man vel si).
Om hvorfor han het Fredrick, med 'c'.
Og ikke 'Fredrik', liksom.
For Fredrick med 'c', det er vel den engelske versjonen, av dette navnet.
Så jeg lurte vel på om Fredrick kanskje hadde noen engelske foreldre, (eller noe sånt), da.
Men da svarte bare Fredrick at: 'Det vet jeg ikke', (eller noe lignende), husker jeg.
Så det var kanskje litt rart.
(At Fredrick ikke visste hvorfor han hadde fått dette engelsk-klingende navnet, mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe av det rareste Fredrick gjorde.
(Som jeg vet om, ihvertfall).
Det var vel da han begynte å si til meg, på jobb, (en gang), at jeg ikke var noe flink, til å sjekke damer, (var det vel).
(Selv om jeg jo hadde som prinsipp, å ikke blande business og pleasure, da.
Så det var jo aktuelt for meg egentlig, å prøve å sjekke opp damer på jobb).
Og dette som Fredrick sa.
(Om at jeg ikke var noe flink til å sjekke damer).
Det syntes jeg at var så 'far out'.
Så det ble sånn, at jeg ikke svarte noe da, (husker jeg).
Og noen dager etter dette igjen.
Så sendte Fredrick meg en engelsk e-bok, (via e-post eller irc vel), hvor det stod i detalj, om hvordan man skulle sjekke opp damer da, (husker jeg).
Men jeg hadde ikke tid til å lese dette, på den her tida.
(For jeg var jo heltidsstudent og hadde samtidig to jobber.
Nemlig som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og som låseansvarlig på Rimi Langhus).
Og jeg tok det ikke så seriøst, da.
For jeg hadde jo for eksempel kjøpt en bok, som het 'Kunsten å sjekke damer', (eller noe sånt).
Det første året jeg bodde i Oslo, (da jeg bodde på Abildsø), studieåret 1989/90.
(Altså 12-13 år tidligere).
Og ikke engang den boka gadd jeg å lese fra perm til perm, liksom.
(Jeg bare leste litt i noen av kapitlene, for å prøve å få oversikten, over hva innholdet i boken gikk ut på, for å si det sånn).
For jeg hadde jo allerede sjekket opp en god del damer, før jeg kjøpte denne boken, liksom.
Men jeg var kanskje litt nede, (på den her tida), etter at forholdet mitt med Laila Johansen, (fra Skøyen), hadde endt så brått.
(Det er mulig).
Så denne e-boka fra Fredrick, (som jeg vel halvveis gjettet på at han nok hadde lastet ned fra det 'nedlastingsprogrammet' E-mule, som han hadde vist meg, like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal), den ble det ikke til at jeg leste noe i da, må jeg innrømme.
Og hvorfor Fredrick sendte meg denne e-boken, det veit jeg ikke.
For jeg hadde jo pult mange damer, (nemlig Nina Monsen, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, 'So What-dama', 'Bærumsdama' samt et par-tre horer), på den her tida.
Så jeg var vel ikke noe jomfru akkurat heller, (for å si det sånn).
Så hvorfor han Fredrick dreiv og sendte meg den her e-boka, det veit jeg ikke.
Men han kjente meg vel ikke egentlig så bra.
Vi hadde jo bare jobba sammen, noen måneder, (for å si det sånn).
Men Fredrick, han var vel kanskje en slags nerd, da.
Eller kanskje han trodde det var sånn, at alle skrøyt av sine dame-erobringer, på jobb.
Men jeg liker ikke å prate om sex, med andre karer.
(Og han Fredrick, han er jo nærmere femten år yngre enn meg.
Så jeg er jo, (mer eller mindre ihvertfall), i en annen generasjon, må man vel si).
Så han Fredrick, han blanda meg kanskje med noen andre da, eller hva det kan kan vært.
Han fortalte meg jo det, at han hadde drevet mye med kunstig intelligens-programmering, på fritiden.
Og han hadde jo en 'barnslig' sleik, vil jeg si, som gikk rett ned, liksom.
(Uten at han hadde noe gele i håret, eller gjorde noe med håret, for å få det til å se kult ut, liksom).
Så jeg lurte litt på om han muligens var en nerd.
Han syntes jo at det var rart, (husker jeg), at jeg var kjent i Oslo sentrum.
Så da er det nok snakk om en forvirret guttunge, som nesten bare har sittet på gutterommet, (i kjelleren hos mor og far), må man vel si.
Og han Fredrick, han hadde jo vært rimelig spesiell, da han viste meg porno, på sitt digitale kamera, (ikke så langt unna Peppe's Pizza, i Stortingsgata), før en bytur, med Rimi Bjørndal, høsten 2002.
Så en del tydet vel på at Fredrick var en slags nerd, (vil jeg si).
Men det var også ting som tydet på at han var mer som en kriminell, kanskje.
Han sa jo til meg det en gang, at mora hans hatet han, (husker jeg).
Og han sa jo også det, (på en selvsikker måte), at han hadde hatt dame, (eller damer), da han var et år, på folkehøyskole, (husker jeg).
Og han sa jo det, til Toro, (en gang), at han burde be damer, som tagg han om mynter, (til toget hjem vel), i Oslo sentrum, om å suge han, mot å få disse myntene.
(Alt dette har jeg vel skrevet om tidligere, i Min Bok 5).
Men det var ikke så lett for meg, som er cirka femten år eldre, enn Fredrick, å plassere han, i riktig boks, liksom.
Er Fredrick en nerd, eller er han kriminell, liksom.
Å plassere Fredrick i noen boks liksom, det syntes jeg at var litt vanskelig, (må jeg innrømme).
Så han Fredrick, han ser kanskje ut som en forvokst guttunge, med sin lubne fremtreden og nesten bolleklipp.
(Og han har/hadde vel også litt bollekinn).
Men han er en person med mange sider, vil jeg si.
(Selv om kanskje ikke alle disse sidene er like fullt utviklet.
Det er mulig.
For han Fredrick, han hadde drevet med ganske mye forskjellig, som 18-20-åring, i 2002-2003, vil jeg si, at det virka som.
Men jeg vet ikke om han har rukket å bli så moden, akkurat.
Siden han har drevet med så mye, på så kort tid, liksom.
Han er kanskje litt som en kyniker, mistenker jeg.
Ihvertfall så ville jeg tatt det han sa, med en liten klype salt, (må jeg innrømme).
For jeg tror muligens at han kan ha blitt litt degenerert, siden han har drevet med så mye forskjellig, på så kort tid.
Og hvordan han Fredrick er nå for tiden, det veit jeg ikke.
Dette er det ikke så lett for meg, å gjette om, for han Fredrick hadde jo drevet med mye forskjellig, allerede på den tida, som jeg jobba sammen med han, på Rimi Bjørndal.
Så jeg veit ikke om han fortsatt jobber der.
Eller om han har fortsatt på sin karriere og har drevet med enda mange fler ting nå.
(Hvem vet).
Men Fredrick er veldig intelligent og selvsikker, (på tross av sitt guttungeaktige utseende), vil jeg si.
Og nettopp dette guttungeaktige utseendet, det fører nok til at mange kanskje undervurderer han.
Så Fredrick, han kan nesten virke litt skummel, (vi jeg si).
Siden han ser litt ut som en forvokst guttunge, mens han egentlig er rå som en hardbarka sjømann, (må man vel si).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet meg om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
torsdag 13. desember 2012
Min Bok 5 - Kapittel 147: Mer fra Rimi Langhus og Rimi Bjørndal
På Rimi Langhus, så foregikk vel mesteparten av skravlinga, nede på spiserommet.
Så det skjedde vel ikke like mye der, (i 2003), som på Rimi Bjørndal.
Men en episode jeg husker.
Det var at to nyansatte ungdommer, som jobba, på Rimi Langhus, da jeg begynte der igjen, som låseansvarlig, våren 2003.
Det var Stian Augestad og Fredrik Karlsen.
Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at de her to kara, prata seg imellom, (mens de la opp frysevarer, eller noe sånt vel), om at det var dumt, at jeg, som var en så god butikkleder, (eller noe lignende), skulle jobbe med data.
(Siden jeg hadde forklart dem, da de spurte, at jeg studerte ved ingeniørhøyskolen, da).
For de her to kara, de mente vel at jeg så flink med mennesker da, (eller noe lignende), hvis jeg skjønte det riktig.
(Noe sånt).
Selv om det vel også er mulig å jobbe som leder, selv om man har utdannelse, innen data.
Jeg hadde jo mål å få meg en jobb, som IT-leder, og tjene mellom en halv million og en million, i året, liksom.
Men det var ikke sånn at de her to kara, prata _med_ meg, om det her.
Det var istedet sånn at de prata _om_ meg, da.
Bak min rygg, må man vel si.
Så jeg fikk ikke forklart dem ordentlig, om hvordan jeg selv så for meg det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Bjørndal, så ville butikksjef Johan der, at jeg skulle slutte å jobbe der, på torsdagene.
(Og bare jobbe der på lørdagene).
Av en eller annen grunn.
(Etter sommerferien 2003 en gang, vel).
I begynnelsen så gikk jeg ikke med på det her, for jeg syntes det var greit å få en del i lønn, da.
Men han Johan, han forlangte så mye, av medarbeiderne.
Så det ble slitsomt å jobbe der, to vakter i uka, da.
For jeg måtte jo liksom fokusere på studiene mine også.
(Som liksom var hovedprioriteten min, på den her tida, da.
For det var jo snakk om heltidsstudier, liksom).
Så jeg gikk etterhvert med på å bare jobbe på Rimi Bjørndal, på lørdagene, (fra klokka 14 vel, til cirka klokka 19), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lars Boye, fra Rimi sin sikkerhetsavdeling.
(Som jeg også har skrevet om, fra 'Rimi Kalbakken-tida'.
Tidligere i den her boken).
Han begynte etterhvert istedet å jobbe som distriktsjef, i et distrikt i Oslo Vest, (var det vel).
Og Lars Boye, han bodde vel på Bjørndal, (ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).
Og han kom en gang, (i år 2003, må det vel ha vært), innom Rimi Bjørndal, en lørdag ettermiddag, som jeg jobba som låseansvarlig, da.
For å handle, (eller noe sånt), må det vel ha vært.
Ihvertfall så huket Lars Boye tak i meg, (husker jeg).
Og ville at jeg skulle gjøre ditt og datt, inne på flaskerommet, da.
Men da viste jeg Lars Boye en lapp, (husker jeg), som butikksjef Johan hadde skrevet til meg, dagen før, (eller noe sånt), da.
Om ting som skulle gjøres, i butikken, da.
Og så forklarte jeg Lars Boye det, at jeg hadde mer enn nok å gjøre, fra før, da.
(For Rimi Bjørndal er en veldig travel butikk, da.
Spesielt på ettermiddagene, på lørdagene.
Selv om jeg for ikke så lenge siden, mener å ha sett det, på Google Maps, at de nå i tillegg også har fått seg en Rema-butikk, oppe på Bjørndal der.
Men på den her tida, så var Rimi Bjørndal den eneste kjede-matbutikken, på Bjørndal, da).
Så jeg sa til Lars Boye det, at han måtte ta det her ordreveien, da.
(Altså med butikksjef Johan, da.
Hvis Lars Boye var hans distriktsjef, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).
Og det mener jeg at jeg hadde rett til å si, da.
For jeg kunne jo ikke ha to direkte overordnede, på den samme vakta, liksom.
For det mener jeg at bare hadde blitt tull og tøys, (for på si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men.men.
Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, (husker jeg), at det var vanskelig å se hvem som var muslimer der, (må man vel si).
Og med det, så mener jeg det, at Fredrick og Toro.
De fikk butikksjef Johan til å bestille en type frossenpizza, som ikke var i Rimi Bjørndal sitt sortiment.
Nemlig Mia Pizza med kylling.
Denne var frossenpizzaen, den var vel i ICA sitt supermarked-sortiment, så Hakon sitt grossistlager på Skårer, (som Rimi Bjørndal fikk varer fra), de førte dette pizzaslaget, da.
Men dette slaget frossenpizza, det gikk jo ikke inn i kassa, da.
(Ihvertfall så stod det vel ikke noen ordentlig label, for denne varen, på pizzadisken, til Rimi Bjørndal).
Men Fredrick og Toro, de spiste tydeligvis bare halal-mat, (eller noe sånt), da.
Så de fikk lov til å ha sin egen frossenpizza, i frysedisken, til Rimi Bjørndal, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Selv om vel denne pizzaen ikke gikk inn i kassa.
Men nå satt vel ikke jeg noe særlig i kassa, på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så hva de gjorde i kassa, når noen ville kjøpe denne Mia Pizza med kylling.
Det veit jeg ikke.
Men sånn som jeg husker det, så ble ikke disse pizzaene priset, da.
(Selv om de vel ikke gikk inn i kassa).
Så man må vel si at Fredrick og Toro, de var så vanskelige, at de skaffet plunder for Rimi Bjørndal, da.
Siden de var så kresne i matveien, da.
Sånn at Rimi Bjørndal måtte føre varer, som ikke gikk inn i kassa, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noe lignende, som skjedde, da jeg kom tilbake fra sykmelding, som butikksjef, på Rimi Langhus, våren 2002, (husker jeg).
Assistent Sølvi Berget der, hu hadde da, (mens jeg hadde vært sykmeldt), begynt å selge lomper og lefser, (som stod i to sjokkselgere, av papp), fra Skoga Brød.
(Hennes tidligere arbeidsgiver, da).
Disse lompene og lefsene, de gikk jo ikke inn i kassene, på Rimi Langhus.
For de var jo ikke i Rimi sitt sortiment.
Og jeg prøvde å si fra, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at assistent Sølvi Berget, hadde tatt inn disse varene, som ikke gikk inn i kassa, da.
(Og som vel var fra en leverandør, som Rimi ikke hadde noe kontakt med offisielt, vel).
Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare lo det bort, da.
(Må man vel si).
Hun svarte ihvertfall ikke noe ordentlig, (sånn som jeg husker det), da jeg gjorde et poeng av det, at det stod noen varer, (like utafor kontoret, var det vel, at disse to pappdisplayene stod), som Rimi-butikker egentlig ikke skulle selge, da.
Og det var litt dårlig, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (syntes jeg).
For varer som ikke er i sortimentet.
De skaper adskillig krøll, i kassa, da.
Siden de ikke går inn der.
Og siden butikker flest hadde skannere, i kassa, på den her tida.
Så var det nesten ingen, i Rimi, som visste hvordan man skulle bruke en prismaskin, da.
Så varer som ikke gikk inn i kassa, de ble det vel ganske ofte gjettekonkurranse om, når det gjaldt å finne den riktige prisen, når de kom fram, til kassa, da.
Og jeg hadde jo selv jobbet som heltidskasserer, på OBS Triaden, fra høsten 1990.
Så jeg visste hvor mye heft det ble, av sånne varer, som ikke gikk inn i kassa, da.
Samtidig, så kan også kasserere få sparken, (hvis jeg ikke tar helt feil), for å slå inn feil pris, i kassa, da.
Så sett fra en kasserers synspunkt.
(Et synspunkt som jeg ganske lett klarte å se, som butikksjef, (må jeg vel si).
Siden jeg jo hadde jobba som kasserer, (på Matland/OBS Triaden), cirka 10-12 år tidligere).
Så var varer som ikke gikk inn i kassa, en fæl uting, da.
(For å si det sånn).
Men dette var visst ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin enig i, da.
Og hva assistent Sølvi Berget tenkte på, det veit jeg ikke.
Men hennes dømmekraft, den hadde jeg vel ikke så høye tanker om, fra før heller, (tror jeg).
Så hu gadd jeg vel ikke å prate med, om det her, engang.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For hu hadde jeg vel nesten gitt opp, tror jeg.
(For å si det sånn).
Siden hu var så skjør, da.
(Som jeg har skrevet om, tidligere i den her boken).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Så det skjedde vel ikke like mye der, (i 2003), som på Rimi Bjørndal.
Men en episode jeg husker.
Det var at to nyansatte ungdommer, som jobba, på Rimi Langhus, da jeg begynte der igjen, som låseansvarlig, våren 2003.
Det var Stian Augestad og Fredrik Karlsen.
Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at de her to kara, prata seg imellom, (mens de la opp frysevarer, eller noe sånt vel), om at det var dumt, at jeg, som var en så god butikkleder, (eller noe lignende), skulle jobbe med data.
(Siden jeg hadde forklart dem, da de spurte, at jeg studerte ved ingeniørhøyskolen, da).
For de her to kara, de mente vel at jeg så flink med mennesker da, (eller noe lignende), hvis jeg skjønte det riktig.
(Noe sånt).
Selv om det vel også er mulig å jobbe som leder, selv om man har utdannelse, innen data.
Jeg hadde jo mål å få meg en jobb, som IT-leder, og tjene mellom en halv million og en million, i året, liksom.
Men det var ikke sånn at de her to kara, prata _med_ meg, om det her.
Det var istedet sånn at de prata _om_ meg, da.
Bak min rygg, må man vel si.
Så jeg fikk ikke forklart dem ordentlig, om hvordan jeg selv så for meg det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Bjørndal, så ville butikksjef Johan der, at jeg skulle slutte å jobbe der, på torsdagene.
(Og bare jobbe der på lørdagene).
Av en eller annen grunn.
(Etter sommerferien 2003 en gang, vel).
I begynnelsen så gikk jeg ikke med på det her, for jeg syntes det var greit å få en del i lønn, da.
Men han Johan, han forlangte så mye, av medarbeiderne.
Så det ble slitsomt å jobbe der, to vakter i uka, da.
For jeg måtte jo liksom fokusere på studiene mine også.
(Som liksom var hovedprioriteten min, på den her tida, da.
For det var jo snakk om heltidsstudier, liksom).
Så jeg gikk etterhvert med på å bare jobbe på Rimi Bjørndal, på lørdagene, (fra klokka 14 vel, til cirka klokka 19), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lars Boye, fra Rimi sin sikkerhetsavdeling.
(Som jeg også har skrevet om, fra 'Rimi Kalbakken-tida'.
Tidligere i den her boken).
Han begynte etterhvert istedet å jobbe som distriktsjef, i et distrikt i Oslo Vest, (var det vel).
Og Lars Boye, han bodde vel på Bjørndal, (ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).
Og han kom en gang, (i år 2003, må det vel ha vært), innom Rimi Bjørndal, en lørdag ettermiddag, som jeg jobba som låseansvarlig, da.
For å handle, (eller noe sånt), må det vel ha vært.
Ihvertfall så huket Lars Boye tak i meg, (husker jeg).
Og ville at jeg skulle gjøre ditt og datt, inne på flaskerommet, da.
Men da viste jeg Lars Boye en lapp, (husker jeg), som butikksjef Johan hadde skrevet til meg, dagen før, (eller noe sånt), da.
Om ting som skulle gjøres, i butikken, da.
Og så forklarte jeg Lars Boye det, at jeg hadde mer enn nok å gjøre, fra før, da.
(For Rimi Bjørndal er en veldig travel butikk, da.
Spesielt på ettermiddagene, på lørdagene.
Selv om jeg for ikke så lenge siden, mener å ha sett det, på Google Maps, at de nå i tillegg også har fått seg en Rema-butikk, oppe på Bjørndal der.
Men på den her tida, så var Rimi Bjørndal den eneste kjede-matbutikken, på Bjørndal, da).
Så jeg sa til Lars Boye det, at han måtte ta det her ordreveien, da.
(Altså med butikksjef Johan, da.
Hvis Lars Boye var hans distriktsjef, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).
Og det mener jeg at jeg hadde rett til å si, da.
For jeg kunne jo ikke ha to direkte overordnede, på den samme vakta, liksom.
For det mener jeg at bare hadde blitt tull og tøys, (for på si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men.men.
Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, (husker jeg), at det var vanskelig å se hvem som var muslimer der, (må man vel si).
Og med det, så mener jeg det, at Fredrick og Toro.
De fikk butikksjef Johan til å bestille en type frossenpizza, som ikke var i Rimi Bjørndal sitt sortiment.
Nemlig Mia Pizza med kylling.
Denne var frossenpizzaen, den var vel i ICA sitt supermarked-sortiment, så Hakon sitt grossistlager på Skårer, (som Rimi Bjørndal fikk varer fra), de førte dette pizzaslaget, da.
Men dette slaget frossenpizza, det gikk jo ikke inn i kassa, da.
(Ihvertfall så stod det vel ikke noen ordentlig label, for denne varen, på pizzadisken, til Rimi Bjørndal).
Men Fredrick og Toro, de spiste tydeligvis bare halal-mat, (eller noe sånt), da.
Så de fikk lov til å ha sin egen frossenpizza, i frysedisken, til Rimi Bjørndal, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Selv om vel denne pizzaen ikke gikk inn i kassa.
Men nå satt vel ikke jeg noe særlig i kassa, på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så hva de gjorde i kassa, når noen ville kjøpe denne Mia Pizza med kylling.
Det veit jeg ikke.
Men sånn som jeg husker det, så ble ikke disse pizzaene priset, da.
(Selv om de vel ikke gikk inn i kassa).
Så man må vel si at Fredrick og Toro, de var så vanskelige, at de skaffet plunder for Rimi Bjørndal, da.
Siden de var så kresne i matveien, da.
Sånn at Rimi Bjørndal måtte føre varer, som ikke gikk inn i kassa, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noe lignende, som skjedde, da jeg kom tilbake fra sykmelding, som butikksjef, på Rimi Langhus, våren 2002, (husker jeg).
Assistent Sølvi Berget der, hu hadde da, (mens jeg hadde vært sykmeldt), begynt å selge lomper og lefser, (som stod i to sjokkselgere, av papp), fra Skoga Brød.
(Hennes tidligere arbeidsgiver, da).
Disse lompene og lefsene, de gikk jo ikke inn i kassene, på Rimi Langhus.
For de var jo ikke i Rimi sitt sortiment.
Og jeg prøvde å si fra, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at assistent Sølvi Berget, hadde tatt inn disse varene, som ikke gikk inn i kassa, da.
(Og som vel var fra en leverandør, som Rimi ikke hadde noe kontakt med offisielt, vel).
Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare lo det bort, da.
(Må man vel si).
Hun svarte ihvertfall ikke noe ordentlig, (sånn som jeg husker det), da jeg gjorde et poeng av det, at det stod noen varer, (like utafor kontoret, var det vel, at disse to pappdisplayene stod), som Rimi-butikker egentlig ikke skulle selge, da.
Og det var litt dårlig, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (syntes jeg).
For varer som ikke er i sortimentet.
De skaper adskillig krøll, i kassa, da.
Siden de ikke går inn der.
Og siden butikker flest hadde skannere, i kassa, på den her tida.
Så var det nesten ingen, i Rimi, som visste hvordan man skulle bruke en prismaskin, da.
Så varer som ikke gikk inn i kassa, de ble det vel ganske ofte gjettekonkurranse om, når det gjaldt å finne den riktige prisen, når de kom fram, til kassa, da.
Og jeg hadde jo selv jobbet som heltidskasserer, på OBS Triaden, fra høsten 1990.
Så jeg visste hvor mye heft det ble, av sånne varer, som ikke gikk inn i kassa, da.
Samtidig, så kan også kasserere få sparken, (hvis jeg ikke tar helt feil), for å slå inn feil pris, i kassa, da.
Så sett fra en kasserers synspunkt.
(Et synspunkt som jeg ganske lett klarte å se, som butikksjef, (må jeg vel si).
Siden jeg jo hadde jobba som kasserer, (på Matland/OBS Triaden), cirka 10-12 år tidligere).
Så var varer som ikke gikk inn i kassa, en fæl uting, da.
(For å si det sånn).
Men dette var visst ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin enig i, da.
Og hva assistent Sølvi Berget tenkte på, det veit jeg ikke.
Men hennes dømmekraft, den hadde jeg vel ikke så høye tanker om, fra før heller, (tror jeg).
Så hu gadd jeg vel ikke å prate med, om det her, engang.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For hu hadde jeg vel nesten gitt opp, tror jeg.
(For å si det sånn).
Siden hu var så skjør, da.
(Som jeg har skrevet om, tidligere i den her boken).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
søndag 9. desember 2012
Min Bok 5 - Kapittel 144: Etter London-turen
Etter London-turen, (på slutten av sommeren, 2003), så fikk jeg litt oppmerksohmhet, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).
Unge Chris, (som hadde slekt i Ålesund, var det vel), han lurte på om jeg hadde prøvd kokain i London, (husker jeg).
(Og han kalte meg for 'Erik kokain', da).
Men da svarte jeg ikke noe husker jeg.
Og hvordan han skjønte det, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde det liksom fortsatt litt i blodet, (fra da jeg hadde jobbet som butikksjef, like før jeg begynte, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), at jeg prøvde å være sosial med de ansatte, og komme meg litt på bølgelengde, med dem, da.
For som butikksjef, så må man liksom være litt jovial, for hvis ikke så kan spesielt de unge ansatte nesten få buksevann, bare man prater til dem, da.
(Noe sånt).
Så jeg prøvde å være jovial, og komme meg bølgelengde, med de ansatte, selv om jeg var en av de eldste som jobba der, (på Rimi Bjørndal), da.
(For jeg begynte jo liksom å jobbe der, som en slags sommerbutikksjef, sommeren 2002.
Så derfor ble det bare sånn liksom).
Og Rimi Bjørndal, det var også en sosial arbeidsplass, da.
Og oss butikkledere, vi ble vel nesten beordret til å være moderne ledere, som var rimelig på 'dus', med kollegene våre, da.
Så Chris og jeg, vi prata om musikk osv., mens vi rydda hyller, på Rimi Bjørndal der, husker jeg.
Og Chris likte hip-hop, (husker jeg), og spilte vel også i en nystartet hip-hop-gruppe, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Og en gang, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
Så fortalte jeg det til Chris, at jeg hadde hørt en hip-hop-versjon, av Toto sin gamle 80-tallsslager 'Africa', en gang jeg hadde trent på Sats, (på Ila), noen dager tidligere, da.
Nemlig en hip-hop-sang med artisten Ja Rule, da.
Men da mente Chris at det var feil å like Ja Rule, da.
For det skulle liksom være 'west-coast', (altså i USA), og ikke east-coast hip-hop, (som Ja Rule visstnok var da), mente Chris.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris han minna meg litt om min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, forresten.
For Chris, han hadde også en del sånne rare 'slang-gloser', på lager, da.
(Som Øystein Andersen hadde hatt, på 80-tallet, cirka 15-20 år, før det her, da).
Og jeg husker at Chris nevnte det, at slang-uttrykket: 'Alt er chill i spinneville-villen', (eller noe sånt).
Det betydde at alt stod bra til i heimen, da.
(Noe sånt).
Og uten at jeg vet hvorfor han Chris plutselig begynte å 'bable', om det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris, han mente også det, at parkas-jakker, var 'hip-hop-jakker', da.
Men det var ikke jeg helt sikker på, (husker jeg).
Jeg hadde jo lest om parkas-jakker, i FHM, (for å si det sånn).
Og der stod det ikke noe om, at det liksom skulle være hip-hop-jakker.
Men det her, det prata jeg ikke noe om, med Chris, da.
For det ble litt dumt å diskutere, husker jeg, at jeg syntes.
Og Dagga, på HiO IU, han gikk vel med parkas-jakke, mener jeg å huske.
Men han var vel ikke akkurat hip-hop-er.
Han hadde jo spilt i power-pop-bandet, (heter det vel), Autopulver.
Og på HiO IU, så hadde han også en gang med seg en sang, som han hadde jobba med, som han kalte for 'Ramsund', (husker jeg).
Og da jeg spurte han Dagga, om hvorfor den ene sangen hans, het Ramsund.
(For jeg hadde ikke hørt om noe sted, med det navnet, da).
Så spurte han Dagga meg, om jeg hadde hørt om bandet Rammstein, (husker jeg).
(Og det hadde jeg jo, for David Hjort, han var jo kjempefan av bandet Rammstein, på den her tida.
Men jeg svarte ikke noe, for noen andre folk, i datasalen der, begynte å sukke, (eller noe sånt), da.
Mener jeg å huske.
Etter at han Dagga hadde nevnt bandet Rammstein, da.
Må det vel ha vært).
Så jeg tror ikke at Dagga var hip-hop-er, (for å si det sånn).
Men likevel så brukte han parkas-jakke, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men halve Oslo gikk vel med sånne parkas-jakker, på den her tida, (mener jeg å huske).
Så det var ikke sånn at jeg gadd å kjøpe meg det, bare fordi at han Chris, dreiv og 'hypet' sånne jakker.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris gikk også på Oslo Handelsgym, (heter det vel), hvis jeg husker det riktig.
(Som vel var noe lignende av handel og kontor, hvor jeg selv hadde gått, på slutten av 80-tallet).
Og den skolen til Chris, den lå vel også i, (eller like ved), Cort Adelers gate.
(Altså i samme gate som der ingeniørhøyskolen min lå, da).
Hvis jeg har skjønt det riktig.
Men det var ikke sånn at jeg begynte å surre meg opp til Oslo Handelsgym, liksom.
(I pauser fra HiO IU, osv).
For å leite etter Chris der.
Nei, Chris var en kollega, (eller en 'undersått'), og ikke en kamerat liksom, (sånn som jeg så det), da.
Så jeg hadde ikke noe med han Chris å gjøre på fritida da, (for å si det sånn).
(Bare for å ta med om det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg var litt nedfor, høsten 2003.
Og det kan ha vært fordi at det gikk skeis, med den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, (var det vel), som Dagga og jeg hadde avtalt å ta, høsten 2003, da.
(Istedet for å ta den eksamenen, våren 2003, da.
For Dagga hadde ikke fått lest, våren 2003, så han fikk meg med på en plan, om at vi skulle lese sammen, til den eksamenen, sommeren 2003, da.
Noe som ikke ble noe av.
For jeg hørte ikke et 'kvekk', fra Dagga, mellom slutten av andre semester og begynnelsen av tredje semester, da.
Så jeg ble liggende en eksamen på etterskudd, på HiO IU, etter det første året der, da.
Noe som ikke var så bra, for jeg lå 7 vekttall på etterskudd, fra NHI også.
Og man kunne bare være et år forsinket, før man mistet studielånet, (på den her tiden).
Så sommeren 2003, så var jeg cirka et halvt år forsinket, da.
Så etter dette, så ble liksom ikke studenttilværelsen min like bekymringsløs lenger, da.
For jeg måtte jo da begynne å tenke på at jeg burde bli for mye forsinket.
Noe som gjorde meg litt nedfor, da.
Så jeg begynte å krisemaksimere litt, høsten 2003, (husker jeg).
Ovenfor han Dagga, da.
For å liksom våkne opp litt, da.
For å få meg en grad, i IT, det var jo hovedmålet mitt, på den her tida.
Og jeg prøvde vel kanskje også å vekke opp han Dagga litt, da.
For han hadde jo plutselig begynt å 'drite i' den nevnte Relasjonsdatabaser-eksamenen, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Og det med at de skulle ha eksamen, i det faget, (nemlig Relasjonsdatabaser), både våren og høsten 2003.
Det virka vel kanskje litt rart.
Men Dagga mente at det var sånn, da.
Men det var ikke så vanlig, (vil jeg si), å ta den eksamenen, etter sommerferien, (og ikke før), da.
Og Dagga klagde også over, på begynnelsen av høstsemesteret, 2003.
Over at det ikke var noen særlig fine damer lenger, på HiO IU der, etter at hu 'Vestlandsdama' hadde dratt tilbake, til Vestlandet, da.
(Noe sånt).
Så begge de jeg pleide å være på gruppe med, ved HiO IU.
Nemlig Dagga og Vestlandsdama.
De mista kontrollen da, og begynte å tulle, når det gjaldt studiene, må man vel si.
Så da ble det ikke så lett for meg heller, liksom.
Og jeg ble litt lei og demotivert da, på begynnelsen av tredje semester, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002.
Så gikk jeg ned Cort Adelers gate, (fra ingeniørhøyskolen), til Aker Brygge der, (husker jeg).
Og på Aker Brygge der, så lå det en DNB-filial, som jeg ikke hadde vært på før, (husker jeg).
Og jeg gikk inn der, og jeg spurte om jeg kunne få et forbrukslån, for å ha i bakhånd, den tida jeg skulle studere.
For jeg var jo vant til å ha butikksjeflønn, (på den her tida), så jeg ville gjerne gjøre overgangen til studenttilværelsen, litt mykere, da.
(Og jeg var jo optimist, når det gjaldt mine framtidsutsikter.
Siden det jo stod i avisene, at det kom til å være mangel, på IT-folk, i Norge, på den tiden, som studiet mitt, ville være ferdig, (nemlig sommeren 2005), da.
Så det virket som at jeg hadde gode fremtidsutsikter, på den her tiden, da.
Så min gjeld, (som var på noen få hundre tusen, på den her tiden), den var ikke noe særlig høy, for meg, som lå an til å få meg en årslønn, på mer enn en halv million, i året da, tre år seinere).
Og da ringte han bak skranken, hos DNB der, til en annen kar, (husker jeg).
Og han så så litt på meg, og så 'sju', eller noe sånt.
Til han på telefonen.
(Så om han bedømte utseendet mitt, eller noe sånt).
Og så fikk jeg et forbrukslån, på 70-80.000, vel.
For å ha i reserve, for å liksom komme meg gjennom disse 'halv-stusslige' årene, som student, da.
For jeg var jo litt nedfor, siden jeg hadde måttet slutte som butikksjef.
Noe som var et slags fall i status for meg, (må man vel si).
Og problemene i Rimi, de lå ikke så oppe i dagen, så de måtte jeg nok ha skrevet bok om, hvis jeg ville at folk skulle ha forstått, hva som egentlig hadde foregått.
Så jeg ønsket ikke å gå så mye ned i levestandard da, selv om jeg hadde begynt å studere, igjen.
Siden jeg var litt nedfor, fordi at jeg hadde måttet slutte, som butikksjef, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde egentlig ikke behøvd å jobbe så mye heltid, sommeren 2003, på Rimi Langhus, som det ble til at jeg gjorde, da.
(For jeg hadde jo mye igjen, av det forbrukslånet, fra DNB).
Men jeg stilte opp for Rimi da, (må man vel si), sommeren 2003, også.
Og dette at jeg jobbet som låseansvarlig, både på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.
Det gjorde meg rimelig sliten, da.
For jeg hadde jo konflikter, (må man vel si), med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
Og det var grunnen til at jeg også ønsket å jobbe, på Rimi Langhus, da.
For å ha fler bein å stå på, innen Rimi, liksom.
(Siden jeg jo bodde i Rimi-bygget, og ikke ville risikere å miste leiligheten min der.
Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men dette gikk litt ut over studiene mine da, (tror jeg), høsten 2003.
Dette at jeg stilte opp så mye, for Rimi Langhus da, (tidligere dette året).
For jeg hadde jo sagt ja, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle jobbe noen vakter, på Rimi Langhus, for å prøve å roe ned en konflikt der, mellom butikksjef Thomas Brun og resten av de ansatte, (var det vel, sånn som jeg skjønte det, på Skodvin, ihvertfall).
Og jeg sa også ja, da butikksjef Thomas Brun spurte meg, om jeg kunne være en slags sommerbutikksjef der, på Rimi Langhus, (da han selv var på ferie), sommeren 2003.
Og jeg stilte vel også opp som assistent, på Rimi Langhus, sommeren 2003, når assistent Sølvi Berget var på ferie, eller var sykmeldt, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Og butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (på Rimi Langhus).
De hadde forresten avtalt, (bak min rygg, må jeg nok si), at jeg ikke skulle jobbe noe, på Rimi Bjørndal, sommeren 2003, da.
Så da mistet jeg litt kontroll, ovenfor butikksjef Thomas Brun, på Rimi Langhus, da.
Og jeg måtte da nesten jobbe de vaktene, som han spurte meg om å jobbe, (syntes jeg).
Siden jeg da ikke kunne si for eksempel det, at jeg måtte jobbe, på Rimi Bjørndal da, osv.
For jeg hadde egentlig planlagt å nyte den sommeren 2003 mer, (vil jeg si).
Og bare jobbe mine vanlige vakter, (for det meste), den sommeren, da.
Og liksom få meg litt hvile da, siden jeg var overarbeidet, fra den tiden jeg hadde jobbet, som butikksjef.
For disse nye studieårene mine, de skulle jo liksom være noen rolige år, som jeg skulle bruke, på å få meg litt overskudd, igjen.
Men det funka ikke som planlagt, da.
Siden at butikksjef Johan, (fra Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), tydeligvis hadde andre planer, da.
(Må man vel si, at grunnen var).
Så høsten 2003, så husker jeg at Fredrick, på Rimi Bjørndal, gjorde et poeng av, at jeg jo skulle kjøpe meg laptop.
For å prøve å muntre meg opp, (eller noe lignende), må det vel ha vært.
Så Fredrick, fra Rimi Bjørndal, han la nok merke til det, at jeg var litt nedfor, (på den her tiden), da.
Og jeg hadde jo fra første stund, (må man vel si), konflikter, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
For jeg syntes at den måten han dreiv butikken på, (hans ledelsesstil da), den stred mot alt jeg hadde lært selv, som butikksjef, i Rimi, i de foregående årene, da.
Så jeg husker at jeg pleide å sitte på T-banen ned til sentrum, sammen med Toro og Fredrick, (etter å ha jobba seinvakta, sammen med dem, på torsdagene, på Rimi Bjørndal).
Og da pleide jeg å prøve å forklare for Toro og Fredrick, om hvordan jeg hadde lært det selv, (som butikksjef), at 'ståa' skulle være, når det gjaldt hvordan butikksjefen ledet butikken, da.
(Uten at jeg husker detaljene om dette nå).
Men jeg lurer på om jeg prata litt over hodene, til Toro og Fredrick, om den her ledelsesteorien osv., da.
Ihvertfall så møtte etterhvert lite forståelse fra dem, (mener jeg å huske ihvertfall), da.
Men etter at Johan hadde vært butikksjef, i et halvt år, (eller noe sånt), på Rimi Bjørndal.
Så begynte også de andre medarbeiderne der, å klage på han Johan, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da ble jeg litt irritert, husker jeg.
For ingen hadde vært noe særlig interessert, da jeg selv klagde på han Johan, en del måneder tidligere, da.
(Jeg ble vel heller nesten latterliggjort, vel).
Så da syntes jeg at det hele ble litt dumt da, (for å så det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenke jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Nå var det kanskje ikke helt riktig av meg, å prate så mye om ledelsen av Rimi Bjørndal, på T-banen, (etter jobben).
(For andre folk, (som satt på T-banen), kunne kanskje høre, hva jeg prata om, med mine Rimi Bjørndal-kolleger Toro og Fredrick, da).
Men jeg fikk litt sjokk, (må jeg innrømme), da han Johan ble butikksjef, på Rimi Bjørndal.
For han var så autoritær, og han ville ikke høre noe, på det jeg hadde å si, om jobbinga, i butikken, da.
(Enda jeg jo selv blant annet hadde vært sommerbutikksjef der, sommeren 2002, altså mange måneder før han selv ble butikksjef der, da).
Så jeg fikk litt sjokk, da.
For da jeg selv var butikksjef, så ble mindre problemer enn dette, (når det gjaldt relasjonen mellom butikksjefen og de andre ansatte), liksom blåst opp, av sjefene over meg i systemet, til å bli kjempestore, da.
Og jeg ville jo ikke miste Rimi-leiligheten min, liksom.
Så jeg ble derfor litt uroet, av dette, at vi fikk en så autoritær butikksjef der, (på Rimi Bjørndal), da.
For jeg skjønte da, at min ekstrajobb, som låseansvarlig, lett kunne gå 'rett vest' da, med en så autoritær butikksjef.
Som kanskje ikke brydde seg noe særlig om normene og reglene, i arbeidslivet, da.
(Virket det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men nå var jo både Toro og Fredrick lederkolleger av meg, på Rimi Bjørndal.
(Begge var assistenter der, mener jeg huske, på den her tiden.
Så de var ikke vanlige ansatte liksom, da).
Så det ble liksom som at vi hadde noen slags ledermøter, (eller noe lignende), på T-banen der, da.
Og som at problemene, på Rimi Bjørndal, liksom fulgte med oss, på T-banen også, da.
Dette ble vel bare sånn, liksom.
For jeg regnet vel med at Toro og Fredrick også var interessert i de her temaene, da.
(Som var innen feltet ledelse, osv).
Siden de også jobbet som ledere, i Rimi, da.
Og vel satset på en karriere, som ledere, i Rimi.
(Sånn som det virket som, for meg, ihvertfall).
Og butikksjef Johan, han hadde aldri noe ledermøter, (eller noe lignende).
Og han ville ikke kommunisere engang, (sånn som jeg husker det).
Så fra han, så var det bare snakk om enveiskommunikasjon, da.
Og da stod jo jeg ofte igjen der, (utafor kontoret, på Rimi Bjørndal).
Med masse meninger og synspunkter, som jeg ikke fikk lov til å uttrykke, da.
Så når jeg da havna på T-banen, (etter jobben).
Så kom liksom alle de synspunktene mine, (som jeg ikke hadde fått lov til å forklare om, på jobben), fram, da.
Så jeg ble nok rimelig trakassert, av butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
(Vil jeg si).
Siden jeg ikke fikk lov å til å komme med mine synspunkter der engang.
Alt skulle liksom gå fra han, og til oss andre som jobbet der, da.
Og han ønsket ikke å høre hva vi andre som jobbet der, syntes om ditt og datt, i det hele tatt, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Unge Chris, (som hadde slekt i Ålesund, var det vel), han lurte på om jeg hadde prøvd kokain i London, (husker jeg).
(Og han kalte meg for 'Erik kokain', da).
Men da svarte jeg ikke noe husker jeg.
Og hvordan han skjønte det, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde det liksom fortsatt litt i blodet, (fra da jeg hadde jobbet som butikksjef, like før jeg begynte, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), at jeg prøvde å være sosial med de ansatte, og komme meg litt på bølgelengde, med dem, da.
For som butikksjef, så må man liksom være litt jovial, for hvis ikke så kan spesielt de unge ansatte nesten få buksevann, bare man prater til dem, da.
(Noe sånt).
Så jeg prøvde å være jovial, og komme meg bølgelengde, med de ansatte, selv om jeg var en av de eldste som jobba der, (på Rimi Bjørndal), da.
(For jeg begynte jo liksom å jobbe der, som en slags sommerbutikksjef, sommeren 2002.
Så derfor ble det bare sånn liksom).
Og Rimi Bjørndal, det var også en sosial arbeidsplass, da.
Og oss butikkledere, vi ble vel nesten beordret til å være moderne ledere, som var rimelig på 'dus', med kollegene våre, da.
Så Chris og jeg, vi prata om musikk osv., mens vi rydda hyller, på Rimi Bjørndal der, husker jeg.
Og Chris likte hip-hop, (husker jeg), og spilte vel også i en nystartet hip-hop-gruppe, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Og en gang, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
Så fortalte jeg det til Chris, at jeg hadde hørt en hip-hop-versjon, av Toto sin gamle 80-tallsslager 'Africa', en gang jeg hadde trent på Sats, (på Ila), noen dager tidligere, da.
Nemlig en hip-hop-sang med artisten Ja Rule, da.
Men da mente Chris at det var feil å like Ja Rule, da.
For det skulle liksom være 'west-coast', (altså i USA), og ikke east-coast hip-hop, (som Ja Rule visstnok var da), mente Chris.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris han minna meg litt om min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, forresten.
For Chris, han hadde også en del sånne rare 'slang-gloser', på lager, da.
(Som Øystein Andersen hadde hatt, på 80-tallet, cirka 15-20 år, før det her, da).
Og jeg husker at Chris nevnte det, at slang-uttrykket: 'Alt er chill i spinneville-villen', (eller noe sånt).
Det betydde at alt stod bra til i heimen, da.
(Noe sånt).
Og uten at jeg vet hvorfor han Chris plutselig begynte å 'bable', om det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris, han mente også det, at parkas-jakker, var 'hip-hop-jakker', da.
Men det var ikke jeg helt sikker på, (husker jeg).
Jeg hadde jo lest om parkas-jakker, i FHM, (for å si det sånn).
Og der stod det ikke noe om, at det liksom skulle være hip-hop-jakker.
Men det her, det prata jeg ikke noe om, med Chris, da.
For det ble litt dumt å diskutere, husker jeg, at jeg syntes.
Og Dagga, på HiO IU, han gikk vel med parkas-jakke, mener jeg å huske.
Men han var vel ikke akkurat hip-hop-er.
Han hadde jo spilt i power-pop-bandet, (heter det vel), Autopulver.
Og på HiO IU, så hadde han også en gang med seg en sang, som han hadde jobba med, som han kalte for 'Ramsund', (husker jeg).
Og da jeg spurte han Dagga, om hvorfor den ene sangen hans, het Ramsund.
(For jeg hadde ikke hørt om noe sted, med det navnet, da).
Så spurte han Dagga meg, om jeg hadde hørt om bandet Rammstein, (husker jeg).
(Og det hadde jeg jo, for David Hjort, han var jo kjempefan av bandet Rammstein, på den her tida.
Men jeg svarte ikke noe, for noen andre folk, i datasalen der, begynte å sukke, (eller noe sånt), da.
Mener jeg å huske.
Etter at han Dagga hadde nevnt bandet Rammstein, da.
Må det vel ha vært).
Så jeg tror ikke at Dagga var hip-hop-er, (for å si det sånn).
Men likevel så brukte han parkas-jakke, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men halve Oslo gikk vel med sånne parkas-jakker, på den her tida, (mener jeg å huske).
Så det var ikke sånn at jeg gadd å kjøpe meg det, bare fordi at han Chris, dreiv og 'hypet' sånne jakker.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Chris gikk også på Oslo Handelsgym, (heter det vel), hvis jeg husker det riktig.
(Som vel var noe lignende av handel og kontor, hvor jeg selv hadde gått, på slutten av 80-tallet).
Og den skolen til Chris, den lå vel også i, (eller like ved), Cort Adelers gate.
(Altså i samme gate som der ingeniørhøyskolen min lå, da).
Hvis jeg har skjønt det riktig.
Men det var ikke sånn at jeg begynte å surre meg opp til Oslo Handelsgym, liksom.
(I pauser fra HiO IU, osv).
For å leite etter Chris der.
Nei, Chris var en kollega, (eller en 'undersått'), og ikke en kamerat liksom, (sånn som jeg så det), da.
Så jeg hadde ikke noe med han Chris å gjøre på fritida da, (for å si det sånn).
(Bare for å ta med om det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg var litt nedfor, høsten 2003.
Og det kan ha vært fordi at det gikk skeis, med den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, (var det vel), som Dagga og jeg hadde avtalt å ta, høsten 2003, da.
(Istedet for å ta den eksamenen, våren 2003, da.
For Dagga hadde ikke fått lest, våren 2003, så han fikk meg med på en plan, om at vi skulle lese sammen, til den eksamenen, sommeren 2003, da.
Noe som ikke ble noe av.
For jeg hørte ikke et 'kvekk', fra Dagga, mellom slutten av andre semester og begynnelsen av tredje semester, da.
Så jeg ble liggende en eksamen på etterskudd, på HiO IU, etter det første året der, da.
Noe som ikke var så bra, for jeg lå 7 vekttall på etterskudd, fra NHI også.
Og man kunne bare være et år forsinket, før man mistet studielånet, (på den her tiden).
Så sommeren 2003, så var jeg cirka et halvt år forsinket, da.
Så etter dette, så ble liksom ikke studenttilværelsen min like bekymringsløs lenger, da.
For jeg måtte jo da begynne å tenke på at jeg burde bli for mye forsinket.
Noe som gjorde meg litt nedfor, da.
Så jeg begynte å krisemaksimere litt, høsten 2003, (husker jeg).
Ovenfor han Dagga, da.
For å liksom våkne opp litt, da.
For å få meg en grad, i IT, det var jo hovedmålet mitt, på den her tida.
Og jeg prøvde vel kanskje også å vekke opp han Dagga litt, da.
For han hadde jo plutselig begynt å 'drite i' den nevnte Relasjonsdatabaser-eksamenen, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Og det med at de skulle ha eksamen, i det faget, (nemlig Relasjonsdatabaser), både våren og høsten 2003.
Det virka vel kanskje litt rart.
Men Dagga mente at det var sånn, da.
Men det var ikke så vanlig, (vil jeg si), å ta den eksamenen, etter sommerferien, (og ikke før), da.
Og Dagga klagde også over, på begynnelsen av høstsemesteret, 2003.
Over at det ikke var noen særlig fine damer lenger, på HiO IU der, etter at hu 'Vestlandsdama' hadde dratt tilbake, til Vestlandet, da.
(Noe sånt).
Så begge de jeg pleide å være på gruppe med, ved HiO IU.
Nemlig Dagga og Vestlandsdama.
De mista kontrollen da, og begynte å tulle, når det gjaldt studiene, må man vel si.
Så da ble det ikke så lett for meg heller, liksom.
Og jeg ble litt lei og demotivert da, på begynnelsen av tredje semester, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002.
Så gikk jeg ned Cort Adelers gate, (fra ingeniørhøyskolen), til Aker Brygge der, (husker jeg).
Og på Aker Brygge der, så lå det en DNB-filial, som jeg ikke hadde vært på før, (husker jeg).
Og jeg gikk inn der, og jeg spurte om jeg kunne få et forbrukslån, for å ha i bakhånd, den tida jeg skulle studere.
For jeg var jo vant til å ha butikksjeflønn, (på den her tida), så jeg ville gjerne gjøre overgangen til studenttilværelsen, litt mykere, da.
(Og jeg var jo optimist, når det gjaldt mine framtidsutsikter.
Siden det jo stod i avisene, at det kom til å være mangel, på IT-folk, i Norge, på den tiden, som studiet mitt, ville være ferdig, (nemlig sommeren 2005), da.
Så det virket som at jeg hadde gode fremtidsutsikter, på den her tiden, da.
Så min gjeld, (som var på noen få hundre tusen, på den her tiden), den var ikke noe særlig høy, for meg, som lå an til å få meg en årslønn, på mer enn en halv million, i året da, tre år seinere).
Og da ringte han bak skranken, hos DNB der, til en annen kar, (husker jeg).
Og han så så litt på meg, og så 'sju', eller noe sånt.
Til han på telefonen.
(Så om han bedømte utseendet mitt, eller noe sånt).
Og så fikk jeg et forbrukslån, på 70-80.000, vel.
For å ha i reserve, for å liksom komme meg gjennom disse 'halv-stusslige' årene, som student, da.
For jeg var jo litt nedfor, siden jeg hadde måttet slutte som butikksjef.
Noe som var et slags fall i status for meg, (må man vel si).
Og problemene i Rimi, de lå ikke så oppe i dagen, så de måtte jeg nok ha skrevet bok om, hvis jeg ville at folk skulle ha forstått, hva som egentlig hadde foregått.
Så jeg ønsket ikke å gå så mye ned i levestandard da, selv om jeg hadde begynt å studere, igjen.
Siden jeg var litt nedfor, fordi at jeg hadde måttet slutte, som butikksjef, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde egentlig ikke behøvd å jobbe så mye heltid, sommeren 2003, på Rimi Langhus, som det ble til at jeg gjorde, da.
(For jeg hadde jo mye igjen, av det forbrukslånet, fra DNB).
Men jeg stilte opp for Rimi da, (må man vel si), sommeren 2003, også.
Og dette at jeg jobbet som låseansvarlig, både på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.
Det gjorde meg rimelig sliten, da.
For jeg hadde jo konflikter, (må man vel si), med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
Og det var grunnen til at jeg også ønsket å jobbe, på Rimi Langhus, da.
For å ha fler bein å stå på, innen Rimi, liksom.
(Siden jeg jo bodde i Rimi-bygget, og ikke ville risikere å miste leiligheten min der.
Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men dette gikk litt ut over studiene mine da, (tror jeg), høsten 2003.
Dette at jeg stilte opp så mye, for Rimi Langhus da, (tidligere dette året).
For jeg hadde jo sagt ja, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle jobbe noen vakter, på Rimi Langhus, for å prøve å roe ned en konflikt der, mellom butikksjef Thomas Brun og resten av de ansatte, (var det vel, sånn som jeg skjønte det, på Skodvin, ihvertfall).
Og jeg sa også ja, da butikksjef Thomas Brun spurte meg, om jeg kunne være en slags sommerbutikksjef der, på Rimi Langhus, (da han selv var på ferie), sommeren 2003.
Og jeg stilte vel også opp som assistent, på Rimi Langhus, sommeren 2003, når assistent Sølvi Berget var på ferie, eller var sykmeldt, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Og butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (på Rimi Langhus).
De hadde forresten avtalt, (bak min rygg, må jeg nok si), at jeg ikke skulle jobbe noe, på Rimi Bjørndal, sommeren 2003, da.
Så da mistet jeg litt kontroll, ovenfor butikksjef Thomas Brun, på Rimi Langhus, da.
Og jeg måtte da nesten jobbe de vaktene, som han spurte meg om å jobbe, (syntes jeg).
Siden jeg da ikke kunne si for eksempel det, at jeg måtte jobbe, på Rimi Bjørndal da, osv.
For jeg hadde egentlig planlagt å nyte den sommeren 2003 mer, (vil jeg si).
Og bare jobbe mine vanlige vakter, (for det meste), den sommeren, da.
Og liksom få meg litt hvile da, siden jeg var overarbeidet, fra den tiden jeg hadde jobbet, som butikksjef.
For disse nye studieårene mine, de skulle jo liksom være noen rolige år, som jeg skulle bruke, på å få meg litt overskudd, igjen.
Men det funka ikke som planlagt, da.
Siden at butikksjef Johan, (fra Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), tydeligvis hadde andre planer, da.
(Må man vel si, at grunnen var).
Så høsten 2003, så husker jeg at Fredrick, på Rimi Bjørndal, gjorde et poeng av, at jeg jo skulle kjøpe meg laptop.
For å prøve å muntre meg opp, (eller noe lignende), må det vel ha vært.
Så Fredrick, fra Rimi Bjørndal, han la nok merke til det, at jeg var litt nedfor, (på den her tiden), da.
Og jeg hadde jo fra første stund, (må man vel si), konflikter, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
For jeg syntes at den måten han dreiv butikken på, (hans ledelsesstil da), den stred mot alt jeg hadde lært selv, som butikksjef, i Rimi, i de foregående årene, da.
Så jeg husker at jeg pleide å sitte på T-banen ned til sentrum, sammen med Toro og Fredrick, (etter å ha jobba seinvakta, sammen med dem, på torsdagene, på Rimi Bjørndal).
Og da pleide jeg å prøve å forklare for Toro og Fredrick, om hvordan jeg hadde lært det selv, (som butikksjef), at 'ståa' skulle være, når det gjaldt hvordan butikksjefen ledet butikken, da.
(Uten at jeg husker detaljene om dette nå).
Men jeg lurer på om jeg prata litt over hodene, til Toro og Fredrick, om den her ledelsesteorien osv., da.
Ihvertfall så møtte etterhvert lite forståelse fra dem, (mener jeg å huske ihvertfall), da.
Men etter at Johan hadde vært butikksjef, i et halvt år, (eller noe sånt), på Rimi Bjørndal.
Så begynte også de andre medarbeiderne der, å klage på han Johan, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da ble jeg litt irritert, husker jeg.
For ingen hadde vært noe særlig interessert, da jeg selv klagde på han Johan, en del måneder tidligere, da.
(Jeg ble vel heller nesten latterliggjort, vel).
Så da syntes jeg at det hele ble litt dumt da, (for å så det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenke jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Nå var det kanskje ikke helt riktig av meg, å prate så mye om ledelsen av Rimi Bjørndal, på T-banen, (etter jobben).
(For andre folk, (som satt på T-banen), kunne kanskje høre, hva jeg prata om, med mine Rimi Bjørndal-kolleger Toro og Fredrick, da).
Men jeg fikk litt sjokk, (må jeg innrømme), da han Johan ble butikksjef, på Rimi Bjørndal.
For han var så autoritær, og han ville ikke høre noe, på det jeg hadde å si, om jobbinga, i butikken, da.
(Enda jeg jo selv blant annet hadde vært sommerbutikksjef der, sommeren 2002, altså mange måneder før han selv ble butikksjef der, da).
Så jeg fikk litt sjokk, da.
For da jeg selv var butikksjef, så ble mindre problemer enn dette, (når det gjaldt relasjonen mellom butikksjefen og de andre ansatte), liksom blåst opp, av sjefene over meg i systemet, til å bli kjempestore, da.
Og jeg ville jo ikke miste Rimi-leiligheten min, liksom.
Så jeg ble derfor litt uroet, av dette, at vi fikk en så autoritær butikksjef der, (på Rimi Bjørndal), da.
For jeg skjønte da, at min ekstrajobb, som låseansvarlig, lett kunne gå 'rett vest' da, med en så autoritær butikksjef.
Som kanskje ikke brydde seg noe særlig om normene og reglene, i arbeidslivet, da.
(Virket det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men nå var jo både Toro og Fredrick lederkolleger av meg, på Rimi Bjørndal.
(Begge var assistenter der, mener jeg huske, på den her tiden.
Så de var ikke vanlige ansatte liksom, da).
Så det ble liksom som at vi hadde noen slags ledermøter, (eller noe lignende), på T-banen der, da.
Og som at problemene, på Rimi Bjørndal, liksom fulgte med oss, på T-banen også, da.
Dette ble vel bare sånn, liksom.
For jeg regnet vel med at Toro og Fredrick også var interessert i de her temaene, da.
(Som var innen feltet ledelse, osv).
Siden de også jobbet som ledere, i Rimi, da.
Og vel satset på en karriere, som ledere, i Rimi.
(Sånn som det virket som, for meg, ihvertfall).
Og butikksjef Johan, han hadde aldri noe ledermøter, (eller noe lignende).
Og han ville ikke kommunisere engang, (sånn som jeg husker det).
Så fra han, så var det bare snakk om enveiskommunikasjon, da.
Og da stod jo jeg ofte igjen der, (utafor kontoret, på Rimi Bjørndal).
Med masse meninger og synspunkter, som jeg ikke fikk lov til å uttrykke, da.
Så når jeg da havna på T-banen, (etter jobben).
Så kom liksom alle de synspunktene mine, (som jeg ikke hadde fått lov til å forklare om, på jobben), fram, da.
Så jeg ble nok rimelig trakassert, av butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.
(Vil jeg si).
Siden jeg ikke fikk lov å til å komme med mine synspunkter der engang.
Alt skulle liksom gå fra han, og til oss andre som jobbet der, da.
Og han ønsket ikke å høre hva vi andre som jobbet der, syntes om ditt og datt, i det hele tatt, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Populære innlegg
-
Google Mail - Spørsmål om Mette-Marit videoen. Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> ...
-
Ingeborg Ribsskog, nærmeste slektning etter både Ove Gjedde og Cort Adeler, og baronesse (Adeler), i Nevlunghavn. Min mo...
-
PS. Her er mer om dette, (fra Wikipedia): Johanitterordenen var en kristen ridderorden med militære funksjoner som ble opprettet under korst...
-
Jeg har fulgt den mord/drap-saken, på Martine Vik Magnussen, ganske nøye, fordi jeg har jo bodd i England i en tre års tid nå, i Sunderland ... -
17 maj – då firar Norge med fryspizza Äter 4,7 kilo per person och år OSLO Torsk och räkor på syttende mai? Nej, nej. Fryspizza är norrmän... -
Gmail - Mette-Marit Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> Mette-Marit Erik Ribsskog ...
-
http://www.facebook.com/profile.php?id=100000249633996 PS. Jeg sendte en Facebook-melding til Terje Sjølie: ...
-
https://www.linkedin.com/in/erik-ribsskog-45586a6/ PS. Her er mer om dette, (fra Romerikes Blad 15. januar 1992): https://www.nb...
-
Mette-Marits gruppesex-pornofilm. For noen dager siden, så skrev jeg et langt innlegg, her på forumet, om problemene, i den norske Kong...
Om meg
- Erik Ribsskog
- Overhørte på Rimi Bjørndal, (jeg jobbet som butikksjef/leder i ti år, i mange forskjellige butikker), i 2003, at jeg var forfulgt av 'mafian', mm. Har etter dette ikke fått rettighetene mine, i mange saker. Blogger derfor om problemer med å få rettigheter, mm. Mine memoarer, (Min Bok 1-10), kan også finnes på johncons-blogg, (se: 'Etiketter'). Jeg blogger også om slektsforskning, (etter at min danskfødte mormor, som var etter adelige/kongelige, døde i 2009). Har også vært såvidt innom Høyre/Unge Høyre, i sin tid. Har også studert informasjonsbehandling/IT/Computing, (på NHI, HiO IU og University of Sunderland). Har også bakgrunn fra handel og kontor, (grunnkurs, økonomi med markedsføring og data). Er/var også i Heimevernet, (etter at jeg ble overført dit, etter førstegangstjeneste i infanteriet, (og en rep-øvelse i mob-hæren), i forbindelse med omorganiseringer, i Forsvaret, etter den kalde krigen). Blir også utsatt for mye nettmobbing, mm. johncons-blogg, (og mine memoarer og nettbutikk), er kjent fra TV-programmet Tweet4Tweet, i 2012, (selv om jeg måtte klage, for programmet var veldig useriøst/nedlatende, mm.).
Innlegg
Alle kommentarer
