Min Bok 2 - Kapittel 40: Det Norske Hageselskap

Norsk Hagetidend, (hvor jeg fikk praksisplass-jobb, som Kontormedarbeider, i august 1990, (var det vel)).

Det var et magasin, som ble gitt ut, av Det Norske Hageselskap, på Grønland da.

Det Norske Hageselskap, ble sett på som å være viktig, av myndighetene.

(Forstod jeg etterhvert, etter å ha jobbet der en stund.

Det var vel Redaktør Knut Lønø som forklarte det her vel, etter at jeg hadde spurt om hvor Hageselskapet fikk penger fra vel).

Siden at hager, i Norge, de kan man bruke til å dyrke poteter osv. i, i tilfelle av en krig, hvor Norge blir utsatt for en blokade, eller lignende.

Så at man har hager, i Norge, det blir sett på som en viktig del av beredskapen til landet vårt, da.

Så derfor, så får Det Norske Hageselskap, penger av Regjeringen, hvert år, over statbudsjettet.

Omtrent sånn som Heimevernet og Sivilforsvaret, osv., også får penger.

Av beredskapsmessige grunner, med andre ord.

Dette hadde ikke jeg tenkt på, før jeg begynte å jobbe, i Hageselskapet.

Så det viste seg at Hageselskapet kanskje ikke var et like sivilisert sted, som jeg først hadde trodd.

Det var visst noe med krigsberedskap og sånn også, i forbindelse med dette arbeidsstedet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Norsk Hagetidend, ble vel gitt ut, cirka en gang i måneden vel.

Og det var et flott magasin, med masse fargebilder, osv.

Som vel alle medlemmene, i Det Norske Hageselskap, fikk i posten da.

Og medlemmene måtte også betale en kontingent vel.

Så Hageselskapet levde ikke bare av statstøtte da.

Men fikk også midler gjennom medlemskontingent og sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men siden det var statsstøtte inne i bildet.

Så var også Hageselskapet politisk, på en måte da.

Andre organisasjoner, (jeg lurer på om det var bonde-organisasjoner, eller noe), kjempet også om noen av de samme midlene, som Hageselskapet fikk av da.

Og jeg husker at en organisasjon hadde 'lurt' Knut Lønø litt en gang vel.

Og fått han med på et prosjekt som han først vel ikke hadde skjønt at ville ta midler fra potten som Hageselskapet skulle få fra seinere vel.

Noe sånt.

Og Knut Lønø, han spiste alltid, (eller ihvertfall ofte), matpakka si, mens han satt ved skrivebordet sitt, i redaksjonen, til Norsk Hagetidend der.

Så han satt ikke inne på spiserommet til Norsk Hageselskap, (sammen med alle de andre sjefene og ansatte).

Men Norsk Hagetidend-medarbeider Bergljot Gundersen, hun satt vel sammen med de andre sjefene, i Hageselskapet, og spiste lunsj, mener jeg.

Og jeg mener også at jeg overhørte det, at hu forklarte det, en gang, til sjefene i Hageselskapet, at Lønø var redd for at han hadde gjort en blunder, (eller noe), når han vel hadde sagt ja, til å bli med på et samarbeidsprosjekt, sammen med en annen organisasjon da.

Fordi han seinere kanskje tenkte på, at midlene som det ble søkt om, fra myndighetene, til dette samarbeidsprosjektet, kanskje kunne føre til at Hageselskapet, fikk mindre støtte selv, over statsbudsjettet da.

Siden de hadde også hadde fått støtte til et prosjekt, som de samarbeidet om da, og som var initiert av Bondelaget, eller noe sånn, kanskje.

Så det var ikke bare bare, å jobbe i Hageselskapet, skjønte jeg.

For det var nesten også som et spill omtrent, skjønte jeg, dette med hvor mye statsstøtte man ville få og sånn da.

Så det kunne være litt sånn ampert nesten, (eller ihvertfall rimelig anspent), der til tider, hos Hageselskapet da, syntes jeg.

Men nå jobbet jo jeg der også, på rundt den tiden som statsbudsjettet ble lagt fram da.

Så det var kanskje derfor at det virka litt sånn stivt osv. der, for meg.

Som først hadde syntes at Det Norske Hageselskap hørtes ut som et sted, hvor det ville være fredelig og sivilisert å jobbe.

Det er mulig.

Men egentlig så var nok mange av de lederne der, i Hageselskapet, nesten som politikere da, for å prøve å forklare det litt mer, hvordan det var å jobbe der.

Det var ikke så utrolig flatt der, syntes jeg.

Lederne spiste lunsj ved et bord.

Og kontordamene, osv., spiste lunsj ved et annet bord der da.

(Noe sånt).

Så det var et skille der, mellom ledere og de som jobba på 'gulvet' der da, (for å si det sånn).

Selv om jeg ikke skjønte helt hva det skillet gikk på.

For jeg skulle visst sitte sammen med lederne der da, (tror jeg ihvertfall).

Selv om jeg bare jobbet der på en praksisplass, hvor jeg fikk 4000 i lønn, i måneden.

Så hvordan dette egentlig var, det veit jeg ikke.

Men det var ikke så 'laid-back', å jobbe hos Det Norske Hageselskap, som jeg først hadde trodd at det skulle være da.

Bare det å sette seg ved riktig bord, i lunsj-pausen, kunne være som en nesten uoverkommelig prøvelse, bare det.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så Hageselskapet var ikke akkurat et uformelt sted å jobbe da, (for å si det sånn).

Man kunne nesten like gjerne ha jobba på Stortinget, (eller noe), kunne det nesten virke som, noen ganger.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bergljot Gundersen, hu var forresten ei pen blondinne, i begynnelsen av 20-åra.

Hu hadde gått på Landbrukshøyskolen i Ås, forklarte hu.

Da rynka nok jeg litt på nesa, (da hu sa dette).

For Landbrukshøyskole, nei det hørtes ikke så fint ut, for meg, som hadde gått et år på NHI, osv.

Bergljot Gundersen, hu skjønte nok hva jeg tenkte, for hu forklarte med en gang det, at Landsbrukshøyskolen var veldig bra og sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den tredje personen, som jobba i Norsk Hagetidend.

Det var ei svensk dame, som jeg tror at het Bjerregård, til etternavn.

(Det samme som Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen, mener jeg.

Hvor jeg seinere leide en hybelleilighet, av Rimi, i parallellgata, nemlig Waldemar Thranes gate da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bjerregård var litt yngre enn Lønø, og en del eldre enn Gundersen vel.

Hu hadde mørkt, krøllete hår, (mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det skulle være Landbruksmesse, ute på Hellerud-sletta, i Romerike, denne høsten.

Og da hadde Bjerregård fått jobben, med å bestemme hvilken politiker, som skulle åpne den messa.

Og jeg var jo Høyre-mann.

Og jeg var litt nysgjerrig på et nytt stjerneskudd, innen ledelsen i Høyre, som var ganske mye i media, på den her tiden.

Nemlig Kaci Kullmann Five.

Så da Bjerregård spurte meg, hvilken politiker de skulle invitere, for å åpne Landbruksmessa, på Hellerud-sletta, høsten 1990 da.

Så foreslo jeg Kaci Kullmann Five da.

Som jo var fra Bærum, og kanskje ikke var et opplagt valg, for å åpne en Landbruksutstilling.

Men jeg bare sa et navn som falt meg inn da.

Og jeg tror også det ble sånn, (hvis jeg ikke tar helt feil), at Kaci Kullmann Five åpna den Landbruksmessa, ute på Hellerudsletta der da, dette året.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde ikke noen faste arbeidsoppgaver, da jeg var på praksisplass, hos Hageselskapet, så jeg fikk nye arbeidsoppgaver, hele tida, husker jeg.

Noe av det første jeg ble satt til å gjøre der, det var vel å gå til Botanisk Hage, (var det vel), på Tøyen, for å hente et kamera, som tilhørte Norsk Hagetidend vel, og som lå hos Botanisk Hage, (av en eller annen grunn da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ellers, så fikk jeg som jobb, å omorganisere biblioteket, og sånn, der.

Og jeg fikk også som jobb, å merke noen lysbilder, og sånn, og legge disse i riktige kartotek-skuffer, og sånn, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Landbruksmessa, på Hellerudsletta, så skulle Norsk Hagetidend ha en stand.

Så jeg fikk en del jobb i forbindelse med dette og.

Jeg skulle nummerere cirka hundre lysbilder, med bilde av forskjellige blomster på da.

Som skulle vises, på et lerret vel, på Hageselskapet sin stand da.

Et problem var, å finne hvor på bildet, som det passet, å klistre på et sånt tall på.

For noen bilder var kanskje ikke lyse nok, sånn at tallet ville synes bra da.

Så på et av de cirka hundre bildene, (husker jeg).

Så hadde jeg tulla litt, og satt på det tallet, midt i en solsikke, (eller noe).

Og den feilen, den ser ikke så stor ut, når du sitter der hele dagen, og gjør noe sånt rutinearbeid, på noen små lysbilder da.

Men, jeg jobba også litt med standen, til Hageselskapet, på den Landbruksmessa.

Og da husker jeg det, at jeg så på de lysbildene, på det lerretet der da.

Og når det bildet, av den solsikka, (eller hva det var), dukka opp.

Med et tall, midt på blomsten da.

Da så det rimelig dumt ut, husker jeg.

Så da blei jeg litt flau, må jeg si.

Da spilte det ikke så stor rolle liksom, at de cirka 99 andre bildene så ok ut.

Når et av de så dumme ut, liksom.

Da var det nok dette dumme bildet, som folk huska, vil jeg nok tippe på.

Så etter dette, så lærte jeg kanskje det, at man alltid burde gjøre jobben sin ordentlig da, og ikke slurve, selv med en prosent av arbeidet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var litt fasinert, av noen sånne maskiner, som de hadde, på noen av kontorene, på Norsk Hagetidend der.

Og det var sånne maskiner, som man kunne bruke, for å automatisk ringe opp, et spesielt nummer da.

Disse maskinene, (som jeg ikke hadde sett før), de kunne huske 30-40 telefonnummer da, (eller noe).

Og Bjerregård, hun sa en dag det, at hun skulle ønske det, at hun hadde en sånn maskin, på sitt kontor.

Og da fortalte jeg det, at jeg hadde drivi litt, med elektronikk, som en hobby, da jeg bodde på Bergeråsen da.

Så jeg fikk lov av Redaktør Lønø, til å prøve å fikse, en av de ødelagte 'oppringings-maskinenen', som lå et eller annet sted, i redaksjonen sine lokaler der da.

Sånn at Bjerregård også fikk en sånn 'oppringings-maskin', på sitt kontor da.

Og da fant jeg ut det, at den maskinen som var ødelagt, trengte en ny transformator da.

Og så ringte jeg vel rundt, til el-forretninger i Oslo Sentrum da.

Og jeg fant en el-butikk opp mot Ringveien der, ved Maridalsveien/Uelands gate, (på Ila eller Sagene vel), som solgte ganske rimelige sånne transformatorer da.

(Ved å se i Gule Sider, eller noe, var det vel).

Også la jeg vel ut noen penger, for Hageselskapet, som jeg fikk tilbake da, når jeg ga kvitteringa, til Kontorsjefen der, (eller noe), da.

Også fikk jeg den maskinen til å virke etterhvert da.

Og da måtte jeg se litt på den maskinen, som stod på kontoret, til hu litt eldre kontordama, som var sykmeldt da.

(Selv om jeg må innrømme at jeg tror at jeg, mens jeg holdt på med dette, klarte å slette alle de telefonnummerne, som lå inne på hu sykmeldte kontordama sin oppringingsmaskin da, ved en feiltagelse da).

Men hu Bjerregård ble vel fornøyd ihvertfall, håper jeg.

Så jeg fikk også jobba litt som elektriker nesten da, mens jeg jobba på Hageselskapet der.

(Siden jeg vel nevnte at jeg syntes at sånt arbeid var artig da.

Noe sånt).

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ble også sendt til Stortinget faktisk, en dag, denne høsten, av Redaktør Knut Lønø da.

Statsbudsjettet skulle nemlig legges fram.

Og Hageselskapet hadde blitt lovet, av en Senterparti-politiker, (var det vel), at de skulle få budsjettet før alle andre da.

Så jeg ble sendt til Stortinget da.

Og etter å ha surra litt.

(For jeg skulle på baksida liksom, av Stortinget da, fant jeg ut, etterhvert.

Noe sånt).

Så sa jeg fra til vakta på Stortinget der da.

At jeg skulle snakke med den og den sekretæren der.

Også fikk jeg statsbudsjettet, før alle andre.

Men jeg måtte si navnet på enten sjefen hennes eller en av sjefene på Hageselskapet der, husker jeg.

Også tok jeg T-banen, fra Stortinget der, og til Grønland, husker jeg.

Mens jeg hadde statsbudsjettet, (som ingen andre hadde sett enda).

I en bag eller pose da.

Mens jeg tenkte at ingen andre på T-banen visste hva jeg hadde liksom.

Da følte jeg meg litt spesiell, (eller 'important' kanskje da), vel, husker jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg kom tilbake til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.

Så gikk jeg opp til Redaktør Knut Lønø, med statsbudsjettet da.

Men nei, Lønø ble stressa eller opprørt da.

For nei, det var ikke han som skulle ha statsbudsjettet.

Jeg måtte gå rett til sjefen/direktøren sitt kontor, med statsbudsjettet, husker jeg, at Redaktør Lønø sa da.

Mens han ble litt stressa da, siden jeg først hadde gått til Norsk Hagetidend sine kontorer, med statsbudsjettet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg jobba også en del, med å telle opp stemmene, som Hageselskapet hadde fått inn, når de hadde leserundersøkelser.

Og det var vel mellom et og to hundre skjema, som de pleide å få inn da, (tror jeg at det var).

Ved hver leserundersøkelse.

Det var ihvertfall en bærepose, (eller noe), full av ark, (sånn som jeg husker det), ved hver leserundersøkelse.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fikk vel også jobben, med å sende ut pressemeldinger, når Norsk Hagetidend, kom med en ny utgave da.

De hadde noen sånne ark der, med navn og adresser, for alle avisene i Norge da.

Det var mange aviser, som jeg aldri hadde hørt om før, husker jeg.

Sånn som Firda-Nytt, (eller noe sånt), var det vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en del mer som hendte, på de snaue to månedene, som jeg jobba på Det Norske Hageselskap der, på Grønland.

Dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 2 - Kapittel 39: Furuset

Høsten 1990, så kom jeg meg endelig inn til Oslo igjen.

(Etter en lang sommerferie, hvor jeg hadde bodd her og der, i inn og utland, hos slektninger osv., da).

Jeg flytta så inn hos Axel og dem, i Høybråtenveien 23D, (var det vel), på Furuset.

Jeg kan forklare litt om hvordan det ble avtalt, at jeg skulle leie et rom, av Axel og dem, på Furuset.

En gang, som jeg var på besøk hos dem, våren 1990.

Så nevnte Axel sin stemor, Mette Holter, at det hadde vært snakk om, at min søster Pia, skulle bo på det gamle rommet til Mettes datter Kirsten Ancona, (som stod tomt), og hjelpe Arne og Mette, med å passe på Axel.

Dette var etter at jeg hadde avtalt, med sosialkontoret på Ryen, at jeg skulle ta meg et friår, og spare opp penger, til det andre året på NHI, fra høsten 1990.

Så jeg ble litt interessert da, når jeg hørte det, at Pia ikke skulle være med på den avtalen likevel.

Og at de derfor hadde et rom som stod tomt der da.

For Arne Thomassen hadde nettopp gått konkurs, og Arne og Mette hadde dårlig råd da, siden Arne hadde vært gjennom gjeldsforhandlinger, og mye av trygda hans gikk til kreditorer vel.

Så jeg fortalte det da, at jeg trengte et rimelig sted å bo, det neste skoleåret, siden jeg skulle spare opp penger, til andreåret, på NHI da.

Så jeg foreslo det, at hvis ikke Pia skulle bo på det rommet, så kunne jeg eventuelt kanskje leie det, for 1000 kroner måneden da.

Og jeg kunne også hjelpe til litt, med å se etter Axel, (men ikke på heltid, sånn som det vel var snakk om, at Pia skulle gjøre).

Siden leia var såpass billig da.

Og Axel var halvbroren min da.

Jeg kunne prøve ihvertfall, (mener jeg at jeg sa).

(Noe sånt vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første dagene, som jeg bodde hos Axel og dem, så gikk jeg til Arbeidsformidlingen, på Schous plass der, på Grunerløkka.

For å registrere meg som arbeidsledig da.

Men alle oss tre, (Mette, Arne og jeg), hadde dårlig råd.

Og det tok noen uker, før jeg fikk min første arbeidsledighetstrygd vel.

Så jeg sendte i mellomtiden et brev, til sosialkontoret på Ryen.

(Etter å ha snakka med Arne Thomassen om han syntes at det var en god ide.

Noe han syntes at det var, husker jeg.

Siden ingen av oss hadde noen penger nesten).

For jeg forklarte det, (i det brevet, til Ryen Sosialkontor), at jeg hadde registrert meg arbeidsledig, (som avtalt med dem, våren før), men at det tok litt tid, før jeg fikk arbeidsledighetstrygd da.

Så jeg lurte på om jeg kunne få litt sosialstøtte til da, i de dagene/ukene, før den trygden, fra Arbeidsformidlinga, dukka opp på kontoen min da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så fikk jeg en sjekk, på tusen kroner, (var det vel), i posten, fra Ryen Sosialkontor, (etter noen dager da), husker jeg.

Sånn at jeg ihvertfall hadde noen penger, fram til jeg begynte å få arbeidsledighetstrygd da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg hadde litt penger hele denne sommeren og høsten da.

Fordi jeg fikk vel cirka 6000 av Ryen Sosialkontor, i slutten av juni, (eller noe sånt).

Og jeg hadde jo depositumet, på 2500, hos familien Jorås.

Og så solgte jeg vannsenga mi, for tusen kroner, til tremenningen min Øystein Andersen da.

Og jeg slapp jo å betale husleie, når jeg bodde hos slektninger, osv., sommeren 1990 da.

Så de cirka 6000 kronene, (fra sosialkontoret på Ryen), de holdt hele sommerferien da, for å si det sånn.

Jeg fikk jo oftest middag også, når jeg bodde hos bestemor Ågot, bestemor Ingeborg, og onkel Runar og dem i Son.

Så jeg hadde litt penger til diskoteker, røyk og hamburgere, osv., denne sommeren da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første gangene, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen på Nedre Grunerløkka der.

Så ble jeg huket tak i, av en dame der.

Siden jeg var under 23 år, (eller noe), og var arbeidsledig da.

Så hadde de egne praksisplasser, (for ungdommer), som de ville sette meg på.

Jeg fikk se på et ark, som hu dama, (med mørkt, ganske langt hår vel), hadde, inne på kontoret sitt det da.

Jeg la merke til at det stod Det Norske Hageselskap, på en av jobbene, som hu hadde på det arket sitt da.

Dette var kontorjobber.

For de kunne ikke godkjenne det året jeg hadde gått på NHI, som noe utdannelse, (var det vel).

(Noe sånt).

Så jeg kunne bare ha kontorjobber da, mente de.

(Enda jeg hadde jo gått på datalinja, på det siste året på handel og kontor og.

Og også gått et år på markedsføringslinja).

Men jeg syntes at Det Norske Hageselskap, hørtes ut som et sivilisert sted å jobbe på da.

Og bestefar Johannes hadde jo hatt en så fin hage, utafor det store huset sitt, som han hadde kjøpt, i Blombakken, i Nevlunghavn, på midten av 70-tallet.

(Den hagen var så fin, at Aftenposten og Tønsbergs Blad og/eller Østlands-Posten osv., (var det vel), pleide å skrive om den, noen ganger).

Så det var kanskje derfor jeg syntes at det hørtes artig ut, å jobbe for Hageselskapet da.

Hu dama hos Arbeidsformidlingen, sa at den jobben bare ble betalt, med cirka 4000 i måneden.

Men jeg så jo bare på dette som en midlertidig jobb.

Siden jeg jo egentlig hadde utdannelse innen data, og praksis fra butikk.

Så at jeg skulle ha en kontorjobb, det var jo litt som noe tøys egentlig.

Men jeg var ikke så vant med Arbeidsformidlingen, og ble bare litt tulla med der vel egentlig.

Må jeg vel si, når jeg tenker tilbake på dette.

For dette var vel en praksisplass-jobb, som Kontorassistent, for Norsk Hagetidend.

Som jeg bare liksom ble satt på da, (uten å ha uttrykt noe ønske om å få en praksisplass), fra Arbeidsformidlingen da.

Mens jeg søkte på 'vanlige' jobber, som jeg fant i Aftenposten og sånn da, ved siden av.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg gikk bort til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.

(Ikke så langt unna der Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea hadde bodd, like før, i Vahls gate der da).

Og jeg hadde et jobbintervju, med Norsk Hagetidend sin redaktør Knut Lønø der.

Som fortalte at de trengte en person der, i noen uker/måneder, siden ei kontordame der var syk vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg viste vitnemålene mine, fra Handel og Kontor, til Knut Lønø da.

Og tilbydde meg vel, å gå til Arbeidsformidlingen, for å levere et eller annet skjema, som skulle leveres da.

Sånn at papirarbeidet, i forbindelse med at jeg skulle begynne å jobbe der, gikk unna litt raskere da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, i denne praksisplass-jobben, som jeg hadde hos Det Norske Hageselskap.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Grunnen til at jeg gikk på Arbeidsformidlingen, på Schous plass/Nedre Grunerløkka der.

Det var vel fordi at jeg fortsatt stod med Folkeregister-adresse, på Abildsø vel.

Jeg fikk vel ikke ordna med å bytte adresse hos Folkeregisteret, på mange måneder, mener jeg å huske.

Det tok vel en faktisk en ganske god stund for meg, å få ordna med dette, (mener jeg å huske).

For dette var ikke noe jeg var vant med, å sende sånne skjema til Folkeregisteret, når jeg flytta da.

Og jeg hadde også nesten nok med å få nok penger til mat og husleie, osv., på den her tida.

Så sånne skjema, til Folkeregisteret og sånn, det tenkte jeg kanskje ikke så mye på.

Men jeg må vel ha sagt på Arbeidsformidlingen der, at jeg bodde på Furuset, (vil jeg vel ihvertfall tippe på).

Så det var kanskje sånn, at man skulle gå på Arbeidsformidlingen, i Sentrum, enda man bodde i Furuset-området der, i 1990.

Og at dette kanskje har blitt forrandret på, seinere.

Hvem vet.

Det er mulig.

Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

For sånne ting ble vel forandret på ganske ofte, (som en regel vel nesten nærmest), i Norge vel.

Det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Det at det hadde vært snakk om, at søstera mi Pia, skulle bo gratis hos Arne og Mette og dem.

For å hjelpe dem, med å passe på Axel.

Det var nytt for meg, da jeg hørte om dette, av Arne og Mette, våren 1990.

Det at det hadde vært snakk om dette, det er noe som søstera mi Pia, aldri har sagt noe om til meg.

Så det er mulig at dette bare var noe som Mette Holter og Arne Thomassen fant på og.

(For alt hva jeg vet.

Selv om det vel isåfall kanskje høres litt rart ut).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Ja, Ich aus Norwegen, aber Leben der Gross-Britannien

Jeg sendte en ny e-post til FN

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

---

Report of crime

---

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>	Sat, Feb 4, 2012 at 3:38 PM
To: gbrlo <gbrlo@unhcr.org> Cc: gudmundur.einarsson@efta.int
Hi, I can see on StatCounter that someone search on Google, that they want to pay for a sex-operation for me. But I don't want any sex-operation at all. So I want to report this as a threath. I think this must be some mafia-stuff, in conection with that I overheard I was followed by the 'mafian', in 2003. The police don't give me my rights, and almost ten years has passed now, when I've been living in a hell. The Police refuse to reply to my e-mails so I send about this to the UN. Erik Ribsskog pay for sex operation.JPG 159K

---

PS.

Her er vedlegget:

Jeg sendte en ny e-post til en som lurte på hva jeg synes om Amadeus de Lange

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

---

Hva mener du?

---

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>	Sat, Feb 4, 2012 at 2:18 PM
To: petter olsen <horratio_00@hotmail.com>
Hei, at Amadeus de Lange skriver om meg. Det gjør meg ingenting, det er jo ytringsfrihet i Norge. Så det har han jo lov til. Men jeg orker ikke å gå inn i detaljene om det som står der. Jeg kan ta en ting. Det stod at jeg var veldig aggressiv, osv. Men jeg var vel ikke kjent for å være aggressiv, da jeg jobba som butikksjef i Rimi, i Norge, for eksempel. Da hadde nok kundene flykta til Rema ganske raskt, vil jeg tippe på. Så den er jeg ikke sikker på om jeg kjøper. Med johncons-blogg hilsen Erik Ribsskog On Sat, Feb 4, 2012 at 10:22 AM, petter olsen <horratio_00@hotmail.com> wrote: Amadeus de Lange skriver om deg... http://users4.smartgb.com/g/g.php?a=s&i=g44-61845-01

---

Jeg har visst en fan i Sydney, det var artig. Kanskje det er hu fra Australia, som jeg traff på International Inn, i 2005, som ligna på ei i Futurama?

PS.

Her er mer om dette:



http://en.wikipedia.org/wiki/Amy_Wong

Tante Ellen er også noe Rudolf Steiner-greier

http://johncons-mirror.blogspot.com/2010/05/en-oversikt-over-slekten-ribsskog.html

PS.

Her er mer om dette:



http://no.wikipedia.org/wiki/Antroposofi

Rahel har også gått på Steinerskole, (i Basel vel), men jeg fant ikke Facebook-siden hennes nå. Rahel er skuespillerinne, i Tyskland, og er på IMDb

http://www.imdb.com/name/nm1665831/

Her kan man se det, at hun Sophia Legind, (fra siste kapittel av Min Bok 2), er veldig sånn Rudolf Steiner

http://da-dk.facebook.com/sophia.legind?sk=wall

Min Bok 2 - Kapittel 38: Mer fra Stavern

Ove hadde også funnet en dress, borte hos Ågot på Sand, denne sommeren, som var veldig sånn 'dandy' eller jålete da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og som en av fedrene våre eller onkel Håkon, hadde brukt, sikkert på byen i Oslo, (eller noe), på 60-tallet da.

Så sånn var antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg var hos bestemor Ingeborg, i Stavern, denne sommeren.

Så skulle vi gå på tur, ute i Nevlunghavn, en dag.

Jeg husker ikke hvem som kjørte oss ut dit igjen.

Så man kan kanskje lure på hvem det var.

(Det var kanskje onkel Martin?).

Men vi gikk ihvertfall i flere timer, ut mot Oddane Fort der, (mener jeg at det var), fra Oddane Sand der, (hvor maleren Odd Nerdrum, har 'heimen' sin vel, mener jeg at mora mi, Karen Ribsskog, sa en gang, seinere på 90-tallet, eller noe).

Jeg husker det, at det var et veldig åpent landskap der, hvor vi gikk.

Bestående av fjell, med noen forblåste busker og sånn på da.

Så da vi endelig kom litt vekk fra fjellet der liksom.

(Eller raet, eller hva det kan ha vært igjen).

Så måtte jeg pisse, husker jeg.

Og de to 11-12 år gamle jentene, Rahel og Sophia, de var jo med, på denne turen.

Så jeg prøvde å kjappe meg litt da.

På veien tilbake til Nevlunghavn igjen.

Og gikk raskt over en liten bro som gikk over en bekk der, husker jeg.

For å pisse, i noe ganske høyt siv/gress, på den andre siden av den broen da.

Og mens jeg pissa der, (en del meter foran de andre i følget da).

Så hørte jeg plutselig en frese-lyd.

Og det var en huggorm, som snodde seg rimelig raskt avgårde, fra like ved der jeg stod og pissa, og i retning av Nevlunghavn da.

Så da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.

For den ormen bevegde seg rimelig raskt, husker jeg.

Og jeg hadde vel ikke akkurat gummistøvler på meg heller.

Men sikkert joggesko, eller noe.

Så det var bare flaks, at jeg ikke ble hugget, av den huggormen, (som jeg så på bare cirka en meters avstand, på det nærmeste vel, der den ålte seg avgårde, i gresset, i retning vekk fra meg, mens den freste da).

Så det er vel den eneste gangen, som jeg har sett en voksen huggorm, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg møtte Frode Kølner, (og en kamerat av han), ved et supermarked, som lå like ved havna, (og en minigolfbane og et tivoli), nede i Stavern Sentrum der.

Kølner gjorde et poeng av jakka mi.

(Som jeg hadde kjøpt på Kapp Ahl, på Oslo City, noen måneder før det her da).

Og spurte om jeg hadde fått meg bomber-jakke, (eller noe sånt).

Og så sa han det, at han også kunne få seg en sånn jakke.

(På en nesten truende måte vel).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Kølner, kameraten og jeg, vi var også ute langs strendene der, ute ved hytta til Kølner og dem, i Brunlanes da.

(Ikke langt fra Lydhus-stranda der, osv).

For å møte ei dame, som kameraten til Kølner kjente da.

Kølner hadde gjort det rimelig bra, i Larvik.

Jeg husker ikke hvordan skole han gikk på.

Men disse to kara, de hadde begge sommer/ekstra-jobb, med å kjøre brød, fra et bakeri, i Larvik, og inn til Sandefjord da.

'Vi kjører mårrabrø', svarte Kølner.

Da jeg spurte hva de jobba med.

Husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kølner hadde også blitt formann, i Larvik Unge Høyre, husker jeg.

Og jeg fortalte at jeg var litt forarget, over den valgordningen, som var i Norge.

At folk i Nord-Norge fikk flere representanter pr. stemme, enn i Sør-Norge da.

Jeg mente at dette ikke var demokratisk da, husker jeg, at jeg sa til Kølner da.

Så jeg hang meg kanskje litt mye opp i sånne ting, på den her tida da.

Som ung voksen da.

(Ting som jeg syntes at virka urettferdige da, for eksempel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi skulle leite etter hu brunette-venninna, til han kameraten til Kølner, langs strendene, ute i Brunlanes der da.

Og vi fant ei ung brunette, husker jeg, som lå og sov toppløs da, (med rumpa stikkende ut vel), og som var veldig slank og smekker da.

Og som kameraten til Kølner lurte på om var venninna si da.

Men det var det ikke da.

Hu venninna hans var ikke så værst hu heller.

Men hu var ikke akkurat like smekker, som hu bade-nymfa, som vi hadde sett litt på, der hu lå og sov, i bare en liten bikinitruse, på den lange strand-strekningen, i Brunlanes der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg svømte ut, til en flytebrygge, hvor han kameraten til Kølner, og dama hans, lå og prata da.

(Bare for ikke virke for kjedelig kanskje).

Også svømte jeg tilbake igjen da, til land, hvor Kølner vel var hele tida da.

Så da hadde jeg visst med meg badeshorts.

Så jeg hadde kanskje finni en badeshorts, inne i Oslo, etter at Ove og jeg, hadde vært på stranda, på Sand der, helt i begynnelsen av denne ferien da.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også et tivoli, i Stavern, denne sommeren da.

Hvor jeg ofte pleide å gå, fordi jeg kjeda meg.

Brighton-ferien hadde vel vært såpass tøff og stressende.

Og jeg hadde vært i Stavern, i 3-4 somre tidligere vel.

Så det var lite som vekte meg opp i Stavern, denne sommeren, for å si det sånn.

Jeg hadde vel planer om å gå ut på byen, i Larvik, noe jeg fortalte til Kølner om da.

Men da sa Kølner det, at jeg ikke kunne gå ut i Larvik, (av en eller annen grunn, som han ikke fortalte om), men kun i Stavern da.

(Noe som vel var litt spesielt å si vel.

Jeg hadde jo til og bodd i Larvik, en del år, på 70-tallet.

Så dette som Kølner sa, om at jeg ikke kunne gå ut i Larvik.

Det var noe som nesten gjorde at jeg fikk bakoversveis da.

Noe sånt).

Og Stavern var et litt kjedelig sted, syntes jeg, ihvertfall denne sommeren, etter å ha bodd inne i Oslo, i et års tid da.

Omtrent det eneste stedet, som det var litt liv på, det var det samme diskoteket, hvor Pia hadde møtt han kavaleren sin, som hu hadde fått herpes-sår på leppene av da, to-tre år tidligere da.

Og der kjente jeg jo ingen som gikk.

Så jeg ble bare stående i et hjørne der da, og kjede meg, husker jeg.

En gang, mens jeg stod der, og kjeda meg.

(På diskoteket, ved marinaen, i Stavern der altså).

Så kom det en ganske kraftig kar bort til meg, og sa noe sånt som at, 'er det her det foregår?'.

Så etter det, så gikk jeg ikke så mye på det diskoteket igjen, akkurat.

Jeg husker jeg at såvidt prata med noen damer, utafor det diskoteket der.

Som sa at de likte jente-bandet Four Non Blondes vel, (eller noe).

Og jeg sa at den 'Velvet'-sangen deres, (eller hva den het), var litt kjedelig da.

Men det var ikke de enige i da.

Jeg møtte også noen frikedamer, denne sommeren.

(Hvis det ikke var sommeren før da).

De fortalte at de ikke likte synth-ere, for de var så nøye med at hvert hårstrå var perfekt stylet, osv.

Og hu jeg prata med av dem, sa at hu likte Jokke og Valentinerne, osv.

Og jeg sa det, at det fantes en sånn frike-gjeng, i Drammen og, som pleide å henge på Cafe Lyche der da.

Så dette var kanskje noe som skjedde sommeren 1989, hvis jeg skulle gjette.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg gikk ut litt i Drammen, på den her tida vel.

Og da hadde Christell sin storebror, Viggo Snoghøj, (bodybuilderen, som er kjent som Viggo Snowhill, i USA).

Han hadde fått jobb, som dørvakt, på et diskotek, i Gågata, i Drammen.

Men der følte jeg meg ikke så hjemme, husker jeg.

Når DJ-en spilte en bestemt sang, av Frankie Goes to Hollywood.

Så¨begynte alle inne på det diskoteket, å synge den sangen høyt, i kor, husker jeg.

Så da følte jeg meg litt utafor, husker jeg.

Og de hadde vel også fått en pakistaner, (hvis jeg husker det riktig), med i den Lyche/Depeche-gjengen, mener jeg å huske.

(Hvis jeg husker det riktig da).

Som jeg ikke kjente da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde nok kjøpt meg en Boss-deo, på Fornebu, (eller noe), da jeg dro til Brighton, tidligere denne sommeren.

For jeg husker det, at Rahel og Sophia, de klagde på det, at jeg brukte for mye Boss-deo da.

Jeg spurte om jeg lukta vondt.

Men de sa bare at jeg lukta for sterkt vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, denne sommeren, (eller om det var sommeren før).

Så måtte jeg ligge på sofaen, hos bestemor Ingeborg der, i Stavern, husker jeg.

(Kanskje fordi at Martin var på besøk, eller noe).

Og en morgen, da jeg våknet.

Så var det sånn, at flere av Staverns kjøpmenn, fra nede ved havneområdet der vel.

(Som enten solgte eller gikk med Marin Alpin-moteklær vel).

De satt plutselig i stua, til bestemor Ingeborg, en morgen, når jeg våkna opp, på sofaen hennes.

Så det var en rimelig spesiell opplevelse, må jeg si.

At det liksom skulle være et møte, i det rommet, hvor jeg lå og sov.

Og at bestemor Ingeborg ikke hadde vekt meg, før disse forretningsfolka, (som de fleste av var en del år eldre enn meg vel, og som jeg ikke visste hvem var), dukka opp i stua hennes der da.

Så man måtte liksom undre seg litt over bestemor Ingeborg noen ganger, syntes jeg.

Hun var ikke alltid så lett å forstå seg på, må jeg vel si.

Men nå hadde det jo begynt, å bli en tradisjon, at jeg dro på besøk til henne, (enten sammen med Pia, eller alene), i sommerferiene, fra begynnelsen/midten av 80-tallet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som Pia var med til Stavern.

(En av somrene før det her da.

En gang når mora mi også var på besøk hos Ingeborg i Stavern, husker jeg).

Så husker jeg det, at Pia prata om at fargen Staverns-gul, som mange gamle trehus, i Stavern, var malt i, var en så fin farge da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bestemor Ingeborg, hun pleide noen av de somrene, som jeg var på besøk hos henne, å anbefale meg noe lesestoff.

(Det var vel somrene to-tre år før det her vel).

En sommer, så anbefalte hun meg å lese novellen 'Døden i Venedig', i en novelle-samling-bok, husker jeg.

Jeg begynte da, å lese den første novellen i boken.

Men det var feil da, mente bestemor Ingeborg.

Jeg burde bare lese den beste novellen, mente hun.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen sommer, så fant bestemor Ingeborg fram Snorres Kongesagaer, (muligens på nynorsk, eller samnorsk, eller noe sånt), som jeg syntes at var en ganske interessant bok å lese da.

(Og som jeg jo hadde hørt om, på skolen, osv., men ikke lest noe i tidligere da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For å ta med litt mer om Ove og dem, (som jeg kom på, nå etter at jeg skrev om besøket hos dem, i Son, i et av de forrige kapittelene).

Så sa Ove en gang, (husker jeg), at han hadde tatt noen slags spesielle vitaminpiller, for å få skinnende hår og negler.

Men at han hadde slutta med det igjen da.

(Dette sa han en gang på midten eller slutten av 80-tallet vel).

Så Inger og Runar, (foreldrene til Ove), og dem, de var kanskje litt 'New Age' da, eller noe.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Inger fortalte meg også det en gang.

(Etter at jeg hadde fortalt det vel, at jeg ikke var så glad i melk da.

Som jeg har forklart mer om grunnen for, i Min Bok da).

At de heller ikke drakk så mye melk, hjemme hos dem, i Son da.

Melk var visst ikke så sunt heller, mente Inger, (av en eller annen grunn da).

Men de spiste kalktabletter da, husker jeg, at Inger sa.

Hu sa det, (husker jeg), at hvis man husket på å spise kalktabletter, så behøvde man ikke å drikke så mye melk da.

Noe jeg husket seinere, da jeg bodde i Oslo.

(I tiden etter militæret vel).

Og da hendte det, at jeg kjøpte enten kalktabletter, eller benmeltabletter da, (som var billigere), på apoteket, på Jernbanetorget, i Oslo, da.

For å få i meg nok kalk, siden jeg ikke drakk så mye melk da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ove var i militæret, på rundt den samme tida som meg vel.

Og han var MP, (altså militærpoliti), husker jeg.

Jeg vet ikke hvorfor han ble det, som hadde røyka marijuana i Amerika og kræsja bilen til mora si, i fylla, osv.

Men Ove hadde tidligere fortalt meg det, at han ville bli politi da.

Noe jeg ikke syntes at hørtes så kult ut liksom.

At en fetter av meg skulle bli politi.

Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes et lensmannskontor, engang.

Så det å se for meg Ove som politi, det gjorde meg litt stressa, må jeg innrømme.

Og jeg syntes ikke at det var noen koselig tanke da, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, da jeg bodde på St. Hanshaugen, på slutten av 90-tallet.

(I en hybelleilighet, som jeg leide av Rimi).

Så husker jeg at Ove kjefta på meg, fordi jeg hadde tatt over en film, som het Judge Dredd.

'Det likte jeg ikke', sa Ove da, (husker jeg), når han så det.

Så Ove var jo en veldig uhøflig fyr, som trodde han kunne være så nedlatende og sjefete, mot en Rimi-leder og Heimevernsmann da.

Men jeg møtte ikke Ove så ofte, som en gang i året, engang.

Så selv om han ofte satt meg ut, når jeg møtte han.

Så ble jeg liksom aldri ordentlig kjent med han igjen, (som voksen), heller.

Så jeg fikk aldri noen ordentlig anledning, til å ta opp denne uhøflige tonen hans da.

For den var ulik noen annen tone, (må jeg vel nesten si), som andre folk brukte mot meg da.

Så det ble jo som noe hinsides nesten, (når Ove begynte med de her uhøflige greiene, som jeg nok mye glemte fra gang til gang da, når jeg møtte han igjen, siden det kanskje skjedde mye ellers, på jobben og på fritiden, i livet mitt da.

Og jeg ikke møtte Ove så ofte da.

Og jeg hadde jo kutta ut faren min, så jeg var litt ambivalent, til dette, å møte Ove.

Siden han jo var en del av min fars slekt/familie, for å si det sånn.

Så derfor ble det mer som noe plikt, de gangene, som jeg hadde noe med Ove å gjøre.

Og jeg beit kanskje bare tenna sammen, og venta på at dette møtet med Ove skulle ta slutt da.

Sånn at jeg kunne gå tilbake til min vanlige liv, istedet.

For det ble litt spesielt, dette med at jeg hadde kontakt, med Ove, i Oslo.

Samtidig som jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min og hans slekt da.

Så det ble litt spesielt, for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det hendte at jeg noen ganger ikke var sikker på om jeg hørte riktig, når jeg prata med Ove da.

For han kunne lire ut av seg de mest uhøflige setninger, noen ganger da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

I det neste kapittelet, så tenkte jeg at jeg skulle skrive om hva som skjedde, da jeg flytta til Axel og dem, på Furuset, i slutten av august-måned, i 1990 da.

Så får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Jeg har aldri sett Mette-Marit-videoen og langt mindre solgt den til noen. Det virker som at enkelte nok kanskje har en litt livlig fantasi

PS.

Her er mer fra StatCounter-siden ovenfor: