En gang, (det må vel ha vært sommeren 1994, antagelig), så var det en kunde, (en kar i 40-50-årene vel), som sa til en som het Magne, (som satt i kassa), på Rimi Nylænde, (mens jeg også var i kassaområdet), at det var bra, at det var noen blide/hyggelige karer, som jobba der, og ikke 'de sure damene'.
Og da tenkte nok han kunden på butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, (tenker jeg).
Så de sjefene jeg hadde, på den tida som jeg fikk opplæring, som sjef, i Rimi.
De var nok ganske sure, da.
Så jeg hadde liksom press på meg, på å nesten være sur/strengt selv, mot medarbeiderne, da.
Da jeg ble låseansvarlig/aspirant, på Rimi Nylænde.
For hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu klagde til meg, hvis jeg ikke oppførte meg strengt mot medarbeiderne.
For da ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg upopulære da, sa hu.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).
Og jeg måtte jo nesten gjøre som de sjefene mine der sa, syntes jeg.
Siden jeg jo var helt fersk, som leder, i Rimi, på den her tiden.
Så derfor var jeg nok ikke så hyggelig, i tonen, mot medarbeiderne, den tida jeg jobba, som leder, i Rimi.
For hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu fikk meg til å forandre tonen som jeg brukte, mot medarbeiderne da.
Sånn at ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud og butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle bli upopulære, da.
Og dette var til og med etter at jeg hadde fått beskjed om, av nettopp hu Hilde fra Rimi Hellerud, at jeg kunne velge min egen lederstil, som leder, i Rimi.
Så jeg vil si at den lederopplæringa, som jeg fikk, i Rimi.
Den var bare noe tull, egentlig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Maylinn, som bodde på Ungbo, (på Hildegunn sitt gamle rom), etter at søstera mi flytta ut, fra Ungbo.
Hu hadde med en bikkje dit, en gang, (husker jeg).
Som jeg klappa, for Maylinn stod med bikkja, i gangen der, da.
Så jeg måtte gå forbi bikkja, for å komme dit jeg var på vei, da.
Men den bikkja hadde fettet pels, husker jeg.
Så den var ekkel å klappe da, husker jeg.
Så det var kanskje bikkja til mora til Maylinn, (eller noe).
(Som vel bodde i Lindeberg-området, forestilte jeg meg, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Maylinn hadde også mange venninner.
En gang, så hadde hu ei venninne, (som fortsatt var i tenårene vel), med lyst hår, som var farget litt grønt vel, på besøk.
Hu satt i sofaen, i stua der, og sa til meg det, en gang, at 'Oslo var som New York'.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Maylinn hadde også ei venninne, som var negresse.
Hu negressa var vel også fortsatt bare i tenårene, tror jeg.
Og hu bodde nesten hos Maylinn, og sov på rommet hennes omtrent hele tiden, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så var det en gang, som varmeovnen, hadde slutta å virke, på rommet, til Maylinn.
Og da hadde Maylinn og hu negerjenta, de hadde bare lagt seg på sofaene, inne i stua.
Med dyner og sånn, da
Og da mente jeg det, at det var ikke riktig, at de skulle ligge der, med dyner og sånn, da.
Og jeg skjønte det, at vi egentlig ikke trengte den panelovnen, som stod i gangen der.
Så jeg skrudde ned den, og sa at de kunne bruke den, på rommet sitt, da.
(For det var så kaldt der da, mente de).
Og da prata jeg vel med deres pakistanske venn, i 30-årene, om det her, mener jeg.
(Siden han var innom, da.
Og jeg fikk aldri så utrolig bra kontakt, med de her jentene, da.
(De var så stille av seg, liksom).
Så det var lettere å prate med han pakistaneren da, syntes jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg tok vel kjøretimer, på den her tida.
Så da hadde jeg ikke så mye penger, til å gå ut på byen for.
Og jeg hadde jo også en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, på rundt den her tida.
Så de six-packene med øl, som jeg hadde stående, i det minste kjøleskapet, (som ingen andre hadde brukt, så lenge jeg bodde der vel, ihvertfall ikke etter at jeg ble den lengstboende beboeren der).
De ble stående i fred, for min del, da.
I en del måneder da, når jeg hadde masse annet, å drive med, enn å gå på byen, da.
Men det som skjedde da.
Det var at Maylinn og venninnene hennes.
De fant de six-packene mine, da.
Mens jeg var på jobben, (eller noe).
Og begynte å drikke opp de.
Og de fortalte meg vel det her, da.
Og sa at de skulle kjøpe ny øl.
Men det skjedde ikke.
Så jeg ble irritert da, på de her Lindeberg-jentene.
(Eller hva de var).
Og en gang, da jeg kom hjem fra jobben.
Så stod det ei jente, i gangen, utafor rommet, til hu Maylinn, da.
Og så kjefta jeg på henne da, (på grunn av de her øl-ene), for jeg trodde jo at det var hu Maylinn, som stod der.
Men så så jeg plutselig det, at dette ikke var Maylinn, (som stod der), men en veldig vakker, sexy, slank og smekker tenåringsjente da, som jeg ikke hadde sett før.
(Ei som var så fin/lekker, at det nesten gjorde vondt, å se på henne).
Så da dreit jeg meg jo ut litt, siden jeg trodde at det var hu Maylinn, da.
Men hva gjorde hu jenta stående i gangen, aleine der, hvis hu ikke var Maylinn, liksom?
Og hu veldig smekre jenta, hu snakka enda mindre, enn det hu Maylinn gjorde, da.
Men hu satt og så på TV, sammen med meg, i stua, på Ungbo der, en gang, husker jeg.
Og så kom Maylinn ut fra rommet sitt, og kjefta på henne.
Og Maylinn sa at hu var uhøflig, for det satt to pakistanske gutter, inne på rommet til Maylinn.
Som de hadde avtalt å møte da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, etter det her, så dukka hu veldig smekre tenåringsjenta opp, utafor rommet mitt, da.
Og banka på døra der, da.
For å tigge øl da, (var det vel).
Og hu var jo veldig vakker og pen, hu tenåringsjenta.
Så det var vanskelig å si nei da, (for å si det sånn).
Så jeg sa det var greit, hvis de kjøpte nye øl, da.
Men det gjorde de aldri, da.
Enda det gikk flere uker, vel.
Så en gang, som han pakistanske vennen til Maylinn, (i 30-åra), var på besøk.
Så klagde jeg, til Maylinn, sånn at han hørte det, da.
På at de aldri erstattet, den øl-en, som de hadde tatt, da.
Og da fikk jeg noen penger av han pakistaneren, for den øl-en, da, (husker jeg).
Så Maylinn var kanskje elskerinna, til han pakistaneren da, (eller noe).
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så tok jeg stereoanlegget mitt, inn på rommet mitt, igjen.
(Det var vel en gang, som Glenn Hesler sine kamerater 'okkuperte' stua, og spilte Axis and Allies der).
Noe sånt.
Og sommeren 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg også TV-en, inn på rommet mitt, igjen.
For jeg følte meg ikke så hjemme, i stua der, lenger.
For hu Maylinn hadde ofte 'okkupert' stua da, med mange av sine venner.
Og det var en film, som nesten var som en pornofilm, som jeg hadde lyst til å se, som het Emanuelle, (eller noe), husker jeg.
(Som jeg hadde lest om i avisa, at ble sendt på TV, en kveld, sommeren 1995, var det vel).
Og den filmen, den hadde jeg ikke lyst til å se, sammen med halvparten av tenåringene fra Lindeberg, liksom.
Og da var det en pakistansk tenåringsgutt, som skuffet tiska om det, at jeg sikkert skulle se Emanuelle da, til hu Maylinn, (husker jeg, at jeg overhørte).
Den dagen jeg flytta TV-en, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
mandag 30. juli 2012
Jeg sendte en Facebook-melding til Trine Skei Grande, i Venstre
Etiketter:
Facebook,
Høyre,
Magne Winnem,
Unge Høyre,
Venstre
Jeg sendte en ny Facebook-melding til Njål Kristiansen fra Rimi
- I gårNjål Kristiansen
God dag. Jeg satt og søkte på Irene Ottesen og fant en hel blogg med skriverier som du har begått om henne.
Jeg arbeidet sammen henne særlig på Bjørndal i 2002/3. Har du og jeg jobbet sammen? Var du noen gang på Kalbakken eller noe sånt? Eller bodde vi i samme hus i Waldemar Thranes gt. Navnet virker kjent, men det begynner å bli en stund siden.
- I gårErik Ribsskog
Hei Njål,
ja vi jobba sammen på Rimi Bjørndal, sommeren 2002, (like etter at jeg slutta som butikksjef), da du plutselig stakk opp til Trøndelag, og jeg måtte styre butikken aleine, mens Irene var på ferie.
Jeg bodde også i Waldemar Thranes gate, og du banka på døra mi der en gang, med en beskjed fra Anne-Katrine Skodvin vel, (eller noe sånt).
Du bodde vel i fjerde etasje og jeg i tredje etasje.
(Det var jeg som hadde det store stereoanlegget, som PC-en og TV-en var kobla til).
Vi var på bytur, med Rimi Bjørndal, for å gå på Peppes og se på 'to rustne herrer', med Ole Paus, på SAS-hotellet.
(For Rimi Bjørndal hadde vunnet en konkurranse vel).
Du la deg plutselig bare ned, for å sove, på en benk, inne på Peppes der, husker jeg.
Jeg var også butikksjef på Rimi Kalbakken ja, fra høsten 2000 til våren 2001.
Men jeg kan ikke huske å ha prata med deg der.
Er en stund siden ja.
Hva driver du med for tida da, (hvis det er lov å spørre), jeg bor selv i England, etter å ha overhørt, på Rimi Bjørndal, i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
I gårNjål Kristiansen
Jøss. Alt du husker. Vi vant en konkurranse ja, jeg husker ikke hvilken. Og jeg var på To Rustne Herrer, og jeg husker at Ole PAus ba om svar fra salen og jeg svarte og da ble han småsur og jeg følte at han dreit meg ut foran publikum. Jeg kan ikke huske at jeg la meg til å sove på Peppes men jeg regner med at jeg var sliten. Likevel var jeg med til langt på natt.
- I gårNjål Kristiansen
Jeg vikarierte på Kalbakken noen vakter fordi alle de faste, du inkludert, var syk en periode, og butikken ble drevet bare med vikarer kanskje et par uker.
Jeg skjønner ikke dette med mafia. Var det lokalbefolkningen?
Jeg er uføretrygdet nå. Jeg jobbet på Langhus og Nesodden og til sist møtte jeg veggen pga en del ytre omstendigheter først og fremst. Jeg har ikke jobbet siden i september 2003. Nå bor jeg i Trondheim og har det etter måten greit.
- I gårErik Ribsskog
Hei,
jeg var med til langt på natt jeg og, og en pakistansk kollega spurte om jeg skulle ha Jagermaister, i baren på SAS-hotellet der, husker jeg.
Men da sa jeg som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, at det var hostesaft.
Så jeg var nok litt full jeg og.
Fredrick viste meg også porno på kameraet sitt, før vi gikk inn på Peppes i Stortingsgata der, husker jeg.
Jeg var full, da vi så To Rustne Herrer og, og syntes det var kjedelig, (Ole Paus har til og med vært i Holmsbu, som er rett over fjorden fra der jeg er fra, så jeg en gang jeg var på marinaen der, og onkelen min Runar, fra Son, spurte faren min om å de skulle dra dit).
Jeg var aldri syk da jeg jobba på Kalbakken.
Men jeg sleit noe jævlig der, og tok dette opp med driftsdirektør Rune Hestenes, som var innom like før 17. mai 2001, sammen med regionsjefen Steinar et eller annet.
Men Hestenes sa bare at de problemene var avgjort, så jeg har en arbeidssak.
Så det var pga. de problemene at jeg sykmeldte meg, da jeg seinere var butikksjef på Rimi Langhus, (rett etter at jeg vant Rimi Gullårer), rundt årsskiftet 2001/2002.
Skriver memoarer hvor jeg skal komme tilbake til dette.
Jeg vet ikke hvem den mafiaen er.
Jeg har kontaktet politiet om dette, men blir bare møtt med taushet.
Ja, jeg så det var fin kunst du hadde fått laget, med nakenmotiv av deg selv.
Min søster har jeg ikke mer kontakt med, men hu jobber i Norsk Forbund for Utviklingshemmede.
Og jeg husker at sjefen der var på utkikk etter kunst å kjøpe, fra min onkel Martin sin dame Grete Ingebrigtsen.
Så kanskje de vil kjøpe kunst med motiv av deg og?
Du så ut som en stor baby, på et av de bildene, syntes jeg.
Som min mor sa en gang, om min kamerat Frode Kølner, i Larvik.
At han så ut som en stor baby.
Hvis det er lov å tulle om det.
Irene jobba i Meny, sist jeg hørte noe vel.
Hu har jo jobba i Bunnpris oppe i Trøndelag, mener jeg å huske.
Ikke nok med at jeg måtte jobbe fra 7 - 21 hver dag, i flere uker, etter at du stakk til Trondheim, sommeren år 2002.
Jeg måtte også passe kattene til Irene, husker jeg.
Men men, jeg var glad at jeg var ferdig å jobbe som butikksjef.
Det var sånn at da mora mi døde, så var det vanskelig for meg å få dratt til begravelsen hennes, osv.
Så det var litt som å være i fengsel, å være butikksjef, syntes jeg.
Så jeg savner ikke det, så mye, selv om jeg fikk med meg mye lærdom fra det og.
Man lærer jo å holde holde kaldt, og takle press en del, når man er butikksjef og skal ha ansvaret for alt i butikken, i en lengre periode.
Så det merka jeg, da jeg gikk fra å være assistent til å bli butikksjef, at det var en litt større overgang, enn jeg hadde regna med.
Når det gjaldt press og at man måtte være selvstendig og prioritere , osv.
Men nå skal jeg ikke skrive meg bort.
Jeg her ikke vært i den Rimi-butikken på Nesodden, men mener å huske at ei lyshåra dame var butikksjef der.
Hu var vel i Anne Neteland sitt distrikt, mener jeg.
Når var det du jobbet på Kalbakken og alle var syke da?
Jeg begynte høsten 2000 og slutta i slutten av mai, (må det vel ha vært), i 2001.
Mvh.
Erik Ribsskog
Hei igjen,
kan det ha vært mens jeg var på rep-øvelsen i Heimevernet, i slutten av mars, i 2001, at du jobba på Rimi Kalbakken forresten?
For jeg var ikke sjuk noe, mens jeg jobba der.
Jeg var vel borte en dag, på grunn av sykdom, (da jeg blødde fælt med neseblod, en dag, i 1996 eller 1997 vel), de ti første årene, som jeg jobba, i Rimi.
Så jeg var ikke kjent for å være borte, på grunn av sykdom, akkurat.
På den samme tida, (96-98), så jobba jeg også en uke, en vinter, selv om jeg hadde influensa, husker jeg, som assistent, på Rimi Bjørndal.
Så derfor hadde jeg nok huska det, om jeg hadde vært sjuk, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Forresten,
da vi satt på Peppes der, så husker jeg det, at jeg ringte søstera mi, for å spørre om hvordan det gikk med Norge, i en fotballkamp.
For det visste ingen av oss.
Og Pia sa at den og den scorte da.
Også ringte hu tilbake, at det var feil person hu sa, som scorte.
Noe sånt.
Og ved et annet bord, så satt det en annen Rimi-butikksjef, som skulle ta Rimi-pause vel, for å hjelpe han MC-kjøreren Ullevålssæter, i et løp i Afrika vel.
Var det han Anders fra Rimi Manglerud?
Han prata til meg, så han kjente igjen meg, men jeg blanda han litt med en annen butikksjef, i Oslo Nord, (Terje?), husker jeg.
Mvh.
Erik Ribsskog
Steinar Ohr, tenker jeg.
Jeg syntes pakkisene var kjedelige fordi de aldri kunne drikke, og syntes det var morsomt å snakke urdu mens de kanskje lo av oss andre. De klarte ikke å hevde seg i selskapslivet med å være avholdsfolk.
Resten av det du sier er jeg ikke så sikker på at jeg husker annet enn som skygger i bevisstheten
Du skjønner, når jeg skrev til deg var det fordi jeg lurte på hvor det var blitt av Irene for jeg kom til å tenke på henne en dag, og så googlet jeg og fant denne bloggen din. Du forteller om mye der som jeg ikke hadde den fjerneste aning om
Det var jeg som tok over på Munkelia etter Thomas Kvehaugen. Han hadde tatt penger og så kom det en ny assist som skulle telle safen. Først fikk han ikke lov, men så måtte han en dag gjøre det, og fikk det ikke til å stemme og så begynte det å rulle.
Jeg fikk en lignende sak på meg på Bjørndal men det forsvant ikke penger, det oppsto en teknisk feil i regnskapsførselen som vi ikke klarte å bli enige om i forbindelse med bytte av kasseskuffer ved overgang til en endring. Det ble en ripe i lakken.
En gang var jeg så dum at jeg spurte Kristian Kvehaugen om hvor gammel han var for jeg trodde han var så gammel at han egentlig var gått av men likte å holde på litt likevel. Det viste seg at han var så alkoholisert og sliten at han virket ti år eldre enn jeg hadde trodd
Irene var veldig nevrotisk og tildels hysterisk og slitsom å jobbe sammen.
-
Det kan godt tenkes at du var på rep og at noen andre var på ferie eller var syk. Jeg husker som sagt ikke detaljer som jeg ikke har lagt vekt på. Alt dette er ting som ligger langt tilbake etter at mye annet har skjedd og jeg har ikke hatt noen grunn til å dvele ved det.
Når jeg begynte å lure på deg var det fordi jeg ble usikker på hvem du var, for siden du kjente Irene så godt og var på Bjørndal lurte jeg på om du kunne være han som overtok etter henne. Han hadde utdannelse fra England og da begynte tankene å rulle litt. Men det er mulig han het Thomas. Homo han også.
Og litt av en yndling for Anne Kathrine
-
Og etter han igjen overtok Zobia på franchise.
Jeg ser du legger ut korrespondansen vår på nettet. Jeg var ikke klar over dette da jeg begynte å skrive til deg. Det jeg skriver er skrevet under konfidensialitet oss i mellom, og jeg vil sette pris på at du fjerner det vi har skrevet om. Det er for personlig til at jeg vil at det skal spredes om meg siden jeg regner med at du har en viss tilhengerskare av gamle kjente som ikke skal vite hva vi har snakket om.
Hei,
jeg er enig i at Irene var slitsom å jobbe sammen med.
Da jeg begynte å studere, høsten 2002, så kunne hun ringe meg, på fridager, og spørre hvor fakturaen var.
Sånn at studiekamerater, (Dag Anders Rougseth aka. Dagga, fra bandet Autopulver), reagerte negativt, og sa at sånt ville ikke de funnet seg i.
Men jeg har såvidt kommet til 1996, i memoarene mine, så jeg skal skrive mer om dette.
Irene sa også til meg at Thomas Kvehaugen hadde tulla med safen, (mens vi var på et butikksjefmøte, på Sinsen, like før jeg slutta som butikksjef, i 2002).
Likevel fikk han jobb som butikksjef i Rema, (var det vel), seinere.
Da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, så var det ran av tippekassa.
Så spurte jeg tippeansvarlig-dama på Hakon, hva jeg skulle gjøre.
Ta penger fra safen, og skriv en lapp der, sa hu.
Og når jeg begynte som butikksjef, på den større butikken, Rimi Kalbakken, så ringte de nye butikksjefene, (to brødre vel), og klagde da, på den lappen.
Og hu tippe-dama hos Hakon inrømte ikke at hu hadde bedt meg gjøre det sånn.
Så jeg fikk jo nesten skylda for ranet, virka det som.
Enda jeg bare gjorde som jeg fikk beskjed om.
Så det var noe lignende av teknisk regnskapsfeil, som jeg ble utsatt for og.
Han som tok over etter Irene og var homo, det var en som heter Johan, som var fra Telemark vel.
Du sier at han var homo også, da mener du kanskje at du er homo, siden du har nakenbilder av deg, på Facebook-sida di?
Jeg er ihvertfall ikke homo.
Jeg hadde ikke helt kontroll, på Rimi Kalbakken, for Anne Netland sendte bare butikksjefer dit, for å få opplæring i ferskvaren, og sånn, uten at jeg ba om det.
Så da jeg trodde jeg skulle få bonus, fordi Rimi Nylænde gikk så bra, i år 2000, så sa jeg bare det, til hu butikksjefen, som var på opplæring hos oss, at om hu kunne ta med sjekken min, hvis jeg fikk bonus.
Men jeg fikk ikke bonus, selv om jeg gjorde det bra, på så godt som alle budsjetter vel.
Så det virker litt rart for meg, den dag i dag.
Men men.
Så om du hadde sneket deg inn der en uke, mens jeg var på rep, etter at Anne Neteland sendte deg dit, (til Rimi Kalbakken), så er det ikke sikkert at jeg hadde merka det.
For hu kjente den tidligere assistenten der, Kjetil Prestegarden, så de kommuniserte/samarbeidet mye, over hodet på meg da, må man vel si.
(Som Neteland også innrømmet til meg, siden hun 'kjente Kjetil fra før', som hu sa).
OK. Jeg husker bare en Arne fra Nylendet. En som var sammen med Renate? Arne Balto?
-
Sobia kjenner jeg.
Da du stakk til Trøndelag, og jeg måtte jobbe alle de 7 - 21 vaktene.
Så kom Sobia, (som da var butikksjef på Rimi Ljabru vel), innom like før klokken 18, en lørdag, og klagde på mangel på poteter, i potetbingen.
Men jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal et par år som assistent og, og veit at de som kjøper poteter, de er gjerne gammeldagse folk, som handler tidlig, på lørdager.
Så jeg syntes ikke at det var krise, da.
Det er mulig at vi hadde 2.5 kilo-sekker med poteter der og.
Det husker jeg ikke.
Men dette var jo i 2002, så det er en del år sida.
Men Sobia kommanderte liksom.
Så det var nesten som at det var sånn som de sier, i nettaviser osv., at muslimene så på meg som en dimmi, eller slave da, og hu Sobia var nesten som en nazist, synes jeg, for hu skreik nesten og klagde da.
Hu var jo ikke en vanlig kunde, når hu også var butikksjef i Rimi, mener jeg.
Så den oppførselen hennes, den syntes jeg var spesiell, da.
Jeg hadde også vært sjefen hennes tidligere, på Rimi Munkelia og Rimi Bjørndal, og jobba på Rimi Munkelia før henne, så jeg syntes den oppførselen hennes var litt spesiell, da.
Men hun visste kanskje ikke at du hadde dratt til Trondheim, og at jeg jobba 14-timers vakter hver dag, i flere uker.
Og jeg jobba som låseansvarlig der, og ikke butikksjef, så jeg syntes ikke jeg fortjente sånn kommandering.
Men husker ikke om jeg fikk tatt det ordentlig, med Irene.
For etter at jeg hadde styrt Rimi Bjørndal, som eneste leder, i tre ukers tid.
Så kom jo Irene tilbake, og begynte å detaljstyre meg.
Så det ble jo en frustrerende overgang, husker jeg.
Så det var ikke noe artig, når du stakk til Trondheim, husker jeg.
Også skulle hu Sobia liksom straffe meg da.
Men det er kanskje sånn, når man bor i en by, med mye muslimer.
Hvem vet.
Jeg sier til alle, (inkludert advokat John Elden), at jeg ikke fjerner noe fra bloggen, før jeg får rettighetene mine.
-
Vel, jeg vet ikke hvilke rettigheter du har, men du har ingen rett til å legge ut noe jeg trodde var privat, Elden eller ikke. Jeg er ikke en del av din rettighetskamp for noe som helst.
Jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, fra 1994 til 1996, og som butikksjef der, fra 1998 til 2000.
Jeg vet ikke hvem han Arne er, men jeg tror at han Anders, fra Rimi Manglerud, overtok min butikk, etter meg, (enda Nylænde var mye mindre enn Manglerud).
Og så ble Nylænde etterhvert solgt til to brødre på franchise vel.
Nå er det en Bunnpris-butikk der, (mener jeg å huske, fra Google Maps).
Renate husker jeg, for høsten år 2000, så var vi på rafting-tur, til Dagali, alle vi butikksjefene, i PØF sitt distrikt.
Og en ved navn Terje, fra Oslo Nord, ville sitte i boblebadet, under en oppgaveløsning.
Og det ble litt homsete, med Terje og Mikke i boblebadet, så jeg prøvde å gjemme beinet mitt inntil hu Renate sitt da, for å få det litt mindre homsete.
Og etterpå satt hu, Terje og jeg, i badstua, og han Terje sa til hu Renate at det folk syntes var mest uhygenisk, på andres bad, var hvis de fant kjønnshår.
Men det var mye gratis alkohol og røyk, på den hytteturen, så det skjedde mye tull.
Kristian fra Rimi Ryen, visste fram 'snabelen', til Thomas Kvehaugen og meg, i badstua, blant annet.
Så kanskje han kunne tenkt seg en kosetur til Trondheim.
Du får høre med han.
Jeg ser på Facebook-meldinger, som folk sender til meg, som 'mine' Facebook-meldinger.
Så de publiserer jeg på bloggen, hvis jeg vil det.
Det blir jo som Twitter.
Jeg ser ikke det dramatiske ved det.
-
Da får du publisere dette også da; Jeg samtykker ikke til at det jeg har skrevet på FB publiseres på en annens blogg og tar avstand fra handlingen i seg selv. Det jeg har sagt er sagt under inntrykket av at det var konfidensielt mellom den jeg skrev med og meg. Jeg beklager de problemer og ubehag det eventuellt måtte ha forsårsaket for de omtalte personer.
-
Det blir som at skifter tema, når du tar det med bloggen, synes jeg.
Jeg har forresten publisert Facebook-samtaler på bloggen siden 2007, og er ikke sikker på at det er noe galt.
Selv om det er en annen diskusjon, mener jeg.
Jeg mener at denne diskusjonen er om Rimi, så det blir litt slitsomt å ta to diskusjoner samtidig.
Så jeg går ikke mer i detalj om det Facebook-greiene nå.
(Etter å ha tenkt litt mer om det her).
Vi får heller ta en diskusjon om Facebook en annen gang, eventuelt.
(Selv om jeg ikke er noe ekspert på det.
Jeg har en nødblogg, som tidligere opplyst, så er jeg forfulgt av noe 'mafian', så derfor alt dette skriveriet.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Jeg tror mafiaen sitter i ditt hode og at dette er ren og skjær galskap fra din side. Du bør ikke legge ut personlige meldinger på denne måten. Jeg trodde vi snakket eksklusivt sammen og er meget forbannet over at det jeg skrev til deg personlig er blitt allemannseie.
Altså, vi snakket om job, og drev ikke med cyber-sex.
Og vi har knapt snakket sammen tidligere.
Hvis du vil fortelle en hemmelighet, så må du si fra først at det er hemmelig.
Var det sånn, da du kom på døra mi, i Waldemar Thranes gate, med en beskjed fra Anne-Katrine Skodvin, at dette var hemmelig, og jeg ikke kunne fortelle dette til noen andre?
Nei, selvfølgelig ikke.
Og da blir det det samme på Facebook.
Så det er nok du som burde ta en sjekk på hodet ditt, hvis du ikke skjønner at det er sånn.
Dessuten, man kan si mye rart om Kristian Kvehaugen.
Han så gammel og sliten og herja ut.
Men jeg tror aldri at han ville ha lagt seg ned på en benk, under en personalfest, sånn som du gjorde, på Peppes den gangen.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg liker ikke å få råd om hva jeg bør gjøre, hvis jeg ikke først har spurt om råd.
Hvis du vil diskutere Rimi, så er det greit, men publisering det blir en annen diskusjon, mener jeg.
Jeg visste ikke at du jobba i politiet forresten, siden du har så greie på mafia.
-
-
Ja,
jeg skal hilse Irene hvis jeg hører fra henne.
Jeg har ringt henne et par ganger.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Dessuten,
ble du noen gang vanlig butikksjef da?
Du var vel ambulerende butikksjef, også da du tok over på Rimi Munkelia, da Thomas Kvehaugen begikk underslag?
Siden du var på Rimi Bjørndal, like etterpå, sommeren 2002, da du stakk til Trondheim, mener jeg.
Mvh.
Erik Ribsskog
Etiketter:
Irene Ottesen,
Rimi,
Rimi Bjørndal,
Rimi Munkelia,
Thomas Kvehaugen
Innlegg
