Mer fra England

I dag var jeg og handla, på Sainsbury's Rice Lane og Tesco Walton, som vanlig, (kan man vel nesten si).

På Sainsbury's så hadde de begynt med noe 'own brand'-godteri, som het noe med 'Eric'.

Fire forskjellige slag.

(Hvis de ikke har hatt det lenge, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Tesco, så lå det igjen noen små pøler med vann, (må det vel ha vært), på gulvet, i den ene passasjen, i frukta.

Og det stod cirka fire gule advarsel-skilt, på gulvet.

Sånn har det vært siden torsdag, i forrige uke.

(Hvis jeg ikke tar helt feil).

I Rimi så måtte vi vel da ha ringt, til et firma som het Norild.

Også hadde de kommet, (fra Østfold), og fikset dette, innen noen timer.

Også hadde dette firmaet krevd mange tusen, for å fikse denne feilen, da.

Jeg tror ikke at kunder og Rimi-hovedkontor-ansatte, i Oslo, ville ha akseptert det, å hatt såne gule plastskilt, (og små vann-pøler), på gulvet, i 'ukesvis'.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Disse vann-pølene, de pleier forresten å komme fra fryse/kjøle-disker, som det er noe galt med.

Og jeg la merke til det, at denne Tesco-en, har minst en gammeldags kjøledisk, som cirka halvparten av frukt/grønt-varene, ligger i.

(Noe sånt).

Rimi kutta ut sånne disker, like før årtusenskiftet.

(Ihvertfall på Rimi Lambertseter, hvor jeg jobba som butikksjef, på den tida).

Med den begrunnelsen, at disse diskene, 'tørka ut frukta'.

(Det var vel regionsjef Jon Bekkevoll, som sa dette, mener jeg å huske.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kassadama, (ei blondinne i 20-åra vel), både stod i kassa og tygde tyggegummi.

Men det var den kassa med kortest kø i, da.

Hu måtte lempe varene mine over den forrige kunden sine varer.

For han/hun hadde 'stukket av', (viste det seg), da.

I Rimi så hadde vi vel slått inn varene, til den kunden som hadde glemt noe, først.

Vi hadde vel kanskje ropt på Henriette, (for å ta et eksempel).

Og bedt henne om å hente ditt eller datt, (for kunden), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Her er mer om dette:

Min Bok 5 - Kapittel 199: Og enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

På den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter).

(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten år 2000).

Så var det sånn, (husker jeg), at hu Henriette, (lillesøstera til Benedikte aka. Benny).

Hu prata en gang med Lars, oppe ved hermetikkhylla, i butikken, (mener jeg at jeg overhørte).

Lars var jo en kar, som hadde jobba på Rimi Nylænde, ved siden av det siste året på ungdomsskolen, vel.

Og som Audi-Monika hadde ansatt, vel.

Mens Henriette ble ansatt av meg, etter at søstera hennes Benedikte, hadde 'dratt' henne med, på en varetelling, på slutten av 1998, vel.

For det var visst sånn, at Henriette og lillesøstera til Ingunn, pleide å få lov til det, å jobbe på varetellingene, da.

Noe sånt.

Og det som jeg mener at jeg overhørte.

Det var at Lars spurte Henriette, om hu ble med ned på lageret.

Og det ble Henriette med på, da.

Men hva de gjorde nede på lageret, det veit jeg ikke.

Men seinere så så jeg det.

At på innsida av døra, til herredoen der.

Så hadde noen skrevet med kulepenn, (var det vel), at 'her ble jeg sugd'.

(Noe sånt).

Så det var kanskje sånn, at Lars fikk Henriette til å suge han, inne på doen der, da.

Men jeg husker det, at jeg tenkte på den her tida.

(Da jeg la merke til den her grafittien).

At det kanskje var Henning Sanne som hadde skrevet det, i sin tid.

For jeg husker at jeg syntes at det virka som, at Henning Sanne hadde noe seksuelt eller amorøst, på gang, med Wenche Berntsen.

På slutten av den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1994 til våren 1996).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at etter at Jan Graarud hadde slutta, som distriktsjef, for det distriktet, som Rimi Nylænde lå i.

(Noe han vel gjorde, rundt slutten av 1999, mener jeg å huske).

Så ble jeg invitert, til et møte om markedsføring, (må man vel si at det var), på Rimi's hovedkontor, (husker jeg).

Dette var mens jeg fortsatt jobba som butikksjef.

Så dette må ha vært før sommeren 2002.

(Da jeg jo sluttet som butikksjef, for å begynte å studere heltid, ved ingeniørhøyskolen).

Og på dette møtet, (som jeg ikke våknet helt på, vel).

(Jeg var vel litt overarbeidet, på den her tida, tror jeg).

Så var det ei dame, som jobba på Rimi sitt hovedkontor.

Som spurte oss butikksjefene, om hvordan bil vi trodde hu kjørte.

(Av en eller annen grunn).

Og butikksjef Kjell, (fra Rimi Mortensrud), han gjetta på at hu dama kjørte Skoda, da.

(Mener jeg å huske).

Og det var riktig, sa hu dama, (hvis jeg husker det riktig).

(Så selv om hu dama jobba med markedsføring, (eller noe sånt).

Så var hu kanskje ikke så vestlig, da.

Siden hu kjørte et øst-europeisk bilmerke, mener jeg.

Hvem vet).

Og etter dette møtet.

Så skulle jeg levere fra meg et skjema, (eller noe sånt).

Til Jan Graarud, som var liksom var arrangør, av det her møtet, da.

Og da blåste Jan Graarud opp brystkassa si, (som var ganske svær), husker jeg.

Og dulta til meg, med den nevnte brystkassa, da.

(På en slags truende måte, må man vel si).

Da jeg, (som en av de siste vel), bare skulle legge fra meg et skjema, (eller om det var en kulepenn), eller noe sånt, da.

(På et slags bord, eller noe sånt, vel).

Så Jan Graarud, han kunne oppføre seg bøllete og nesten militant da, (vil jeg si).

(Jeg hadde jo tidligere sett det, at Jan Graarud hadde spionert på meg, fra bak potetgullhylla, (på Rimi Nylænde).

En gang mens jeg avløste pause, (eller noe sånt), som butikksjef der.

Og Jan Graarud nettopp hadde tatt over som distriktsjef, for den butikken, (etter Anne-Katrine Skodvin), på nyåret, i 1999).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at på den tida, som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

(Noe som jo var fra høsten 1998, til høsten år 2000).

Så pleide jeg jo å kjøre mange av medarbeiderne hjem, etter jobben.

(For jeg huska at Magne Winnem hadde pleid å kjøre en del av sine 'undersotter', fra da han jobba som butikksjef, på Rimi Munkelia, hjem etter jobben, da).

Og en gang, som jeg kjørte han Jørn, (fra Helgeroa), hjem til studenthybelen hans, på Skullerud.

Så hadde Jørn og jeg prata om musikk, da.

(Antagelig fordi at jeg hadde CD-spiller, i bilen).

Og da vi kom hjem til Jørn, på Skullerud.

Så stakk Jørn og henta en CD, (med Pearl Jam, eller noe sånt), som jeg fikk låne, da.

Og da jeg skulle gi den CD-en tilbake, til Jørn.

(Noen uker eller måneder seinere).

Så hadde det blitt en ripe, i den CD-en, (husker jeg).

(For jeg hadde jo en tremenning, (som var adoptert fra Korea), som het Øystein Andersen, (fra Lørenskog).

Som jeg hadde pleid å  henge en del sammen med, på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

Og Øystein Andersen, han var veldig nøye, når det gjaldt CD-er, (og sånn), da.

Og derfor, så hadde jeg selv også etterhvert fått den vanen, at jeg noen ganger sjekket CD-er og DVD-er nøye, for riper osv., da.

Og jeg la merke til det, (at på en eller annen måte), så hadde det blitt en ganske liten ripe, i den CD-en, da).

Og Jørn, (fra Helgeroa).

Han sa det.

At vanligvis så tok han det ganske nøye, om det ble riper, i CD-ene hans.

Men så fortsatte han med å si at det ikke var så nøye, likevel.

Men han sa ikke hvorfor det ikke var så nøye, akkurat denne gangen.

(Om det ble en ripe i CD-en hans).

Men det var kanskje fordi at han Jørn, (fra Helgeroa), syntes det, at jeg var så grei da, siden jeg pleide å kjøre han hjem, (til Skullerud), etter jobben.

(Det er mulig).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 198: Enda mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

Så sa min lederkollega Toro, (også kjent som Thor Arild Ødegaard), det til meg, en gang, (husker jeg).

At lillebroren hans, også drev og lasta ned filmer og musikk, fra nettet.

(Sånn som jeg pleide å gjøre.

For mange av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, da.

Siden jeg liksom pleide å bruke det som en slags 'ice-breaker', ovenfor nye 'undersotter', når jeg jobbet som leder, i Rimi.

At jeg pleide å spørre dem om det var noen filmer eller noe musikk de så etter.

Som jeg skulle prøve å finne for dem, på nettet, (mens jeg dreiv og leita etter musikk og filmer til meg selv), da.

For å liksom prøve å 'bryte isen', og få en god tone, ovenfor de ansatte, i butikken, da.

Siden jeg jo var vant til å jobbe, som leder, i Rimi, på en tid, (på slutten av 90-tallet).

Som det jo var oppgangstider.

Og da var det vanskelig å få tak i nok folk, til å jobbe, i butikken, husker jeg.

Så jeg ble litt vant til, å nesten måtte godsnakke, med medarbeiderne, i de Rimi-butikkene, som jeg jobba i, da.

Så det ble en del av jobben, (må jeg si), for meg, å liksom prøve å være jovial, (og liksom ikke skremme), de ansatte, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

 Men men.

Så Toro introduserte plutselig lillebroren sin for meg, da.

Like etter at jeg hadde begynt å studere heltid, ved ingeniørhøyskolen, (og samtidig begynte å jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal).

Må det vel ha vært.

Men han lillebroren til Toro.

Han så jo ut som en liten pjokk, (må jeg vel si, at jeg syntes).

Så det syntes jeg at ble litt flaut, (husker jeg), å stå i butikken der, og prate med han unge gutten, da.

Så jeg sa ikke noe til han lillebroren til Toro, da.

(Må jeg innrømme).

For det var ikke sånn at jeg egentlig syntes at det var _så_ artig liksom, å laste ned filmer og musikk, fra nettet.

Men jeg gjorde nok dette mest, for å liksom prøve å bli litt kjent, med de ansatte, i de butikkene jeg jobba i,  (som Rimi-leder), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

(Noe jeg jobba som, fra høsten 1994 til våren 1996.

Var det vel).

Så sa en gang distriktsjef Anne-Katrine Skodvin til meg, at butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, burde dra og kikke, på en annen Rimi-butikk, som het Rimi Siggerud.

Siden denne butikken nettopp hadde blitt gjort om, til mellomsortiment, (eller noe sånt).

Og i den butikken, så var min tidligere overordnede, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, butikksjef.

Og jeg var passasjer, mens Elisabeth Falkenberg kjørte ut i 'skogen' der, da.

(Som Leif Jørgensen kalte det.

Han sa en gang, (etter at jeg flytta til Rimi-boligene på St. Hanshaugen, hvor han var en av naboene), at han jobba ute i skogen, på Rimi Siggerud.

Og at jeg, (som på den her tida jobba på Rimi Bjørndal), jobba i 'gettoen'.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da Rimi sin nye stor-butikk, Rimi Mortensrud, skulle åpne.

På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

Så skulle kassamedarbeider Jørn, (fra Helgeroa), sitte på med meg, hjem til sin student-leilighet, på Skullerud, (etter jobben), husker jeg.

Jeg spurte Jørn, om det var greit, at vi kjørte en tur innom Rimi Mortensrud.

For å se hvordan den butikken hadde blitt.

Og det sa Jørn at var greit, da.

Så jeg kjørte i cirka fem minutter, på Europaveien da, (eller hva den veien mellom Ryen og Mortensrud heter igjen).

Men det ble bomtur.

For det visste seg det, at Rimi Mortensrud.

Den butikken, den var ikke oppe så lenge, som jeg hadde forestilt meg, da.

Så Rimi Mortensrud var stengt, da Jørn fra Helgeroa og meg, dukka opp der.

Så vi fikk ikke gått inn der, for å se, hvordan den butikken hadde blitt seende ut, da.

Så jeg kjørte bare tilbake igjen, mot Lambertseter og Skullerud.

Og da jeg tok av Europaveien, (blir det vel), for å kjøre opp mot Rimi Nylænde, (i Lambertseterveien).

(Like ved Statoil-stasjonen på Abildsø der).

Så var det plutselig speilblankt, (husker jeg).

Og Sierra-en min mista veigrepet, husker jeg.

Så jeg måtte pumpebremse.

Og kjempe for å få tilbake veigrepet, da.

Jeg fikk vel ikke tilbake veigrepet helt, (mener jeg å huske).

Men jeg klarte å pumpebremse, sånn at bilen stoppa, før den kjørte av veien.

(Noe sånt).

Og jeg stoppet noen meter foran en annen bilist, (ei dame vel), som hadde sklidd av veien og ut i grøfta, (husker jeg).

(Så hu ble kanskje misunnelig på meg, da.

Siden jeg hadde klart å holde bilen på veien.

Noe hu selv ikke hadde klart.

På det glatte føret).

Så måtte jeg jo kjøre videre igjen.

(I tilfelle det kom noen biler bak meg).

Selv om det var glatt.

Så jeg kjørte forsiktig videre, da.

Og jeg kjørte først Jørn hjem til Skullerud, (som var en liten omvei).

Og så kjørte jeg hjem til St. Hanshaugen, vel.

(Hvis jeg ikke kjørte nedom sentrum, for å kjøpe meg en hamburger, på Burger King, i Karl  Johan, eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten år 2000).

Så var det sånn, at Nordstrand-Hilde en gang sa til meg det.

At Benny, (som egentlig het Benedikte), sin lillesøster, nemlig Henriette, hadde blitt prata stygt til, fra Hansa/Borg-selgeren.

Han Hansa/Borg-selgeren.

Han hadde nemlig sagt til Henriette det.

At: 'Kan ikke du vaske meg også?'.

Mens Henriette dreiv og vaska dørene til melkekjøla, (eller noe sånt).

(Ifølge låseansvarlig Nordstrand-Hilde, da).

Og dette måtte jeg da ta opp, med han Hansa-selgeren, da.

Og dette så jeg på som en ubehagelig oppgave, husker jeg.

Så jeg drøyde dette, i en del uker, (hvis ikke det var måneder), husker jeg.

Siden at jeg syntes at det var et rimelig flaut tema, å ta opp, da.

(Og siden det ikke var så ofte, at han Hansa-selgeren, var innom butikken, da.

Så det var lett å glemme, å ta opp dette, også).

Men til slutt, så mannet jeg meg opp, og gikk bort til han øl-konsulenten, (som som ølstablere flest, var veldig kraftig og tett bygget), da.

(Dette var en kar, i 30-40-årene, vel.

Som hadde kort og krøllete mørkt hår, (mener jeg å huske).

Og han karen, han hadde tidligere vært Borg-konsulent, tror jeg.

(Og han var fra Østfold vel, muligens).

Men så kjøpte vel Hansa opp Borg, tror jeg.

Og så ble han karen Hansa-konsulent istedet, da.

Noe sånt).

Og han Hansa-konsulenten.

Han svarte bare det.

At han skulle begynne i et nytt distrikt, (eller om det var i en ny region), uka etter.

Så vi kom ikke til å få se noe mer, til han, da.

(Noe sånt).

Og jeg var så nervøs, da jeg tok opp det her.

Så jeg sa ikke noe mer, da.

Men jeg forklarte om hva som hadde blitt sagt, i den her samtalen, (mellom Hansa-konsulenten og meg).

Til mine lederkolleger, (på Rimi Nylænde), da.

Og det var assistent Wenche Berntsen og låseansvarlig Nordstrand-Hilde, vel.

(Hvis jeg husker det riktig.

For disse to unge blondinnene, (som begge vel var i begynnelsen av 20-årene, på den her tida), de var de 'lavere' lederne, som jeg hadde arvet, fra butikksjef Audi-Monika, da.

Da jeg ble butikksjef, for min første butikk, nemlig Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter), høsten 1998).

Og jeg så aldri noe mer til han Hansa-konsulenten, da.

For da tror jeg nok at jeg hadde tatt opp det her med distriktsjefen, (eller noe sånt), også.

For som fersk butikksjef, så var ikke det her en enkelt ting, å ta opp, husker jeg.

Så jeg var vel ikke så sikker, når det gjaldt hvordan jeg skulle hanskes, med den her seksuelle trakasseringen, (må man vel kalle det), av hun lagerhjelpen Henriette, da.

Men jeg fikk ihvertfall til slutt mannet meg opp nok, til at jeg turte å ta opp denne følsomme saken.

Og klage, direkte til han Hansa-konsulenten, da.

Siden han hadde griseprata, til hu unge Henriette, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 195: Mer fra den tida jeg bodde på St. Hanshaugen

Fra den tida jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (aka. Rimi Lambertseter), og hadde distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, (aka. PØF), som min direkte overordnede.

(Nemlig fra cirka januar til cirka oktober, i år 2000).

Så husker jeg det, at sikkerhetsansvarlig Lars Boye, (aka. Boye), han var innom på Rimi Nylænde.

En gang som PØF også var innom der, da.

Grunnen til dette, var kanskje det, at det var så mange ran, i Lambertseter-området, på den her tida.

(Og på Rimi Nylænde spesielt).

Ihvertfall så skulle Boye, PØF og jeg, vel prate om et eller annet i forbindelse med ran, (eller om det var angående medarbeidere som hadde stjålet), nede på spiserommet, da.

(Noe sånt).

Og før vi gikk ned, så stod PØF og Boye, og prata sammen, like nedenfor trappa til kontoret, (utafor døra til melkekjøla der), husker jeg.

Og da jeg skulle gå forbi dem, (av en eller annen grunn).

Så stoppa disse to kara meg, da.

Ihvertfall så var det sånn, at Boye sa det til PØF, (husker jeg).

(Mens jeg stod ved siden av dem).

At: 'du har ikke helt rene papirer, fra den første tida di, i Rimi, du heller'.

(Noe sånt).

For det var vel snakk om enten medarbeider Warsan, som fikk sparken, for å ha stjålet røyk.

Eller så kan Boye ha snakka om medarbeider Henriette, (lillesøstera til Benedikte aka. Benny), som ble tatt i en utpasseringskontroll, (arrangert av Rimi sitt nye sikkerhetsselskap, SES, må det vel ha vært), med en six-pack, med 0.5-liter Ringnes pils på boks, (husker jeg).

Så etter den kommentaren, (eller sleiv-kommentaren, må man vel kanskje kalle det), fra Boye.

Så stolte jeg vel enda mindre på PØF, må jeg innrømme.

Eller, jeg undret meg vel mer over PØF, ihvertfall.

En gang, (på den her tida, da jeg hadde PØF som distriktsjef), så husker jeg at han hadde lange, ustelte negler.

(En gang han satt på kontoret, på Rimi Nylænde, og bladde gjennom noen bestillingspermer, eller lignende.

For å forklare om et eller annet i forbindelse med svinn-reduserings-programmet, (eller noe sånt), da).

Og det syntes jeg ikke at en distriktsjef i Rimi burde ha, da.

For å si det sånn.

Og en annen gang, så hadde jeg ringt og klaget, til Aftenposten, om at butikken ikke hadde fått leveranse, av avisa da, (må det vel ha vært).

Og da dukka PØF opp på Rimi Nylænde, (dagen etter, eller noe sånt), og fortalte det, at hu dama, som jeg hadde klaget til, (hos Aftenposten), var hans 'kone'.

Så tiden med PØF som distriktsjef, den gikk ikke knirkefritt, da.

Her ble det vel litt rolleblanding, fra PØF sin side, (må man vel si).

Jobbet PØF for Rimi.

Eller representerte PØF her sin kone som jobbet for Aftenposten, liksom.

Det er kanskje ikke så gunstig, for en Rimi-distriktsjef, å ha en kone, som jobber for en av Rimi sine leverandører, (som jo Aftenposten er).

Det er mulig.

For da kan det vel muligens bli en rolleblanding, da.

Eller PØF gikk vel ut av sin rolle, som distriktsjef.

Og ble personlig, siden jeg, (som butikksjef), hadde ringt hans kone, (som Aftenposten-medarbeider).

(For jeg kjente forresten ikke PØF så bra, at jeg visste det, at kona hans jobba i Aftenposten, da.

Hvis jeg hadde visst det, så hadde jeg kanskje tatt opp dette leveranse-problemet, (til Aftenposten), med PØF.

Hvem vet).

Så dette må man vel si at var uprofessjonelt, av PØF.

Da burde han vel heller be sin sjef, (nemlig regionsjef Jon Bekkevoll vel), om å ta den Aftenposten-saken, med meg.

Hvis det var som PØF vel mente, at jeg hadde klaget for mye, til Aftenposten, da.

(På at vi ikke fikk avisa deres levert.

Selv om Aftenposten vel må ha fakturert oss, for disse avisene).

Og jeg hadde jo jobbet sammen med Hilde fra Rimi Hellerud, på nettopp Rimi Nylænde, i 1993 og 1994, (var det vel).

Og hu hadde jo sagt det, at hennes tidligere butikksjef, (på Rimi Hellerud, var det vel), satt sin ære i å sparke flest mulig selgere.

Så det var Rimi sin bedriftskultur, rundt 1993 eller 1994, å klage på leverandører, som ikke gjorde jobben sin, da.

Men noen år seinere, (nemlig i år 2000).

Så hadde visst bedriftskulturen, i Rimi, forrandret seg, da.

(Uten at jeg helt hadde fått med meg dette, må jeg vel innrømme.

Og jeg synes vel fortsatt det, at det burde være vanlig, å klage på leverandører, som ikke gjør jobben sin).

For rundt år 2000, så var det visst ikke greit, å klage på leverandørene, (på samme måte som i 1994 da), kunne det virke som, på PØF.

Så det var ikke så lett, å jobbe mer enn noen få år, i Rimi.

For Rimi forrandret seg veldig fort, (kan det ihvertfall virke som).

Eller så var det sånn, at de forskjellige distriktsjefene, var delt inn i to eller flere klikker, da.

Som hadde forskjellig bedriftskultur.

Noe sånt.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg reagerte på Lars Boye, på den tiden, som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Jeg hadde et møte med han, på spiserommet, (nede i kjelleren), på Rimi Nylænde der.

(Antagelig i forbindelse med et ran eller en ansatt som stjal, da).

Og jeg la merke til det, at Lars Boye, han begynte å røyke på en sigarett, (i et formelt sikkerhetsmøte), nede på spiserommet der.

(Dette var vel før røykeloven startet for fullt, tror jeg).

Og Lars Boye, han var også fra Bjørndal, (må vel han eller en annen ansatt i Rimi ha fortalt meg).

Så en sikkerhetsansvarlig som røyker og er fra Bjørndal?

Bjørndal ligger jo i bydelen Søndre Nordstrand, hvor leilighetene er blant de billigste, i Oslo.

(Og Lene fra Abildsø-gjengen, hu hadde jo sagt til meg det, (studieåret 1989/90), at Bjørndal-folk var 'æsj', (eller hvilket negativt uttrykk hu brukte igjen).

Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

Så en sikkerhetsansvarlig, som ikke hadde mye penger, (virka det som ihvertfall), og som røyka.

Jeg var ikke helt overbevist.

(For det var jo forskjell på å være butikkmedarbeidere og sikkerhetsansvarlig, mener jeg.

Jeg ville nok syntes at det var mer betryggende, hvis sikkerhetsfolka hadde bodd i Oslo Vest, for eksempel.

For å være helt ærlig.

Og hvis de ikke hadde røyka, da).

Men men.

Så jeg husker at jeg undret meg litt over Lars Boye, ihvertfall.

Og når han i tillegg kom med sånne sleiv-kommentarer, om PØF.

(Om at PØF ikke hadde holdt sin sti helt ren, i starten, av sin Rimi-karriære).

Noe Boye vel ikke burde ha sagt, sånn at jeg, (som jo var PØF sin underordnede), hørte det.

Dette var vel ikke noe jeg hadde noe med.

Dette burde vel vært en personalsak, mellom Rimi og PØF, isåfall.

Det er jo noe som heter personvern, osv.

Så jeg var ikke helt overbevist, om at det var riktig, det som Boye gjorde.

For dette var vel fortrolig informasjon, vil jeg si.

Eller ihvertfall så var Boye indiskret, da.

Og jeg har jo gått tre år på handel og kontor, og lært om personvern osv. der.

(Og jeg har også vært en flittig avisleser, helt siden barndommen).

Så jeg har sånne ting litt i blodet, mener jeg.

Så jeg tror ikke at dette Boye sa om PØF, var helt greit, iforhold til lover og regler.

Siden jeg også var tilstede der, da.

(Jeg syntes at det ble som noe rart da, at jeg skulle få vite hva det stod i personalarkivet, om min overordnede, liksom.

Jeg er ikke sikker på om sånt egentlig er helt 'kosher' i arbeidslivet, liksom.

Selv om jeg ikke er en eksepert på arbeidsrett, heller.

Men hvis jeg skulle tippe, så var nok ikke det her helt etter boka og diverse lover og regler).

Så jeg hadde litt vanskeligheter, med å ta sikkerhetsansvarlig Lars Boye, helt på alvor da, (må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort, han fortalte meg det.

(På den tida han jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Ljabru).

At en gang, (mens hans jobba på Rimi Ljabru), så hadde han stjålet, en six-pack med øl, (på jobben), husker jeg.

Men dette var det eneste han hadde stjålet, iløpet av den tida, han hadde jobba, på Rimi Ljabru; (fortalte han så).

Og uten at jeg skjønte hvorfor David Hjort fortalte meg det her.

Og dette var vel noe, som David Hjort fortalte, i forbindelse med en fest, (eller noe sånt).

Og jeg likte ikke det, at David Hjort hadde stjålet, (fra Rimi), husker jeg.

Men jeg syntes ikke at dette var en så stor sak, at det ble til at jeg tok det opp, med noen over meg, i Rimi, liksom.

For som man kan se ovenfor, så undret jeg meg litt, over mine overordnede, i Rimi.

Så jeg var ikke helt sikker på om det var riktig, å gå videre, med denne saken, da.

(Siden jeg hadde fått høre om dette, på fritiden, liksom.

Og det kunne jo ha vært sånn, at David Hjort sa dette, for å få meg opp i stry, liksom.

Han kunne jo ha nekta på dette, hvis jeg hadde fortalt om det, til noen sjefer over meg i systemet, liksom.

Hva vet jeg.

For jeg syntes at det virka litt rart, at David Hjort plutselig bare fortalte meg det her, da.

Sånn helt 'utenom sammenhengen', liksom)

Men hvis jeg hadde hatt andre distriktsjefer og sikkerhetsansvarlige, rundt meg, i Rimi.

(Og hvis det ikke hadde vært så mye ran og tyveri, på jobben, fra før).

Så hadde jeg nok kanskje gått videre med den saken, innad i Rimi.

Men det var også sånn, at det virka klart som, for meg, at hu Henriette, (lillesøstera til Benedikte), hadde rappa en six-pack med Ringnes-bokser, (en dag hu jobba), på Rimi Nylænde.

(Siden hu ble tatt for dette, i en utpasseringskontroll).

Men likevel, så fikk hu Benedikte lov, (av sikkerhetsansvarlig Lars Boye), til å fortsette, i Rimi.

For hu Henriette, hu hadde sagt det, at hu hadde hatt med seg denne six-packen, da hu kom på jobb, den dagen, (oppi ranselen sin), da.

Men jeg mente det, at det måtte da gå an, å kontakte Ringnes bryggeri, for å sjekke produksjonsnummeret, på den six-packen.

Og så sammenligne det produksjonsnummeret, med de produksjonsnumrene, som stod, på en halvpall med Ringnes pils, som stod på lageret, på Rimi Nylænde.

Men dette gikk visst ikke an da, mente Boye.

For dette hadde Boye ringt og spurt Ringnes bryggeri om, (sa han).

(Etter at jeg hadde foreslått at vi kunne kontakte Ringnes bryggeri, om nettopp det, om det var mulig å finne ut, om den six-packen, til hu Henriette, (som vel må ha vært hos SES, eller noe sånt, på den her tida), hadde samme produksjonsnummer, (eller batch-nummer), som på den halvpallen, som stod på lageret, på Rimi Nylænde, da).

Og Ringnes bryggeri, de hadde sagt det. (till Boye), at dette ikke gikk an, da.

(Av en eller annen grunn).

Noe som hørtes litt rart ut, for meg, (husker jeg).

(Og som jeg nok begynte å undre meg litt over, da.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 68: Julebordet 1999

Julebordet 1999, det var på et sted som het Månefisken, ved Akerselva, på Øvre Grunerløkka, i Oslo sentrum.

Det var det samme denne gangen, som de fleste av årene før.

(Med unntak av julebordet 1997, med Rimi Bjørndal, som jeg jo arrangerte.

Etter at butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, hadde bedt meg om dette).

Nemlig at en 'haug' av Rimi-butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.

Og vår butikk hadde vel da fått en faks om dette, (eller noe sånt).

Og sendte vel tilbake om at vi heiv oss med på det her julebordet, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det skjedde en del rare ting på det her julebordet, husker jeg.

Jan Henrik var med, husker jeg.

Selv om han vel var i militæret da.

Og min nabo i Rimi-bygget.

Nemlig negerdama Sophia, (butikksjef på Rimi Skullerud), var også der, husker jeg.

(Det var jo henne som min fetter Ove hadde vært inne på besøk hos, ved å hoppe over til hennes terrasse, fra min terrasse, en tid før det her, da).

Jeg husker at jeg stod og prata med negerdama Sophia mens noe veldig rart hendte.

For Jan Henrik begynte plutselig å løfte opp ei blond kassadame, (må hu vel ha vært), fra Rimi Skullerud, (husker jeg).

Mens Sophia sa til meg at min medarbeider løftet på en av hennes medarbeidere.

Og jeg prøvde etter den her episoden å prate til Jan Henrik og spørre han om hvorfor han gjorde det her.

Men jeg klarte ikke å få noe ordentlig svar fra han, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at David Hjort.

(Som var omtrent den eneste medarbeideren fra sin butikk der.

Som enten var Rimi Ljabru eller Rimi Karlsrud, vel).

Han ba dama si, (og min kollega), Linn Korneliussen, om å sitte ved siden av meg, ved middagsbordet, der.

(Av en eller annen grunn).

Og da var det sånn, at hu Linn satt på min høyre side, da.

Mens på min venstre side, (litt unna, men likevel), så satt hu Sema, fra Rimi Bjørndal, (eller hvor hu jobba på den her tida), husker jeg.

Og hu hadde visst blitt gift, hørte jeg at praten gikk i, ved nabobordet, da.

(Hvis jeg hørte riktig, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det hadde også vært en episode, sommeren 1999, husker jeg.

Da jeg kjørte fra Rimi Nylænde til Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, av noe slag.

For da sa hu Merete fra Follo til meg det, (husker jeg).

At Sema var i Tyrkia for å bli gift, (eller noe).

Så hu Merete fra Follo mente at jeg burde kontakte hu Sema da, (skjønte jeg).

'Nå burde du slå til', eller noe, sa hu Merete fra Follo, da.

Og jeg skjønte ikke helt hva hu Merete mente.

Men jeg hadde mobilnummeret til Sema på mobilen, da.

For da jeg jobba på Rimi Bjørndal så var det en gang snakk om at Sema og han pakistaneren med hakk i panna, skulle bli med meg, å spille fotball, sammen med 'Tom-gjengen', en søndag.

Noe som ikke ble noe av likevel, (av en eller annen grunn), da.

Men jeg tenkte at jeg fikk vel sende en tekstmelding ihvertfall, til hu Sema, da.

Siden hu Merete fra Follo mente at jeg burde gjøre det, da.

Men jeg skrev bare en veldig kort tekstmelding da, (nemlig 'går bra?').

For jeg ville liksom ikke blande meg for mye heller, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Irene Ottesen, (som jobba mye som leder, på Rimi Mortensrud, på den her tida vel), var på det her julebordet, da.

Og Irene Ottesen, hu ba meg, (som var litt brisen etter å ha drukket noen øl).

Om å få tak i drosje, til noen muslimske dame-kolleger, av henne, fra Rimi Mortensrud, da.

Så jeg måtte jo begynne å ringe, fra min mobil, for å få tak i drosje, til de her muslimske damene, som måtte tidlig hjem, da.

(Av en eller annen grunn.

For dette her var jo ikke mitt ansvar egentlig.

Jeg har jo ikke jobbet så mye som en eneste vakt, på Rimi Mortensrud.

Selv om jeg har vært på et butikksjef-møte der seinere.

Mens jeg jobba som butikksjef på Rimi Langhus, (fra 2001).

Som min daværende distriktsjef, (nemlig Anne-Katrine Skodvin), arrangerte).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn at Benny sin lillesøster Henriette, oppførte seg litt rart, på det her julebordet, (husker jeg).

For hu trykte plutselig på magen min, med en finger.

(Foran hele Rimi Nylænde-gjengen, omtrent).

Og sa det, at jeg var sur på henne.

Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

For hu Henriette var fortsatt bare 17 år, vel.

Og det hadde skjedd en rar episode, rundt henne, på jobben, noen uker før det her, da.

Det som skjedde var at Henriette ble stoppet i en vekter-kontroll, når kveldskiftet gikk ut personalutgangen, etter å ha telt kassene, (etter stengetid).

For en vekter ville se i sekken til Henriette, da.

Og der lå det en six-pack med 0.5 liter Ringnes-pils, som hu ikke hadde kvittering for, da.

Og da foreldrene til Henriette kom kjørende, midt i denne kontrollen, for å hente Henriette.

Så bare kjørte de med en gang videre, når de så det, at dattera deres ble stoppet, av de vekterne, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og denne six-packen til Henriette, den diskuterte Lars Boye i sikkerhetsavdelingen og jeg angående, da.

For Henriette hadde fortalt Lars Boye at hu hadde hatt med den six-packen på jobben, da.

For hu hadde kjøpt den et annet sted da, (sa hu).

(Noe sånt).

Men det stod en halvpall med sånne Ringnes six-packer, nede på lageret, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).

Så jeg spurte Lars Boye, om han kunne kontakte Ringnes, og spørre dem, om det var mulig å se på noe produksjonsnummer, (eller noe sånt), om den six-packen til Henriette, var fra Rimi Nylænde sin halvpall, da.

Men Ringnes hadde visst sagt det, at dette ikke var mulig å finne ut da, sa Lars Boye.

(Noe som jeg lurte på om egentlig var jug fra Lars Boye, (for å være ærlig)).

Så Henriette fikk lov å fortsette å jobbe på Rimi Nylænde, da.

Av Lars Boye.

Siden han var sikkerhetsansvarlig, så ble det sånn, at han liksom bestemte det, da.

Så det var vel antagelig på grunn av den six pack-episoden at Henriette trodde at jeg var sint på henne.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

For jeg trodde nok innerst inne at den six-packen til Henriette var fra den halvpallen som stod nede på lageret, på Rimi Nylænde.

For hu Henriette pleide alltid å sitte på spiserommet, og ta seg en røyk, før hu begynte på vakta si, da.

Det huska jeg godt.

For jeg tok opp det på et personalmøte, (eller om det var en varetelling), at de som jobba bare fire timer, ikke trengte å bruke det pauserommet, da.

(Noe sånt).

Så derfor spurte jeg Henriette om hva hu gjorde på pauserommet, en gang, etter at vi hadde blitt enige om å ikke bruke det rommet, annet enn hvis man hadde en halvtime spisepause, da.

Og da sa hu Henriette at hu likte å sitte der, og ha ta seg en røyk, før hu begynte på jobb, da.

Men det hadde hu ikke sagt, da jeg sa det, at det pauserommet bare var for de som hadde en halvtime spisepause.

Men jeg visste ikke hva jeg skulle svare, når Henriette sa at hu likte å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb.

Så jeg bare lot henne gjøre det, da.

For dette var jo ikke mens hu jobba, dette var jo før hu begynte på jobb.

Men jeg likte liksom å ha kontroll på butikken, da.

Siden jeg tenkte sånn, at hvis det var orden overalt, i butikken, så var det lettere å avsløre tyveri, osv.

Så derfor la jeg merke til det, at hu Henriette, satt inne på pauserommet og røyka da, før hu begynte på jobb.

Men jeg kunne ikke nekte henne å sitte der på sin egen fritid, tenkte jeg vel.

Så derfor nektet jeg ikke henne å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb, da.

Selv om det vel kanskje var 18 års-grense på røyk, på den her tida.

Men det ble vel en annen sak, igjen.

Tenkte jeg nok.

For jeg var jo ikke mora til Henriette heller, liksom.

Men jeg visste jo da at Henriette pleide å være en del nede på lageret der.

Så derfor mistenkte jeg at den six-packen hennes var fra Rimi Nylænde, da.

Men jeg prøvde å behandle Henriette ordentlig, selv om jeg mistenkte at hu hadde stjålet den six-packen og løyet om at hu hadde hatt den med på jobb, da.

Men det var ikke sånn at jeg kjefta fælt på henne, på jobben, (eller noe sånt), etter det her.

Jeg lot henne for det meste være i fred vel, etter det her, da.

Og hu Henriette slutta vel ikke så lenge etter det her julebordet og, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men David Hjort, han var sur på grunn av noe med Henriette, på det her julebordet, (husker jeg).

Enda David Hjort ikke jobba i samme butikk som Henriette engang.

(Unntatt noen få ganger, når han jobba ekstra på Rimi Nylænde, som vikar da).

David Hjort dreiv nemlig å prata om, på begynnelsen av det her julebordet, (husker jeg).

At Henriette hadde type.

(En jeg ikke visste hvem var).

Og likevel så hadde hu dratt på det her julebordet, liksom som i par, med lillebroren, til Nordstrand-Hilde, da.

(En som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida).

Så David Hjort mente at Henriette var utro mot typen sin da, (eller noe).

Men hvordan David Hjort kunne vite detaljene om det her.

Og hvorfor David Hjort brydde seg så mye om Rimi Nylænde-ting.

Det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på det her julebordet.

At butikksjef Thomas Kvehaugen, (fra Rimi Munkelia).

Han satt som en slags playboy, med tre flotte julebord-damer, oppå og ved siden av seg, i en sofa, som stod mellom spisesalen, (som senere ble dansegulv vel), og noen mindre rom der, da.

Så Thomas Kvehaugen, han hadde det artig på det her julebordet, virka det som for meg, ihvertfall.

Så jeg ble vel nesten litt sjalu, vel.

For man drikker jo gjerne en del øl til maten, og for å ikke være kjedelig, på de her julebordene.

Så julebord kan være litt vanskelige, for butikksjefer.

For man må liksom prøve å holde fingra fra fatet, når det gjelder å for eksempel tafse på butikkdamene, da.

Selv om man nesten blir litt karusell liksom, av all øl-en, da.

Men selv om jeg muligens ble litt sjalu på Thomas Kvehaugen, så var det ikke sånn at jeg for eksempel begynte å løfte på noen butikkdamer der, da.

Sånn som Jan Henrik hadde gjort, tidligere på kvelden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at under middagen, så ga jeg et kompliment, til hu Miriam, (husker jeg).

For hu hadde på seg en mørk kjole, med edderkopp-spinn-broderier på, (husker jeg).

Så da husker jeg at jeg syntes at det edderkopp-spinn-greiene var artig, da.

(Jeg var kanskje litt overarbeida, på den her tida.

Og ble kanskje litt raskt full, av julebord-øl-en, osv).

Og sa at den julebordkjolen til Miriam var 'stilig' da, (eller noe sånt).

For hu Miriam var ganske spesiell, da.

Vi på Rimi Nylænde, vi var på et vorspiel, hjemme hos Miriam, (over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde), en gang.

(Det var muligens vorspielet til dette julebordet.

Det husker jeg ikke helt sikkert).

Og da, så husker jeg det, at hu Miriam, hu hadde noen plakater av aliens, (eller marsboere), på veggen, da.

Og da jeg spurte Miriam om de plakatene, så sa hu det, at det var samboeren hennes, som var så glad i sånne plakater, da.

Så Miriam og samboeren, de var ikke så konforme, da.

(Må man vel si).

De var liksom morsomme da, (må man vel si).

Miriam med edderkopp-spinn-broderier, på julebordkjolen sin.

(Som om hu var med i Adams Family, omtrent).

Og samboeren hennes hadde hengt opp aliens-plakater, på veggene i stua eller gangen deres, (eller hvor det var igjen), da.

Så Miriam var ei litt snål dame da, (må man vel si).

Så derfor så jeg vel kanskje litt ekstra på kjolen hennes, da.

Og Miriam, hu var også ei ung dame som så sunn og frisk ut, (må man vel si).

Så derfor var det vel kanskje sånn at blikket mitt kanskje hadde lett for å feste seg på henne.

Hvis jeg så på Rimi Nylænde-gjengen, for å se om det var noen jeg kunne veksle noen ord med, kanskje.

Under den her middagen, da.

For jeg satt kanskje litt dumt til, (helt på sida av bordet liksom), under den her middagen, da.

Men hvor butikksjefen burde sitte, på julebordet, det hadde jeg ikke noen uttenkte teorier om, for å være ærlig.

Så det bare ble sånn at jeg satt helt på kanten der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Wenche Berntsen, (som da jobba på Rimi Manglerud), var på det her julebordet.

Og etter at dansinga begynte, (var det vel), så visste jeg ikke hvem jeg skulle stå sammen med, på det her julebordet, da.

Så jeg gikk en del rundt der da, (husker jeg).

Og da jeg prøvde å veksle noen ord, med Wenche Berntsen.

Så overhørte jeg det, at Sema, (fra Rimi Bjørndal), sa til en ung, mørkhudet mann, (muligens broren hennes Muhammed).

At det også var noe rart mellom Wenche Berntsen og meg, da.

(Noe sånt).

Så Sema mente vel at det var noe rart mellom henne og meg og, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg var vel litt nysgjerrig, på hvorfor David Hjort var så sur, på hu Henriette.

Og hu Henriette hadde jo flørta med meg, (må man vel si), ved å ta på meg osv., (av en eller annen grunn).

(Selv om det bare var med fingertuppen sin.

Men likevel, liksom).

Så jeg husker at jeg stod og rocka litt, på dansegulvet, like ved der Henriette og lilleboren til Nordstrand-Hilde stod og dansa, da.

(Litt i fylla, da).

Men jeg tenkte vel etterhvert, at jeg ikke måtte være for påtrengende, ovenfor de tenåringene, da.

Så jeg fant meg et annet sted å gjøre av meg, etterhvert, da.

Eller jeg ble vandrende mye rundt der, husker jeg.

Men jeg holdt meg etterhvert ihvertfall litt borte fra dansegulvet da, (husker jeg).

Sånn at Henriette og lillebroren til Nordstrand-Hilde skulle få fred for meg der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var enten på det her julebordet, eller på rafting-turen til Rimi Nylændes år 2000-distriktsjef Per Øivind Fjellhøy aka. PØF.

At jeg tok opp en ting, med hu butikksjef-negerdama Sophia, fra Rimi Skullerud.

Og det var det, at hennes svære, norske type.

En kraftig, voksen kar, i 20-30-åra, vel.

Han hadde en søndag kveld, (var det vel), plutselig bare hoppa over, på min terrasse, fra Sophia sin terrasse, da.

Og jeg fortalte hu negerdama Sophia det.

At: 'Da var det nesten at jeg henta AG-en'.

(Altså tjenestevåpenet mitt som Heimeverns-soldat, da).

Og da svarte hu negerdama Sophia det, at det måtte jeg ikke gjøre.

For typen hennes ble helt gæern hvis han så våpen, da.

Så jeg lurte på om typen til Sophia var kriminell, husker jeg.

For han typen til Sophia, han hoppa jo over på min terrasse, og bare stod der, en dag i 1999, (må det vel antagelig ha vært).

Som om han var en leiemorder omtrent, da.

Men jeg hørte at han landa, da.

For jeg var akkurat da på vei bort til kjøkkenkroken, (eller noe sånt).

Så jeg kunne også da nesten med en gang skimte han 'leiemorderen', i øyekroken, da.

(Fra like ved der jeg stod, da han hoppa over).

Så jeg skjønte omtrent med en gang hva som skjedde, da.

Og da liksom frøys jeg, og lurte på hva jeg skulle gjøre, da.

Og jeg vurderte først å hente AG-en.

Men den AG-en, den var jo ikke ladd, da.

Og jeg hadde egentlig ikke tid til å fjerne kammerlåsen, (som Heimevernet sa at vi skulle montere på AG-en, i tilfelle noen stjal våpenet), og lade AG-en.

For terrassedøra stod halvveis åpen, da.

Og han leiemorderen, han hadde bare et par meter bort til terrassedøra, da.

Så han kunne jo ha rukket å kaste seg over meg, mens jeg stressa med å lade AG-en, da.

Så det droppa jeg.

Og jeg gikk istedet bare bort til terrassedøra.

Og tok en alvorsprat, med han leiemorder-aktige karen, da.

Som så da bare hoppa over på terrassen til Sophia igjen.

Og jeg kunne nesten ikke klage for mye på det her heller, (syntes jeg).

(Annet enn litt i fylla, da.

Når jeg liksom prøvde å le det her bort litt, og sa til Sophia, at: 'Det var nesten at jeg henta AG-en').

For min fetter Ove hadde jo hoppa den motsatte veien.

(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Nemlig fra min terrasse, og over på Sophia sin terrasse, da.

I fylla, da.

Et år, (eller noe sånt), før han leiemorder-aktige typen til Sophia hoppa over på min terrasse, da.

Så om Sophia og leiemorderen liksom skulle ta hevn for den 'galning-hoppingen', til fetteren min Ove, (eller noe sånt).

(Siden at Ove hadde vært inne hos dem, i en halvtime, eller noe sånt, året før.

Etter å ha hoppa over på deres terrasse, (fra min terrasse), da).

Det veit jeg ikke.

For det er vanskelig for meg å skjønne hva som egentlig foregikk inne i huet, på han leiemorderen liksom, da.

Men det her var ihvertfall som noe veldig rart da, (må man vel i det minste si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.