Min Bok 4 - Kapittel 59: Mer fra jula 1995

Da jeg kom hjem, fra Berger, første juledag, 1995.

Så hadde jeg en del fridager, fra jobben, (husker jeg).

(Det er mulig at jeg hadde noe ferie til gode, eller noe.

Jeg husker ikke helt nøyaktig).

Og jeg befant meg vel nokså alene, på Ungbo der, (mener jeg å huske).

Så jeg bestemte meg for det, at jeg måtte finne på noe, da.

For jeg kjeda meg fælt, da.

Og de første årene, som jeg jobba som leder, i Rimi.

Så pleide jeg noen ganger å gå og se, i andre Rimi-butikker, (for å se hvordan de drev butikken, da).

(Blant annet i den i VG-huset vel, og også den i Byporten-senteret, (heter det vel), på Strømsø, i Drammen.

Jeg så på ting som hvordan fruktposestativer, som de forskjellige Rimi-butikkene hadde, da.

Sånn at jeg visste hva jeg kunne be om, fra fruktkonsulenten, for eksempel, i 'vår' butikk, da.

Sånne ting.

Siden jeg tok jobben min i Rimi ganske seriøst, da.

For jeg hadde jo ambisjoner om å bli butikksjef, osv.

(Og det var også noe av grunnen til at jeg ville ha meg lappen.

For jeg forestilte meg det, at det var enklere å bli butikksjef, hvis man hadde lappen.

For man fikk kjøregodtgjørelse, osv., som butikksjef, da.

Og dette visste jeg siden jeg kjente Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, da.

Og butikksjefene måtte også noen ganger få tak i varer selv, fra andre butikker.

Så jeg hadde vel fått inntrykket av, at det lønte seg å ha lappen, for å bli butikksjef, da.

Dessuten, så var det liksom noe med selvtilliten og.

Det var liksom noe med å fullføre det man hadde begynt med, (må man vel si).

Jeg hadde jo begynt å ta kjøretimer, i Drammen, i skoleåret 1987/88.

Så da tenkte jeg vel sånn, at jeg burde fullføre det jeg hadde begynt på, også da.

Noe sånt).

Og en gang, så fikk Anne-Katrine Skodvin, Elisabeth Falkenberg og meg, til å kjøre ut til Rimi Siggerud, (i Elisabeth Falkenberg sin bil, da), da den butikken ble åpnet, med Leif Jørgensen, som butikksjef, i 1995, eller noe, vel.

Og Siggerud, det lå ute langs en svingete vei, cirka en halvtime å kjøre vel, fra Lambertseter, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Og den butikken, den så vel helt standard ut, mener jeg å huske.

Så hvorfor Anne-Katrine Skodvin ville at Elisabeth Falkenberg og meg, skulle dra ut dit, det veit jeg ikke).

Men jeg trodde det da, at Christell ville holde seg, ute på Bergeråsen der, en stund, i jula.

Så jeg tenkte det, at dette ville være en bra sjanse, til å dra å se litt nærmere, på Rimi Skøyen, da.

En butikk, som jeg hadde lagt merke til, den gangen som Pia, Axel og meg, besøkte Christell, vel.

(Og som virka å være en ganske stor Rimi-butikk, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da jeg kom ut til Rimi Skøyen der.

Og etter at jeg hadde sett meg rundt i butikken der en stund, og så gått ut igjen.

Så hvem dukka opp på parkeringsplassen der?

Jo, selvfølgelig Christell og Jan Snoghøj.

(Hvis jeg så riktig, ihvertfall).

Christell dreiv og pekte på meg vel, sånn at armen hennes nesten gikk ut av ledd, så det ut som, for meg.

(Og Christell, hu har jo også noen rare tomler, som hu klarer å bøye det ytterste leddet på, 180 grader.

Så det er kanskje noe lignende med armene hennes og.

Det er mulig.

Albuleddet hennes så ihvertfall nesten ikke menneskelig ut, syntes jeg, da hu pekte på meg, da, (hvis jeg husker det riktig).

Hvis det var hu da.

Noe jeg tror det må ha vært, siden det vel skal litt til, å finne to personer, som ligner på både Christell og Jan Snoghøj da, og som bor på samme sted, osv).

Men jeg hadde egentlig hatt nok, av Christell og dem.

Jeg hadde ihvertfall ikke gått dit, for å møte Christell og Jan Snoghøj, da.

Jeg trodde at de skulle holde seg hjemme på Berger, (eller i Drammen), i jula.

Så jeg bare gikk mot jernbanestasjonen igjen da, og prøvde å late som ingenting.

Da Christell stod der og pekte på meg, da.

(For at Jan skulle se at det var meg som var der da, eller noe, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at jeg var tilbake på jobb igjen.

Så husker jeg det, at jeg ringte faren min, for å få telefonnummeret, til Christell.

(For jeg tenkte at jeg måtte ringe da.

For jeg var ikke sikker på om det var henne, som jeg hadde sett, utafor Rimi Skøyen.

Og Christell hadde jo også hinta, (mer eller mindre, ihvertfall), om at hu ville på kino, på julaften, da).

Og faren min, han bare ga meg telefonnummeret til Christell.

Som da var hos Jan vel, og Erik Thorhallsson, (var det vel), svarte, da.

(Noe sånt).

Og jeg spurte Christell om hu ville være med på kino, da.

Men det ville hu ikke.

Og da sa jeg vel det, at hu fikk bare si fra, hvis hu ombestemte seg.

Og det sa hu at hu skulle gjøre, da.

(Noe sånt).

Men jeg hørte aldri noe, da.

Så hva Christell mente, da hu babla om den filmen, som het 'Engelskmannen som gikk opp en ås og kom ned av et fjell', det veit jeg ikke.

Men det veit hu vel kanskje selv.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I romjula, så var det også sånn, (mener jeg å huske), at Glenn Hesler, (som vel altså da må ha bodd på Ungbo, ihvertfall ut 1995), hadde besøk, av kamerater, som Bengt Rune og Kalle, (fra Biljardhallen, på Skårer), som han spilte brettspillet Axis and Allies med, vel.

For jeg husker det, at jeg gikk ned på Torgbua, sent en kveld, (mens jeg hadde alle de kvisene), og kjøpte noe godteri, for meg selv og noen av de folka, da.

Og da hadde Torgbua egentlig stengt, for jeg var der akkurat klokka 23 da, (var det vel).

Men en kar litt oppi åra der, slapp meg inn likevel, (for han så vel at jeg var en kjent kunde da, antagelig).

(Og det var muligens også denne romjula, som den episoden skjedde, med halvbroren min Axel.

At han ba hele den kameratgjengen, til Glenn Hesler, om å heller komme seg ut på byen, og finne seg damer, eller noe.

Enda Axel jo er født i 1978 og bare var 17 år, på den her tida).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på varetellinga, på nyåret, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

At jeg husker at jeg overhørte det, at Henning Sanne, (eller hvem det kan ha vært), kommenterte om det, at jeg ikke hadde barbert meg, på grunn av alle de her kvisene, da.

For jeg tenkte vel noe sånt, som at jeg ville få arr, hvis jeg barberte meg, når jeg hadde alle de her kvisene.

Så jeg prøvde å roe ned de kvisene litt, da.

Og noen dager etter det her igjen, så begynte alle kvisene å gå bort, da.

Så en uke eller to ut på nyåret, (eller noe), så var kvisene forsvunnet da, (må jeg vel si).

Og uten at det ble noe arr, (eller lignende), av dem heller vel.

Så det var bare et engangstilfelle, at jeg har fått mer enn to-tre kviser samtidig.

Så det at jeg fikk alle de kvisene samtidig, like før jul, i 1995, det synes jeg fortsatt at var litt rart, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min danske oldefar er visst fortsatt kjent i Danmark, (selv om han vel døde før noen hadde hørt om internett)

En gang på 80-tallet, da jeg var med faren min, for å levere køyesenger, så kom vi til et sted i skogen, med helikopter, og det var ikke på Gardermoen

Jeg sendte en Facebook-melding til Athina Humblen

PS.

Her er mer om dette:

Her er den filmen, som Christell leste om i avisa, i siste kapittel, av Min Bok 4

DNB søker på 'dronning sonja utro', på Google. Det var spesielt. Hm

Min Bok 4 - Kapittel 58: Jula 1995

Jula 1995, så var det eneste stedet jeg var invitert, det var til Haldis og dem.

(Pia skulle vel være hos bestemor Ingeborg, (eller om det var hos mora vår), på julaften, da.

Men jeg fikk vel aldri noe invitasjon dit, som jeg kan huske, ihvertfall).

Haldis og dem, de skulle denne jula feire på Bergeråsen, (i Havnehagen der), og ikke i Drammen, (som året før).

Det ble sagt av faren min, på telefonen vel, (hvis ikke det var Pia som sa det her), at hvis jeg tok toget til Sande, på julaften, så ville Christell kjøre og hente meg der, da.

Men da jeg kom til Sande, så var det faren min som stod og venta på meg, i en bil, ved Sande togstasjon der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom fram til 'Haldis-huset', så satt Christell i sofaen der, (var det vel), og leste Drammens Tidende da, husker jeg.

Mens hu prata høyt ut i stua, om en film som gikk på kino, på den her tida, som het 'En engelskmann som gikk opp en ås', (eller noe sånt).

(Så da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så lurte jeg på, om Christell hadde hinta om, at hu ville bli bedt ut på kino, eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen ting som hendte, før middagen, den her julaftenen, (må det vel ha vært).

Det var at jeg overhørte det, at Christell og hennes eldre halvbror, Jan Snoghøj, prata høyt sammen, mens Christell var på badet der.

Jan Snoghøj sa det, (til Christell, da), at han syntes det, at Christell hadde så mye hår, på musa si.

(For han hadde sett musa hennes en gang, mens hu hadde dusja, var det vel, at han sa).

Christell svarte det, at hu hadde prøvd å barbere beina, en gang, og etter det så hadde det kommet ut noen svære, svarte hår, (sånn at hu alltid hadde måttet barbere beina sine da, etter det her).

(Noe sånt).

Så hu ville ikke barbere musa si, da, (fortalte hu).

Jeg holdt bare kjeft når dem prata om det her da, forresten.

For jeg syntes at dem prata om litt vel private ting da, (for å si det sånn).

(Og jeg veit ikke hvorfor de prata så høyt.

For de måtte jo skjønne at jeg også kunne høre det her, da.

Og ikke veit jeg hvorfor Jan Snoghøj blanda seg opp i om lillesøstera hans barberte fitta si, eller ikke, heller).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Under middagen, så viste jeg fram det nye førerkortet mitt, (som jeg nettopp hadde fått meg), til folka ved bordet der, da.

Jeg hadde jo fått lappen, den samme uka, eller noe.

Og jeg veit ikke om faren min og dem, hadde fått med seg det, at jeg hadde fått lappen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen ting jeg husker, det var at denne jula, så hadde jeg plutselig fått så mange kviser.

Det hendte at jeg hadde en eller to kviser.

Men denne jula, så hadde jeg plutselig fått kanskje tjue kviser da, (eller noe).

Så jeg lurte på om dette var fordi jeg hadde anstrengt for mye, under oppkjøringa, (som var midt i julestria, for butikken som jeg jobba i), osv.

Eller om det var fordi noen hadde putta noe rart i maten min, eller lignende.

For jeg lagde jo sånn selvlaget Bostonpostei-aktig leverpostei, (i den Tupperware-boksen til Wenche), mye av den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

Så noen kan ha tulla med den, for eksempel, (hvis jeg spiste det, på den her tida også, da).

Jeg syntes ihvertfall at det her var rart, da.

Men jeg tørr ikke å si noe sikkert.

(Og de her kvisene mener jeg at jeg overhørte, at Christell kommenterte, (ovenfor Jan Snoghøj vel), ved matbordet, da.

Hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen ting jeg husker, fra den her julemiddagen.

Det var at jeg satt på springen, på doen, når jeg gikk på do, under middagen.

Og da kommenterte dem det, ute i stua, (husker jeg, at jeg overhørte).

At det ikke var vanlig å sette på springen når man bare skulle pisse.

Det var visst bare vanlig, hvis man skulle drite, da.

Så dem la merke til sånne her ting om meg da, skjønte jeg.

(Og jeg var kanskje var for sånt, etter at jeg hadde fått høre det, på vorspielet, til julebordet, til Rimi Nylænde, det her året, (noen uker tidligere), at jeg hadde sunget i dusjen, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen merkelig ting, (må man vel si), som hendte, den her julaftenen, da.

Det var det, at plutselig, så forsvant Haldis Humblen og Jan Snoghøj fra stua og kjøkkenet, i Haldis-huset der.

Og da, så var det bare Christell, faren min og jeg, som var igjen, ved middagsbordet der, da.

Og plutselig, så gikk Christell, og stelte seg bak faren min.

Og begynte så å ta han på skuldrene, da.

Så da begynte jeg å lure på hva det var som foregikk, husker jeg.

Hadde Christell og faren min et forhold?

Nei, det fikk jeg meg ikke til å spørre om, husker jeg.

Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker ikke helt om jeg lå over, hos bestemor Ågot, på Sand, den her jula også.

(Som jeg hadde gjort, to år tidligere, da jeg også feira jul, hos Haldis og dem, på Bergeråsen).

Men sommeren etter, (sommeren 1996), så bodde ihvertfall Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Uansett om det var sånn, at jeg lå over hos bestemor Ågot eller hos Haldis og dem, natt til første juledag.

Så var det ihvertfall sånn, at jeg satt på med Christell, (husker jeg), inn til Drammen, på første juledag.

(Noen må ha tilbudt meg å sitte på med henne, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Christell, hu sa det, at jeg burde kjøpe meg bil, for da fikk jeg meg sikkert dame, (husker jeg).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens vi kjørte ute ved Glassverket der, (var det vel), like før Drammen da, (på Svelvikveien).

Så sa plutselig Christell: 'Faen purken!'.

Og så spurte jeg Christell om hvorfor hu var så redd for purken, (som tydeligvis kjørte bak oss, i en sivil politibil, da).

Men da svarte ikke Christell noe, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da vi kom fram til Drammen jernbanestasjon der.

Så fortalte Christell meg det, mens jeg gikk ut døra.

At hu skulle kjøre til parkeringsplassen, ved Gulskogen Senteret der, og burne på isen.

(Noe som jeg syntes at hørtes merkelig ut, for en ung dame, på 23 år vel, å drive med, da.

Så da sa jeg vel ikke noe, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 57: Rimis julebord 1995

Julebordet 1995, det var, for andre år på rad, i Bekkelagshuset.

Pål og Line, de gikk jo på UIO, og de mener jeg å huske, at kjente hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, (selv om hu vel studerte juss).

Men jeg hadde grua meg litt til det julebordet, tror jeg.

For de damene, fra Rimi Karlsrud, de hadde tiska litt om meg da, mens jeg forsynte meg fra buffeen der, året før.

(Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).

Om at jeg liksom hadde gjort noe galt, overfor hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, da.

Så det var ikke noe artig, husker jeg, å høre sånn tisking, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på dette julebordet, i 1995, så mener jeg det var sånn, at Pål og Line, dro meg med, for å snakke med hu Sophie.

Som stod aleine, i en del av hovedsalen der, da.

Men da syntes jeg det ble litt dumt.

At liksom to 'undersåtter', skulle følge med sånn på meg.

Så jeg tok ikke det så høytidelig, husker jeg.

Så det var bare sånn at jeg sa hei til hu Sophie vel, og spurte hvordan det gikk med henne, osv.

Jeg hadde jo hatt en stressende tid, med forfremmelser, kjøretimer, ekstrajobber, rep.-øvelse, osv., siden jeg hadde sett henne sist, da.

Og det var kanskje fordi at jeg hadde sagt til hu Sophie, et år eller to før det her, at jeg skulle prøve å bli assisterende butikksjef, (og butikksjef), i Rimi.

Det var kanskje fordi at hu ble litt imponert, over meg, siden jeg begynte å klare målene mine, og sånn, da.

At hu fikk Pål og Line, til å liksom lede meg bort til der hu stod da, (må man vel si at de gjorde).

Hvem vet.

Men jeg orka ikke mer, av mora til hu Sophie, som sa, (når jeg ringte), at de ikke kjente igjen jenta si.

Og jeg orka heller ikke mer av den tiskinga, til kollegene hennes.

Så det var ikke sånn at jeg ba med hu Sophie ut på kino igjen, for å si det sånn.

Jeg ble vel heller litt irritert på Pål og Line, husker jeg, som det virka som, at dreiv og prata om meg, bak ryggen min, syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde forresten jobba, den her lørdagen, husker jeg.

Og så hadde jeg dratt rett til vorspielet til Rimi Nylænde, som var hjemme hos Elisabeth Falkenberg og hennes lesbiske samboer, Liv Undheim, (som jobba som leder i LO), på Nordstrand der, (var det vel).

For Elisabeth Falkenberg hadde sagt det, at jeg kunne få låne dusjen hjemme hos dem, da.

Og det kunne jeg nesten ikke si nei til da, husker jeg, at jeg syntes.

Og jeg husker det, at doen deres, den var sånn, at man ikke kunne sette dolokket opp, for å pisse.

For da falt bare dolokket ned igjen da, (husker jeg).

(På grunn av noe sånn tekstilgreier, (som jeg ikke husker hva heter), som var festa på dolokket, og sånn, da).

Så der var det nok sjelden menn på besøk, tenkte jeg da, (husker jeg).

Og da jeg kom ut igjen, så var det vel Morgan Lunde, eller noe, som mobba meg, fordi at jeg hadde sunget i dusjen da, eller noe sånt.

Men jeg hadde jo jobba tolv timer, på Rimi Nylænde, den dagen.

Så om jeg sang eller nynna noe greier i dusjen, det husker jeg ikke, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og som om det ikke var nok.

På julebordet der, så ville plutselig hu butikksjefen, Elisabeth Falkenberg, (som jo skulle være lesbisk).

Hu ville plutselig danse med meg, like etter middagen der, (må det vel ha vært).

Så det var litt spesielt da, husker jeg.

At hu lesbiske butikksjef-dama der, plutselig ville danse med meg, etter middagen.

Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, husker jeg.

Men jeg måtte nesten danse, siden det var butikksjefen som spurte da, syntes jeg.

Så hvordan seksualitet, som Elisabeth Falkenberg har.

Det kunne kanskje være litt forvirrende da, må man vel si, etter det her julebordet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han var også på det her julebordet, (som butikksjef for Rimi Karlsrud), husker jeg.

Og vi var jo tidligere klassekamerater, fra russeåret, i Drammen, og vi hadde festa mye sammen, og jeg hadde jo vært forlover for han, et par år før det her, osv.

Men Magne Winnem, han ville ikke snakke med meg, på det her julebordet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Han skulle vel bare prate med butikksjefen der, tror jeg, (eller noe).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen ting jeg husker, fra det her julebordet.

Det er at Henning Sanne, han prata hele tida om en drink, som het fjellbekk, som han også ville at jeg skulle kjøpe, vel.

Og det var en drink, som hadde akevitt i seg, husker jeg.

Så det var kanskje de drinkene som gjorde meg litt surrete, (etter all jobbinga).

Men jeg kjeda meg etterhvert ganske mye, på det her julebordet, og tenkte at jeg fikk komme meg hjem, da.

(Klokka et om natta, (eller noe sånt), kanskje).

Men da jeg gikk ned, i første etasje der.

Så så jeg det, at Magne Winnem satt aleine der, sammen med ei tenåringsjente.

(Ei med mørkt hår, vel).

Og flørta vel, (virka det som).

Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

For jeg hadde jo vært forlover for Magne Winnem, et par år, før det her.

Så det var jo liksom som at han ikke brydde seg noe om det bryllupet, som jeg hadde vært forlover i, da.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

Så jeg orka ikke å si hadet til Magne Winnem, mens han satt der, sammen med hu tenåringsjenta da, (som også jobba på Rimi Karlsrud, vel).

Så da bare gikk jeg opp igjen, til Henning Sanne og resten av Rimi Nylænde-gjengen, da.

Som seinere vel mobba meg, for å ha sagt hadet to ganger, (var det vel), den kvelden, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Noen søker på 'mind-controll i norge?erik ribsskog', på Google. Hm