Jeg fortsetter å søke jobber. Denne gang som Trainee Manager

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

---

TRAINEE MANAGER - TM/LIVERPOOL

---

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>	Wed, Jul 18, 2012 at 10:54 AM
To: recruitment@tjmorris.co.uk
Hi, I read about this vacancy on the Jobcentre website, and I wanted to please apply for this job. I've worked as a manager, for ten years, in Rimi, (owned by ICA/Ahold), in Norway, with good results, (I even won a prestigious competition for Shop Managers, named 'Rimi Gullårer'). I've gone to business-shool, at upper secondary-level, and I've also studied some business-modules, at university-level, (Management, Economy and Marketing, etc.), from when I studied Information Management, at NHI, in Oslo, (a private academy owned by the French company Vivendi). I'm unemployed at the moment, so I could start as soon as possible. I attach my CV and hope to hear back from you! Yours sincerely, Erik Ribsskog CV - Erik Ribsskog.doc 33K

Min Bok 4 - Kapittel 56: Enda mer fra Rimi Nylænde

Elisabeth Falkenberg, hu hadde forresten en bror, som var kriminell, (mener jeg at hu sa).

Og jeg pleide alltid å ta flaskebordet, som det første jeg gjorde, når jeg kom på jobb, vel.

Men en gang, så stod det en kar jeg ikke visste hvem var, og stabla flasker, ved flaskebordet vårt, da.

Og da sa Elisabeth Falkenberg at det var broren hennes, da.

Og han hadde visst ikke vært snill, så Elisabeth Falkenberg straffet han, ved at han måtte tømme flaskebordet, da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før hu Solveig, (som var fra Sogndal, eller Stryn, eller noe, på Vestlandet), slutta, på Rimi Nylænde.

En gang i 1994 eller 1995 vel.

Så sa Elisabeth Falkenberg det til meg, husker jeg, at jeg ikke skulle bestille så mye sjokolade.

For det ble så varmt i butikken om sommeren, så vi burde ikke ha så mye sjokolade, i hyllene, ved kassene, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en av grunnen til at jeg slutta å røyke.

Det var fordi at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu sa til meg det, at jeg var flink til å jobbe, selv om jeg røyka når jeg tok flaskebordet, (eller noe).

Så det irriterte meg da, husker jeg.

At hu gjorde et poeng ut av at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet, da.

Så det motiverte meg til å slutte å røyke da, husker jeg.

Men da ble jeg også lettere irritert, på jobb.

Og jeg prøvde også å gjøre det sånn, som jeg sa til de ansatte, (hvis de spurte).

At hvis de ble sure på en kunde, så gå å slå i veggen, på lageret, (eller noe).

Men ikke få noe anfall ute i butikken, liksom.

Og så var det noe jeg ikke likte da, som noen sa til meg.

(Antagelig butikksjef Elisabeth Falkenberg eller Hilde fra Rimi Hellerud, da).

Så jeg sparka hælen, på den ene Dr. Martens-skoen min, inn i veggen, på lageret, ved kontoret der, på Rimi Nylænde.

Og da gikk det hull i veggen, husker jeg.

For det veggen var visst bare laget av en gipsplate, eller noe, da.

(Men det var en gammel bygning, så det var ingen som reagerte noe på det, tror jeg.

Det ble ihvertfall aldri tatt opp, av noen.

Og jeg tror ikke jeg nevnte det selv heller.

Men de andre som jobba der, de visste vel det, at jeg nettopp hadde slutta å røyke, tror jeg).

Så det var ikke bare bare å slutte å røyke, husker jeg.

Det er sikkert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rimi Nylænde, det var jo en liten butikk.

Og jeg kjente jo mange folk som jobba på de to andre Rimi-butikkene på Lambertseter.

Nemlig på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da.

Så da de ringte Rimi Nylænde, (noe som hendte ganske ofte), og spurte om vi hadde noen folk, som kunne jobbe.

Så pleide jeg som oftest å prøve å få til noe, da.

For jeg syntes det, at da var ikke vår butikk så 'lillebror', liksom.

Hvis vi ofte klarte å låne bort medarbeidere, da.

Og Rimi var jo liksom mer enn Rimi Nylænde og, da.

Så vi prøvde å hjelpe de andre Rimi-butikkene da, når de ringte, da.

Men jeg husker en gang, som Henning Sanne hadde jobba på Rimi Karlsrud, (var det vel).

På en fredag, vel.

Så hadde det vært rotete, på flaskerommet, på lørdagen.

Siden jeg ikke hadde rydda det så nøye, siden vi var en medarbeider mindre, (dagen før), siden Henning Sanne var lånt bort, da.

Og da klikka nesten Henning Sanne, husker jeg.

For da ble det så mye for han, å gjøre, på lørdagen, da.

Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.

Jeg kunne jo fortalt han om hvordan det var, å jobbe på flaskerommet, på OBS Triaden, den lørdagen, i 1991 eller 1992 vel.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).

Men det gjorde jeg ikke, da.

Jeg bare la merke til det, at han ikke syntes at det var like artig, som meg, å liksom få Rimi Nylænde til å hevde seg litt, i forhold til de andre, lokale Rimi-butikkene, da.

Så det er mulig at jeg slutta å mase så mye, på de ansatte, om de kunne jobbe i andre butikker, etter den her episoden, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på den tida, som Elisabeth Falkenberg og meg, var de eneste lederne, på Rimi Nylænde.

(Som jo var det første halvåret, av 1995).

Så velta Elisabeth Falkenberg en melkecontainer, når hu dreiv og tok melka ut av heisen da, husker jeg.

Også forsvant hu vel, sånn at jeg måtte plukke opp det meste av sølet, da.

Omtrent halvparten av de 160 melkekartongene, (som det er plass i, i en sånn container), var ødelagte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så dreiv jeg å kjørte en pall, som var ekstra høy, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

Fordi at noen hadde bedt meg om å ta opp den pallen, vel.

Og da stod butikksjef Elisabeth Falkenberg og en selger vel, og så på at jeg kløna med å ta opp den pallen, da.

For den pallen var så høy da, så det var vanskelig å få oversikten, når man kjørte den.

Og da smalt det fra han selgeren at jeg var nybegynner, eller noe, da.

I butikkfaget.

Siden jeg hadde problemer med den pallen, da.

Men jeg hadde jo leika med jekketraller, som guttunge, på verkstedet til farfaren min, Øivind Olsen.

(Og kjørt rundt på de, inne på Strømm Trevare der).

Så hvis det var noen som var vant med jekketraller, så var det vel meg.

Men det han selgeren ikke skjønte, det var at den pallen var så høy da, at det var vanskelig å få oversikten, når man prøvde å styre den, da.

For vanligvis så hadde jeg ihvertfall ikke noe problem, med å styre pallene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Elisabeth Falkenberg, hu var jo med, i Rimi sin motorsykkelklubb, Hakon Raiders.

Og hu skulle selge motorsykkelen sin en gang, husker jeg, og hadde den stående, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.

Og samtidig, så hadde Rimi en kampanje, hvor man kunne vinne nettopp en motorsykkel.

Og da ble vi som jobba som ledere i Rimi, oppfordret til å være kreative, når det gjaldt å utforme den kampanjen, da.

Så da fikk jeg Elisabeth Falkenberg med på, (etter en del overtaling), å bruke motorsykkelen hennes, som del av den kampanjen, da.

For da ble det en artig kampanje, sånn som hovedkontoret ville ha da, (tenkte jeg).

Selv om motorsykkelen til Elisabeth Falkenberg vel var av et annet merke, enn den motorsykkelen, som man kunne vinne, i den konkurransen, da.

Men det ble nok ihvertfall den mest bemerkelsesverdige kampanjen, i Rimi Nylænde sin historie, vil jeg nok tippe på.

(Noe sånt).

Det var det liksom noe som skjedde, i en ellers ganske stille butikk vel, hvor nesten alt tuslet og gikk, etter kjente rutiner, da.

(Og Elisabeth Falkenberg sørget for å få tatt bilder, av både henne selv og meg vel, oppå den sykkelen, mens den stod i butikken der, da.

Bilder som vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin kommenterte om, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren 1994, (var det vel).

Så kjøpte butikksjef Elisabeth Falkenberg et sånt plakatstativ, som hu satt utafor butikken, langs Lambertseterveien der, da.

Og som hu brukte til å avertere for forskjellige tilbud, da.

Og da jeg ble låseansvarlig, sommeren 1994, så fikk jeg jo høre om hvor viktig det var, at jeg tok inn det skiltet, hver kveld, da.

For ellers så kunne det bli stjålet, da.

Og på en lørdag, som jeg hadde fri.

Så hadde Glenn Hesler og jeg, (og muligens også Axel), vært og spilt tennis og/eller fotball, på Lambertseter der, da.

Og så kjørte Glenn Hesler Lambertseterveien hjem, (på veien tilbake til Ungbo, på Ellingsrudåsen), da.

Og dette var i sju-åtte-tida om kvelden, kanskje.

Etter at Rimi Nylænde hadde stengt da, og alle hadde gått hjem.

Og da la jeg merke til det, (da vi kjørte forbi), at det skiltet fortsatt stod ute, da.

Så da fikk jeg Glenn Hesler til å stoppe bilen, sånn at jeg fikk gjemt det skiltet litt, langs sida av butikken der da, (var det vel).

(Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da.

Sånn som Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud mente at det kom til å bli, hvis vi ikke tok det inn om kvelden).

Og da jeg kom på jobb, mandagen etter.

Så jobba jeg vel seinvakt, da.

Også henta jeg det skiltet, da.

Og forklarte at det var jeg som hadde gjemt det, da.

(Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da).

Siden Elisabeth Falkenberg hadde glemt å ta inn skiltet sitt selv, da.

Enda hu, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), formante at det var så viktig, at man tok inn det her skiltet, om kvelden, da.

Så da hadde nok Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud trodd at noen hadde stjålet det skiltet, tror jeg.

(Hvis de hadde lagt merke til, at det var borte, i det hele tatt, da).

For dem ble vel litt rare i maska, tror jeg, da jeg gikk og henta det skiltet, vel.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 - Kapittel 55: Mer fra Rimi Nylænde

Før jeg skriver om julebordet 1995, så kan jeg ta med noen flere episoder, fra Rimi Nylænde.

Hilde fra Rimi Hellerud, hu begynte jo å jobbe i Rema, like før jul, (var det vel), i 1994.

Så det var Elisabeth Falkenberg og meg, som drev butikken, (som de eneste lederne), den jula, da.

Og jeg husker det, at jeg måtte ta Stabburet-bestilling på julevarer, (må det vel ha vært).

Også sier Elisabeth Falkenberg til meg, at vi burde bestille en spekeskinke og.

For folk kom ofte og spurte om det, i jula, da.

Og den spekeskinka, den ble hengende, inne på melkekjøla.

For at den ikke skulle bli stjålet, (eller noe).

Og der hang den, hele jula da, (husker jeg).

Og jeg lurer på om det var noe rart med den skinka.

For vanligvis, så ville vel prosessen vært sånn, ved et salg, av en sånn skinke.

At først så ville det dukke opp en kunde i butikken som spurte om spekeskinke.

Og så ville vi si det, at vi kan bestille en, sånn at du får den på tirsdag, (for eksempel).

Og så ville vi sendt en faks, (for eksempel), til Stabburet som seinere ble Spis, da.

Og så ville kunden fått spekeskinka si, uka etter da, (for eksempel).

Så det Elisabeth Falkenberg gjorde jula 1994, da hu bestilte en sånn skinke, og bare lot den henge, inne på melkekjøla.

Det var litt rart da, kan man vel si.

Men dette var jo den første jula mi, som leder, i Rimi, så jeg måtte jo nesten høre på butikksjefen da, syntes jeg, når hu ville bestille en sånn spekeskinke.

Jeg hadde ikke noe særlig erfaring med å bestille julevarer, så jeg bare hørte på henne da, (må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter jul, så skjedde det noe enda rarere, i forbindelse med den spekeskinka, da.

Og det var at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det.

At hu syntes ikke at vi kunne kaste en sånn stor spekeskinke.

Så hu lurte på om jeg ville ha den, da.

Og jeg hadde jo nettopp vært på en rep.-øvelse, hvor vi spiste et fenalår.

Så jeg syntes at det hørtes artig ut da, og ha en sånn spekeskinke, i kjøleskapet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så en dag, etter jobben, på begynnelsen av 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg med meg den spekeskinka hjem, da.

Siden hu butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde spurt meg, om jeg ville ha den, da.

Så tenkte jeg at det måtte være greit, da.

Jeg kunne nesten ikke si imot butikksjefen, syntes jeg.

Jeg var jo helt fersk som assisterende butikksjef, og.

Og den samme dagen, (for dette var en dag jeg hadde tidligvakt, da).

Så dro jeg også innom Sparebanken NOR, (hvor jeg hadde lønnskonto, på den her tida), sin filial, på Bryn, husker jeg.

(Der hvor det var et bankboks-ran en gang, vel).

Og spurte de, om jeg kunne få et lån, for å kjøpe en leilighet, i høyblokka, på Lambertseter der.

For de leilighetene, de kosta bare et par hundre tusen, på den her tida, (hvis ikke enda mindre).

Men jeg fikk ikke noe lån da, husker jeg.

Enda jeg ikke hadde hatt noe inkasso, eller noe sånt.

(For jeg var jo egentlig for gammel til å bo på Ungbo, så jeg hadde vel sett i Aftenposten da, at de leilighetene, i høyblokka, på Lambertseter, var veldig billige, da.

Sånn at til og med en med 140.000 i årslønn, (som jeg hadde, på den her tida), kunne hatt råd til å betjene et lån, på de vel.

Selv om Magne Winnem vel advarte meg litt mot å bo der.

For han mente at det var mye narkomane og sånn, som bodde der, var det vel.

Så jeg var kanskje ikke helt overbevist selv, da jeg gikk i banken, for å høre om jeg kunne få lån, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og raritetene rundt den spekeskinka, de stoppa ikke der.

For da Glenn Hesler etter en stund, fikk se den spekeskinka, liggende delvis oppspist, i kjøleskapet, på Ungbo der.

Så fikk han sjokk, (må man vel si).

Og banka på døra til rommet mitt, og lurte på hvor den skinka var fra, osv., da.

Mens han så sjokkert ut i trynet vel.

(Sånn som jeg klarte å tolke trynet og stemmen hans, ihvertfall).

Så det var kanskje noe rart med den spekeskinka, da.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde, så begynte det også å jobbe et par, som het Line og Pål, der.

(Som begge hadde lyst hår, husker jeg.

Pål med gardinfrisyre, og Line med langt hår, da).

Ihvertfall Pål begynte vel å jobbe der, allerede mens hu Hilde, fra Rimi Hellerud, jobba der, mener jeg å huske.

En jobboppgave, som ingen av lederne var så glad i å vel.

Det var å tømme papp-pressa.

Men Pål, han jobba to dager, i uka, var det vel.

To ettermiddager da, etter studier ved UIO, (var det vel).

Og da fikk Elisabeth Falkenberg, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), de fikk Pål til å tømme papp-pressa, før han satt seg i kassa, de to kveldene, som han jobba, da.

Så da lot vi bare papp-pressa stå der, til Pål kom på jobben da, tirsdag og torsdag, (eller om det var fredag), husker jeg.

Og da trengte vel ikke noen andre, å tømme papp-pressa, mener jeg å huske.

Så den rutinen, den var kanskje litt spansk, da.

Men Pål var jo stor og sterk.

Men det var kanskje litt utnytting da, muligens.

(For Pål satt jo egentlig i kassa).

Men Pål var grei, og klagde ikke da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Pål også slutta før Line.

Og da lot jeg Pål få med resten av en bløtkake, som Rimi hadde fått, (av en eller annen grunn).

Og da sa hu Line at hu også ville slutte, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det skjedde også et par rare episoder, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde der, husker jeg.

Når jeg tenkte at det var best å holde kjeft.

En gang, så var det hu Wenche Berntsen, som plutselig bannet, og sa 'fitte' høyt, inne på tellerommet der.

Mens Henning Sanne og jeg, også var der, da.

Og da kommenterte vel Henning Sanne det her, og sa noe sånt som, at det var så usjarmerende, med damer, som banna på den måten, og sa fitte da, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, så var det Henning Sanne, Line og meg, som var inne på tellerommet der.

Og da nevnte Henning Sanne det, at Line var modell, (mener jeg at det var).

Men jeg ville fortsatt ikke blande meg for mye opp i hva mine 'undersåtter' dreiv med privat, da.

Så jeg sa ingenting, da.

For jeg ville ikke smiske heller, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg kjøpte meg en billig bil, (som jeg skal skrive mer om seinere), noen uker etter at jeg fikk lappen.

Så sa hu Line til meg, (mens hu så surt på meg, må man vel si), at 'kunne du ikke heller ha kjøpt Pål sin bil, da?'.

(Noe sånt).

For da skulle visst Pål selge sin bil, da.

Men det hadde ikke jeg hørt noe om, da.

Men jeg visste at Pål hadde mye utgifter.

For han klagde til meg, på at en kar, forlangte to-tre tusen, for å montere inn et stereoanlegg, i bilen hans, (ikke så lenge før det her, vel).

Og da spurte Pål meg, om jeg ikke var enig med han, i at det var litt mye, (husker jeg).

Men da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, for min første bilstereo, den kjøpte jeg i 1998, (må det vel ha vært), altså cirka tre år etter det her, da.

Så da måtte jeg bare holde kjeft, da.

Men jeg skjønte at Pål vel hadde dårlig råd da, antagelig.

Og muligens også kamerater som lurte han.

Det er mulig.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, så husker jeg det, at Marianne Hansen hadde tatt på seg noen klær, som var i sånn skikkelig klovnemønster, eller noe, da.

Både buksa og jakka hennes, så helt 'klovnete' ut da, (må man vel si).

Så hu Line, hu begynte jo å le høyt, da hu så det antrekket, til hu Marianne Hansen da, husker jeg.

Men da fortalte Marianne Hansen det, (til hu Line), mens jeg var på tellerommet der da, (må det vel ha vært), at hu ikke brydde seg noe om hvordan hu kledde seg, hvis hu bare skulle på jobb.

Det var bare hvis hu skulle på byen, at hu brydde seg om hvordan hu gikk kledd, (sa hu Marianne Hansen da), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en ungdom, som het Glenn, som jobba der, husker jeg.

Han hadde mørkt, krøllete hår vel, og bodde like ved Rimi Nylænde der, tror jeg.

Og en gang, som jeg hadde glemt, å ta med arbeidstøy, på jobben.

(For jeg var vel litt stressa innimellom, den tida jeg jobba, på Rimi Nylænde der.

Siden jeg jo hadde en ekstrajobb og tok kjøretimer, osv., innimellom jobbinga som assisterende butikksjef, da).

Så var det eneste tøyet jeg fant, i garderoben der, som jeg kunne bruke.

Det var skjorta til han Glenn da, husker jeg.

Og den lukta det jo skikkelig deo av, (eller hva det var), husker jeg.

Så det var ikke noe artig, å bruke skjorta hans da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han Glenn han var det nesten at jeg måtte feste med, en nyttårsaften, husker jeg.

(Muligens nyttårsaften 1994, da jeg endte opp på Snorre der.

Eller om det var nyttårsaften 1995).

Men det ble litt rart, for jeg kjente ikke han så bra, da.

Så jeg klarte på en eller annen måte å komme meg ut av det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og like etter, at vi på Rimi Nylænde, hadde vært på den Danmarksturen, forresten.

Så dukka det opp en hel gjeng, fra Rema Karlsrud, på jobben vår, husker jeg.

Mens vi dreiv og prisa varer osv., (for vi hadde ennå ikke fått skannere, i kassene, på Rimi Nylænde, da jeg slutta der, (for å begynne å jobbe på Rimi Bjørndal), våren 1996, da).

Og jeg lurer på om det var sånn, at ei av damene på Rimi Nylænde, (Marianne Hansen?), hadde hatt et one night stand, med en av de karene, fra Rema Karlsrud, (som var en butikk, som lå kanskje en kilometer, fra der Rimi Nylænde lå da), som var på den samme danskebåt-turen, som oss, da.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Nå har jeg gjort om designen litt på Godteposer, sånn at logoen er med store bokstaver, osv.

http://www.godteposer.net/

Min Bok 4 - Kapittel 54: Mer fra kjøreskolen på Frogner

Etterhvert, så ble det jo tid for glattkjøring, mørkekjøring og landeveiskjøring, med den kjøreskolen, på Frogner.

Og jeg husker det, at den bilen jeg kjørte, på mørkekjøringa, (var det vel), den var full av vakre og smekre 17-år gamle vestkantjenter, da.

(Jeg husker at jeg kræsja litt med en av dem, når vi begge gikk ut, på hver vår side av baksetet, en gang, når vi skulle ut av bilen, av en eller annen grunn, da).

Og på glattkjøringa, så husker jeg det, at kjørelæreren plutselig ba meg om å bremse og clutche og gasse, osv., og da tok bilen vi kjørte, (som det også satt masse pene vestkant-frøkner i da), den tok en piruett, på isen, på glattkjøringsbanen der da, mener jeg.

Eller, bilen tok vel først en 180 graders piruett, (mens jeg kjørte), og så tok vi en 180 graders piruett til, etter noen sekunder, eller noe, var det vel.

Så det ble vel en 360 graders piruett tilsammen, tror jeg.

Noe som det vel kun var jeg som måtte gjøre, vel.

Så jeg ble vel kanskje litt ør i hue, av den her snurringa, da.

Så seinere, når vi skulle kjøre på en landevei, og det kom en fjernstyrt pute, mot bilen, så skjønte ikke jeg helt hva som var poenget, men kjørte bare rett på den puta, da.

(For jeg var kanskje litt ør i hue da, så jeg hadde kanskje ikke fått med meg, hva det var, som vi egentlig skulle gjøre, på den her bestemte øvelsen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, når jeg skulle kjøre ut fra en bensinstasjon, under landeveiskjøringa, (var det vel).

Så venta jeg lenge da, for å jeg var ikke helt sikker på om jeg rakk å kjøre ut.

(For jeg hadde vel sitti i bilen lenge, som passasjer, og blitt litt sløv, kanskje).

Men så plutselig så tenkte jeg vel det, at det var bare å kjøre, da.

Og da begynte noen av de unge damene, i bilen, å si at den kjøringa mi var litt på kanten da, eller noe.

(Men kjørelæreren sa ingenting, da).

Men det var så mye trafikk, på den veien, som vi skulle ut på.

Så jeg bestemte meg plutselig bare for å kjøre.

For jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen, liksom.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjørelæreren, (Anders, het han vel, en kar med mørkt hår vel), sa forresten til meg, under en kjøretime, en gang, (etter at jeg hadde hatt kjøretimer på den kjøreskolen, en stund vel).

At, 'du burde finne deg en rik dame'.

Men det ga ikke noe særlig mening for meg.

Så da svarte jeg vel ikke noe.

(Jeg syntes vel kanskje at det temaet ble litt vel rart og personlig, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde hatt kjøretimer der en stund.

Så skulle jeg på en slags prøveoppkjøring, med en annen kjørelærer der.

Og han klagde fælt på kjøringa mi, da.

Vi kjørte blant annet forbi Maxi Skårer, og pizzarestauranten, hvor Øystein Andersen og jeg, hadde spist pizza, på Lørenskog, en gang.

Og da følte jeg meg kanskje litt hjemme, og skulle liksom kjøre superbra, da.

Men da hadde jeg visst kjørt alt for fort, sa han andre kjørelæreren, da.

Og det var visst mye annet som ikke var bra også, da.

For jeg hadde vel hatt en dårlig dag, da.

For han andre kjørelæreren, han gikk gjennom en skillsmisse, (var det vel), så han var i et dystert humør, da.

Så det var jo som et mareritt, å ta kjøretimer, på den her kjøreskolen, må man vel si.

Men jeg tenkte da det, at hvis jeg bytta til han vanskelige kjørelæreren.

Så skjønte han kanskje det, at jeg egentlig kunne kjøre bedre, enn det jeg hadde fått vist.

Så derfor gjorde jeg det, da.

Men da mente han at jeg ikke clutcha bra nok, og sånn, da.

Han mente at jeg burde clutche sånn, at man ikke kunne merke at jeg gira, osv.

Så jeg tror at han var strengere mot meg, enn mot de andre elevene.

Og en gang, når jeg skulle møte han nye kjørelæreren, ved Majorstua T-banestasjon der.

Så gikk en av de pene 17-år gamle vestkantfrøknene, (som jeg hadde vært på mørkekjøring eller glattkjøring, (eller om det var landeveiskjøring), sammen med), hu gikk gråtende ut av bilen, til han strenge kjørelæreren, da.

Så jeg lurte på hva som egentlig foregikk på den her kjøreskolen da, må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg sa også det til han Anders, (da han spurte meg, under en kjøretime), at jeg bare bytta til han strenge kjørelæreren.

Og da spurte han Anders om jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen med han, som jeg hadde satt opp, engang.

Men da svarte jeg det, at det var like greit at jeg bare bytta til han andre kjørelæreren, med en gang.

For jeg trodde at han kom til å stoppe meg.

Hvis ikke han så det, at jeg kunne kjøre bedre enn jeg hadde fått vist, da.

Og jeg hadde ikke råd til å ta kjøretimer et helt år der liksom.

Så derfor bare bytta jeg til han strengeste kjørelæreren, da.

For jeg tenkte at da ville jeg bli fortere ferdig.

For jeg måtte liksom overbevise han uansett, før jeg fikk prøve meg på oppkjøringa, da.

(Sånn som jeg trodde at det var, ihvertfall).

Så da syntes jeg at det var greit, å bytte, til han dystre kjørelæreren, da.

For jeg måtte liksom 'forbi' han uansett, (sånn som det virka, for meg, ihvertfall).

Og når han første kjørelæreren først spurte, om den siste timen, så var det ikke noe vits i å drøye med å bytte, syntes jeg.

Så da bare sa jeg at jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen, med han Anders, da.

Og bare bytta kjørelærer, uten noe særlig om og men, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han dystre kjørelæreren, han skulle også ha det til, at jeg fant opp egne regler, og sånn.

Men da jeg kom på teori-eksamen, så var jeg den som ble først ferdig.

Og jeg fikk nesten ingen feil.

Så det var ikke sånn der ihvertfall, at jeg ikke skjønte trafikkreglene.

Så det er mulig at han dystre kjørelæreren var strengere mot meg, enn mot de andre elevene der, da.

Det er mulig.

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, som jeg kjørte ned Uelands gate der.

Så følte jeg meg nok litt hjemme igjen, da.

(For jeg bodde jo en uke eller to, i Uelands gate, (høsten 1989), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

Og da tulla jeg litt med en som dreiv og bytta felt der.

Og lata som at jeg var helt nybegynner, da.

For det stod jo 'Skole', på et klistremerke, på de bilene, som vi kjørte.

Så jeg bare kjørte vanlig, da.

Så han som bytta felt, måtte kjappe seg, da.

Så jeg var litt slem og tulla, da.

For han kunne jo ikke vite om jeg var helt nybegynner, eller ikke.

Så jeg bare lot som at jeg var helt nybegynner, og bremsa ikke, da.

(Men kjørte i et jevnt, rolig tempo, da.

Og da måtte han som bytta felt, foran lyskrysset, kjappe seg, da.

For han måtte jo komme seg unna, før 'nybegynneren' meg, kom 'rullende', da.

Så jeg ble kanskje litt amper, av det her, for han første kjørelæreren sa at jeg var en 'clutch-ekspert', (eller noe), og han andre klagde fælt på clutchinga mi, da.

Så da ble jeg kanskje litt frustrert og amper, da.

Noe som kanskje kom litt til syne, i Uelands gate der, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og plutselig, like før jul, så fikk jeg plass på oppkjøring, da.

Og da var litt heldig, syntes jeg.

For jeg skulle kjøre ut mot Romerike der, da.

Og jeg glemte å se markert etter toget, på en sånn planovergang, da.

Så da ble jeg litt nervøs, (husker jeg).

For det var liksom flaut å stryke på oppkjøring da, sånn som jeg huska det, fra Berger og Drammen, osv.

Og jeg måtte ta en lukeparkering, (eller ihvertfall en parkering), utafor Olavsgård hotell, mener jeg at det var.

Og det gikk vel greit til slutt vel.

Og kjørelæreren syntes at det var bra, at jeg hjalp en trailersjåfør, å kjøre ut på veien.

Trailersjåføren ble glad, og nikka, da, (var det vel).

Og jeg hadde observert en bil, lenge før jeg skulle kjøre ut, fra ved en butikk, ute på Romerike der.

Så jeg fikk to særdeles bra, (eller om det var meget bra), kryss, da.

Så jeg husker at han oppkjørings-sensoren, sa til han dystre kjørelæreren da, at det var 'veldig bra'.

(Etter oppkjøringa mi, da).

Og jeg fikk førerkort da, hos Statens Vegvesen, på Økern der, (var det vel).

Noen få dager før julaften da, i 1995.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg kom på jobben, og stolt viste fram førerkortet mitt, den dagen.

Så ble butikksjef Elisabeth Falkenberg sur på meg, husker jeg.

For jeg hadde tatt et triks, som jeg hadde lært, det året som jeg var russ, i Drammen, (mener jeg å huske).

At for å få mindre press på seg, når man hadde oppkjøring.

Så burde man bare si på jobben, at man skulle til legen, (eller noe).

For da slapp man å bli mobba, hvis man strøyk på oppkjøringa, da.

Så jeg sa til butikksjef Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle til legen, da.

(Som jeg hadde fått tips om at man kunne si, i Drammen, (muligens av Hallvard, som jobba på CC Storkjøp), en 6-7 år, før det her, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.