RBS, (som sammen med Barclays er den banken jeg bruker, her i England), har visst blitt kjøpt opp av Santander. Det har jeg ikke fått med meg

PS.

Jeg synes det virker som at det britiske næringslivet, er nesten dødt, eller halvdødt.

Jaguar og andre bilmerker, selges til utlandet.

(Som det også gjøres i Sverige, med Volvo, osv).

Og spanske Santander kjøper opp de britiske bankene.

Men britene har liksom ikke noen industri- eller bank-kjemper, som kjøper opp i utlandet.

BP har jo problemer så det holder, det har man jo fått med seg.

Men jeg lurer på hva som skjer liksom.

Det virker som at Storbritannia og Skandinavia sliter litt, synes jeg.

(Kanskje unntatt Norge da).

Tenk på britene som engang hadde et imperie, og nå kjøper utlendingene opp bankene deres, til og med.

(Jeg håper ikke at noen briter leser det her.

Kanskje det går på selvfølelsen deres).

Men men.

Jeg drar liksom ikke til England for å se masse Santander-skilt, for å si det sånn.

Men men.

Det er kanskje bare jeg som er gammeldags.

Hvem vet.

Vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

Det her er en Jaguar, mener jeg. Biler er ikke like dyre som i Norge, så man ser ganske ofte dyre biler. Men Rolls Royce er det nok mer av i London

Nå var jeg ute og kjøpte noe medisin for tanna, osv. (In Norwegian)

PS.

Jeg traff to norske jenter da, på Tesco.

Jeg hørte plutselig noen som snakka norsk, så tenkte jeg at jeg måtte si fra, sånn at jeg ikke overhørte noe jeg ikke skulle høre, eller lignende.

Det viste seg at dem studerte på LIPA da, var det vel.

Og hu ene hadde studert der i to år, var det vel.

Dem fikk adressen til bloggen da, så kanskje det blir noen fler johncons-blogg lesere som holder til i England og.

Vi får se.

Hu lyshåra, ble sendt av hu mørkhåra til å hente en ny pizza da, for det var ikke strekkode.

Dem kjøpte sånn pizza som var på tilbud til et pund, tror jeg.

Som jeg ikke kan kjøpe da, siden steikovnen her ikke virker, takket være the Landlord da.

Og hu prata ikke noe hu lyshåra, men hu mørkhåra klarte å prate.

Så sånn var det.

Men det er nok ikke så lett alltid.

Når man er i utlandet, å skifte mellom å prate norsk og engelsk hele tida.

Da stokker det seg nok helt, innmellom, for de aller fleste.

Så det er nok ganske vanlig, vil jeg nok tro.

Så sånn er nok det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog