Noen mener visst at min mors fetter, Ola Ribsskog, (rektor i Bærum og sønn av lensmann i Aurskog, Øivin Ribsskog), er død. Kondolerer i såfall!

PS.

Jeg var/er litt skeptisk, til han Ola Ribsskog, siden han var så høyt, hos frimurerne, (og jeg syntes også at han prata litt som en nazist, (på telefonen), men jeg kjente han jo egentlig ikke, da):



http://www.tv2nyhetene.no/prosjekt/frimurer/losjer/rosene/medlem/86245

Min Bok 4 - Kapittel 92: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXI

En gang, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Så var jeg på byen da, men hadde kanskje vært på et utested, som stengte, etter at den siste nattbussen hadde gått.

Så jeg traska litt rundt på Galleri Oslo der da, (husker jeg).

(For jeg leita vel etter et stille sted, hvor jeg kunne sitte og slappe av da, fram til den første T-banen gikk, i 7-8 tida vel, (et par-tre timer etter det her, da)).

Og da kom jeg i krangel med en Follo-gjeng, inne på Galleri Oslo, (ikke så langt fra Cafe Fiasco der), husker jeg.

Det var en høy gutt, nesten på min alder vel.

Og ei ganske hot jente, i 18-års alderen vel.

Og en kar til, vel.

Og de begynte å kødde med meg, da.

(For jeg starta aldri noe bråk, (vil jeg si).

Jeg bare gikk rundt, ofte full, og prøvde kanskje å sjekke opp noen damer, (nå og da), og sånn, da).

Og han høye Follo-karen, (for de fortalte vel at de var fra Follo, tror jeg), han begynte å spytte etter meg da, husker jeg.

Men det ble ikke slåsskamp.

Og hu sexy jenta, hu sa at hu syntes at jeg så fin ut, siden jeg hadde 'sprett-rumpe' da, (eller noe sånt).

Og jeg er ikke helt sikker på hva sprett-rumpe er, (må jeg innrømme), så jeg ble litt satt ut da, (husker jeg).

Og da begynte han høye karen å spytte etter meg da, (var det vel).

Men så stakk vel den gjengen av, tror jeg.

Og jeg lurer på om grunnen til at Glenn Hesler og Øystein Andersen dro meg med ut til Follo, en gang, for å tømme noen spilleautomater, på en videobutikk der, (for spilleautomatfirmaet deres), kan ha vært, for at de her Follo-folka, skulle sjekke, om det var meg de hadde møtt, på Galleri Oslo der, (eller noe sånt).

Men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På et møte for assisterende butikksjefer, (må det vel ha vært), på Rimis hovedkontor, på Sinsen.

Så sa regionsjef Jon Bekkevoll, en gang, (sommeren 1995, må det vel ha vært, hvis jeg skulle gjette), at i nedgangstider, (som det vel fortsatt var da), så kjøpte folk mindre av alt, bortsett fra av snacks.

Potetgull osv., det kjøpte de like mye av.

Så potetgull, det behøvde ikke Rimi å sette ned prisene så mye på da, selv om det var nedgangstider.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo, og samtidig jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

Så dukka det plutselig opp en kar fra Ringnes, på Rimi Nylænde der, og fortalte til butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg vel, som var like ved der, (av en eller annen grunn).

At Villa Farris skulle bytte navn til Villa.

Og da måtte jo jeg nesten spørre om grunnen til det, syntes jeg.

Siden jeg hadde bodd i Larvik, under oppveksten, (på 70-tallet).

(Farris er jo en innsjø, som ligger like ved Bøkeskogen, (blant annet), i Larvik.

Og jeg har til og med vært og fisket, i Farris.

Selv om det vel var min stefar Arne Thomassen, som fiska, (Pia og jeg var vel bare med, tror jeg), og vi vel ikke fikk noe fisk).

Men det var visst ikke noe spesiell grunn til det her navneskiftet, da.

Men Nora hadde vel kjøpt opp det Larvik-bryggeriet som produserte Farris, (og Villa Farris), på 70- eller 80-tallet vel.

Og på 90-tallet så var navnet på dette bryggeriet Ringnes, og det var et Oslo-bryggeri, og de var vel kanskje lei av navnet Farris, da.

Og synes kanskje at det holdt, at det navnet stod på mineralvann-flaskene, da.

(Hvem vet).

Så sånn var vel antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en stund etter det her vel.

Så ble Tab bytta ut, med Tab X-tra.

Og da var det ei kunde-dame, (ei i 30-40-åra med lyst hår vel), som drakk Tab hver dag.

Og da fikk butikksjef Elisabeth Falkenberg ordna det sånn, at hu kunde-dama, fikk de siste kassene med Tab, som de hadde, fra Ringnes, da.

(Så det var kanskje de siste kassene med Tab, som fantes i hele Norge, eller noe, da.

Det er mulig).

Men de siste Tab-kassene, de tok jo slutt etterhvert de og.

Og da, så begynte etterhvert hu dama å drikke Tab X-tra da, mener jeg å huske, at hu fortalte meg, en gang jeg oppdaterte henne, om 'Tab-situasjonen', i butikken, (må det vel ha vært).

For de her kassene, med den siste Tab-en, i Norge.

De stod vel inne på lageret, (der hvor safen var), eller nede på 'hoved-lageret', i kjelleren.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

(På den tida som vi bare var to ledere der vel, som vel var mellom januar 1995 og sommeren 1995).

Så var det sånn, at en mannlig kunde, i 40-årene vel.

Han spurte meg om vi ikke kunne ta inn minestrone-suppe, (jeg lurer på om det var i Rett i Koppen-versjon), mens jeg dreiv og rydda den hylla hvor suppene stod der, da.

Jeg sa fra til butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her ønsket, da.

(Selv om jeg aldri hadde hørt om minestrone-suppe før).

Og hu sa det, at vi kunne godt ta inn den suppa, selv om den ikke var i sortimentet vårt egentlig, da.

Så da bare noterte vi Hakon-varenummeret, (og litt annen vareinformasjon vel), på en 'blank' label, og lagde plass i hylla, da.

(For dette var en vare som var i Hakon-sortimentet.

Det vil si at ICA sikkert solgte den, da.

Og at den fantes på Hakon sitt grossist-lager, på Skårer, da.

Men den fantes ikke i Rimi sitt grunnsortiment da, som Rimi Nylænde egentlig førte).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida som jeg jobba på gølvet og som leder, på Rimi Nylænde.

Så var det jo veldig fokus, på butikkstadard der, (husker jeg).

Og det må vel ha vært Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud som fikk meg til å tenke mye på at brus og øl-avdelinga, skulle se bra ut, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

Og jeg rydda jo butikken, hver kveld, (hvis jeg ikke en sjelden gang jobba tidligvakt, eller hadde fri, da).

Så jeg var innom hver eneste hylle, i butikken, og shina den, hver dag, da.

(Også på dager som vi fikk varer, faktisk).

Og øl og mineralvann-avdelingen, den var jeg kanskje innom en ekstra gang, noen dager også, da.

Det er mulig.

(Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvordan jeg pleide å gjøre det her).

Men en ting jeg pleide å gjøre der, ihvertfall.

Det var at jeg skar bort de delene av papp-brettene, på halvpallene med øl, som det ikke stod noen six-packer med øl på lenger, da.

Sånn at avdelingen skulle se mer selgende ut, da.

(Syntes jeg ihvertfall.

For da ble det nesten ikke noe papp synlig der, vanligvis på rundt den tida som ettermiddags-rushet kom, da.

For brus og øl-avdelingen, den var i inngangspartiet, av butikken, da.

Og jeg ryddet fra inngangpartiet og gjennom hele butikken, og fram til platået der, hver ettermiddag og kveld da, (og også kjølediskene shinet jeg, i samme slengen, hver dag, ihvertfall den siste perioden, som jeg jobba de aller fleste kveldsvaktene), på Rimi Nylænde, da jeg jobba, som assistent der).

Men da fikk jeg, (etter å ha shina øl-avdelingen på den måten, i et års tid, eller noe, kanskje), høre det, av konsulent Kjell, fra Ringnes.

At han ikke likte det, at jeg skjærte i papp-brettene, på den måten, da.

Og dette sa han mens butikksjef Elisabeth Falkenberg også var i nærheten, vel.

Så da svarte jeg ikke noe.

Men da slutta jeg bare å skjære i de papp-brettene, da.

Og jeg tok heller og fjernet de brettene, hvis det var lite øl igjen på de, da.

(Dette var pappbrett som var mellomlag, mellom etasjene med øl, på halvpallene, fra Ringnes, (og andre bryggerier), da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjell, (fra Ringnes), han sa også det, en gang, (på den her tida), om Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

(Utenom sammenhengen, må man vel si).

At hu hadde jobba bra, som assistent, i Rema.

Men da hu ble butikksjef, (i Rema), så jobba hu ikke så bra lenger, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå er det åtte stikkord-linjer, med notater, igjen på det A4-arket mitt, som jeg bruker som huskeliste her.

(For jeg har kommet på et par nye ting, siden jeg skrev det forrige kapittelet, da).

Men det blir færre og færre stikkord-linjer her, ihvertfall.

Så jeg regner med at det bare blir et par kapitler til, av den her boken, nå.

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de.

Vi får se.

PS.

Grunnen til at han Kjell fra Ringnes, ikke likte det, at jeg skar i de papp-bretta, i øl-avdelingen, forresten.

Det var fordi at vi bestilte øl der, for at det skulle se fullt ut, da.

Og da bestilte vi noen ganger halvpaller, for å rullere, de øl-typene, som det ikke solgte så utrolig mye av, da.

Men oftest, så bestilte vi kasser, (når det gjaldt Lysholmer-øl, for eksempel), for den solgte ikke en hel halvpall, hver uke, da.

Men de to Lysholmer-typene, de solgte kanskje 4-5-6 kasser hver da, mellom hver levering.

(I motsetning til vanlig Ringnes-pils, i den samme flaskestørrelsen, (nemlig 0.33 eller 0.35 liter).

Den bestilte vi bare i halvpaller, (og aldri i kasser), da.

For den solgte så mye, da.

Og det samme med Ringnes 0.7-liter).

Så da gjenbrukte han Kjell noen gamle pappbrett, som jeg, (og muligens også noen andre butikkmedarbeidere), hadde lagt, bak Ringnes-halvpallene der, da.

Når jeg rydda i ølavdelingen, på de dagene, som han Kjell ikke var der, da.

(Etter at han hadde klagd på meg da, siden jeg skar i de bretta.

For da fortalte han vel, i samme slengen, hvor han ville, at jeg skulle legge, de gamle bretta da.

(Istedet for å hive dem i papp-pressa)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min Bok 4 - Kapittel 91: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXX

En gang, i løpet av den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Så var jeg på besøk hos bestemor Ågot, (en sommer).

(Dette var vel antagelig sommeren 1994, hvis jeg skulle gjette.

Muligens den gangen som Tommy, Ove, Pia og meg, avtalte at vi skulle ha en 'søskenbarn-fest', i Ungbo-leiligheten, hvor Pia og jeg bodde, i Skansen Terrasse 23.

Den gangen Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det som skjedde, på dette 'Ågot-hus-besøket', det var det, at onkel Runar og faren min, de presenterte et tilbud for meg, som kom helt uventet på meg, og som jeg fikk bakoversveis av, (må jeg si).

Jeg hadde jo bestemt meg, for å satse på en karriere i Rimi, og prøve å bli assisterende butikksjef og butikksjef der, (som jeg hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud om, blant annet).

Og det var bestemt, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, (altså at jeg fikk lederopplæring og erfaring i å jobbe som leder), på Rimi Nylænde, denne sommeren.

For jeg husker det, at jeg hadde karrieren min godt i gang, i Rimi, da jeg fikk det tilbudet.

Så dette må nok ha vært sommeren 1994, (vil jeg tippe på).

Og det forslaget, (som jeg syntes at ble som noe helt surrealistisk, da), det gikk ut på at jeg skulle bo hjemme hos onkel Runar, i Son, og jobbe gratis på et dataprogram, for tannleger, (som han hadde tenkt ut).

Og jeg syntes for det første ikke at det hørtes noe fristende ut, å bo hjemme hos onkel Runar, som en slag unge, (jeg fylte jo 24 år, denne sommeren), siden han var en sjefete og streng person da, (må jeg nok si).

Så å bo i hans villa i Son, som hans sønn, (eller noe), det var ikke noe fristende, syntes jeg.

Jeg hadde jo jobb, (hvor jeg skulle få lederopplæring), bosted, og fritidsaktiviteter, i Oslo.

Så å foreslå for meg, at jeg skulle flytte til Son, det var som noe tullball for meg, da.

Jeg lurte på hva faren min og onkel Runar tenkte med egentlig.

Hvis de trodde at jeg ville synes det, at dette var et fristende forslag.

Jeg hadde jo jobbet siden 1988, (altså seks år før det her), med unntak av et år riktignok, (1989/90), men da fikk jeg jo studielån.

Så å jobbe gratis, og ikke ha penger til ting som røyk, cola, burgere, pizza, klær, diskoteker, ferier, hobbyer og fritidsaktiviteter osv., det hørtes veldig lite fristende ut, for meg, må jeg innrømme.

Og jeg var jo også bortskjemt, etter å ha bodd aleine, i min fars leiligheter, på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg var nitten.

Så jeg ville nok ikke trivdes, med å spise Runar Olsen-familien sin kjedelige mat.

Jeg husker at Runar spiste kjedelige brødskiver med hvitost.

Og det ville vel ikke hverken faren min eller jeg ha spist, når vi var hjemme.

Vi spiste for det meste luksus-aktig mat, vil jeg si.

Han nede hos Haldis og jeg oppe i Hellinga og Leirfaret, da.

Og jeg var jo på ferie, hos Runar og dem, sommeren 1990, (var det vel).

Og Heidi har seinere sagt at jeg på den ferien, maste om cola, da vi var i matbutikken.

Om Runar, og dem, kunne kjøpe det da, siden jeg ikke likte melk.

Men det gadd de ikke, da.

Så det ville blitt som noe kjedelig tortur for meg, å ha bodd hos onkel Runar og dem, i Son, uten penger, (forestilte jeg meg, ihvertfall).

Så hver eneste celle, i kroppen min, (eller hvordan man skal forklare det), fikk bakoversveis, da jeg hørte om denne planen, (til faren min og onkel Runar), da.

(For jeg er også en veldig selvstendig person, som liker å være uavhengig, da.

Og det her hørtes rimelig 'svett' ut, for meg, da).

Så det her var veldig lite aktuelt da, for å si det sånn.

Her var det sånn, at faren min og onkel Runar ikke kjente meg, (vil jeg si).

Hvis de trodde at jeg ville synes at dette hørtes ut som et fristende forslag.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den siste gangen, som jeg var på besøk hos bestemor Ågot, (om sommeren, ihvertfall).

Det var vel sommeren 1995, (mener jeg å huske).

Pia, (må det vel ha vært), fortalte meg det, at jeg var invitert, på en grillfest, hos bestemor Ågot, da.

Det var vel ikke sånn at jeg gledet meg så utrolig mye, til å dra, på denne festen.

For jeg mener å huske det, at onkel Håkon, pleide å gi meg 'tyn', fordi jeg ikke hadde lappen, og istedet tok bussen, når jeg skulle på besøk, til bestemor Ågot, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det var kanskje derfor, at jeg kom fram litt seint, med en buss, utpå ettermiddagen, (eller om det var tidlig på kvelden), en gang, til bestemor Ågot, da.

Da hadde hele gjengen trukket inn i 'Ågot-huset', istedet for å sitte utendørs, på denne fine sommerkvelden, da.

(Så det var ikke som grillfestene, til onkel Håkon, på 70- og 80-tallet, hvor folk var ute i hagen og drakk, hele kvelden, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg fikk bare servert en bakt potet, da jeg kom fram dit.

Dem hadde ikke spart noe grillkjøtt til meg, da.

Så jeg spiste den her bakte poteten, i omtrent ensom majestet, ute på den 'sement-kloss'-terrassen der da, (som de endelig hadde fått satt et tregjerde rundt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg gikk vel knapt inn verandadøra der, etter å ha spist den her bakte poteten, vel.

For jeg var vel litt skuffa, over at jeg ikke fikk noe ordentlig mat der, liksom.

(For jeg regna vel ikke en bakt potet for å være en ordentlig middag, liksom.

Jeg pleide jo å lage biff og kjøttdeigretter selv.

Så jeg visste at et ordentlig måltid vanligvis inneholdt en proteinrik del, (som kjøtt av noe slag), da.

Og ikke bare en karbohydratrik del, som jeg regna poteter for å være, da).

Så jeg kunne ikke si at jeg hadde fått en ordentlig middag der, da.

Og det var ikke noe hyggelig der heller, syntes jeg.

Så jeg bestemte meg bare for å dra tilbake til Oslo igjen, den samme dagen.

Så jeg tok en buss, tilbake til Drammen igjen da, den samme kvelden.

En buss som var i Drammen, før det siste toget til Oslo, hadde gått, da.

Og jeg rakk vel også å komme meg hjem, med en av de siste T-banene, tilbake til Ellingsrudåsen igjen, den samme dagen.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn Hesler, han pleide noen ganger, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), å dra med meg, til bowlinga, på Strømmen Storsenter, for å spille bordtennis, (husker jeg).

Og en gang, så var også Axel med, husker jeg, til bowlinga, (på Strømmen Storsenter), der, da.

Og på bowlinga der, så var det også en del spilleautomater, husker jeg.

Og det var også en sånn punchingball-spilleautomat der, (husker jeg).

Hvor man kunne måle, hvor hardt man slo, da.

Og da begynte Axel å mobbe meg, (husker jeg).

Fordi at jeg ikke klarte å slå like hardt som han, da.

(Enda jeg var cirka 23-24 år vel, og Axel var åtte år yngre enn meg, altså 15-16 år).

Men Axel hadde trent mye karate, vekter og kung-fu, da.

Så han klarte å slå hardere enn meg, da.

Og han begynte å mobbe meg, og si noe sånt som at 'hvordan skal du klare å forsvare deg selv', (eller noe).

Noe som var rimelig flaut, for meg da, husker jeg.

Men nå hadde jo jeg vært gjennom Geværkompaniet, og lært selvforsvar, og sånn, der, da

Men det sa jeg ikke noe om, da.

For jeg var ganske moden, da.

Og jeg syntes ikke at det her var en så viktig diskusjon, da.

(For jeg mente vel at vi bodde i et sivilisert land da, hvor det var andre ting enn størrelsen på biceps, som var viktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men hvorfor jeg er så svak i arma, det veit jeg ikke.

(Det var jo sånn i Geværkompaniet og, at jeg klarte alt på sirkeltreninga, til sersjant Dybvig, unntatt ting som gikk på armstyrke, sånn som armhevingen, osv.

Selv om jeg vel må ha klart minstekravet til armhevinger, da jeg var i militæret.

Så klarte jeg vel ikke så mye mer enn det, kanskje.

(Ihvertfall ikke hvis jeg skulle ta armhevingene ordentlig).

Men jeg har nok mer utholdende styrke, (enn eksplosiv styrke), i armene da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Og Frisell, Grønvold og Pålhaugen, (var det vel), de erta meg vel litt for det samme, på Terningmoen, under sirkeltreningen til sersjant Dybvig, og de måtte ut på straffe-joggetur, om kvelden, for å ha tulla, under den sirkeltreninga da, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

Men faren min, han fikk meg til å være hjelpegutt, da han leverte køye- og vannsenger, fra jeg var ni år gammel.

Og faren min, han fortalte meg også om noen han så i militæret, som fikk lange armer, siden de bare var fire soldater, om å bære en type båt, som hans avdeling var seks soldater om å bære da, (var det vel).

Så det kan være at jeg fikk lange armer da, av å jobbe som hjelpegutt, for faren min, når han leverte senger.

For da var det mye bæring, (av bunnplater og senge-elementer), som var tungt for meg, som bare var en ni år gammel gutt, husker jeg.

Så kanskje jeg fikk lange armer, da.

Og at dette er grunnen til at jeg er så dårlig til å ta armhevinger, osv.

Siden armene mine er så lange, (og overarmsmusklene mine ikke er så tjukke, at det gjør noe, (av en eller annen grunn)), da.

(Hvem vet).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, etter at Rimi hadde blitt delvis kjøpt opp av ICA, og ICA hadde blitt delvis kjøpt opp av Ahold, (var det vel).

(Selv om dette muligens var et par år seinere, enn da jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

Så var det ei litt eldre dame, som var kunde, på Rimi Nylænde.

(Ei med mørkt hår, vel).

Som begynte å prate til meg, på T-banen, på vei til jobb, (husker jeg).

(Omtrent som at hu jobba i en avis, eller noe).

Også spurte hu meg hva jeg syntes om det, at Ahold hadde kjøpt opp deler av ICA og Rimi, da.

(Eller hvordan det her var, igjen).

Og da måtte jeg svare noe, (og liksom prøve å si noe positivt da), syntes jeg.

(Selv om det her kom rimelig bardus på meg.

For jeg var ikke akkurat vant til det, at kundene prata om sånt her til meg, på fritida, da).

Så jeg sa det, at jeg syntes at det her var bra, da.

For jeg hadde lest det, at Ahold eide masse butikker, i USA, osv.

Så jeg svarte hu kunde-dama det, at kanskje dette salget, av ICA og Hakon-aksjer, til Ahold, kunne bety det, at det var mulig for Rimi-ledere, (sånne som meg), å få jobbe en tid i USA, for eksempel.

(Selv om jeg aldri hørte noe, om noen sånne jobb-muligheter, innen Ahold, etter det her, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå er det cirka ti stikkord-setninger igjen, på det A4-arket mitt, med notater, for denne boken.

Så det blir vel to-tre kapitler til, av denne boken, vil jeg tippe på.

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig de.

Vi får se.

PS.

Onkel Runar sa forresten, at jeg skulle få provisjon da, av inntektene, av det tannlege-programmet, hvis det kom ut i salg, da.

Men hva med tidsperioden i mellomtiden, liksom?

Jeg ville jo mistet uavhengigheten min og selvstendigheten min.

Og alle godene, som jeg var vant med og som jeg kjøpte med lønnen min, fra Rimi.

Så dette ville blitt som et mareritt, for meg, vil jeg si.

Og jeg hadde jo i tiden før klart å gjøre meg uavhengig, av faren min.

(Jeg fikk ikke penger av faren min lenger, som jeg gjorde, de første månedene, som jeg bodde, i Oslo, (til husleie, osv)).

Og jeg traff vanligvis ikke faren min annet enn i jula, (når jeg ikke hadde noe annet sted å oppholde meg, for jeg syntes ikke at jeg kunne være alene i jula, da).

Så at jeg skulle gi opp den uavhengigheten, som jeg hadde klart å oppnå, ved å bli avhengig av onkel Runar.

Nei, det var jo som noe mareritt-aktig, for meg.

For jeg likte jo ikke onkel Runar så bra, engang.

Jeg synes han var rimelig brå og streng og aggressiv da, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg selv, jeg hadde jo også laget både kryssordprogram og tippeprogram, i årene, før det her.

Men sånn som jeg så det.

Så var det en ting å lage et program.

Det var en annen ting å få det ut i butikker, osv.

Så for meg, så virka det ikke som sikkert, at jeg ville noen penger, i det hele tatt, for den programmerings-jobben.

Så det her ble som noe useriøst, for meg da, vil jeg si.

Og jeg så jo på meg selv om et voksent menneske.

Som var vant til å disponere noen penger, til både nødvendige ting, og ting som var morsomme, da.

Og ikke som en unge, som bare fikk noen ukepenger, en gang i uka, liksom.

Så det her ble som noe nedverdigende, for meg, å bli tilbudt en sånn 'slave-jobb', (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Og den brødskiva, som onkel Runar lagde den gangen, i Son, (på midten av 80-tallet vel), med hvitost på.

Den var det også en skive tomat på da, forresten.

Men da var liksom både brødet, osten og muligens også tomaten skåret av, fra før, da.

Og det var ikke noe jeg pleide å gjøre, på Bergeråsen, liksom.

At jeg fant fram et gammelt brød.

For det kunne ofte være både hardt og muggent da, for eksempel.

Og det samme med osten, kanskje.

Og ihvertfall tomaten, (selv om jeg aldri pleide å kjøpe det).

Så hvis jeg skulle spise noe mat, på Bergeråsen.

Så spiste jeg helst nyinnkjøpt mat, da.

For jeg var ikke så flink til å vaske opp og til å holde orden i kjøleskapet osv., da.

Siden jeg var en unge, som bodde aleine, da.

Og da var jeg ofte litt for nedfor, til å ta oppvasken osv., som var noe jeg hatet fra da jeg bodde hos mora mi, for hu tvang meg, (og også Pia, forresten), til å ta oppvasken, som 5-6 åringer, (i Mellomhagen), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.