Mer fra Facebook

PS.

Her er mer om dette:



PS 2.

Enda mer om dette:



PS 3.

Og enda mer om dette:

Jeg oppdaterte om Rimi Kalbakken på LinkedIn

https://www.linkedin.com/in/erik-ribsskog-45586a6/

Mer fra Norge

På lørdag kveld, så dro jeg, inn til Oslo, for å handle mat.

Jeg var litt lei, av han kassereren, som hosta, i hanskene sine, (på Rema Vika).

Og diverse andre Rema-butikker/ansatte.

Så jeg tenkte, at jeg kunne jo prøve, å dra, til Rema Kalbakken, (hvor jeg selv var butikksjef, (da den butikken het Rimi Kalbakken), fra høsten 2000 til våren 2001).

For den butikken, pleide å være, et ICA supermarked.

Så den butikken, hadde fler hyller, enn 'vanlige' Rimi-butikker, (husker jeg).

Så jeg tenkte, at den butikken kanskje ikke, var så mye utsolgt, som de andre Rema-butikkene.

(Siden at denne butikken, (Rema Kalbakken), hadde like mye hylleplass, som et ICA supermarked, da.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Da jeg jobba, som butikksjef, i denne butikken.

Så hadde de, to store frysedisker, rett etter frukta, (som var etter inngangen).

Men disse frysediskene, hadde de ikke lenger, (la jeg merke til).

Der disse frysediskene stod, var det nå, fler kjøledisker, (virka det som).

Men hva som var, der ferskvaredisken til Carolina stod.

Det fikk jeg ikke helt med meg.

Og jeg ble ikke så imponert, over størrelsen, på denne butikken nå.

Det virka nesten, som at de hadde krympa butikken litt, siden at jeg jobba der.

Men det er kanskje post i butikk-delen, (som vi på Rimi Kalbakken ikke hadde), som tar mye plass.

(Noe sånt).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Denne butikken, hadde noen litt mindre frysere stående, i den delen av butikken, hvor Rimi Kalbakken, hadde kun tørrvarer, vel.

Så Rema har kutta litt ned, på tørrvare-hylleplassen, siden ICA/Rimi sine dager, da.

(Virka det som).

Og ferskvaredisken, har Rema hivd ut, (virka det som).

(Hvis ikke Rimi gjorde det, før dette ble, en Rema-butikk, da).

Den ferskvaredisken, burde vært kasta ut, i forbindelse med, at butikken, ble omprofilert, fra ICA til Rimi, (like før årtusenskiftet), mener jeg.

Men men.

Og man kan spørre seg, om det var riktig, å bytte, til mindre frysedisker, (var det vel), i denne butikken.

For jeg klarte ikke, å finne, billige to-pakninger, med frossenpizza, i denne butikken.

Det ble kanskje mye pauserom-sitting, da assistent Monica, hadde ansvaret, for frysevarene, (da jeg var butikksjef der).

Men utsolgt for for eksempel Pizza Grandama, (Rimi sin EMV-frossenpizza).

Det tror jeg ikke, at vi var, en eneste gang.

(Hvis jeg skulle tippe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Og denne butikken, var også utsolgt, for billige karbonader, (la jeg merke til).

Så hva poenget er, med fler kjøledisker, da.

Det kan man kanskje lure på.

(Noe sånt).

Og billig pommes-frites.

(Som også stod, på handlelappen min).

Den varen fantes det, kun to pakker av, i frysedisken.

Og disse pakkene, var liksom bare sluppet ned, i en glippe, (mellom noen esker), da.

(For å si det sånn).

Og sånn tror jeg ikke, at hu 'Pauserom-Monica', ville ha lagt opp frysevarene.

(Hvis jeg skulle tippe).

Da ville nok den andre assistenten, (en ved navn Kjetil Prestegarden), ha klikka, (og prøvd å fått henne sparka), hvis jeg skulle tippe.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Rimi hadde forresten både billig pommes frites og billig pommes stripes.

(Til 12.90, per pakke, eller noe sånt, (var det vel).

Rundt årtusenskiftet).

Og disse varene, (billig pommes frites og billig pommes stripes), ble lagt opp, på samme måte, som de litt dyrere varene, (vil jeg si).

Så Rimi var så og si aldri utsolgt, for sin billige EMV-pommes frites/stripes, (vil jeg si).

(For å si det sånn).

Selv om jeg aldri kjøpte denne varen selv, (på den tida, jeg jobba, som butikksjef).

(For da hadde jeg, litt bedre råd.

For å si det sånn).

Da gikk det ofte, i burger eller kebab, til middag.

(Fra varierende gatekjøkken, som jeg dro innom, på vei hjem, fra jobb).

Ofte etterfulgt av en frossenpizza, (selv om det var standard pausemat liksom, på Rimi Kalbakken, så der spiste jeg faktisk Pizza Grandiosa, noen ganger, (i spisepausen), etter råd/'nudge-ing', fra assistent Kjetil Prestegarden).

Før jeg spiste en pose tortilla chips.

Og så noe godteri, (helst Søppeldynga, (men den pleide aldri Kjetil Prestegarden, (som var 'tørrvare-sjef', da jeg var butikksjef, på Rimi Kalbakken), å bestille/ta inn, av en eller annen grunn).

(Sånn som jeg husker det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 5.

Da jeg gikk ut, av butikken, (Rema Kalbakken), så var det også kaos, i handlevognene der.

For noen hadde satt, en handlevogn, fra Rema Ammerud, (eller noe sånt), sammen med Rema Kalbakken-handlevognene, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 6.

Her er mer om dette:



PS 7.

Fra da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så husker jeg, at jeg noen ganger drista meg til, å handle der, før jeg skulle hjem.

(Etter å ha jobba tidligvakt).

Og jeg husker, at en gang, (som jeg handla der), så satt kassadamene Luly, (fra Somalia vel), og Cecilie, og prata piss, (må man vel si).

(Cecilie jugde ihvertfall, og sa, at jeg hadde, en 'liten kone'.

Da hu Luly, spurte meg, om dette, (i nabo-kassa), av en eller annen grunn).

Men disse _satt_ ihvertfall, i kassene sine, (mens de prata 'piss').

Men Rema Kalbakken, de hadde to kjemper, (må man vel si).

(En hvit og en farget).

Som stod i kassene sine, (istedet for å sitte).

Og det kan jeg ikke huske, at hverken hu Cecilie, eller hu Luly, (eller noen av de andre Rimi Kalbakken-kassafolka), pleide å gjøre.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 8.

Og det var også sånn.

At siden at han norske kjempen, stod i kassa si.

Og ingen kunder var der.

Så var det liksom ikke klart, om han hadde ledig kasse, (eller ikke).

(Da jeg gikk, mot kassene).

Så hva han norske kjempen dreiv med, det veit jeg ikke.

Men hvis man vil signalisere, at det er ledig kasse.

(Dersom en kunde ikke går, mot den ledige kassa).

Så kan kassereren, for eksempel starte kassabåndet.

(Og tråkke litt, på kassabånd-pedalen, liksom).

For å markere, at kassa er ledig.

(Og for å få kunden, til å bli oppmerksom, på dette).

Men det gjorde ikke, han norske 'kasserer-kjempen', på Rema Kalbakken, på lørdag.

(For å si det sånn).

Så dette var muligens, en litt rar episode, (må man vel si).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 9.

Det var også sånn, at jeg måtte gå en omvei, da jeg skulle, til kassa, (husker jeg).

For det stod en brei og treig kar, og lagde propp, (må jeg si), mens han holdt, en eller annen vare, i hånda.

Og han var liksom ikke 'hjemme' da, (må man vel si).

Han forstod liksom ikke, at jeg skulle forbi, (og at han sperret for meg da), for å si det sånn.

Så jeg måtte gå innover i butikken igjen, og rundt godte-reolen der, siden at han karen/kunden, bare stod der, da.

(For å si det sånn).

Så dette var muligens, noe slags 'teater', (mistenker jeg).

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 10.

Og etter meg, i kassa, (til han albanske kjempen, eller hva han var).

Så kom ikke, han breie og treige karen, (som jeg nevnte, i det forrige PS-et).

Så hvor han ble av, det fikk jeg ikke med meg.

Men det var sånn, at ei norsk dame, (som jeg lurte litt på, om kan ha vært, for eksempel, hu nevnte Cecilie).

Hu begynte, å forklare, for han fargede kasserer-kjempen, at hu hadde, så mange poser hjemme, (som hu ikke fikk brukt), at hu ikke trengte pose.

(Noe sånt).

Og det var kanskje, litt rart, at hu skulle forklare, i detalj, om kjøkkenskapene sine, liksom.

(Ihvertfall til en sånn farget kjempe.

Som stod i kassa, istedet for å sitte).

Så dette var muligens også, noe slags teater, (mistenker jeg).

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 11.

Og da jeg kom ut, av butikken.

(Og skulle sette tilbake handlevogna.

Og pakke varene mine, litt bedre.

Siden at jeg bare 'heiv' varene, oppi handlevogna.

For å komme meg bort, fra hu nevnte 'skrulla', da).

Så var det sånn, at man kunne høre, karslige røster, fra den indiske restauranten, (var det vel), på Kalbakken-senteret.

(Et senter, som faktisk ble grunnlagt, av partiet Høyre, (og derfor har/hadde navnet 'Høyres Hus'), i sin tid.

(Noe jeg fant ut, noen år etter, at jeg hadde jobba der).

For at Høyre-folk, skulle slippe, å bli plaga, (av kommunistiske arbeidere osv.), når de handla, var det vel muligens.

Noe sånt).

Og disse karene, (på dette nevnte utestedet), sang karaoke, (litt før klokka 21, om kvelden), kunne det høres ut som.

Og det gikk i Jahn Teigen og Robbie Williams, (var det vel).

(Noe sånt).

Så det var nesten sånn, at jeg først lurte på, om det var Jahn Teigen-konsert der, (eller noe lignende), husker jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 12.

Her er mer om dette:



PS 13.

Enda mer om dette:



http://www.nettavisen.no/dittoslo/hyre-ut-av-groruddalen/3422921106.html

PS 14.

På t-banen tilbake igjen, til sentrum.

Så var det, noe bråk, (må jeg si).

Det var ikke så seint, men det var sånn, at det dukka opp, fire svære tyskere, (som hadde hver sin grønne øl-boks), som satt seg ned, i setegruppen, ovenfor min, på t-banen.

(Og jeg så også fire negerjenter, (med hijab vel), som løp etterhverandre, ut av t-banen, noen stasjoner før.

Var det vel).

Og disse tyskerne, begynte å bråke, (eller noe i den duren), med noen 'pakkiser', (som de muligens kjente).

(Noe sånt).

Og at alle fire, (av tyskerne), drikker på hver sin grønne ølboks.

Det tyder kanskje på, at dette var, noe tull.

Det var lov/'kosher', i Oslo, å drikke øl, her og der, (sånn som jeg husker det, fra 80/90/00-tallet).

Men at ikke en i gjengen, liksom skal tøffe/forte seg, og drikke opp øl-en, før han går på t-banen.

(Fordi at han er vant, med andre regler/lover liksom, enn i Oslo).

Det virka, litt rart, (må man vel si).

Og at alle skulle ha grønne øl-bokser, (istedet for at noen, drakk et annet øl/cider/sprit/rusbrus-merke).

Det var vel kanskje også, litt rart.

Og disse drakk vel heller ikke, så mye, på t-banen, (sånn som jeg husker det).

Så dette var vel antagelig, noe teater, (eller noe lignende).

(Noe sånt).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 15.

Her er mer om dette:

Min Bok 5 - Kapittel 106: Den siste tiden på Rimi Kalbakken

Fra da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), så husker jeg det, at driftsdirektør Rune Hestenes, pleide å dukke opp, for å inspisere butikken, på lille julaften.

Og like før 17. mai, i 2001, så la jeg plutselig merke til det.

(Mens jeg stod i frukta, på Rimi Kalbakken).

At driftsdirektør Rune Hestenes og den nye regionsjefen, (etter Jon Bekkevoll), nemlig Steinar Ohr, var innom butikken.

Antagelig for å inspisere butikken, før 17. mai, da.

(Siden 16. mai sammen med lille julaften, er de to dagene i året, med høyest omsetning, da.

Og jeg lærte det, da jeg jobba, som leder, i Rimi.

At hvordan butikken ser ut, på de to handledagene, det husker kundene, resten av året, da.

Så kundenes oppfatning, av en matbutikk, den er ofte basert på hvordan butikken ser ut på disse to viktige handledagene, da.

(Lærte vi i Rimi, ihvertfall).

Så det var vel antagelig derfor at driftsdirektør Rune Hestenes dro rundt og inspiserte Rimi-butikker, rundt de her høytidene, da.

For da var det viktig at standarden i butikken, var på topp, da.

Man sparte liksom ikke på lønnsbudsjettet, like før julaften og 17. mai, da.

(Het det seg, i Rimi).

For da prioriterte man å få butikken i bra stand, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr, etterhvert gikk bort til dit jeg stod, i frukta.

Så bestemte jeg meg for det, at jeg skulle gjøre noe som var veldig uvanlig, i Rimi, vel.

Nemlig å klage, når direktøren var innom butikken, da.

Så jeg prøvde å liksom manne meg opp, da.

Og så klagde jeg, og sa at det hadde bare vært 'tull og tøys', på Rimi Kalbakken da, den tida, som jeg hadde jobba der.

Og jeg var liksom sinna, da.

For driftsdirektør Rune Hestenes, han var en alvorlig mann, som var cirka to meter høy, da.

Og regionsjef Steinar Ohr, han var vel ikke akkurat noe smågutt, han heller.

(Og disse her, de var jo mye over meg, (som bare var en vanlig butikksjef), i rang, da).

Men jeg var så forbanna, etter alt det tullet, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.

Nemlig det som fikk meg til å bestemme meg, for å slutte, i Rimi.

At distriktsjef Anne Neteland ikke var blant disse 'vi', som distriktsjef PØF, (på Rimi Nylænde), hadde sagt, at ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

Samt det at distriktsjef Anne Neteland hadde prøvd å lure meg på lønna, (sånn som jeg så det ihvertfall), og umyndiggjorde meg som butikksjef, (ved at hu brukte assistent Kjetil Prestegarden som en slags regionssjef), og at hu detaljstyrte meg, og stilte urimelige krav til meg som butikksjef da, (sånn som jeg så det, ihvertfall).

Men samtidig, så huska jeg jo en episode, fra en av de lille julaftenene, som driftsdirektør Rune Hestenes, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal, for å inspisere.

For han gikk jo ikke i Rimi-uniform.

Så jeg, jeg skjønte jo ikke hvem han var, da.

Så da jeg, som 'oste-sjef' liksom, da.

Skulle sjekke at alt var i orden, i kjøledisken, på Rimi Bjørndal, før rushet, på lille julaften, i 1996 eller 1997, da.

Så dukka det plutselig opp en annen 'oste-inspektør' der også.

Som jeg nesten 'kræsja' med, da.

For vi skulle jo da begge to inspisere kjøledisken.

(For jeg dreiv jo ikke med den disken hele tida.

For jeg ble jo også satt til å drive med andre arbeidsoppgaver, av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han fortalte meg det, da.

At han høye og strenge mannen, (med noe slags 'smultring-skjegg' vel), det var driftsdirektør Rune Hestenes, da.

Så jeg kjente igjen han Rune Hestenes, da han dukka opp, på Rimi Kalbakken, i mai 2001, da.

Men det var ikke sånn at jeg hadde prata noe med han før.

Men vi hadde jo nesten kræsja, i ostedisken, på Rimi Bjørndal der, fire-fem år tidligere.

Så jeg måtte liksom manne meg opp da, før jeg turte å klagde til han.

Så jeg var litt nervøs da, (for å si det sånn), under den her 'seansen'.

Så det er mulig at det jeg prøvde å si, stokka seg litt kanskje, da.

Noe sånt.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og driftsdirektør Rune Hestenes.

Han sa bare til meg.

Etter at jeg hadde kommet den 'tiraden' min.

At det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Langhus.

(Noe jo distriktsjef Anne Neteland alt hadde prata med meg om).

Så dette ville ikke driftsdirektør Rune Hestenes diskutere noe mer om, da.

Så jeg fikk ikke sjansen til å forklare for noen over distriktsjef Anne Neteland, i Rimi, om alt det tullet, (må man vel kalle det), som hadde foregått, de månedene, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også fra den siste dagen jeg jobba, på Rimi Kalbakken, (må det vel ha vært).

At jeg overhørte det, at assistent Kjetil Prestegarden.

(Som da hadde blitt til butikksjef Kjetil Prestegarden).

Prata med mora si, i telefonen, på kontoret, (må det vel ha vært).

Og forklarte det, at han ville ikke ansette den og den, som mora kjente, da.

For han skulle 'drive butikk', (sa han).

Så han hadde ikke tid til å drive med noe opplæring, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

Så fikk jeg en vase, med noen hvite blomster i, (muligens fredsliljer vel), av assistent Monika, da.

Men da jeg kjørte hjem, fra jobben, den dagen.

Så stoppa jeg ved Kuba der, på Grunerløkka.

(Der hvor jeg hadde vært med Glenn Hesler og spilt fotball, en eller to ganger, på 90-tallet.

Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

Også gikk jeg til den brua, som går over Akerselva der.

(Aamodt bru, vel).

Også kasta jeg den vasen med blomstene, ned i elva, da.

Og der ligger den vel kanskje enda.

For jeg var så sur, på grunn av alt det her tullet, som hadde skjedd, på Rimi Kalbakken, da.

Så jeg orka ikke å ha noen blomster derfra, i leiligheten min, for å minne meg på det her, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 98: Enda mer fra Rimi Kalbakken

Det var også sånn at hu 'Bimbo-Cecilie', som jobba, på Rimi Kalbakken.

Hu sa til meg det en gang, at jeg hadde så mange rutiner og sånn, som jeg utførte, iløpet av en arbeidsdag da, (eller noe sånt).

(Iforhold til de andre lederne der, da.

Må det vel ha vært).

Og hu Bimbo-Cecilie, hu tenkte vel da kanskje på den rutinen, at jeg fulgte kassererne inn på tellerommet, når de skulle telle kassa, da.

Og det var noe jeg hadde lært på et ranskurs, eller noe sånt.

At vi Rimi-lederne liksom måtte gjøre, da.

For å beskytte dagsomsetningen til kassererne, mot ranere, da.

Men dette var noe som de ikke gjorde, i alle butikker, da.

Men hvis jeg hadde nullstilt meg på dette området, så ville jo sikkerhetsavdelingen ha sagt at jeg slurva, da.

For her hadde vel ikke Rimi noen policy, tror jeg.

Ihvertfall ikke driftsavdelingen, vel.

Men sikkerhetsavdelingen hadde kanskje en policy, da.

Dette var ihvertfall ikke likt, i alle Rimi-butikkene, da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så det var vanskelig for butikksjefer, (som meg), som gikk fra en butikk, til en annen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Bimbo-Cecilie.

Hu sa til meg det en gang, på en rar måte, (må jeg vel si).

At: 'Jeg skal få lov til å gå på McDonald's i kveld, jeg så'.

(Noe sånt).

Så det var nesten som at Bimbo-Cecilie ble holdt som en slags fange, (eller noe sånt), vil jeg si.

(Av kjæresten sin, eller hvem det kan ha vært).

Siden hu syntes at det var så gjevt å gå på McDonald's, da.

Og at hu fortalte om det, på den måten, som en unge da, (må man vel si).

Så jeg lurte litt på om hu Bimbo-Cecilie hadde det helt bra, (husker jeg).

Så det var derfor at jeg spurte henne, på julebordet, (i LO sin festsal vel, ved Youngstorget), i 2001, om det gikk bra med henne, da.

(Da jeg var der som butikksjef, for Rimi Langhus.

Og hu Bimbo-Cecilie var der som medarbeider for Rimi Kalbakken, da).

Mens Rimi Kalbakken-folka gikk forbi meg på vei inn til bordet sitt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at når jeg jobba tidligvakter, på Rimi Kalbakken.

Så pleide jeg å handle der, etter at vakta mi var ferdig.

Og da pleide jeg noen ganger å handle i kassa til Luly, hvis hu jobba.

For hu var jo en av de som jeg hadde ansatt der, da.

Og jeg syntes ikke at Rimi Kalbakken hadde noe særlig godt godteri.

Så jeg kjøpte noe godteri, som jeg bare likte sånn passe, da.

For å spise som dessert.

Etter at jeg hadde spist kebab og pizza, (eller noe lignende), da.

(Noe sånt).

Og en gang så spurte Luly meg om jeg hadde unger, vel.

Og en annen gang, (må det vel ha vært), så spurte Luly meg om jeg hadde en kone.

Og da rakk jeg ikke å svare noe, (husker jeg).

For da svarte Bimbo-Cecilie, (som satt i kassa ved siden av), at: 'Erik har en liten kone', (eller noe sånt).

Og den tulle-pratinga, til hu Bimbo-Cecilie, den skjønte jeg ikke noe av.

Og jeg syntes kanskje at hu Luly gikk litt nærme, da.

Så jeg sa ikke noe mer.

Jeg prøvde liksom bare å handle noen matvarer der.

Jeg skulle ikke i intervju i avisa, liksom.

(For å si det sånn).

Men det kunne være vanskelig, husker jeg.

For meg, i Rimi.

Å handle mat i de butikkene, som jeg jobba i.

På Rimi Nylænde, så husker jeg at kassadamene, (muligens Munkelia-Ingunn), ble sure, hvis jeg ville handle, etter stengetid.

For da kom de jo et minutt seinere hjem.

(Noe sånt).

Så det ble mest til at jeg ikke handla i de butikkene, som jeg jobba i.

(For de kassadamene, de var noen ganger ganske rare, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at assistent Bimbo-Monika, (må man vel kalle henne), som hadde ansvaret, for å bestille frysevarer.

Hu klarte ikke å få frysediskene fulle.

I en del av den ene fryseren, så lå det aldri noen varer, (husker jeg).

Og da klagde assistent Kjetil Prestegarden på meg, siden jeg ikke kjefta, på assistent Bimbo-Monika da, (husker jeg).

Men jeg hadde jo så mange andre problemer der, (vil jeg si).

Så om det ikke lå varer, på en liten flekk, i den ene fryseren.

Så var jo ikke det verdens undergang, liksom.

(Tenkte vel jeg, da).

For det var to store frysedisker der, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Siden dette hadde vært et ICA supermarked, da.

Og det siste jeg ville, det var jo at assistent Bimbo-Monika, skulle sykmelde seg, liksom.

Så derfor så gadd jeg ikke å pirke så mye på  henne, borte i fryseavdelingen, da.

Jeg håpa vel på at hu skulle skjønne sånne ting selv.

Og at det skulle gå seg til, borte i fryseavdelingen der, da.

Og jeg kan ikke huske å ha fått noen klager, fra noen kunder, på at fryseavdelingen var dårlig.

Så jeg tror at det stort sett var greit borti der.

Og disse frysediskene, de var stod jo mellom fruktavdelingen og kjølevareavdelingen.

Som var de avdelingene som jeg pleide å jobbe mest i, da.

Så jeg hadde ganske bra oversikt, over fryseavdelingen også, (vil jeg påstå).

Og hvis jeg skal være ærlig, så så vel tørrvareavdelingen ofte mer harry ut enn det frysevareavdelingen gjorde.

Selv om det så litt harry ut, at det var tomt, på det samme stedet, i fryseavdelingen, i en lang periode, da.

Men det ble bare som noe småtteri, sammenlignet med hvor harry tørrvareavdelingen noen ganger så ut, (vil jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Bimbo-Monika, hu var det så vidt, at jeg klarte å få overtalt, til å ta på seg ansvaret, for å ta frysevare-bestillingene, da.

(I et ledermøte, må det vel ha vært).

Så jeg ønsket ikke å klage for mye på henne, i begynnelsen, da.

Fordi hu ville helst slippe å ta frysevarebestillingen, husker jeg.

Men når hu jobba som assistent, i Rimi, så mente jeg det, at da var det liksom vanlig å ta Hakon-bestillinger, da.

Og frysevareavdelingen, måtte vel være en grei start, når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga, tenkte jeg, da.

Så dette ble liksom som noe slags opplæring, for assistent Bimbo-Monika da, (tenkte jeg).

Jeg tenkte at hvis hu hadde det ansvaret, i et år, eller noe.

Så ville hu få mer selvtillit, da.

Og mer roen på seg, da.

Når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga.

(For Hakon-bestillinga, den er egentlig både tørrvarer, kjølevarer og frysevarer.

Og av de tre kategoriene, så er frysevarer enklest å bestille, vil jeg si.

Siden frysevarer har lengst holdbarhetsdato, da.

Ihvertfall mye lenger holdbarhetsdato, enn kjølevarer, som jeg selv begynte med, da jeg skulle lære Hakon-bestillinga.

For jeg var jo oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

Og på samme måten, så tenkte jeg at assistent Bimbo-Monika, kunne være frysevare-sjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001, da.

Til hu fikk litt dreisen på frysebestillinga, da.

Og så kunne hu kanskje ha lært kjølevarebestillinga, i år 2002, (eller noe sånt), da.

Når hu var lei av frysevarebestillinga.

Noe sånt).

For å ha ei assistent-dame, i butikken, som ikke klarte å ta Hakon-bestillinger.

Enda hu hadde jobba som assistent, i mange år vel.

Det hørtes veldig rart ut for meg, da.

(For det hadde jeg ikke hørt om i Rimi før, liksom).

Og hu assistent Bimbo-Monika, hu ble jo med på den her ordninga, da.

(Som gikk på at assistent Kjetil Prestegarden skulle bestille tørrvarer.

Assistent Bimbo-Monika skulle bestille frysevarer.

Og jeg skulle bestille kjølevarer).

Men det var bare såvidt at hun ble med på det, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så derfor, så prøvde jeg nok å roe det ned litt, og ikke klage for mye, på assistent Bimbo-Monika, i begynnelsen, mens hu hadde det her ansvaret, da.

Jeg prøvde liksom å la henne få litt tid, til å bli varm i trøya, og få roen på seg liksom, da.

Og det var jo også mange andre problemer i butikken, som var mye større, enn dette 'bimbo-bestillings-problemet' da, (vil jeg si, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var kanskje fordi at Bimbo-Cecilie hadde kritisert meg, fordi at jeg hadde så mange ekstra rutiner, som de andre lederne, på Rimi Kalbakken, ikke hadde.

At jeg til slutt bestemte meg for å la en sjef, i vekter-firmaet, (var det vel), som Rimi samarbeidet med.

Få komme på et personalmøte, på Rimi Kalbakken, og informere generelt, om sikkerhet i butikk, da.

For da forklarte vel han vekterfirmasjefen det, at det var viktig å følge kassererne, til tellerommet osv., da.

For å sikre mot ran av kassaoppgjøret, da.

(Som ofte kunne være opp mot 50.000 kroner, osv).

Så han vekterfirma-sjefen han informerte mye, om sikkerhet i butikk, da.

For jeg hadde fått kritikk av distriktsjef Anne Neteland, for hvordan jeg gjennomførte personalmøtene, da.

Så jeg tenkte at jeg kunne jo prøve å få til noe ekstra, på et personalmøte, da.

Og da stilte Rimi's vekterfirma opp, da.

Så det var bra service, må jeg si.

For jeg hadde jo jobba, på Rimi Nylænde.

Hvor det hadde vært veldig mange ran.

Så jeg hadde vel kanskje mer fokus, på sikkerhet, enn de andre, som jobba, på Rimi Kalbakken, da.

Men når han vekterfirma-sjefen, forklarte mer, om sikkerhet i butikk.

Så skjønte kanskje medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mer om hvorfor jeg gjorde det sånn og sånn, da.

Under det daglige arbeidet, i butikken.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på det samme personalmøtet.

Så var det meningen, at assistent Kjetil Prestegarden, skulle holde foredrag, om noe greier.

Men assistent Kjetil Prestegarden, han trakk seg, i siste sekund, da.

Så det var ikke bare assistent Bimbo-Monika, som var bekymra, av lederne, på Rimi Kalbakken.

(Når hu skulle bestille Hakon-varer, osv).

Assistent Kjetil Prestegarden, han var visst også bekymra, når han skulle holde foredrag, på personalmøtet, da.

(Så han hadde kanskje nerveproblemer.

Det er mulig.

Et eller annet var det nok, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 97: Mer fra Rimi Kalbakken

Assistent Kjetil Prestegarden, han var forresten ikke bare som en Hitler-type.

Han kunne også være litt vittig.

Selv om dette viddet kanskje var for å være sårende.

Eller om han mente dette bokstavelig.

Assistent Kjetil Prestegarden, han kunne si til meg ting som at: 'Det er greit å gjøre en feil, men ikke bare feil'.

For han mente at jeg bare gjorde feil, da.

Og dette var vel muligens etter at jeg hadde fortalte det som jeg hadde lært på det smilekurset, på OBS Triaden, i 1991, vel.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

Nemlig at vi på OBS Triaden, vi måtte la hverandre gjøre en feil.

Og innse at det var menneskelig å feile, osv.

Og heller fokusere på andre ting enn feil.

Det er mulig at jeg nevnte, (som jeg hadde lært på det kurset, på OBS Triaden), for assistent Kjetil Prestegarden.

Men han ville bare fortsette å fokusere på feil, da.

Og han ville overdrive, (vil jeg si).

Og snu alt på hodet, liksom.

Og han sa da at jeg 'bare gjorde feil'.

Noe som vel er å snu alt på hodet, (vil jeg si).

Og man kan vel nesten ikke si til en person noe sånt, som at den personen bare gjør feil.

Da er man vel ikke normal, og mangler vel empati.

(Noe sånt).

Og det finnes vel ikke en person i verden som bare gjør feil.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Men sånne ting, det kunne assistent Kjetil Prestegarden prestere å lire ut av seg, da.

Samtidig med at han brukte en personlig tone, da.

Så man må kanskje si at det var som Hitler, når han snudde ting på hodet, og.

Det var vel kanskje ikke noe humor i det.

Så det er mulig at assistent Kjetil Prestegarden mente ting som dette alvorlig, og var en nazist, da.

Hva vet jeg.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Assistent Kjetil Prestegarden, han brukte også den samme tonen, ovenfor sikkerhetsansvarlig Boye, (husker jeg).

Når sikkerhetsansvarlig Boye spurte assistent Kjetil Prestegarden, om han førte opp alt svinnet, på svinn-lista.

Så satt assistent Kjetil Prestegarden dette på hodet, (husker jeg).

Og svarte: 'Nei, jeg fører aldri opp noe på svinnlista, jeg'.

(Noe sånt).

Mens han gliste, da.

Og liksom prøvde å bruke litt sjarm, vel.

Så assistent Kjetil Prestegarden, han kunne også være en artig skrue, (for å si det sånn).

Og det var imponerende å se hvor mye rart han hadde på lager, (selv om han kanskje ikke alltid hadde beina på jorda), til å bare være 21 år, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er også mulig, at assistent Kjetil Prestegarden, var oppriktig, da han sa det, at han aldri førte opp noe, på svinnlistene.

For det som han pleide å gjøre.

Det var å legge den råtne frukta, (fra frukt og grønt-diskene), oppi noen handlevogner.

Og så ga han de handlevognene, til assistent Monika, da.

Og så måtte hu stå og kaste den råtne frukta i svinn-dunkene, og føre det opp på svinnlistene, da.

Og det samme med de tomme pappeskene, fra frukta, vel.

Assistent Monika måtte også presse de pappeskene, og sånn, da.

Som de to lederne, som hadde tidligvakt, hadde fått fra frukta, da.

For da var det vanligvis sånn, at en leder tok frukta, og en annen leder la opp grønnsakene, da.

For det en stor disk, til frukta der.

Og en stor disk til grønnsakene også, da.

(Rett etter inngangen der).

Siden denne butikken hadde pleid å være et ICA supermarked, da.

Og assistent Kjetil Prestegarden, han sa vel da, at assistent Monika syntes at det var greit, å drive med å rydde svinn og annet, inne på lageret der, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Monika lo også fælt, husker jeg, når han unge pakistaneren, (som pleide å jobbe i par med Gurvinder, med å sette opp tørrvarer), fortalte masse blondinne-vitser osv., en gang.

(Sånn som jeg husker det ihvertfall).

Så det var ikke så lett for meg, som nordmann, med mørkt blondt hår, å jobbe der.

For alle blondinene der, (ihvertfall Cecilie i kassa og assistent Monika), de var liksom noen sånne blonde bimboer da, (eller horer), eller hva man skal kalle det.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at ei muslimsk dame ringte meg, og ville ha jobb, på Rimi Kalbakken, da.

(Ei som sendte CV-en sin i posten, muligens.

Noe sånt).

Men hu ville ha på seg hijab, i kassa, da.

(Svarte hu, da jeg spurte henne om dette).

Men da sa jeg det, at det syntes jeg ikke, at passa seg, i kassa, da.

For jeg ansatte jo heller ikke kassadamer som hadde piercing, i nesa, (for eksempel).

Og jeg likte det heller ikke det, hvis de som satt i kassa, tygde tyggegummi, da.

Så jeg ansatte ikke hu muslimske dama, som ville sitte med hijab på seg, i kassa, da.

Men det jeg savner, i ettertid.

Det er en instruks fra Rimi, når det gjaldt ting som piercing i nesa og hijab, osv.

Ihvertfall dette med skaut i kassa, burde vel ha vært noe, som Rimi visste om.

Rimi ga jo også rødvin i gave, til alle ansatte, (inkludert muslimer), jula 1997, (var det vel).

Så det var som at Rimis hovedkontor trodde at vi levde på 60-tallet, kanskje.

Det var liksom ikke noen i Rimi, som hadde tatt høyde for, at halve Groruddalen, (mer eller mindre, ihvertfall), bestod av muslimer, da.

(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

For da kunne jo jeg bare ha sagt til hu hijab-dama, at det stod der og der, i personalboka, at hijab ikke var lov, i kassa, da.

Men dette stod det vel ikke noe om, i personalhåndboka.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg måtte liksom bestemme dette helt selv, da.

Og Rimi hadde jo mange hundre butikker, på den her tida.

Så Rimi kunne kanskje hatt en slags policy, om sånne her ting, som gjaldt for alle butikkene, da.

Da ville det ha blitt enklere for butikksjefene, (synes nå jeg ihvertfall).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 93: Mer fra Rimi Kalbakken

Det var også sånn, på Rimi Kalbakken, at dem aldri pleide å ha på lyset, inne på kontoret, der.

Og det var fordi, (fant jeg ut seinere), at assistent Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth.

De likte å sitte i mørket, inne på kontoret der.

Og glane på hu blonde kassadama Cecilie, da.

Mens hu satt i kassa, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men dette merkelige fenomenet.

Det visste jeg ikke om, da jeg begynte der.

Så jeg ble overrasket, en gang, som jeg så det, at assistent Kjetil Prestegarden, bare satt på en stol, inne på kontoret der, i mørket, da.

Mens han så ut av vinduet, da.

(Og muligens med henda i fanget, vel.

Noe sånt).

Og assistent Kjetil Prestegarden, han svarte ikke noe, da jeg spurte han, om hva han dreiv med, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dette ble tatt opp, av assistent Monika, på et personalmøte.

At assistent Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth, pleide å sitte inne på kontoret, og bare kikke på hu Cecilie, da.

Og da kommenterte hu kassadama Cecilie det her.

Og sa det, at hu likte det, (at assistent Kjetil Prestegarden satt inne på kontoret der, og så på henne, mens hu satt i kassa), siden hu var 'blond', da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjetil Prestegarden, han var forresten også sammen med dattera, til han som eide buss-selskapet Valdres-ekspressen, (mener jeg å huske).

(Muligens hu som var på den samme dansketuren, som meg.

Den gangen jeg som student møtte Eva Olsen og typen hennes i Oslo, helt på begynnelsen av 90-tallet.

Og sneik meg med Stena Saga, til Fredrikshavn.

Hu som lå og sov, i området ved landgangen der, mens noen unge karer, skrev med kulepenn, på den hvite strømpebuksa hennes, da.

(Noe sånt).

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2

Så hva assistent Kjetil Prestegarden, fikk ut av det, å sitte i mørket der, å se på hu kassadama Cecilie.

Det veit jeg ikke.

Men det veit han vel kanskje selv.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Assistent Kjetil Prestegarden, han var fra Furuset-distriktet, tror jeg.

Og han var jo ni år yngre enn meg.

Som var 30 år, på den her tida.

Så jeg tenkte vel sånn at han og kassadama Cecilie, de var ungdommer, (nesten som tenåringer).

Så jeg kunne vel nesten ikke blande meg opp i deres nesten pubertetsaktige lek.

(Når de begge likte denne kikke-leken, da).

Tenkte vel jeg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Assistent Kjetil Prestegarden, han var vel forresten fra Furuset-distriktet, vel.

Og han hadde jobbet på Rimi-butikken, i Jerikoveien, på Furuset.

Før han begynte å jobbe, på Rimi Kalbakken, da.

Og jeg lurer på om Kjetil Prestegarden, kan ha vært han, som sa til meg det, på en brysk måte, da jeg var på den rep-øvelsen, i mob-hæren, mens jeg bodde på Ungbo.

At: 'Nei, vi har ikke kjøttdeig', (eller noe).

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Da Glenn Hesler, dro meg med, på Rimi Jerikoveien.

Fordi at jeg hadde lyst på min favorittrett, på den her tiden.

Nemlig Pasta De Napoli, fra Toro, med en pakke kjøttdeig, fra Stabburet/Spis, da.

For Kjetil Prestegarden, han gikk jo bra sammen med Spis-konsulenten, på Rimi Kalbakken.

Så det kan ha vært han som stod ved kjøttdeigen der, på Rimi Jerikoveien muligens.

(En butikk som jeg noen ganger gikk til, fra Ellingsrudåsen.

Langs en ganske fin gangvei, med en del trær langs, osv.

For jeg likte ikke at mange folk som hadde jobbet sammen med meg på Matland, jobba på Rema-butikken, på Furuset Senter, da).

Selv om dette vel var høsten 1994, (sjekka jeg på tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret, nå).

Så Kjetil Prestegarden, han var vel bare 15 år, (eller noe), på den her tida.

Likevel så svarte han meg på en veldig brysk måte, husker jeg.

Og jeg skjønte ikke at han var så ung, som 15 år.

Men han var jo på kretslaget, (var det vel), i fotball, da.

Så det var kanskje derfor han så en del eldre ut, enn 15 år, da.

Så jeg trodde nok at han var ansvarlig, eller noe, i den her butikken, da.

For jeg synes at han oppførte seg rimelig myndig, må jeg si.

Men hva en 15 år gammel butikkmedarbeider, gjør i avdelingen for fersk kjøtt, (like etter inngangen), det vet jeg ikke.

Men butikksjef Kjell, (fra Rimi Mortensrud), som vel var butikksjef, på Rimi Jerikoveien, på den her tiden.

Han vet vel kanskje det.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde.

(Like før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da).

At en som jeg lurer på om var assistent Kjetil Prestegarden, var innom der.

Og at han spurte om vi hadde ferdigsmurte baguetter, (var det vel).

Jeg svarte at vi ikke hadde det, da.

(For ferdigsmurte baguetter, det solgte veldig lite, på Rimi Nylænde).

Men Rimi samarbeidet med Statoil, på den her tiden.

Og hadde noen bensinstasjoner, som hadde butikk-del, fra ICA, vel.

(Noe sånt).

Så jeg sa til Kjetil Prestegarden det, (hvis det var han).

At de hadde baguetter, nede på Statoil-stasjonen, på Abildsø der.

(For jeg pleide vel noen ganger å fylle bensin der, da.

Og jeg pleide å handle på den bensinstasjonen, på søndagene, da jeg bodde på Abildsø, da.

Så det var det svaret jeg kom på i farta, liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn.

En av de første dagene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken der.

At assistent Kjetil Prestegarden og assistent Monika.

De dro meg med, for å rydde i noen hyller, (eller noe), utafor kontoret der, da.

Og der, så lå det også et flagg, som var igjen, fra 17. mai-varene, som ble solgt, noen måneder tidligere, da.

Så man kunne se at det her hadde vært et ICA supermarked.

For istedet for å legge 17. mai-varene, inn på lageret, da.

Så var det så mye hylleplass, i denne butikken, at disse varene, de ble liggende i noen litt bortgjemte hyller, fram til neste 17. mai, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, mens vi dreiv og rydda, (eller noe), i disse hyllene, for rest-varer, (eller hva man skal kalle dem).

Så kom assistent Kjetil Prestegarden, med en kommentar, da.

(Eller om det var assistent Monika).

De assistentene, de lurte ihvertfall på om jeg trodde det.

At hvis det kom en gammel mann, og bøyde seg ned, for å se i en hylle der.

Og han så gikk litt bakover.

Om han da kunne ha fått det 17. mai-flagget inn i rumpa.

(Noe sånt).

Og dette var jo ikke prating, som jeg var vant med, i en butikk.

(Ihvertfall ikke når det var damer tilstede).

Det var for eksempel ikke sånn, på OBS Triaden, da deltids-kassaleder Liss, og jeg, telte kondomene, i kassaområdet der, på en varetelling.

At vi 'babla' om alle de forskjellige perverse tingene, som man kunne ha gjort, med de kondomene.

Så man kan kanskje si det, at de to assistentene, på Rimi Kalbakken.

(Det vil si Kjetil Prestegarden og Monika, da).

Var litt perverse, da.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Assistent Monika.

Hu hadde forresten også sin egen Rimi Kalbakken-syklubb.

(Eller noe).

For etter at jeg hadde jobba der en stund, så begynte assistent Monika.

Å dra alle kvinnfolka, som jobba, på Rimi Kalbakken, med hjem til seg.

For noen slags Ottar-møter, (eller noe sånt), da.

Så det var kanskje derfor at hu turte å angripe assistent Kjetil Prestegarden, da.

(For den her kassadame Cecilie-glaninga si, innefra kontoret, da).

For dette hadde kanskje Rimi Kalbakken sin 'Ottar-avdeling', pratet om, hjemme hos hu assistent Monika, da.

(Som også hadde en ganske kraftig samboer, (mener jeg å huske).

Som hu bodde sammen med, i Kalbakken-distriktet, et sted, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 84: Ledermøte på Egons

Like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så ville assistent Kjetil Prestegarden at vi skulle ha det første ledermøtet, på restauranten Egons, i Paleet, i Karl Johan.

Kjetil Prestegarden nevnte vel at det var penger nok igjen til julebordet, på sosialbudsjettet, selv om vi skeiet ut litt når det gjaldt det første ledermøtet.

(Noe sånt).

Så jeg sa at det var greit da, siden det var penger nok på sosialbudsjettet.

Og siden dette var på høsten, så det var ikke så lenge igjen før det ble et nytt år, og at vi dermed fikk nye penger, på sosialbudsjettet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette ledermøtet, på Egons, det skulle selvfølgelig være på min jobblørdag, da.

Og jeg husker at jeg nevnte det, mens vi satt på den restauranten der, at det liksom peip inne i huet mitt ennå, da.

Siden jeg hadde hatt store problemer med boksautomaten, (var det vel), den dagen, på Rimi Kalbakken, da.

Grunnen til dette, var at noen Rimi-butikker, (inkludert Rimi Kalbakken), hadde innført en 'tulle-rutine', når det gjaldt å tømme boksautomaten, da.

Det som de gjorde var nemlig å ikke tømme automaten, hver gang automaten varslet at den var full, da.

Rimi-folka ventet med å tømme boksautomaten, til sekkene var stapp fulle, da.

Og da, så ble det sånn, at noen ganger, så fløyt det over av bokser, (som var flatklemte av boksautomaten), på flaskerommet, da.

Og disse flatklemte boksene, som da etterhvert fløyt rundt, overalt.

De var uhygieniske, siden de liksom var dekket av en saus-blanding, av spytt og øl med mere, da.

Så de hørte vel egentlig ikke hjemme noe annet sted, enn oppi de plast-sekkene, (mente ihvertfall jeg), da.

Og det dummeste ved denne 'jukse-rutinen'.

Det var at disse boksene som noen ganger fløyt over.

De ville også feste seg, i døra, til automaten, da.

For de boksene ville da ofte flyte rundt, på gulvet i flaskerommet og inni boksautomaten, da.

Og når det festet seg flate bokser, mellom døra til boksautomaten og boksautomaten.

Så ble til slutt døra skadet, på boksautomaten, da.

Sånn at den begynte å fuske.

Sånn at boksautomaten peip hele dagen lang, da.

Sånn cirka en gang hver halvtime, eller kanskje enda oftere.

Siden Rimi hadde begynt med en jukse-rutine, når det gjaldt å tømme boksautomaten, da.

Sånn at jeg måtte ringe Tomra og få de til å komme og fikse automaten, da.

Og Tomra sa også det forresten, at det ikke var meninga, at man skulle bruke den jukse-rutinen, når man tømte boksautomaten, da.

Så jeg var jo nesten helt ødelagt, på det her ledermøtet, på Egons.

(For å overdrive litt, men likevel).

Etter å ha slitt med en sånn boksautomat som hadde begynt å fuske, på grunn av at Rimi-folka slurva, når de tømte den, da.

Og den slurve-rutinen, den så jeg vel på Rimi Bjørndal og.

Når jeg begynte der, som låseansvarlig, et par-tre år seinere.

(Ved siden av IT-studier ved HiO IU).

Så dette var muligens en vanlig rutine, i Rimi.

Og flaskerommene på Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken, (og muligens andre, store Rimi-er).

De ville da noen ganger flyte over av en uhygienisk smørje, av flatklemte ølbokser og engangs-plastflasker, da.

Siden det var utbredt i Rimi, å fuske, når man liksom skulle tømme boksautomaten, da.

Men Tomra var muligens fornøyde.

For de må vel ha tjent en liten formue, (eller noe), på å fikse alle dørene, til boksautomatene, i Rimi-butikkene, da.

Det er mulig.

Men jeg var ikke særlig fornøyd, der jeg satt, (på Egons der), liksom med en pipelyd inne i hue fortsatt, da.

Etter å ha slitt med en boksautomat, som var ødelagt på grunn av en dum fuske-rutine, (må man vel kalle det), en hel lørdag, på Rimi Kalbakken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Egons, det er en biffrestaurant da, (fant jeg ut).

Og jeg bestilte vel en biff, til 160 kroner, (eller noe), tror jeg.

(Noe sånt).

Men jeg husker at Carolina hadde bestilt en rett til 200 kroner, (eller noe).

Og da fikk jeg kjeft av Anne Neteland, i etterkant av det her ledermøtet, husker jeg.

For hu sa at: 'Man behøver ikke å bestille det dyreste på menyen'.

Men det visste jeg faktisk fra før.

For jeg hadde jo vært på den biffrestauranten, på baksiden av Rimi Karlsrud der, i 1997, (var det vel).

Da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

Og da bestilte jeg jo bare entrecote, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

(Siden jeg hadde fått høre det før, i Rimi, at man ikke skulle bestille det dyreste på menyen, da.

Muligens av Magne Winnem, eller noe sånt).

Så jeg bestilte nok ikke det dyreste på menyen, på Egons heller.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Men jeg mener at det var ferskvareansvarlig Carolina, som bestilte den dyreste retten, av oss fire-fem Rimi Kalbakken-ansatte der, da.

Men det var bare snakk om at den retten kosta 30 kroner mer, (eller noe sånt), enn en vanlig entrecote-biff, da.

Så det var vel ikke all verden, (tenkte vel jeg da).

Og jeg kom ikke på noe å si, da distriktsjef Anne Neteland kjefta på meg, på grunn av det her, da.

Men nå så kom jeg på det.

At jeg kunne jo bare ha sagt det, at Carolina jo var ferskvareansvarlig.

Så hu jobba jo med biff, til daglig.

Så hu måtte vel få lov å kjøpe seg en spesialitet, innen biff-sjangeren, (hvis hun ønsket det), når hu først var på biffrestaurant med jobben, liksom.

For hu var kanskje lei av de vanlige biffslagene, som hu dreiv og bestilte og pakka, flere ganger i uka, som en del av jobben sin, da.

Kan man vel kanskje forestille seg, ihvertfall.

(Noe sånt).

For jeg fortalte vel distriktsjef Anne Neteland det, at det var assistent Kjetil Prestegarden sin ide, å ha ledermøtet på en restaurant.

Likevel så fikk jeg høre det, etter julebordet, av Anne Neteland.

At jeg virkelig visste hvordan jeg skulle bruke opp hele sosialbudsjettet raskt, da.

Og at hun aldri hadde hatt noen butikksjef som hadde brukt opp hele sosialbudsjettet så raskt, da.

Men det eneste jeg hadde brukt sosialbudsjettet på, det var jo ledermøtet, som assistent Kjetil Prestegarden ville ha på Egons.

Og så var det julebordet.

Og sosialbudsjettet, det er på cirka 500 kroner, per ansatt, per år.

Og da pleier butikksjefene å holde av cirka 450 kroner, per ansatt, til julebordet.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så sosialbudsjettet i Rimi, (ihvertfall på den her tida), det kunne man nesten like gjerne ha kalt for 'julebord-budsjettet', da.

Så da distriktsjef Anne Neteland gjorde et poeng av det, at jeg var rask til å bruke opp sosialbudsjettet, da jeg begynte i jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, like før julebordet, i år 2000.

Så var dette egentlig bare som en konstruksjon, fra henne, vil jeg si.

Det var som det med julekvelden og kjerringa.

Anne Neteland var liksom overrasket over at julebordet var like før jul, da.

For å liksom prøve å få fram hovedinnholdet i Anne Neteland sin klage på meg, da.

Så Anne Neteland hu dreiv med noe sånn 'goddag mann økseskaft'-prating, på Rimi Kalbakken der, vil jeg si.

Hu ble liksom overraska over selvfølgeligheter da, og mente at vanlige ting var grunn til å klage, på meg, da.

Så hu dreiv og dramatiserte da, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde vel også sagt det, til distriktsjef Anne Neteland, at assistent Kjetil Prestegarden, ville ha det ledermøtet, på Egons der, før vi dro dit.

(Vil jeg tippe på, ihvertfall).

Og Anne Neteland, som klagde på den selvfølgeligheten, at jeg brukte opp sosialbudsjettet på julebordet.

Og hu hadde jo selv 'luket ut' en room-service-regning, fra Storefjell Høyfjellshotell, på snaue to tusen kroner vel, fra Rimi Kalbakken sin safe, noen uker før det her, da.

Så 'look who's talking', kan man si.

Jeg brukte opp sosialbudsjettet på julebordet.

Noe som er vanlig, i Rimi.

Også får jeg klage fra distriktsjef Anne Neteland, for det.

Men den forrige butikksjefen Kenneth, han hadde kjøpt drinker, på room-service, for cirka to tusen kroner vel, på Storefjell, noen få måneder, før det her, da.

Men det dysser distriktsjef Anne Neteland ned, da.

Og så blir hu istedet liksom overrasket, over at Rimi Kalbakken var med på det årlige julebordet, da.

Det vil si at hu ble overraska av en tradisjon, da.

Da er noe galt, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på Egons der.

Så hadde vel noen av de andre lederne, på Rimi Kalbakken, (assistent Monika vel), spurt meg om det ikke skulle være sånn, at de andre lederne også skulle være med og bestemme der, (eller noe sånt).

Men da hadde jeg svart det, at nei, det var jeg som skulle bestemte og sånn, da.

Og at jeg liksom skulle lede Rimi Kalbakken på min måte da, (eller noe sånt).

For det var jo dette, som PØF hadde sagt til meg, før jeg begynte, på Rimi Kalbakken.

Og jeg som liksom hadde blitt programmert av PØF, til å tenke da, (vil jeg si).

Og som jeg begynte å 'bable' om, på Egons der, når jeg liksom fremdeles hadde den pipelyden, fra boksautomaten, inni hue, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg sa vel også det, på Egons der.

At vi fikk lov å drikke en eller to øl, til maten.

Men hvis at det var noen som ville ha mer enn en eller to øl, til maten der.

Så måtte de betale det av egen lomme, da.

(For det var vel det som var vanlig i Rimi, hvis jeg hadde skjønt det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg husker forresten ganske vagt nå.

At jeg var på Peppes Pizza, nederst i Karl Johan vel, sammen med Rimi Kalbakken.

Like etter at jeg begynte der vel.

Og jeg mener også å huske, at jeg prata med assistent Monika, på Stedet, etter den pizza-spisinga.

(Hvis jeg ikke husker helt feil, da).

Så det kan være at jeg også brukte til en Peppes-tur, fra sosialbudsjettet da, i år 2000, på Rimi Kalbakken.

Og at jeg huska litt feil, når jeg skrev om den klaginga, fra Anne Neteland, på at jeg brukte opp sosialbudsjettet så raskt, på Rimi Kalbakken.

Men jeg tror ikke at jeg det var jeg som kom på den ideen, å dra å spise pizza, på Peppes Pizza.

Men da jeg jobba i PØF sitt distrikt, så fikk vi jo ganske mye ekstra penger, på sosialbudsjettet, i år 2000, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Jeg husker ihvertfall at jeg var både på Peppes Pizza, (i Stortingsgata), og Sofies Mat og Vinhus, (på Rådhusplassen), med Rimi Nylænde.

Og jeg tror at begge disse to sosiale aktivitetene må ha vært i år 2000, vel.

Så hvorfor ikke Rimi Kalbakken fant på noe sosialt, i år 2000, før jeg begynte der, (i oktober-måned, må det vel ha vært).

(Sånn som det virker som for meg ihvertfall).

Det veit jeg ikke.

Men det vet sikkert de lederne som jobba der, før jeg begynte der, da.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min Bok 5 - Kapittel 82: Mer fra Rimi Kalbakken

Den første dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

Så gikk jeg rundt sammen med den forrige butikksjefen Kenneth, i butikken, (husker jeg).

Jeg husker at Kenneth ble sur på meg, fordi at jeg ikke hørte etter, på hva han sa til meg, om forskjellig, borte i ostedisken der, da.

(For jeg hadde jo vært oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

Så jeg mente vel at jeg skulle klare å bestille ost, på Rimi Kalbakken også, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kenneth gjorde forresten et poeng av det, at vellagret Norvegia-ost, fra Synnøve Finden.

Den solgte så bra, på Rimi Kalbakken, da.

Så den hadde Kenneth satt to esker i bredden av da, (husker jeg).

Men det stusset jeg litt over seinere, husker jeg.

For jeg syntes ikke at det slaget av ost solgte så utrolig bra da, liksom.

Så jeg fant ut at en eske i bredden var mer enn nok, da.

(For jeg fikk med de to assistentene der, Kjetil Prestegarden og Monika, på at vi skulle ha hvert vårt ansvarsområde, når det gjaldt å bestille Hakon-varer, da.

Monika bestilte, (og la opp), frysevarene.

Kjetil Prestegarden bestilte, (og la opp), tørrvarene, (med hjelp da, siden tørrvarer er det en Rimi-butikk selger mest av), da.

Og jeg selv, jeg bestilte, (og la opp), alle kjølevarene, da.

Hele den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så derfor, så fikk jeg ganske bra oversikt, over hvor mye hvert enkelt slag av ost solgte, i den butikken, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Allerede den første 'vanlige' dagen min der, så skar det seg, mellom assistent Kjetil Prestegarden og meg, (husker jeg).

For jeg hadde jo fått beskjed av PØF, om at 'vi' ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.

Så jeg ba bare assistent Kjetil Prestegarden, om å ta frukta, på en tidligvakt, som han og jeg jobba sammen, da.

Mens jeg selv hadde tenkt å rydde inne på kontoret, og få litt oversikten der, da.

(Sånn som jeg ville ha gjort det, på Rimi Nylænde, da).

Men da eksploderte assistent Kjetil Prestegarden, og sa at da prioriterte jeg ikke frukta, hvis jeg gjorde det på den måten, da.

Så Kjetil Prestegarden, han var liksom fra første dag, som en slags ekstra distriktsjef for meg, kan man kanskje si.

Siden han liksom skulle bedømme hvordan jeg gjorde jobben min, hele tiden, da.

For det var jo egentlig distriktsjef Anne Neteland sin jobb, å gi meg tilbakemeldinger, på hvordan jeg gjorde jobben min, som butikksjef, (vil jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo så sinna, siden jeg ville rydde, inne på kontoret.

Så jeg måtte nesten gi meg da, for å bevare 'husfreden', i butikken.

Så jeg 'dulla' liksom litt med Kjetil Prestegarden, da.

Og ble med han bort i frukta, og holdt han med selskap der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da distriktsjef Anne Neteland, dukka opp, i butikken.

En av de første vanlige dagene mine der, da.

Så forklarte jeg det for henne, at Kjetil Prestegarden liksom prøvde å bestemme over hva jeg skulle gjøre, hele tida, da.

(Sånn som da han nekta meg å rydde inne på kontoret, da).

Men da svarte bare distriktsjef Anne Neteland det, at hu 'kjente Kjetil fra før'.

Så hu hørte heller på assistent Kjetil Prestegarden, enn på meg, da.

Så i praksis, så fikk jeg vel egentlig aldri lov, til å være butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

Siden at distriktsjef Anne Neteland bare hørte på assistent Kjetil Prestegarden, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at ingen av distriktsjefene, (hverken PØF eller Anne Neteland), hadde tatt opp temaet lønn med meg, i forbindelse med denne nye butikksjef-jobben, da.

Så jeg var litt distrahert og anspent på grunn av dette, den første tida, på Rimi Kalbakken, da.

Og jeg hadde jo hørt, av David Hjort, at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg, da.

Og Kenneth hadde vel jobba kortere tid i Rimi, og var vel også yngre enn meg, (ettersom jeg hadde forstått det, ihvertfall).

Men det varte og rakk, og ingen Rimi-sjefer nevnte noe om noen lønnsforhøyelse, da.

Som jeg hadde vært sikker på å få, da.

For jeg hadde jo sagt til både Magne Winnem, David Hjort og søskene mine, (når vi kjørte ut til Martin og dem, på det andre besøket mitt hos dem, noen uker før det her vel).

At nå satsa Rimi skikkelig på meg, for jeg skulle bli butikksjef, i en butikk, hvor lønnen lå på 300.000 i året, (pluss frynsegoder), da.

(Det var ihverfall det jeg sa til Magne Winnem, før jeg begynte på Rimi Kalbakken, mener jeg å huske).

Men det varte og rakk, og jeg hørte ikke noe om lønnen, da.

Så dette ble jo som noe som gjorde meg anspent og som tok fokuset vekk fra arbeidet i butikken, da.

At dette med lønnen drøyde så mye, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så til slutt, så måtte jeg ta opp dette temaet da, med distriktsjef Anne Neteland.

Og Anne Neteland, hu sa det, at det ikke var noen automatikk i det, at man gikk opp i lønn, når man begynte i en større butikk.

Men da svarte vel jeg det, at jeg visste det at den forrige butikksjefen der, (Kenneth), hadde hatt 300.000 i året.

Og at jeg hadde jobba lenger i Rimi.

Og at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde satt meg opp i lønn, da jeg begynte som assistent, i en større butikk, (nemlig Rimi Bjørndal), i 1996.

Og at jeg da hadde fått inntrykk av det, at det var en selvfølge, at man gikk opp i lønn, hvis man begynte i en butikk, som var dobbelt så stor.

(For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken hadde cirka like stor omsetning, da.

De lå på cirka 800.000 i omsetning i uka, vel.

Mens Rimi Nylænde lå på cirka halvparten, (det vil si snaue 400.000), i omsetning, i uka, da.

Og da jeg begynte som ny assistent, på Rimi Bjørndal, i mai, 1996.

Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin satt meg opp fra 150.000 i året, til 160.000 i året, da.

Og da forstod jeg det sånn, på Anne-Katrine Skodvin, at det var en selvfølge da, at man gikk opp i lønn, hvis man gikk fra samme stilling, i en 'liten' butikk, til en 'stor' butikk, da.

(Og man måtte jo si at Rimi Nylænde var en liten Rimi-butikk.

Og at både Rimi Kalbakken og Rimi Bjørndal var store Rimi-butikker, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg forklarte vel også for distriktsjef Anne Neteland at jeg følte meg lurt, da.

Siden hu ikke hadde tenkt å sette meg opp i lønn, da.

Og Anne Neteland forklarte det, at grunnen til at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, det var fordi at han hadde hatt en slags spesialavtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.

Og det var nytt for meg, da.

(Selv om det er mulig at David Hjort hadde 'babla' om noe lignende.

Men det var vel muligens en sånn avtalte, som jeg hadde trodd, at jeg også kom til å få, da.

Siden jeg ble skrytt sånn opp i skyene, av PØF og også av driftsdirektør Rune Hestenes da, (sånn som jeg skjønte det, av det PØF sa, ihvertfall).

Og siden jeg ble tilbudt den samme butikken, som han Kenneth hadde hatt den årslønnen i, da.

Så hadde jeg trodd at det var sånn, ihvertfall).

Men til slutt.

Etter at jeg hadde vært ganske tøff, på telefonen, (for jeg ville jo ha sett dum ut, ovenfor slekt og bekjente, hvis jeg ikke hadde gått opp i lønn likevel, etter at jeg hadde fortalt det, at nå satsa Rimi skikkelig på meg, og jeg kom til å få 300.000 i årslønn), da.

Så gikk Anne Neteland med på å gi meg 280.000, i ny årslønn, da.

(Noe som var 20.000 mer, enn de 260.000, som jeg hadde hatt i årslønn, den siste tida, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da).

Og da fortalte Anne Neteland meg det, at i hennes distrikt, så var det bare butikksjefen på Rimi Stovner, (bortsett fra meg), som fikk så mye i årslønn, da.

(Noe sånt).

Og hu som var butikksjef på Rimi Stovner, hu hadde visst vært butikksjef i mange år, (eller noe sånt), da.

(Og Rimi Stovner ligger vel på Stovner Senter og, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Og den butikken hadde vel høyest omsetning, i distriktet til Anne Neteland og vel.

Hvis jeg ikke tar helt feil, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg kunne leve med å ha gått opp til 280.000 i årslønn, da.

For da mistet jeg liksom ikke helt ansikt, ovenfor venner og bekjente da, syntes jeg.

Selv om jeg nok var litt såret og.

For det var som at Rimi ikke satt like stor pris på meg, som på han tidligere butikksjefen der, Kenneth, da.

(Syntes jeg).

Siden han hadde hatt 300.000 i årslønn, da.

Enda han vel hadde jobba i Rimi, i kortere tid, enn meg.

Og jeg var vel også eldre enn han, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, forresten.

At i safen, på Rimi Kalbakken, så lå det en room-service-regning, (for drinker, var det vel), på mellom 1000 og 2000 kroner, vel.

(Som vel butikksjef Kenneth må ha lagt i safender, vel.

Etter butikksjef-seminaret på Storefjell, noen uker før det her, da).

Og den regningen, den sa distriktsjef Anne Neteland at hu skulle ta seg av, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så enten, så var vel han Kenneth en slags 'super-butikksjef' da, som fikk lov til å kjøpe seg drinker, for mange tusen kroner, på Storefjell.

(For jeg selv, jeg fikk jo ikke en drikkebong engang, av distriktsjef Anne Neteland der.

Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Ellers så hadde kanskje butikksjef Kenneth og distriktsjef Anne Neteland, et forhold.

Og de hadde kanskje ligget og kost seg sammen, med drinker, på room-service, på rommet til Kenneth, hele natt til søndag, for eksempel.

Mens resten av butikksjefene var rundt diskoteket og i svømmebassenget og sånn, da.

Hvem vet.

Dette blir jo bare spekulasjoner fra min side, selvfølgelig.

Men det lå ihvertfall en sånn room-service-regning, i tusen-kroners-klassen, (fra Storefjell Høyfjellshotell), i safen, på Rimi Kalbakken, da jeg begynte som butikksjef der, da.

Og den tok vel Anne Neteland seg av.

(På en eller annen måte).

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.