Mer fra Facebook

PS.

Her er mer om dette:



PS 2.

Enda mer om dette:

Min Bok 5 - Kapittel 164: Enda mer fra Rimi Bjørndal

På de fire årene, jeg hadde jobbet som butikksjef, (og liksom vært borte, fra Rimi Bjørndal).

(Nemlig mellom 1998 og 2002).

Så hadde postkontoret på Bjørndal, blitt lagt ned.

Og Rimi Bjørndal hadde begynt med post i butikk, da.

Samtidig så hadde Rimi Bjørndal bygget ut.

For den kroa, som var i samme bygg, som Rimi Bjørndal, (på Granberg Senter), hadde blitt stengt.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Og Rimi Bjørndal hadde tatt over denne kneipa, (eller om det var en restaurant), sine lokaler, da.

Så Rimi Bjørndal hadde også bygget ut, en god del.

Så omsetningen der, den lå like høyt cirka, (nemlig på drøye 800.000 i uka vel), som på Rimi Kalbakken, (som jo tidligere hadde vært et ICA supermarked), som var den største butikken, som jeg jobbet på, som butikksjef.

Men i tillegg, så hadde jo Rimi Bjørndal både post i butikk og tipping.

Så Rimi Bjørndal må vel sies å ha vært blant de fem største Rimi-butikkene, i Oslo, på den her tida.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Av de Rimi-butikkene, som jeg kjenner litt til, så var det vel bare Rimi Mortensrud og Rimi Manglerud, som kunne måle seg, med Rimi Bjørndal, på den her tida.

Selv om vel begge disse butikkene hadde en god del høyere omsetning, enn Rimi Bjørndal.

Så må man vel si at Rimi Bjørndal tok igjen litt av denne forskjellen i omsetning, siden Rimi Bjørndal også hadde post i butikk og tipping, da.

Så det var ikke noen kiosk akkurat, som jeg jobba på, som låseansvarlig, under de tre første semestrene, som jeg studerte, ved HiO IU.

(Da jeg liksom skulle ta det litt rolig, (noe jeg hadde avtalt med fastlegen min osv.), for å komme meg igjen, etter en del slitsomme år, i Rimi.

Men man kan kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, saboterte litt for meg.

Ved at jeg først måtte være 'sommerbutikksjef' og så låseansvarlig, på kanskje den travleste butikken, i Norge, (for å si det sånn).

(For Rimi Bjørndal hadde jo også lav snitthandel og høy flaskepant.

Noe som gjorde det ble mer arbeid, for de ansatte, på Rimi Bjørndal, enn på andre butikker, som hadde høyere snitthandel og lavere flaskepant.

For lønnsbudsjettet ble regnet ut, med omsetningen, som utgangspunkt.

Og ikke med flaskepant og snitthandel, som utgangspunkt, da.

Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Da kan man vel kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, tulla litt med meg.

Siden hu liksom plasserte meg i den travleste Rimi-butikken, da.

(Istedet for i en roligere butikk).

Etter at jeg hadde møtt veggen, på Rimi Kalbakken, et par år før det her, da.

Og vært sykmeldt, i to-tre måneder, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo vært tippeansvarlig, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (noen år før det her).

Og to av butikkene, som jeg jobba, som butikksjef i, (nemlig Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og Rimi Langhus), hadde også hatt tipping.

Det var ihvertfall sånn, (husker jeg), at jeg ofte hadde tippinga, på de vaktene, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

Og tippinga, den var plassert, sånn at man måtte gå gjennom posten da, (for å komme fra, til tippekassa).

Og i posten, så pleide det ofte å jobbe unge innvandrerdamer, da.

Det var Songül, som var kurdisk, vel.

Det var Anica, som var fra Pakistan, vel.

Og det var Fiza, som også var fra Pakistan, vel.

Dette var unge og nette damer, alle tre, (selv om Fiza var litt høyere, enn de to andre), og som alle var i begynnelsen av 20-årene, da.

Anica og Songül, de kunne jo nesten gå for å være to tretten-fjorten år gamle jenter, (eller noe sånt).

For de var ganske lave og tynne, da.

Og de hadde vel litt pupper, men ingen av disse tre innvandrerdamene hadde noe særlige store rumper da, (for eksempel).

Songül hadde jo for eksempel spilt håndball, og var lav og spinkelt bygget.

Og Anica hadde også cirka samme kroppsform, (mener jeg å huske).

Så disse to innvandrerdamene, de kunne jo gå for å være jenter som var i begynnelsene av tenårene, omtrent.

(Noe sånt).

Mens Fiza så litt eldre ut, da.

Og når jeg skulle ta tippinga, så måtte jeg ofte tråle meg forbi Anica og Songül, da.

(Eller hvem det var som stod i posten, da).

Så det var jo nesten uanstendig, måten som tippinga og posten, var bygget, (i samme seksjon liksom), da.

Og en gang, så var det sånn, at jeg dulta borti hu Anica da, (husker jeg).

(Uten at det var med vilje).

Mens jeg var på vei til eller fra tippinga, da.

Og da, så sa jeg 'sorry', (husker jeg).

Men det likte ikke hu Anica da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

For da mener jeg at jeg overhørte det, at hu klagde til hu Songül, da.

På at jeg hadde sagt sorry, når jeg kom borti henne, da.

For sånt skule man ikke si sorry for da, (av en eller annen grunn), mener jeg at jeg overhørte, at hu sa.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg skulle ta tippinga.

Så husker jeg det.

At Anica og Songül.

De pleide noen ganger å bare sitte på gulvet, i inngangspartiet, til posten og tippinga der.

For de hadde ganske korte bein, da.

Så de fikk liksom akkurat plass til beina sine, i den passasjen, som var, mellom veggen til Granberg senter, og en skillevegg, som stod mellom posten og resten av butikken, da.

(Noe sånt).

Og da måtte jeg liksom tråkke over beina, til de her innvandrerjentene da, (husker jeg).

(For å komme fram til tippekassa).

Men hvorfor Songül og Anica bare satt sånn, på gulvet, (på Rimi Bjørndal).

Det veit jeg ikke.

Men de var vel kanskje slitne da, (må man vel tippe på).

Men dette må vel ha sett rart ut, for kundene, (vil jeg vel tro).

Når de så at disse to unge innvandrerdamene, bare satt på gulvet der da, liksom.

(Når kundene for eksempel skulle tippe eller hente en pakke i posten, da).

Men det var litt uklart for meg, hvordan Rimi Bjørndal var organisert, (må jeg innrømme).

For det burde kanskje ha vært et organisasjonskart der.

(For å si det sånn).

For var posten en egen enhet, (som sorterte under butikksjefen).

Eller var posten underlagt for eksempel den som hadde lederansvaret, på en bestemt vakt.

(Et lederansvar som jeg vel ofte hadde, på mine vakter.

Siden jeg var låseansvarlig, da).

Det er ikke klart for meg, (må jeg innrømme), hvordan dette var.

Så det burde kanskje ha hengt et organisasjonskart, på spiserommet for eksempel, på Rimi Bjørndal, da.

(Selv om jeg ikke var så ofte, på det spiserommet, må jeg innrømme.

For å spise mat, det ble det lite tid til der, for meg.

For da ville jeg nok ikke fått mye matro, for å si det sånn.

Siden jeg liksom var den som hadde ledervakta ofte, da.

Og da nok ville ha blitt mast på hele tida, hvis jeg hadde satt meg ned, for å spise, på spiserommet der).

Siden Rimi Bjørndal var en rimelig komplisert Rimi-butikk, da.

(Må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo en del erfaring, i å jobbe med tipping.

(Fra da jeg var assistent, på Rimi Bjørndal fra 1996 til 1998.

Og fra da vi begynte med tipping, på Rimi Nylænde, (mens jeg jobba der, som butikksjef), fra 1999 til år 2000.

Og fra da jeg jobba på Rimi Langhus, som butikksjef, fra år 2001 til 2002.

Og jeg var jo tippeansvarlig, (og fikk kommisjonærkort, som ga gratis inngang, på Tippeliga-kamper osv.), på Rimi Bjørndal, fra 1997 til 1998.

Og på Rimi Nylænde, fra 1999 til år 2000.

Og min farmor, Ågot Mogan Olsen, hu pleide å tippe hver uke, da.

De samme 16 rekkene hver uke, (var det vel).

Så jeg hadde litt kjennskap til tipping, da).

Men på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

(Altså fra år 2002 til 2003).

Så syntes jeg at noen av tippe-kundene var litt rare da, (husker jeg).

Det pleide to-tre ganger, å dukke opp en tippe eller Lotto-kunde, som hadde veldig vanskelige kuponger.

Like før fristen, for det spillet, gikk ut.

Og like før fristen for Lotto gikk ut, (må det vel ha vært).

(Som vel var klokken 18, på lørdagene).

Så pleide det å stå en liten kø, på 4-5 stressede kunder, i tippekassa, da.

Og noen få ganger, så pleide det liksom å dukke opp en sånn 'sabotør-kunde', da.

(Ei ganske lav middelaldrende dame, mener jeg å huske).

Men tippelapper som var så vanskelige å få godkjent, da.

At jeg begynte å lure litt på om det var noe galt, liksom.

For hvis jeg hadde brukt mer enn fem minutter, på å få gjennom disse rare kupongene.

(Noe litt mindre erfarne folk, i tippekassa, nok kanskje kunne ha tenkes å brukt).

Så ville jo fire-fem tippekunder endt opp med å ikke få spille.

Og for mange, så er nok denne Lotto-spillinga ukas høydepunkt, da.

Så da ville nok disse kundene blitt rasende, er jeg redd.

Så det kunne faktisk være litt dramatisk, å jobbe i tippekassa, noen ganger, på Rimi Bjørndal.

Like før fristen, for et spill, gikk ut, på en travel handledag, da.

Og da gjaldt det å prøve å holde tunga rett i munnen, og være kald i huet, da.

Hvis ikke, så kunne det gå galt, og klokka ville plutselig ha passert 18, uten at de siste kundene ville ha få tippet, da.

Og da hadde nok den som stod i tippekassa, fått skylda, tror jeg.

Uansett hvor vanskelige tippelapper, som den som stod først i tippekøen, hadde klart å lage, da.

(For hvis tippelappene ikke gikk gjennom.

Så måtte noen ganger den som stod i tippekassa taste inn disse tippelappene manuelt, da.

På tippekassa.

Noe som kunne være litt pirkete.

Og litt stressende.

Spesielt hvis dette var like før et spill stengte.

Og det stod en lang kø, foran tippekassa, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var ei kunde-dame, på Bjørndal, som Songül Özgyr hata, (husker jeg).

Og dette var ei dame, i 40-50-årene vel, med mørkt, krøllete hår.

(Og som hadde ei lyshåra tenåringsdatter, vel).

Og som pleide å kjøpe lettøl hver dag.

(Mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

Så hu dama var kanskje alkoholiker, da.

Men hu kjøpte bare lettøl, for å liksom prøve å dekke over denne alkoholismen, da.

(Noe sånt).

Og jeg mener å huske det, at Songül Özgyr pleide å skrike til hu her kunde-dama, i butikken, da..

(Det var vel nesten sånn, at hu Songül ble hysterisk, bare hu dama viste seg, i butikken, liksom.

Hvis jeg skjønte det riktig).

Og jeg mener også å huske det at hu Songül Özgyr tok opp, på et personalmøte, (eller om det var på en varetelling, eller noe sånt), at hu ikke likte hu kunde-dama, da.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Og da var det ingen som sa til Songül Özgyr det, på det personalmøtet, (eller hva det var igjen).

At hu skulle oppføre seg ordentlig, mot kundene, da.

Så denne konflikten, mellom en ansatt og en kunde.

Den ble ikke forsøkt roet ned, av butikksjefen, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Enda det kun var en matbutikk, på Bjørndal, på den her tida.

(Bortsett fra en innvandrerbutikk (som lå like ovenfor Rimi Bjørndal), vel.

Hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, den første tida, som jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

(Etter at butikksjef Irene Ottesen hadde kommet tilbake, fra sommerferie.

Sommeren/høsten 2002.

Og jeg hadde gått over fra å jobbe, som sommerbutikksjef, til å jobbe som vanlig låseansvarlig, da).

At jeg ble sendt, av butikksjef Irene Ottesen.

For å hente en handlevogn, som noen hadde dratt med, langt borte i 'hutta-heita', på Bjørndal  der, (husker jeg).

Så da måtte jeg liksom gå på en slags 'safari', da.

Innimellom rekker av terrasseblokker, som stod plassert, nesten på rad og rekke, på den ene siden av Slimeveien, da.

(Den andre siden av Slimeveien, var det bygget en gangbro, som gikk over til, (mener jeg å huske).

Men det var vel ingen bebyggelse, på den andre siden av Slimeveien.

Så Bjørndal var nok kanskje ment å bli enda større.

Men byplanleggerne hadde kanskje surra litt, da.

Noe sånt).

Og da, så stod denne handlevogna, midt i et slags friområde, (eller noe sånt), da.

Og jeg følte meg litt rar, (husker jeg).

Når jeg gikk i Rimi-klær.

Langt 'borti der', liksom.

(På Bjørndal, da).

For å hente den her handlevogna, da.

Men da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), fra 1996 til 1998.

Så hadde jeg jo kjørt med HiAce-en min, til fyllinga, (nemlig Grønmo), som lå ikke så langt unna Bjørndal, da.

Med en handlevogn, som ikke passa, sammen med de andre handlevognene, da.

(En handlevogn, som noen ungdommer, kanskje hadde dratt med, den snaue halvmila, (eller hva det var), fra Rimi Klemetsrud.

Lurer jeg på nå, ihvertfall.

Men så langt tenkte jeg vel ikke, på den her tida).

Og som derfor stod og lagde rot hele tida, (inne på Rimi Bjørndal), liksom.

(Noe sånt).

Så jeg var litt vant med å være den som ordna opp, hvis det var noen problemer, med de her handlevognene, (på Rimi Bjørndal), da.

(Kan man vel nesten si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var Gokk-Hilde som sa, (i 1996 en gang, må det vel ha vært), at den gangbrua, på Bjørndal, ikke gikk noen steder.

Og at det ikke var bygget noe, på den andre sida, av Slimeveien.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Så var det det, som Gokk-Hilde sa, på jobben).

Men jeg så på Google Maps i dag, (torsdag 7. februar 2013).

Og nå ser jeg det, at det faktisk er noe bebyggelse, (og noen friområder vel), på den andre sida, av den her gangbrua, da.

Så jeg må nesten si at Bjørndal Hilde aka. Gokk-Hilde har lurt meg litt, da.

Det er vel ikke så langt unna at hu har gjort det, ihvertfall, (vil jeg si).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min Bok 5 - Kapittel 133: Enda mer fra Rimi Bjørndal

Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.

Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.

Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).

Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).

For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.

Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.

Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.

Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande 'business and pleasure', så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.

Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.

(Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med 'hakk i hue', skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med 'Tom-gjengen', den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.

Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.

Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.

De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.

Så det var 'rotter' da, mente hu Songül.

For det var et hull i veggen der.

Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.

Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.

Lome var nabo med Songül, på Holmlia.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.

Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).

(For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).

Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville 'inn i hodet hennes'.

Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.

Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.

For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine 'undersotter', da.

For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, 'utafor sammenhengen' da, (må man vel si).

Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.

Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.

Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).

At: 'Er det slavejobb?'.

(Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).

Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.

Hu jobba mye i posten, (husker jeg).

Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.

Så sa han hei, til hu Fiza, da.

Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.

For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.

(Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.

Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).

Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

(Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.

For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).

Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.

Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.

Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.

(I tilfelle det var noe der, kanskje).

Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).

Så da bare lukka jeg igjen døra, da.

For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.

Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.

Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.

Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.

Men hu svarte da bare: 'Har du hørt om å skrike, eller?'.

Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).

Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.

Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.

Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.

For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.

Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.

Det var vel kanskje litt rart.

Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.

(For hva skulle de der, liksom).

Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.

Det er mulig.

Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.

Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.

(For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).

Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.

Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.

Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.

(For dette var ikke klart for meg, da).

Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.

(Noe sånt).

Så jeg var stressa, da det her skjedde.

Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.

Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.

Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.

Det veit jeg ikke.

Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).

(Vil jeg tippe på, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.

Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

(Av en eller annen grunn).

Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.

Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.

Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.

Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.

(Hvis man hadde en mening om ditt og datt).

Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.

Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.

(Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.

Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.

For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.

For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.

Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.

Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.

For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.

Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).

Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.

Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).

Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).

Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt 'gem', mot de ansatte der, da.

For å liksom roe ned 'ståa', i den butikken, da.

Og det syntes jeg at var greit.

For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.

Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.

Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.

Så slo jeg til på det, da.

For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.

For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.

Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.

For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.

Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.

Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.

Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.

Så fra våren 2003.

Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.

Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.

Noe som var litt slitsomt.

For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.

Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.

Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.

Og så det, at det i 'rote-skuffen' min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.

Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).

Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.

Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).

(Noe jeg ikke likte da.

Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.

Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Altså, må man like noe, for å selge det?

Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?

Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?

Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?

Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.

Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.

Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).

Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.

Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var også forresten, høsten 2003.

At jeg hadde jobbet så mye, som en slags 'sommer-butikksjef', (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.

(Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.

Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.

Siden det var 'mangelvare', på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).

Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).

Høsten 2003, da.

Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.

Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.

Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.

Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.

Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het 'Red Hat', da.

(Husker jeg).

Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.

For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).

(Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).

Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.

Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.

Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.

Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).

For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.

Men det er jo bare tull og tøys.

For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.

Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.

Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.

En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.

Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.

Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.

Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.

Så når jeg tenker tilbake på den her tida.

Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.

Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.

Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.

Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.

Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).

At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.

(For å si det sånn).

Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).

Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.

(Nemlig skoleåret 1988/89).

Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).

Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.

Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.

For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).

Så dette 'helvetespredikant-greiene', til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.

For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.