Flashback til 2003 ca. (In Norwegian).

Jeg husker en gang jeg var innom søstra mi i Tromsøgata før jeg flytta til Sunderland i 2004.

Da skulle søstra mi absolutt ha meg til å sprenge noen kinaputter, sammen med sønnen hennes Daniell.

Fordi jeg var så glad i fyrverkeri da jeg var barn eller ungdom da.

Men det var jo 20 år siden da.

Så jeg husket omtrent ikke hvordan jeg pleide å gjøre det da jeg sprengte kinaputter.

Jeg fikk bare noen kinaputter jeg måtte sprenge.

Hva var det med søstra mi, hun fortalte ikke hvor hun hadde fått de kinaputtene fra.

Og hvorfor måtte jeg gjøre det her.

Hun var jo samboende med Negib, i tilfelle hun ikke klarte å sprenge kinaputter selv.

Så det her husker jeg var merkelig oppførsel fra søstra mi.

En gang sommeren 2004, før jeg dro til Sunderland, så skulle hun ha meg til å fiske krabber, i Nevlunghavn, sammen med sønnen hennes Daniell.

Hvorfor skulle hun ha meg til å fiske krabber da?

Hun skulle til og med ha meg til å fiske krabber to steder, først ved havna i Nevlunghavn og senere borte på en strand bortover mot Helgeroa.

Uten at jeg husker hva den stranda heter, for bestemor Ingeborg er ikke så flink til å forklare på en normal måte, uten å virke litt skrullete kanskje.

Eller hvordan man skal forklare det.

Men men.

Så søstra mi oppfører seg i beste fall merkelig.

Jeg husker i 2005, da jeg bodde på gården til eksdama til onkelen min Martin, i Kvelde.

Da husker jeg hun eksdama til onkelen min, Grethe, hun sa til Martin, mens jeg overhørte det, at hun ikke tålte søstra mi.

Så det er mulig at søstra mi, etterhvert har blitt mer og mer noe mafiagreier.

Men at jeg har vært blind for det, siden det er snakk om lillesøstra mi, fra da vi bodde hos moren vår i Larvik på 70-tallet osv.

Så har jeg hatt litt dårlig samvittighet, ovenfor søstra mi, siden 70-tallet, siden jeg flytta til Berger, i 1979, og lot søstra mi fortsatt bo sammen med mora mi, i Larvik og Solbergelva, fram til ca. 1982.

Så det har jeg hatt litt dårlig samvittighet for, for det var ikke bare bare å bo sammen med mora vår.

Hun var veldig slitsom og intensiv og hysterisk.

Hun sa til søstra mi, sånne ting som at, 'I det huset der, så bor tante Ellen (som egentlig bodde i Sveits og ikke i Larvik), og da måtte vi være forsiktig, for hun maner dere'.

(Sa søstra mi, i 1980 eller 1981, eller noe, at mora vår hadde sagt da, en gang jeg var på helgebesøk i Larvik).

Så det var noe sånne sinnsyke greier.

Men det er mulig at moren min var spesiellt slitsom ovenfor meg, for søstra mi sa at det ble roligere å bo der, i Larvik, etter at jeg flytta.

Enda jeg så vel på meg selv som ganske rolig, i forhold til de andre som bodde der.

Og jeg husker da de bodde på Stenseth Terrasse, da var det i hvertfall alt annet enn rolig, hos dem, med mye skriking og spetakkel, og katta var skikkelig stressa husker jeg, så jeg syntes ikke det var noe sted for dyr å bo, husker jeg.

Så sånn var det.

Så at jeg har hatt litt dårlig samvittighet ovenfor søstra mi, og vært litt blind for hvordan hun egentlig har vært.

Da tenker jeg på at da jeg hørte at hun Grethe ikke tålte søstra mi, da skjønte jeg ikke hvorfor hun ikke gjorde det.

Men da er det mulig at jeg har vært litt blind for hvordan søstra mi egentlig har vært, siden jeg har hatt litt dårlig samvittighet siden jeg flytter fra Larvik og moren vår, noe år før søstra mi.

Men da var jeg ganske nedslitt, i 1979, så det hadde nok tæra ganske mye på meg, å blitt boende i Larvik med mora mi og dem.

Og søstra mi, var også sånn i Larvik faktisk, i 1978 og 1979, at hun begynte å angripe meg hun og.

Og sa ting som at 'du er stygg'.

Og sånne ting.

Ting som jeg ikke brydde meg så mye om, annet enn at jeg var vant til å ha søstra mi som venn, nesten som kamerat, at hun ble med og leika og sånn.

Så da såra det litt, å høre sånne ting fra søstra si, at hun ikke likte meg mer.

Da jeg var sånn åtte-ni år og sånn.

Og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

For da vi flytta til Jegersborggate, et års tid før det her.

Da var det sånn at søstra mi var med meg og sykla overalt i Larvik.

For det var midt i sentrum da, så mora vår var litt bekymra for søstra mi, for det her var vel omtrent da jeg fyllte åtte år, og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

Så da måtte søstra mi sykle sammen med meg i Larvik, de første ukene og sånn da.

På grunn av trafikken og sånn da.

Så da ble hun kjent med kameratene mine, Frode og sånn.

Hun pleide å være med opp til Frode og dem, og faren til Frode kallte søstra mi for Pipa og ikke Pia.

Han sa sånn, der er Pipa jo, når hu var med dit da.

Og søstra mi var med å leke cowboy og indianer og politi og røver og alt sånn, som vi leika, inne i kjellern i noen blokker osv., like ved sykehuset i Larvik.

Og vi spillte fotball og sånn da.

Og i Larvik så hadde dem fylliker, og da trodde dem at jeg og søstra mi var to gutter, da sa dem 'guttær' til vårs, at dem trodde vi var to kamerater, eller noe.

For det må ha vært om vinteren, og folk var gammeldags kledd på den her tida, på 70-tallet osv., så det var kanskje ikke så lett å se om Pia var gutt eller jente.

Men men.

Og søstra mi ble venninne etterhvert med Sølvi, som gikk i klassen min, og som hadde en bror som het Jarle, som var litt villstyrlig, som fløy i gatene og slo på bilene som kjørte forbi huset dems osv.

For der pleide vi å leike i gata, noen ganger, utafor der Jarle og Sølvi og dem bodde.

Så da var det litt rart å flytte fra søstra mi, og la henne bo med mora mi, og Axel og stefaren vår i Larvik da.

Selv om stefaren vår også bodde i Oslo en del da vel.

Og jeg fikk noen gule ski av han, langrennski, som var veldig tråe å gå på, da jeg flytta til faren min.

Så de skia, som var smørefrie, mistenkte jeg at det noe galt med, at de rillene under skia, som skulle gi feste, var støpt på feil, eller noe, for de skia var skikkelig tråe å gå med.

Så om han Arne Thormod var noe mafia, det tror jeg nok.

Og mora vi var kanskje noe illuminati, eller noe.

Så søstra mi ble vel programmert av noen av dem antagelig.

Det er nok mulig.

Men men, det er mye rart.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Søstra mi skulle egentlig begynt i første klasse på Torstrand skole, det året jeg begynte i andre klasse på samme skolen.

(Jeg gikk første klasse på Østre Halsen skole, men vi flytta til Larvik på slutten av det skoleåret, så jeg tok bussen til Østre Halsen, fra Larvik, i en måned eller to, på slutten av første klasse).

Og stod ofte og venta lenge etter skolen på at mora mi og Arne Thormod skulle hente meg da.

Men men.

Men søstra mi, hu måtte vente et år til, før hu begynte i første klasse.

Så hu gikk vel bare hjemme hos mora mi tror jeg, det året som jeg gikk i andre klasse.

Jeg tror ikke Pia gikk i noe barnehage da.

Så kanskje de programerte søstra mi med noe mafia-greier det året da, når hu ikke gikk på skole eller barnehage f.eks.

Det er mulig.

Hva vet jeg.

Noe sånt.

Bare noe jeg kom på nå.

PS 2.

Og de siste ukene jeg gikk på Østre Halsen i skoleåret 77/78 da.

Det var rimelig stress.

For noen ganger så satt dem meg på bussen til Tjølling, tror jeg det var, og da måtte jeg gå av på et sted.

En grønn og gul buss, tror jeg.

Og andre ganger så satt jeg på bussen til Østre Halsen.

Og da måtte jeg gå av ved skolen der da.

Og jeg skjønte jo ikke helt hvordan det var med at man skulle dra i snora osv.

Når man skulle av bussen.

Og at det skiltet lyste rødt og sånn.

For de første månedene, så hadde jeg jo gått til skolen.

Og det var ingen andre på skolen som tok bussen dit fra Larvik, for det var egne skoler i Larvik.

Men men.

Så det var litt stressende.

Og noen ganger så sa mora mi at jeg måtte ta drosje.

Hvis vi kom for seint til bussen da.

Som gikk fra busstasjonen i Larvik sentrum da.

Så det var stressende greier husker jeg.

Og etter skolen så måtte jeg vente i en time kanskje noen ganger, på at dem skulle dukke opp med bilen og hente meg da.

For det var ikke meninga at jeg skulle ta bussen tilbake til Larvik, av en eller annen grunn.

Så det var litt merkelig opplegg.

Men jeg pleide å få noen penger, når jeg var på besøk hos faren min og farmora mi osv, på Berger.

Og da hadde sikkert vært der i påsken.

For da hadde jeg en del mynter.

Så da gikk jeg i butikkene på Østre Halsen.

Det var vel en kiosk der da tror jeg, eller en dyrebutikk, eller noe, og samvirkelaget og en eller to butikker til da.

Så da ble det ikke så kjedelig å vente da.

Som kunne være lenge å vente noen ganger etter skolen.

Så det var litt sånn halvveis opplegg det, med at vi flytta til Jegersborggate i begynnelsen av mai, tror jeg det var.

For vi gikk i 17. mai toget til Larvik, fra Østre Halsen, og da gikk vi forbi huset vårt i Jegersborggate.

Og da bytta mora mi flagget jeg gikk med.

For jeg hadde et sånt flagg man kunne bruke til å blåse i, og da kom det en sånn trompetaktig lyd ut av flagget da.

Tro det eller ei.

Selv om det kanskje høres litt rart ut.

Men sånn var det.

Og da bytta mora mi flagget mitt, til et vanlig flagg da, da 17-mai toget gikk forbi huset vårt i Jegersborggate da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

PS 3.

Og bussen den kom til Østre Halsen omtrent akkurat da det ringte inn da.

Så jeg måtte stresse fra bussen og til skolen og inn i klasserommet da.

For frøken, som egentlig var hyggelig, hun begynte da å kjefte på meg, husker jeg, hvis jeg kom et eller to minutter for seint, pga. bussen.

Så da ble det enda mer stress med bussen.

Så det husker jeg enda.

Enda det er over 30 år siden, at det var mye stress med bussen det året.

Så sånn var det.

Flashback til 2006: Svensk dame på Arvato hore? (In Norwegian).

Jeg husker hun Emelie Wallin, som begynte på Bertelsmann Arvatos Microsoft-aktivering, våren 2006, var det vel.

Hun så ganske ung ut, men hun fortalte at hun hadde 'jobbet i Sverige'.

'Jag har jobbat', eller noe.

Så om hun har jobbet som noe hore i Sverige.

Det kunne nesten virke sånn.

Og hun var så horete, på telefonen ovenfor menna som ringte for å aktiver Windows og Office, og hun pratet også veldig horete og søtt ovenfor han engelske team-leaderen i 50-åra vel, Ian Wormwood, eller hva han het.

Så jeg lurer på om hun Emelie Wallin var noe Illuminati-hore, eller noen annen type hore.

Hun ble jo borte fra jobben i månedsvis, og skulle plutselig på ferie, og kom tilbake og så ut som at hun hadde vært i noe fengsel omtrent.

Så hun har nok vært hore for noen briter i Liverpool og, vil jeg tippe.

Så svenskene burde passe litt bedre på damene, for de oppfører seg skikkelig horete både i utlandet og Sverige, virker det som.

Og det gjelder også noen av de norske, hun der Marianne Høksaas, f.eks.

Og også de finske damene.

Så nordiske damer drar nok over til Storbritannia for å være horer.

Jeg lurer på om det er det som det norske juletreet på Trafalgar Square symboliserer.

At Norge sender britene pen norsk natur, som juletre på Trafalgar Square.

At det betyr at britene får lov å bruke de norske damene, ('pen norsk natur' liksom det og, på samme måte som juletreet), som horer, pga. noe greier etter 2. verdenskrig.

Jeg lurer på om det er det som det norske juletreet på Trafalgar Square symboliserer, så jeg synes de burde slutte å sende det juletreet, så ikke de norske damene og andre skal få feil inntrykk.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Flashback til 2007: Det norske konsulatet i Liverpool infisert av 'mob'? (In Norwegian).

Nå fikk jeg flashback til våren 2007, da jeg kontaktet det norske konsulatet i Liverpool, angående hvordan jeg skulle gå fram, når jeg ble tullet med av det britiske politiet mm., i forbindelse med arbeidssaken mot Bertelsmann Arvato/Microsoft.

Da måtte jeg ringe konsulatet mange ganger, for personen jeg skulle snakke med jobbet rare arbeidstider.

Jeg fikk flashback til det her nå, og mistenker at det kan ha noe set-up fra noe mob.

At det norske konsulatet i Liverpool er infisert av noe mob.

For det var ikke ei norsk dame jeg fikk prate med der, etter å ha ringt fire ganger, eller noe, og var på møte med.

Det var ei britisk dame, som ikke forklarte ordentlig at hun ringte opp den norske ambassaden.

Så ga hun meg telefonrøret, og da svarte jeg på engelsk, sånn som jeg gjør hjemme, siden jeg bor i Storbritannia.

Men det likte sikkert ikke ambassaden, for den som var i andre enden av linjen var en norsk ambassaderåd, viste det seg.

Så da har kanskje ambassaden blitt sure på meg, og begynt å kødde med meg, siden jeg svarte på engelsk.

Og at dette var viljen fra det norske konsulatet i Liverpool, at det skulle bli sånn.

Siden hun britiske dama der var uklar om hvem jeg skulle prate med.

Det var nok noe set-up dem dreiv med, de dagene jeg måtte ringe på nytt, antagelig.

Sånn virker det for meg at det har vært ihvertfall.

Så hun var nok en slags en spion hun britiske dama på det norske konsulatet, som introduserte seg som Liz Hurley, eller noe.

Noe sånt.

Så her burde norske myndigheter ha mer kontroll på hvem dem ansatter på konsulatene osv., sånn at dem ikke bare ansatter for mange spioner, som det virker for meg at dem driver med i Liverpool.

Så her må det skjerping til hvis det er sånn det virker som for meg.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

E-post til justisdepartementet angående mangel på gi meg mine rettigheter. (In Norwegian).

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

---

Til Seniorrådgiver Nina Tangen Asplin. Ref.: 200807264 NTA

---

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>	Thu, Jan 1, 2009 at 3:35 AM
To: postmottak@jd.dep.no
Ja, nå har jeg sittet alene hele julen. Dette er den fjerde julen på rad som jeg sitter alene siden dere i justisdepartementet ikke kan gi meg mine rettigheter. Jeg overhørte i 2003, i Oslo at jeg var forfulgt av 'mafian', jeg ble forsøkt drept på min onkels eksdames gård, i Larvik i 2005. Ingen vil fortelle meg om hva som foregår, og jeg leste Kongens nyttårstale i går kveld. Han skrev at alle er like mye verdt og er født med de samme rettigheter. Jeg kan ikke se at jeg har gjort noe siden jeg ble født som skulle tilsi at jeg har mistet disse rettighetene. Jeg har aldri gjort noe galt. Alikevel så nekter dere i justisdepartementet å fortelle meg hva som foregår enda det er min rett å vite dette. Så dere driver å piner en stakkars mann som må sitte alene hver julaften pga. dere nekter å gi meg rettighetene mine. Jeg kan ikke vite hvordan jeg skal gå videre med livet mitt når jeg ikke vet hva som foregår. Dette er politiets oppgave å fortelle folk. Så dere er forfærdelige og piner meg siden dere ikke gi meg rettighetene mine. Jeg var og proteste på Trafalgar Square blant annet, ved den norske julegrana der, på at jeg ikke fikk rettighetene mine, og det kommer jeg til å fortsette med helt til dere gir meg rettighetene mine. Dere har ingen rett til å nekte å gi meg de. Dere er mindre verdt enn søppel når dere nekter å gi folk rettighetene sine. Erik Ribsskog ---------- Forwarded message ---------- From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> Date: 2008/12/24 Subject: Til Seniorrådgiver Nina Tangen Asplin. Ref.: 200807264 NTA To: postmottak@jd.dep.no Hei, jeg viser til Deres brev av 2. desember, hvor det vises til forvaltningsloven osv. Men jeg vet ikke om dere har all bakgrunnsinformasjonen, for hva som har foregått, så jeg tar denne saken fra scratch i denne e-posten. Det er at jeg i desember 2003, overhørte fra kunder, kolleger og ungdommer på bussen opp til Rimi Bjørndal hvor jeg jobbet som låseansvarlig ved siden av en annen jobb som låseansvarlig, på Rimi Langhus, og studier, på HiO ingeniørutdanningen, heltid. Da overhørte jeg at jeg var forfulgt av noe 'mafian'. Men det er det jo ikke noe om i nyhetene, at det er noe 'mafian' i Norge, så jeg skjønte at pressen og politiet ikke gjorde jobben sin her. Og jeg er en vanlig kar, som aldri har vært kriminell, så mafia for meg, er noe som er i USA og Italia, og jeg har ikke noe kjennskap til mafia i Norge, eller hvorfor de skulle være etter meg. Men jeg stolte ikke på politiet av nevnte grunn, at de ikke har fortalt folk om at det er mafia i Norge, som jeg skjønte fra folka på Bjørndal at det var, på det jeg overhørte dem prata om. Så jeg dro til utlandet, men fikk problemer med lånekassa osv., og dro tilbake til Norge noen måneder, i 2005, på gården til dama til onkelen min, på Løvås, i Kvelde, i Larvik. Derfra ble jeg jaget, på 35. årsdagen min, 25. juli 2005, av noen som jeg overhørte skulle skyte meg i hue eller andre steder, overhørte jeg. Og da dro jeg til Liverpool, via Kristiansand og Hirtshals bl.a. Og her er jeg ennå. Jeg ringte politiet i Oslo fra Schipol flyplass, 2-3 dager etter at jeg dro fra Norge. Men de bare la på. Da jeg kom til Liverpool, på lørdagen den uka, så var det om kvelden, så jeg tok drosje til et bed and breakfast hotell. Men på søndagen, så ringte jeg Kripos, (siden politiet i Oslo bare la på). Og jeg pratet med Kripos i nærmere en time. Men seinere så sier Kripos at de ikke har noe med saker fra enkeltpersoner. Men hvorfor skulle de snakke med meg så lenge da? Hvorfor henviste dem meg ikke bare videre? Og jeg ringte Kripos noen uker seinere og, når jeg hadde fått meg engelsk mobil, og da sa en som kallte seg 'sjefen for organisert kriminaltiet', at han skulle få en etterforsker til å ringe meg. Men ingen ringte. Og jeg har nå, etter at jeg fikk fasttelefon, pc og bredbåndlinje i England, for jeg har jobbet det meste av tiden etter 2005, og jobbet litt overtid så jeg fikk kjøpt meg pc osv. Men familien min i Norge, Martin Ribsskog osv., de nekter å sende meg klærna mine og vitnemål og viktige papirer, som lå i kofferten min på gården i Løvås, da jeg ble jaget derfra. Men men. Så jeg har klaget til Spesialenheten på Kripos, og det var dette, (mm.),  jeg trengte advokat for, å ta dette videre, siden Spesialenheten avslo klagen. Men ingen har fortalt meg noe om hva som foregår, i det hele tatt, siden dette startet, i 2003, med at jeg overhørte på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'. Så kanskje det er mest hensiktsmessig å ta det derfra, for å være sikker på at vi er på bølgelengde. For det skal vel være åpenhet om slikt i et demokrati som Norge, og det er vel politiets oppgave å fortelle folk om hva som foregår innen organisert kriminalitet/ mafia osv.? Så jeg er kanskje dum hvis jeg forventer meg at jeg skal få rettighetene mine, og at politiet skal fortelle meg hva som foregår? Men det er vel slik det er ment å fungere, er det ikke det, at politiet skal informere folk om hva som foregår? Så jeg vil jeg gjerne klage på at jeg ikke blir informert av politiet om hva som foregår, og jeg vil at dere gjerne ordner opp i dette, slik at jeg får vite hva som foregår. Med hilsen Erik Ribsskog

---

StatCounter: Noen i Hamar ønsker 'godt nyttår, erik ribsskog', på Google. (In Norwegian).

http://www.google.no/search?hl=no&q=godt%20nytt%C3%A5r%2C%20erik%20ribsskog&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=&aq=f&oq=

PS.

Nå kjenner jeg ikke så mange i Hamar.

Untatt han Dagga, Dag Anders Roughseth, fra HiO, ingeniørutdanningen, i 2002-2004.

Men han har jeg jo skrevet en del dritt om på nettet, siden jeg lurte på om det var noe Illuminati-greier, eller lignende, med han.

Så at han ønsker meg godt nyttår, det er vel kanskje litt tvilsomt.

Og jeg var jo i militæret i Elverum, som liksom er nabobyen til Hamar, og kanskje har noe rivaleri med Hamar.

Så jeg har vel ikke akkurat noe nært forhold til Hamar heller.

Jeg husker en gang jeg skulle til Terningmoen, i Elverum, for å jobbe som vaktsoldat, 16. og 17 mai, i 1993.

For å få fri, sånn at jeg kunne være med Rimi Munkelia på Osloløpet, i 1993.

For jeg satt bare alene hjemme på 17. mai, så jeg bytta med Paulsen på laget, fra Kløfta vel.

Men vaktbytte ble ikke godtkjent, men vi dreit i det og bytta vakt likevel.

Så sånn var det.

For det eneste sosiale jeg hadde på den tida nesten, det var med Rimi da, så sånn var det.

Og da, når jeg haika til Elverum fra Hamar, for det var en stund å vente på toget.

Da var det noen lokale folk som skulte stygt på meg, der jeg gikk i permuniformen for å haike til Elverum osv.

Så etter det, så har jeg ikke hatt så bra minner knyttet til Hamar da.

Uten at jeg har vært så særlig mye i byen.

Men jeg får vel ikke dømme alle i Hamar, pga. han Dagga og pga. ungdommene som stod ved togstasjonen i 93 osv.

Så jeg får vel ønske godt nyttår tilbake til Hamar da!

Hvem det nå er som søker på Google sånn at jeg kan se det her på tracking-cookie programmet.

Jeg hadde nok gått ut og tatt en halvliter i Liverpool idag, siden det er nyttårsaften osv.

Men jeg har sliti litt med noe feber osv., i de siste dagene, så jeg får nok heller bli hjemme og prøve å bli kvitt de siste restene av feberen.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Noen skrev kommentar om forholdene nede hos Haldis osv. (In Norwegian).

Pink said...
Kanskje de hadde det så varmt for at de skulle kunne gå rundt nakne uten å fryse. Skrev ikke du en gang at du ringte på for å få tak i faren din eller noe og så åpnet Christell naken i vinduet eller noe?

Sikkert en gigantisk sex-orgie i hele huset der. Og du var ikke invitert fordi du var gutt.

Eller noe sånt, kanskje? Jeg bare gjetter altså, men det høres litt mystisk ut.

31 December 2008 16:54


johncons said...
Nei,

jeg har ikke hørt noe om at de gikk rundt nakne der.

Christell var vel på badet den gangen som jeg banka på eller ringte på, og da var det mørkt på rommet hennes, og hun prøvde å skjule seg, men annet enn det så tror jeg de for det meste hadde klær på seg der, av det jeg har skjønt ihvertfall.

Jeg tror ikke de hadde sex på tvers av generasjonene der nede.

Ihvertfall ikke orgier.

Men Christell tok engang faren min på skulderne, ved en julemiddag, på 90-tallet, som om hun var elskerinna hans, eller hva det skulle bety.

Da fikk jeg litt sjokk.

En kamerat av meg, Glenn Hesler, i Norbyveien på Skjetten, han hadde det sånn at foreldra pleide å sitte i nettoen.

Han likte ikke at jeg dro på besøk der, for foreldra pleide å sitte nakne sa han.

Så der var det sånn, sa han Glenn ihvertfall, men jeg har ikke hørt at det var sånn hos Haldis og dem.

Men når dem hadde fester, så var restene av potetgullet helt ekkelt, dagen etter.

Men da var vi 9-10 år og sånn, og potetgullet var fullt av fuktighet fra festen da.

Det var litt ekkelt, synes jeg nå, men da, så synes vi jo det var artig med potetgull, så da gomla vi vel det ekle potetgullet.

Så hva dem hadde drivi med på festen for å få potetgullet så ekkelt, det vet ikke jeg.

Sexorgier har aldri vært min ting, hvis jeg skulle hatt sex med noen av dem så kunne jeg kanskje hatt sex med Christell i en privat sammenheng.

Siden hun ikke egentlig var søsteren min, men stesøsteren min, eller egentlig bare datteren til Haldis.

Det er det lengste jeg ville ha strukket meg, hvis jeg måtte.

Noen av de andre der nede ville jeg nok ikke hatt sex med, eller hatt sex i samme rom som, eller noe sånt.

Så det er ikke fordi jeg er misunnelig, at jeg skriver om dette.

Jeg ble utsatt for en følelskald mor, uten noe særlig morskjærlighet, til jeg var ni år.

Og så flyttet faren min ned til Haldis.

Jeg hadde nok trengt et par stabile år, etter at jeg flyttet til Bergeråsen, for å komme meg over hvordan det var å bo hos moren min i Larvik, som var litt forstryrret, og jeg tror søsteren min Pia, antagelig har traumer fra oppveksten ennå.

Så det er på det planet at min misnøye med at jeg måtte bo alene på Bergeråsen ligger.

Og ikke noe annet.

Jeg kom ikke i puberteten før i 17 års alderen.

(Antagelig fordi jeg bodde alene, at sånt kanskje tar lenger tid da).

Så sånn sex og sexorgier osv, var nok ikke det som var lengst fremme i bevisstheten min, som 9-10 åring.

Jeg var nok mer uskyldig på den tiden.

Og jeg har fremdeles til gode å være med på eventuelle sex-orgier f.eks.

Jeg synes sex må være noe privat, så sånne ting ville jeg nok heller stått over, hvis jeg hadde kjent folk innenfor slike miljøer som eventuellt hadde bedt kjente med på sånt.

Da tror jeg nok heller jeg ville søkt venner og kjente i andre miljøer.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

31 December 2008 20:00


johncons said...
Jeg kom på mer om dette.

Altså, da jeg var ni år, og flyttet til faren min, så satt jeg hver dag etter skolen, i et halvt eller et års tid, og løste kryssord, og leste Aftenposten og sånn, sammen med farmora mi og farfaren min.

Så jeg fikk roet meg litt da, i de månendene, etter oppveksten min, sammen med moren min.

For moren min var så intens og så hysterisk, så man ble sjokkskadet, er vel det rette ordet, av å bo hos henne.

Så dukket moren min opp, på Sand, i huset til Ågot og Øivind, etter noen måneder kanskje, og sa at jeg ikke fikk lov til å bare sitte å løse kryssord.

Men jeg synes det var kjempefint, for jeg trengte å få litt ro, etter den traumatiske oppveksten hos moren min.

Men moren min sa at jeg måtte begynne å spille fotball, eller noe, og da ordna farfaren min og farmora mi og faren min det sånn da, at jeg begynte å spille fotball på Berger IL.

For mora mi hadde klagd på at jeg bare satt inne som en gammel gubbe og løste kryssord.

Noe sånt.

Men jeg fikk ihvertfall noe av roen tilbake, og oversikten over livet mitt, av å være hos besteforeldrene mine på Sand.

For de var rolige og ansvarlige, og hvis jeg lurte på hva som var normalt, så kunne jeg spørre de da.

For å si det sånn.

Mens mora mi var ikke så normal vel, så hun kunne man ikke spørre om sånn.

Og faren min jobba min jobba mye.

Så jeg skylder besteforeldra mine på Sand at jeg fikk litt struktur i tilværelsen, etter at jeg flytta til Berger i 1979.

Mens søstra mi, hun var ikke på Sand noe særlig.

Og farfaren min fikk hjerneslag, så han var ikke noe sånn ansvarlig person for henne, (han ble upopulær blandt oss barnebarna, men det er mulig at var mest etter at han fikk slag, det er mulig.).

Men søstra mi, hun hadde ikke mye med Ågot å gjøre heller.

Hun flytta ned til Haldis, som 11 åring, eller noe.

Og der var det nok ikke så rolige forhold, som borte på Sand.

Men jeg var ikke nede hos Haldis noe særlig på den tiden, så jeg kan ikke si akkurat hvordan det var.

Men jeg fikk liksom kontrollen og roen, i livet mitt, da jeg flyttet til Berger i 1979, selv om jeg var forbanna på faren min som flytta til Haldis, og var trist fordi jeg bodde alene.

Men søstra mi tror jeg aldri fikk noe særlig ro på seg, på sinnet sitt, hun er så oppfarende osv., noen ganger, men hun er veldig innesluttet.

Hun er sånn, at hvis du sier noe personlig til henne, noe spørsmål, så begynner hun å gråte, og vil ikke snakke med deg.

Så jeg lurer på om sånne ting, som er ved henne, er noe slags traumer fra oppveksten.

At hun er litt sånn sårbar og litt urolig.

Men hun er som sagt vanskelig å komme inn på.

Hun bare begynner å gråte, og vil ikke si noe, hvis det er noe personlig.

Så hun er ikke så lett å skjønne seg på liksom.

Så det er mulig jeg tar feil når det gjelder søsteren min.

Det skal jeg ikke si for sikkert.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

http://johncons-mirror.blogspot.com/2008/12/statcounter-noen-sker-p-arne-mogan.html

Jeg har vært slem mot kongefamilien, men jeg må vel gi ros og, når det er fortjent. Jeg synes nyttårstalen til kongen var bra og tok opp mye aktuellt.

H.M. Kongens nyttårstale 2008
«Intet menneske er en øy - hel og ubeskåren i seg selv».

Dette skrev den engelske dikteren og presten John Donne på 1600-tallet.


Jeg vil bruke årets siste dag til å reflektere over hva som knytter oss mennesker sammen. Vi trenger å minne hverandre om dette - i møte med de globale utfordringene vi står overfor, men også i møte med vår egen hverdag.


I november markerte vi at det er 60 år siden menneskerettighetserklæringen ble vedtatt av FN. Denne erklæringen er vi enige om på tvers av kulturer og landegrenser. Men ser vi nærmere på den, er den kanskje ikke så selvfølgelig - selv i vår demokratiske og trygge del av verden.


«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter», står det.


Hadde vi virkelig tatt dette innover oss, ville verden sett annerledes ut enn den gjør i dag.

Det bekymrer meg at mennesker i vårt eget land fremdeles blir forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge. Vi opplever det i arbeidslivet, på boligmarkedet og i møte med det offentlige.

Heldigvis ser vi samtidig at det over hele landet gjøres viktig arbeid for å bygge ned skillene og bruke den ressursen som vårt kulturelle mangfold er. I mange ungdomsmiljøer har det blitt helt vanlig å være del av en vennegjeng med ungdom fra mange forskjellige land. Vi som er eldre har mye å lære av de yngre og deres naturlige forhold til en multikulturell hverdag.

Vi må alle våge å diskutere dette temaet uten å plassere hverandre i ytterkantene. Vi må ta bryet med å nyansere debatten for å komme videre.


Hadde vi erkjent at alle mennesker er like mye verdt, ville vi heller ikke tålt at noen møtes med nedlatende holdninger på grunn av at de sliter med et rusproblem. En kvinne jeg møtte, sa til meg: «Ingen aner hvor mye det koster å gå oppreist når jeg blir avvist gang på gang. Jeg må minne meg selv om hvem jeg egentlig er - ikke hva de andre ser meg som.»

Det krever sterk rygg å gå med verdighet gjennom krenkelser. Jeg skulle ønske vi sluttet å bruke betegnelsen «samfunnets svakeste». I realiteten er noen av dem de sterkeste blant oss.

Vi er alle ansvarlige for at vi selv og våre medmennesker kan leve verdige liv. Dette ansvaret er ikke noe vi får - det er noe vi tar.


Går vi tilbake til menneskerettighetserklæringen, står det videre: «Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion.»


Mange av oss har fått oppleve det privilegium det er å få gifte seg av kjærlighet. Det er en stor gave - samtidig er det en menneskerett å få ta et av livets viktigste valg på egne vegne. Dessverre er det, på dette området, store forskjeller i verden. Det er viktig å lære om - og forsøke å forstå - hverandres kulturer. Men vi må passe oss for taust å akseptere skadelige tradisjoner som bryter med menneskerettighetene vi har forpliktet oss på.


Enhver har også rett til menings- og ytringsfrihet.


Denne rettigheten er det ikke alltid like lett å unne hverandre. Det enkleste er å forby det vi ikke liker. Men vårt demokrati er nettopp bygget på frihet til å være uenige og mot til å uttrykke det.

Forbud er fryktens våpen. Toleranse er trygghetens.

Vi ser allikevel stadig eksempler på hvor utfordrende ytringsfriheten er. Internett har blitt en arena for åpne debatter og frie uttrykk. Det er en styrke for demokratiet at flere kan, og ønsker, å delta aktivt på denne måten. Men av og til bør vi reflektere over hvordan vi bruker ytringsfriheten. Enkelte opplever å bli uthengt offentlig. Da er det ikke lett å gå ut og møte sine kolleger eller medelever igjen. Heldigvis arbeides det aktivt med å verne enkeltpersoner mot respektløse angrep - og uansvarlige avsendere mot seg selv.


Et samfunn skapes i spennet mellom plikter og rettigheter, mellom ansvar og muligheter.

Ingen av oss kan forvente at andre skal gjøre oss lykkelige uten at vi selv yter noe. De som tror det, vil fort bli skuffet. Det gjelder både i parforhold, mellom venner, i arbeidslivet og i samfunnet. Noen føler de blir hindret fra å ta fullt del i fellesskapet. Å få bidra og ta ansvar gir en livsviktig følelse av verdighet og selvrespekt. Andre misbruker ordninger som er tilrettelagt for dem som trenger det.

Som samfunn må vi gi mulighet til dem som vil - og omsorg og trygghet til dem som ikke kan.


Mange går inn i det nye året med usikkerhet og bekymring. Finanskrisen rammer oss alle. Vi har ennå ikke oversikt over konsekvensene den vil få. Men vi vet allerede at hverdagen - både for privatpersoner og bedrifter - oppleves dramatisk. Tusener av arbeidsplasser går tapt. Hele verdikjeder blir oppløst fordi enkeltleddene svikter. For noen har det gått hardt utover privatøkonomien. Enkelte står i fare for å miste hjemmet sitt - og dermed den trygge rammen som får hverdagen til å henge sammen. Situasjonen vi står oppe i er mer alvorlig enn vi er vant til i dagens Norge. Den vil kreve mye av oss alle i tiden som kommer - både for å holde motet oppe og for å takle omstillinger på mange plan.


I noen deler av verden bidrar den usikre verdensøkonomien til å forverre humanitære kriser. Det er nettopp i en tid hvor vi selv er rammet at vi må prøve å ikke bli oss selv nok. Dessuten er det andre store oppgaver som trenger vår oppmerksomhet og handlekraft samtidig.


Klimaendringene får stadig større betydning. Vi har sett hvordan de påvirker utviklingsarbeidet og kampen mot fattigdom. Ofte snakker vi om at ettertiden vil bedømme vår generasjon ut fra hvordan vi i dag håndterer klimakrisen. Men det er også et annet aspekt: Vi har et ansvar for å ta vare på naturen for dens egen del. Alt av natur- og dyreliv har sin egenverdi i en helhet. Denne helheten kan vi velge om vi vil bryte ned eller verne om.


Både finans- og klimakrisen minner oss om hvor nært vi mennesker er knyttet til hverandre. Det som skjer her hos oss, påvirker dem som lever på andre siden av jorda. Og det som skjer langt borte, angår oss her hjemme.

Som John Donne sier videre i sitt dikt: «Hvert menneskes død forminsker meg, for jeg er innesluttet i menneskeheten».


Også i år har konflikter i ulike deler av verden kommet oss brutalt nær. Tragedien i Kongo kan vi knapt fatte. Titusener av uskyldige blir drept. Mennesker utsettes for, eller tvinges til, handlinger som vil skade dem for livet. Noe som samtidig har gjort dypt inntrykk på meg, er hvordan mennesker som nesten ikke har noen ting hjelper dem som har enda mindre. Jeg leste om en kongolesisk mor på flukt som allerede hadde ni barn hun ikke klarte å mette. Hun så det likevel som sin plikt å ta til seg og beskytte tre fremmede små som hadde mistet foreldrene sine.


Jeg vil i kveld spesielt hilse norske kvinner og menn som driver humanitært arbeid i konfliktområder - og alle som bidrar i arbeidet for fred og stabilitet i Forsvaret og utenrikstjenesten.

Tidligere i år mistet journalist Carsten Thomassen livet i Afghanistan. I sin minnetale sa samboeren hans noe som kan være en påminnelse til oss alle:

«Hold høyden!»

Hun siterte sin avdøde mann som mente dette var første bud for ikke å gå seg vill på fjellturer. De som er vant til å gå i fjellet, vet at dette er en god regel. Men det er også en ledestjerne for å makte å se utover vår egen situasjon i tunge tider.


Dikteren Gabriel Scott har skrevet en bok om fiskeren Markus og hans forhold til alt omkring seg. Der står det blant annet: «Markus bor ikke rart, der er dem som har det langt bedre utvortes.() Men Markus har sitt innvortes, der har han mer enn folk flest. () Der har han gleden, tilliten og håpet, der har han styrke og kraft og lys. Han tar det av fjellet han går på, trekker det til seg fra marken og jorden, kryster det ut av naturen selv».


Jeg tror det er en fare i dag at vi bygger opp altfor stor del av vår identitet rundt prestasjon og synlighet - og at vi bedømmer både oss selv og hverandre ut ifra dette.

Mange opplever at det stilles usunne krav i arbeidslivet. For enkelte fører det til sykdom. Ungdom forteller om forventningspress både fra skolen, hjemmet, fra venner og gjennom forbildene som skapes i media. Vi voksne har et ansvar for å støtte de unge til å bli hele mennesker som tar bevisste valg; som ikke tror verdien ligger i å være flinkest, penest eller mest populær.

I det nye året kan vi rett og slett oppmuntre hverandre til å slappe litt av i forhold til ytre krav.


I 2008 har vi markert at det er 100 år siden Olav H. Hauge ble født. Han sier: «Mang ein manns ulykka kjem av at han vil vera det han ikkje er.»

Hver enkelt av oss er nok som den vi er.


Gjennom årets TV-aksjon, som gikk til Blåkors, møtte jeg mange modige barn som ikke hadde fått være det de var - nemlig barn. Vi ble minnet om dem som tar et så altfor stort og for tidlig ansvar - ved å være omsorgspersoner for sine foreldre. Det er mitt håp at vi må klare å se unge mennesker som har det vondt, og hjelpe dem. På årets siste dag vil jeg si spesielt til de av dere som har det slik: Det er ikke deres skyld at foreldrene deres sliter.


Nyttårsaften er en tid for å minne hverandre om hva vi bygger på og hvor vi vil hen.

Kong Haakons taler til sitt folk under krigen hadde ett klart budskap: Stå samlet som nasjon og arbeid utrettelig for landets frihet og selvstendighet.


I dag består det norske samfunn av mennesker fra mange land og kulturer.

Sammen bygger vi Norge.

Sammen skal vi være et folk som har trygghet til å se det beste i hverandre.

Sammen skal vi kunne leve som hele, feilbarlige mennesker i et raust Norge.


Godt nytt år (©NTB)

http://www.dagbladet.no/2008/12/31/nyheter/kong_harald/nyttarstale/4210337/