Mer fra Facebook

PS.

Her er mer om dette:

Mer fra Norge

I dag, (mandag kveld), så dro jeg, inn til Oslo, (med bussen), for å handle mat.

Og det var en forferdelig opplevelse, (må jeg si).

Her lukter det gateteater og bokstavgjenger og det som værre er, (må jeg si).

Jeg gikk først på Kiwi Waldemar Thranes gate.

Og kassereren der, (en mann i 30 års-alderen vel).

Han ba jeg, om en bærepose.

Likevel spørr han, (når han er ferdig med å slå inn varene), om: 'Pose'.

Så det er ikke troverdig, vil jeg si.

Og det samme på Rema Ila.

Da jeg gikk mot kassene, (cirka klokka 22.45, som er et kvarter, før de stenger).

Så var det kø i to kasser.

Litt rart, at det er så masete, så sent på kvelden, (tenkte jeg).

Så jeg gikk og så litt der.

Og i god tid før de stengte.

Så gikk jeg tilbake til kassene.

Da var det ingen kunder der.

Og jeg måtte bruke hørselen, for å finne ut, hvor det var kasserer.

For de som var der, da det var kø.

Det var han uhølige karen, med svart plastplate, i øreflippen.

(Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen).

Og ei blond 'slugge', (må man vel kalle henne), som stod, i kassa, (mens han 'Plast-plata' satt, i sin kasse).

(Disse satt forresten, ovenfor hverandre, i en slags 'new age dobbelt-kasse').

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Mens jeg stod, mellom disse to 'new age-kassene'.

Så måtte jeg bruke hørselen, for å finne ut, hvor det var ledig kasse.

Men jeg hørte, noen rare lyder, fra 'Plast-plata' sin kasse.

Og la opp varene der.

(For hu blondinna hadde stikki av, (for å si det sånn), da).

Og jeg vet ikke hva, han 'Plast-plata' dreiv med.

(Han gjemte seg, litt i bak-kant, av kassa si, vel.

Noe sånt).

Men 'Plast-plata', ga meg heller ikke pose, (selv om jeg ba om det).

Men han spurte, (som Kiwi-kassereren), om jeg skulle ha pose, (når han var ferdig med å slå inn varene).

Så det var veldig lite troverdig, at både Kiwi-kassereren og Rema-kassererne, skulle gjøre, den samme, idiotiske feilen, (vil jeg si).

Det kjøper jeg ikke, (må jeg innrømme).

Her er det noe 'lurifaks', (vil jeg si).

Jeg holder nasjonen Norge ansvarlig, som har sitti og sett, på bloggen min, og vært ignorante, i ti år.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Og ikke nok med, at 'Plast-plata' ikke ga meg pose, (da jeg ba om det), og spurte om jeg skulle ha pose, da han var ferdig å slå inn varene, (enda jeg bestilte en pose, (noe han bekreftet at han fikk med seg), mens han slo inn varene).

'Plast-plata' sa også: 'Du får ha en fortsatt fin kveld, da'.

(Noe sånt).

Og det ble jo som noe ekkelt, slibrig eller usømmelig, (vil jeg si).

Så da sa jeg ikke noe, (må jeg innrømme).

Dette har jeg skrevet om, på bloggen tidligere, at jeg ikke liker, (at mer eller mindre klamme kasserere, (på Coop Prix), sier: 'Ha en god kveld').

Men nå har de visst begynt med det, på Rema og.

Kanskje 'Plast-plata' eller Tom-gjengen, leser på bloggen min, og prøver å få meg ut av balanse, ved å kødde sånn og sånn, (tenker jeg).

Hvem vet.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Og etter dette, så gikk 'Plast-plata' bortover mot inngangen.

Han spurte ei Rema-blondinne, (muligens hu 'Slugga'), om hu var ferdig med frukta, osv.

(Og han snakka da plutselig trøndersk, vel.

Noe sånt).

Så jeg lurer litt på, om han 'Plast-plata' er han butikk-eieren der, som heter Bjørnar Rød, vel.

(Noe sånt).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Og da jeg tok 23.33-bussen, (som går til Rykkinn), hjem.

Så satt det en fyr, på passasjersetet foran i bussen, (ved siden av sjåføren), la jeg merke til.

Og det var vel sånn, en gang, i forrige uke også, (at det satt en fyr sånn).

(Selv om jeg vel, begge gangene, var en av de første, på bussen.

For jeg gikk på bussen, på Bussterminalen, (hvor bussen starter fra), da).

Men det kan jo ha vær sånn, at han fyren, (som satt foran, like ved sjåføren), hadde glemt, å gå av bussen, (eller noe sånt), og derfor hadde blitt med, tilbake igjen, til Oslo, (en gang til).

(Hva vet jeg).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Her var det, at Tom fra 'Tom-gjengen', jobbet som butikksjef, rundt årtusenskiftet, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 5)

http://e24.no/naeringsliv/rema-1000/varehandelsekspert-temmelig-desperat-med-smaagodtkrig/23635175

Det her er Tom fra Tom-gjengen, forresten

http://www.docstoc.com/docs/105760240/Butikkliste2003Kiwi

Jan-Terje Syvertsen, (som jeg husker som vaktmester, for Rimi-hybelleiligheten, på St. Hanshaugen og som håndverker, fra Rimi sin liste over leverandører vel), han har visst også vært butikksjef, i samme butikk, som Tom, (fra Tom-gjengen), nemlig Kiwi i Waldemar Thranes gate

Min Bok 5 - Kapittel 239: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XII

Glenn Hesler, han bodde jo i samme bofelleskap, (på Ungbo), som søstera mi Pia og meg, på midten av 90-tallet.

Og Glenn Hesler var veldig opptatt av enkelte fotballspillere og hadde 'egne' navn på disse, husker jeg.

Han kalte Jan Åge Fjørtoft, for 'Fjøra', husker jeg.

Og fra rundt årtusen-skiftet, så husker jeg det, at Glenn Hesler kalte fotballspilleren Jan Derek Sørensen, for 'Duste-Derek'.

Men hvor Glenn Hesler fikk disse kallenavnene sine, på fotballspillere fra.

Og hvorfor han var så hatsk mot dem.

Det veit jeg ikke.

Eller, Glenn Hesler hadde jo et kredittkort, fra Lillestrøm fotballklubb.

Så han var vel en del på LSK-kamper, tror jeg.

Men det var aldri jeg.

For jeg holdt jo ikke med Lillestrøm.

Så det var ikke sånn at jeg ble med Glenn Hesler og så på LSK-kamper.

Og det var heller ikke sånn at Glenn Hesler ble med meg, og så på Vålerenga-kamper, under de periodene, som jeg jobba, som tippeansvarlig, i Rimi.

Og hadde kommisjonærkort, da.

(For når man har et sånt kommisjonærkort, så kan man få to gratisbilletter, til alle tippeliga-kampene, i Norge, da).

Men Glenn Hesler dro vel ikke på så mange LSK-fotballkamper, tror jeg.

(Uten at jeg husker det helt nøyaktig).

Men det kan kanskje ha vært sånn.

At Glenn Hesler og onkelen hans, prata mye om fotball.

Når de jobbet sammen, i blikkenslagerfirmaet, som onkelen hans arvet etter Glenn Hesler sin bestefar, (som døde i en fall-ulykke), vel.

Det er mulig at onkelen til Glenn Hesler.

(Altså han onkelen som eier blikkenslagerfirmaet, (Hesler og sønn AS), som Glenn Hesler også jobber i).

Er en slags fanatisk fotballsupporter, da.

Hvem vet.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så Glenn Hesler var mye mer opptatt av norsk fotball, enn meg.

Jeg holdt med Vålerenga.

Men det var liksom ikke på samme måten som Glenn Hesler og 'Tom-gjengen' holdt med Lillestrøm.

Glenn Hesler var hatsk, mot enkelte fotballspillere, som spilte, på rival-lagene, til Lillestrøm.

Og han hadde LSK-kredittkort.

Og Tom-gjengen trykte til og med opp egne LSK t-skjorter, etter at LSK slo Vålerenga.

Så Glenn Hesler og Tom-gjengen, de var fanatiske LSK-supportere da, (må man vel si).

Men jeg var ikke en fanatisk Vålerenga-supporter.

Jeg var ikke med i Klanen, eller noe sånt.

(For å si det sånn).

Og jeg tok ikke norsk fotball så nøye, egentlig.

Jeg var jo fra Larvik og Berger.

Og ingen av disse stedene hadde topplag, i norsk fotball, på den tida, som jeg bodde der.

Men jeg holdt jo med Everton.

Men det var ikke sånn at jeg gikk rundt i Everton-drakt, liksom.

Men jeg samla på Everton-fotballkort, da jeg var sju-åtte år, liksom.

Det var mer den stilen der.

Så jeg var vel ikke noe fanatisk Everton-supporter, vil jeg si.

(Ihvertfall ikke på den her tida).

Selv om jeg fulgte med på kampene.

(Men det var kanskje på grunn av at jeg kjeda meg, da).

Men hvis jeg hadde vokst opp på Romerike, så hadde jeg sikkert holdt med Lillestrøm, jeg og.

For å si det sånn.

Men jeg var jo vokst opp i Vestfold, hvor folk kanskje hadde et litt mer tilbakelent forhold, til fotball, da.

(Ihvertfall på Bergeråsen).

Så denne fotball-fanatismen.

Til Glenn Hesler og Tom-gjengen.

(En fanatisme som man vel også finner hos for eksempel Vålerenga-klanen, må man vel si).

Den var litt fremmed, for meg, da.

Må jeg innrømme.

Så når jeg var med Glenn Hesler og spilte fotball, med Tom-gjengen.

Så var jeg en outsider liksom, da.

Siden jeg var fra Vestfold og ikke fra Romerike, da.

Og når man er fra Vestfold, så tar man det ikke så nøye, om man holder med Vålerenga eller Lillestrøm.

(For å si det sånn).

Men når man så flytter inn til Oslo.

Og blir kjent med folk fra Romerike.

(Siden tremenningen min Øystein Andersen, er fra Lørenskog).

Så blir dette Vålerenga/Lillestrøm-greiene liksom blåst opp, da.

(Iforhold til hvordan det var, da jeg bodde, på Bergeråsen, ihvertfall).

Så dette med denne fotball-fanatismen syntes jeg at ble litt spesielt.

For jeg vet ikke om Tom-gjengen liksom skjønte hvordan det var, å vokse opp i Vestfold.

(På ganske lang avstand, fra både Vålerenga og Lillestrøm, liksom).

Tom-gjengen trodde kanskje at jeg var en like fanatisk Vålerenga-fan, som de selv, var Lillestrøm-fans.

Fordi jeg liksom holdt mer med Vålerenga enn med Lillestrøm, da.

Men sånt er ganske tilfeldig.

Og ikke så høytidelig.

Når man vokser opp i Vestfold, liksom.

(Vil jeg si, ihvertfall).

Men jeg er ikke sikker på om Tom-gjengen forstod dette, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn.

At en gang, som jeg gikk en 'rar' vei hjem, fra Rimi Langhus,  (sommeren 2004).

(Det vil si at jeg gikk av toget på enten Nasjonalteateret eller Skøyen stasjon).

Så skjedde det noe rart, mens jeg gikk, mellom Frogner og Bislett, (husker jeg).

Jeg kunne se det, at en eller annen kar, pekte med et slags 'lasersikte-lys', fra en terrasse, som jeg gikk forbi, på veien, da.

(En fredagskveld var vel det her, tror jeg).

Midt på beste vestkant.

Så det var litt spesielt, husker jeg.

Men det var vel bare en slags 'laser-penn', som man kan peke med, antagelig.

(Sånn at det ser ut som en laserstråle, fra et laser-sikte, da).

Noe sånt.

Så sånn var antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn.

At en gang, under '#blablabla-tida'.

(Som varte fra 1998 til 2004, vel).

Noe sånt.

(Dette her var vel rundt årtusenskiftet, vil jeg tippe på).

Så spurte jeg hu Zera, (altså Linda Wold, fra Halden), på #blablabla.

Om hu ville at jeg skulle sende henne en ny Madonna-mp3, som jeg hadde lasta ned.

(Noe sånt).

Men da sa hu Zera det, at hu ville ikke ha den mp3-en.

For hu Madonna var jo ei 'gammal kjærring', (som hu sa).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 145: Mer fra høsten 2003

Laptoper, de var ganske dyre, i 2003, (husker jeg).

Men jeg fikk en Elkjøp-brosjyre i posten, (må det vel ha vært), og der reklamerte de med en Toshiba-laptop, til 7-8.000, da.

(Noe som var nesten halv pris, av vanlig pris, på laptoper, på den her tiden.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da jeg dro til Elkjøp, på Carl Berner, for å kjøpe denne laptopen, så hadde de den ikke på lager, (husker jeg).

Jeg måtte forhåndsbetale, og hente laptopen, en del uker seinere, (var det vel).

(Noe sånt).

Og når jeg fikk laptopen, så var det en piksel-feil, (nemlig en død piksel, heter det vel), på skjermen, (husker jeg).

Og Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (må det vel ha vært), han sa det, at det ville ikke han ha funnet seg i, da.

(Noe sånt).

Men da jeg gikk for å bytte laptop-en, så fikk jeg ikke ny laptop, siden den piksel-feilen dekket mindre enn en prosent av skjermen da, forklarte de hos Elkjøp.

(Og da hadde man ikke rett til å få ny laptop, hvis det var snakk om pikselfeil på mindre enn en prosent av skjemen, mente han Elkjøp-karen som jeg prata med, da).

Så de som bestemte i Elkjøp, de hadde visst ikke gått på handel og kontor, (sånn som meg), og lært at kunden alltid har rett, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og ikke nok med det.

Etter at tredje semester var godt i gang.

Og jeg hadde installert Linux, (en Red Hat-distro, (som det vel heter), siden han Dagga likte den Linux-versjonen da), på laptop-en, siden Dagga og jeg, hadde et Linux-fag, ved HiO IU, da.

Så virka plutselig ikke laptopen lenger.

Og jeg måtte levere den inn til reparasjon, på Elkjøp, på Carl Berner.

(Midt i tredje semesteret, da.

En laptop som bare var noen få måneder gammel).

Og det tok jo ihvertfall en måned, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Før jeg fikk tilbake den laptopen, fra Elkjøp, da.

Og jeg fikk ikke noe tilbud om låne-PC, (eller noe lignende).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så problemene med Elkjøp og den Toshiba-laptopen, de ødela jo for hele tredje semesteret mitt, på HiO IU, (vil jeg si).

Siden Dagga og jeg, ikke fikk jobbet med Linux, (den ganske lange tida, som den laptopen, var inne til reparasjon), og siden disse problemene med den Toshiba-laptopen gjorde meg stresset og anspent da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dagga og jeg, vi brukte jo min Rimi-leilighet, som en slags datalab, nesten.

Og en gang, (kom jeg på nå), så prata vi også om litteratur, (husker jeg).

(Antagelig fordi at jeg hadde en del paperback-bøker, stående, i de to 'Rimi-reolene' mine, da).

For jeg husker at jeg, (av en eller annen grunn), forklarte Dagga det, at jeg ikke skjønte noe, av de Macht und Rebel-bøkene, til Matias Faldbakken, da.

(For de syntes jeg at bare ble vulgære da, liksom).

'Matias ja', nærmest fnøs Dagga, da.

(Noe sånt).

For det viste seg at Dagga kjente Matias Faldbakken, (men vel ikke likte han, hvis jeg skjønte det riktig), siden de begge var fra Hamar, (og vel vanket i de samme kretsene der), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var jo sånn, at jeg var litt nedfor, etter sommerferien, i 2003.

(Eller ihvertfall litt skuffet).

Siden jeg hadde måttet jobbe så mye, den sommeren, da.

(På Rimi Langhus).

Når jeg egentlig hadde planlagt å ligge på stranda osv., og lese til den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, som Dagga mente at det var mulig å ta, høsten 2003, da.

Men jeg fikk jo som tidligere nevnt et par høye lønninger, (i juli og august), må det vel ha vært.

Etter all denne jobbingen min, på Rimi Langhus, sommeren 2003, da.

Så det var derfor jeg kjøpte meg den Toshiba-laptopen, på Elkjøp, da.

Siden de liksom 'kuleste' studentene, ved HiO IU, (på den her tiden).

De satt med laptoper, i auditoriet, da.

(Istedet for å sitte å kladde, i en blokk, da).

Så jeg følte meg kanskje litt dum, da, (i første og andre semester).

Siden jeg satt der og klussa på noen ark da, og ikke skrev direkte inn i Word, som vel de kule gutta der gjorde, (må man vel si).

Så det var vel mye derfor at jeg ville ha meg laptop da, (for å si det sånn).

Siden det liksom var et slags press, om å være kul, på HiO IU, da.

For da ble jeg liksom en av de kule gutta jeg og da, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når Dagga og jeg, begynte å 'surre', med de Red Hat-Linux CD-ene, til Dagga.

Så hadde jeg lest om noen Linux-kommandoer, på nettet, (eller noe sånt), vel.

(På den stasjonære PC-en min, da).

Så plutselig, så hadde jeg en laptop, som var 'dual bot' da, (som det vel heter).

Nemlig at det var både Linux og Windows, på PC-en, da.

Så når man startet laptopen min, så kunne man trykke på en knapp, da.

Og så startet Linux.

Og hvis man ikke trykket på noen knapp, så starta vel Windows XP da, (mener jeg å huske).

(Noe sånt).

Så var jeg vel kanskje litt morsom jeg og da, tenkte jeg vel.

Siden jeg hadde en sånn ny laptop, som jeg klarte å ha både Windows og Linux på samtidig, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at jeg ikke ville drive å jobbe med Linux, på den stasjonære PC-en min.

(Som var ganske moderne, på den her tiden, (må man vel si).

For jeg hadde jo oppgradert hovedkortet, og kjøpt TV-kort og en del sånt, til den.

For noen av de pengene jeg fikk, etter at moren min døde, da).

Det var det, at jeg var jo op, på #quiz-show.

Og jeg hadde jo også chatte-kanalen #blablabla.

Så hvis jeg skulle ha installert Linux, på den stasjonære PC-en min.

(Som del av det faget, hvor vi lærte om Linux, på ingeniørhøyskolen, da).

Så kunne nok dette lett endt med at jeg hadde fått slettet alle mp3-ene mine, (som jeg hadde på PC-en), for eksempel.

Og jeg forestilte meg også det, at jeg da lett kunne endt opp med en PC, som kanskje ikke hadde den samme funksjonaliteten lenger, da.

(Hvis jeg hadde begynt å 'surre', med Linux, på den stasjonære PC-en min).

For jeg var så vant med å bruke Windows, på den PC-en.

(Etter å ha gått på det Windows NT Server-kurset, hos Global Knowledge Network blant annet, i 1998, da).

Så å drive å 'knote', med å finne irc-program, mp3-program, video-program og drivere osv., til Linux.

Det tror jeg nok at hadde gjort meg veldig stressa, på den her tida, da.

Og jeg hadde jo også studiene mine ved ingeniørhøyskolen og jobb som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, å tenke på.

Og dessuten, så var jeg jo op på #quiz-show og hadde chatte-kanalen #blablabla, da.

Og jeg var også veldig glad i mp3-samlingen min, som jeg hadde brukt opp mange år, på å bygge opp, da.

(Og dette var vel før nesten alle kjente sanger havnet på YouTube, for eksempel.

Og YouTube blir kanskje ikke det samme som mp3, heller.

Når det gjelder lydkvaliteten, osv.

Hva vet jeg.

Og for å høre på YouTube, så må man jo ha en rask internettforbindelse, da.

Og det trenger man jo ikke, for å høre på mp3).

Så jeg ville ikke drive å 'surre' for mye, med min 'kjære' stasjonære PC, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når jeg skriver om mp3-samlingen min.

Så kan jeg jo også ta med om det.

At i 1999, (må det vel ha vært).

(Året etter at jeg hadde gått på det kurset, i Windows NT Server Core Tech, hos Global Knowledge Network, på Skullerud.

Som jeg jo har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Så dukka plutselig Øystein Andersen opp, (under nicket Heihachi), på irc-kanalen #blablabla, som jeg hadde startet, året før da, (må det vel ha vært).

Og dette kom som et slags sjokk på meg, (husker jeg).

For som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i Min Bok 4.

Så dukket jo Øystein Andersen opp, på et slags seremonielt vis, (må man vel si), på Ungbo, i Skansen Terrasse.

For å si fra til meg, (like etter militæret, i 1993), at han ikke ville ha noe mer med å gjøre lenger.

(Uten å oppgi noen grunn for dette, da).

Og det var jo en ting.

Og det taklet jeg såvidt.

Men når han så, fem-seks år senere, plutselig dukket opp, på #blablabla.

På tross av at han i 1993, hadde sagt det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

Nei, da ble jeg litt redd for Øystein Andersen, (må jeg innrømme).

For han viste vel da, at han ikke var mann for sitt ord, liksom.

Så Øystein Andersen, han er vel ikke som en mann, (vil jeg si).

Han er vel mer som en bortskjemt drittunge, (må man vel si).

Noe sånt.

(Hvis jeg ikke tar helt feil av han, da).

Og like etter det, at jeg kicket og bannet Øystein Andersen, fra #blablabla.

(Etter alle disse årene.

Siden jeg ble redd for han, da.

Siden han ikke hadde holdt det han hadde sagt, i 1993, da.

Nemlig at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

Og siden #blablabla jo var min irc-kanal, (må man vel si).

Så ønsket jeg ikke å ha Øystein Andersen der, da.

Siden han skremte meg litt, da.

For å si det sånn.

Så jeg kick-bannet han derfra, da).

Og like etter dette igjen, så skjedde det, at noen slettet cirka halvparten, av mp3-ene mine, fra harddisken, PC-en min.

(Ved å hacke PC-en min, da).

Og disse hackerne, de endret også passordet, på PC-en min, til 'idiot', (eller noe sånt), da.

Men jeg hadde på den her tiden en slags dual-bot, (eller hva det heter igjen), på den stasjonære PC-en min, da.

For jeg hadde jo fått en CD, med Windows NT Server på.

Da jeg tok det kurset, (i nettopp Windows NT Server), hos Global Knowledge Network, i 1998, da.

Og jeg hadde vel også fått en Windows XP-cd, av Magne Winnem, (må det vel ha vært).

Så da den hackeren endret passordet, på mitt ene operativsystem, da.

Så kom jeg meg med en gang på irc igjen, via det andre operastivsystemet, som jeg også hadde installert, på den samme PC-en, da.

Så jeg var på irc hele tida, selv om jeg hadde blitt hacket, da.

Og Glenn Hesler, (som brukte nicket Kazuya, på irc), han fortalte meg det, at passordet, til det hackede operativsystemet mitt, det var 'idiot' da, (eller noe lignende).

Så Glenn Hesler, han var også litt innblandet i den her hackingen, da.

(Må man vel si).

Det var ihvertfall han jeg fikk vite det endrede passordet av.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og etter det her igjen, (seinere i 1999 en gang, må det vel ha vært), så kontaktet forresten Øystein Andersen meg, på message, en gang, (på irc).

Og da ville han at jeg skulle kjøre og møte han, på en veikro, (eller om det var et gatekjøkken), langt inn i Romerike et sted da, (var det vel).

Men det syntes jeg at virka litt utrygt da, (husker jeg).

Så jeg sa det til han, at det turte jeg ikke.

For jeg syntes at Øystein Andersen virka litt ustabil da, (må man vel si).

Siden han først hadde kuttet meg ut, (på en sermoniell måte, må man vel si).

Og så plutselig ønsket å møte meg, på en veikro, ute i 'Huttaheita', seks år seinere, da.

Nei, da virka det litt som at det var noen ugler i mosen, syntes jeg, (må jeg innrømme).

Så jeg gadd ikke å bli med på å møte Øystein Andersen igjen, langt oppi 'bygda', da.

For jeg visste at han kjente mange kriminelle, osv.

For han hadde pleid å nevne det, på den tida, som vi var kamerater, (nemlig på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).

At han hadde masse 'kontakter', da.

(Som han kalte det).

Og jeg hadde ikke noe lyst til å for eksempel plutselig bli bortført, av noen av Øystein Andersen sine kriminelle kontakter, like ved en veikro, langt oppe i Huttaheita, da.

(For å si det sånn).

Så jeg droppa å møte Øystein Andersen igjen, da.

(For det syntes jeg ikke at var verdt risikoen da, må jeg innrømme.

Etter at han kutta meg ut, i 1993, så kunne vel aldri kameratskapet vårt bli som før igjen uansett, mente vel jeg, da.

For Øystein Andersen hadde jo ikke da lenger noe troverdighet, (må man vel si).

Og hvem vi ha en kamerat som ikke har noe troverdighet?

Nei, ikke jeg, ihvertfall.

Så etter denne formelle avskjeden, som Øystein Andersen tok med meg, i 1993.

Så kan det ikke lenger bli noe troverdig kameratskap, mellom Øystein Andersen og meg igjen, mener jeg.

Så det ville bare blitt som noe tull, at Øystein Andersen og jeg, skulle hatt noe mer med hverandre å gjøre, etter denne sermonielle 'begravelsen', som Øystein Andersen foretok, av kameratskapet vårt, i 1993, da.

Mener nå jeg ihvertfall, da).

Og jeg har ikke hatt noe direkte med Øystein Andersen å gjøre, siden han kutta meg ut, (på sermonielt vis, må man vel si), i 1993.

Jeg jobba på TG, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, i 1994.

Men det var etter at Glenn Hesler hadde spurt meg, (og ikke Øystein Andersen), da.

Og jeg har vel også skrevet noen få Facebook-meldinger, til Øystein Andersen, etter at jeg flyktet hit til England, i 2005.

Og Øystein Andersen og jeg, vi har et par ganger begge samtidig vært med 'Tom-gjengen', å spille fotball, (på Ellingsrud), uten å si 'hei' en gang, hvis jeg husker det riktig.

Men det er det, liksom.

Så jeg har ikke vært kamerat, med Øystein Andersen, siden 1993, da.

(For å si det sånn).

Og jeg fikk litt sjokk, må jeg innrømme, da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (i 1999, var det vel).

Og liksom ødela den fine stemningen, som vi hadde der, da.

(For å si det sånn).

Siden Øystein Andersen hadde oppført seg så teatralsk, (må man vel si), da han besøkte meg, på Ungbo, (mens Pia også var der), i 1993, ens ærend for å fortelle meg det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, da.

Noe som liksom satt et støkk i meg, da.

Siden Øystein Andersen oppførte seg så rart, da.

Så derfor reagerte jeg ganske kraftig, (må meg innrømme).

Da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (som jo var min irc-kanal, må man vel si), så mange år etter, at han hadde kutta meg ut, som kamerat, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 134: Mer fra HiO IU

Selv om jeg hadde jobbet i mange år som butikksjef og assisterende butikksjef.

Så var det ikke sånn at jeg pleide å være noe leder, for gruppearbeid osv., på HiO IU.

Blant annet popstjernen Dag Anders Rougseth, var vel en mer autoritær type, enn meg.

Og jeg hadde jo liksom noen slags 'sabbatsår', hvor jeg prøvde å komme meg igjen, etter noen tøffe år, i Rimi.

Så jeg var litt overarbeidet og utbrent, på den her tida, så det var ikke sånn at jeg liksom ville bestemme alt, når vi hadde gruppearbeid, på HiO IU.

Selv om jeg hadde studert datafag tidligere på NHI og også hadde gått datalinja, på Gjerdes videregående i Drammen.

Og også hadde vært butikksjef, mm.

Så ble det ikke sånn at jeg var en slags dominant student, ved HiO IU der.

Det var vel heller motsatt, at jeg satt mest hjemme og bare såvidt klarte å komme meg på skolen, de dagene, som det var gruppe-møter. (I fag som web-prosjekt, systemutvikling og systemadminstrasjon).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Av andre studenter, på bachelor IT, (ved HiO IU), som gikk på det samme årstrinnet, som meg.

Så husker jeg en lav og mørkhåret kar, som het Mikael.

Han spilte basket på Bærums Verk eller Asker Aliens, (eller noe sånt).

Og han jobbet også på McDonalds, (husker jeg).

Og da jeg en gang spurte han, (i kantina, på HiO IU, under noe gruppearbeid vel),  hva Chicken McNuggets var laget av.

Så svarte han bare noe sånt som at det vil du ikke vite, (eller noe lignende vagt), av en eller annen grunn.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Av andre studenter, som gikk det samme årstrinnet som meg, (på bachelor IT).

Så husker jeg ei tynn og spe jente, (muligens med briller), som het Kristin vel, som var fra Groruddalen, (tror jeg).

Dagga, (altså Dag Anders Rougseth), hilste alltid på henne.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men hu var litt sjenert vel, muligens.

Hu sa ihvertfall aldri hei til meg.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også en ganske høy og kraftig kar, med kort, lyst hår.

Han sa en gang at han ville ha alle damer han så, (eller noe sånt).

Og en annen gang så skrøyt han av en foreleser, ved HiO IU, som het Frode Eika Sandnes.

Han sa at Frode Eika Sandnes foreleste på et master-studie, i datakommunikasjon.

Og reagerte på at jeg ikke virka interessert i det studiet, vel.

For jeg syntes at fem års studier ble litt vel mye.

For jeg var jo allerede 32 år gammel, da jeg begynte, ved HiO IU.

Så jeg ville jo da vært 37 år gammel, når jeg var ferdig å studere, hvis jeg skulle tatt en mastergrad.

Og utsiktene så bra ut, for de med bachelor-grad, på den tida, som studiene våre var ment å være ferdig, (det vil si i våren 2005).

Så vi på Bacelor IT, vi lå an til å få en jobb med en begynnerlønn på 300 - 600.000, når vi var ferdige, med studiene våre.

For det var mangel på ingeniører og IT-folk, i Norge, på den her tida, da.

(Noe jeg fulgte med på, i avisene, da).

Men å studere i fem år, til jeg ble 37 år.

Det ble litt lenge, syntes jeg.

Jeg syntes at tre års pause fra jobblivet, var lenge nok, når jeg var i 30-årene, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var litt nysgjerrig på de studentfestene, (med billig øl osv.), som pleide å være, i kantina, på HiO IU, i Cort Adelers gate der.

Men Dag Anders Rougseth, han var ferdig med ungdomstida si, husker jeg at han sa, på den her tida.

Så da gadd jeg ikke å dra på de her studentkroene aleine, liksom.

Men Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han var ofte på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, (siden jeg hadde PC og bredbånd, osv.), og vi kjøpte ofte hver vår ferdigpizza, som vi spiste der, da.

(For jeg kjøpte meg etterhvert et nytt kjøleskap, (med fryser), og også en hybelkomfyr, som jeg satt oppå kjøleskapet, da.

For noen av pengene etter mora mi, må det vel ha vært).

Og Dagga, han var også glad i å spise ute.

Så ihvertfall en gang, så dro han meg med på Maliks, i Ullevållsveien, for å spise burger da, (husker jeg).

Og en annen gang, så ville Dagga på restauranten Schrøder, (heter den vel), i Waldemar Thranes gate, (ovenfor den Kiwi-butikken, hvor Tom fra 'Tom-gjengen' var butikksjef).

En annen gang igjen, så ville Dagga ta en utepils, på et utested, cirka ovenfor restaurant Schrøder der da, (husker jeg).

Og en gang, i en pause fra HiO IU, så dro han Dagga meg med for å spise noe mat, på en kafe, i Vika der.

Og han spurte meg da hva jeg syntes om de høye strømprisene, (som før det her hadde pleid å være lave, i Norge), husker jeg.

Og da svarte jeg vel ikke så mye.

For strømmen var inkludert, i husleia mi, i Rimi-bygget.

Og sånn var det på Ungbo og.

Så jeg sleit ikke så mye med strømregninger, på den tida jeg bodde i Norge, (for å si det sånn).

I Rimi-bygget så pleide jeg å ha terrassedøra åpen og varmovnen på samtidig, vel.

For å få frisk luft, uten å fryse, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dagga han prata også om at han kjente en kar, som jobba som Java-programmerer, i London.

Og Dagga 'babla' også om at han ville at vi to skulle starte vårt eget datakonsulent-firma, etter at studiene våre var ferdige.

Dette lot jeg bli hengende litt i lufta.

For en av grunnene, til at jeg begynte å studere.

Det var fordi at Axel, noen år før det her, (mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).

Hadde spurt meg om jeg ikke kunne få meg en jobb, med 600 - 700.000 i årslønn.

(Mens han var stressa, (eller i sjokk), på grunn av et eller annet, vel).

Og dette tok jeg som en utfordring, (omtrent som da jeg fant ut at jeg ville bli assisterende butikksjef eller butikksjef, i Rimi).

Og sa at det kunne jeg vel prøve på.

For jeg hadde vel ikke noen spesielle mål, på den her tida.

(For jeg hadde jo da nettopp klart målet mitt, om å bli butikksjef, liksom).

Men hvorfor Axel spurte om det her, det veit jeg ikke.

Men jeg så ikke for meg det, at jeg kunne få så høy lønn, i Rimi.

(Etter at jeg først ikke ble satt opp i lønn, da jeg begynte som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000.

Enda jeg da gikk fra en liten Rimi-butikk til en stor Rimi-butikk.

Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

Men med en bachelor IT-grad, ved siden av at jeg jo hadde jobbet, som butikksjef.

(Og den ledererfaringen, som jeg hadde derfra).

Så så jeg for meg det, at jeg burde ha gode muligheter til å få meg en jobb, som leder, i et datafirma, for eksempel.

Så det var også litt dette jeg hadde i bakhodet, da jeg valgte å begynne å studere igjen, etter at jeg skjønte at jeg nok aldri kom til å få 600 - 700.000, i årslønn, i Rimi.

(Etter problemene på Rimi Kalbakken, osv).

Og Dagga han hadde jo som et slags motto, at han skulle få seg en bachelor-grad i IT, uten å lære seg programmering.

Så jeg forestilte meg vel det, at å jobbe i et datafirma, sammen med Dagga.

Det ville blitt omtrent som da vi to jobbet sammen med det eiendomsmegler-programmet, i faget Programutvikling, våren 2003.

Nemlig at jeg satt foran PC-en i ukesvis, og programmerte hele datasystemet.

Mens Dagga hjalp til litt den siste dagen med å levere programmet på HiO IU, osv.

Så jeg var litt redd for at jeg ville ha blitt litt som en slags slave, (for Dagga da), hvis vi to hadde begynt å jobbe sammen, etter endt studier.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Vika, (hvor ingeniørhøyskolen lå, i Cort Adelers gate der).

Den bydelen lå like ved Frogner.

Og Frogner igjen lå like ved Homansbyen.

Og Homansbyen lå like ved Bislett.

Og Bislett lå like ved St. Hanshaugen.

Så noen ganger, når jeg skulle hjem, fra HiO IU.

Så var det sånn at jeg like gjerne gikk hjem.

(En gåtur på et drøyt kvarter, vel).

Som at jeg tok 21-bussen, da.

(Som var litt trang og 'svett', vel.

Må man vel si).

Og nå jeg da gikk, hjem fra ingeniørhøyskolen.

Så krysset jeg jo Hegdehaugsveien.

Og Ragnhild fra Sørlandet, hu hadde jo fortalt meg det, (mens vi dansa, må det vel ha vært), på Rimi-julebordet, i LO-bygget, på Youngstorget, (et drøyt halvår før jeg begynte å studere, på HiO IU), at hu jobba på Rimi Hegdehaugsveien.

(Heter vel den butikken.

En butikk som forresten var en av de første søndagsåpne Rimi-butikkene.

Fra tida før 'Brustad-bua', vel.

Så jeg kjente den butikken ganske bra.

For jeg pleide å handle der noen ganger, på søndagene, på rundt den tida som jeg hadde HiAce-en, husker jeg.

Det vil si fra 1996 til 1997, da).

Så en ettermiddag, etter skolen.

Da jeg gikk hjem, til St. Hanshaugen.

Så gikk jeg innom Rimi Hegdehaugsveien der.

Og spurte etter hu Ragnhild fra Sørlandet.

Men hu var ikke på jobb den dagen, da.

Men jeg ba en kar som satt i kassa der, om å hilse henne, fra den tidligere sjefen hennes, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi få se.

PS.

En gang som jeg tok 21-bussen, til HiO IU, (en morgen eller formiddag), forresten.

Så mener jeg at jeg så popstjernen Bertine Zetlitz, sittende på en trendy cafe, på Frogner, fra vinduet på 21-bussen, da.

(Hvis jeg ikke så syner, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min Bok 5 - Kapittel 133: Enda mer fra Rimi Bjørndal

Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.

Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.

Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).

Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).

For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.

Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.

Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.

Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande 'business and pleasure', så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.

Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.

(Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med 'hakk i hue', skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med 'Tom-gjengen', den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.

Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.

Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.

De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.

Så det var 'rotter' da, mente hu Songül.

For det var et hull i veggen der.

Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.

Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.

Lome var nabo med Songül, på Holmlia.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.

Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).

(For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).

Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville 'inn i hodet hennes'.

Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.

Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.

For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine 'undersotter', da.

For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, 'utafor sammenhengen' da, (må man vel si).

Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.

Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.

Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).

At: 'Er det slavejobb?'.

(Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).

Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.

Hu jobba mye i posten, (husker jeg).

Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.

Så sa han hei, til hu Fiza, da.

Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.

For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.

(Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.

Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).

Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

(Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.

For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).

Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.

Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.

Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.

(I tilfelle det var noe der, kanskje).

Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).

Så da bare lukka jeg igjen døra, da.

For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.

Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.

Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.

Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.

Men hu svarte da bare: 'Har du hørt om å skrike, eller?'.

Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).

Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.

Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.

Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.

For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.

Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.

Det var vel kanskje litt rart.

Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.

(For hva skulle de der, liksom).

Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.

Det er mulig.

Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.

Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.

(For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).

Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.

Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.

Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.

(For dette var ikke klart for meg, da).

Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.

(Noe sånt).

Så jeg var stressa, da det her skjedde.

Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.

Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.

Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.

Det veit jeg ikke.

Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).

(Vil jeg tippe på, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.

Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

(Av en eller annen grunn).

Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.

Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.

Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.

Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.

(Hvis man hadde en mening om ditt og datt).

Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.

Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.

(Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.

Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.

For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.

For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.

Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.

Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.

For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.

Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).

Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.

Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).

Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).

Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt 'gem', mot de ansatte der, da.

For å liksom roe ned 'ståa', i den butikken, da.

Og det syntes jeg at var greit.

For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.

Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.

Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.

Så slo jeg til på det, da.

For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.

For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.

Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.

For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.

Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.

Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.

Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.

Så fra våren 2003.

Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.

Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.

Noe som var litt slitsomt.

For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.

Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.

Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.

Og så det, at det i 'rote-skuffen' min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.

Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).

Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.

Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).

(Noe jeg ikke likte da.

Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.

Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Altså, må man like noe, for å selge det?

Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?

Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?

Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?

Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.

Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.

Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).

Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.

Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var også forresten, høsten 2003.

At jeg hadde jobbet så mye, som en slags 'sommer-butikksjef', (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.

(Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.

Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.

Siden det var 'mangelvare', på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).

Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).

Høsten 2003, da.

Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.

Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.

Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.

Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.

Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het 'Red Hat', da.

(Husker jeg).

Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.

For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).

(Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).

Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.

Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.

Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.

Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).

For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.

Men det er jo bare tull og tøys.

For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.

Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.

Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.

En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.

Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.

Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.

Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.

Så når jeg tenker tilbake på den her tida.

Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.

Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.

Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.

Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.

Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).

At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.

(For å si det sånn).

Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).

Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.

(Nemlig skoleåret 1988/89).

Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).

Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.

Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.

For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).

Så dette 'helvetespredikant-greiene', til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.

For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min Bok 5 - Kapittel 95: Bedriftsfotball med IT-Akademiet

Det var også sånn, på den tida, som jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

(Med andre ord høsten 2000).

At jeg hadde blitt forespurt, av Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående), om jeg kunne bli med å spille fotball, med IT-Akademiet, (hvor Magne Winnem jobbet som foreleser, på den her tida), siden de hadde for få spillere, til å stille lag.

Og jeg fikk så med Glenn Hesler, (som jeg chatta med, på #blablabla, på den her tida).

Og jeg fikk drakt nummer 10, (var det vel), på IT-Akademiet sitt bedriftslag, da.

(Som spilte med blå drakter, da).

Av Espen Tokerud, som var en slags kombinert lagleder og kaptein, på dette laget, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at på tida etter at jeg begynte på Rimi Kalbakken.

Såvidt orka å dra meg til en fotballkamp, med IT-Akademiet, som var i Vollsløkka-hallen, (heter den vel).

Fordi at jeg var så preget, av de tøffe lønnsforhandlingene osv., på Rimi Kalbakken, da.

Og at distriktsjef Anne Neteland, frøys meg ut, allerede før jeg begynte å jobbe i hennes distrikt, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg mener å huske det, at da jeg skulle til eller fra en kamp, med IT-akademiet.

(På den her tida).

At Glenn Hesler, stod over gata for Rimi-bygget, og at en gjeng prøvde å overtale han, (de liksom nesten tryglet han da), til å svike meg, (eller noe sånt).

(Noe sånt).

Selv om jeg var nesten i sjokk, på den her tida..

På grunn av den tøffe tiden, da jeg ble fryst ut, av distriktsjef Anne Neteland, da.

(Samtidig med at jeg var ny i jobben, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg fikk en straffe en gang, for IT-Akademiet, i Vollsløkka-hallen.

(På den her tida).

Siden en keeper gikk mot ballen, med knottene først, (må det vel ha vært).

(Da jeg var alene med keeper, da).

'Det der kan du ikke gjøre', sa ihvertfall dommeren, (til keeperen da), husker jeg.

Men så brant Espen Tokerud straffa, da.

(Så han vil kanskje ikke ha noe med meg å gjøre nå.

For han spurte ikke om det var greit engang, at han tok straffa.

Noe som kanskje andre ville ha gjort, siden det vel var ganske klart, at jeg liksom skaffet straffesparket, da.

Så Espen Tokerud er kanskje flau for at han brant straffa ennå.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.

(Må det vel ha vært).

Så skjedde det en rar episode, mens Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, med 'Tom-gjengen', ved Åråsen.

Glenn Hesler og jeg, vi pleide på den her tiden, å kjøre hver vår bil, til treningene med Tom-gjengen, da.

Glenn Hesler kjørte sin blå Volvo 240, (var det vel).

(Som han hadde arvet, etter farfaren sin, vel).

Og jeg kjørte Sierra-en min, da.

Og etter treningene, med Tom-gjengen og de.

Så pleide Glenn Hesler å dra meg med, (på den her tida, men ikke den første tida, som vi trente med Tom-gjengen, ved Åråsen), til et gatekjøkken, i Lillestrøm.

Hvor vi pleide å sitte og spise burgere, etter treninga.

Og på det gatekjøkkenet, så jobba det noen unge damer, som Glenn Hesler kommenterte om at var fine, da.

(Noe sånt).

Men da husker jeg at jeg overhørte det, at noen eldre karer, som eide gatekjøkkenet, (eller noe).

At de kommenterte, fra tippe-delen av gatekjøkkenet, (var det vel).

At Glenn Hesler og jeg, (som begge var i slutten av 20-årene, på den her tida), var for gamle, til å se på disse Lillestrøm-frøknene, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den episoden, som jeg skrev om, litt ovenfor.

Det var at Thorstein aka. 'Dalsim'.

(Nemlig Tom sin kjempe av en kamerat).

Han hadde en fetter, (eller om det var en lillebror).

(En liten tass nærmest, med lyst hår).

Som var med på treninga.

Og han hadde visst sparket Glenn Hesler, i hans ankel, som var skadet, etter den mopedulykken hans, ved Olavsgård der, (var det vel), på slutten av 80-tallet, vel.

Og Glenn Hesler ble rasende, da.

Og begynte nesten å slåss mot han lille tassen da, (eller noe).

Og da dukket kjempet Thorstein opp der.

(For å hjelpe sin vesle fetter, da).

Og da måtte jeg nesten hjelpe Glenn Hesler.

Så jeg gikk bort til kamphanene, jeg og.

Men det ble ingen slåsskamp, da.

Og det var jeg glad for, for Thorstein, han var vel cirka to meter høy, og veide nok mellom 120 og 150 kilo, et sted.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn Hesler, han hadde også arvet en hund, etter sin farfar, (han som døde i den fallulykken, mens han jobbet i slektsfirmaet, nemlig Hesler & Søn, som er et blikkenslager-firma).

Og hunden den var bindt fast et sted, like ved fotballbanen, vel.

Og da vi gikk mot bilene våre, etter treninga.

Så var jeg vel litt i sjokk enda, etter å nesten ha måttet slåss, med en kjempe.

Så da jeg så ei ungjente, som så på treninga vår.

Som hadde på seg Kenny fra South Park t-skjorte.

Så tulla jeg med Glenn Hesler og sa at bikkja hans burde gå bort dit, da.

For vi på #blablabla, vi var South Park-fans, da.

For Tosh, han sendte de nyeste South Park-episodene, til alle, på irc, da.

Og jeg hadde kjøpt Mpeg-kort, til PC-en, etter at mora mi døde.

Og hadde også etterhvert kjøpt meg et ok skjermkort, fra en på nettet, for 500 kroner, vel.

Så jeg kunne se South Park-episoder, på TV-en min da, på den her tida.

(Fra PC-en).

Så jeg syntes vel at den t-skjorta, til hu ungjenta var kul, da.

Og tenkte meg vel ikke så mye om.

Så derfor så ble det litt feil, da.

For da mente nok Tom-gjengen at jeg var rar.

For de hadde kanskje ikke hørt om South Park, da.

Det er mulig.

Og jeg var så stressa, etter den 'nesten-slåsskampen', da.

Så jeg bare sa noe vel.

Men da ble jeg kanskje seende dum ut, da.

Siden hu ungjenta, som hadde på seg den South Park t-skjorta, nok bare var en fjortiss, eller noe, da.

Men jeg bare fleipa litt, da.

Dette var jo bare tull, fra min side.

For å liksom prøve å finne på noe annet å tenke på kanskje, enn den slåssinga, da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Glenn Hesler, han ville ikke forklare, hvorfor han nesten hadde begynte å slåss, med fetteren til han kjempen Thorstein, da.

Og etter det her, så ville ikke Glenn Hesler spille fotball, med Tom-gjengen, lenger.

Og det var Glenn Hesler som var fra Skedsmo, og som kjente Tom-gjengen, da.

Så da kunne jeg nesten ikke dra dit aleine, (bak ryggen på Glenn Hesler), syntes jeg.

Så etter det her, så begynte Glenn Hesler å istedet dra meg med.

For å trene fotball, sammen med et bedriftslag, som trente i Fjellhamar-hallen, (ute i Lørenskog), husker jeg.

Men hva som var navnet på det laget igjen, det husker jeg ikke.

Men jeg husker at jeg var med på 3-4 treninger med dem, i Fjellhamar-hallen, da.

Og at jeg spilte en omgang for dem, (i en bedriftsfotballkamp), som keeper, på en treningsbane, like ved der vi pleide å trene med Tom-Gjengen, (i årene før det her), ved Åråsen, da.

Og da fikk jeg skryt for at jeg spilte bra som keeper da, husker jeg.

Men forsvaret deres var bra, da.

Men jeg klarte å bokse et hardt skudd, som hadde gått inn i mål.

Og jeg stod rett plassert, til å redde et skudd, fra sida.

Og jeg reddet et klønete tilbakespill, fra Glenn Hesler.

Ved å chippe ballen, over en angriper, og tilbake til Glenn Hesler, da.

Som det nesten virka som at hadde prøvd å få meg til å ta ballen med hendene.

Siden dette var lov for keepere, i gamle dager.

(Å plukke opp tilbakespill, med hendene).

Men jeg hadde sett en del fotball, på TV, så jeg visste at reglene for tilbakespill, til keeper, hadde forandret seg.

Og jeg syntes også at han angriperen spilte farlig, da.

For han kom vel liksom med knottene mot meg, syntes jeg.

(Noe sånt).

Så jeg kalte han vel for 'idiot', (eller noe sånt), tror jeg.

(Noe sånt).

I kampens hete der liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg slapp inn et mål, fordi jeg ikke klarte å slenge meg, da.

Det var jeg nok for gammel til, tror jeg.

Og i andre omgang, så hadde jeg ikke lyst til å spille keeper mer.

(For avtalen var at jeg skulle spille en omgang som keeper, og så være utespiller i andre omgang, da).

For jeg trivdes best som utespiller, da.

Og hadde lite erfaring med å stå i mål, fra trening, osv.

Men da måtte jeg sitte på benken, i hele andre omgang, husker jeg.

Kanskje fordi at jeg ikke hadde fotballsko.

(For jeg spilte med joggesko).

Men jeg syntes ihvertfall at det var dårlig da, at jeg ikke fikk spille ute på banen, i det hele tatt, (husker jeg).

I den kampen, hvor jeg spilte, for det her Skedsmo-laget.

Så etter den her kampen, så ble det vel sånn, at jeg ikke gadd å spille på det her laget mer.

(Hverken når det gjaldt treninger eller kamper, da).

Så det var bare en kort stund, at jeg spilte på det her bedriftslaget, ute i Romerike, da.

Og jeg fikk vel aldri engang vite navnet på firmaet jeg spilte for, tror jeg.

Av Glenn Hesler, da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, at grunnen til at assistent Kjetil Prestegarden, (på Rimi Kalbakken), begynte å nevne det, at han hadde spilt på kretslaget, (eller noe sånt), i sine yngre dager.

(Enda han var jo ikke gammel, på den her tida.

Han var jo født i 1979, så han var vel bare 21 år gammel.

Men han var vel kanskje en litt strebete type, da.

(Som Magne Winnem mente at Elisabeth Falkenberg og jeg var, da jeg jobba som assitent, på Rimi Nylænde).

Siden Kjetil Prestegarden liksom ofret alle sine fritidsaktiviteter, for Rimi, da.

Det gjorde ikke jeg.

For jeg mente at det var viktig å liksom å ha litt balanse, i livet.

For at jeg skulle klare å komme meg gjennom den til tider stressende og kjedelige jobben, på Rimi.

Så måtte jeg liksom ha noe artig, å drive med, på fritida, da.

Så det fantes kanskje større 'strebere' enn meg, i Rimi.

Så Magne Winnem, han bomma kanskje litt da, når han kalte meg for streber.

For det var aldri sånn at jeg kutta ut alt av fritidsaktiviteter, for å kun jobbe i Rimi, da.

Da hadde jeg nok fungert dårligere og dårliger, tror jeg).

Det var fordi at jeg nevnte det, en dag, på jobb der, (må det vel ha vært), at jeg måtte dra hjem klokka da og da, fordi at jeg skulle spille fotballkamp, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, at etter at jeg begynte som ny butikksjef, på Rimi Langhus, i mai år 2001.

Så fikk jeg etterhvert låseansvarlig Kjetil Furuseth der, til å bli med, å spille fotball, med IT-Akademiet.

Og han fikk da låne den blå Gant tenniskjorta, (av meg), siden han trengte en blå skjorte, å spille kamp i, da.

Og det var den tennisskjorta, som søstera mi hadde lånt av meg, året før, da vi var på bryllup i Geilo, (sommeren år 2000).

(Da hu ikke hadde klart å ta med seg klær, opp dit.

Av en eller annen grunn).

Det var den tennisskjorta, som Tom Bråten fra Berger, hadde hatt henda sine på, da.

(Den fredagskvelden, i Hallingdal der, da han flørta så mye, med søstera mi.

Og 'babla' om at Keiko var en hval, osv.

Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Så den tennisskjorta, den likte ikke jeg å bruke, da.

(Siden jeg syntes det ble litt svett, liksom.

Å gå med den samme t-skjorta, som søstera mi hadde gått med, da).

Så den lå bare i en 'alt-mulig-hylle' liksom, nederst i kjøkkenskapet mitt, da.

(Selv om jeg hadde vaska den, da).

Og den tennisskjorta, den lurer jeg på om Kjetil Furuseth, (som forresten kjente butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken, forresten), fikk lov til å beholde, av meg, etter kampen.

Jeg husker ihvertfall at han sa at den tennisskjorta, så ut som en italiensk fotballskjorte, (eller noe sånt), husker jeg.

Og jeg måtte møte han Kjetil Furuseth, i rundkjøringa, på Bislett da, før kampen.

For det var det eneste stedet i Oslo, som han visste hvor var, omtrent.

(Noe sånt).

Og jeg dro også på Ski Storsenter, og kjøpte meg fotballsko, like etter at jeg hadde begynt å jobbe som butikksjef, på Rimi Langhus, (husker jeg).

Og der kjøpte jeg et par Lotto fotballsko.

Som var bra for beina mine, siden de hadde luftsåle.

Men de hadde ikke min størrelse, så jeg klarte å kjøpte et par som var litt for små, da.

Siden jeg var litt stresset, på den her tida.

(Så etterhvert så måtte jeg kjøpe meg enda et par fotballsko.

Og begge disse parene, de kosta cirka 1000 kroner pr. par, da.

Siden jeg ville ha luftsåle, siden at jeg hadde hatt en kneskade, da).

Men det merket, (Lotto), er veldig bra, da.

Og en gang, på trening, med IT-Akademiet, på Vollsløkka.

Så fikk jeg til et veldig bra skudd, som var hardt, og som også hadde kjempemye skru, (med de her Lotto-fotballskoa, da).

Etter at jeg fikk ballen trillende mot meg, etter en corner, (eller noe), for vårt lag, da.

Men jeg skøyt like over tverrliggeren, da.

For det var noen folk mellom meg og målet, da.

Så det ble ikke mål, da.

Selv om ballen skrudde som nesten 90 grader, da den nærmet seg målet.

Og fløy nesten parallelt med tverrliggeren, husker jeg.

(Like over tverrliggeren, da).

Og fotballen fløy også kjemperaskt, da.

Så den fotballen kunne kanskje minne litt om en ufo, (eller noe), under det her skuddet mitt, da.

For det var et slags skru-belegg, på sida, av de her fotballskoa, da.

Og jeg fikk timet skuddet ganske riktig, vel.

Jeg liksom presset ballen litt ned, samtidig mens at jeg skrudde skuddet veldig, med siden av fotballskoen.

(Så ballen fikk vel en slags dobbel skru, tror jeg.

Den skrudde litt nedover og veldig til høyre, samtidig vel.

Samtidig som at det først var veldig underskru, (eller noe). til siden.

Sånn at ballen først fløy rett fram, og så plutselig skrudde nesten skarpt til høyre, da.

Og det var også et hardt skudd.

Så dette skjedde rimelig raskt, da.

Men jeg hadde jo fått ballen rullende rett mot meg.

Sånn at jeg fikk litt tid, til å forberede skuddet mitt, da.

Og da sa det vel omtrent 'pang'.

Hvis jeg har lov til å si det, om mitt eget skudd, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 68: Julebordet 1999

Julebordet 1999, det var på et sted som het Månefisken, ved Akerselva, på Øvre Grunerløkka, i Oslo sentrum.

Det var det samme denne gangen, som de fleste av årene før.

(Med unntak av julebordet 1997, med Rimi Bjørndal, som jeg jo arrangerte.

Etter at butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, hadde bedt meg om dette).

Nemlig at en 'haug' av Rimi-butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.

Og vår butikk hadde vel da fått en faks om dette, (eller noe sånt).

Og sendte vel tilbake om at vi heiv oss med på det her julebordet, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det skjedde en del rare ting på det her julebordet, husker jeg.

Jan Henrik var med, husker jeg.

Selv om han vel var i militæret da.

Og min nabo i Rimi-bygget.

Nemlig negerdama Sophia, (butikksjef på Rimi Skullerud), var også der, husker jeg.

(Det var jo henne som min fetter Ove hadde vært inne på besøk hos, ved å hoppe over til hennes terrasse, fra min terrasse, en tid før det her, da).

Jeg husker at jeg stod og prata med negerdama Sophia mens noe veldig rart hendte.

For Jan Henrik begynte plutselig å løfte opp ei blond kassadame, (må hu vel ha vært), fra Rimi Skullerud, (husker jeg).

Mens Sophia sa til meg at min medarbeider løftet på en av hennes medarbeidere.

Og jeg prøvde etter den her episoden å prate til Jan Henrik og spørre han om hvorfor han gjorde det her.

Men jeg klarte ikke å få noe ordentlig svar fra han, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at David Hjort.

(Som var omtrent den eneste medarbeideren fra sin butikk der.

Som enten var Rimi Ljabru eller Rimi Karlsrud, vel).

Han ba dama si, (og min kollega), Linn Korneliussen, om å sitte ved siden av meg, ved middagsbordet, der.

(Av en eller annen grunn).

Og da var det sånn, at hu Linn satt på min høyre side, da.

Mens på min venstre side, (litt unna, men likevel), så satt hu Sema, fra Rimi Bjørndal, (eller hvor hu jobba på den her tida), husker jeg.

Og hu hadde visst blitt gift, hørte jeg at praten gikk i, ved nabobordet, da.

(Hvis jeg hørte riktig, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det hadde også vært en episode, sommeren 1999, husker jeg.

Da jeg kjørte fra Rimi Nylænde til Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, av noe slag.

For da sa hu Merete fra Follo til meg det, (husker jeg).

At Sema var i Tyrkia for å bli gift, (eller noe).

Så hu Merete fra Follo mente at jeg burde kontakte hu Sema da, (skjønte jeg).

'Nå burde du slå til', eller noe, sa hu Merete fra Follo, da.

Og jeg skjønte ikke helt hva hu Merete mente.

Men jeg hadde mobilnummeret til Sema på mobilen, da.

For da jeg jobba på Rimi Bjørndal så var det en gang snakk om at Sema og han pakistaneren med hakk i panna, skulle bli med meg, å spille fotball, sammen med 'Tom-gjengen', en søndag.

Noe som ikke ble noe av likevel, (av en eller annen grunn), da.

Men jeg tenkte at jeg fikk vel sende en tekstmelding ihvertfall, til hu Sema, da.

Siden hu Merete fra Follo mente at jeg burde gjøre det, da.

Men jeg skrev bare en veldig kort tekstmelding da, (nemlig 'går bra?').

For jeg ville liksom ikke blande meg for mye heller, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Irene Ottesen, (som jobba mye som leder, på Rimi Mortensrud, på den her tida vel), var på det her julebordet, da.

Og Irene Ottesen, hu ba meg, (som var litt brisen etter å ha drukket noen øl).

Om å få tak i drosje, til noen muslimske dame-kolleger, av henne, fra Rimi Mortensrud, da.

Så jeg måtte jo begynne å ringe, fra min mobil, for å få tak i drosje, til de her muslimske damene, som måtte tidlig hjem, da.

(Av en eller annen grunn.

For dette her var jo ikke mitt ansvar egentlig.

Jeg har jo ikke jobbet så mye som en eneste vakt, på Rimi Mortensrud.

Selv om jeg har vært på et butikksjef-møte der seinere.

Mens jeg jobba som butikksjef på Rimi Langhus, (fra 2001).

Som min daværende distriktsjef, (nemlig Anne-Katrine Skodvin), arrangerte).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn at Benny sin lillesøster Henriette, oppførte seg litt rart, på det her julebordet, (husker jeg).

For hu trykte plutselig på magen min, med en finger.

(Foran hele Rimi Nylænde-gjengen, omtrent).

Og sa det, at jeg var sur på henne.

Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

For hu Henriette var fortsatt bare 17 år, vel.

Og det hadde skjedd en rar episode, rundt henne, på jobben, noen uker før det her, da.

Det som skjedde var at Henriette ble stoppet i en vekter-kontroll, når kveldskiftet gikk ut personalutgangen, etter å ha telt kassene, (etter stengetid).

For en vekter ville se i sekken til Henriette, da.

Og der lå det en six-pack med 0.5 liter Ringnes-pils, som hu ikke hadde kvittering for, da.

Og da foreldrene til Henriette kom kjørende, midt i denne kontrollen, for å hente Henriette.

Så bare kjørte de med en gang videre, når de så det, at dattera deres ble stoppet, av de vekterne, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og denne six-packen til Henriette, den diskuterte Lars Boye i sikkerhetsavdelingen og jeg angående, da.

For Henriette hadde fortalt Lars Boye at hu hadde hatt med den six-packen på jobben, da.

For hu hadde kjøpt den et annet sted da, (sa hu).

(Noe sånt).

Men det stod en halvpall med sånne Ringnes six-packer, nede på lageret, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).

Så jeg spurte Lars Boye, om han kunne kontakte Ringnes, og spørre dem, om det var mulig å se på noe produksjonsnummer, (eller noe sånt), om den six-packen til Henriette, var fra Rimi Nylænde sin halvpall, da.

Men Ringnes hadde visst sagt det, at dette ikke var mulig å finne ut da, sa Lars Boye.

(Noe som jeg lurte på om egentlig var jug fra Lars Boye, (for å være ærlig)).

Så Henriette fikk lov å fortsette å jobbe på Rimi Nylænde, da.

Av Lars Boye.

Siden han var sikkerhetsansvarlig, så ble det sånn, at han liksom bestemte det, da.

Så det var vel antagelig på grunn av den six pack-episoden at Henriette trodde at jeg var sint på henne.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

For jeg trodde nok innerst inne at den six-packen til Henriette var fra den halvpallen som stod nede på lageret, på Rimi Nylænde.

For hu Henriette pleide alltid å sitte på spiserommet, og ta seg en røyk, før hu begynte på vakta si, da.

Det huska jeg godt.

For jeg tok opp det på et personalmøte, (eller om det var en varetelling), at de som jobba bare fire timer, ikke trengte å bruke det pauserommet, da.

(Noe sånt).

Så derfor spurte jeg Henriette om hva hu gjorde på pauserommet, en gang, etter at vi hadde blitt enige om å ikke bruke det rommet, annet enn hvis man hadde en halvtime spisepause, da.

Og da sa hu Henriette at hu likte å sitte der, og ha ta seg en røyk, før hu begynte på jobb, da.

Men det hadde hu ikke sagt, da jeg sa det, at det pauserommet bare var for de som hadde en halvtime spisepause.

Men jeg visste ikke hva jeg skulle svare, når Henriette sa at hu likte å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb.

Så jeg bare lot henne gjøre det, da.

For dette var jo ikke mens hu jobba, dette var jo før hu begynte på jobb.

Men jeg likte liksom å ha kontroll på butikken, da.

Siden jeg tenkte sånn, at hvis det var orden overalt, i butikken, så var det lettere å avsløre tyveri, osv.

Så derfor la jeg merke til det, at hu Henriette, satt inne på pauserommet og røyka da, før hu begynte på jobb.

Men jeg kunne ikke nekte henne å sitte der på sin egen fritid, tenkte jeg vel.

Så derfor nektet jeg ikke henne å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb, da.

Selv om det vel kanskje var 18 års-grense på røyk, på den her tida.

Men det ble vel en annen sak, igjen.

Tenkte jeg nok.

For jeg var jo ikke mora til Henriette heller, liksom.

Men jeg visste jo da at Henriette pleide å være en del nede på lageret der.

Så derfor mistenkte jeg at den six-packen hennes var fra Rimi Nylænde, da.

Men jeg prøvde å behandle Henriette ordentlig, selv om jeg mistenkte at hu hadde stjålet den six-packen og løyet om at hu hadde hatt den med på jobb, da.

Men det var ikke sånn at jeg kjefta fælt på henne, på jobben, (eller noe sånt), etter det her.

Jeg lot henne for det meste være i fred vel, etter det her, da.

Og hu Henriette slutta vel ikke så lenge etter det her julebordet og, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men David Hjort, han var sur på grunn av noe med Henriette, på det her julebordet, (husker jeg).

Enda David Hjort ikke jobba i samme butikk som Henriette engang.

(Unntatt noen få ganger, når han jobba ekstra på Rimi Nylænde, som vikar da).

David Hjort dreiv nemlig å prata om, på begynnelsen av det her julebordet, (husker jeg).

At Henriette hadde type.

(En jeg ikke visste hvem var).

Og likevel så hadde hu dratt på det her julebordet, liksom som i par, med lillebroren, til Nordstrand-Hilde, da.

(En som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida).

Så David Hjort mente at Henriette var utro mot typen sin da, (eller noe).

Men hvordan David Hjort kunne vite detaljene om det her.

Og hvorfor David Hjort brydde seg så mye om Rimi Nylænde-ting.

Det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på det her julebordet.

At butikksjef Thomas Kvehaugen, (fra Rimi Munkelia).

Han satt som en slags playboy, med tre flotte julebord-damer, oppå og ved siden av seg, i en sofa, som stod mellom spisesalen, (som senere ble dansegulv vel), og noen mindre rom der, da.

Så Thomas Kvehaugen, han hadde det artig på det her julebordet, virka det som for meg, ihvertfall.

Så jeg ble vel nesten litt sjalu, vel.

For man drikker jo gjerne en del øl til maten, og for å ikke være kjedelig, på de her julebordene.

Så julebord kan være litt vanskelige, for butikksjefer.

For man må liksom prøve å holde fingra fra fatet, når det gjelder å for eksempel tafse på butikkdamene, da.

Selv om man nesten blir litt karusell liksom, av all øl-en, da.

Men selv om jeg muligens ble litt sjalu på Thomas Kvehaugen, så var det ikke sånn at jeg for eksempel begynte å løfte på noen butikkdamer der, da.

Sånn som Jan Henrik hadde gjort, tidligere på kvelden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at under middagen, så ga jeg et kompliment, til hu Miriam, (husker jeg).

For hu hadde på seg en mørk kjole, med edderkopp-spinn-broderier på, (husker jeg).

Så da husker jeg at jeg syntes at det edderkopp-spinn-greiene var artig, da.

(Jeg var kanskje litt overarbeida, på den her tida.

Og ble kanskje litt raskt full, av julebord-øl-en, osv).

Og sa at den julebordkjolen til Miriam var 'stilig' da, (eller noe sånt).

For hu Miriam var ganske spesiell, da.

Vi på Rimi Nylænde, vi var på et vorspiel, hjemme hos Miriam, (over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde), en gang.

(Det var muligens vorspielet til dette julebordet.

Det husker jeg ikke helt sikkert).

Og da, så husker jeg det, at hu Miriam, hu hadde noen plakater av aliens, (eller marsboere), på veggen, da.

Og da jeg spurte Miriam om de plakatene, så sa hu det, at det var samboeren hennes, som var så glad i sånne plakater, da.

Så Miriam og samboeren, de var ikke så konforme, da.

(Må man vel si).

De var liksom morsomme da, (må man vel si).

Miriam med edderkopp-spinn-broderier, på julebordkjolen sin.

(Som om hu var med i Adams Family, omtrent).

Og samboeren hennes hadde hengt opp aliens-plakater, på veggene i stua eller gangen deres, (eller hvor det var igjen), da.

Så Miriam var ei litt snål dame da, (må man vel si).

Så derfor så jeg vel kanskje litt ekstra på kjolen hennes, da.

Og Miriam, hu var også ei ung dame som så sunn og frisk ut, (må man vel si).

Så derfor var det vel kanskje sånn at blikket mitt kanskje hadde lett for å feste seg på henne.

Hvis jeg så på Rimi Nylænde-gjengen, for å se om det var noen jeg kunne veksle noen ord med, kanskje.

Under den her middagen, da.

For jeg satt kanskje litt dumt til, (helt på sida av bordet liksom), under den her middagen, da.

Men hvor butikksjefen burde sitte, på julebordet, det hadde jeg ikke noen uttenkte teorier om, for å være ærlig.

Så det bare ble sånn at jeg satt helt på kanten der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at Wenche Berntsen, (som da jobba på Rimi Manglerud), var på det her julebordet.

Og etter at dansinga begynte, (var det vel), så visste jeg ikke hvem jeg skulle stå sammen med, på det her julebordet, da.

Så jeg gikk en del rundt der da, (husker jeg).

Og da jeg prøvde å veksle noen ord, med Wenche Berntsen.

Så overhørte jeg det, at Sema, (fra Rimi Bjørndal), sa til en ung, mørkhudet mann, (muligens broren hennes Muhammed).

At det også var noe rart mellom Wenche Berntsen og meg, da.

(Noe sånt).

Så Sema mente vel at det var noe rart mellom henne og meg og, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg var vel litt nysgjerrig, på hvorfor David Hjort var så sur, på hu Henriette.

Og hu Henriette hadde jo flørta med meg, (må man vel si), ved å ta på meg osv., (av en eller annen grunn).

(Selv om det bare var med fingertuppen sin.

Men likevel, liksom).

Så jeg husker at jeg stod og rocka litt, på dansegulvet, like ved der Henriette og lilleboren til Nordstrand-Hilde stod og dansa, da.

(Litt i fylla, da).

Men jeg tenkte vel etterhvert, at jeg ikke måtte være for påtrengende, ovenfor de tenåringene, da.

Så jeg fant meg et annet sted å gjøre av meg, etterhvert, da.

Eller jeg ble vandrende mye rundt der, husker jeg.

Men jeg holdt meg etterhvert ihvertfall litt borte fra dansegulvet da, (husker jeg).

Sånn at Henriette og lillebroren til Nordstrand-Hilde skulle få fred for meg der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var enten på det her julebordet, eller på rafting-turen til Rimi Nylændes år 2000-distriktsjef Per Øivind Fjellhøy aka. PØF.

At jeg tok opp en ting, med hu butikksjef-negerdama Sophia, fra Rimi Skullerud.

Og det var det, at hennes svære, norske type.

En kraftig, voksen kar, i 20-30-åra, vel.

Han hadde en søndag kveld, (var det vel), plutselig bare hoppa over, på min terrasse, fra Sophia sin terrasse, da.

Og jeg fortalte hu negerdama Sophia det.

At: 'Da var det nesten at jeg henta AG-en'.

(Altså tjenestevåpenet mitt som Heimeverns-soldat, da).

Og da svarte hu negerdama Sophia det, at det måtte jeg ikke gjøre.

For typen hennes ble helt gæern hvis han så våpen, da.

Så jeg lurte på om typen til Sophia var kriminell, husker jeg.

For han typen til Sophia, han hoppa jo over på min terrasse, og bare stod der, en dag i 1999, (må det vel antagelig ha vært).

Som om han var en leiemorder omtrent, da.

Men jeg hørte at han landa, da.

For jeg var akkurat da på vei bort til kjøkkenkroken, (eller noe sånt).

Så jeg kunne også da nesten med en gang skimte han 'leiemorderen', i øyekroken, da.

(Fra like ved der jeg stod, da han hoppa over).

Så jeg skjønte omtrent med en gang hva som skjedde, da.

Og da liksom frøys jeg, og lurte på hva jeg skulle gjøre, da.

Og jeg vurderte først å hente AG-en.

Men den AG-en, den var jo ikke ladd, da.

Og jeg hadde egentlig ikke tid til å fjerne kammerlåsen, (som Heimevernet sa at vi skulle montere på AG-en, i tilfelle noen stjal våpenet), og lade AG-en.

For terrassedøra stod halvveis åpen, da.

Og han leiemorderen, han hadde bare et par meter bort til terrassedøra, da.

Så han kunne jo ha rukket å kaste seg over meg, mens jeg stressa med å lade AG-en, da.

Så det droppa jeg.

Og jeg gikk istedet bare bort til terrassedøra.

Og tok en alvorsprat, med han leiemorder-aktige karen, da.

Som så da bare hoppa over på terrassen til Sophia igjen.

Og jeg kunne nesten ikke klage for mye på det her heller, (syntes jeg).

(Annet enn litt i fylla, da.

Når jeg liksom prøvde å le det her bort litt, og sa til Sophia, at: 'Det var nesten at jeg henta AG-en').

For min fetter Ove hadde jo hoppa den motsatte veien.

(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Nemlig fra min terrasse, og over på Sophia sin terrasse, da.

I fylla, da.

Et år, (eller noe sånt), før han leiemorder-aktige typen til Sophia hoppa over på min terrasse, da.

Så om Sophia og leiemorderen liksom skulle ta hevn for den 'galning-hoppingen', til fetteren min Ove, (eller noe sånt).

(Siden at Ove hadde vært inne hos dem, i en halvtime, eller noe sånt, året før.

Etter å ha hoppa over på deres terrasse, (fra min terrasse), da).

Det veit jeg ikke.

For det er vanskelig for meg å skjønne hva som egentlig foregikk inne i huet, på han leiemorderen liksom, da.

Men det her var ihvertfall som noe veldig rart da, (må man vel i det minste si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 64: Kamerater på flyttefot

En gang i løpet av 1997, (tror jeg at det må ha vært), så flytta Magne Winnem fra Bergkrystallen til Spikkestad.

Kneet mitt var ikke helt bra igjen etter operasjonen, (det var ihvertfall ikke like sterkt, mener jeg å huske).

Men jeg hjalp til likevel, da.

Siden Magne Winnem hadde spurt meg om jeg kunne hjelpe, da.

Det var også noen andre 'hjelpe-kamerater' der, som jeg ikke kjente.

Men som vel antagelig var Røyken-folk, da.

Han ene var sammen med ei ganske sprek og ung dame fra Mexico, (husker jeg).

Og Magne Winnem reagerte på at jeg gikk i noen dyre skinnsko, fra Bianco sko, vel.

Som ble seende litt stygge ut, etter den her flyttingen, da.

Men jeg hadde vel muligens fått en ankelskade, eller noe, like før det her, mens jeg spilte fotball.

For jeg tråkka over en eller to ganger mens jeg spilte sammen med 'Tom-gjengen', på treningsbanene på Åråsen, (på den her tida), husker jeg.

Og jeg forklarte at når jeg brukte de skoene, så merka jeg ikke så mye til den ankelskaden, da.

(Noe sånt).

Så da ofret jeg heller de fine skoene litt da, for å si det sånn.

Siden jeg vel nesten syntes at jeg måtte hjelpe til, med den her flyttingen, siden Magne Winnem hadde bedt meg om det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem hadde leid en ganske stor varebil, (som flyttebil), da.

Og vi stoppet ved McDonalds, langs E18, mellom Oslo og Drammen.

Og Magne Winnem spanderte et måltid fra McDonalds på meg, (og sikkert også de andre flytte-hjelperne, da), husker jeg.

Magne Winnem fortalte også at det eneste 'aber-et', ved denne villaen, som han hadde kjøpt seg, i Spikkestad.

Det var at det lå et hus, med leiligheter for sosial-klienter, som nærmeste nabo, (mer eller mindre, ihvertfall).

(For Elin og Magne Winnem hadde jo en ung datter.

Og de fikk også seinere en sønn, mens de bodde, i Spikkestad).

Men jeg leste på nettet, (eller om det var i et online avisarkiv), for et par år siden vel, at det sosial-klient-huset brant ned, for noen år siden, og at en eller flere sosialklienter brant inne der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter flyttinga så fikk jeg sitte på med en av Magne Winnem sine kamerater, (som jeg ikke kjente fra før), inn til Oslo.

Og jeg hadde vel spurt under flyttinga, om det var noen som skulle være med, å se Vålerenga spille, på Bislett.

(Noe sånt).

Siden det her vel var en søndag og siden jeg jo var tippeansvarlig, på Rimi Bjørndal, så hadde jeg jo kommisjonærkort fra Norsk Tipping, og fikk to gratisbilletter, til alle seriekampene, i Norge, (hvis jeg ønsket det), da.

Og han 'Magne Winnem-kameraten', han ble med for å se på fotballkamp, da.

På Bislett, da.

(På samme måte som at jeg også dro med han Nicklas, fra Bakers og Ayia Napa, på fotballkamp, på Bislett, en gang, et år seinere, eller noe sånt).

Selv om jeg syntes at han Magne Winnem-kameraten var litt upersonlig.

(Og muligens litt kjedelig, vel).

Så det er ikke sånn at jeg husker så mye om han andre 'Oslo-kameraten' til Magne Winnem, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort, han fikk seg etterhvert en Rimi-leilighet, ute ved Billingstad, (husker jeg).

Nesten med IKEA som nabo, da.

Like ved der faren min hadde vært medeier, i en møbelbutikk, på 80-tallet, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

Og i den Rimi-leiligheten, så bodde også han samboer, (som begynte å jobbe som kasserer, på Rimi Nylænde), husker jeg.

Nemlig Linn Korneliussen, da.

Og jeg husker det, at på 17. mai 1999, (må det vel ha vært).

(For dette var den 17. mai-en, som Galatasaray vant en Europa-cup, husker jeg.

For noen tyrkere hadde hatt et slags 17. mai-tog, i Oslo og, husker jeg.

At jeg leste om, i Aftenposten, eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg leste på nettet nå, at Galatasaray vant UEFA-cupen, i år 2000.

Så det må vel ha vært 17. mai år 2000 da, som jeg feira 17. mai ute hos David Hjort og Linn Korneliussen, ute på Billingstad.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og fra den 17.mai-feiringa, på Billingstad.

Så husker jeg det, at David Hjort mangla noe greier, for noe grilling der.

Og da sa jeg det, at jeg kunne kjøpe de tinga, på bensinstasjonen der, da.

For jeg kjeda meg vel litt, da.

(Og da mora mi døde, så fikk Pia, Axel og jeg, hver utbetalt cirka 115.000 kroner, (var det vel).

Siden mora mi hadde hatt noe slags livsforsikring, (som jeg ikke hadde visst om), da.

Og det var første gangen at jeg liksom fikk mye penger på kontoen, da.

Så jeg spanderte litt her og der, da.

Og kjøpte mye klær og data-ting og sånn, da).

Og David Hjort, han sendte Linn Korneliussen, sammen med meg, for å kjøpe de grill-tingene, da.

Som jeg måtte legge ut for, da.

(Og som jeg vel aldri fikk tilbake).

Og inne på bensinstasjonen på Billingstad der.

Så stod det en kar i kilt, husker jeg.

Og Linn Korneliussen mente at det var mote, å gå med skjørt, for menn, da.

Og da svarte jeg vel det, at uansett hvor mote det ble, så ville ikke jeg ha gått sånn, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter grillinga, så satt 10-12 stykker av oss vel.

(Noe sånt).

Inne i leiligheten til Linn og David.

Og David Hjort vaska som en gal, husker jeg.

Selv om festen hadde begynt.

Og David Hjort, han var ofte rimelig stressa.

Så det kameratskapet vi hadde, det var rimelig overfladisk, da.

Det var aldri sånn at jeg fortalte til David Hjort at jeg var fra Berger og Larvik, for eksempel.

(Hvis jeg husker det riktig).

For David Hjort var alltid rimelig stressa, da.

Og han hadde så mange kjente.

Så det var mer sånn at David Hjort og jeg var bekjente enn kamerater, (vil jeg si).

Og jeg hadde jo vært sjefen, til David Hjort, på Rimi Bjørndal.

Og jeg hadde jo lært David Hjort litt om internett, osv.

Så det var mer som at jeg var David Hjort sin mentor, (eller noe sånt), enn kamerat, må man vel si.

Og David Hjort pleide alltid å kalle meg, (på irc, osv.), for sin 'guru' og sånne ting, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort han hadde et videokamera, på den her festen, husker jeg.

Og jeg følte meg vel litt utafor, (siden jeg vel var den eneste butikksjefen der, osv.), så jeg begynte å filme fra festen da, (for å ikke bare sitte der og se dum ut, liksom).

Og Alex fra Rimi Sinsen, han dukka opp på den her festen, sammen med en kamerat, og to damer fra Litauen, (eller noe sånt), vel.

Og de damene ble det vel sagt om, at var horer, (tror jeg).

Så hva Alex, (som var assistent, på Rimi Sinsen), gjorde sammen med to horer fra Baltikum.

Det veit jeg ikke.

Men det veit han vel kanskje selv.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert så forflytta festen seg, til Oslo sentrum.

Og jeg ringte vel Axel, i taxien inn til Oslo.

(Noe sånt).

For å høre om han skulle være med å feste, da.

Og det ble til det, at jeg møtte Axel, sjefen hans Peter, (en danske med mørkt hår, som vel var 10-15 år eldre enn Axel), og ei servitør-dame.

På utestedet Seamen, ved Saga kino.

(Hvis ikke det her var en annen gang, da).

Peter og Axel gikk ihvertfall tidlig hjem.

(For de leide en leilighet sammen, i Frogner/Majorstua-området, da).

For hu servitør-dama, hu helte en halvliter, over hue, på Peter, inne på Seamen der, da.

(Av en eller annen grunn).

Etter at hu først hadde fortalt meg, at hu bare viste fram kløften sin, og så fikk hu mye driks, som servitør-dame, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg møtte også Axel en annen gang, som jeg var ute med David Hjort, (og hans kamerat Erik Dahl, fra Rimi Ljabru og Bjørndal), husker jeg.

Og da, så satt det ei dame, på fortauet, i Universitetsgata, (var det vel).

Ei dame i begynnelsen av 20-årene vel, som var full, da.

Og da dro Axel bare med henne inn i en drosje, (husker jeg).

Etter å ha først pratet strengt til henne.

For hu dama ville først ikke bli med han, da.

(For de kjente vel ikke hverandre engang, tror jeg).

Og så dro Axel til Slemdal vel, (hvor han leide et rom, i leiligheten til en kamerat av seg, som hadde en far, som bodde i Nevlunghavn vel, og som vel ble kalt 'Majoren', (eller noe), og som bestemor Ingeborg også kjente da, husker jeg).

Hvor Axel ihvertfall bodde, sommeren 2002, (husker jeg).

For jeg hentet nemlig Axel, på Slemdal, (med Pia og Daniel i bilen, som var en leiebil), når vi skulle i bestemor Ingeborg sin 85-års dag, i Nevlunghavn, sommeren 2002, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ikke lenge etter det her, (17. mai 2000), så flytta David Hjort tilbake til Bjørndal, (husker jeg).

Like ved der Vanja Bergersen hadde bodd, da jeg begynte å jobbe, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996.

(Ikke så langt unna Karma Thasi Ling og Therese Guliksen der, osv).

Og da hjalp jeg David Hjort å flytte, husker jeg.

Og jeg kjørte en del esker for han, til Bjørndal, med Sierra-en min da, (husker jeg).

Og jeg var på Bjørndal før David Hjort og dem.

Så jeg parkerte bilen min utafor terrasseblokken hvor han bodde, da.

Og venta der i en halvtime, (eller noe sånt), på at David Hjort og Roger og dem, skulle dukke opp der, da.

For Roger flytta vel også inn i den leiligheten, da.

Sammen med David Hjort.

Og også sammen med Linn Korneliussen da, (som ikke så lenge etter det her flytta til Bergen, vel).

Så jeg måtte finne enda en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde, da.

Og det ble ei dame, fra Sri Lanka, (eller noe sånt), som het Inthu, vel.

(For hu var den eneste som vi viste om, som ville jobbe der, da.

Og dette var ei dame i 30-40-årene vel, som var ganske voksen og pliktoppfyllende, da.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at da David Hjort skulle flytte tilbake til Bjørndal.

(Noe som må ha skjedd mellom 17. mai 2000 og sommerferien år 2000.

For David Hjort fikk meg til å bli med på Arvika-festivalen, sommeren år 2000.

Og da kjørte jeg dit med Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl og Kristian fra Rimi Ryen, i bilen, husker jeg).

Så 'babla' David Hjort om at han trengte vaskemaskin, (husker jeg).

Og da hadde jeg en vaskemaskin stående, på terrassen.

Nemlig mora mi sin gamle vaskemaskin.

For jeg hadde jo snakka med han som var vaktmester, i Rimi-bygget, da jeg flytta inn der, i 1996.

Nemlig Jan Terje Syvertsen, (het vel han).

(Under visningen, da).

Om at det ville vært artig å hatt en vaskemaskin der.

(Og dermed sluppet å bruke vaskekjelleren, da).

Så jeg fikk vaskemaskinen til mora mi, da.

For jeg hadde denne samtalen, (i 1996), med vaktmester Syvertsen, i bakhue, da.

Under den her 'ryddingen' til Pia, i Drøbak, da.

Som viste seg å være at vi skulle fordele innboet, etter mora mi, da.

Men for å få den vaskemaskinen til å virke, i Rimi-leiligheten min.

Så måtte jeg ha kontaktet rørlegger, da.

(Mener jeg å huske at han vaktmesteren sa, da jeg flytta inn i Rimi-bygget der, i 1996, da.

Men jeg var ikke så våken, under den innbo-delings-seansen, til søstera mi, i Drøbak.

For Pia hadde jo sagt at vi skulle rydde der.

Så det tok litt tid før jeg skjønte at det Pia mente med å rydde, det var å fordele innboet, etter mora mi.

Så jeg var litt sløv under den her dele-seansen, til søstera mi, da).

Og onkel Martin, han hadde også blitt invitert av søstera mi, til å være med, på den her dele-seansen, da.

Og han fikk vel et kjøleskap, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Og også en karaffel osv., vel.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Men Axel var ikke med, på den her dele-seansen, (etter mora mi), av en eller annen grunn.

Men onkel Martin hjalp meg, (som var litt trøtt under den her seansen), å flytte mora mi sin vaskemaskin, opp på terrassen min da, på St. Hanshaugen.

For onkel Martin hadde tilhenger da, (var det vel).

Og etter det her, så ble det bare sånn, at den vaskemaskinen, den ble stående, på terrassen min, i noen måneder, etter det her, da.

For jeg hadde egentlig ikke plass til den vaskemaskinen, i hybelleiligheten min, da.

(Fant jeg ut).

Så jeg fortsatte bare å bruke vaskekjelleren, som før, da.

(Selv om jeg hadde fått den gamle vaskemaskinen til mora mi, da).

Så da David Hjort babla om at han trengte en vaskemaskin.

(Til å ha i leiligheten sin, på Bjørndal).

Så sa jeg til han det, at han kunne få mora mi sin gamle vaskemaskin, da.

Som stod på terrassen min, i Rimi-bygget.

Og på den her tida, så hadde Roger, (fra Sagene), tatt på seg det oppdraget, å være sjåfør, for en jente-russebuss.

Så David Hjort og Roger, de dukka opp med den russebussen da, for å hente den vaskemaskinen, (husker jeg).

Og jeg hadde vel da nettopp lasta ned en mp3 som het 'Bønda fra Nord', med Racer, (som vel egentlig var DumDumBoys vel).

For jeg syntes at det var morsomt at Norge skulle være med i fotball-EM, da.

(For den sangen var Norges offisielle fotball-EM sang, da).

Så jeg husker at spilte den sangen for David Hjort og Roger fra Sagene, da.

Når de var hos meg, (på St. Hanshaugen), for å hente den vaskemaskinen, da.

(Noe sånt).

Så den vaskemaskinen til mora mi, den havna altså hos David Hjort, og dem, på Bjørndal, da.

Hvor den ble kjørt til, i en russebuss, for rødrussdamer da, (var det vel).

Uten at jeg husker hvilken skole, som den russebussen var fra.

Men Roger, (fra Sagene), han hadde det vel kanskje morsomt, i den jobben.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.