Mer om min tidligere Rimi-distriktsjef Per Øyvind 'PØF' Fjellhøy, fra Min Bok 5. (Fra Aftenposten 2. februar 2003)

https://eavis.aftenposten.no/aftenposten/79958/33/?gatoken=dXNlcl9pZD01OTU1OTM1JnVzZXJfaWRfdHlwZT1jdXN0b20%3D&query=%22per+%C3%B8yvind+fjellh%C3%B8y%22

Min tidligere butikksjef-kollega Anders Hilton, jobba visst på Hakon Gruppen sitt hovedkontor, på starten av 1999. (fra Aftenposten 24. januar 1999)

https://eavis.aftenposten.no/aftenposten/77578/39/?gatoken=dXNlcl9pZD01OTU1OTM1JnVzZXJfaWRfdHlwZT1jdXN0b20%3D&query="anders+hilton"

PS.

Nå leste jeg annonsen overfor igjen.

Og Anders Hilton jobba visst, for Hakon Gruppen sin mislykkede nettbutikk-satsing Hakon Rett Hjem, (kan det virke som).

(Noe sånt).

Så sånn var visst det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Jeg satt ved siden av Anders Hilton, i en slags maxi-taxi, (eller minibuss), på en butikksjef-tur, (for Per Øivind Fjellhøy aka. PØF sitt distrikt), til Dagali, høsten 2000.

Og da nevnte ikke Anders Hilton noe om Hakon Rett Hjem, (sånn som jeg husker det).

Det var kanskje for å unngå dette temaet, at Anders Hilton, var så opptatt, av PØF sin 'artige' dikt-konkurranse, (eller hva det var igjen).

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde, fra september/oktober, i 1998.

Og på nyåret, i 1999, så fikk vi ny distriktssjef, (Jan Graarud).

Og han var nazist, (eller noe), virka det som for meg.

Og jeg hadde også jobba, på Rimi Nylænde, som nest-leder/assistent, fra 1994 til 1996.

Så jeg kjente den butikken bra.

Så på grunn av at jeg ikke likte Jan Graarud.

Så var det sånn, at selv om Jan Graarud spurte meg, om jeg ville bli butikksjef, på Rimi Manglerud, våren 1999.

(Må det vel ha vært).

Så foretrakk jeg, å heller gjemme meg nesten, på Rimi Nylænde.

Enn å jobbe tett/mye sammen med Jan Graarud, på Rimi Manglerud, (som var en mye større butikk).

(Jeg var ny som butikksjef.

Og jeg syntes ikke at jeg hadde fått helt teken, på Rimi Nylænde.

I 'butikksjef-lauget', så var det visst fy og skam, å slutte i en butikk, før lageret var helt strøkent.

Så det var også en av grunnene, til at jeg syntes, at det var for tidlig, å bytte butikk, (etter cirka et halvt år).

For å si det sånn).

Og når jeg ikke ville bli butikksjef på Rimi Manglerud, (som var en av de største Rimi-ene i Oslo/Norge).

Så ble Anders Hilton butikksjef der, da.

(Sånn som jeg husker det).

Jeg hadde jobbet, som assisterende butikksjef/nest-sjef på Rimi Bjørndal, noen måneder tidligere.

Og det var mens Rimi Klemetsrud var stengt, (for de bygde Mortensrud Senter, hvor Rimi Klemetsrud etterhvert gjenoppstod som Rimi Mortensrud).

Så jeg var vant til å jobbe, på en av de største Rimi-butikkene, (Rimi Bjørndal mens Rimi Klemetsrud/Rimi Mortensrud var stengt).

Så det var ikke noen utfordring sånn sett.

Men Jan Graarud stod og spionerte, bak potetgullet, den første gangen, som han var innom Rimi Nylænde, (etter at han ble distriktssjef).

Og da måtte jeg nesten le, av denne 'nazi-måten', å oppføre seg på.

Så etter det, så ble jeg litt skeptisk, til Jan Graarud.

Så å samarbeide tettere/mer med han, enn nødvendig.

Det ønska jeg ikke, da.

Så derfor ble jeg heller på Rimi Nylænde, (som var en liten Rimi-butikk, som jeg kjente godt), mens jeg hadde Graarud som distriktssjef.

Istedet for å tabbe meg ut på Rimi Manglerud, (som hadde en sterk klubb, (eller noe), som jeg huska fra en tidligere gang, (noen år tidligere), som jeg jobba ekstra der, en dag som de trengte en leder utenfra, på grunn av sykdom/'streik', eller noe i duren).

For jeg var fortsatt da, (på starten av 1999), en fersk butikksjef.

Så jeg syntes at det var lit vel tidlig, å bytte, til en kjempestor butikk, da.

(Jeg mangla liksom litt pondus som butikksjef.

Og dette forslaget fra Jan Graarud, kom litt som lyn fra klar himmel, da.

For å si det sånn).

Og da klagde visst Jan Graarud på meg, til regionsjef Jon Bekkevold.

(Kunne det virke som).

Siden at de, (på Rimi sitt hovedkontor), ikke ville ha en butikksjef, som ikke ville bytte butikk, flere ganger i året, liksom.

De trodde muligens, at jeg da ønsket å jobbe, på Rimi Nylænde, (som butikksjef), resten av livet.

(Noe som nok ville ha blitt litt vel kjedelig, for meg.

Det var ikke egentlig dette, som var poenget mitt.

Men jeg var litt skeptisk til Jan Graarud, da.

For å si det sånn).

Og det, (å ikke hoppe når distriktsjefen sa hopp, når det gjaldt å bytte butikk).

Det ble visst sett på som styggdom, i Rimi, da.

Og det å ønske å jobbe i samme Rimi-butikk, (som butikksjef), i mange år.

Det ble visst sett på, som 'kjempe-styggdom', da.

(Noe sånt).

Mener jeg at jeg forstod, fra noe tisking, fra regionsjef Jon Bekkevold, en gang, som han var innom, på Rimi Nylænde.

(For å si det sånn).

Så sånn var visst det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Det var også sånn.

At mens jeg spilte fotball, for Berger IL, (aldersbestemte lag).

(Noe jeg gjorde fra 1980 til 1986.

Eller noe i den duren).

Så spilte vi en gang hjemme, mot Manglerud Star, i en cup.

Og de hadde en jente på laget, som dusja, sammen med gutta.

(De hadde garderobe-døra stående åpen, (mens vi gikk inn i vår garderobe).

Så vi kunne se, at hu jenta, (som ligna på Gro Marit Fjellner, fra Berger sitt nabosted Svelvik), stod kliss naken der, (i dusjen), sammen med gutta.

For å si det sånn).

Så Manglerud var liksom, et slags merkelig/syndig/umoralsk/'barka' sted, for meg.

(Må jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Mer om Anders Hilton:



https://no.kompass.com/c/hilton-dagligvare-as/no143158/

Det her må vel være Per Øivind 'PØF' Fjellhøy, som var min distriktsjef, (fra januar til oktober, (var det vel), i år 2000), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter. Kona hans, jobba visst i Aftenposten forresten, (husker jeg, at PØF en gang sa, (iløpet av disse månedene, (i år 2000), da han jobba, som min distriktsjef))

Det var nesten som å være en slave, å jobbe, i Rimi også. Jeg husker at da jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (noe jeg jobba som, fra 1996 til 1998), så overhørte jeg det, at butikksjef Kristian Kvehaugen, sa om meg, (til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin vel), at jeg dreiv med andre ting, enn Rimi, også. Så man ble liksom uglesett, som Rimi-leder, hvis man for eksempel hadde hobbier. Man skulle liksom bare være opptatt av Rimi, (og ikke ha noe liv, liksom). Og det vil vel kanskje si det samme, som å være en slave. Selv om jeg prøvde å liksom holde fritiden min hellig. Når jeg seinere jobba som butikksjef, så ville distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, at vi butikksjefene, skulle begynne å regne lønninger, på fritida, hjemme, og sende e-post til han, (de av oss butikksjefene, som hadde internett). Men da meldte jeg meg ikke frivillig, må jeg innrømme. For jeg prøvde liksom å skille jobb og fritid, da. For jeg ville ikke være en slave, liksom. Jeg ville ha et liv liksom, (og ikke bare drive med Rimi), for å si det sånn

http://www.dagbladet.no/2014/06/12/nyheter/innenriks/ica/slavearbeid/menneskehandel/33794934/

Sånn her gjorde Kjetil Prestegarden, på meg, (veldig hardt, gjentatte ganger, på skulderen), på Rimi sitt julebord, (i LO sin festsal, i Oslo), i 2001, (mens jeg stod i baren, og venta på å bli betjent). Men distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, (som ble kalt PØF), hadde visst måttet slå ned Prestegarden, seinere den kvelden, (sa noen). Så Prestegarden var kanskje i ubalanse den dagen, da. Hvem vet

http://www.youtube.com/watch?v=yqUPvqcqaeU

Det her er PØF, (aka. Per Øivind Fjellhøy), sin 'handy man-ambulerende butikksjef', Svein Erik Lorentzen, (fra Min Bok 5)

https://www.facebook.com/svein.e.lorentzen

Mer fra Facebook

Det her er hu Renate, (butikksjef på Rimi Ryen), fra den 'boblebad og badstu-gruppa', (som jeg også var på), på rafting-turen til PØF, (aka. Per Øivind Fjellhøy), til Dagali, høsten år 2000, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 5)

https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10153307598385384&set=a.10150263964620384.519900.771840383&type=1&theater

Folk klager når kyllingen står ute i sola, i en time. Men da jeg var med på Rimi-butikksjef-hyttetur, (til Dagali), i år 2000, så lot distriktsjef Per Øivind Fjellhøy kyllingfiletene stå ute i romtemperatur, (i en stabbel, ved siden av kjøleskapet), over natten. Men bakteriene drepes vel muligens under stekingen? Jeg turte ikke å spise de kyllingfiletene, ihvertfall. For det heter seg ihvertfall, (i Rimi), at disse skal lagres, kaldere enn fire grader, (når det er snakk om kjølevarer). Men tubeost fra Kavli, (som de samme reglene vel gjelder for), de selges fra papp-display, som står i butikken, i vanlig romtemperatur, (når disse er på kampanje). Så noe henger ikke på greip, (rundt dette, i Rimi), må man vel si

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10134645

Min Bok 5 - Kapittel 195: Mer fra den tida jeg bodde på St. Hanshaugen

Fra den tida jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (aka. Rimi Lambertseter), og hadde distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, (aka. PØF), som min direkte overordnede.

(Nemlig fra cirka januar til cirka oktober, i år 2000).

Så husker jeg det, at sikkerhetsansvarlig Lars Boye, (aka. Boye), han var innom på Rimi Nylænde.

En gang som PØF også var innom der, da.

Grunnen til dette, var kanskje det, at det var så mange ran, i Lambertseter-området, på den her tida.

(Og på Rimi Nylænde spesielt).

Ihvertfall så skulle Boye, PØF og jeg, vel prate om et eller annet i forbindelse med ran, (eller om det var angående medarbeidere som hadde stjålet), nede på spiserommet, da.

(Noe sånt).

Og før vi gikk ned, så stod PØF og Boye, og prata sammen, like nedenfor trappa til kontoret, (utafor døra til melkekjøla der), husker jeg.

Og da jeg skulle gå forbi dem, (av en eller annen grunn).

Så stoppa disse to kara meg, da.

Ihvertfall så var det sånn, at Boye sa det til PØF, (husker jeg).

(Mens jeg stod ved siden av dem).

At: 'du har ikke helt rene papirer, fra den første tida di, i Rimi, du heller'.

(Noe sånt).

For det var vel snakk om enten medarbeider Warsan, som fikk sparken, for å ha stjålet røyk.

Eller så kan Boye ha snakka om medarbeider Henriette, (lillesøstera til Benedikte aka. Benny), som ble tatt i en utpasseringskontroll, (arrangert av Rimi sitt nye sikkerhetsselskap, SES, må det vel ha vært), med en six-pack, med 0.5-liter Ringnes pils på boks, (husker jeg).

Så etter den kommentaren, (eller sleiv-kommentaren, må man vel kanskje kalle det), fra Boye.

Så stolte jeg vel enda mindre på PØF, må jeg innrømme.

Eller, jeg undret meg vel mer over PØF, ihvertfall.

En gang, (på den her tida, da jeg hadde PØF som distriktsjef), så husker jeg at han hadde lange, ustelte negler.

(En gang han satt på kontoret, på Rimi Nylænde, og bladde gjennom noen bestillingspermer, eller lignende.

For å forklare om et eller annet i forbindelse med svinn-reduserings-programmet, (eller noe sånt), da).

Og det syntes jeg ikke at en distriktsjef i Rimi burde ha, da.

For å si det sånn.

Og en annen gang, så hadde jeg ringt og klaget, til Aftenposten, om at butikken ikke hadde fått leveranse, av avisa da, (må det vel ha vært).

Og da dukka PØF opp på Rimi Nylænde, (dagen etter, eller noe sånt), og fortalte det, at hu dama, som jeg hadde klaget til, (hos Aftenposten), var hans 'kone'.

Så tiden med PØF som distriktsjef, den gikk ikke knirkefritt, da.

Her ble det vel litt rolleblanding, fra PØF sin side, (må man vel si).

Jobbet PØF for Rimi.

Eller representerte PØF her sin kone som jobbet for Aftenposten, liksom.

Det er kanskje ikke så gunstig, for en Rimi-distriktsjef, å ha en kone, som jobber for en av Rimi sine leverandører, (som jo Aftenposten er).

Det er mulig.

For da kan det vel muligens bli en rolleblanding, da.

Eller PØF gikk vel ut av sin rolle, som distriktsjef.

Og ble personlig, siden jeg, (som butikksjef), hadde ringt hans kone, (som Aftenposten-medarbeider).

(For jeg kjente forresten ikke PØF så bra, at jeg visste det, at kona hans jobba i Aftenposten, da.

Hvis jeg hadde visst det, så hadde jeg kanskje tatt opp dette leveranse-problemet, (til Aftenposten), med PØF.

Hvem vet).

Så dette må man vel si at var uprofessjonelt, av PØF.

Da burde han vel heller be sin sjef, (nemlig regionsjef Jon Bekkevoll vel), om å ta den Aftenposten-saken, med meg.

Hvis det var som PØF vel mente, at jeg hadde klaget for mye, til Aftenposten, da.

(På at vi ikke fikk avisa deres levert.

Selv om Aftenposten vel må ha fakturert oss, for disse avisene).

Og jeg hadde jo jobbet sammen med Hilde fra Rimi Hellerud, på nettopp Rimi Nylænde, i 1993 og 1994, (var det vel).

Og hu hadde jo sagt det, at hennes tidligere butikksjef, (på Rimi Hellerud, var det vel), satt sin ære i å sparke flest mulig selgere.

Så det var Rimi sin bedriftskultur, rundt 1993 eller 1994, å klage på leverandører, som ikke gjorde jobben sin, da.

Men noen år seinere, (nemlig i år 2000).

Så hadde visst bedriftskulturen, i Rimi, forrandret seg, da.

(Uten at jeg helt hadde fått med meg dette, må jeg vel innrømme.

Og jeg synes vel fortsatt det, at det burde være vanlig, å klage på leverandører, som ikke gjør jobben sin).

For rundt år 2000, så var det visst ikke greit, å klage på leverandørene, (på samme måte som i 1994 da), kunne det virke som, på PØF.

Så det var ikke så lett, å jobbe mer enn noen få år, i Rimi.

For Rimi forrandret seg veldig fort, (kan det ihvertfall virke som).

Eller så var det sånn, at de forskjellige distriktsjefene, var delt inn i to eller flere klikker, da.

Som hadde forskjellig bedriftskultur.

Noe sånt.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg reagerte på Lars Boye, på den tiden, som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Jeg hadde et møte med han, på spiserommet, (nede i kjelleren), på Rimi Nylænde der.

(Antagelig i forbindelse med et ran eller en ansatt som stjal, da).

Og jeg la merke til det, at Lars Boye, han begynte å røyke på en sigarett, (i et formelt sikkerhetsmøte), nede på spiserommet der.

(Dette var vel før røykeloven startet for fullt, tror jeg).

Og Lars Boye, han var også fra Bjørndal, (må vel han eller en annen ansatt i Rimi ha fortalt meg).

Så en sikkerhetsansvarlig som røyker og er fra Bjørndal?

Bjørndal ligger jo i bydelen Søndre Nordstrand, hvor leilighetene er blant de billigste, i Oslo.

(Og Lene fra Abildsø-gjengen, hu hadde jo sagt til meg det, (studieåret 1989/90), at Bjørndal-folk var 'æsj', (eller hvilket negativt uttrykk hu brukte igjen).

Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

Så en sikkerhetsansvarlig, som ikke hadde mye penger, (virka det som ihvertfall), og som røyka.

Jeg var ikke helt overbevist.

(For det var jo forskjell på å være butikkmedarbeidere og sikkerhetsansvarlig, mener jeg.

Jeg ville nok syntes at det var mer betryggende, hvis sikkerhetsfolka hadde bodd i Oslo Vest, for eksempel.

For å være helt ærlig.

Og hvis de ikke hadde røyka, da).

Men men.

Så jeg husker at jeg undret meg litt over Lars Boye, ihvertfall.

Og når han i tillegg kom med sånne sleiv-kommentarer, om PØF.

(Om at PØF ikke hadde holdt sin sti helt ren, i starten, av sin Rimi-karriære).

Noe Boye vel ikke burde ha sagt, sånn at jeg, (som jo var PØF sin underordnede), hørte det.

Dette var vel ikke noe jeg hadde noe med.

Dette burde vel vært en personalsak, mellom Rimi og PØF, isåfall.

Det er jo noe som heter personvern, osv.

Så jeg var ikke helt overbevist, om at det var riktig, det som Boye gjorde.

For dette var vel fortrolig informasjon, vil jeg si.

Eller ihvertfall så var Boye indiskret, da.

Og jeg har jo gått tre år på handel og kontor, og lært om personvern osv. der.

(Og jeg har også vært en flittig avisleser, helt siden barndommen).

Så jeg har sånne ting litt i blodet, mener jeg.

Så jeg tror ikke at dette Boye sa om PØF, var helt greit, iforhold til lover og regler.

Siden jeg også var tilstede der, da.

(Jeg syntes at det ble som noe rart da, at jeg skulle få vite hva det stod i personalarkivet, om min overordnede, liksom.

Jeg er ikke sikker på om sånt egentlig er helt 'kosher' i arbeidslivet, liksom.

Selv om jeg ikke er en eksepert på arbeidsrett, heller.

Men hvis jeg skulle tippe, så var nok ikke det her helt etter boka og diverse lover og regler).

Så jeg hadde litt vanskeligheter, med å ta sikkerhetsansvarlig Lars Boye, helt på alvor da, (må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort, han fortalte meg det.

(På den tida han jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Ljabru).

At en gang, (mens hans jobba på Rimi Ljabru), så hadde han stjålet, en six-pack med øl, (på jobben), husker jeg.

Men dette var det eneste han hadde stjålet, iløpet av den tida, han hadde jobba, på Rimi Ljabru; (fortalte han så).

Og uten at jeg skjønte hvorfor David Hjort fortalte meg det her.

Og dette var vel noe, som David Hjort fortalte, i forbindelse med en fest, (eller noe sånt).

Og jeg likte ikke det, at David Hjort hadde stjålet, (fra Rimi), husker jeg.

Men jeg syntes ikke at dette var en så stor sak, at det ble til at jeg tok det opp, med noen over meg, i Rimi, liksom.

For som man kan se ovenfor, så undret jeg meg litt, over mine overordnede, i Rimi.

Så jeg var ikke helt sikker på om det var riktig, å gå videre, med denne saken, da.

(Siden jeg hadde fått høre om dette, på fritiden, liksom.

Og det kunne jo ha vært sånn, at David Hjort sa dette, for å få meg opp i stry, liksom.

Han kunne jo ha nekta på dette, hvis jeg hadde fortalt om det, til noen sjefer over meg i systemet, liksom.

Hva vet jeg.

For jeg syntes at det virka litt rart, at David Hjort plutselig bare fortalte meg det her, da.

Sånn helt 'utenom sammenhengen', liksom)

Men hvis jeg hadde hatt andre distriktsjefer og sikkerhetsansvarlige, rundt meg, i Rimi.

(Og hvis det ikke hadde vært så mye ran og tyveri, på jobben, fra før).

Så hadde jeg nok kanskje gått videre med den saken, innad i Rimi.

Men det var også sånn, at det virka klart som, for meg, at hu Henriette, (lillesøstera til Benedikte), hadde rappa en six-pack med Ringnes-bokser, (en dag hu jobba), på Rimi Nylænde.

(Siden hu ble tatt for dette, i en utpasseringskontroll).

Men likevel, så fikk hu Benedikte lov, (av sikkerhetsansvarlig Lars Boye), til å fortsette, i Rimi.

For hu Henriette, hu hadde sagt det, at hu hadde hatt med seg denne six-packen, da hu kom på jobb, den dagen, (oppi ranselen sin), da.

Men jeg mente det, at det måtte da gå an, å kontakte Ringnes bryggeri, for å sjekke produksjonsnummeret, på den six-packen.

Og så sammenligne det produksjonsnummeret, med de produksjonsnumrene, som stod, på en halvpall med Ringnes pils, som stod på lageret, på Rimi Nylænde.

Men dette gikk visst ikke an da, mente Boye.

For dette hadde Boye ringt og spurt Ringnes bryggeri om, (sa han).

(Etter at jeg hadde foreslått at vi kunne kontakte Ringnes bryggeri, om nettopp det, om det var mulig å finne ut, om den six-packen, til hu Henriette, (som vel må ha vært hos SES, eller noe sånt, på den her tida), hadde samme produksjonsnummer, (eller batch-nummer), som på den halvpallen, som stod på lageret, på Rimi Nylænde, da).

Og Ringnes bryggeri, de hadde sagt det. (till Boye), at dette ikke gikk an, da.

(Av en eller annen grunn).

Noe som hørtes litt rart ut, for meg, (husker jeg).

(Og som jeg nok begynte å undre meg litt over, da.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Mer fra Posegodt

Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>

---

RE: Publiserte ditt navn, adresse og epostadresse på bloggen min

---

Posegodt

<post@posegodt.net>




Wed, Feb 20, 2013 at 7:35 AM

To:
jensbr@hotmail.no





Hei,

ja, jeg bare synes det var litt rart, som sagt, for den Kit Kat har nesten ikke solgt noe før.

Men nå bestilte en annen den og.

Og alle kundene heter nesten det samme, (nemlig Jens og John, osv).

Men jeg skal ikke gjøre det til noe vane, å publisere navn osv.

Jeg driver nettbutikken litt sånn som jeg lærte i Rimi, (som butikksjef, på Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, av distriktsjef Per Øivind Fjellhøy aka. PØF), at man burde binde minst mulig kapital, i varer.

Så jeg venter med å kjøpe varene, til bestillingene dukker opp.

Og da skjærer det seg litt, hvis varen har gått ut produksjon.

Men det er jo ikke så ofte, at det skjer.

Og da fjerner jeg den fra nettbutikkene, så fort som mulig.

Og prøver å finne en erstatningsvare.

Og ordet erstatningsvare, det er det jo ikke jeg, som har funnet på.

Så det er nok ikke bare meg, som driver på den her måten.

Men jeg skal prøve å få kjøpt inn resten av bestillingen din, (nemlig to pakker Kit Kat), i dag.

Og få sendt det i morgen.

Igjen takk for handelen!

Med Posegodt-hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Jeg sendte deg bare en e-post, i går.

Så den du svarte på, var spoofing, (altså sendt av noen som klarer å tulle med e-poster og hadde lest bloggen min).

Beklager igjen disse problemene!

Jeg skal begynne å sensurere navnene igjen, fra den neste bestillingen.

Beklager igjen dette!

---------- Forwarded message ----------

From: Jens B <jensbr@hotmail.no>
Date: 2013/2/20
Subject: RE: Publiserte ditt navn, adresse og epostadresse på bloggen min
To: eribsskog@gmail.com

Hei,

du har da aldri gjort det før når jeg har bestilt. Da har du alltid sensurert. Det gjør du når andre bestiller og. Jeg ser ikke helt hva mitt navn har på den bloggen å gjøre, og har aldri opplevd liknende fra andre nettbutikker.

Så dette vil jeg nok klage på, tror jeg.

Ang. sjokoladen, så er det vel ikke så merkelig at folk bestiller den når du har den i sortimentet ditt. Så det vil jeg også klage på. Det er vel ikke russisk nettbutikk du driver?

Men det er greit med den erstatningsvaren. Mer sjokolade for pengene sier jeg ikke nei takk til. Så det var god kundeservice, for å ta
med litt positivt her. Takk for det!

Mvh. Jens

> To: jensbr@hotmail.no
> Subject: Publiserte ditt navn, adresse og epostadresse på bloggen min
> From: eribsskog@gmail.com
> Date: Wed, 20 Feb 2013 01:41:52 +0100
>
> Hei igjen.
>
> Jeg la ut ditt navn, adresse og epostadresse på bloggen min:
> http://johncons-mirror.blogspot.com/2013/02/mer-om-problemene-med-kit-kat-i-pose.html
>
> Dette er sånn som jeg pleier å gjøre når folk bestiller varer i nettbutikken min. Dette er helt greit, siden jeg skriver en nødblogg.
> Så sånn er det. Men men.
>
> Mvh Erik Ribsskog

Min Bok 5 - Kapittel 114: Julebordet 2001

Julebordet 2001, det var jo selvfølgelig etter 11. september.

Jeg husker at jeg var på jobb, på Rimi Langhus, på 11. september.

Og jeg overhørte at en litt sjokkert, (må man vel si), Kjetil Furuseth, (som var og handla i butikken), sa til ei kassadame, (som muligens var Ingunn Sørlie vel), at det var noe med 'Pentagon også'.

(Noe sånt).

Så jeg skjønte at noe veldig rart hadde skjedd, da.

Og jeg gikk da ned på spiserommet og satt på radioen, (husker jeg).

Og jeg jobba vel tidligvakt den dagen, tror jeg.

Ihvertfall så husker jeg det, at på toget, på vei tilbake, til Oslo.

(For det var noe feil med bilen min, på den her tida, da.

Så den var nok på verksted, eller noe sånt, da).

Så sendte jeg noen tekstmeldinger, til Tosh aka. Thorstein Bjørnstad, (fra #blablabla), og han kunne bekrefte det, at det var noen helt ville ting, som hadde skjedd, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo kjøpt meg en parabolantenne, (samt blant annet en ny TV og ny forsterker), for noen av pengene, som jeg hadde fått, etter at mora mi døde.

Så jeg satt jo på CNN, da jeg kom hjem fra jobb, på 11. september.

Og jeg hadde jo også Sky News, (var det vel), og TVN, (eller noe), begynte å vise FOX News, istedet  for sine egne programmer, da.

(Noe sånt).

Så jeg zappet jo mellom 3-4 engelskspråklige nyhetskanaler, da.

Og jeg hadde jo digital parabol.

Og jeg hadde kobla TV-en, (som var en Grundig 28-tommers stereo-TV, som jeg hadde kjøpt på tilbud, for 3900 og noe vel, på Elkjøp på Carl Berner), til stereoanlegget, da.

Så jeg fikk jo skikkelig med meg hva som hadde skjedd, under terroristangrepene, på 11. september, i den lille Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).

Og jeg husker også at en av de amerikanske nyhetskanalene, (muligens CNN), kom med et rykte, som vel har forsvunnet litt, seinere.

Nemlig at noen hadde sett at noen Mossad-agenter, hadde stått på en bakketopp, litt unna World Trade Center, og filmet da flyene fløy inn i skyskraperne, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Julebordet 2001, det skulle være i LO sin festsal, (var det vel), ved Youngstorget.

Og det var på samme måte som de fleste andre årene, som jeg jobba, i Rimi.

At en 'haug' av butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.

Og hvem som hadde kommet på den ideen, å ha julebordet, i LO sin festsal.

(Hvor jeg forresten hadde vært før.

Siden NHI arrangerte eksamenene sine der, det siste året, som jeg studerte der.

Nemlig studieåret 1991/92, vel).

Det veit jeg ikke.

Men vi på Rimi Langhus, vi hadde vel fått en faks da, om det her julebordet.

Og så hadde vi bare slengt oss på det, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker det.

At jeg prøvde å få med min fetter Øystein Olsen, fra Son.

Til å bli med, på det her julebordet, da.

For jeg syntes jo fortsatt det, at han var en litt nerdete figur da, (for å si det sånn).

(Så jeg tenkte at det kanskje hadde vært bra for han, å få vært med, på noe julebord og sånn, da.

Noe sånt).

Og da jeg prata med Øystein Olsen, om det her julebordet, da.

Så sa Øystein Olsen noe som virka litt rart for meg, (husker jeg).

(Med en stemme og uttrykksmåte, som vel kanskje kunne minne litt om den måten, som hans storebror Ove, prata på, da.

De prata liksom med korte setninger, da.

Og ganske raskt, vel.

Noe sånt).

Og Øystein Olsen, han sa da det.

At han kunne godt være med på det her julebordet.

Men bare hvis jeg møtte han utafor Rimi Langhus, da.

Så jeg måtte jo da ta toget ut til Langhus, (i julebord-antrekk), da.

Og så møte Øystein Olsen, utafor Rimi Langhus, da.

(Hvor han hadde kjørt til, med sin fars Gelendewagen, vel).

Og så dra med han bort til assistent Sølvi Berget sitt hus, hvor Rimi Langhus-folka, hadde et slags vorspiel da, før julebordet.

Og så sitte på i en maxi-taxi, (eller noe sånt), tilbake igjen, inn til Oslo, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker det, at på det vorspielet, hjemme hos assistent Sølvi Berget der.

(Som vel muligens hadde jobblørdag.

Men 'gubben' hennes hadde vel kontrollen der, vel.

Mener jeg å huske, ihvertfall).

Så satt jeg bare i sofaen, i stua der, og så dum ut, da.

Men ei kassadame, (muligens Ingvill Storø), spurte meg vel om hvorfor hadde jeg dratt ut til Langhus, på fridagen min, da.

Og da måtte jeg vel si det, at jeg bare skulle møte Øystein Olsen, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten også sånn, at Øystein Olsen, han dreiv og komponerte noe slags techno-musikk, på PC-en sin, hjemme på gutterommet sitt, (hvis det ikke var på biblioteket til onkel Runar da), i Son.

Og Øystein Olsen, han hadde tatt med seg en CD, (eller noe sånt), med den techno-musikken sin på, da.

For å la Trond Berget få høre på den musikken han hadde komponert, da.

Men da jeg også prøvde å følge etter Trond Berget og Øystein Olsen, inn på rommet, til Trond Berget, for å høre på den her 'Øystein Olsen-musikken', da.

Så fikk jeg ikke lov, til å bli med inn, på rommet til Trond Berget, for å høre på den her 'Øystein Olsen-musikken', da.

Av Øystein Olsen da, som ikke likte at jeg også ville høre på musikken hans, da.

(Som han sikkert hadde prata om, en av de gangene, som jeg kjørte han hjem fra jobben, eller noe sånt, vel).

Av en eller annen grunn.

Så det var litt spesielt da, husker jeg, at jeg syntes.

Men så kjenner jeg jo heller ikke han fetteren min, Øystein Olsen, noe særlig bra.

For jeg er en god del år eldre enn han, da.

Og jeg hadde mest med onkel Runar og dem å gjøre, på den tida, som jeg pleide å spise middag, borte hos bestemor Ågot, på Sand.

Og det var på begynnelsen av 80-tallet, da.

Og på den tida, så var Øystein Olsen bare en liten snørrunge, da.

Og knapt nok det.

Så jeg kjente Øystein Olsen sine tre eldre søsken.

(Nemlig Ove, Heidi og Susanne).

Litt bedre enn jeg kjente Øystein Olsen, da.

For å si det sånn.

(Selv om jeg heller ikke kjenner Susanne så bra, egentlig.

For hu er jo også en god del år yngre, enn meg, da.

Og hu ble konfirmert, (husker jeg), da jeg var i Geværkompaniet.

Og da var jeg 22 år.

Så Susanne er vel sju-åtte år yngre, enn meg da, (eller noe sånt).

Så Øystein er vel cirka ti år yngre, enn meg da, (eller noe sånt).

Og Heidi er cirka like gammel som min fetter Tommy.

Begge de er vel født i 1975, (mener jeg å huske).

Så Heidi er fem år yngre enn meg, da.

Og Ove, er vel cirka midt mellom meg og Heidi, (mener jeg å huske).

Så Ove er vel to-tre år yngre enn meg, tror jeg.

Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

Jeg husker ihvertfall det, at jeg en gang prata med bestemor Ågot, om de andre barnebarna, til bestemor Ågot, da.

Noe bestemor Ågot ville prate om, da.

Og da sa bestemor Ågot det, at min kusine Lene, (som er et halvt år yngre enn meg, vel).

Var døv, da.

Og da svarte jeg vel det, (for jeg var vel fire-fem år, på den her tida, vel).

At Ove også var døv, da.

For han prata ikke noe han heller, da.

Men da sa bestemor Ågot det, at Ove ikke var døv, da.

Han hadde bare ikke begynt å prate så mye ennå, da.

Noe sånt).

Så min fetter Øystein Olsen, han var nesten litt som en gåte for meg da, (må jeg vel nesten si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at vi kom fram til LO-bygget, (var det vel), der.

Så husker jeg det, at jeg måtte på dass, da.

For jeg hadde vel drukket noen øl, ute i Langhus der, da.

Og inne på dassen der.

Der var min tidligere distriktsjef PØF, da.

Og han skulle hilse, og sånn, da.

(Inne på dass!).

Og han sa det, at hvis jeg trengte en jobb en gang, så måtte jeg bare si fra.

(Noe sånt.

Muligens på grunn av alle de problemene, som hadde vært, på Rimi Kalbakken, da.

Og som han PØF hadde skapt da, må man vel si.

Siden han liksom hadde programmert meg, da.

Før jeg begynte der.

Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det neste jeg husker, fra det her julebordet.

Det var at Øystein Olsen og jeg.

Vi hadde gått fra Rimi Langhus-bordet, (inne i festsalen til LO, i andre etasjen der), da.

Og så stod vi i baren, like ved trappa opp fra første etasje der, da.

Samtidig med at min forrige butikk, Rimi Kalbakken, dukka opp der, da.

Og jeg hilste jo på alle de kjente medarbeiderne mine, fra et drøyt halvår tidligere, da.

Men Bimbo-Monika, hu sa bare: 'Å nei, ikke prøv deg', (eller noe sånt).

Når jeg bare nikka og sa hei, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Så hva det var som gikk av henne, det veit jeg ikke.

Men det veit hu kanskje selv.

Og da Bimbo-Cecilie dukka opp der.

Så spurte jeg henne: 'Går det bra med deg, eller?'.

Og det var på grunn av den episoden, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken.

Nemlig at det virka som at hu nesten ble holdt som en fange da, (av en eller annen).

Siden hu syntes at det var så gildt, å gå på McDonalds, da.

Enda hu jobba flere ganger i uka, (og vel burde ha råd til det liksom), da.

Og hu Bimbo-Cecilie, hu hadde jo også sagt det, på et personalmøte, på Rimi Kalbakken.

At hu likte at Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth, satt og så på henne, (med lyset av), inne på kontoret der, da.

Siden hu var 'blond', da.

(Som hu sa).

Så jeg lurte litt på hva det var som foregikk rundt henne da, (for å si det sånn).

Så derfor så spurte jeg henne, (mens jeg var litt pussa da), om det gikk bra med henne.

For jeg var ikke helt overbevist om at alt stod bra til, der i gården, liksom.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter det her igjen.

Så husker jeg det.

At noen prikket meg veldig hardt, (gjentatte ganger), på skulderen, mens jeg stod ved bardisken der, (sammen med Øystein Olsen vel), for å bestille meg en ny halvliter, (eller noe sånt), da.

Og da, så var jeg litt pussa, da.

Og jeg trodde vel at det var noen fra Rimi Langhus som tulla, (eller noe sånt), kanskje.

Så jeg bare tok armen min bak ryggen, (for jeg ble så irritert), da.

(Uten å se hvem det var, som prikka meg så hardt, på skulderen, da).

Og så tok jeg tak i skulderen på vedkommende 'prikker', da.

(Fortsatt uten å snu meg, for å se hvem det var).

Og snudde jeg meg, da.

Og så var det Kjetil Prestegarden!

(Han som hadde vært i strupen på meg, fra dag en, som assistent, på Rimi Kalbakken.

Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

Men da bare snudde jeg meg raskt tilbake igjen, mot bardisken, (husker jeg).

For jeg var så lei av Kjetil Prestegarden, da.

Så jeg orka ikke å prate noe med han.

(Hvis jeg ikke måtte det, liksom).

Og jeg syntes også at han var så uhøflig, da.

For å prikke noen så hardt, gjentatte ganger, på skulderen.

Hvor hører det hjemme, liksom.

Nei, det var dårlig folkeskikk, (som ikke hørte hjemme noen steder), mente vel jeg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på et butikksjefmøte, på Sinsen, (var det vel).

(Ikke så lenge etter det her, da).

Så var det noen som sa det, at PØF hadde måttet slå ned Kjetil Prestegarden, (på det her julebordet da), mener jeg å huske.

Så hva det var som skjedde utover kvelden der.

Det lurer jeg litt på, da.

For da satt jeg for det meste ganske pent ved Rimi Langhus-bordet der, da.

I mellom Øystein Olsen og Sølvi Berget, vel.

Ut på den venstre sida, av bordet vårt, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter maten der, (må det vel ha vært).

Så begynte låseansvarlig Kjetil Furuseth, og en god del av de andre Rimi Langhus-folka, (som satt ved bordet der da), å synge en sånn sang, som var populær, på den her tida.

Om assistent Sølvi Berget, da.

Og da sang de sånn her, husker jeg:

'Oh Sølvi, Sølvi.

I wanna know.

Will you be my girl'.

(Noe sånt).

Og de sang også om meg noen ganger, da.

(Så noen av de gutta var kanskje homser).

Og da sang de sånn her, da:

'Oh Erik, Erik.

I wanna know.

Will you be my man'.

(Noe sånt).

Så de Rimi Langhus-folka, de lagde nok mest leven der, (av alle butikkene), tror jeg.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og litt seinere ut på kvelden.

Så dukka det plutselig opp tre veldig vakre og unge Rimi Oppegård-jenter, (eller noe sånn), da.

Som satt seg ned, rett ovenfor Øystein Olsen og meg, da.

(Ved Rimi Langhus-bordet der, da).

Og de julebord-jentene, de var jo kjempepene, da.

Men jeg var litt redd for at assistent Sølvi Berget, (som satt ved min høyre side, vel).

Skulle klikke, da.

Hvis jeg prata med de her julebord-damene.

Siden de var så unge, da.

Og min fetter Øystein Olsen, som satt til venstre for meg.

Han er jo cirka ti år yngre enn meg, da.

Så jeg tenkte vel det, at de her julebord-damene, var mer på hans alder, da.

Så jeg trodde nok det, at Øystein Olsen, kanskje ville begynne å prate med de, da.

Men det gjorde han ikke, da.

Og de her Rimi Oppegård-jentene, (eller hva de var).

De begynte jo å fnise da, (husker jeg).

Og 'babla' om Eivind (Danielsen) da, (var det vel).

(Av en eller annen grunn).

Som de tydeligvis visste hvem var, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter der her igjen.

(Etter midnatt vel.

Og like før musikken slutta, vel).

Så begynte lagerhjelp Trond Berget å bable om at han skulle skaffe meg dame, da.

(Noe sånt).

Og jeg trodde jo at det her bare var noe tull, da.

Så jeg ble med på å skøye litt, da.

Og så sa vel Trond Berget det, (tror jeg).

At jeg måtte gå bort til dansegulvet der, da.

(Noe sånt).

Og jeg ble med på den her tullinga, da.

Og gikk bort 'borti der', da.

Og der fant jeg plutselig en pen dame, ute på dansegulvet da, (husker jeg).

Som jeg begynte å danse med, da.

Og jeg syntes at det var noe kjent med henne.

Så jeg spurte henne om det var Ragnhild, (fra Sørlandet), da.

(Hu som søstera til hadde hatt sex med Alex Rosen.

Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Og det var det da, viste det seg.

Og hu jobba på den her tida, på Rimi Hegdehaugsveien, (fortalte hu vel).

Men da vi var ferdige med å danse.

Så ville hu ikke preike noe mer, da.

Da bare gikk hu bort til noen andre Rimi-folk der, da.

Og de liksom sperret for meg da, (må jeg vel nesten si).

Så jeg fikk ikke prata så mye med hu Ragnhild fra Sørlandet der, da.

Og om Trond Berget egentlig hadde noe med at jeg møtte Ragnhild fra Sørlandet der, å gjøre.

Det veit jeg ikke.

Men det virka litt rart det her da, (må jeg si).

For jeg trodde først at det her bare var noe tull, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg møtte også to andre tidligere 'undersåtter' der, (husker jeg).

Mens jeg stod i baren der, da.

Og det var Wenche Berntsen, som på den her tida, jobba som assistent, på Rimi Manglerud, vel.

(Noe sånt).

Og Jørn fra Helgeroa.

Som på den her tida jobba som låseansvarlig, (var det vel), på den store Rimi-butikken, (eller om det var en ICA-butikk), på Ullevål, (ved Ringveien der), da.

Og han Jørn fra Helgeroa, han kjente jeg først ikke igjen, husker jeg.

For han er ganske høy, da.

Og jeg hadde vel ikke akkurat ventet å treffe han der, heller.

Mens Wenche Berntsen er enklere å kjenne igjen, med sitt ganske lange, lyse hår, da.

(Og Jørn fra Helgeroa, han jobba jo ikke heltid i Rimi heller, da).

Men hu så vel litt rart på meg, når jeg ikke kjente igjen han Jørn fra Helgeroa, med en gang, tror jeg.

(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her julebordet, så skulle vel Øystein Olsen og jeg, ut på byen, (mener jeg å huske).

For Øystein Olsen skulle vel ligge over, på en sofa, (som jeg hadde funnet nede i kjelleren, på Rimi-bygget vel).

(Noe sånt).

Og like etter at vi hadde gått ut av LO-bygget, (på Youngstorget), der.

Så husker jeg at jeg gikk ved siden av låseansvarlig Kjetil Furuseth, da.

Og at jeg begynte å prate noe fyllepreik til han, om at han var en kjekk ung mann, som sikkert hadde god drag på damene da, (eller noe sånt).

(Jeg var drita full, så jeg bare sa noe greier, da.

Jeg hadde kanskje dansa for mye med hu Ragnhild fra Sørlandet, da.

Det er mulig).

Og mens Kjetil Furuseth og jeg, preika der.

(Og mens Øystein Olsen sikkert var like i nærheten, vel).

Så dukka tidligere butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken, opp der, da.

Han hastet forbi oss, mens han drasset på en pur ung, (og vakker), tenåringsjente da, (husker jeg).

Som han sikkert hadde 'bortført', (eller noe sånt), fra en eller annen Rimi, da.

(Kunne det nesten virke som, ihvertfall.

Uten at jeg kan si sikkert hva som foregikk.

For jeg hadde aldri sett hu unge dama før, (for å si det sånn).

Ikke som jeg kunne huske, ihvertfall).

Og da sa Kjetil Furuseth hei til han eks-butikksjef Kenneth, fra Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

Så de to kara, de kjente hverandre da, (skjønte jeg).

Noe jeg ikke visste fra før, da.

(Men han butikksjef Kenneth, han har vel jobba på Rimi Kolbotn, tror jeg.

Og Kolbotn, det er ligger vel på grensa mellom Oslo og Follo, vel.

Og ikke så utrolig langt unna Langhus, da.

Så det var kanskje derfor at de to kara, (Kjetil Furuseth og eks-butikksjef Kenneth), kjente hverandre, fra før.

Det er mulig.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den byturen, til Øystein Olsen og meg.

Den tok ikke helt av, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

(Av en eller annen grunn.

Kanskje fordi at vi hadde på oss dress og sånn, da.

Hvem vet).

Jeg mener å huske det, at Øystein Olsen og meg.

Vi satt inne på en hamburgerrestaurant, (eller noe sånt), i Lille Grensen der.

(Selv om jeg kan huske litt feil, siden jeg var ganske full, vel).

Og da, så sa plutselig ei ung dame der, til meg.

At: 'Gå hjem og legg deg du', (eller noe sånt).

Og da fikk jeg litt sjokk, (husker jeg).

For jeg hadde jo aldri sett hu unge dama før, engang.

Så hvorfor hu bare prata sånn personlig, (må man vel si), til meg, det veit jeg.

Men jeg så nok ganske trøtt og sliten ut, da.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så formen, den kan nok ikke ha vært helt på topp.

Siden hu ukjente dama dreiv og babla sånn til meg, da.

Og Øystein Olsen, han lå vel muligens over, hjemme oss meg.

Hvis han ikke gjorde sånn som sin storebror Ove pleide å gjøre, noen ganger, da.

Når han og jeg var ute på byen.

(Før han flytta til Oslo, da).

At han bare tok det første toget hjem til Son, (eller noe sånt), da.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvis jeg skal være ærlig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 86: Mer fra Rimi Kalbakken

Etterhvert som jeg hadde jobbet en del uker, på Rimi Kalbakken.

Så fikk jeg min egen ide om hvordan vi skulle klare å kapre kunder fra Meny-butikken, som lå rett ved siden av det senteret, som Rimi Kalbakken lå i, da.

Og min ide, det var å kjøpe to plakatbukker, da.

Og så sette opp de, på hver sin side, av inngangen.

For Rimi-butikkene, de fikk et par ganger i måneden tilsendt prisplakater, fra hovedkontoret.

Og jeg syntes at jeg merka det, at vi kapra litt kunder, fra Meny.

Hvis det for eksempel var tilbud på 4 x 1.5 liter Coca-Cola, hos Rimi.

Og vi hadde satt den plakaten ut, på en av plakatbukkene, utafor butikken, da.

Og det var også mange plakatplasser, på veggen, utafor Rimi Kalbakken.

Men de plakatene som hang der, de var vel ofte litt falmet osv., (og de hadde kanskje hengt der, et par måneder for lenge da), mener jeg å huske.

(Altså fra før jeg selv begynte som butikksjef der, da).

Men hvis vi hadde fått det til å funke bedre med ferdigtrykte plakater, utafor butikken.

Så tror jeg at butikken kunne ha fått en del fler kunder, da.

Kanskje vi til og med kunne ha fått dobbelt opp, med plakater, fra hovedkontoret, (eller om de ble sendt fra Hakon distribusjon).

Siden Rimi Kalbakken jo var en spesiell butikk, som liksom skulle 'ta' Meny, da.

Men jeg kom aldri så langt, at det med plakatene utafor butikken, ble vellykka der, da.

For noen ganger, når jeg hadde seinvakt.

Så hadde noen satt plakatbukkene sånn ut at de ikke pekte mot kundene, som var på parkeringsplassen, utafor butikken.

Men plakatbukkene, ble satt ut på tvers da, av den 'vanlige' retningen.

Så det så jo så dumt ut som det gikk an omtrent, (vil jeg si).

Så da var det nesten sånn at jeg ga opp litt, husker jeg.

Når jeg så at noen hadde klart å sette ut de plakatbukkene feil vei, da.

Det var så dumt, at da visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre.

Selv om jeg vel noen ganger satt de riktig vei.

Og andre ganger, så grublet jeg vel på hva jeg kunne gjøre, for å de ansatte til å slutte å tulle, når de satt ut de plakatbukkene, da.

For hvis de plakatbukkene ble satt på tvers, så var det kanskje dumt å bestille de.

For da så det bare dumt ut, liksom.

Og butikken mistet kanskje heller kunder enn å få nye, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn forresten.

At etter at Rimi Kalbakken hadde fått de to plakatbukkene, som jeg hadde bestilt.

(Fra Legra, eller noe, vel).

Så måtte jeg finne på noe, for å få montert de, da.

Og jeg hadde vel skrudd sammen en sånn plakatbukk før, som jeg hadde bestilt, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

Som vi vel der satt rett utafor butikken, vel.

Og ikke nede ved veien, sånn som tidligere butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde gjort, i sin tid, (som jeg skrev om, i Min Bok 4).

(Noe sånt).

Og jeg fikk jo ikke lov, av assistent Kjetil Prestegarden, (som distriktsjef Anne Neteland hørte på), til å gjøre noe annet, enn å være med som selskap, mens en assistent tok frukta eller satt opp labler, for eksempel.

Så for at jeg skulle kunne ordne med de plakatbukkene, da.

(Som jeg syntes at det var viktig at ble fine, da.

For jeg var liksom sånn at jeg brydde meg om at inngangspartiet til butikken, så ryddig og rent ut, da.

For at kundene skulle få et bra inntrykk av butikken, da.

Etter å blant annet ha jobbet på Rimi Nylænde, (som jo tidligere hadde vært den ærverdige butikken Balstad), som leder og vanlig medarbeider, i flere år).

Så fikk jeg vel låseansvarlig Bjørnar, til å jobbe en vakt for meg, vel.

(Noe sånt).

Men likevel, så var assistent Kjetil Prestegarden 'på meg', da.

Enda jeg liksom 'ikke var der', som min tidligere butikksjef Elisabeth Falkenberg, pleide å si, noen ganger, på Rimi Nylænde.

(Altså at hu ikke var der for de andre lederne i butikken, da.

Siden hu skulle drive med noe hu trengte å konsentrere seg om, (eller noe), da.

Noe sånt).

Men jeg ble jo da hefta, av kunder og selgere og vanlige ansatte, og sånt.

Som lurte på ditt og datt, da.

Og som man vel ikke kunne forlange av, at skulle skjønne det, at jeg liksom ikke var der, da.

Så det tok jo litt tid, å få ordna med å montere de to plakatbukkene, da.

Og da kjefta assistent Kjetil Prestegarden på meg igjen da, husker jeg.

Og klagde på at det eneste jeg hadde gjort, da klokka ble 16, (eller noe sånt).

Var å montere de to plakatbukkene, da.

Som jeg liksom prøvde å gjøre meg flid med, sånn at de ikke skulle se vindskeive ut, (eller noe sånt), da.

For disse to plakatbukkene, de skulle jo stå på hver sin side av inngangsdøra, til butikken.

Så jeg syntes at det var viktig at de så fine og rette ut, (og sånn), da.

For at kundene skulle få et bra inntrykk av butikken, da.

(For jeg hadde jo lært, som leder i Rimi, at det som var viktigst, for kundenes inntrykk, av butikken.

Det var inngangspartiet, i butikken, da).

Og jeg hadde jo også gått på markedsføringslinja, osv.

Og lært hvor viktig det var, at en virksomhet, hadde et godt renome liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg ble jo da også hefta, av kunder og leverandører og medarbeidere, osv.

Innimellom at jeg dreiv på med de plakatbukkene, da.

Så det ble jo som noe stressende, å ha en sånn 'kjefter' der, (som man vel må kunne kalle assistent Kjetil Prestegarden), for han kjefta hele tida på meg, hvis jeg ikke gjorde jobben min, sånn som han ville at jeg skulle gjøre den, da.

Og dette var jo som i bakvendt-land, (må man vel si).

For det skal jo være butikksjefen som gir tilbakemeldinger på arbeidet til assistenten.

Men på Rimi Kalbakken, så var det omvendt, da.

At assistent Kjetil Prestegarden hele tida kjefta på meg, da.

Men dette hadde jo distriktsjef Anne Neteland liksom godkjent, da.

For hu hadde jo sagt det, at hu 'kjente Kjetil fra før, så hu hørte på han'.

Så det var jo som et mareritt, for meg, (må jeg si), å jobbe, på Rimi Kalbakken.

For PØF hadde jo også sagt det, at: 'Vi vil at du skal drive Rimi Kalbakken som Rimi Nylænde'.

Også mener distriktsjef Anne Neteland at jeg skal drive Rimi Kalbakken på assistent Kjetil Prestegarden sin måte, etter at jeg har begynt i jobben, da.

Så det var jo bare tull og tøys, på Rimi Kalbakken, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvor ofte var det at en butikksjef monterte plakatbukker, liksom?

Det var jo ikke noe jeg gjorde hver uke.

Eller hver måned.

Eller hvert år engang, liksom.

Men likevel, så begynte assistent Kjetil Prestegarden, å klage på at jeg brukte for lang tid, på å montere disse plakatbukkene, da.

Så det var omtrent sånn, at man måtte jo nesten være sinnsyk, for å gidde å jobbe, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Med den distriktsjefen og de assistentene, som man jobba sammen med der.

(Vil jeg si, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og selv om jeg ikke fikk lov til å jobbe, på den måten, som jeg ville, på Rimi Kalbakken.

Så var det jo fortsatt jeg som hadde ansvaret for budsjettene, da.

Og jeg hadde jo også liksom ansvaret for at det ikke var så mye konflikter osv., i butikken, da.

Så Kjetil Prestegarden, han kunne jo liksom stå og kjefte meg opp i trynet, (for forskjellig), siden han liksom ble sett på som en 'hellig ku', av distriktsjef Anne Neteland, da.

Mens jeg selv da ikke kunne gjøre noe, da.

For det var liksom mitt ansvar, som butikksjef, at 'husfreden' i butikken, ikke ble ødelagt, da.

(Syntes jeg selv, ihvertfall).

Så jeg prøvde jo da å roe ned situasjonen.

Og jeg kjeftet ikke tilbake, da.

(For jeg håpet at det skulle gå seg til, da.

Så jeg så framover og håpet at det skulle bli bedre, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg, som kun en måneds tid tidligere, hadde vært en butikksjef, som ble skrytt opp i skyene, av PØF og Rune Hestenes, osv.

Jeg ble jo plutselig til en butikksjef, som bare fikk klager, fra alt og alle, omtrent.

Og hverdagen min på jobben, den ble veldig krevende og tøff, da.

Siden jeg ble klaget på hele tiden, da.

For assistent Kjetil Prestegarden, han var en sterk, ung mann, da.

Som hadde spilt fotball på ungdomslandslaget, (eller noe sånt), osv., da.

Og som var sunn og frisk og full av krefter, da.

Mens jeg selv kanskje var litt sliten, etter de to tøffe årene, (som varespreder og varestabler, osv.), på Rimi Bjørndal, og etter mange slitsomme måneder, med mange store prosjekter og ran med mere, på Rimi Nylænde.

(Og mora mi hadde jo nettopp dødd og).

Og den butikken, som jeg var i butikksjef i.

Den hadde jo også de største utfordringene, i landet muligens.

(Av Rimi-butikker, ihvertfall).

Når det gjaldt for høyt svinn og for høye lønnskostnader, da.

Så det var liksom som å gå fra himmel til helvete, omtrent.

Bare på noen få uker, da.

Og samtidig, så hadde jeg jo ikke noe hus på Bergeråsen, eller noe sånt.

Og ikke noe formue.

Så jeg kunne nesten ikke slutte i Rimi, heller.

For å gå fra å være den flinkeste butikksjefen i Norge, liksom.

(Etter skrytinga å dømme, ihvertfall.

Mer eller mindre).

Til å bli arbeidsledig.

Det hadde blitt en tung knekk, for meg.

Som jeg ikke er sikker på om jeg hadde klart.

For jeg føler jo fortsatt det forventningspresset, som jeg har hatt fra faren min og nesten alle jeg kjenner, på å bli suksessfull.

Enda jeg har prøvd å ta faren min til retten, for omsorgssvikt.

Siden jeg jo måtte bo alene, fra jeg var ni år.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Så det å mislykkes, i Rimi.

De var som noe skremmende for meg, må jeg si.

For da hadde nok 'bygdedyret' i slekten min, tatt av.

Og pratet masse dritt om meg, er jeg redd.

Og det er sånt som tærer på en, vil jeg si.

Så derfor hadde jeg ikke noe lyst til å bare slutte som butikksjef heller, da.

For å si det sånn.

For jeg hadde jo nettopp sagt til Magne Winnem og søsknene mine, og til David Hjort vel.

At nå virka det som at Rimi satset på meg, og jeg skulle bli butikksjef for en butikk, hvor butikksjeflønnen lå på 300.000 pluss frynsegoder, da.

Så det ville blitt som et stort fall for meg, liksom.

Å bare slutte som butikksjef, da.

Og jeg bodde jo også i Rimi-bygget, så jeg måtte vel da ha bodd på gata, eller noe.

For det var jo hele tida noe galt med bilen min, på den her tida.

Så jeg hadde ikke så god råd.

For jeg måtte betale nye verkstedregninger hele tida, da.

Og de som jeg hadde fortalt det til, at nå kom jeg til å få den bra jobben, i Rimi.

De hadde nok spredd dette videre, til slekt og bekjente da, forestilte jeg meg, ihverfall.

Så jeg var liksom fanget i et helvete, da.

Hvor jeg fikk kjeft hele tida, fordi at jeg jobba for seint, og sånn, da.

(Spesielt når jeg jobba i frukta, hvor jeg jo var veldig nøye.

Etter å ha vært på det bra fruktkurset, hos Gartnerhallen, på Økern.

Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 4).

Og fordi at jeg ikke var noe flink, da.

Jeg husker for eksempel, at assistent Kjetil Prestegarden, han klagde til distriktsjef Anne Neteland, (husker jeg), på at det ikke var noe han kunne lære av meg, som butikkleder, da.

Så dette tærte jo på meg, og det var noen tøffe måneder, den tiden, som jeg jobbet, på Rimi Kalbakken.

Men jeg hadde egentlig ikke noe valg, (vil jeg si).

Så jeg bare slet meg gjennom dagene, da.

Og prøvde å jenke meg for å ikke skape for mye drama og konflikter i butikken, da.

Og jeg bare håpet at det ville bli bedre, etterhvert, på Rimi Kalbakken, da.

(Hvis jeg prøvde å roe ned konfliktene og sånn, en stund, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at etter at jeg hadde jobbet på Rimi Kalbakken, i et par-tre måneder, vel.

Så ble stillingen som butikksjef, på nabobutikken Rimi Ammerud, (som hadde veldig lav omsetning siden den lå rett over veien for en veldrevet Rema), utlyst.

(Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

Og da, så fortalte assistent Kjetil Prestegarden meg det, at han vurderte, om han skulle søke, på den jobben, da.

Og han lurte på om jeg ville støtte den søknaden, da.

Og jeg syntes at det hørtes ut som en god ide.

For jeg var så lei av å jobbe sammen med assistent Kjetil Prestegarden, da.

Så jeg hadde syntes at det hadde vært kjempebra, hvis han hadde begynt å jobbe, i en annen butikk, da.

Men distriktsjef Anne Neteland.

Hu syntes at assistent Kjetil Prestegarden var så flink da, (husker jeg).

Så hu ville ikke at assistent Kjetil Prestegarden, skulle bli butikksjef, i en så liten butikk, som Rimi Ammerud, da.

Så hu gikk imot den søknaden, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så da fortsatte det bare som før, resten av den tiden, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.

(Og det var vel fra oktober år 2000 til mai år 2001, hvis jeg husker det riktig.

Altså i bare et drøyt halvår, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at jeg hadde jobba, på Rimi Kalbakken, i en måned eller to, vel.

Så skulle distriktsjef Anne Neteland ha et driftsmøte med meg der, da.

Og da sa hu blant annet det, (husker jeg), at jeg 'var så dårlig til å nullstille meg'.

Og da gikk det opp et lys for meg, husker jeg.

For PØF, han hadde jo sagt flere ganger, før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

At: 'Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde'.

Så det som distriktsjef Anne Neteland klagde på meg på.

Det var jo det helt motsatte, av det som PØF hadde sagt.

For hvis Neteland klagde på at jeg var dårlig til å nullstille meg.

Så kunne hun jo ikke ha vært en del av disse 'vi', som PØF nevnte.

Som ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde, da.

For det var jo det motsatte av å nullstille seg, (vil jeg si).

Så PØF ville at jeg _ikke_ skulle nullstille meg.

Og Neteland ville at jeg skulle nullstille meg, da.

Og da skjønte jeg det, at jeg hadde blitt lurt opp i stry, av PØF.

For jeg regnet jo med det, at han hadde prata med Neteland.

Om det, at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

Men det kan han jo ikke ha gjort, da.

Men det måtte da være en selvfølge, at distriktsjefen, (altså min nærmeste overordnede), måtte være med på det her.

Så jeg ble helt klart lurt opp i stry her, da.

Eller i en slags felle, (må man vel kalle det).

(Som jeg har kalt for 'Rimi-fella', på bloggen min, da).

At jeg liksom ble skviset, da.

Så i det øyeblikket, som Anne Neteland klagde på det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg.

Så skjønte jeg at jeg hadde blitt lurt da, av PØF og et for meg ukjent antall andre sjefer, oppover i systemet, i Rimi, da.

Samtidig som at Anne Neteland hadde prøvd å lure meg, på lønna, da.

Og derfor ikke hadde hatt møte med meg, før jeg begynte i denne jobben.

(Sånn som det virka som for meg, ihverfall).

Så jeg fikk det inntrykket at jeg bare ble tulla med, av sjefene, oppover i systemet, i Rimi.

Og jeg hadde ikke lyst til å kun være en slags marionette, som ble behandlet respektløst, i mitt yrkesliv, (som jo er en stor del, av en persons liv), da.

Så jeg bestemte meg, på det her møtet, med Anne Neteland.

At jeg ville ut av Rimi og heller jobbe sammen med mer konstruktive folk, som behandlet meg med respekt, og som ikke hadde konspirasjoner og skjulte agendaer, sånn som det virka som for meg, at sjefene oppover i systemet, i Rimi, hadde plenty av, da.

For det orka jeg ikke, å kaste bort livet mitt, som en brikke, i et spill, som jeg ikke forstod noe av.

Det fremstod som noe helt meningsløst, for meg, da.

Og det er vel ikke som et fullverdig liv, vil jeg si.

Hvis man skal bli tullet med, av klikker, som har en agenda, som er helt ukjent, for en selv, da.

Det var ikke det jeg hadde forestilt meg, å bruke livet mitt på, liksom.

Så jeg ville ut av Rimi, for å jobbe i et annet firma, hvor det fantes mer konstruktive kolleger, da.

Men dette sa jeg ikke til Anne Neteland.

For jeg syntes at hu også hadde tulla fælt, den tida, som jeg hadde jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så jeg stolte ikke på henne heller, da.

Så dette var bare noen tanker, som surra og gikk, inni huet mitt da, under det her møtet.

For jeg hadde jo ikke noe formue heller.

Og denne jobben, på Rimi Kalbakken, den var jo som et helvete for meg, med mye stress, press, masing, kjefting, hakking og hard jobbing, da.

Så jeg måtte nesten sikte meg inn på å få en ny jobb, som ikke var så krevende.

For å få fokuset, i livet mitt, litt flyttet fremover, da.

For mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så var det vanskelig for meg, å fokusere på noe særlig annet, enn butikken og de neste dagene, i livet mitt.

Så jeg drømte litt om å begynne i en annen jobb, i Rimi, da.

Hvor jeg kunne klare å få spart opp noen penger.

(Siden jeg ikke orka å lage mat hjemme, for eksempel, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

Men jeg kjøpte bare pakkede sandwicher og sånt, på bensinstasjoner osv., da).

For så å flytte, fra Rimi-bygget.

For så å få meg en ny karriere, utenfor Rimi, da.

Det bestemte jeg meg for å prøve å få til, under det her driftsmøtet, til distriktsjef Anne Neteland, da.

Da hu klagde på det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg, da.

For etter det her, så var det ikke sånn, at jeg stolte på noen høye sjefer, i Rimi igjen, (for å si det sånn).

Men jeg sa ikke noe, til distriktsjef Anne Neteland, om det her, da.

For da Pia og jeg, var hos onkel Runar, i Son, under oppveksten.

Så lærte han oss å spille poker, (med fyrstikker), husker jeg.

Så jeg hadde nok et pokeransikt, i det her møtet, da.

(Noe sånt).

Så jeg tror ikke at det var sånn, at distriktsjef Anne Neteland skjønte det.

At jeg bestemte meg for å komme meg ut av Rimi, da.

Da hu klagde på meg om det, at jeg var så dårlig, til å nullstille meg, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 84: Ledermøte på Egons

Like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så ville assistent Kjetil Prestegarden at vi skulle ha det første ledermøtet, på restauranten Egons, i Paleet, i Karl Johan.

Kjetil Prestegarden nevnte vel at det var penger nok igjen til julebordet, på sosialbudsjettet, selv om vi skeiet ut litt når det gjaldt det første ledermøtet.

(Noe sånt).

Så jeg sa at det var greit da, siden det var penger nok på sosialbudsjettet.

Og siden dette var på høsten, så det var ikke så lenge igjen før det ble et nytt år, og at vi dermed fikk nye penger, på sosialbudsjettet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette ledermøtet, på Egons, det skulle selvfølgelig være på min jobblørdag, da.

Og jeg husker at jeg nevnte det, mens vi satt på den restauranten der, at det liksom peip inne i huet mitt ennå, da.

Siden jeg hadde hatt store problemer med boksautomaten, (var det vel), den dagen, på Rimi Kalbakken, da.

Grunnen til dette, var at noen Rimi-butikker, (inkludert Rimi Kalbakken), hadde innført en 'tulle-rutine', når det gjaldt å tømme boksautomaten, da.

Det som de gjorde var nemlig å ikke tømme automaten, hver gang automaten varslet at den var full, da.

Rimi-folka ventet med å tømme boksautomaten, til sekkene var stapp fulle, da.

Og da, så ble det sånn, at noen ganger, så fløyt det over av bokser, (som var flatklemte av boksautomaten), på flaskerommet, da.

Og disse flatklemte boksene, som da etterhvert fløyt rundt, overalt.

De var uhygieniske, siden de liksom var dekket av en saus-blanding, av spytt og øl med mere, da.

Så de hørte vel egentlig ikke hjemme noe annet sted, enn oppi de plast-sekkene, (mente ihvertfall jeg), da.

Og det dummeste ved denne 'jukse-rutinen'.

Det var at disse boksene som noen ganger fløyt over.

De ville også feste seg, i døra, til automaten, da.

For de boksene ville da ofte flyte rundt, på gulvet i flaskerommet og inni boksautomaten, da.

Og når det festet seg flate bokser, mellom døra til boksautomaten og boksautomaten.

Så ble til slutt døra skadet, på boksautomaten, da.

Sånn at den begynte å fuske.

Sånn at boksautomaten peip hele dagen lang, da.

Sånn cirka en gang hver halvtime, eller kanskje enda oftere.

Siden Rimi hadde begynt med en jukse-rutine, når det gjaldt å tømme boksautomaten, da.

Sånn at jeg måtte ringe Tomra og få de til å komme og fikse automaten, da.

Og Tomra sa også det forresten, at det ikke var meninga, at man skulle bruke den jukse-rutinen, når man tømte boksautomaten, da.

Så jeg var jo nesten helt ødelagt, på det her ledermøtet, på Egons.

(For å overdrive litt, men likevel).

Etter å ha slitt med en sånn boksautomat som hadde begynt å fuske, på grunn av at Rimi-folka slurva, når de tømte den, da.

Og den slurve-rutinen, den så jeg vel på Rimi Bjørndal og.

Når jeg begynte der, som låseansvarlig, et par-tre år seinere.

(Ved siden av IT-studier ved HiO IU).

Så dette var muligens en vanlig rutine, i Rimi.

Og flaskerommene på Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken, (og muligens andre, store Rimi-er).

De ville da noen ganger flyte over av en uhygienisk smørje, av flatklemte ølbokser og engangs-plastflasker, da.

Siden det var utbredt i Rimi, å fuske, når man liksom skulle tømme boksautomaten, da.

Men Tomra var muligens fornøyde.

For de må vel ha tjent en liten formue, (eller noe), på å fikse alle dørene, til boksautomatene, i Rimi-butikkene, da.

Det er mulig.

Men jeg var ikke særlig fornøyd, der jeg satt, (på Egons der), liksom med en pipelyd inne i hue fortsatt, da.

Etter å ha slitt med en boksautomat, som var ødelagt på grunn av en dum fuske-rutine, (må man vel kalle det), en hel lørdag, på Rimi Kalbakken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Egons, det er en biffrestaurant da, (fant jeg ut).

Og jeg bestilte vel en biff, til 160 kroner, (eller noe), tror jeg.

(Noe sånt).

Men jeg husker at Carolina hadde bestilt en rett til 200 kroner, (eller noe).

Og da fikk jeg kjeft av Anne Neteland, i etterkant av det her ledermøtet, husker jeg.

For hu sa at: 'Man behøver ikke å bestille det dyreste på menyen'.

Men det visste jeg faktisk fra før.

For jeg hadde jo vært på den biffrestauranten, på baksiden av Rimi Karlsrud der, i 1997, (var det vel).

Da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

Og da bestilte jeg jo bare entrecote, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

(Siden jeg hadde fått høre det før, i Rimi, at man ikke skulle bestille det dyreste på menyen, da.

Muligens av Magne Winnem, eller noe sånt).

Så jeg bestilte nok ikke det dyreste på menyen, på Egons heller.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Men jeg mener at det var ferskvareansvarlig Carolina, som bestilte den dyreste retten, av oss fire-fem Rimi Kalbakken-ansatte der, da.

Men det var bare snakk om at den retten kosta 30 kroner mer, (eller noe sånt), enn en vanlig entrecote-biff, da.

Så det var vel ikke all verden, (tenkte vel jeg da).

Og jeg kom ikke på noe å si, da distriktsjef Anne Neteland kjefta på meg, på grunn av det her, da.

Men nå så kom jeg på det.

At jeg kunne jo bare ha sagt det, at Carolina jo var ferskvareansvarlig.

Så hu jobba jo med biff, til daglig.

Så hu måtte vel få lov å kjøpe seg en spesialitet, innen biff-sjangeren, (hvis hun ønsket det), når hu først var på biffrestaurant med jobben, liksom.

For hu var kanskje lei av de vanlige biffslagene, som hu dreiv og bestilte og pakka, flere ganger i uka, som en del av jobben sin, da.

Kan man vel kanskje forestille seg, ihvertfall.

(Noe sånt).

For jeg fortalte vel distriktsjef Anne Neteland det, at det var assistent Kjetil Prestegarden sin ide, å ha ledermøtet på en restaurant.

Likevel så fikk jeg høre det, etter julebordet, av Anne Neteland.

At jeg virkelig visste hvordan jeg skulle bruke opp hele sosialbudsjettet raskt, da.

Og at hun aldri hadde hatt noen butikksjef som hadde brukt opp hele sosialbudsjettet så raskt, da.

Men det eneste jeg hadde brukt sosialbudsjettet på, det var jo ledermøtet, som assistent Kjetil Prestegarden ville ha på Egons.

Og så var det julebordet.

Og sosialbudsjettet, det er på cirka 500 kroner, per ansatt, per år.

Og da pleier butikksjefene å holde av cirka 450 kroner, per ansatt, til julebordet.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så sosialbudsjettet i Rimi, (ihvertfall på den her tida), det kunne man nesten like gjerne ha kalt for 'julebord-budsjettet', da.

Så da distriktsjef Anne Neteland gjorde et poeng av det, at jeg var rask til å bruke opp sosialbudsjettet, da jeg begynte i jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, like før julebordet, i år 2000.

Så var dette egentlig bare som en konstruksjon, fra henne, vil jeg si.

Det var som det med julekvelden og kjerringa.

Anne Neteland var liksom overrasket over at julebordet var like før jul, da.

For å liksom prøve å få fram hovedinnholdet i Anne Neteland sin klage på meg, da.

Så Anne Neteland hu dreiv med noe sånn 'goddag mann økseskaft'-prating, på Rimi Kalbakken der, vil jeg si.

Hu ble liksom overraska over selvfølgeligheter da, og mente at vanlige ting var grunn til å klage, på meg, da.

Så hu dreiv og dramatiserte da, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde vel også sagt det, til distriktsjef Anne Neteland, at assistent Kjetil Prestegarden, ville ha det ledermøtet, på Egons der, før vi dro dit.

(Vil jeg tippe på, ihvertfall).

Og Anne Neteland, som klagde på den selvfølgeligheten, at jeg brukte opp sosialbudsjettet på julebordet.

Og hu hadde jo selv 'luket ut' en room-service-regning, fra Storefjell Høyfjellshotell, på snaue to tusen kroner vel, fra Rimi Kalbakken sin safe, noen uker før det her, da.

Så 'look who's talking', kan man si.

Jeg brukte opp sosialbudsjettet på julebordet.

Noe som er vanlig, i Rimi.

Også får jeg klage fra distriktsjef Anne Neteland, for det.

Men den forrige butikksjefen Kenneth, han hadde kjøpt drinker, på room-service, for cirka to tusen kroner vel, på Storefjell, noen få måneder, før det her, da.

Men det dysser distriktsjef Anne Neteland ned, da.

Og så blir hu istedet liksom overrasket, over at Rimi Kalbakken var med på det årlige julebordet, da.

Det vil si at hu ble overraska av en tradisjon, da.

Da er noe galt, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på Egons der.

Så hadde vel noen av de andre lederne, på Rimi Kalbakken, (assistent Monika vel), spurt meg om det ikke skulle være sånn, at de andre lederne også skulle være med og bestemme der, (eller noe sånt).

Men da hadde jeg svart det, at nei, det var jeg som skulle bestemte og sånn, da.

Og at jeg liksom skulle lede Rimi Kalbakken på min måte da, (eller noe sånt).

For det var jo dette, som PØF hadde sagt til meg, før jeg begynte, på Rimi Kalbakken.

Og jeg som liksom hadde blitt programmert av PØF, til å tenke da, (vil jeg si).

Og som jeg begynte å 'bable' om, på Egons der, når jeg liksom fremdeles hadde den pipelyden, fra boksautomaten, inni hue, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg sa vel også det, på Egons der.

At vi fikk lov å drikke en eller to øl, til maten.

Men hvis at det var noen som ville ha mer enn en eller to øl, til maten der.

Så måtte de betale det av egen lomme, da.

(For det var vel det som var vanlig i Rimi, hvis jeg hadde skjønt det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg husker forresten ganske vagt nå.

At jeg var på Peppes Pizza, nederst i Karl Johan vel, sammen med Rimi Kalbakken.

Like etter at jeg begynte der vel.

Og jeg mener også å huske, at jeg prata med assistent Monika, på Stedet, etter den pizza-spisinga.

(Hvis jeg ikke husker helt feil, da).

Så det kan være at jeg også brukte til en Peppes-tur, fra sosialbudsjettet da, i år 2000, på Rimi Kalbakken.

Og at jeg huska litt feil, når jeg skrev om den klaginga, fra Anne Neteland, på at jeg brukte opp sosialbudsjettet så raskt, på Rimi Kalbakken.

Men jeg tror ikke at jeg det var jeg som kom på den ideen, å dra å spise pizza, på Peppes Pizza.

Men da jeg jobba i PØF sitt distrikt, så fikk vi jo ganske mye ekstra penger, på sosialbudsjettet, i år 2000, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Jeg husker ihvertfall at jeg var både på Peppes Pizza, (i Stortingsgata), og Sofies Mat og Vinhus, (på Rådhusplassen), med Rimi Nylænde.

Og jeg tror at begge disse to sosiale aktivitetene må ha vært i år 2000, vel.

Så hvorfor ikke Rimi Kalbakken fant på noe sosialt, i år 2000, før jeg begynte der, (i oktober-måned, må det vel ha vært).

(Sånn som det virker som for meg ihvertfall).

Det veit jeg ikke.

Men det vet sikkert de lederne som jobba der, før jeg begynte der, da.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min Bok 5 - Kapittel 81: Personalfest Rimi Nylænde

Høsten år 2000, (var det vel).

Så ville Rimi at butikkene skulle bruke mer penger, enn vanlig, på sosiale ting.

(Siden det var oppgangstider og vanskelig å få tak i medarbeidere, var det vel).

Så PØF, (må det vel ha vært), han nevnte at en Rimi-butikk hadde dratt på Tusenfryd, for eksempel.

For disse ekstra pengene på personalbudsjettet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på et personalmøte, på Rimi Nylænde, så spurte jeg hva medarbeiderne ønsket, å bruke disse ekstra pengene på.

Og den eneste som svarte, det var Manzoor vel, (som var broren til Gul-e-Hina), og som hadde blitt ny låseansvarlig, etter Nordstrand-Hilde, Jørn og Ida.

Og Manzoor han ville at butikken skulle dra på Danmarkstur, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ringte vel Stena Line, men de sa det, at for å dra med danskebåten, i helgene, så måtte alle være over 20 år, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Og jeg syntes heller ikke at det virka så fristende, å passe på alle Rimi Nylænde-folka, på danskebåten, da.

Så det ble ikke noe av, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det ble jo også bestemt, på den tida her.

At jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så derfor, så ble jeg vel enig med assistent Stian, om at vi bare tok et vorspiel hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min.

Og så dro ut på byen, for de her ekstra pengene, på sosialbudsjettet, da.

For jeg hadde jo hatt en personalfest, hjemme i Rimi-leiligheten min, for Rimi Bjørndal, i 1997.

Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å arrangere en lignende fest, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da alle Rimi Nylænde-folka, var samlet, hjemme hos meg, da.

Så forklarte jeg dem det, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

Og jeg ba dem om å prøve å være litt greie, mot den nye butikksjefen, som dukket opp der, etter meg, da.

(For jeg hadde ikke syntes at det var så morsomt, som ny butikksjef der selv, i 1998, da.

Husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg hadde kobla PC-en til TV-en, (en ny Grundig 28 tommers TV, som jeg kjøpte på Elkjøp, på tilbud, for 4000 vel, for noen av pengene jeg fikk, da mora mi døde da, husker jeg).

Og jeg hadde også trådløst tastatur, (mener jeg å huske).

Så jeg spurte om noen ville høre på noen av mp3-ene som jeg hadde på PC-en, da.

Siden jeg hadde kobla PC-en til TV-en og stereoanlegget, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men denne Rimi Nylænde-festen, i år 2000, den ble ikke like vellykket, som den personalfesten, som jeg hadde, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, i år 1997.

For plutselig så spurte Manzoor, (var det vel), om det var denne festen, (og byturen), som de ekstra pengene, fra Rimi, gikk til.

Og da svarte jeg at at det var det, da.

For jeg måtte jo finne på noe raskt, (siden jeg jo skulle begynne å jobbe i en annen butikk), så derfor bare arrangerte jeg en sånn personalfest, som i 1997, da.

Og da ble Manzoor misfornøyd, (tror jeg).

Ihvertfall så gikk han bare fra festen, da.

Og cirka halvparten av de ansatte fulgte etter han, da.

(Nemlig 'tørrvare-gjengen', kan man vel kanskje kalle dem).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg var egentlig ikke så overrasket over oppførselen til Manzoor, må jeg si.

For noen måneder før det her, så hadde Irene Ottesen plutselig ringt meg, og sagt at en kollega av henne, på Rimi Bjørndal vel, (muligens Sobia), hadde fortalt henne, at Manzoor var med i en gjeng.

Og da sa jeg til Irene Ottesen, at jeg skulle ta opp dette, med sikkerhetsansvarlig Lars Boye, da.

Og en gang som Lars Boye var innom butikken.

(Ikke så lenge etter det her).

Så fortalte jeg det som Irene Ottesen hadde ringt meg om, da.

Nemlig at Manzoor var med i en gjeng, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang som jeg prøvde å få Manzoor til å telle safen.

(Siden han var låseansvarlig, da).

Så fikk Manzoor raseriutbrudd da, husker jeg.

Og sa det, at han ikke ville telle safen.

Og han sa også det, at det var Stian som var flink, og ikke meg.

For assistent Stian Eriksen, han løp mye mer rundt, og stressa, mens han jobba da, (iforhold til meg).

Så etter det her så turte jeg nesten ikke å prate til Manzoor, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at tørrvaregjengen hadde stikki av.

Så dro Inthu hjem vel.

Hvis ikke hu ble med ut på byen, da.

Jeg husker ihvertfall at assistent Stian Eriksen, Jostein, (han med skjegget, fra Lambertseter), og meg, (og muligens en medarbeider til vel).

Vi satt på det utestedet over Manhattan der, og drakk øl, (husker jeg).

For de her ekstra pengene, på sosialbudsjettet, fra Rimi, da.

Men det var ikke sånn som i 1997, at jeg hadde nachspiel og sånn, i Rimi-leiligheten min, da.

Det ble det ikke noe av, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 79: Rimi Kalbakken

Noen få uker, (må det vel ha vært), etter raftingturen til Dagali.

Så kom PØF innom Rimi Nylænde og lurte på om jeg hadde lyst til å bli ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, som ikke så lenge før det her hadde vært et stort ICA supermarked.

Og David Hjort han hadde like før det her, gitt meg 'tyn', fordi at jeg kun tjente 260.000 i året, da.

For David Hjort sa at Kenneth, (hans tidligere butikksjef, på Rimi Ljabru vel), tjente 300.000 i året, nettopp på Rimi Kalbakken, da.

Og jeg hadde jo tidligere sagt nei til Jan Graarud, da han tilbydde meg å bli butikksjef, på Rimi Manglerud, året før.

Og jeg hadde jo på den her tida, jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (som var en ganske liten butikk), i to år.

Og jeg syntes vel at jeg hadde klart å få dreisen på den butikken, da.

Og at det var orden i hele butikken og på lageret, (og sånn), der.

Sånn at jeg kunne la noen andre ta over Rimi Nylænde, uten å skamme meg liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at PØF et par ganger hadde fortalt meg det, på den her tida.

At driftsdirektør Rune Hestenes hadde vært så imponert over butikken min.

Rune Hestenes pleide å si at alt alltid var i orden, på Rimi Nylænde, sa PØF.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PØF sa også det, at det var to flinke assistenter, på Rimi Kalbakken, (husker jeg).

Noe han seinere forandret til at det var en flink assistent der, (hvis jeg skjønte det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PØF gjentok også flere ganger at: 'Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde'.

Så jeg ble liksom programmert, til å drive Rimi Kalbakken, som jeg hadde drevet Rimi Nylænde, da.

(For PØF liksom skrøyt meg opp i skyene da, samtidig.

For han sa jo at driftsdirektør Rune Hestenes var så imponert over butikken min, osv).

Og jeg regnet med at dette var noe som det var enighet om, blant alle de aktuelle sjefene, over meg, i systemet, i Rimi, da.

At jeg liksom skulle drive Rimi Kalbakken som jeg hadde drevet Rimi Nylænde, da.

Sånn virka det som for meg, ihvertfall.

(Utifra det PØF sa, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Anne Neteland, som var distriktsjef, på Rimi Kalbakken.

Hu ba ikke om å få møte meg, før jeg skulle begynne der.

Men vi pratet bare såvidt sammen, i en kort telefonsamtale, da.

Hvor det ble avtalt at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skrev ovenfor, om at Rimi Nylænde så ryddig og ordentlig ut, på den tida, som jeg slutta, som butikksjef der.

(Sånn at PØF skrøyt meg opp i skyene, osv).

Men jeg kan ta med litt mer om hvordan det så ut der, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, et par år tidligere.

Og da hadde hu Audi-Monika satt inn en 'haug' med halvpaller med Lerum-brus der, (var det vel).

Og disse halvpallene, de stod med en gang, som kundene kom inn i butikken.

Og dette var ikke en kampanje, som var godkjent fra hovedkontoret, (hvis ikke Rimi regnet Lerum brus, (eller hva det var), som et EMV-merke, da).

Men det så harry ut ihvertfall, å ha disse halvpallene stående sånn som de stod, da.

For disse halvpallene med 'EMV-brus', de hindret innsynet i butikken, da.

Så det var jo en veldig rar aktivitet, vil jeg si.

Og jeg sleit i en del måneder, med å få satt disse brus-slagene inn i brusavdelingen, hvor de egentlig hørte hjemme, da.

For hu Audi-Monika, hu hadde bare latt disse EMV-brusslagene stå på halvpaller, inne i butikken, da.

Så disse brusslagene, de hadde ikke noe plass, i brusavdelingen, da.

(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

Så jeg måtte finne plass til en stabel med 'Lerum-bruskasser', i brusavdelingen, da.

(Noe som ikke var så lett, for i brus-avdelingen, så var det liksom en krig, da.

Mellom Ringnes og Coca-Cola, som begge solgte brus, da.

Så jeg måtte liksom lære å kjenne brus (og øl)-avdelingen først, da.

Før jeg fant ut av det her.

For Jan Graarud nevnte også det, at de her EMV brusslagene egentlig hørte hjemme i brusavdelinga, da.

Men de solgte så mye, fra de halvpallene, så jeg turte nesten ikke å selge de fra noe annet enn halvpaller, når jeg var ny, som butikksjef.

For jeg var så vant til at de halvpallene stod der, da.

Men etterhvert så trengte vi fler aktivitetsplasser, til to-ukers-aktiviteter.

(Som det var mange av, på den her tida).

Og Rimi begynte å merke aktivitetsplassene, på den her tida.

Så da ble det enklere å se klart hva som var autoriserte aktiviteter og hva som ikke var det, syntes jeg.

Så da skjønte jeg at jeg måtte sette den EMV-brusen inn i brusavdelingen, da.

Noe som jo også Jan Graarud sa).

Og så sette de halvpallene ned på lageret.

Og så fylle opp restene fra de halvpallene, inn i de bruskassene, etterhvert som det ble tomt, i de bruskassene, da.

For frukta ble jo flytta, til ved inngangen, så det var ikke så god plass, til å ha EMV-kampanjer, i butikken, etterhvert heller.

(Hvis man kunne kalle denne brusen for EMV, da).

For jeg måtte jo nesten bruke aktivitetsplassene i nærheten av frukta, til frukt, syntes jeg.

Og så trengte jeg resten av aktivitetsplassene, til de to-ukers-aktivitetene, da.

Også var det sånn, i Rimi, at hvis det fantes fler aktivitetsplasser, i butikken, etter at to-ukers-aktivitetene hadde fått sin plass.

Så skulle det stå EMV der, da.

Men jeg kunne liksom ikke kalle inngangspartiet for en aktivitetsplass, syntes jeg.

Det burde være fritt innsyn i butikken, når man kom inn i butikken, syntes jeg.

Da jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde, så brukte vi ihvertfall ikke inngangspartiet som aktivitetsplass, husker jeg.

Så dette så jeg på som noe tull, fra Audi-Monika da.

At hu hadde satt 4-5 halvpaller med EMV-brus, i inngangspartiet, av butikken.

For dette hindret som sagt innsynet i butikken, (og så harry ut), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Så stod det også en tresjokker, med Olden kildevann, i halvlitersflasker, eller noe.

(Hvis det ikke var 0.6-liters flasker, eller noe sånt, da).

Ved siden av brødavdelinga, cirka ti meter inn i butikken, da.

Og dette var også en uautorisert kampanje.

(Såvidt jeg forstod det, ihvertfall).

Så jeg måtte sette den sjokkeren ned på lageret, da.

Og så ta det kildevannet, som hadde stått i den sjokkeren, opp fra lageret, når det ble tomt i hylla, i brusavdelingen, da.

Men etterhvert, så gikk dette kildevannet ut av sortimentet.

Men datoen gikk ikke ut på det.

Så jeg fortsatte jo å selge ut det jeg hadde igjen, nede på lageret, av det her kildevannet, da.

Og da fikk jeg kjeft på et butikksjef-møte, en gang, (husker jeg).

Av en eller annen regionsjef, (muligens Jon Bekkevoll, vel).

For da hadde regionsjefen printet ut noe statistikk, som viste at min butikk solgte den typen kildevann, da.

Og da mente regionsjefen at jeg tok inn det kildevannet, selv om det hadde gått ut av sortimentet, da.

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Men det hadde jeg jo ikke gjort, da.

Men Audi-Monika hadde tatt inn så mye av det kildevannet, at jeg fortsatt hadde en god del igjen, mange måneder seinere, da.

Så om dette var noe plott, mot meg, før jeg begynte som butikksjef.

Av for eksempel Audi-Monika og Jon Bekkevoll i samarbeid.

Hva vet jeg.

Dette virka litt rart for meg, ihvertfall.

For jeg tviler sterkt på at den tresjokkeren med Olden kildevann, var en autorisert kampanje.

(For å si det sånn).

Så her var det nok noe tull, fra Audi-Monika, som seinere rammet meg, når disse 'bulldoser-regionsjefene' hadde leita og leita etter noe å bruke mot meg, på butikkdataen da, (virka det litt som for meg, ihvertfall).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.