Min Bok 5 - Kapittel 192: Sagene samfunnshus

Det siste butikksjefmøtet, som jeg var på, (må det vel ha vært).

Det var et butikksjefmøte, på Sagene samfunnshus, som jeg var på, våren eller sommeren, år 2002.

Jeg hadde jo vært sykmeldt, i cirka tre måneder, like før dette.

Og det var bestemt, at jeg skulle slutte som butikksjef, (og heller jobbe som låseansvarlig), noen dager eller uker, etter dette møtet.

Og dette var fordi, at jeg ble tulla med, på Rimi Kalbakken, av sjefene oppover i systemet, i Rimi.

Så jeg ønsket å komme meg ut av firmaet, da.

Siden de vanlige spillereglene, i arbeidslivet, ikke ble fulgt i Rimi, da.

Virket det som for meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde ikke vært på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten før dette møtet.

Og det var fordi, at det hadde skjært seg, mellom meg, og driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.

Da disse var innom Rimi Kalbakken, like før 17. mai, i 2001.

Og jeg klagde til de, på at det hadde vært så mye tull, i forbindelse med den Rimi Kalbakken-jobben.

Og Rune Hestenes sa bare at jeg måtte være fornøyd, siden jeg skulle begynne i ny jobb, som butikksjef, på Rimi Langhus.

Men jeg hadde jo liksom fått karriæren min i Rimi ødelagt, mente jeg.

Og jeg hadde blitt mobbet og tullet med, i flere måneder, på Rimi Kalbakken.

Og jeg mista tilliten, til Rimi, da.

Så jeg ville ikke fortsette i Rimi, hvis det ikke ble foretatt en 'oppvask', da.

Og det ble det ikke.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

For jeg fant ikke ut hvem som tulla med meg).

Så jeg ville ut av Rimi, da.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

Men dette ble bare feid under teppet, da.

Så jeg syntes det ble som noe tøys, (må jeg vel si), å jobbe, i Rimi, etter det her, da.

Og det at jeg ikke ble med, på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten 2001.

Det var en måte for meg, å markere misnøyen min på, da.

Når det gjaldt det som hadde skjedd, av tulling med meg, (må jeg vel kalle det), på Rimi Kalbakken.

Så det ble en rar situasjon da, for meg, (i Rimi).

For jeg hadde jo omtrent ikke var borte fra jobben, en eneste dag, de første årene, som jeg jobbet, i Rimi.

(Unntatt da jeg opererte kneet.

Men det ble jo noe annet, å operere kneet, på grunn av en idretts-skade, syntes jeg.

Enn at jeg sykmeldte meg, fordi at jeg var utbrent, da).

Så jeg syntes det ble som noe rart og flaut, over disse siste tre månedene, som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.

Så derfor, så kom jeg meg ikke opp av senga, den dagen, som dette butikksjefmøtet skulle være, på Sagene samfunnshus, (husker jeg).

Det ble for mye for meg, rett og slett, (må jeg si).

Men så ringte pluteselig distriktsjef Anne-Katrine Skodvin meg, på mobilen.

Og da klarte jeg å mobilisere nok viljestyrke, til å komme meg opp av senga da, og dra på det her butikksjefmøtet, da.

Så jeg dukka jo opp der, et par timer for seint, (eller noe sånt), da.

Og jeg parkerte Sierra-en min, 'borti der', (ved Sagene samfunnshus et sted da), husker jeg.

Også gikk jeg, forbi en videregående skole, (hvis det ikke var en ungdomsskole da), husker jeg.

På veien til Sagene samfunnshus, da.

Og da jeg kom dit.

Så måtte jeg gå inn i Sagene samfunnshus der, da.

Og der satt det vel drøye hundre butikksjefer, (eller noe sånt), tror jeg.

(Noe sånt).

Og alle skjønte vel det, at jeg kom for seint, (tror jeg).

Så dette ble som noe rart, da.

(Må jeg vel si).

Og jeg satt meg ned, på den eneste plassen som var ledig.

Og det var ved distriktsjefene der, bakerst i salen, vel.

Og det var vel regionsjef Jon Bekkevoll sin stol, (tror jeg).

For han stod vel og prata, på scenen, da jeg dukka opp der, (tror jeg).

Noe sånt.

Og han hadde vel da forresten begynt som regionsjef, i Oslo Vest, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Noe sånt.

Så dette var ikke bare for butikksjefene i Oslo Øst, da.

Det møtet var nok for butikksjene i både Oslo Øst og Vest, da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Jon Bekkevoll, (eller hvem det var igjen), var ferdig, med å snakke, på scenen, (må det vel ha vært).

Så fikk jeg beskjed om, at jeg måtte sette meg, borte ved et bord, hvor jeg ikke kjente noen folk, vel.

(Ved siden av en eller annen butikksjefdame, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det som ble sagt først, av det jeg fikk med meg, i Sagene samfunnshus, der.

Det var at Rimi sin logo, skulle endres.

Den blå stjerna, i Rimi-logoen, skulle endres, sånn at den skulle få seks takker, istedet for fem.

(Av en eller annen grunn).

Det er mulig at det ble spurt, om grunnen, til dette.

Men det ble ikke forklart.

Det var muligens noen av sjefene ved hovedkontoret, som sa: 'Jo, fordi', eller noe sånt.

Men ikke noe mer, da.

Så dette var et tilfelle, av at noen sa 'A', men ikke 'B', må man vel si.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg satt ved dette bordet, sammen med blant annet den nevnte butikksjef-dama.

Så kom Anne Neteland sin ambulerende.

Nemlig Idar, (eller om han het Ingar).

(Noe sånt).

Og sparka til stolen, som jeg satt på, (husker jeg).

Dette lurte jeg på om skulle være noe slags trussel.

Hvem vet.

Han sa ihvertfall ikke unnskyld.

Så det var klart for meg, at dette, var noe han gjorde, for å skremme, (eller noe sånt), da.

Så dette var som noe usivilisert da, (vil jeg si)

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg satt ved det bordet, (der hvor hu nevnte butikksjefdama satt).

Så fikk vi lære om det kurset, som jeg holdt, på Rimi Langhus.

(Det som jeg skrev om, i et av de foregående kapitlene.

Da assistent Sølvi Berger bare hadde sittet inne på røykerommet, sammen med en hel klikk, under hele møtet).

Vi fikk lære om hvordan vi skulle avholde dette møtet, da.

Det ble vel ganske detaljert forklart, hvordan vi skulle presentere dette, (mener jeg å huske).

Og dette møtet som vi butikksjefene skulle holde, i hver vår butikk.

Det gikk ut på, å la medarbeiderne finne tre ting i butikken, som butikken kunne bli bedre på, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I pausen, på dette kurset, så gikk mange av butikksjefene ut, (husker jeg).

For å enten ta seg en røyk, eller få seg litt frisk luft, (husker jeg).

Og jeg ble sittende ved siden av min tidligere assistent-kollega, på Rimi Bjørndal, Irene Ottesen, (som på den her tida, jobba som butikksjef, på nettopp Rimi Bjørndal).

Og på den andre sida av meg, så satt det en pakistaner, som jeg ikke visste hvem var.

Og det var en som var butikksjef, på Rimi Kolbotn, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Og jeg hadde på meg en lys blå skjorte, som jeg hadde kjøpt en del år før det her, på Marlboro klesbutikken, på Aker Brygge, (husker jeg).

Og jeg hadde vel på meg chinos, (tror jeg), og ikke olabukser, da.

Så han pakistaneren, han trodde at jeg jobba på hovedkontoret, (husker jeg).

Muligens fordi at jeg kledde meg ganske ordentlig, da.

Hva vet jeg.

For han pakistaneren, han sa det, at han hadde lyst til å jobbe på hovedkontoret, sånn som meg, (husker jeg).

Så han trodde kanskje at jeg var distriktssjef, (eller noe da), siden jeg kom for seint, på det her møtet.

Hva vet jeg.

Men jeg skulle jo slutte, som butikksjef, i Rimi.

Så jeg holdt mest kjeft, da.

Og det som skjedde, (som ble som noe litt rart, må jeg vel si).

Det var at butikksjef Irene Ottesen og han pakistaneren.

De ble sittende, på hver sin side av meg, (utafor Sagene samfunnshus der da), og prate til hverandre, da.

Så det ble jo som at de lot som at jeg ikke var der, liksom.

Og det ble som noe rart, husker jeg, at jeg syntes.

Jeg burde kanskje ha flytta meg.

Men etterhvert så ble jo alle stedene man kunne sitte på der opptatt.

Og da ville jeg vel kanskje ha vært uhøflig, ovenfor butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal).

Så jeg ble sittende, selv om jeg syntes at det ble rart, at disse butikksjefene, liksom prata rett gjennom meg, da.

Men jeg syntes nok det var litt greit, å bli ignorert og.

Etter at det hadde vært så mye rart, etter at de problemene på Rimi Kalbakken, hadde hendt.

For jeg hadde ikke regna med, at jeg skulle bli ignorert liksom, da jeg dukka opp, en time eller to for seint, på Sagene samfunnshus, der.

Det var heller motsatt, (vil jeg si).

Jeg hadde vel regna med at folk ville prate om meg.

Siden jeg hadde kjefta på driftsdirektør Rune Hestenes, da han var innom, på Rimi Kalbakken, cirka et år før det her.

Siden jeg liksom hadde skulka, butikksjef-seminaret, på Storefjell, cirka et halvt år før det her.

Siden jeg hadde vært sykmeldt, i flere måneder, grunnet utbrenthet.

Siden jeg skulle slutte, som butikksjef, (for å begynne å studere igjen).

Og siden jeg hadde kommet for seint, til dette møtet, da.

Så da ble jeg overrasket, over å bli ignorert, liksom.

For jeg hadde heller regna med, at jeg ville oppmerksomhet, kanskje.

(På grunn av alle disse nevnte problemene, da).

Og derfor, så hadde jeg ikke så lyst til å dra på dette møtet, da.

Og hadde blitt liggende i senga, fram til hu distriktsjef Anne-Katrine Skovdin ringte, da.

Skjorta jeg hadde på meg, på dette møtet.

Det var forresten en jeg hadde hatt i flere år allerede, på den her tida.

Så jeg hadde et problem, i Oslo, med at jeg ikke klarte å finne noen klær, som jeg syntes at passa, å gå i, på møter og sånn, da.

(Og som også passet, med mitt budsjett, da).

Og jeg syntes ikke at en lyseblå skjorte, var så kul, liksom.

Og jeg ble vel baksnakka, av butikksjef Kenneth, (var det vel).

(Han som var butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg).

På et butikksjefmøte, på Oslo Plaza, i år 2000, (var det vel).

(Det møtet, hvor Rimi-Hagen holdt den talen, om hu butikksjef Kjersti Sørhagen, eller noe, som hadde måttet slutte, som butikksjef, eller noe sånt.

Og hvor Synøve Svabø underholdt, vel.

Og også en kjent imitator underholdt, vel.

Noe sånt).

Siden jeg ikke hatt noe fine klær da, (mente de).

Men jeg sleit, i Norge, med å finne klær, som passet, på møter og sånn, da.

For jeg kunne vel ikke gå med den samme skjorta, på alle møtene, tenkte jeg vel.

Så jeg prøvde å variere litt, da.

Og da var det kanskje noen som ikke likte en av mine skjortet, tennisskjorter eller gensere, da.

Men da må de si fra om kleskode, mener jeg.

Hvis det er noen spesiell kleskode.

Men tror jeg ikke at ble gjort, da.

Og jeg ble også hivd rett inn på et butikksjef-seminar, på Storefjell, en uke, (eller noe), etter at jeg ble butikksjef.

Så jeg fikk liksom ikke noe tid på meg, til å bygge opp garderoben min.

Fra en assisterende butikksjef-garderobe.

Og til en butikksjef-garderobe, da.

Så derfor hadde jeg ikke noe lyst, til å bli med på butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998.

Men jeg ble mast på da, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og 'Audi-Monika', om å bli med dit.

Så den første tida mi, som butikksjef.

Den var preget av stress, (husker jeg).

Siden jeg måtte fly i klesforretninger, og prøve å finne meg ny dress og en jakke som jeg kunne bruke, på fjellet, (hvor jeg aldri pleide å være ellers), da.

Så det var nesten aom at dette var planlagt, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

At jeg skulle få sjokk, den første uka mi, som butikksjef.

Siden jeg ble ble butikksjef, akkurat den uka, som Storefjell-seminaret var.

Så dette var som en veldig stressende tid, husker jeg.

Her var det ingen myk overgang, fra assisterende butikksjef, til butikksjef.

Her ble jeg bare hivd rett inn på et tredagers butikksjef-seminar, (som jeg ikke hadde vært på før), den første uka mi, som butikksjef, husker jeg.

Og etter dette, så fikk jeg liksom ikke bygget opp en ordentlig butikksjef-garderobe.

For jeg var jo mye ute på byen og, (på den her tida).

Og jeg hadde jo ikke noen klær igjen, fra tida mi som japp liksom, mens jeg studerte, fra NHI.

Så det ble noe litt kaotisk, over dette, med å finne riktige klær, til de forskjellige butikksjefmøtene da, (husker jeg).

Og Rimi hadde altså et slags 'bygdedyr'.

Representert ved butikksjef Kenneth & Co.

Som prata dritt om deg, hvis de ikke likte klærna dine, da.

Så dette at jeg måtte dra på butikksjef-seminar, den første uka mi, som butikksjef.

Uten å ha fått noe særlig tid, til å gradvis bygge opp en 'butikksjef-garderobe', liksom.

Det ble som noe stress og som noe herk for meg da, (husker jeg).

Så dette 'Rimi-bygdedyret', det var nok det som gjorde, at jeg ikke kom meg opp av senga, for å dra, på det her butikksjef-møtet.

Mens det var problemene på Rimi Kalbakken, som gjorde det, at jeg ikke dro på Storefjell-seminaret, høsten 2001.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og noe annet rart, som skjedde, mens jeg satt ute, under den pausen, på det butikksjefmøtet, på Sagene samfunnshus.

Det var at en eller annen kar.

(Antagelig en butikksjef, da).

Han kom bort til meg, og forklarte det.

At den og den sikkerhets-karen, som gikk rundt med en mobiltelefon, med handsfree, (eller noe sånt), vel.

Det var en som hadde jobbet, for kong Olav, som sikkerhets-ansvarlig, (eller noe sånt), da.

(Ble det sagt, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter dette møtet, så klarte jeg ikke å få låst bagasjerommet, på Ford Sierra-en min lenger, (husker jeg).

(Noe sånt).

Så jeg lurte litt på, om han sikkerhetssjefen, til kong Olav.

Hadde vært bak i bilen min, for å se, om jeg hadde AG3-en min, fra Heimvernet, der.

For å skyte alle 'dummingene' i Rimi, liksom.

(Siden det hadde vært så mye problemer, på Rimi Kalbakken, osv.

Og siden jeg måtte slutte i firmaet, da).

Men det tørr jeg ikke å si sikkert.

Men etterhvert, så ble det så mye problemer, med den bilen.

Den bilen, den var som et stort pengesluk, (må jeg vel si), så godt som hele den tiden, som jeg eide den.

(Siden det var ofte innbrudd og deler som gikk i stykker, på den).

Så det at jeg begynte å studere.

Det kunne jeg bruke som en unnskyldning, liksom.

Til å kvitte meg, med denne 'pengesluk-bilen', da.

Som jeg vel vanskelig ville hatt råd til å hatt uansett, som student.

Da måtte jeg nok ha levd på utelukkende nudler omtrent, for å hatt råd til det.

Og jeg var litt deprimert, på den her tiden.

Så jeg ville trøstespise litt, med god mat, som pizza og iskrem osv., da.

Så det var ikke aktuelt for meg, å fortsette å kjøre med den bilen, som student.

For den bilen, den hadde jeg brukt nok penger på da, for å si det sånn.

Og det var liksom 'alltid' noe feil med den.

Så den bilen, den var veldig dyr i drift, da.

Og en student, som bor for seg selv.

Han vil vel ikke ha, en bil, som er dyr i drift.

Det blir som noe lunefult liksom, over det, å eie, en sånn bil.

Plutselig så skal du på jobb.

Og så starter ikke bilen.

Eller det har vært innbrudd i den.

Og nesten hver måned.

(For å overdrive litt, men likevel).

Så var det noe sånt, da.

Og da blir det vanskelig, å ha en sånn bil, (syntes jeg).

Å parkere en bil utendørs i Oslo sentrum.

Da må du nesten holde med Vålerenga, tror jeg.

For de kriminelle, de gjør visst ikke innbrudd, i biler, som hadde Vålerenga-klistremerke, på bakruta.

Stod det vel i Aftenposten, en gang, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Noe sånt.

Og jeg var ikke med i Klanen, (eller noe sånt).

Så jeg syntes at det ville blitt som noe dumt, å hatt et sånt klistremerke, i bakruta, på bilen.

Så det var ikke sånn, at jeg nesten kjøpte et Vålerenga-klistremerke liksom.

For å klistre på innsida, av en av rutene, i bilen min, da.

Det ble som noe litt for harry for meg, (husker jeg).

Så det fikk jeg meg ikke til å gjøre, da.

Selv om det stod i avisa, at folk som hadde Vålerenga-klistremerke, på bilen sin, hadde mindre trøbbel, med innbrudd, (i bilen), osv.

Det ble som noe dumt for meg, å gjøre noe sånt.

Så å ha bil stående parkert utendørs, i en av bydelen, i Indre Oslo by.

Det kan jeg ikke anbefale, (for å være ærlig).

For det er en del kriminelle, som flyr rundt, i Oslo, om nettene, da.

Og bryter seg inn i folks biler.

Jeg så faktisk en 'gubbe' en gang.

(En kar i 50-60-åra, vel).

Som stirret inn i bilen min.

(Med et nysgjerrig ansiktsuttrykk).

Akkurat da jeg gikk mot den.

Og som så fikk sjokk omtrent, da han skjønte det, at det var min bil, da.

Men jeg gjorde ikke noe, da.

Hva kan man gjøre, liksom.

Så hvis man har bil, og bor i de indre bydelene, i Oslo.

Så vil jeg anbefale det, å ha innendørs pakering, da.

(Hvis man har mulighet, til å få tak i det).

Det koster nok litt mer, enn å parkere utendørs.

Men man sparer seg for mye stry, da.

Men grunnen til at jeg ikke ringte Rimi.

Og prøvde å få den nye koden, til parkeringsplassene, i kjelleren der.

(På tross av at det var mye innbrudd, i bilen min, da jeg parkerte, på de parkeringsplassene, som dukket opp der, etter at Waldemar Thranes gate 3, ble revet).

Det var fordi, at hu som var ansvarlig, for parkeringsplassene, i Rimi.

Hu hadde jo begynte å 'bable' om, at 'Stein Erik' hadde lovet to gutter, at det skulle få parkere der gratis.

Og å høre på det, at Rimi-Hagen hadde to unge gutte-venner, som fikk gratis parkeringsplass, av han.

Det ble som noe flaut, for meg da, (husker jeg).

Så det var ikke sånn, at jeg ringte hu dama noe mer, da.

(For å si det sånn).

Nei, da parkerte jeg heller utendørs.

Selv om jeg hadde mye problemer, med innbrudd, i bilen, da.

Men jeg kunne nesten ikke ringe igjen, om parkeringsplassene, i kjelleren, på Rimi-bygget da, (syntes jeg).

Etter den flaue samtalen, (som jeg vel har skrevet om tidligere i denne boken), med hu som var ansvarlig, for parkeringsplassene, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen.

Høsten, (eller like før jul), i 1998, (må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 - Kapittel 185: Mer fra festingen med David Hjort

Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken, så kjente jeg David Hjort, fra vi jobbet sammen, på Rimi Bjørndal, i 1997.

Og jeg flytta til England, i 2004.

Og i løpet av disse årene, så mista jeg aldri kontakten, med David Hjort, da.

(For å si det sånn).

For David Hjort, han ville flere ganger i året, (de fleste av de her årene, ihvertfall), invitere meg med, på fester, både her og der, da.

Og jeg hadde jo ikke så mange andre, å gå ut med.

(For Magne Winnem, han ble jo etterhvert 'tøffel', (må man vel si), etter at han gifta seg.

Og Axel, han var jo broren min.

Og han syntes nok kanskje det, at det var mest gjevt, å feste sammen med storebroren sin, (nemlig meg), når han var i 17-18 års-alderen.

Og han var kanskje litt lei av, å feste sammen med meg, når han begynte å komme opp i 20-åra, da.

Virka det litt som, for meg, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For eksempel, så var det sånn, (husker jeg).

At da Danmark vant Melodi Grand Prix, med Olsen-brothers.

Så var jeg på en fest, (som David Hjort hadde dratt meg med på), i Rimi-bygget, på Sagene, da.

Muligens hjemme hos hu svenske Linda, fra Rimi Bjørndal.

(Hvis ikke det var hos en av naboene hennes, da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dette sjekket jeg på Wikipedia nå.

Og det var 13. mai 2000, at denne festen ble arrangert, av noen Rimi-folk, på Sagene, da.

Og grunnen til at jeg husker det, at Danmark vant Melodi Grand Prix, denne lørdagskvelden.

Det er fordi, at David Hjort, han gikk da rundt, og fortalte alle, at Danmark hadde vunnet Melodi Grand Prix, da.

Men jeg, jeg hadde jo nesten vært i Lyche-gjengen, i Drammen, skoleåret 1988/89.

(Siden søstera mi Pia var i den gjengen.

Og jeg selv gikk på skole, i Drammen, det året).

Og den gjengen, de likte ikke Kjetil Stokkan og sånn, da.

(Han som sang sangen 'Romeo').

Pias nazistvenn Kjetil, (kameraten til Noah), han skulle ikke se på Kjetil Stokkan, husker jeg, (for jeg hang ganske mye, på Drammensmessa, siden faren min og Haldis, pleide å ha vannseng-stand, på den messa , så jeg kom vel inn gratis der, mener jeg litt vagt å huske, ihvertfall).

Så jeg var vant til det, at Grand Prix, det var ikke noe kult, da.

(For folka i den Lyche-gjengen, til Pia, de så vel ned, på Grand Prix, da.

Mener jeg å huske, ihvertfall).

Men David Hjort, han digga Grand Prix da, (skjønte jeg).

Så da syntes jeg at David Hjort var litt døv, (husker jeg), siden han gikk rundt og spredde det, (på lørdagskvelden), at Danmark hadde vunnet Grand Prix, liksom.

Men da tenkte jeg vel forresten også det, at David Hjort da visste det, at han egentlig er dansk.

Jeg selv, jeg ble ikke noe glad over, at Danmark hadde vunnet Eurovision Song Contest, med Olsen Brothers, (husker jeg).

For jeg ser på meg selv som norsk da, (og ikke dansk), for å si det sånn.

(For jeg er jo bare kvart dansk, (etter min mormor, som flytta til Norge, før jeg ble født).

Og jeg har aldri bodd i Danmark, (for å si det sånn)).

Men David Hjort, han ser nok muligens på seg selv, som mer dansk, enn norsk, (tror jeg).

Hvis jeg skulle dømme, av den måten, som han fløy rundt, på den nevnte festen, i Rimi-bygget, på Sagene, for å fortelle alle det, (hvis det ikke var bare meg han fortalte om dette til da), at Danmark hadde vunnet Melodi Grand Prix.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var vel på kanskje tre-fire fester, tilsammen, i Rimi-bygget, på Sagene.

Og alle disse gangene, så var det vel David Hjort, som dro meg med dit.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Og på en av disse festene, så hadde hu svenske Linda fra Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

Hu hadde et slags tre stående, i en potte, akkurat der hvor David Hjort og jeg, vel såvidt fikk plass vel, i stua hennes, (som var rimelig full av folk), da.

(For det var ganske mange folk, på den her festen, da.

Husker jeg).

Og dette treet, det var det nok, at man såvidt kom borti, da.

Og så falt det ned, da.

For det her treet, det var veldig ustøtt, da.

Så jeg måtte jo nesten sitte hele kvelden, og holde fast, det her treet, da

For at det ikke skulle velte, da.

Eller, nå overdriver jeg litt.

For jeg fikk vel plassert dette treet, sånn at det stod lent, inntil veggen, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

Og selv om jeg var, på fest, i Rimi-bygget, på Sagene der.

Så betydde ikke det, at det var sånn, at jeg ble der her kvelden og natta, liksom.

Nei, jeg havna ofte på et utested, i Oslo sentrum, når jeg var ute på fest, her og der, da.

Så det var ikke sånn, at David Hjort og meg, pleide å sitte og kjede oss, hvis vi var på en fest, liksom.

Nei, vi var begge ganske rastløse, av natur da, (må man vel si).

Så vi stakk ganske ofte ut på byen, for å kjøpe oss noe mat eller drikke noen halvlitere, da.

(Istedet for å sitte å kjede oss, på en 'døv' fest, liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også på en fest, i Rimi-bygget, på Sagene, at jeg tok et sånt nærkamp-triks, (som jeg hadde lært i militæret), på Jan Henrik, assistenten min, fra Rimi Nylænde, (som også var på den samme festen da, mens som hadde blitt dratt med dit, av noen andre folk, enn David Hjort, vel).

Og det kan ha vært sånn, at jeg ble så lei, av å sitte å holde, på det 'dumme' treet, (til hu svenske Linda, fra Rimi Bjørndal).

(Og at jeg følte meg litt dum, på grunn av den 'tre-holdinga', da).

Og at jeg derfor, liksom måtte tulle litt, med Jan Henrik aka. Jan-ern, (i fylla), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og David Hjort, han fortalte også det, en gang.

På en fest, i Rimi-leilighetene, på Sagene, (var det vel).

At hans far, jobbet som fengselsprest, i Danmark.

Og at det i det fengselet, som hans far jobbet.

Hadde skjedd en fæl avstraffelse da, (ifølge David  Hjort).

En upopulær fange hadde nemlig fått kokende olje, (eller noe lignende), slengt opp i ansiktet sitt, mens han hadde hatt kjøkkentjeneste, da.

(Noe sånt).

Og dette var det noen medfanger, som stod bak da, (forklarte David Hjort).

Og både fangene og de som jobbet, i dette fengselet, hadde visst vært svært preget, av denne avstraffelsen, da.

(Hvis jeg forstod det riktig).

Men hvorfor David Hjort, begynte å fortelle om noe sånt her, på en fest.

Det veit jeg ikke.

Men det veit han vel kanskje selv.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker også ei annen dame, som bodde, i Rimi-leilighetene, på Sagene der.

(Det var jo forresten også, (som jeg jo har skrevet om tidligere), Rimi-leiligheter, på St. Hanshaugen.

(Hvor jeg jo selv bodde).

Og også på Carl Berner/Tøyen.

Hvor jo Fredrik og Toro, (som begge jobbet på Rimi Bjørndal), bodde.

Og også på Billingstad, (ved IKEA der).

 (Hvor jo David Hjort og Linn Korneliussen bodde, i en periode, i år 2000, vel).

Så det var Rimi-leligheter, (altså leiligheter for folk, som jobba, i Rimi), på ihvertfall fire steder, i Oslo-området, da.

Som jeg veit om, da.

Men det kan jo ha vært Rimi-leiligheter, på enda fler steder og, som jeg ikke har fått med meg.

Det er mulig).

Og hu dama, hu var i begynnelsen av 20-årene og hadde lyst hår, vel.

(Muligens med et slags midtskill).

Og hu var en bekjent, av David Hjort, da.

Og hu var med, på den dansketuren, som Kjetil Prestegarden, (fra Rimi Kalbakken), arrangerte, på begynnelsen av år 2001, da.

Men jeg tror at hu, (og ei venninne av henne, som også bodde, i Rimi-lelighetene, på Sagene, vel), muligens dro på denne dansketuren, som vanlige passasjerer, og at de altså ikke, hadde ordnet billett, gjennom han Kjetil Prestegarden, da.

Det var sånn det virka som, for meg, ihvertfall.

For David Hjort, han pekte på hu lyshåra 'Rimi-bygget på Sagene-dama', gjennom et vindu, (eller noe sånt), på den her dansketuren da, (mener jeg å huske).

Så jeg lurer på om hu lyshåra dama, (med midtskill), var dratt med dit, av David Hjort, (på en eller annen måte), og ikke av Kjetil Prestegarden, da.

Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Forresten, så kom jeg på nå, at det ikke var Kjetil Stokkan, som han Kjetil, (nazist-vennen til Pia), fra Drammen, ikke ville se.

Det var Dan Børge Akerø, (huska jeg nå), som han 'nazi-Kjetil', ikke hadde tenkt til å se på, på Drammensmessa.

Men det var sånn, i Lyche-gjengen da, (husker jeg).

At de ikke likte Grand Prix.

Spesielt Cecilie Hyde, var det vel, som ikke likte Grand Prix.

(Hvis jeg husker det riktig).

For de i Lyche-gjengen, de likte liksom mye mer sofistikert musikk, enn den musikken, som var med, i Grand Prix, da.

For Lyche-gjengen, de likte ikke kommersiell musikk, da.

(Men for det meste alternativ musikk da, må man vel si.

Selv om denne gjengen, (som søstera mi var i), også ble kalt for 'Depeche-gjengen'.

Og Depeche Mode, de var vel egentlig ganske kommersielle, vel.

Så Lyche-gjengen, de var kanskje litt dobbeltmoralske, da.

Når de sa at de ikke likte kommersiell musikk, samtidig med at de hørte på Depeche Mode, liksom.

Men det de i Depeche-gjengen kan ha ment, var at de ikke likte 'hyper-kommersiell' musikk, liksom.

Som Grand Prix, da.

Og jeg selv, jeg hadde jo hørt mye på nærradio, i de årene, som jeg bodde alene, på Bergeråsen, (på 80-tallet)..

Så jeg var lei av en type musikk, som ble kalt for 'SAW', etter produsentene Stock, Aitken and Waterman.

Så jeg fikk litt sansen, for noe av musikken, som den her gjengen, hørte på, da.

For disse folka, de dukka etterhvert opp, i stua mi, på Bergeråsen.

Siden at søstera mi Pia, flytta inn hos meg der, og arrangerte fester der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen har kommentert, på et bilde av Terje Sjølie, som var på bloggen. Og det jeg tenkte da, var at David Hjort hadde fått seg ny gjeng i Russland

PS.

Her er mer om dette:



http://www.flickr.com/photos/12602701@N02/page2/

PS 2.

For David Hjort, han er sånn, at han alltid skal lekeslåss, eller danse, i fylla, (med menn da).

(Selv om han også skryter av sine mange erobringer, som var 10-12 damer i halvåret vel, mens han hadde dame).

Så han hadde nok glidd rett inn i den kameratslige gjengen der.

For hvis det er en ting, som David Hjort setter høyt, så er det nok kameratskap, vil jeg nok tippe på.

Men men, han hadde kanskje ikke syntes at de folka på bildene ovenfor var kule nok.

Hva vet jeg.

(Bare for å forklare litt om hvordan David Hjort var, da jeg hang sammen med han en del, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.

For David Hjort, han var en kollega, fra Rimi Bjørndal, fra 1997 og 1998 vel, og han skulle alltid ha meg med ut på fester og det som var da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 3.

Altså, David Hjort kunne vel også være tøff i trynet, osv.

Men en side av han, det var at han var sånn 'over-kameratslig' da, må man vel kalle det.

(Kanskje han enda har tilgode å eventuelt komme ut av skapet?).

Men jeg hadde ikke så mange bekjente.

Så det var noen ganger artigere å feste med David Hjort, og Alex fra Rimi Sinsen, og den gjengen der, enn å sitte alene hjemme på nyttårsaften eller 17. mai, for eksempel.

Andre som var 'hang-around' med David Hjort, og da også delvis meg, på den tida der, (slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet), var Erik Dahl, fra Bjørndal, og Davids kamerat Roger, fra Sagene vel, og også Bjørn Erik, som jobba på Elkjøp på Storo vel, og som vel også var fra rundt Sagene/Bjølsen der vel.

PS 4.

David Hjort bodde først hos mora si, (ei litt stor vel, jødisk dame muligens vel, som så mye på CNN var det vel, og diskuterte alt som skjedde rundt om i verden, spesielt hvis det var noe med USA eller Israel vel, (ihvertfall den ene gangen jeg var på besøk der, mens hu mora til David Hjort der).

Dette var forøvrig under det samme besøket, som jeg først møtte hu Linn Korneliusen fra Florø, som jeg ansatte i kassa, på Rimi Nylænde.

David Hjort traff henne i Florø, hvor hans kamerat Jens, fra Oslo, var på narkotika-avvenning, i mange år vel, (hvis han ikke bor der fortsatt), og han ville bare ha damer med smale rumper, sa forresten David Hjort, om han),

på Rodeløkka, (som var like ved der søstera mi Pia bodde, på den tida, (på slutten av 90-tallet)).

David Hjort hadde vel vokst opp delvis i Oslo, (sikkert rundt Sagene da, siden han kjente Roger og Bjørn Erik), og han hadde også vokst opp på noe slags internat, eller kostskole, (eller noe), i Danmark, fortalte han.

Og faren hans var fengselsprest i Danmark da.

(David Hjort fortalte en gang om, at en av fangene, hadde fått helt en gryte med kokende fett, eller noe, over seg, av noen andre fanger, hadde hans far fortalt han da).

Så David Hjort, var skikkelig glad, da Danmark vant Melodi Grand Prix, husker jeg.

Eller, han gikk ihvertfall rundt, på en fest, og 'kringkastet' at Danmark vant.

Dette var en fest, i noen Rimi-leiligheter, på Sagene vel.

Hos ei svensk kollega av oss, (mener jeg), fra Rimi Bjørndal, (som jeg ikke husker navnet på akkurat nå. Hu jobba mest tidligvakter vel, og jeg mest seinvakter, så jeg ble ikke så utrolig bra kjent med henne.

(Men dette var en slank og ganske fattet dame vel.

Mener jeg å huske.

Med ganske kort hår vel.

Men men).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

PS 5.

Den festen, hos hu svenske dama, i Rimi-leilighetene på Sagene, kan man se, at var i mai 2000, (da jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde), forresten:



http://no.wikipedia.org/wiki/Eurovision_Song_Contest_2000

PS 6.

Jeg kan tenkte meg det, at jeg ble med David Hjort, og Erik Dahl, og Linn Korneliussen, og de folka der, ut på byen, eller på fest, kanskje en gang i måneden, fra cirka 1997 til år 2000 kanskje, og litt sjeldnere etter det.

Dette var nesten som Rimi-fester, for alle de tre ovenfor jobba på Rimi da.

Og da David Hjort og Linn Korneliussen, bodde i en Rimi-leilighet, ute på Billingstad.

Så hendte det at jeg lot dem arrangere fester, hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen da.

Jeg likte å ha litt avveksling, fra Rimi, på fritiden, så jeg ble ikke kjent med Rimi-folka, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.

Men jeg tenkte det var greit å feste med David Hjort og dem, siden de bodde i andre deler av Oslo.

Dette med å feste med David Hjort, det startet med at jeg fikk to billetter, til Juleøl-smaking, med Mack, i en pub, i Stortingsgata, like før jul, i 1997, (mener jeg det var).

Enda jeg umulig kunne rekke det, for det begynte klokka 20 vel, og Rimi Bjørndal stengte klokka 20.

Noe sånt.

Og så måtte vi telle kasser, og så måtte jeg ned til byen.

Så jeg var ikke der før rundt klokka 21.30 kanskje.

Så da ga jeg de billettene, som jeg fikk av butikksjefen, Kristian Kvehaugen, til David Hjort, siden han var den eneste heltidsansatte, som pleide å jobbe seinvaktene.

Så han var liksom nr. 2. etter meg, på seinvaktene, må man vel si.

(Enda han var ny i Rimi, men ellers var det bare unge damer, som Kristian Kvehaugen hadde ansatt, som jobba seinvaktene, vanligvis, og de jobba bare deltid da, ved siden av at de var russ, de fleste av de vel, (som Hanna og Therese. Og Shomaila og ei indisk dame, (Kamal vel), som egentlig jobba på Rimi Klemetsrud, men som jobba på Rimi Bjørndal, mens Mortensrud-senteret ble bygget der hvor Rimi Klemetsrud var før dette).

Så sa Hjort til meg, at de skulle holde av en øl til meg, hvis jeg dro innom.

Og da kunne jeg nesten ikke si nei, for Hjort maste, og Kvehaugen hadde gitt meg billettene.

Og da var David Hjort, og dama hans da, Heidi, utafor den puben, og hadde smugla ut en øl til meg.

Hjort var vel 5-6 år yngre enn meg kanskje.

Han fortalte at han hadde hatt mange kriminelle kamerater før, som han nå skulle prøve å kutte ut.

Men Hjort var ihvertfall ikke så ung, som de russe-damene, som jobba der.

Og det var alltid Hjort som ba meg ut på fest, eller byen, (noen ganger også sammen med Thor-Arild Ødegård, som var på min alder).

Og jeg kjente ikke noen andre i Oslo, untatt broren min Axel, som var enda yngre enn Hjort vel, så det hendte at jeg ble med på fest da.

Men andre ganger sa jeg nei til å bli med, for eksempel til en Danmarkstur, som Hjort ville dra meg med på, like etter at jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1998.

For det ble for mye stress, syntes jeg.

For når man var butikksjef, så fant også Rimi på mye, som møter og seminar og fester osv., så da kunne det blir litt mye, hvis man også hadde en masende David Hjort på seg, som skulle ha en med på fest, eller på byen, hver helg da.

Da kunne man kanskje bli litt 'fed up' da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Jeg mener det var han her, som var ambulerende butikksjef, for Anne Neteland, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, fra høsten år 2000

PS.

Han her er involvert i arbeidssaken min mot Rimi.

For han sparka til stolen jeg satt på, (med vilje, virka det som for meg, antagelig for å true, av en eller annen grunn, vil jeg vel tippe på nå), på et Rimi butikksjefmøte, i Sagene samfunnshus, våren/sommeren 2002, var det vel.

Da Rimi forandra logoen, sånn at det ble seks takker på stjerna i Rimi-logoen, istedet for fem vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

En gang, etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Så ble jeg invitert av David Hjort, og noen andre folk fra Rimi, til et utested, i Vika vel, en lørdag, tror jeg.

Så fikk David Hjort epilepsi-anfall.

Så ville David Hjort at jeg skulle bite han i armen.

(For det skulle hjelpe mot epilepsi-anfallet, sa han).

Det gikk jeg veldig motvillig med på til slutt.

Men men.

Så kom sjukebilen, men David Hjort ville ikke være med til legevakta.

Han bare krangla høyt med ambulansefolka, og kom med spydigheter vel.

Noe sånt.

Så ble det til at vi kjørte en taxi istedet, til legevakta.

Men David Hjort tagg igjen, og ville ikke inn hos legevakta.

Enda han var sterkt redusert, pga. epilepsi-anfall.

Men men.

Så sa jeg at det var greit, (siden han tagg så mye), at vi istedet dro til eksdama hans, Heidi, (ei med rødt hår, som hadde jobba i isbaren på Oslo City vel, for en 'jøde', som David Hjort vel kalte han, han hadde også jobba der, før han begynte på Rimi Bjørndal, i 1997 vel, (men fått sparken der vel, ihvertfall hadde det vært problemer der, husker jeg at det stod i jobbsøknaden hans, som distriktsjef Anne Katrine Skodvin viste meg, før hun spurte hva jeg syntes. Jeg svarte at han hadde hatt problemer, i den forrige jobben, (og at det kanskje ikke var så lurt å ansette han da), men det brydde ikke Skodvin seg om, men ansatte han likevel), og jeg kjente også en svenske, med lyst hår vel, gjennom David Hjort, som også hadde jobba i den kafeteriaen, på Oslo City, i første etasje vel, hvis jeg husker riktig, og som jeg bomma en øl til en gang, på en fest hos David Hjort, som han holdt hos mora si, på Rodeløkka, eller hva det heter der igjen, (da han svensken stod aleine utafor, da jeg kom til festen), et sted søstera mi, Pia Ribsskog, også har bodd, og på den festen , så traff jeg også to unge damer som skulle bli modeller, husker jeg, ei norsk og ei afrikansk vel, som jeg vel også bomma øl til, en gang i 1999 eller år 2000 vel. Noe sånt. Men men).

Heidi bodde på Grunerløkka, og hadde vel fått seg unge da, (dette var vel i år 2000 vel), mener jeg å huske.

Hu bodde tidligere sammen med David Hjort på Bjørndal, hvor dem inviterte meg til å spise taco en gang, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, sammen med blant annet Hjort, i 1997 vel.

(Etter hu Heidi, så ble David Hjort sammen med Linn Korneliussen, fra Florø vel, og etter hu, så ble han sammen med ei som het Melina, som hadde vært 'Bandidos-hore', sa David Hjort, da han bodde på Ammerud vel, fra cirka 2002 vel. Begge de jobba da som hjelpepleiere, i Groruddalen vel. Så sånn var det. Bare noe jeg tenkte på).

Jeg satt også opp internett, for David Hjort, i den leiligheten.

(Det var vel kanskje derfor jeg ble bedt på Taco).

Noe som vel ikke var så smart, for da fikk jeg David Hjort på irc hver dag, etter dette, omtrent.

Men men.

Mer da.

Jo, så gikk jeg fra leiligheten til hu Heidi.

Men det rare var, at han Ingar, han satt i taxien hele tida, sammen med Hjort og meg.

Enda jeg ikke kjente han Ingar så bra.

Var han med som Rimi-representant eller?

Eller kjente han David Hjort veldig bra?

(Ingar sa, (etter at jeg hadde betalt for taxien, og like før jeg gikk hjemover, mot St. Hanshaugen, og han gikk nedover mot Nedre Grunerløkka, eller noe sånt vel), at han trodde at jeg kunne få refundert taxiregninga av vår distriktsjef Anne Neteland, som jeg allerede hadde krangla mye med, angående lønn osv., siden butikksjef Kenneth, som jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg, hadde 40.000 mer i årslønn, enn meg, enda jeg hadde jobba lenger i Rimi, og var eldre enn han.

Og Anne Neteland hadde ikke hatt møte med meg, om lønn osv., før jeg begynte i den jobben.

Og de andre lederkollegene mine, på Rimi Kalbakken, de ville ha det første ledermøtet, på restaurant Egon's, i Karl Johan.

Det var Kjetil Prestegarden som var assisterende butikksjef, Carolina som var ferskvareansvarlig og ei som het Monika, (eller Monica), som var assisterende butikksjef, (eller om det var aspirant. (Hu klarte ikke å bestille frysevarer ihvertfall, husker jeg at jeg la merke til, etter at Kjetil Prestegarden vel gjorde meg oppmerksom på dette, at det var noe som alltid var tomt, enda hu hadde alle frysebestillingene, og jeg hadde alle kjølevarebestillingene, og Prestegarden hadde alle tørrvarebestillingene, etter at vi alle tre ble enige om å prøve den ordningen, i et ledermøte vel).

Og da fikk jeg kjeft, av Anne Neteland, fordi vi hadde brukt så mye penger, og noen, (Carolina mener jeg å huske at det var), hadde bestilt noe av det dyreste på menyen.

Men om det koster 160 kroner for en middag eller 200 kroner, når man bare går ut en eller to ganger, i året.

Det syntes ikke jeg var så farlig.

Når det bare gjaldt en person.

Jeg bestilte vel entrecote selv.

Men hvis man slo på storetromma, og bestilte f.eks. indrefilet, (eller en annen rett, som kosta 30-40 kroner mer), da fikk man høre det.

Så det var ikke så høyt under taket, i Rimi.

Men jeg gikk ikke over sosialbudsjettet, tror jeg, (som dekker julebord osv. For vi var også på julebord nemlig, jula 2001, et sted i Vika, mener jeg at det var).

Og det var ikke jeg selv, som ville ha møtet på restaurant.

Jeg var ikke så begeistret for mine lederkolleger der, på Rimi Kalbakken, at jeg hadde lyst til å gå ut med de, på lørdagskvelden.

(Han Kjetil Prestegarden, for eksempel, var i strupen på meg, (og klagde mye på meg der, til distriktsjef Anne Neteland, må jeg vel si), fra dag en der.

Men men).

Dette var en dag jeg jobba hele dagen, på Rimi Kalbakken, og flaskeautomaten hadde vært ugrei.

Men men.

Men Anne Neteland hadde vel 'tilta' hvis jeg hadde bedt henne refundere taxi-regninga, fra da David Hjort fikk epilepsi-anfall.

Det var ikke noe som hørte til Anne Neteland sitt distrikt akkurat vel.

Så det gadd jeg nok ikke, dessverre.

Det blir litt vel 'klamt' noen ganger, å be om å få refundert sånne regninger, synes jeg.

Det gjorde jeg vel heller ikke da jeg jobba på Arvato.

I jula 2005, så fikk vi vel refundert taxi-regningene, (når vi skulle hjem fra jobben, på helligdagene).

Men så langt kom aldri jeg, at jeg fikk gjennomført noe sånt, som å få refundert taxiregningene.

(Jeg har vel scannet noen av de taxi-kvitteringene, fra Delta Taxi osv., som lå oppi en bag, som jeg har i leiligheten her, fra tiden jeg jobbet på Arvato, og postet de på bloggen, mener jeg, hvis jeg ikke husker helt feil. Men men).

Det ville nok blitt som i den tegneserien Dilbert, at det skulle godkjennes av minst Team Leader og Senior Team Leader, og det ville sikkert blitt mye rabalder.

De ga meg heller ikke lønn, for alle timene jeg hadde jobba der, i romjula, år 2005, sa Marianne Høksås.

(Og det merka jeg selv også, da jeg fikk lønninga).

Hu mente det var hu svenske Team Leaderen Jill, som hadde tulla, med timene mine, den romjula, på Arvato.

Men noen ganger, så vil man ikke ha et for 'klamt' forhold, til sine sjefer kanskje.

(Hu Jill var jo sånn, at hu dreiv og kilte meg hele tida, på sidene mine, nedafor armene, mens jeg satt og svarte telefoner, fra folk som ville aktivere Windows.

Noe jeg vel har skrevet om i arbeidssaken min, mot Arvato).

Så sånn refundering av taxi-regninger, og sånn, det har vel aldri jeg vært så flink til.

Jeg liker vel heller å ha litt avstand til 'scäferne' mine, for å si det sånn.

Ellers kan det kanskje lett bli krøll.

Hu Anne Neteland, hu ble det vel også sagt om, husker jeg, av en eller annen butikksjef-kollega av meg, (som jeg ikke husker navnet på, så jeg tar litt forbehold), på Storefjell, på Rimi seminaret der, høsten år 2000, at hu var litt 'på' noen av kollegene sine, og at hu var sånn, at selv om hu var blitt over 30 år da, så var hu fortsatt sånn, at hu var noen ganger klar for en hyrdestund osv, med noen av sine mannlige kolleger da, i forbindelse med kurs og seminarer og firmafester osv., da.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se).

Han så ikke så brun og velstelt og liksom 'polished' ut da, på den tida, han Ingar.

(Sånn som jeg husker det).

Men men.

Men det syntes jeg var litt spesielt, (at han skulle være med i den taxien. Men det var kanskje greit og, at noen andre var vitne til hva som skjedde, når David Hjort fikk epilepsi-anfall, og måtte kjøres hjem til hu Heidi, på Grunerløkka, i taxi. Men men).

Thomas Kvehaugen og Thomas Sæther, mine tidligere kolleger fra Rimi Bjørndal, fra 1996-1998, var også på det utestedet.

Thomas Sæther fortalte at han nettopp hadde rømt fra Fremmedlegionen, i Frankrike, (som er en veldig tøff militærtjeneste).

Men hva som egentlig foregikk den kvelden, det skjønner jeg ikke helt.

Men noe tull var det nok.

Det var også et ganske kjedelig utested/diskotek, som vi var på den kvelden, i Vika, heter det vel der, forresten.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Feide innad i Ribsskog-familien. (In Norwegian)

Nå så vi jo at Rune Gerhardsen sa at foreldrene hans, Hr. og Fru Einar Gerhardsen, snakket pent om en Ribsskog.

Det er nok Bernhof Ribsskog, som var med å bygge opp skole-systemet i Norge, etter krigen.

Han jobbet på en skole på Sagene, i Oslo, vel før krigen, og fikk vel mer ansvar etter krigen, for å bygge opp skolesystemet i Norge.

Min mormor, Ingeborg Ribsskog, hun sa på 80-tallet, at det var problemer mellom den 'kjente' grenen av Ribsskog-familien, og min morfar, Johannes Ribsskog da, og hans gren muligens, men ihvertfall han.

Og vi så at Rune Gerhardsen husket at foreldrene pratet pent om Ribsskog.

Kan han Bernhof Ribsskog ha vært så inne i varmen i makteliten i Norge, at han kan ha påvirket til 'hevnaksjoner', mot morfaren min da, Johannes Ribsskog, siden de da visstnok ikke, ifølge min mormor, på 80-tallet, ikke gikk så bra overens.

Her kan det kanskje være en hund begravet, eller hva de sier.

Det kan være mulig.

Hvem vet.

Bare noe jeg kom på nå.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog