Min Bok - Kapittel 9: Jegersborggate

Siden jeg skrev det forrige kapitellet, i går, så har jeg kommet på en del ting, som jeg har glemt å ta med om.

En ting var, at like etter at vi flytta til Mellomhagen, så ba mora vår, Pia og meg, om å leke i hagen.

Da var det ikke så mye å gjøre.

Vi var ikke så 'høye i hatten' der, så vi endte opp med å grave, i en jordhaug eller komposthaug, eller noe, som var innerst på eiendommen vår vel, like ved en utebod/skjul.

Vi gravde i den haugen, (vi var vel 4-5 år gamle).

Og vi fant masse meitemark.

Vi fant også en mark, som så ut som en meitemark, men som var mye større.

Den var kanskje 10-15-20 centimeter lang, og den var mye tjukkere, enn de vanlige meitemarkene.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Mora vår, var også et par ganger vel, på en eller flere uke lange opphold, på sinnsykehus, eller nerveklinikk, eller hva det egentlig var.

Det var kanskje derfor vi bodde ute hos Lasse og dem, i en ukes tid, en gang, mens vi bodde i Mellomhagen, Pia og jeg.

Mora var vel også på noe sånt, når vi bodde i Jegersborggate, mener jeg å huske.

Men da var kanskje Arne Thomassen hjemme da, og passa Pia og meg, den uka, eller hva det var, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Noe sånt.

(Det var i hvertfall snakk om mora mi var på noe sinnsykehus, eller noe, mener jeg å huske.

Men men).

Jeg skrev om min farfar, Øivind Olsen, i det forrige kapitellet, og kan også ta med om noe mer han sa, mens jeg husker det.

Han sa at han ikke stolte på leger.

Han sa også at han ikke stolte på journalister.

Han sa at han hadde blitt intervjuet av en avis, en gang, men da han leste intervjuet, så kjente han ikke igjen, noe av det han hadde sagt.

Men men.

(Det var vel på begynnelsen av 80-tallet, at han sa det her vel.

Like etter at jeg hadde flytta til faren min.

Men men).

Øivind sa også det, at han hadde sett russere, eller noe, nede på Høyen, med walkie-talkie-er.

Til faren min vel, som ikke svarte vel.

Øivind sa også en gang, på begynnelsen av 80-tallet det også, at han ikke trodde noe på hydrogenbomba, som amerikanerne hadde laget.

Hvordan kunne den drepe menneskene uten å ødelegge husa, lurte Øivind på.

(Også mens han snakka med faren min vel).

Han likte heller ikke at folk bruke utrykket 'monitor', om dataskjermer.

Monitor var et (krigs)skip, stod det i leksikon, sa Øivind.

Han sa også det en gang, at en politiker, hadde sagt, på TV, når det ble funnet olje, i norsk sone, i Nordsjøen, at 'vi får så mye penger, at vi kan gi det bort'.

Så sånn var det.

Han sa vel også det, at han skjønte ikke hva den spesialenheten for politiklager, skulle være godt for.

Og han ga støtte til det, at en politiker kunne ha en statssekretær, fra et annet parti, i Willoch sin regjering vel.

Det syntes han virket fornuftig, at man kunne se person og ikke bare parti, mener jeg å huske.

Øivind fortalte meg det, at han i alle år hadde stemt Arbeiderpartiet, da jeg spurte.

Jeg tror også at min morfar, Johannes, representerte Arbeiderpartiet, i kommunestyret osv., (i Hurum vel), hvor Øivind sa han var, ihvertfall.

Ihvertfall så var Johannes sin onkel, Ole Konrad Ribsskog, på Stortinget for Arbeiderpartiet.

Så sånn var det.

Faren min stemte Fremskrittspartiet, (ihvertfall på begynnelsen av 80-tallet), husker jeg.

Så også i min fars familie, så var det nok et stort generasjonsskille, vil jeg si, mellom min foreldregenerasjon og besteforeldregenerasjon.

Hverken Ågot eller Øivind hadde førerkort, og de hadde da selvfølgelig heller ikke bil.

Øivind var enten nede på verkstedet, og jobba, ellers så satt han i sin to-seters skinnsofa, og løste kryssord, leste avisa, (de abonnerte på Aftenposten og Drammens Tidende, og kjøpte alle ukebladene, Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad, selv om det kanskje var Øivind som ville ha Norsk Ukeblad. Var det det, som Ågot sa igjen? Hm).

Jeg husker vel bare to episoder, hvor Øivind ikke var i sofaen sin, eller nede på verkstedet.

En gang, så gikk han bort på Jordet til Lersbryggen, mens han smilte vel.

Da stod Ågot og faren min, og glante ut kjøkkenvinduet, og liksom overvåka Øivind da, og prata seg imellom, om hva Øivind gjorde bortpå jordet der.

(Det husker jeg, jeg stod selv og lurte på hva som foregikk, (siden faren min og Ågot var så bekymra eller oppstyrta, heter det kanskje), og så ut av vinduet, i spisestua).

Den andre gangen, var når Ågot og Øivind, var med onkel Runar og dem, (og onkel Håkon og dem muligens), til Rhodos.

En tredje gang, forresten, så dro faren min med både Øivind, og meg, (som var 9-10-11 år kanskje), for å se på materialer, til sengene, som de lagde på verkstedet, (Strømm Trevareindustri, senere Strømm Trevare A/S, som faren min bytta navnet til, når Øivind begynte å bli gammel), ute i Hoff, et sted, ikke langt fra Holmestrand vel.

Øivind sa også en gang, at han huska så langt tilbake, som fra da han lå i vugga.

Men det klarte ikke jeg selv, på den tida, (som jeg var 9-10-11 år), husker jeg.

Men men.

Like etter at min morfar, Johannes Ribsskog, døde, så fortalte vår mormor, Ingeborg Ribsskog, Pia og meg, litt, om slekta hennes og slekta til Johannes, mens hun fortsatt bodde i det store skipperhuset, i Blombakken vel.

(Så dette var vel midt på 80-tallet, før hun flyttet til Stavern).

Noe annet Ingeborg sa, som jeg ikke husket, da jeg skrev det forrige kapitellet.

Det var at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, hadde skrevet et dikt, om sin mann, Johan Ribsskog, hvor hun utrykker medfølelse, med sin, (da vel avdøde), mann, som hele tiden, lengtet opp igjen, til Flatanger.

(Bestemor Ingeborg sa at Johannes sin mor, visst var veldig streng mot mannen sin, (var det vel)).

Som jeg senere har lest, på skriv/kopier, som Kjell Asak i Leirsund, var snill å sende, til meg, da jeg bodde i Livarpool, (Johannes sine foreldre jobba på Asak skole), at Johan Ribsskog, døde 40-50 år før kona vel.

Noe sånt).

Dette diktet, som jeg mener Ingeborg sa, at het noe med 'Hvorfor var du', eller noe sånt.

Det var visst ganske kjent, (mente bestemor Ingeborg), og hadde visst blitt trykket, i flere ukeblader, osv., i Norge.

Men jeg har ikke klart å finne det senere, på nettet, mens jeg bodde i Liverpool, selv om jeg søkte en stund etter det.

Men men.

Bestemor Ingeborg, sa også det en gang, at Johannes sin far, Johan Ribsskog da, sin mor, (Marta Marie Klemetsdatter Høstland, som også var mor til de kjente Bernhof, Ole Konrad og Adolf Ribsskog da. Adolf Ribsskog ble vel ordfører i Steinkjer tror jeg, (på tross av fornavnet), og var tvillingbror, til min oldefar, Johan Ribsskog), var i indremisjonen.

Og hun moren, (og muligens faren og da), var visst så strenge, mot Johannes sin far, at det var såvidt, at han fikk lov å dra på Lærerskolen i Elverum, for å lese til å bli lærer da.

(Det traff han også kona sin forresten, Helga Dørumsgaard).

Men men.

Dette kapitellet skulle være om Jegersborggate.

Jeg husker det som en litt stressende tid, da vi flyttet inn i huset i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

Huset var kjøpt av bestefar Johannes, mener jeg.

For at mora vår, og Pia og meg, (og Arne Thomassen), skulle ha et hus å bo i.

(Sånn mener jeg det var).

Dette var et hvitt trehus, med en stor hage, midt i hjertet av Larvik, må man vel kanskje si.

Det var ikke et nytt hus, det var kanskje hundre år gammelt, eller noe.

Jeg kontaktet de som bor der nå, mens jeg bodde i Liverpool, pr. e-post.

Og de sa at hele huset var fullt av husbukk, (eller noe), og de måtte rive det, og bygge nytt, etter at de kjøpte det, av bestefar Johannes, på 80-tallet.

De betalte vel også 50.000 under bordet, skrev de, (men det mener jeg var vanlig, på den tiden, før Willoch-regjeringen fjernet en del tungvinte lover og reguleringer, på 80-tallet vel.

Noe sånt).

Vi flyttet midt i skoleåret.

Like før 17. mai, husker jeg.

På skjemaet fra Folkeregisteret, så står det at vi flyttet, på 170578, (altså på selve nasjonaldagen, selv om vi vel flyttet dit litt før, mener jeg å huske), og flyttemeldingen ble registret 200578.

Dette var Jegersborggate 16, forresten.

Og vår bolig i Mellomhagen, det var Mellomhagen 15B.

Så sånn var det.

Jeg fikk et artig flagg, som også var som en trompet, eller hva man skal kalle det.

Et flagg, med tjukt rør, som man kunne blåse i, og så kom det en trompetaktig lyd da, eller noe.

Det var egentlig ikke lov, med sånne flagg, i 17. mai-toget, mener jeg å huske, at frøken sa.

Men da Arne Thomassen vel, spurte meg, om jeg ville ha sånt flagg, med fløyte da, så sa jeg vel ja, i lekebutikken da, (eller hvor vi var igjen).

Og jeg tok også med det flagget, i 17. mai-toget da.

Jeg skulle jo gå de siste ukene også, av første klasse, på Østre Halsen skole, og måtte da ta buss, de tre-fire-fem kilometerne vel, ut til Halsen.

Mora mi kjørte meg vel til skolen, på 17. mai.

Der var det kaos.

Flagget var ikke heist, selv om det var 17. mai.

Mora mi dro meg med, rundt der, og prata med en kontordame vel.

Det visste seg det, at rektor Ness, hadde dødd, natt til 17. mai.

Så mange elever, ihvertfall i første klasse, fikk nok sjokk.

Rektoren døde, på 17. mai, det første året, som de skulle gå i 17. mai-tog, med skolen.

Det var jo rimelig traumatiserende, sikkert for mange, av de noen hundre, av foreldre og elever og lærere, som møtte opp i skolegården, den dagen, på Østre Halsen skole.

Men men.

17. mai-tog ble det likevel.

Vi gikk og gikk, (som Lalla Karlsen, fra Svelvik, sang om).

Vi gikk over Lågen.

Vi gikk videre til Torstrand, og gikk litt rundt, eller ihvertfall ventet der vel.

Så gikk vi vel opp enten Herregårdsbakken eller den bakken ved Farrishallen.

Og så gikk vi gjennom Jegersborggate.

Der bodde jeg jo da, så det var litt artig.

Det var ganske langt, for en syv år gammel gutt, å gå.

For Østre Halsen skole, var med på 17. mai-feiringen, i Bøkeskogen, i Larvik, selv om Østre Halsen, lå på den andre siden av Lågen, enn selve Larvik by.

Men men.

I Jegersborggate, så kom mora mi, (hun og Pia og Arne Thomassen også kanskje, stod og så på 17. mai-toget), inn i 17. mai-toget, og bytta det morsomme fløyte-flagget mitt, i plast, med et 'vanlig' norsk flagg, med flaggstang av tre da.

Så sånn var det.

Så gikk vi videre helt opp til Bøkeskogen, hvor det var et veldig artig arrangement, for barn da.

Jeg var med på mange leker, og fant plutselig ikke mora mi, Arne Thomassen og Pia, i folkehavet.

Faren til Lasse, satt og spiste et sted der, eller noe, og sa til meg, at jeg hadde blitt ropt opp, på høytaleranlegget.

Jeg skulle gå et eller annet sted.

Men jeg skjønte ikke hvor jeg skulle gå.

Så jeg bare fortsatte å være med på leker, og sånn.

Mora mi og dem ble litt sure, når vi til slutt fant hverandre, etter en time eller to kanskje.

Men men.

Mora mi sa da at hu hadde prata med faren til Lasse.

Og han hadde sagt at jeg skulle gå et sted.

Men så hadde jeg ikke gått dit.

Men jeg klarte ikke å forklare det, at jeg ikke visste, hvor jeg skulle gå hen.

Men men.

Det var jo tusenvis av folk der, i Bøkeskogen, ved kafeteriaen og scenen der vel, på 17. mai da.

Men vi bodde jo i Larvik, og jeg visste jo hvor Jegersborggate var, så jeg kunne jo bare gått dit igjen, etterpå.

Så egentlig så var det ikke et så stort problem.

Det hadde vært værre, hvis vi hadde bodd i Halsen, for å si det sånn.

(Selv om jeg sikkert hadde klart å gått tilbake dit og).

Men men.

Det ble sånn, at jeg tok bussen, til skolen da, de siste ukene.

Jeg var ikke vant til å ta bussen alene, og jeg skjønte ikke det helt, med å dra i snora, på bussen.

For noen ganger, så dro noen andre i snora, da vi kom til Storgata, så jeg trodde at bussen kanskje alltid stoppa der.

Men, man måtte visst sjekke, om et skilt, hvor det stod 'Stopper' kanskje, lyste rødt.

Hvis ikke, så måtte man dra i snora.

Et par ganger, så ble jeg med bussen, en holdeplass for langt, osv.

Jeg ble vel ikke traumatisert av dette, men litt stressa ble jeg nok kanskje, i begynnelsen.

Noen ganger, så var vi for sent ute, mora mi og jeg, på busstasjonen, i Larvik, og mora mi måtte hive meg inn i en drosje.

(Hun kjente drosjesjåføren, mener jeg å huske).

Men men.

Andre ganger, så måtte jeg ta en gul og grønn buss, som var Tjølling-bussen vel.

Den kjørte ikke ned i Storgata, så da måtte jeg gå, noen hundre meter, for å komme meg til skolen.

Ofte ville jeg da komme litt seint på skolen, eller akkurat da det ringte inn.

Frøken visste vel om dette, at jeg hadde flytta til Larvik.

Men jeg syntes hun at hun kanskje så litt strengt på meg, en gang, likevel, som jeg kanskje var sistemann inn i klasserommet, eller noe.

Men men.

Jeg våkna kanskje litt opp av den her busskjøringa.

Og syntes kanskje det var spenning nok, om jeg klarte å komme meg til skolen riktig, med bussen.

Og tok kanskje ikke det om jeg var sistemann inn i klasserommet, og sånn, så nøye, de siste ukene.

Det var mer spennede/dramatisk nesten, det med bussen, syntes jeg.

Men men.

Så hvorfor frøken så sånn spesielt på meg, (som jeg mener å huske), en gang, det veit jeg ikke.

Men men.

Om det å komme seg til skolen, var kronglete, så var hjemveien enda værre, må jeg vel si.

På veien hjem, så skulle nemlig mora mi og/eller Arne Thomassen, hente meg.

Og de drøyde så fælt, noen ganger.

Jeg måtte kanskje stå i Storgata, opp mot en time, å vente, før de kom å henta meg.

Men men.

Jeg mener jeg var på besøk hos faren min, i påsken, en måned eller to, før det her.

Og da fikk jeg alltid lommepenger, (en del mynter vel ofte), som jeg pleide å ha med, tilbake til mora mi.

Og da var det sånn, husker jeg, at jeg gikk i en kiosk, som lå i Storgata, og kjøpte godteri for en krone kanskje, hver skoledag, mens jeg venta på mora mi og Arne Thomassen da.

Så det var liksom min måte, å holde humøret oppe på, i disse kjedelige ventepausene, mens jeg venta på at mora mi og Arne Thomassen skulle dukke opp der, for å hente meg da.

Jeg vet ikke hvorfor vi flytta fra Mellomhagen.

Det kan kanskje ha vært fordi at jeg, (muligens i den nevnte påskeferien), for andre gang, (jeg gjorde det samme, et par år tidligere og), låste meg inne, på doen, til Ågot og Øivind, når mora mi og Arne Thomassen, dukka opp på Sand, for å hente meg.

(Faren min var heller ikke da der).

Jeg ble vel enda lenger inne på doen, denne gangen.

Jeg kom ikke ut, før mora mi sa det, at bestefar Johannes, hadde lovet meg ny sykkel.

For jeg hadde jo en jentesykkel, i Mellomhagen, noe som var flaut.

Og tiden i Mellomhagen, var ikke så utrolig morsom for meg, siden jeg var uvenn med de tre naboguttene, og ikke likte den gjengen, som søstera mi var i der heller.

Så jeg var mye ensom, tiden i Mellomhagen.

Så jeg mistrivdes litt, må jeg kanskje si.

Jeg syntes ikke at skolen var så artig heller, egentlig.

Selv om vi vel bare hadde tre-fire timers skoledag, eller noe, i første klasse.

Men men.

Jeg husker det, at jeg tenkte sånn, at det er bare som to fotballkamper, (som jeg så på, på TV, i helgene), så er denne kjedelige skoledagen ferdig.

(Fotballomganger og skoletimer varte nemlig begge, i 45 minutter.

Men men).

Så jeg syntes at å se fotballkamper, var mye mer artig da, enn å gå på skolen.

Allerede i første klasse, så syntes jeg at skolen var kjedelig da.

Men men.

For meg, så var det mye artigere, i Jegersborggate, enn i litt søvnige Mellomhagen vel, må jeg vel si.

Jeg fikk en skikkelig kul Apache-sykkel, (17-ramme vel), av bestefar Johannes da, fra DBS.

(Det var den kuleste sykkelen man kunne ha på 70-tallet, tror jeg.

Og man kunne også få kjøpt ting som 'katteøyne' og speedo-meter, til den sykkelen.

Og jeg kjøpte også speedo-meter, til den sykkelen, for noen lommepenger, en gang, i en sportsbutikk, (G-sport vel), i Larvik.

Men men).

Hagen vår var også kjempeflott.

Det var to morelltrær der, blant annet.

Det eldste hadde blitt slått ned av lynet, eller noe, (det var ihvertfall knekt).

Stammen lå langs bakken, noen meter, før treet gikk oppover igjen.

Likevel var treet fem meter høyt, eller noe, kanskje.

Og morellene, på det treet, var så gode, at de nok må sies å ha vært bedre, enn de man får kjøpt i butikken, vil jeg si.

Men men.

Arne Thomassen fikk meg også, til å bygge en hytte, i det treet.

Det var egentlig ikke en hytte, som jeg lagde, men en slags platting kanskje, som man kunne sitte på.

Og Pia og jeg, kunne være lenge oppi det treet, og spise moreller, osv., eller bare få litt tid vekk fra mora vår, osv., den første tiden, i Jegersborggate.

(Før vi liksom vokste fra den klatringa litt, må man vel si).

Man kan nesten si det sånn, at det morelltreet, var Pia og meg, sitt andre hjem, i Jegersborggate.

Noe sånt.

Men men.

Hagen skrånet ned, mot Frelsesarmeen, (det huset til Frelsesarmeen, som brant ned vel, en gang på 90-tallet vel).

Det var derfor ikke så greit å for eksempel spille fotball der.

Eller, Pia og jeg spilte noen ganger fotball der.

Jeg var vel keeper da, og Pia skøyt.

Men å spille flere folk der, det gjorde vi vel aldri.

Fordi hagen skrånet, må jeg vel si, så det var ikke så egnet, for å spille fotball der.

Men men.

Pia og jeg, bodde på samme rom, i andre etasje.

(Vi hadde køyeseng, som sikkert faren vår hadde kommet med da, fra verkstedet deres).

Det huset var dårlig isolert, og jeg husker at det rommet var kaldt.

Men jeg hadde vel en varm dyne der, (og pleide å sove i pysjamas), så jeg husker at jeg syntes det var greit, å sove i et kaldt soverom, for da sov jeg godt, mener jeg å huske.

Hvis det er kaldt i det rommet jeg sover i, nå for tiden, så hender det fortsatt at jeg blir minnet på det rommet, til søstera mi og meg, i Jegersborggate.

(Selv om jeg bare bodde der fra mai 1978 til oktober 1979).

Men men.

Pia fikk jo min gamle jentesykkel da, når jeg fikk ny sykkel av bestefar Johannes.

Og Pia og jeg, fikk lov å sykle rundt i Larvik sentrum, fra dag en.

Vi hadde en utgangsdør, som gikk rett ut i Jegersborggate, (som var en ganske travel gate), så det var litt artig.

Vi hadde også en kjøkkendør, ut mot et portrom-område, heter det kanskje, som vi delte med to nabohus.

Så vi måtte gå gjennom det fellesområdet, for å komme til hagen vår da.

Så det var litt spesielt kanskje.

Der satt det noen ganger ei jente som het Lillan, som har kontaktet meg på irc, da jeg bodde i Liverpool.

For tanta hennes bodde i nabohuset.

Lillan var en god del år yngre enn Pia, men de ble venninner likevel.

Pia og jeg, sykla rundt i Larvik da.

Vi sykla oppe ved sykehuset, og ble kjent med mange andre lokale unger da.

Blant annet Jarle, som var broren til Sølvi, som gikk i klassen min, i andre klasse, og da gikk jeg på Torstrand skole.

Han, (var det vel), introduserte meg for Frode Kølner, som ble bestekameraten min der, må jeg vel si.

Frode gikk i parallell-klassen min, på Torstrand skole.

Jeg var ofte hjemme hos dem, og Pia ble også med i begynnelsen, for hun hadde ikke så mange venninner, de første månedene der.

Faren til Frode Kølner, (Hans vel), var et kapitell for seg.

De bodde i et grønt hus, i Trygves gate, på hjørnet, over gaten, fra de blokkene ovenfor sykehuset, hvor vi pleide å spille fotball, i en park/hage, som hørte til de blokkene da.

Pia pleide som sagt å bli med meg, når jeg besøkte Frode og dem.

Og faren til Frode fant raskt på et kallenavn, på Pia.

Han kalte henne for 'Pipa'.

Faren til Frode, spurte om hva min morfar het.

Jeg sa 'Johannes Ribsskog'.

Og da visste faren til Frode det, at han hadde vært rådmann.

(Det var mer enn jeg visste da, for å si det sånn).

Men men.

Frode og faren, tok meg også ut, til Gurvika, i Nevlunghavn, for å hilse på søstera til faren, som var veldig hjerneskada, (sånn at hun ikke kunne prate, for eksempel).

Jeg klagde på at de hadde boble, (for det hadde faren min vel sagt, at ikke var like bra som Mercedes, som faren min pleide å kjøre, på 70-tallet. Men men).

'Det er jubileumsmodell altså', smalt det fra Frode Kølner da, i forsetet.

(Han visste meg noe sånn spesielt merke, eller noe, da, som forklarte det, at den bobla var en spesiell jubileumsmodell da.

Men men).

Så kom vi til Gurvika, (like ved der bestemor Ingeborg og bestefar Johannes bodde, i Nevlunghavn).

Jeg ble med og så på søstera til faren til Frode Kølner, som var forferdelig hjerneskada da, og vel ble pleiet av noen sykepleiere, eller noe, i Gurvika.

Men men.

Hun var vel nesten som i et vegetabilsk stadie, heter det vel.

Men men.

Etter besøket, så prøvde jeg å dra med Frode Kølner, og faren, ned i Blombakken, for å hilse på bestefar Johannes og bestemor Ingeborg da.

Men det ville dem ikke.

Faren til Frode Kølner, stoppa ganske øverst i Blombakken vel, og ville bare gå tilbake til bilen, oppe ved Gurvika.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg får fortsette å skrive mer om tiden, i Jegersborggate, i neste kapittel.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.