Begynner å få grå hår. (In Norwegian)

PS.

Sånn er det når man blir etterfulgt av noe 'mafian' i Norge.

Da får man ikke noe hjelp av politiet.

Neida, da får man grå hår i hue.

Så det er nesten så jeg anbefaler folk å flytte til utlandet.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Amnesty er hyklere. (In Norwegian)

Amnesty har en annonse i Dagbladet om folk som blir tullet med i Burma.

Men hva med folk som blir tullet med i Norge og England?

Nei, de driter de i.

Amnesty er hyklere vil jeg si.

Jeg har kontaktet fire avdelinger av Amnesty.

Jeg har blitt sendt mellom Amnesty Norge, Amnesty UK, Amnesty EU, som de kalte det, og Amnestys internasjonale sekretariat.

Og alle kødder.

Enda jeg blir tullet med av all verdens myndigheter omtrent, og utsatt for inhuman tortur, iom. at ingen forteller meg hva som foregår enda jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe 'mafian'.

Her er mer om noen av problemene mine med myndighetene, (med overvåkingspolitiet blant annet):

http://johncons.angelfire.com/overv_kingspolitiet.html (link til johncons web)

Her er mer om problemene jeg har hatt med Amnesty:

http://johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Amnesty

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Jeg skrev også om dette på Facebook-sida til Amnesty:



http://www.facebook.com/group.php?gid=2204782184

StatCounter: Hvor mange leser johncons-blogg hver måned? - Mer enn 5.000! (In Norwegian)

Uforklarlige slåsskamper. (Var Christell under kontroll av Hans Martin?) (In Norwegian)

Nå fikk jeg flashback til noe greier fra oppveksten.

En dag, når jeg fortsatt var så ung, at jeg gikk ut av huset, bare for å leike, eller hva man skal kalle det.

Jeg gikk vel kanskje i sjette klasse eller noe da.

Noe sånt.

Og i Ulvikveien, så ropte Carl Fredrik Fallan på meg.

Jeg gikk vel ned S-Svingen i Havnehagen.

Noe sånt.

Og da skulle Hans Martin absolutt ha slåsskamp mot meg igjen.

Han skulle det en gang på en St. Hansaften, sommeren 1981 må det vel ha vært, også.

Så sånn var det.

Så bare stod jeg der, jeg skjønte ikke så mye.

Hvorfor skulle absolutt Hans Martin slåss mot meg hele tida.

Dem ville ikke si hvorfor.

Jeg var ikke så god til å slåss, jeg hadde bare søstre og ikke brødre, annet enn Axel, men han var mye yngre enn meg.

Så sånn var det.

Så jeg fikk vel sikkert et par på trynet av Hans Martin da, mens han Karl Fredrik liksom sekunderte da.

Så sånn var det.

Men nå lurer jeg på, kan dette her ha vært noe med Christell?

At Hans Martin var noe 'mafian' og ville ha Christell som noe hore?

Det lurer jeg på nå.

For etter det her, tror jeg det må ha vært, så var jeg også ute og gikk i Havnehagen da.

Og da dro Christell meg opp til den leikeplassen, i Havnehagen, ikke så langt unna Olleveien.

Altså helt i begynnelsen av Havnehagen da, til venstre etter telefonkiosken og så rett fram hvis du gikk ned mot nedre, fra skolen.

Så sånn var det.

Da var jeg kanskje tolv år, eller noe, og Christell ti år da.

Og da fikk Christell ei jente, som sikkert bodde rundt der, til å kle av seg buksa, husker jeg.

Chrsitell dro meg med dit, og hu var ikke så ivrig etter å være sammen med meg, på den her tida, så her tror jeg det var noe galt.

Men jeg syntes den her leken gikk alt for langt.

Hva hvis dette med at Christell fikk hun jenta til å ta av seg buksa, ble oppdaget av foreldrene hennes, f.eks.

Dette her var vel noe man nesten kunne forvente at hun fortalte til foreldrene sine.

Så sånn var det.

Så etter det her, så gikk jeg omtrent aldri opp mot Olleveien der, eller noe, igjen.

Ikke til Ulvikveien heller.

Nei, jeg satt vel mest hjemme og leste avisa og sånn, tenker jeg, og prøvde å være litt voksen.

For det ville vel blitt skandale der, for jeg hadde jo både faren min og onkelen min boende der, og jeg ville sikkert fått skylda, siden jeg var eldre enn Christell.

Men jeg tror dette kan ha vært fordi Hans Martin kontrollerte Christell, og at de ville ødelegge ryktet mitt.

Noe sånt.

For Christell ville vel ikke at dette skulle bli kjent kanskje, dette med Hans Martin.

Og jeg overhørte også at Hans Martin klaga, en av de sjeldne gangene jeg gikk ut, på at jeg alltid satt hjemme.

Og Karl Fredrik kan også ha vært med på det her, og lurt meg og Espen opp på telttur, ved Blindvann, f.eks. mens Hans Martin tulla med Christell.

Noe sånt.

Og kanskje det var derfor at Hans Martin så så sjokka ut.

På 90-tallet.

Da var jeg på Sand, med HiAce-en, som jeg kjøpte av Øystein Andersen, tremenningen min, og Glenn Hesler.

Og da kikka jeg på verkstedet da, som faren min hadde leid ut.

I huset til farmora mi, så bodde det ingen da.

Farmora mi bodde på sykehjem i Svelvik.

Så skulle jeg kjøre inn til Svelvik da, og da jeg skulle kjøre ut på Svelvikveien, eller hva den veien heter på Sand, så kjørte Hans Martin forbi, fra Svelvik vel, og han måpte med åpen munn da, husker jeg.

Så det var noe med Hans Martin.

Så sånn var det.

Jeg var også innom Kjetil Holshagen, i Sande, den samme dagen.

Det var sommeren 1996, og jeg hadde vært på bilferie i Danmark.

For jeg trengte å komme bort fra Rimi Bjørndal, for Irene og Kristian var så ille å jobbe sammen med der.

Så sånn var det.

Men mora til Kjetil Holshagen, og stefaren hans, sa at Kjetil ikke ville ha noe med meg å gjøre.

Så da dro jeg til Sand da, og så til Svelvik.

Så sånn var det.

Dette minna meg også om en lignende episode i Larvik.

Et par år før det her kanskje.

Da jeg var 10-11 år kanskje.

Da skulle Willy i Larvik, slåss på samme måte.

Og da var søstra mi ikke så værst.

Da sykla hun rundt i Jegersborggate og skrøyt til de andre ungene at 'Erik har vært i slåsskamp'.

For jeg bodde jo på Berger da, men jeg var i Larvik, i helgene, på besøk hos mora mi da, hver 3. eller 4. helg.

Så sånn var det.

Men dem forklarte ikke hvorfor dem ville slåss mot meg.

Det var Willy og et par eldre folk han kjente vel.

Og jeg ble litt satt ut av det her, så jeg bare stod der, og fikk meg et par på trynet, som vanlig da.

Så gikk dem etterhvert.

Så sånn var det.

Så da lurte jeg på om det var noe med søstra mi?

Jeg husker en gang, mange år seinere på 80-tallet, da jeg og søstra mi skulle besøke bestemor Ingeborg, i Stavern.

Mens vi bodde på Berger da.

Og da tok vi toget til Larvik.

Og mens vi venta på bussen, utafor Grand Hotell vel, så tror jeg også han Willy stod der, en stund.

For han hadde noe sånne lignende av kuøyner nesten, husker jeg at jeg sa til søstra mi, som lo litt siden han Willy hadde stått der.

Noe sånt.

Så det er mye rart.

Men ihvertfall har hverken Christell fortalt noe om noe hore-aktivitet med Hans Marin, og søstra mi Pia har ikke fortalt om noe hore-oppførsel i Larvik.

Så hva som har foregått her, det vet egentlig ikke jeg.

Men noe er det nok.

Frode Kølner var også med og så på den slåsskampen i Larvik, husker jeg.

Og sa at hvis det var han, så hadde han ihvertfall prøvd å slåss tilbake.

Men jeg skjønte ikke noe av den her slåsskampen.

Hvorfor ville noen jeg aldri hadde noe med å gjøre, slåss mot meg, på den her måten.

Det var det samme med han Hans Martin og han Willy, synes jeg.

Begge slåsskampene var rimelig uforklarlige, samtidig som det var andre folk rundt, som oppførte seg som om det her var veldig seriøst.

Og jeg skjønte ingenting av noe av det her.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Og nå kom jeg på ting som Christell har drivi og fortalt fra Bergeråsen.

På 80-tallet da.

Og det var det med at rektor Borgen gikk inn i garderoben til jentene i klassen hennes, da hun gikk i 6. klasse.

At en som het Scott, som var et eller to år eldre enn meg, lekte veldig mye med småguttene i gata.

Og at søstra mi tok abort, da hun gikk siste året på ungdomsskolen, eller noe. I huset til Haldis. Og nesten blødde ihjel. Og det sa Christell i leiligheten min, mens Pia også var der. Og det nekta ikke Pia på, så det var nok sant.

Men hvorfor fortalte Christell meg sånne ting, og kødda med meg for Hans Martin og broren hans osv., samtidig?

Kanskje Christell var redd for at jeg skulle finne ut hva som egentlig foregikk, og derfor prøvde å fortelle om andre ting, som ikke var angående den gjengen hun var under kontroll av da.

Hva vet jeg.

Noe sånt.

Flashback til 1989. (In Norwegian)

Nå skrev jeg om på bloggen her om dagen, at da jeg flytta til Oslo, i 1989, for å studere på NHI, da bodde jeg to uker i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate, før jeg flytta til en hybelleilighet på Abildsø, som jeg hadde avtalt å leie fra september.

Så skreiv jeg at det var en sur nabo, som ødela sikkerhetslåsen.

http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/03/da-jeg-og-christell-og-pia-dro-inn-til.html

Og det var det, men han behøvde ikke å ta i så mye, for den var veldig skrøpelig den sikkerhetslåsen, så den må ha vært 'Made in Hong Kong', som man sa på 70-tallet.

Men men.

Mer da.

Jo, jeg hadde vel ikke gjort noe, som skulle fått han naboen så sur.

Kanskje han ikke likte at jeg hadde Cecilie Hyde fra Svelvik, (ei venninne av søstra mi), og Magne Winnem klassen på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret før, på besøk, en helg som vi gikk på byen osv.

Hva vet jeg.

Men jeg fikk aldri naboen på døra de ti åra jeg bodde på Bergeråsen.

Det nærmeste var at de banka i veggen.

Så det her syntes jeg var litt rart.

Så sånn var det.

Seinere en gang, på 90-tallet, da jeg bodde i Waldemar Thranes gate, som ikke er så langt unna Uelands gate.

Det var da jeg hadde en Toyota HiAce, som jeg kjøpte av Øystein og Glenn, to kamerater som drev spilleautomatfirma, Øystein (Andersen) var tremenningen min, derfor kjente jeg de, for Øystein og dem hadde et hus dem hadde arva på Sand, etter foreldra til kusina til faren min vel, hvor dem pleide å dra til i helgene.

Så kjente Øystein en kamerat av meg, som het Kjetil Holshagen.

Så jeg ble kjent med han Øystein-karen, som var tremenningen min, gjennom Kjetil Holshagen da, fra Havnehagen, som seinere flytta til Sande.

Og han Kjetil Holshagen ble jeg kjent med gjennom han Tom-Ivar i klassen, som også bodde i Havnehagen, og var naboen til Kjetil Holshagen og dem, på 80-tallet.

Så sånn var det.

Men hvorfor jeg satt på sikkerhetslåsen, (et sånt kjede, var det vel, som skulle være sånn, at man bare kunne åpne døra litt).

Det var fordi at jeg likte meg ikke så bra i Oslo vel.

Det var narkomane og fylliker og tiggere overalt.

Så det var litt forskjell fra Drammen, hvor jeg gikk på skole året før.

Og folk var mer strassa og uvennlige, enn i Drammensområdet.

Der er folk ikke så stressa og mer laid-back, vil jeg si.

For eksempel, første dagen jeg bodde i Oslo, så skulle jeg møte faren min, i Uelandsgate der, etter skolen, og få nøkla til leiligheten.

Og da gikk jeg på bussen fra Jernbanetorget, for jeg hadde tatt en annen buss ned til sentrum, etter skolen.

Så sa jeg til bussjåføren da: 'jeg skal til den bensinstasjonen i Uelandsgate'.

For jeg visste at 18-bussen kjørte forbi der, for den hadde jeg tatt til skolen, tidligere samme dag.

Og da begynte en fyllik, på bussen, å le høyt av meg, sånn at hele bussen hørte det.

For det var feil da.

Man skulle si 'en enkeltbillett', fant jeg ut seinere.

Så sånn var folk i Oslo.

Mer da.

Jo, da jeg hadde den HiAce-en.

Så ringte plutselig faren min meg, på mobil.

Enda han nesten aldri ringte meg, jeg tror det var den eneste gangen faren min ringte meg, på de 15 årene jeg bodde i Oslo.

Noe sånt.

Da var jeg på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, tror jeg, som butikk-assistent, i 1996, kan det vel ha vært.

Og da ville faren min at jeg skulle bære ned en seng, eller noe, fra leiligheten i Uelandsgate.

Så da måtte jeg kjøre innom der, etter jobben.

Det var vel rundt den tida jeg opererte kneet, mener jeg å huske.

Så enten like før eller like etter operasjonen.

Noe sånt.

For faren min hadde så vondt i ryggen, sa han.

Men det var nesten surrealistisk, at faren min skulle ringe meg, plutselig, etter at jeg hadde bodd i Oslo, og ikke hatt noe med han å gjøre, omtrent i det hele tatt, med unntak av at et par julaftener, som jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Så fra 1990 til 1997, så hadde jeg omtrent kutta ut all kontakt med faren min.

Bortsett fra at jeg lånte noen penger av dem, da jeg var i militæret, for å betale studielånregninga.

Men da var jeg litt 'lost', etter å ha blitt tulla med mye av befalet i militæret, vil jeg si.

Noe sånt.

Mer da.

Jo, så jeg hadde nesten ikke prata med faren min og Haldis, på 6-7 år, også ringer dem og ber meg bære ned noe greier fra leiligheten dems, rett borti gata fra der jeg bodde, som om det var noe som skjedde hver dag omtrent.

Så det var litt rart.

Vi sa vel ikke så nøye hadet heller, så dro jeg videre da.

Så det var skikkelig merkelig, husker jeg, at plutselig dreiv jeg å hjalp faren min og Haldis, som jeg nesten ikke prata med på mange år.

Men sånn er det, alt kan vel ikke være like lite merkelig.

Det er mulig.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog