Mer fra Norge

Angående det jeg skrev om på bloggen i en bloggpost i går, (http://johncons-mirror.blogspot.com/2019/05/mer-fra-norge.html).

Om at Kiwi har tomme esker, på topphyllene, (for å skape selgende varetrykk).

(Noe Rimi også hadde, rundt årtusenskiftet).

Så er det vel sånn, at kundene nok ser, at disse eskene, er tomme.

Og de synes nok da, at dette, (med tomme esker), er litt tacky/lugubert/humbug.

(For å si det sånn).

For dette er mye snakk om engangs-esker som egentlig skulle gått i papp-pressa, (les: søpla).

Så man må vel si, at dette, blir som, en slags devaluering, av varemerket Kiwi.

(Noe sånt).

Og dette er muligens et Oslo/Østlandet-fenomen.

(Uten at jeg har vært så mye i distriktene, (annet enn i 'Rema/Bunnpris-land'/Trondheim), de siste årene).

For eskene som brukes, blir funnet i butikkene.

Det er ikke noe som sendes, fra hovedkontoret.

(For å si det sånn).

Og det kan være på grunn av at nordlendingene for eksempel, ikke henger med.

For jeg husker fra da jeg jobba som butikkleder, (i Rimi).

(Noe jeg jobba som fra 1994 til 2004).

Og da var det ofte mye varer, på topphyllene.

(De første årene).

Bestillingene ble kanskje tatt, i hui og hast.

Sånn at man bestilte for lite av den varen, og for mye av den varen.

(Noe sånt.

Man hadde kanskje ikke lært seg, hvor mye varene solgte.

Og man bestilte kanskje da, litt for mye.

Av redsel for å bestille for lite.

For da ville kundene klage, på at det var utsolgt).

Og da ville resultatet bli, at det ble en del varer, på topphyllene, (som ikke fikk plass i hyllene).

Men så rundt årtusenskiftet, så ble det kanskje sånn, at de som bestilte, ble flinkere/roligere, (og hadde lært seg mer om, hvor mye varene solgte).

(Noe sånt.

Og man fikk også automatisk vare-bestilling).

Så dette med å ha tomme esker, (eller om man skal si 'dummy-esker'/'dummy-varer'), på topphyllene.

Det er kanskje noe, som ikke hele landet henger med på.

Og derfor er dette muligens noe, som kun regionkontorene, for Oslo/Østlandet, hos Kiwi, (og tidligere Rimi), driver med.

Noe som vel er litt snodig.

Her kunne man kanskje forvente, at kjededirektøren, (for eksempel), ville be Oslo/Østlandet-regionsjefen, om å slutte, med 'kjede-devaluerende' tom-esker/skrot, på topphyllene.

Men Norgesgruppen synes kanskje at dette er greit, (siden at det er snakk om Kiwi, som er en budsjett-butikk).

For 'kremen', i Oslo-gryta/på Østlandet.

De handler nok i andre butikker, enn Kiwi, (for å si det sånn).

(Noe sånt).

De handler vel på Meny, osv.

(Meny er jo en konvensjonell/fullsortiment supermarked-kjede.

Hvis jeg ikke tar helt feil.

Og de har litt høyere priser enn Kiwi, (selv om de har mye av de samme 'basis-varene'/grunnsortimentet).

For å si det sånn).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

I Rimi, så var jeg kanskje ikke, av de, som satt mest på kontoret.

Jeg lærte butikkdrift, fra 'smilekurs'/møter og fra opplæring i butikken, fra sjefer/kolleger, (i årenes løp), må jeg si.

(Og jeg lærte jo om ledelse osv., på handel og kontor og NHI).

Men Rimi hadde en driftshåndbok og en profilhåndbok, i alle butikkene.

Og jeg kom aldri så langt, (det er ikke så lett, i en hektisk butikk), at jeg pugget profilhåndboka, fra perm til perm, liksom.

Men i profilhåndboka, (til Rimi), så stod det nok ikke, at man skulle ha 'dummy-esker'/'dummy-varer', på topphyllene.

Men dette var nok ikke nevnt spesielt.

(Hvis jeg skulle tippe).

Region-sjef Jon Bekkevold skremte med at nederlandske Ahold, (en av Rimi sine eiere rundt årtusenskiftet), var så strenge, når det gjaldt å få fortjeneste, på sin Rimi-investering.

Så ingen av butikksjefene turte vel, å nevne driftshåndboka og/eller profilhåndboka.

Når Bekkevold ville ha 'dummy-esker'/'dummy-varer', på topphyllene, (for å få selgende varetrykk, og dermed høyere fortjeneste).

For dette med Ahold var da noe helt nytt, (for oss Rimi-butikksjefene).

(Det stod i avisene at Ahold hadde butikker i USA, for eksempel).

Og det med Rimi sine profilhåndbøker og driftshåndbøker, ble kanskje litt traust/kjedelig, å nevne, i samme setninger, som Ahold, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Etter å ha vært på Kiwi Lambertseter Senter, (på tirsdag), så gikk jeg, til Rema Lamberseter, (noen hundre meter unna).

For å handle resten av det som stod på handlelappen.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

For å slippe, å gå gjennom de trange 'mongo-katakombene' igjen.

Så gikk jeg heller forbi Lambertseter gård.

Hvor noen Rimi Nylænde-kunder skulle ha bryllup, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (noe jeg jobba som fra 1998 til 2000).

Og jeg lot de få ha bryllupskaka på melkekjøla, (til butikken), husker jeg.

For butikken skal liksom være en del av nabolaget/lokalsamfunnet, da.

(Het det seg.

I Rimi sitt opplærings-materiale for butikksjefer, osv.

Var det vel).

Men de glemte det bort.

Så jeg måtte sende kaka bort dit, med en taxi.

(Ved stengetid.

Etter at vi hadde telt kassene, osv.).

Uten at jeg vet hvordan det gikk.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Her er mer om dette:

PS 5.

Det kunne se ut som, at tennis-banene, var borte.

(De tennis-banene som Magne Winnem dro meg med til, høsten 1992.

Var det vel).

Hvor jeg spilte mye tennis, sammen med min yngre halvbror Axel Thomassen og Glenn Hesler, (og Magne Winnem).

Fra 1992/1993 til 1996/1997.

Og hvor Axel og jeg, en gang møtte Terje Sjølie, (den kjente nazisten), som var en Magne Winnem sine ansatte, fra begynnelsen av 90-tallet.

Sjølie spilte fotball på en grus-bane, (bak tennisbanene), med sin yngre bror, (var det vel).

Og Axel og jeg spilte tennis.

Dette var kanskje i 1994 eller 1995.

(Noe sånt).

Selv om jeg ikke gikk rundt der så mye nå.

For det var masse unger, som spilte fotball, på en merket fotballbane, (hvor de tidligere spilte løkke-fotball og cricket osv.).

Og jeg drassa jo, på en del varer, fra Kiwi, osv.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 6.

Jeg søkte litt på nettet nå.

Og tennisbanene, (på Lambertseter), har visst fått seg hall, (kunne det virke som).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 7.

Til og med ekornene husker meg, fra da jeg var butikksjef, i strøket:

PS 8.

På Rema Lambertseter, så var begge flaskeautomatene fulle:

PS 9.

Her er mer om dette:

PS 10.

Enda mer om dette:

PS 11.

Butikken var så full av varer og kunder, (selv om det var kanskje en kunde, på Kiwi), at det ble like trangt/klamt, som i en Brustad-bu nesten, å handle der:

PS 12.

Her er mer om dette:

PS 13.

Det stod masse kjølevarer, her og der.

Men da jeg skulle finne Idun ketsjup.

Så var det tre ansatte, som lagde propp, (sammen med noen paller), i en midtgang.

Men to av de, (to karer), stakk av, da jeg tok fram mobilen/kameraet.

Og så begynte de, å snakke/rope, på vestlands-dialekt, (var det vel).

Mens de gikk, på hver sin side av meg.

(For å si det sånn).

Så de ansatte la opp tørrvarene først, og så kjølevarene, (kunne det virke som).

Så det ble jo litt bakvendt-land, (siden at kjølevarene skal ha mest mulig ubrutt kjølekjede, som det het seg, i Rimi).

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 14.

Det var vel forresten først sånn.

At siden det var propp der.

(Ved ketsjupen).

Så kjørte jeg handlevogna 'borti der'.

Og da var det sånn, at når jeg skulle rundt et hjørne.

Så gikk det pluselig, en unge der, (i 2-3 års-alderen), i nabo-midtgangen.

Som jeg ikke hadde sett, på grunn av at ungen var lavere, enn en kjøledisk, som stod, mellom midtgangene.

Og mora/bestemora stod, med ryggen til, og skravla, med to andre kjærringer, (var det vel).

Så jeg lurte på, om noen av de, var i Johanitterordenen, (eller noe lignende), for å si det sånn.

(Noe sånt).

For dette var rimelig skummelt, da.

Siden at vogna, vel var litt tungstyrt, siden at den stod utendørs, (og ikke var så veldig vedlikeholdt/oljet), da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 15.

Da jeg skulle finne potetgull, så var det, ei dame, som 'elget', sånn at jeg nesten ble presset, inn i dip-displayene, (med den tungstyrte handlevogna):

PS 16.

Ved hygiene-hylla, så var det, ei dame, som dreiv med prisjakt, (med sin mobil), virka det som.

Og sånne prisjegere, er vel et særnorsk fenomen, (hvis jeg skulle tippe).

Så dette 'annerledeslandet-fenomenet', er kanskje noe 'merksnodig'/degenerert, (for å si det sånn).

(Noe sånt).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 17.

Her er mer om dette:

PS 18.

Både da jeg skulle gå inn i butikken, og ut fra butikken.

Så stod det vogner, med ti-kroner i, ved handlevognene.

(Og det var ei dame som tok den vogna, husker jeg.

Jeg lurte på om det var noe lureri, (ala skjult kamera, eller noe lignende).

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 19.

Her er mer om dette:

PS 20.

Det var også sånn, da jeg gikk inn på Rema.

At en ropende neger, (i Rema-uniform vel), gikk ut av butikken, og inn en annen dør, i bygget.

(Noe sånt).

Noe som virka litt spesielt, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 21.

Det var også sånn.

At da jeg tok t-banen tilbake til sentrum.

Så var det sånn, at ei gammel dame.

(Ei som minna litt, om hu på Abildsø gård, som jeg var på visning hos, høsten 1989).

Hu satt på skrå, liksom.

(Istedet for å sitte/se rett fram).

Dette var i de klappsetene, som er, i enden av vognene, (på vår tids t-bane-vogner).

Og hu dama satt da, og så, mot meg, hele reisen.

Noe som virka litt spesielt, (må man vel si).

Og da hu endelig reiste seg, for å gå av t-banen, (på Jernbanetorget, var det vel).

Så la jeg tilfeldigvis merke til, (jeg fulgte med litt på henne, siden at hu satt og glante).

At hu hadde legger, som armene, til Skippern.

(Noe sånt).

Noe som var litt spesielt, (må man vel si).

Hm.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kunde på Rimi Nylænde, (hvor jeg jobbet som butikksjef), stoppet ransbølgen i Oslo, i 1999

PS.

Spørsmålet er hvorfor han kunden ikke kom i avisa.

Og hvorfor ikke Rimi Nylænde fikk et lite bilde engang.

Det er kanskje litt merkelig.

Jeg tror ikke at han kunden fikk noe premie heller, og jeg vet ikke om politiet engang kontaktet han.

Kunden kontaktet meg, og sa at han hadde fått skrevet ned bilnummeret, på ransbilen.

Så, noen minutter senere, så dukket det opp noen høye herrer, (eller en mann og en dame, i 50-60 årene vel), fra Oslo-politiet.

(Det var litt kaos i butikken, siden det nettopp hadde vært ran).

Jeg ba da politi-etterforskeren, (som var i sivil), å prate med den kunden, som nettopp hadde fortalt meg, at han fikk skrevet ned bilnummeret.

(For han kunden kunne kanskje være litt sånn at han ikke likte meg så bra, siden jeg ikke var fra Lambertseter, eller Oslo, egentlig.

Men jeg tenkte at han kunden nok ville gi bilnummeret til politiet.

Siden jeg regna med at begge de var fra Oslo.

Og at han kunden nok syntes det var gjevere, å få prate med en politietterforsker, enn med meg, som bare var en litt kjedelig butikksjef).

Men politi-etterforskeren, reagerte, så jeg, på at han måtte snakke med kunden, som så litt 'harry' ut.

(For han politietterforskeren var vel litt snobbete da, virka det som for meg).

Kunden var vel i 60-70 åra, tror jeg.

Men politietterforskeren, fant etterhvert raneren, og ransbølgen ble stoppet.

Men han 'harry' kunden fra Lambertseter, han fikk vel ikke engang navnet i avisa, tror jeg.

Og jeg lurer på om han politietterforskeren, tok æren for dette, og derfor tuller med meg.

For jeg vet hvordan det egentlig var.

Jeg leste et sted, at han etterforskeren, sa at han satt i timesvis, for å pusle sammen bilnummeret.

Men kanskje det bilnummeret til han kunden, egentlig var riktig skrevet.

Men så ville han høye politietterforskeren gjerne ha hele æren selv da.

Og derfor tuller Politiet i Oslo, med meg, siden jeg vet hvordan det egentlig hang sammen.

Er det dette som foregår?

Hvem vet.

Vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her er mer om dette:



PS 3.

I artikkelen over, så står det forresten presentert sånn, som at Rimi Nylænde kun hadde et ran.

Men, jeg husker det sånn, som at det var to ran på Rimi Nylænde den høsten.

Og et ran, på Rimi Langbølgen.

Så Aftenposten har rota, mener jeg.

PS 4.

Han regionsjefen, Jon Bekkevoll, sendte meg også denne artikkelen i posten, mener jeg å huske, noen måneder seinere.

Og da visste ikke jeg, at ranene var oppklarte.

For jeg hadde ikke sett det i avisa.

Og ingen hadde sagt fra til meg om det.

Så sånn var det.

Men det var ganske ofte ran der.

Det var vel også et ran i år 2000.

Og også et ransforsøk, i den perioden der, som jeg oppdaget, husker jeg.

Så det ble veldig mye, med tre ran og et ransforsøk.

Fordi etter det første ranet, på Rimi Langbølgen, så ringte han Thomas Kvehaugen meg, som var butikksjef der.

Og klagde på at personalet ble skremt, og sånn, av det ranet.

Så ble det like etter, 2-3 ran, på Rimi Nylænde.

Så jeg begynte jo å sitte i kassa, på seinvaktene på lørdager osv.

For å roe ned bemanningen.

Så jeg jobba seks dager i uka, i den perioden der, som det var så mange ran.

Aftenposten, presenterer det, sånn at man nesten synes synd, på han som var raneren.

For han hadde gjeld osv.

Men for oss i butikkene, som ble rana, så var dette her et helvete, som gjorde jobben vår mye mer slitsom.

Sånn var det ihvertfall for meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Ranene ble etterhvert nesten en del av hverdagen, i den jobben jeg hadde der, som butikksjef på Rimi Nylænde.

Det var ranskurs og sånn hele tiden og.

Vi butikksjefene ble opplært til å se på alle kundene som var i butikken.

Å la kundene legge merke til, at vi observerte de.

Så den vanen la jeg til meg da.

Siden jeg ville at ranene skulle slutte, for jeg var redd for at medarbeiderne der, kom til å slutte, pga. alle ranene.

Så det var en tung tid for meg.

Og moren min døde også i denne perioden.

Og farmoren min døde vel også i denne perioden.

Så jeg tenkte nesten nå, at hele den ransbølgen må ha vært noe mafia-angrep på meg.

Med Kristian Kvehaugen, (min sjef i den forrige jobben, som assistent på Rimi Bjørndal, som kanskje ikke likte det, at jeg ikke ville være 'slaven' hans lengre, men heller bli butikksjef selv).

Og min far, som kanskje kan ha hatt en finger med i spillet.

Han ville nok ikke at jeg skulle bli butikksjef osv.

For han kontaktet butikksjefen, da jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, noen år før.

Elisabeth Falkenberg, het hun.

(Og Magne Winnem sa en gang, at hun var i 'mafian').

Faren min kontaktet Falkenberg, over hodet på meg.

Og Falkenberg ga meg en brosjyre, som faren min hadde sendt eller levert.

Om flyvelederutdanning i Sveits, eller noe.

Men det var ikke noe jeg ønsket å jobbe som.

For jeg var så flink til å spille dataspill, mente faren min, så han mente at jeg burde jobbe som flyveleder.

Sa Falkenberg.

Men det var ikke noe som fristet meg.

Sitte der hele dagen, foran en skjerm.

Og hvis man gjorde en feil, så døde 500 mennesker.

Nei, det syntes jeg ikke var noe fristende å jobbe med, dessverre.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Den her 'mafian' var nok bak hele det greiene her.

Hvem nå de egentlig er.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

PS 5.

Og det at Rimi, (på ranskurs for butikksjefer), fikk meg til å legge meg til den vanen, å observere alle kundene i butikken, og la de merke at de ble observert.

Det tror jeg fikk meg inn i problemer, på Rimi Langhus.

For jeg mener at jeg overhørte der, at Sølvi Berget og Kjetil Furuset, prata om meg, bak ryggen min, men sånn at jeg hørte det.

At jeg så på damer og jenter, i butikken.

Men det var altså noe Rimi hadde lært meg til, på et ranskurs, et par år før, at man skulle se på alle kundene i butikken.

Så da så jeg på alle kundene i butikken, som en vane, uansett om det var menn eller damer, eller hva de var.

Men det kan jo være at jeg reagerte mer på damene da.

Hvis de gikk sånn lettkledde, som damene og tenåringsjentene ofte gjorde ute på Langhus.

De gikk mer lettkledde der, enn damene inne i Oslo gjorde, hadde jeg inntrykk av.

Men jeg var opplært til å se på alle kundene i butikken.

Så kanskje noen trodde jeg var pervers, siden jeg så på alle damene, når de gikk forbi meg, når jeg stod og satt opp varer i hyllene osv.

Men det var altså noe jeg hadde lært på Rimi ranskurs for butikksjefer, et par år før, etter den ransbølgen i Oslo, i 1999.

For hvis folk merket at de ble sett på inne i butikken, så var det sånn, at de ofte avbrøt ransforsøket osv., lærte vi.

Og kundene stjal også mindre da, var det vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det her er regionsjef Jon Bekkevoll fra Rimi, som hadde en egen sang, som regionsjef

http://no.linkedin.com/pub/jon-bekkevoll/17/151/765

PS.

Jeg husker Bekkevoll som veldig brysk og aggresiv.

Han forskjellsbehandla også butikksjefer og ga enkelte spesialavtaler.

(F.eks. Kenneth på Rimi Kalbakken, som var butikksjef der før meg).

Det er jo kanskje et lite sammentreff, at han nå jobber i Binders, som er i Tybring-Gjedde familien, når mormora mi var fra Gjedde-familien i Danmark(?)

Han hadde liksom en klikk med Rimi-assistenter, som fikk drikke på Visa-kortet hans, mm., på the Dubliner, i Oslo husker jeg, etter en assisterende butikksjef-tur, i 1995, var det kanskje.

Vi fikk jo noen øl på båten, (båttur i Oslofjorden, fra Aker Brygge), så jeg ble med, til the Dubliner, da Thomas Sanne, som jeg kjente fra Rimi Nylænde spurte.

(Men jeg drakk ikke på Bekkevolls kredittkort, for det vet jeg ikke hvordan man gjør, egentlig.

Jeg er så vant med å betale selv, på byen, så det gikk automatisk, at jeg gjorde det).

Jeg traff en irsk dame der, som spilte folkemusikk, på fløyte, med et irsk band da, og satt ned og prata litt med dem.

For jeg følte meg ikke så hjemme blant de rølpete Rimi-assistentene.

(For jeg hadde jo vært mye i England, på språkreise, osv., så jeg prata vel greit engelsk).

Så sa Thomas Sanne og de at de skulle til Thors Hammer, og da ville ikke hu irske dama prate med meg lenger.

Den sangen, som Rimi-assistentene sang for Jon Bekkevoll, var denne:

'Hvem er denne karen med sekk og lue på.

Han ligner litt på nissen igrunn.

Det er ikke han det er Jon Bekkevoll.

Han besøker store og små. (butikker)'.

Så det blei litt rølpete for meg, syntes jeg, jeg var også ny som leder i Rimi.

Så sånn var det.

Så kanskje noen ble fornærma, siden jeg ble med på the Dubliner, men ikke ble med på å synge den sangen, (siden jeg ikke hadde hørt den før, for eksempel)?

Sånn var kanskje det.

Hvem vet.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Han Jon Bekkevoll, han tolka jeg som å være mer som en bølle, enn som en forretningsmann.

Og distriktsjefen min PØF, var også litt i samme stilen, med stygge, uklipte negler, og han gikk i t-skjorte på butikksjefseminaret på Storefjell, og han kommanderte butikksjef-damer opp i boblebadet sammen med han vel, på butikksjef-tur med distriktet hans, hvor det ikke mankerte på gratis røyk, sprit, vin eller øl.

(Som jeg innrømmer at jeg drakk og røyka min del av.

Men men).

Men, jeg ville ikke tilbringe resten av livet mitt, med å bli trampa på, på jobben, av sånne uskolerte, litt uhøflige og bøllete sjefer.

Nei, jeg ville jobbe sammen med mer ordentlige folk, og få noe ut av livet mitt, istedet for å bli mobba og trampa på, på jobben, resten av livet.

Sånn som jeg syntes jeg ble, av sjefene oppover i systemet, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001.

Og hun distriktsjefen der, Anne Neteland, hun var litt som en lita jente omtrent, syntes jeg, og virka ikke moden nok for jobben som distriktsjef.

(Jeg overhørte at noen, (en butikksjef-kollega i et annet distrikt da), sa at hu hadde sex på jobbfester og seminarer, selv om hu var over 30 og hadde også blitt distriktsjef.

Så hu gikk for å være en veldig kul distriktsjef, ettersom hva jeg hørte på Storefjell-seminaret, år 2000, var det vel.

Men å ha henne som sjef, var som å være inne i et rom, hvor det var veldig lavt under taket.

Man ble veldig detaljstyrt, og man lengtet etter å komme seg ut i frisk luft, så og si, vil jeg si, at jeg syntes det var som, å jobbe under Anne Neteland.

Pluss at jeg syntes hun virka litt sleip, og ville lure folk osv.

Som at hun ikke ordna et møte med meg, før jeg begynte under henne, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Hvor vi kunne ha diskutert lønn osv., i fred og ro.

Hu bare sa i ettertid, at 'det er ikke noe automatikk i at man går opp i lønn, når man begynner i en større butikk'.

Nei, det er mulig, men det var jeg vant til, ihvertfall, så jeg følte meg lurt.

Jeg synes det virker logisk, at man burde gå opp i lønn, når man begynner i en dobbelt så stor butikk.

Og jeg synes også det virker logisk, at man har et møte, før man ansetter en butikksjef, (noe Neteland ikke hadde, da hun ansatte meg, vi hadde bare en kort telefonsamtale, hvor lønn ikke var noe tema).

Så jeg følte meg litt såret og lurt, av Rimi, da jeg ikke gikk opp i lønn, da jeg begynte på Rimi Kalbakken, en butikk som var dobbelt så stor, som min forrige butikk, Rimi Nylænde.

Særlig med tanke på at min tidligere kollega i Rimi, David Hjort, hadde fortalt meg at butikksjefen der, Kenneth, hadde 300.000 i året.

Og Kenneth var yngre enn meg, og hadde jobbet færre år i Rimi.

Også skulle jeg bli stående på 260.000, (uten noe lønnsøkning), når jeg begynte i den samme jobben.

Det syntes jeg var veldig flaut og ydmykende og sårende, vil jeg si.

Da syntes jeg det, at de åtte årene jeg hadde sliti og stått på i Rimi, bare gikk for lut og kaldt vann.

Så da skjønte jeg at Rimi ikke var en takknemmelig arbeidsgiver.

Du måtte passe ryggen din, hvert sekund, selv om du hadde jobba i firma, i 8-10 år.

Ellers kom noen til å lure deg.

Det syntes jeg var litt som noe sånt barnslig og umodent 'ædda-bædda' opplegg, fra hun Neteland.

Og sånt er kanskje greit, når man er 20-30 år.

Men jeg orka ikke å bli tulla med sånn, når jeg var kanskje 50-60 år.

Det ble litt for uverdig.

Så derfor ville jeg ut av Rimi.

For det var litt for umodent og barnslig og cowboy-aktig der, noen ganger.

og det var også mye tull fra PØF, som jeg har skrevet om og kalt 'Rimi-fella', tidligere.

Så etterhvert, mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så oppstod det et ønske, fra meg, om å komme meg ut av Rimi.

For jeg var lei av å bli lurt.

For å si det sånn.

Så sånn var det).

Og driftsdirektøren Rune Hestenes, og den nye regionsjefen, (som jeg ikke husker hva heter i farta), ville ikke prate med meg om problemene som hadde vært.

Så problemene ble bare feiet under teppet, vil jeg si.

Så jeg ville ikke fortsette i det firmaet, fordi det var jo mange ledd med ledere over meg.

Mange distriktsjefer, mange regionsjefer, driftsdirektør, kjedesjef, administrerende direktør, stabsdirektører og leder og Rimi-Hagen osv.

Og jeg visste jo ikke hvor mange av dem, som var like jævlige, som de som hadde tulla med meg, (som PØF hadde omtalt som 'vi').

Så derfor ville jeg få meg en grad, og få kontroll på livet mitt.

Fordi jeg ble bare bølla med i Rimi, vil jeg si.

Og det var ikke noe jeg hadde forestilt meg, at jeg bare skulle bli bølla med hele livet.

Da er det bedre å gjøre noe med det, og heller finne seg noe annet å gjøre, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

PS 3.

Jeg skreiv om hu distriktsjefen jeg hadde, på Rimi Kalbakken, Anne Neteland.

At hu gikk for å være litt 'vill i trusa' og 'laus' og lett å be med på et eventyr, blant sine 'undersåtter', Rimi-butikksjefene.

(Ihvertfall sånn jeg skjønte det, fra en kommentar jeg fikk, fra en butikksjef-kollega, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten år 2000, like før jeg fikk hun Anne Neteland, som distriksjef, ei jeg aldri hadde jobba sammen med i Rimi før, men visste hvem var, for hu jobba på Rimi Mortensrud, som butikksjef, mens jeg jobba på den nærmeste butikken vel, Rimi Bjørndal, som assistent, fra 1996 til 1998.

Så sånn var det.

Selv om hu hadde passert 30 og blitt distriktsjef, ble det sagt i den kommentaren da, som vel var på fredagen, etter et vorspiel, mener jeg å huske).

Og jeg kom på det, at noe av det første jeg la merke til, på Rimi Kalbakken, det var at porten i kassa nærmest kontoret, ikke rakk fram til kontor-veggen, var det vel.

Noe sånt.

Altså at porten var for kort.

Og da forklarte jeg det, i det første møtet vel, at jeg ville få den porten fikset.

(For ellers så kunne kunder passere ut der, (i mellomrommet, mellom porten og veggen), uten å bli stoppet av noen port).

Og da smilte hun Neteland, når jeg viste henne det, og sa navnet mitt og flørta litt vel.

Da trodde hun nok at jeg flørtet, husker jeg at jeg tenkte.

Så Anne Neteland, hu tenkte nok for mye koffert, vil jeg si.

Bare noe jeg kom på.

Så sånn er nok det.

(Og uten at jeg skjønner hvordan de kunne ha sånne kassaporter der.

Kanskje det var derfor de hadde så mye svinn?

At butikktyver bare gikk gjennom det mellomrommet, i den porten, med varer de hadde stjålet.

Hvem vet.

Vi får se).

Det her er nok han Erik Thorhallsson, som tulla med faren min i Son. Han tjener bra, er det han som er adm. dir. i Binders tro?

http://skattelister.no/skatt/profil/erik-thorhallsson-17952774/

PS.

I såfall så er det en link mellom faren min og Jon Bekkevoll i Rimi, som nå jobber i Binders vel.

Og Binders het tidligere Tybring-Gjedde, så da er det en link til Gjedde-familien, i Danmark, som min mormor var fra.

Men akkurat hvordan det her henger sammen, det er vanskelig å si.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Jeg lurer på om det her er samme Erik Thorhallsson?

Jeg husker første året jeg bodde i Oslo, og studerte på NHI.

Skoleåret 1989/90.

Da kom 'Erik the Viking', på kino, så dro jeg på Eldorado, og så på den.

Og der var Erik Thorhallsson også, og en kar som var i 50-åra vel, og som jeg innbilte meg var faren hans.

Så han har kontakter i Oslo, så kanskje det er han som er adm. dir.

Hvem vet.

Vi får se.

Her er mer om dette:



https://www.stocktalk.no/Msg.asp?GroupID=1&Group=in+the+pit+-+oslo+b%F8rs&TopicID=20200&Topic=Bedre+tider+for+CTG%3F&Keyword=CTG&Pos=25

PS 3.

Erik Thorhallsson har kanskje lagt meg for hat, siden jeg intervjua han, for skoleavisa, på Berger skole, da han hadde vært med i Donald Duck-lekene, i kulestøt.

Det er mulig.

Hvem vet.

Vi får se.

PS 4.

Når Tybring-ene kan bli Tybring-Gjedde, pga. inngifte av en etter Ove Gjedde.

Da kan jeg kanskje bli Ribsskog-Adeler, pga. inngifte av en etter Cort Adeler.

Det vil jeg si er logisk, og jeg har lest litt til forberedende ved UIO.

Så sånn er nok det.

Vi får se.

PS 5.

Nå jobber visst Erik Thorhallsson, som adm. dir. i Kontorspar:



http://www.kontorspar.no/innhold/kontakt-kontorspar/cKS_CONTENT-cKS_CONTACT-p1.html

PS 6.

Jeg får sende en e-post da:

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

---

Erik Thorhallsson fra Berger?

---

Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>	Sun, Mar 14, 2010 at 6:00 AM
To: erik.thorhallsson@kontorspar.no
Hei, jeg vet ikke om du husker meg, sønn til Arne Mogan Olsen, som du jobba for, på Strømm Trevare, på 80-tallet. Vi var på dansketur en gang, med Strømm Trevare, når ei jente fra Svelvik, møtte noen gutter og hoppa ut av bilen til faren min, i Oslo, og du var vel med når Viggo vant bodybuildermesterskap i København, og dere henta meg på Barnas gård, i 6. klasse. Du spilte 'Arne Belinda' for faren min, i Son, hvorfor gjorde du det da, Prima Vera-sangen? Du sa du fikk nøkkelen til Hege Rønjom, da begge vi lå over hos Jan Snoghøj på Gulskogen, etter en russekro, det året jeg var russ i Drammen, og Hege Rønjom spanderte en halvliter på meg, av en eller annen grunn. Du sa til Jan, det samme skoleåret, 1988/89, at når han skulle på lang juleferie, så kunne det hende at en av dere, deg, Tom Bråten vel, og en fra Drammen med lyst hår, tok jomruhinna til Christell Humblen, stedatteren til faren min. (Uten at jeg vet hva som skjedde, jeg mistenker at faren min tok den, i Jugoslavia, sommeren 1980, da hu var 7-8 år, ettersom hva jeg har skjønt litt mer av, de siste par åra, når jeg har tenkt så det knaker). Kameraten din Tom Bråten tulla med meg, i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, og råflørta med søstra mi, og trua meg, da jeg påpekte flørtinga, bare sånn ganske jovialt. Men men. Mer da. Jo, husker du da vi møttes på Eldorado kino, det første året jeg bodde i Oslo, skoleåret 1989/90? Var det faren din du var på kino med, han i 50-åra forresten? Bare nysgjerrig, siden jeg så du har vært adm. dir. i Binders osv. Kjenner du Jon Bekkevoll da, som har vært regionsjef i Rimi, som forskjellsbehandla meg osv., og var brysk og aggressiv, vil jeg si, han ble vel distriktsjef i Binders. Mormora mi sa da hu levde, (hu døde ifjor sommer), at hu var fra Gjedde-familien i Danmark, etter en Anders Christensen Gjedde og hans datter Maren Gjedde, men jeg klarer ikke å spore de tilbake til Ove Gjedde, og Rigsarkivet i Danmark sier at den slekten er utdødd. Så min mormor var kanskje etter noen falske Gjedder? Kanskje Tybring-Gjedde har tulla med meg, pga. noe med dette? Du fabla jo om å dra til Las Vegas med faren min, og dere skulle ha hvite dresser, sa du. Er dette Svelvik-mafian, med hvite hus og kristen mafia/ku klux klan/korsfarere/johanitterordenen? Hvem vet. Mer da. Jo, på den russekroa, i Drammen, hvor du sa du hadde fått nøkkelen til Hege Rønjom, så satt alle Svelvik-folka inne på et rom, og jeg ble bedt inn der. Line Nilsen osv. satt der. Hvorfor ble jeg bedt inn der da, ingen sa noe der mener jeg. Men men. Mer da. Jo, hu dama di da, Monika Nebel, hu fikk jo livmorsbetennelse, samtidig som du fikk vridning i pungen, sa du i bilen til faren min. Hu gikk jo på samme skole som meg, og jeg så henne sittende på en pute, på Cafe Risto, og jeg spurte hva som var galt. Hva dreiv dere med egentlig da? Det her var skoleåret 1988/89. Men men. Det var sikkert mer og. Jo, jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe dem kaller 'mafian', i Oslo, er det noe med deg eller? Hm. Mer da. Jo, du får unnskylde at det blir mye spørsmål. Jeg har en blogg jeg skriver noe lignende av memarer på, for å prøve å finne ut hva som foregår. Dere hadde ei jente i Sande som dere pulte i rompa, sa søstra mi, skoleåret 1988/89. Hvem var det da? Mer da. Jo, dere var ikke noe snille mot henne sa søstra mi. Du kjøpte six-pack med øl, for søstra mi, som var 17 det skoleåret vel. Haldis har noe johanitterorden i slekta, er Pia det og, er dere i noe korsfarer-mafia? Hm. Jeg mener, er min mormor noe lignende, vet du noe om det. Og søstra mi? Men men. Du ble kanskje sur, siden jeg intervjua deg for skoleavisa, da jeg gikk i 3. eller 4. klasse vel? Om Donald Duck-lekene, som du var med i. Kula i kulestøt veide 3 kg, var det ikke det? Men men. Så du tuller kanskje med meg, pga. det intervjuet? Er det noe sånt som foregår, lurte jeg. Gratulerer med direktør-karriære uansett. Beklager at det ble mye spørsmål Mvh. Erik Ribsskog

---

Jan Graarud og Jon Bekkevoll ødela Rimi Nylænde

Hvorfor skriver jeg det?

Jo, fordi han distriktsjef Jan Graarud, han brukte ikke hue, når han bytta ut fryserne i butikken.

Butikken hadde, da jeg begynte som butikksjef der, i 1998, to store frysere, som lakk frysevæske, så Norild måtte dra å fikse på de fryserne, hele tida, noe som var dyrt.

Så planla Graarud og Rimi hovedkontor.

De planla et prosjekt, mens jeg hadde sommerferie, sommeren 1999.

Da hadde de fortalt assistent Jan Henrik, at de ikke skulle ringe meg, for Erik måtte få ferie og fri.

(Det var vel den eneste ganger, i løpet av ti år, som leder i Rimi, at en distriksjef gjorde et poeng av, at jeg måtte få koble av i ferien min, og slippe Rimi-telefoner og Rimi-arbeid, som hendte støtt og stadig, i andre sommerferier).

Og da jeg kom tilbake fra sommerferie, så hadde de laget ferdig et prosjekt, over hodet på meg.

Jan Graarud og Rimi.

Og det var å bytte frysediskene i nye disker.

De bygde et stort aggregat-rom, på lageret i kjelleren, som tok svær plass.

Og de diskene var svinedyre.

Og dette var jeg, som butikksjef ikke involvert i planleggingen for.

De spurte ikke meg noe om råd, hverken Graarud, eller regionsjef Jon Bekkevoll, som nå jobber i Binders.

Og de diskene kosta vel kanskje en million, så det var en veldig stor investering.

Og jeg kjente butikken bra, for jeg hadde jobba der fra 1993 til 1996, som vanlig ansatt og assistent, og i et år som butikksjef da, fra oktober 1998.

Så sånn var det.

Og de gamle fryserne, de var nok satt der, når butikken hadde høyere omsetning.

Samtidig, så skulle de gjøre om Rimi Nylænde, til mellomsortement.

Men, Graarud og Bekkevoll, de tenkte ikke på å samkjøre prosjektene.

De fant ikke nok hylleplass, til å lage mellomsortement.

Og de kjøpte to store, nye, frysere.

Som tok like stor plass, som de gamle.

Men, butikken hadde nok klart seg med en stor fryser, som f.eks. Rimi Nordstrand.

Så kunne vi flytta inn mellomsortementet, for da hadde vi fått plass til fler hyller.

Så måtte man bare vært litt kreativ med fryseren, men det hadde nok latt seg ordne, for omsetninga var ikke så høy, den var på ca. 350.000 i uka vel.

For det som skjedde da, var at butikken ble til ICA Nær, med høye priser, for de lokale folka.

Men, hvis de hadde vært litt smarte, når vi fikk nye frysere, så kunne butikken ha forblitt Rimi, som Rimi mellomsortement, med lavere priser for folka som bodde i Nylænde osv.

Så her var det rot fra Graarud og Bekkevoll.

Men, de kjørte det fryser-prosjektet over hue på meg.

Også spurte Graarud noen månender senere, hvordan de skulle få inn mellomsortementet.

(Noe han også hadde spurt om før, men jeg var ikke vant til å sjekke sånt, så jeg visste ikke hvordan jeg skulle finne ut det.

Og jeg visste ikke det, at Rimi grunnsortement var på vei ut.

Hvis de hadde forklart det, så hadde jeg leita mye mer ivrig, etter plass til mellomsortementet.

Men vi hadde jo nettopp flytta frukta og begynt med tipping, så vi hadde jo hatt mer forranding på noen måneder, enn på de siste 50 år før omtrent.

Så sånn var det).

Men da måtte jeg tilslutt si, til Jan Graarud, at den eneste måten jeg klarte å finne, på å få inn mellomsortementet, det var å fjerne den ene av de nye fryserne, til en halv million stykket.

Da svarte vel ikke Graarud.

Men hvis de hadde tenkt litt kreativt, så hadde de samkjørt de to prosjektene, å bytte frysere pluss å fått inn mellomsortementet.

Så hadde det gått ann å fått til en løsning der, vil jeg si.

Men den sjangsen gikk i vasken, for Graarud og Bekkevoll brukte ikke hue skikkelig, og tenkte litt kort, og litt for fort kanskje, vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom til å tenke på nå her, tilfeldigvis.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

Jeg kommenterte noe som en fjern slektning av meg, FRP-politikeren Christian Tybring-Gjedde skrev, på Aftenposten.no

http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=10&ThreadID=283414&page=1#item4492215

Her er forresten mer om han Jon Bekkevoll, regionsjef i Rimi, som jeg har nevnt på bloggen, som ofte pleide å oppføre seg veldig aggresivt, som leder

Mer om hvordan det var å jobbe i Rimi

Erik Ribsskog sa, 3 minutter siden:
RE: Blod på milliardene til Hagen?
Jeg vet ikke helt hvor 'råttenskapen' i Rimi var.

Men Rimi var mer som en forvokst familiebedrift, enn som et konsern.

Det var sånn, da jeg ringte om parkeringsplasser i kjelleren, for Rimi-leilighetene i W. Thr. gt., så var det ei dame som virka litt kuet, som sa at 'Stein Erik hadde lovet to gutter (jeg husker ikke navna), å ha parkeringsplass i kjelleren'.

Så Rimi var mer som en familiebedrift mer streng kontroll, enn som et konsern.

Det har jeg også lest om i avisene, at det ble holdt så streng kontroll på alt fra bruk av kulepenner og diverse, i butikkene.

At butikkene var detaljstyrt.

Det som telte, var heller ikke hvor dyktig man var, eller hvilke resultater man fikk, det som telte, for ens karriære, var trynefaktoren, altså hvor godt man kom overens med regionsjefen og distriktsjefen osv.

Og hvis man ønsket å ta opp noen problemer i firmaet, så var det ingen som var interessert i å høre, uansett om man kontaktet driftsdirektøre, regionsjefen eller distriktsjefen.

Så Rimi var ikke drevet som et profesjonelt konsern ihvertfall, og jeg havnet i en felle.

En distriktsjef sa at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, en stor Rimi-forretning i Oslo, med ca. 800.000 i omsetning i uka, hvor jeg begynte som butikksjef i år 2000.

Distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, fra det gamle distriktet sa at jeg skulle drive den butikken, som den forrige butikken jeg drev, Rimi Nylænde.

Men den nye distriktsjefen, Anne Neteland, hun hadde ikke noe møte med meg, før jeg begynte i jobben.

En viktig jobb, må man vel si, som butikksjef på Rimi Kalbakken, en stor Rimi, som pleide å være ICA supermarked.

Der hvor kinoen på Kalbakken pleide å være, Symra eller hva den het igjen.

Og Neteland prøvde også å lure meg på lønna, jeg gikk fra en liten Rimi, Rimi Nylænde, hvor jeg hadde 260.000 i året, som butikksjef i år 2000.

Jeg hadde gode resultater, så jeg ble spurt om jeg ville prøve meg på en stor butikk, Rimi Kalbakken, med dobbelt så høy omsetning, som Rimi Nylænde.

Men distriktsjefen, Neteland, ville ikke ha noe møte med meg, før jeg begynte der.

Så lønnsøkning, var ikke et tema, enda jeg begynte i en dobbelt så stor butikk.

'Det er ikke noe automatikk i det, at man går opp i lønn, selv om man bytter butikk', sa Neteland.

Nei, det var kanskje ikke det, men når man begynte i en dobbelt så stor butikk, så burde det ha vært selvfølge, at dette temaet ble tatt opp, mener jeg.

Så jeg ble forsøkt lurt på lønn, og inget møte ble holdt, om hvordan jeg skulle lede Rimi Kalbakken.

Så etter to måneder, så sier plutselig Neteland, at jeg var dårlig til å nullstille meg, når jeg begynte i en ny butikk.

Men Fjellhøy hadde jo bedt meg om å _ikke_ nullstille meg.

Og Neteland, ville ikke ha noe møte, når jeg begynte i den store butikken, kanskje en av de ti største Rimi-butikkene i Oslo.

Så her var det noe felle, for da kom jeg helt galt ut, og da Neteland begynner å si hvordan jeg skulle lede butikken, etter to måneder, så var det for sent, for da hadde jeg fulgt Fjellhøys direktiver.

Så det var så elendig ledelse, fra distriktssjefene, at det bare kan kalles en felle, mener jeg.

Så prøver jeg å ta opp dette da, med driftsdirektøren osv., men han ville ikke engang høre hva som hadde foregått.

Jeg kunne sikkert fortsatt hele kvelden, men det er tydelig at han Jon Bekkevoll, ihvertfall, regionsjefen, var noe mafia, vil jeg si.

Da Hagen holdt minnetale, for butikksjefen på Rimi Ryen, på Oslo Plaza, så stod han Bekkevoll opp og prata høyt midt i talen, om at hu var ikke butikksjef nå lengre.

Og jeg hadde overhørt, at Bekkevoll ikke likte henne.

Det samme sa distriktsjefene Skodvin og Grårud, rett ut til meg, i 1998, på Rimi Nylænde, da jeg var fersk som butikksjef, at hun på Rimi Ryen, ei eldre dame, med navn Kjersti, eller noe, var så vanskelig.

Jeg lurer på om Bekkevoll & Co., kvitta seg med henne, på noen måte.

Jeg har mye annet på han Bekkevoll og.

Han oppførte seg truende, på butikksjefmøter, da han ønska oss velkommen, merkelig nok, i gangen utenfor møterommet, på Sinsen, med hardt håndtrykk og truende blikk.

Jo, og han lot også en gjeng butikksjef-aspiranter, drikke på hans kredittkort, (ikke alle som var med på møte, men en del av de), på en pub som het the Dubliner, i Oslo, i 1996, var vel det her.

Og da sang hele den gjengen, 'Hvem er denne karen med sekk og lue på, han ligner litt på nissen igrunn, det er ikke han det er Jon Bekkevoll, han besøker store og små'.

Så jeg vet ikke helt jeg.

Jeg sjekka opp ei dame som spilte på the Dubliner, fløyte, eller noe.

Så dukka Thomas Sanne og de andre aspirantene opp da, og sa at de skulle på Thors Hammer, og om jeg skulle være med dit.

Og da ville ikke hu dama snakke med meg mer, for hu likte ikke Thors Hammer da.

Så gikk jeg til Thors Hammer, men da var ikke Thomas Sanne og de der.

Så her var det nok noe 'lurings', mot meg, vil jeg si.

Men jeg tok med det her som noen anektoder, mens jeg skrev her.

Mvh.

Erik Ribsskog

http://www.dagbladet.no/2009/07/23/nyheter/fremskrittspartiet/innenriks/politikk/stein_erik_hagen/7331193/#comments_container

Mer om problemene i Rimi og Stein Erik Hagen. (In Norwegian)

Erik Ribsskog sa, få sekunder siden:
RE: Hvem skal kjøpe hester til de kongelige nå?
Hei,

jeg er ikke rød-grønn jeg.

Jeg er liberal konservativ jeg.

Men jeg har jobba i Rimi i 12 år, hvorav 10 år som leder, og vært utsatt for litt av hvert, av tjuvtriks og røverstreker der, fra ledere oppover i systemet.

Jeg vant en stor Rimi-konkurranse, som butikksjef, 'Rimi Gullårer', og fikk en kulepenn i premie, av Rimi-Hagen.

Jeg fikk bra resultater, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i år 2000, men ble snytt for bonusen av regionsjef Jon Bekkevoll & Co.

Jeg ble lurt i en felle av distriktsjefene, da jeg begynte på Rimi Kalbakken, i år 2000, og da jeg prøvde å ta opp dette med driftsdirektøren, våren 2001, så nekta han å høre om hva som hadde skjedd.

Så problemene ble bare feid under teppet.

Og jeg jobba også mange år, med mye overtid, som assistent, med 140-150.000 i året.

Noe som var mye under det de andre kjedene betalte.

Det var til og med førstesideoppslag i VG og Dagbladet om dette.

Andre ledere, som har sluttet i Rimi, har ikke turt å si noe, pga. redsel for Rimi-Hagen.

Jeg bodde i Rimi-leilighetene i W. Thr. gt, på St. Hanshaugen før.

(Nå bor jeg i England, jeg har nemlig overhørt at jeg er forfulgt av noe som de kalte 'mafian', uten at jeg vet om det har noe med Rimi-Hagen å gjøre, men jeg har aldri vært noe kriminell eller noe, så det kan vel nesten virke sånn).

Og jeg ringte om parkeringsplass, i kjelleren, i 1998, og da sa en dame på hovedkontoret, at Stein Erik hadde lovet 'to guttenavn', å ha parkeringsplass der.

Jeg leste også noe rykte i Natt og Dag på 90-tallet, at Rimi-Hagen holdt to unggutter, med leilighet og bil, i Oslo.

Jeg så også noen sånne femi unggutter som stod ved postkassene der, en 17. mai, så hvem vet, om disse ryktene var riktige, at han noen slags slaver.

Jeg måtte ihvertfall jobbe som en slave, vil jeg si, som assistent i RImi, og på lav betaling.

Med mye hardt arbeid, jeg fikk alle de tyngste oppgavene, men jeg hadde vært i infanteriet, så jeg hadde et bra grunnlag for å jobbe hardt.

Men, da ble det jo mye utgifter til mat da, så etter mat og husleie, så var det ikke mye igjen av de 140.000 kronene i året, etter at rundt 30% skatt var trukket.

Så jeg det var flere år, som jeg jobbet som leder i Rimi, at jeg ikke dro på ferie.

Sommeren 1994 og 95 ihvertfall vel.

Men men.

Men har Rimi-Hagen skapt verdier, lurer jeg på.

De butikkene var jo der fra før.

Han lagde et system for å klare å utnytte folk som jobba som ledere, med markedets laveste lønninger, kan man kanskje si, og tynte så mye ut av de, at han fikk fyllt lommene sine med milliarder.

Pluss at han fikk mer rabatter fra leverandører da, siden han hadde flere hundre butikker.

Så han har nok utnytta en del tusen folk, vil jeg tippe, før han solgte Rimi-butikkene til Nedeland og Sverige, og kjøpesenterne til utlandet, og stappa milliardene i sin egen lomme.

Men det er mulig at det ble billigere pris på maten i Norge da, det er mulig.

Noen varer ble jo solgt med tap husker jeg.

Ofte varer fra Stabburet/Orkla osv.

Nå skal jeg ikke spekulere på hva de varene inneholder, men jeg gjør oppmerksom på, at storselgeren Pizza Grandiosa Original, ble trukket tilbake fra markedet i Sverige.

Så kan man lure på hva grunnen til dette var.

Fant svenskene noe greier i den norskproduserte Grandiosaen?

Hvem vet.

Lureri tror jeg det er nok av Rimi, på flere fronter, det er jeg ikke i tvil om, etter å ha jobbet i Rimi i 12 år selv, og fulgt med litt i avisene osv.

Så sånn er nok det.

Mvh.

Erik Ribsskog

http://www.dagbladet.no/2009/07/23/nyheter/fremskrittspartiet/innenriks/politikk/stein_erik_hagen/7331193/#comments_container

Jeg skreiv om problemene i Rimi, på Dagbladets kommentarsystem, siden Rimi-Hagen har flytta til Sveits. (In Norwegian)

Erik Ribsskog sa, få sekunder siden:
RE: Stakkar
Enig,

jeg er en av de som var dumme nok til å jobbe i Rimi.

Butikklederne i Rimi, fikk alltid mye lavere betalt, enn lederne i de konkurrerende kjedene.

Jeg vant en stor Rimi-konkurranse, som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001.

'Rimi Gullårer', het den konkurransen, og bare tre butikker av ca. 100, i Stor-Oslo, klarte kravene.

Og gjett hva premien var?

Et brev og en kulepenn, fra Rimi-Hagen.

Jeg skulle hatt bonus, i år 2000, da jeg klarte alle budsjettkravene, må man vel si, på Rimi Nylænde, men jeg fikk ikke fem øre, jeg ble snytt av regionsjef Jon Bekkevoll & Co.

Jeg ble også lurt opp i mye stry, av distriktsjefer, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken, (en stor Rimi som pleide å være ICA Supermarked), men jeg prøvde å ta dette med regionsjef og driftsdirektør, da de var innom Rimi Kalbakken, enten påsken 2001 eller om det var 17-mai helgen 2001, men de ville ikke prate om problemene.

Så når noe var galt i Rimi, så ble det bare dyttet under teppe.

Jeg skulle begynne på Rimi Langhus, så da var det bare å glemme problemene på Rimi Kalbakken.

Enda jeg ble lurt i en felle der, av distriksjefene, så jeg måtte jobbe så mye, for å prøve å beholde jobben, at jeg sleit meg ut rimelig mye da, pga. dette.

Og hva har egentlig Rimi-Hagen gjort i Norge?

Han har kjøpt opp butikker fra enkeltstående kjøpmenn, som han har tynt penger ut av, ved å få bonuser fra leverandører og ved å betale markedets laveste lønn, til butikklederne i Rimi, som måtte være på tå hev natt og dag, i tilfelle alarmen gikk og slikt, og du kunne ikke ha ferie omtrent, for da var det en assistent, som kludra til tingene i butikken, for hvis du lærte opp en assistent, så tok distriktsjefen fra deg denne, og brukte som butikksjef i en annen butikk osv.

Det var den regla der.

Og hva har Rimi-Hagen egentlig gjort?

Jo, han har kjøpt opp de enkeltstående norske butikkene, (og også kjøpesenterne), og solgt de til utlandet, og puttet en formue i sin egen lomme, ved å slite ut en stor gjeng med mange hundre eller tusen butikkledere, som har jobbet omtrent som slaver, på mye lavere lønn, enn de andre kjedene.

En butikksjef i Kiwi, tjener f.eks. mye mer, enn en butikksjef i Rimi.

Hva kan dette komme av?

Ikke vet jeg, men noe rart er det.

Jeg kunne sikkert fortsatt hele kvelden, om de rare tingene i Rimi og i forbindelse med Stein Erik Hagen, men det er ikke alt jeg har i hue nå.

Hvis noen har noen spørsmål om hvordan det var å jobbe for Rimi-Hagen så får de heller spørre.

Mvh.

Erik Ribsskog

http://www.dagbladet.no/2009/07/23/nyheter/innenriks/stein_erik_hagen/skatteparadis/7329942/

PS.

Jeg skrev mer om Rimi-Hagen, mens jeg var igang:



http://www.dagbladet.no/2009/07/23/nyheter/fremskrittspartiet/innenriks/politikk/stein_erik_hagen/7331193/

Her ser vi at de norske Gjedde-ne, hos Tybring-Gjedde, har satt igang en redningsaksjon, for å redde meg fra Jon Bekkevoll, Rimi, som er noe 'mafian'

Facebook-samtale med Stine Mogan Olsen. (In Norwegian)

StatCounter: Noen i Sandefjord søker på 'jehovas vitner illuminati', på Google. (In Norwegian)

http://www.google.no/search?hl=no&ei=exsfSuT8KIywsgafvLD9Cg&sa=X&oi=spell&resnum=1&ct=result&cd=1&q=jehovas%20vitner%20illuminati&spell=1

PS.

Jeg har folk i familien, både i Jehoves Vitner (tanta mi i Son, Inger Olsen), og også folk på morssida, som nok er i Illuminati eller noe kabbalistiske greier (tanta mi, som før bodde i Sveits, nå i Larvik, Ellen Ribsskog Savoldelli, m.fl.).

Så da tar jeg med om sånt her.

Så det er ikke for hisse opp noen Jehovas Vitner, eller noe, hvis det er sånn det blir seende ut på bloggen.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 2.

Og hun Hilde, assistent-sjef på Rimi Nylænde, som dreiv og 'hersja' med meg, i 1993 og 94, hun hadde også vært i Jehovas Vitner.

Hu var fra Haugerud, eller noe vel, og hu var i begynnelsen av 20-åra.

Men hu var på vei ut av Jehovas Vitner da, sa hu.

Men hu sa også at de var 'jævlige', når hun ville melde seg ut.

Hu gikk over til Rema, sånn på slutten av 1994 vel, og tok med seg Rimi Varebok, som var en ganske hemmelig Rimi-bok, som måtte ligge i safen.

Den boka sa hvilke varer Rimi hadde mest fortjeneste på.

Alle Rimis varer var listet, og de var rangert fra A til E, ellersom hvor mye fortjeneste Rimi hadde på varen.

A var best.

Varer med kode E, skulle 'gjemmes bort' nesten, på den nederste hylla.

Folk som ikke hadde dårlig råd, de kjøpte nesten aldri fra den nederste hylla.

For vanligvis, hvis man ikke tenker i butikken, så tar man instinktivt/intiutivt varer som er i øye-høyde da.

Så sånn er det.

PS 3.

Pizza Grandiosa, for eksempel, hadde kode E, og skulle gjemmes bort da, bak søyler, eller hvor som helst, husker jeg spesielt Jon Bekkevoll vel, sa på et assisterende butikksjef-møte, på Sinsen vel.

PS 4.

Fler varer som hadde kode E:

- Gul leverpostei på boks, fra Stabburet.

- Rød kneip fra Bakers.

- 1.5 eller 2 liter husholdningssaft fra Stabburet.

- Evergood kaffe.

PS 5.

Og i norsk kultur, så har jo også denne vitsen, som går på nettopp det her.

Jeg skal se om jeg husker den riktig:

- Hva får du hvis du krysser en satanist og en Jehovas Vitner?

- En som banker på døra di og ber deg dra til helvete.

Jeg tror det var noen av vennene til søstra mi, som fortalte meg den her.

Et annet svar, er:

- En djevel til å banke på dører.

Men men.

Tjener disse vitsene, i norsk kultur, til noen form for 'advarings'.

Hvem vet.

Rimi anno 2002. (Jeg fikk aldri noe bonus i Rimi, enda jeg fikk bra resultater). Ble snytt av regionsjef Jon Bekkevold, når det gjaldt år 2000? (N)

PS.

Ja det var Per Øivind Fjellhøy, distriktsjefen min, i år 2000, som man ser i begynnelsen på filmen.

Også kalt PØF.

PS 2.

Fjellhøy kan kanskje virke som en typisk vestkant-type.

Velfrisert og med fine klær osv.

Men hvis man kikker på fingra hans, så har han gule og uklipte negler, vil jeg si.

Og på Rimi butikksjefmøte, på Storefjell, i år 2000, da gikk han bare rundt med t-skjorte, halve fredagen.

Så han kan noen ganger minne om en som dem har dratt inn fra gata, og putta litt polish på og lært opp da.

Noe sånt.

Da jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1998 til år 2000.

Så var PØF distriktsjefen min der, i år 2000.

Og da hadde jeg jo jobba der et par år, som butikksjef, så da begynte jeg og han assistenten jeg hadde da, Stian Eriksen, vi begynte å få skikkelig kontroll, på butikken.

Så alt PØF ba oss ordne, det fiksa vi.

Så vi hadde så bra kontroll, at vi kunne justere omsetninga hvis vi ville og.

Da bare satt vi opp en ekstra vakt, til å rydde hyllene strøkne, så økte omsetninga litt, da Rimi Ryen begynte å nesten ta oss igjen, på omsetning.

Så vi var ikke så bra på omsetning.

Men vi hadde så bra kontroll på butikken og svinnet osv.

Også lå vi på budsjett med omsetninga.

Og litt høyere på lønn, men så fikk vi heller aldri hjelp av ambulerende.

Og nesten aldri hjelp av PØF.

Så de hang mest i de andre butikkene.

Så da syntes jeg at vi kunne ligge litt høyere på lønn, siden vi jo betalte lønn til ambulerende, som vi aldri fikk hjelp av.

Og PØF han hjalp mye på Rimi Oppsal og sånn, tror jeg, men var sjelden innom hos oss.

Men en gang, så var han innom med sikkerhetsmedarbeideren, som het, hm., hva het han da.

Jo, Boye.

Boye og PØF var på Rimi Nylænde.

(Boye ble senere distriktsjef selv forresten, i 2001 eller 2002, eller noe).

Og da nevnte Boye, sånn at jeg hørte det, at PØF ikke hadde hatt så rent rulleblad selv, i Rimi, fra starten.

Bare noe jeg kom på.

Høsten 2000, så mente PØF at jeg burde begynne i en større butikk.

Og da hadde jeg jobba som butikksjef på Nylænde, siden 1998.

Og jeg hadde liksom rydda opp hele butikken, fra lageret til butikklokalet og alt mulig.

Så jeg syntes at jobben min på Rimi Nylænde, var gjort.

For den butikken funka rimelig bra, syntes jeg.

Så sånn var det.

Men da sa PØF, at 'vi ville, at jeg skulle drive Kalbakken, som Nylænde'.

Og det sa han flere ganger.

Så jeg trodde han mente regionsjefen og distriktsjef Neteland, på Kalbakken.

Men etter et par måneder, (og mye problemer), på Kalbakken.

Da klagde Neteland, på at jeg var dårlig til å nullstille meg.

Så Neteland, hun var nok ikke med i disse 'vi', som PØF sa ville, at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

Så da skjønte jeg, da Neteland klagde på dette, at jeg hadde blitt lurt opp i noe stry, av PØF.

Og forholdet til Neteland, var dårlig og, for hun prøvde å lure meg på lønna, og detaljstyre meg osv.

Så i det øyeblikket, så bestemte jeg meg for, at jeg burde prøve å komme meg ut av Rimi.

Så derfor begynte jeg å studere informasjonsteknologi, på HiO, i 2002.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 3.

Det ble konflikter på Rimi Kalbakken, fra dag 1, med assistent Kjetil Prestegarden:

Ny anmeldelse til politiet i Oslo. (In Norwegian)

 

08
March 2009

00:59

 

Var det Jon Bekkevoll & Co. som fikk kverka hun butikksjef-dama på Rimi Ryen? (In Norwegian)

Nå skreiv jeg jo det, i den forrige bloggposten, at i 1999, så overhørte jeg at Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud, på Rimi Nylænde, hvor jeg var butikksjef, at skal vi nå få en ny butikksjef, som har grodd fast i en butikk, og som er vanskelig.

For jeg vet at hun nede på Rimi Ryen, hun ble sett på som vanskelig av Rimi-sjefene Anne Katrine Skodvin og Jan Graarud osv., for det husker jeg de sa til meg, i et møte på Rimi Nylænde, på slutten av 1998.

Så sånn var det.

Og jeg husker at Rimi-Hagen holdt tale, om hun Kristin, eller Kirsten eller Kjersti, eller hva hu het, på et Rimi-møte, på Oslo Plaza, på slutten av 1999.

Kan han Bekkevoll ha fått hun Rimi-sjefen på Rimi Ryen kverka, siden hun var en vanskelig Rimi-medarbeider, i deres øyne?

Jeg satt jo ved samme bordet, eller ved nabobordet var det vel, som Bekkevoll, på Oslo Plaza, siden regionene satt samlet.

Så jeg så at Bekkevoll stod oppreist under hele talen til Rimi-Hagen.

Og så sa Bekkevoll, på slutten av talen til Rimi-Hagen, at 'hu er ikke det nå lenger', eller 'hun gjør ikke det nå lenger', altså ledet Rimi Ryen.

Så her er det tydelig at noe har foregått.

Var det en minne-tale, som Rimi-Hagen holdt om hun sjefen fra Rimi Ryen?

Og har han Jon Bekkevoll vært noe 'mafian', og fått henne kverka, siden han ikke likte å jobbe sammen med henne?

Og jeg husker jeg overhørte at Bekkevoll sa, til Jan Graarud, at jeg også var vanskelig å jobbe med.

Er det derfor jeg ikke får rettighetene mine nå, fordi at Bekkevoll er i en mektig 'mafian' i Norge, som også er stor innen politiet osv., så derfor blir jeg nektet rettighetene mine.

Er det sånn det henger sammen?

Noe var det ihvertfall i forbindelse med hun sjefen på Rimi Ryen, det skjønte jeg fra Bekkevolls reaksjon på Rimi-Hagens minnetale, eller hvordan type tale det egentlig var.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Begynte politiet å tulle med meg fordi Jon Bekkevoll i Rimi ikke likte hvordan jeg ledet butikkene? (In Norwegian)

Nå har jeg sovet et par timer på sofaen.

Og det som er i huet mitt nå, når jeg våkna, det er at jeg husker jo at Jon Bekkevoll i Rimi ikke likte hvordan jeg leda butikken, Rimi Nylænde, på slutten av 90-tallet.

Han sa til en distriktsjef, Jan Graarud vel, at skal vi få en ny sånn butikksjef som ikke hører på hovedkontoret nå da.

Noe sånt.

Men jeg var jo ny som butikksjef, det her var jo første året mitt som butikksjef.

Og jeg prøvde jo bare å si hva jeg mente da.

At det var ikke ro nok i butikken til å starte med tipping, for jeg hadde ikke helt kontrollen, etter å ha flytta frukta osv.

Men at vi måtte vente til vi fikk kontroll på frukta.

Det var min mening da.

Han tok jo ikke det opp noe videre da, han Bekkevoll.

Så han hadde ikke noe møter eller noe, om at jeg som ny butikksjef, hadde egne meninger.

Det var visst ikke lov å ha egne meninger som butikksjef, skjønte jeg.

Jeg hadde jo et hue jeg og, og inni der så hadde jeg meninger.

Og når dem spurte meg hvordan meninger jeg hadde, så svarte jeg hva jeg mente da.

Men det ble tydeligvis for mye for han regionsjefen Bekkevoll, husker jeg at jeg overhørte, en gang, i 1999, må det vel ha vært.

Da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde.

Kan det være sånn, at politiet og næringslivet, samarbeider om å tulle med folk da?

Sånn at Rimi da kunne si til politiet, at tull med han der, på Rimi Nylænde, for han har egne meninger.

Kan det være sånn det fungerer i et demokrati da?

Det er jo ikke et demokrati da.

Vanlige folk, som meg, er jo ment å ha rettigheter dem og.

Er myndighetene og stor-kapitalen så godslige at dem bare kjører over vanlige folk som meg, og har så mye samrøre, at dem driter i vanlige folks rettigheter?

Det var det jeg hadde i hue når jeg våkna her nå.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

StatCounter: Noen søker på 'erik ribsskog var forelska i kjetil prestegarden', på Google. (In Norwegian).

http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20var%20forelska%20i%20kjetil%20prestegarden&btnG=Google-s%C3%B8k&meta=&aq=f&oq=

PS.

Det er ikke sant.

Jeg har aldri vært sånn at jeg forelsker meg i gutter.

Jeg synes hun Cecilie som jobba på Rimi Kaldbakken var pen.

Men jeg var vel ikke forelska i henne.

Men men.

Kjetil, han satt inne på kontoret, og kikka på hun Cecilie, og ronka, tror jeg han må ha gjort, for han ble så paff, en gang jeg kom inn på kontoret.

Han satt alltid med lyset av på kontoret, så jeg tror dette må ha vært en rutine han har hatt.

Og noen av de andre damene på jobben, tok opp dette på personalmøte, at Kjetil satt med lyset av på kontoret og så på Cecilie som satt i kassa like utafor kontoret.

Men da sa hun Cecilie, at hun hadde ikke noe imot det, siden hun var blond.

Så jeg lurer på om hun var noe Illuminati-hore.

Men sånne ting hadde jeg aldri hørt om på den tida.

Og jeg skjønte ikke det da, at han antagelig satt å ronka på kontoret der.

Men nå, når jeg tenker tilbake på det nå, så er det sånn det virker for meg at det var.

Jeg var jo butikksjef der på Kalbakken.

Og fikk han Kjetil Prestegarden i strupen fra dag 1.

Samtidig var jeg sjefen hans, og hadde ansvaret for å prøve å få roet ned konflikter osv., i butikken.

Så jeg prøvde å ha en jovial tone selv da.

Men nå som jeg ikke er sjefen til han Kjetil Prestegarden lenger.

Så kan jeg kanskje si mer hva jeg mener.

Og det er han er en sånn verdensmester i butikkdrift.

Og er veldig sjælgod og egenrådig og besserwisser da.

Eller hvordan det skrives.

Så det var ganske dritt å jobbe sammen med han, må jeg si.

Og han hadde også flusst av møter, med min distriksjef, Anne Neteland, og også med regionsjefen, om han fremdeles var det da, Jon Bekkevold.

Eller om det skrives Bekkevoll.

Så der fikk jeg kjørt meg litt, på Rimi Kalbakken.

Men jeg var litt bundet, av min gamle distriksjef, Per Øivind Fjellhøy, som sa at jeg skulle drive Kalbakken som jeg drev Rimi Nylænde.

Men det hadde visst ikke hun nye distriksjefen, Neteland, fått med seg.

For hun klagde etter noen måneder på at jeg var dårlig til å nullstille meg.

Så dette her ligner litt på en felle fra Fjellhøy, og hvem andre han kan ha prata med.

Så den tida jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken, det var bare tull.

Og det var slitsomt og, for det stor butikk.

Og jeg ville jo ikke at butikken skulle gå dårlig, etter at jeg hadde blitt butikksjef på en stor butikk.

Så jeg fortsatte og fortsatte selv etter at jeg hadde blitt uoverens med lederne der, og distriksjefen og mange av de ansatte osv., osv.

Så det sleit meg litt ut, å jobbe der.

Men jeg fortsatte da, til Neteland tilbydde meg å begynne som butikksjef på Rimi Langhus, siden det var sånn at enten måtte jeg slutte på Kalbakken eller så måtte alle de andre slutte, sa hun.

Så det var liksom meg mot alle de andre som jobbet der.

(Men det var mye fordi jeg fulgte det han gamle distriktsjefen Fjellhøy sa, om å drive Kalbakken som Nylænde.

Og Neteland hadde ikke noe møter eller direktiver, så det ble til at jeg fulgte det Fjellhøy sa).

Så det var som en krig nesten, å jobbe på Kalbakken.

Så da var det vel mest fornuftig å begynne på Langhus.

Hun Neteland tilbydde meg også en annen butikk, det var, hva heter det da, like ved Kalbakken.

Ovenfor en Rema der.

Rimi Ammerud.

Men jeg var så misfornøyd med hun Neteland som distriktsjef, så jeg valgte heller Langhus da gitt, selv om det var Anne Katrine Skodvin som var distriksjef, som også går for å være sånn at hun prøver å psyke ut de hun er sjef for osv., ifølge David Hjort, som sa det her.

Og som jeg også har opplevd selv da, at hun Skodvin er ikke så flink med mennesker.

Men men.

Det går mest på å være tøff i Rimi mye.

Men men.

Jeg bestemte meg da, etter at det var som en slags felle, det med instruksene fra Fjellhøy om å drive Kalbakken som Nylænde.

Og problemene i etterkant av det.

Da bestemte jeg meg, for at det var for mye råtne ting (folk) i Rimi.

Så jeg bestemte meg for å få meg en annen karriere.

Så det var derfor jeg sluttet å jobbe heltid i Rimi, i 2002, og begynte å studere data igjen, på HiO ingeniørutdanningen.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Rimi-butikksjefer er som slaver? (In Norwegian).

Nå kom jeg på en spesiell ting ved jobben som butikksjef i Rimi her.

Det som er litt spesiellt, det er at man har tre måneders oppsigelsestid, hvis man er ansatt som butikksjef, i Rimi.

Jeg husker ikke om det var det samme for assisterende butikksjefer også.

Men for butikksjefer, så var det i hvertfall sånn.

Og jeg husker kollegaer, på møter osv., på Hakon-hovedkontoret, på Sinsen, eller ICA-hovedkontoret, som det vel heter nå.

I Sinsenveien, ikke langt fra Aker Sykehus og Ringveien, for eksempel.

Ring 3, er vel det, store ringvei.

På noen av de møtene, var det vel, så husker jeg, at kolleger klagde, at det var så vanskelig å komme seg ut av Rimi Butikksjef-jobb.

(Eller om det var assisterende butikksjefjobb.)

Pga. den lange oppsigelsestiden.

Fordi, om du da søker en jobb, så er du ikke så attraktiv, på stillingsmarkedet, fordi bedriften da må vente, i tre måneder, før du kan tre inn i jobben.

Så da mister nok Rimi butikksjefer, mange jobbtilbud, pga. denne lange oppsigelsestiden.

Fordi, at firmaer vil naturlig nok ha folk inn i jobben mye raskere, ofte.

De aveterer jo ofte etter folk, for at de vil fylle en ledig stilling.

Og tre måneder på forhånd, er det vel sjelden at firma søker etter folk.

Så det kan være et lite 'drawback' ved å være butikksjef i Rimi.

Eller kanskje et stort drawback.

Noe sånt.

Og lønnen i Rimi, for ledere, er heller ikke så mye å skryte av.

Jeg husker da jeg begynte som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

En jobb med mye ansvar, for å låse og åpne butikken.

Og man må ofte jobbe overtid.

Jeg jobba vel ofte seks dager i uke, og dukka ofte opp på jobben 1-2 timer, før skiftet startet, på den her tiden.

I 94 og 95 osv.

Fordi jeg hadde ikke internett, da jeg bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo der.

Og det var ikke så sosialt der.

Så tiden gikk mest til jobb, og jeg drev også å lærte å lage mat og sånn.

Men det var ikke så mye bra på TV, for vi hadde ikke MTV og sånn, for eksempel.

Eller noen kanaler med engelsk fotball.

Neida.

Det var mulig å gå ned på Torgbua, og leie en Hollywood-film.

Men det var sånn vi hadde drevet med, på hele 80-tallet, på Bergeråsen.

At vi leide filmer i Svelvik og Drammen hele tida.

Så det var ikke så spennende egentlig.

Jeg var en del helger på byen, på den her tida, det var jeg.

Men ikke jobbhelgene da.

Og jeg trente vel en god del, det er sant.

Men mye av tiden gikk til jobb.

Så jeg satset på å få Rimi Nylænde bra, selv om jeg bare var assistent.

For jeg var ambisiøs, og ville gjerne få en karriære i Rimi, når jeg først hadde havnet i butikkyrke.

Og sånn, da jeg studerte i Oslo osv., andre året, da jeg var litt overarbeidet fra OBS osv.

Da var jeg litt nedfor, for jeg hadde ikke så mye venner og familie osv.

Men jeg fant ut, å jobbe med å stable kjølevarer f.eks., i en lys forretning.

Det hjalp.

At man fikk noen endorfiner osv., i blodet, av hard fysisk jobbing, og mye trening osv.

Så det var ikke sånn, etter militæret, at jeg fallt inn i noe depresjon.

Som jeg husker jeg havna i, siste høsten og vinteren, som jeg studerte på NHI, på Helsfyr, skoleåret 91/92.

Så etter det, så passa jeg på, når det ble høst og vinter, at nå måtte jeg ha det i bakhodet, at jeg ikke skulle falle inn i noe depresjon.

Så jeg var mer nedfor, enn deprimert, etter problemene på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001.

Jeg var overarbeider, trøtt og nedfor.

Men ikke så deprimert, som jeg husker jeg var, vinteren 91/92, da jeg bodde på Skansen Terrasse.

Men det var kanskje fordi jeg da, på 2000-tallet, hadde internett, og også bodd midt i byen.

Så hvis jeg ble deppa, så kunne jeg bare gå ut og kjøpe noe god mat, noe baguetter og sjokolademelk og is og sånn, på bensinstasjoner.

Og noen ferske aviser og tegneserier osv.

Da hjalp vel det litt, så fallt man ikke ned i de verste depresjonene.

Og nå er jeg jo i England, så nå er det vel ikke sånn at jeg kjeder meg, kan jeg si.

Ikke så ofte i hvertfall.

Siden det jo bare er å gå ut døra, så er ting forskjellige fra Norge osv.

Og da er det jo sånn, at da våkner man opp litt osv.

Så sånn er det.

Men men.

Men lønnen min, det første året, som assisterende butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, fra 1.1.95, mener jeg det var.

Den var på 140.000.

Mener jeg det var.

Og da må man jobbe mange timer gratis overtid.

Og man får ikke ha spisepause i fred, for da er det retur osv.

Og man har mye ansvar, for å åpne og stenge butikken, og har ansvaret for å lede arbeidet i butikken, på sine vakter da.

Og man fikk få eller ingen frynsegoder heller, som assisterende butikksjef.

Det var kanskje 500 i året, eller noe.

Uten at jeg husker nøyaktig hvilken frynsegode det var.

Men det var ikke mye.

Og da måtte man slite, og rydde hele butikken hver kveld osv.

Uten at man fikk overtid, for å jobbe kvelder, eller lørdager, eller i romjula, eller julaften eller nyttårsaften.

Det var 140.000, og det var det.

Og jeg måtte også plutselig jobbe en uke i sommerferien, sommeren 95, var det vel, for da ble hun assistenten Marianne syk osv.

Men jeg hadde ikke så mange venner osv. da.

Og jeg klarte å ødelegge kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken den sommeren, så sånn var det.

Men jeg jobba like hardt fordet.

Så de 140.000 kroners årslønnene, på 90-tallet, for Rimi butikksjef-assistenter.

Det er mer som slavekontrakter, vil jeg si.

Sammenlignet med lønn i andre bransjer, i Norge, og levekostnadene i Oslo osv.

Men men.

Og butikksjeflønningene i Rimi, de ligger vel kanskje på halvparten av butikksjeflønningene i Kiwi, f.eks.

Hvis jeg ikke tar helt feil.

Selv om jobben vel må sies å være den samme.

Det var ikke sånn, at jeg kunne kjøpe meg hus og ha en ordentlig bil og parkeringsplass osv., i Oslo, og stifte familie, f.eks., på den lønna jeg fikk som butikksjef i Rimi.

For jeg hadde også noe studielån.

Så å bli i Rimi, resten av livet, det var ikke noe aktuellt valg, for meg.

Jeg begynte å tenke på å slutte, da jeg hadde jobba et par år, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Men så fikk jeg inntrykk av at Rimi skikkelig satsa på meg, da jeg ble tilbudt jobben som butikksjef, på Rimi Kalbakken, som er en mye større butikk.

Men, jeg fikk ikke på langt nær så høy lønn, selv etter at jeg krangla med distriktsjefen, som han Kenneth, som var butikksjef før meg der.

Enda han, hadde jobbet mye kortere tid i Rimi, og var yngre enn meg.

Men hadde visst en slag spesialavtale, med regionsjef Bekkevold, av noe slag.

Så han fikk høyere lønn, 300.000, enn de andre butikksjefene, som typisk lå på 260-270.000 kanskje i gjennomsnitt da.

Noe sånt.

Men jeg, ble ikke tilbudt noe spesialavtale.

Enda jeg klagde osv.

Og enda jeg hadde slitt hardt, i alle år i Rimi, og også hadde gode resultater, fra Rimi Nylænde.

Så da forstod jeg, at Rimi ikke hadde tenkt å satse på meg.

Men heller hadde tenkt å utnytte meg, som en slags dum-snill slave, resten av livet.

Så da bestemte jeg meg, for at nå var det ut av Rimi, og heller inn i en bransje, hvor jeg kunne få en lønn, sånn at jeg kunne få meg hus og bil og etterhvert stifte familie, og også betale tilbake studielån osv.

Så prøvde jeg å tenke litt fram i tid.

Ingeniører, var det mangel på i Norge.

Jeg ville blitt bachelor i informatikk, våren 2005, etter planen jeg la, for studier ved HiO Ingeniørhøyskolen, i 2002.

Så med min bakgrunn, med ti år som leder i Rimi, og også studier på en privat datahøyskole, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, på begynnelsen av 90-tallet, før jeg begynte i Rimi.

Og engelsk-kunnskaper hadde jeg, førerkort.

Jeg hadde tatt kurs i data NT server Core-tech.

Jeg var god på internett, og programmering.

Jeg klarte å bygge pc-er selv.

Jeg var flink med kundeservice, fra Rimi osv.

Jeg hadde gått markedsføring og kontor og data, på videregående.

Og arbeidesmarkedet skreik, etter folk, med min type utdanning og kvalifikasjoner, på den tiden jeg ville vært ferdig med bachelor-graden, i 2005.

Samtidig, så var jeg utslitt, etter mange års hardkjør i Rimi.

Så jeg trengte å ta det litt rolig, og prøve å få tilbake litt overskudd, før jeg begynte denne nye karriæren.

Derfor valgte jeg å ta det bachelor-studiet, ved HiO på tre år.

Selv om jeg hadde gått to år, på NHI, på begynnelsen av 90-tallet.

Så jeg kunne nok fått godkjent mange, eller de fleste, av de fagene.

Og så tatt bachelor-studiet, ved HiO, på et eller to år, for eksempel.

Men, jeg skjønte det, at jeg var så utslitt, at jeg måtte ta det litt rolig noen år.

Nesten som et slags sabatsår, som folk kaller det.

Men ikke sånn at jeg ikke gjorde noe fornuftig.

Men jeg jobbet som låseansvarlig på to Rimi-butikker, Bjørndal og Langhus.

Og jeg fulgte studiet og en del forelesninger i hvertfall, ved HiO.

Og drev mye med data og studier hjemme.

Så, jeg tok hensyn til det, at jeg også var overarbeidet.

Og la en plan, som skulle ende med, at jeg fikk en bachelor-grad, i data, våren 2005.

Samtidig som jeg da, også ville ha fått tilbake det meste av overskuddet og drivet, sånn at jeg begynne for fullt igjen, i en ny karriære.

Det var planen.

Men neida.

Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.

Så da forrandret jeg planene, og dro til England.

Til Sunderland, høsten 2004.

Det var da en nødløsning.

Men jeg prøvde å få studiet til å klaffe, likevel.

Men det gikk ikke, grunnet fire måneders forsinkelse på studielånet, grunnet rot fra HiO og lånekassa.

Så sånn var det.

Jeg hadde også en plan B.

Jeg avtalte med Anne Katrine Skodvin, at jeg skulle få fortsett som enten butikksjef, eller assistent, i Rimi, hvis det ble for kjedelig å jobbe med data.

Da hadde jeg jo jobbet i butikk, i 12 år, eller noe.

Og var vant til å prate med mange forskjellige folk, hver dag.

Det var også det Anne Kathrine sa, da en assistent, som het Hilde, slutta fra Rimi Munkelia, i 94 ca. for å begynne i kontor.

At, 'så kjedelig da'.

Altså å jobbe i kontor.

For å få henne til å bli værende i Rimi.

Så jeg hadde vel denne samtalen litt i bakhodet, vil jeg tro.

Om det virkelig var så kjedelig å jobbe med data, eller kontor, at jeg kom til å savne å jobbe i butikk.

Og uansett, så trodde jeg det var lurt å ha en plan B.

Å ha permisjon fra butikksjef-jobben.

Dog uten lønn.

Men det gikk Anne Kathrine tilbake på, etter et års tid.

Av en eller annen grunn.

Hun forklarte ikke det.

Og da var jeg også mer lei Rimi, etter masse kommandering, fra butikksjefer på Bjørndal og Langhus.

Så da brydde jeg meg ikke så mye om det.

Om jeg ikke fikk fornyet den permisjonen, som butikksjef.

Jeg ville jo da fått en assisterende butikksjef-jobb, som plan B, ifølge den avtalen med Anne Katrine.

Det var jo en plan b det og.

Bedre enn ikke noe i hvertfall.

Men jeg så ikke på det som så aktuellt da.

Men det var nå det vi hadde avtalt, da vi hadde møte, jeg og Anne Katrine Skodvin, da vi diskuterte det at jeg skulle slutte som butikksjef, og begynne å studere, på heltid, i 2002.

Så sånn var det.

Og jeg hadde jo 33 vekttall, i bakhånd, fra NHI.

Så å få en bachelor-grad, i 2005, det var nok ikke så problematisk.

Det var en liten fare, at studielånet, kunne ryke, det siste året, hvis jeg ble mye forsinket.

Men det gikk greit, i 2004, selv om jeg hadde problem med trynet.

Så det tror jeg hadde gått greit selv med mer jobbing i Rimi også.

HiO, har uansett, en to-års grad også.

Og den ville jeg fått uansett, etter vårsemesteret 2004.

Så da kunne jeg nok også fått en bra jobb, i næringslivet i Oslo, innen data og/eller ledelse.

Siden arbeidsmarkedet, på den tiden i hvertfall, og vel kanskje ennå, skrek etter folk med den typen kompetanse.

Så da tror jeg, at jeg ville fått en bra jobb.

Nå, så får jeg ikke tilsendt den to-årsgraden min, fra HiO.

For jeg trenger noen papirer, fra NHI.

Men de, som nå heter NITH vel.

De vil ikke sende meg disse papirene.

Og familien min, vil heller ikke sende meg disse papirene.

Så her er det noe fusk, som foregår.

For heller ikke University of Sunderland, ville sende meg disse papirene.

Og heller ikke Rimi/Ica ville sende meg noen papirer.

Så her er det mye tullball.

Hva dette tullet kommer av, det kan jeg bare spekulere på.

Men vi får se om det er mulig å finne ut av det.

Men et ganske stort spørsmålstegn, om de kontraktene, i Rimi, med tre måneders oppsigelsestid.

Og om lønningene som leder i Rimi, som ligger langt under lønningene, i for eksempel Kiwi, hvis jeg har forstått det riktig.

Jeg kjenner for eksempel en butikksjef i Kiwi.

En kamerat av tremenningen min Øystein, i Lørenskog.

Han heter Tom, og jeg har vært med han og Øystein og kamerater av Tom, å spillt fotball, på søndager, på Ellingsrud, og på Åråsen, på en treningsbane der, på søndager, i noen år, på 90-tallet.

Jeg var ikke med hele tida da, fordi jeg skadet kneet et par ganger.

Men jeg og Glenn Hesler, vi var med i perioder i hvertfall.

Og en gang, da jeg gikk hjem fra jobb, på Rimi Langhus, sommeren 2004.

Da gikk jeg av toget, på Skøyen, for jeg trodde jeg hadde noen muslimer osv. etter meg, fra ei dame som jobba på Rimi Bjørndal, som het Songül Özgyr osv.

Jeg er ikke sikker på hvordan det egentlig var enda.

For ingen har fortalt meg noe.

Men men.

Men da gikk jeg forbi butikken til Tom, Kiwi i Waldemar Thranes gt. 1, er det vel , i Oslo.

Og da stod han utafor, og prata med en kollega, eller noe.

Og da sa Tom til kollegaen, eller kameraten, at 'jeg har hørt at han også er forfulgt av mafian jeg'.

Sånn at jeg hørte det, da jeg gikk på andre sida av gata.

Der hvor resturant Schrüder er, eller hvordan det skrives, omtrent.

Jeg hadde jo fått ødelagt trynet.

Så det var ikke sånn at jeg hilste på Tom f.eks., selv om jeg så at han stod der.

Jeg bare gikk forbi, på andre sida av gata, og lot som at jeg ikke så dem.

Men hørte dem gjorde jeg.

Så han Tom, butikksjef på Kiwi i W. Thr. gt., på St. Hanshaugen, i Oslo.

Han vet nok litt mer enn meg, om hva som foregår.

Så jeg får se om jeg skal ringe han, eller noe.

Men da er det kanskje ikke så smart å skrive det her.

For da kan jo noen snakke med han i mellomtida.

Men sånn er det.

Man er vel kanskje ikke like smart hele tida.

Noen ganger er det ikke så lett å vite, hva som er smartest å gjøre heller.

Så noen ganger, så bare gjør jeg noe.

Så sånn er det.

Så får vi se hva som skjer.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Rimi assisterende butikksjef-båttur, på Oslofjorden, fra Aker Brygge, i 1998. (In Norwegian).

Nå kom jeg på, for ca. 10 år siden.

Så skulle jeg og Merethe, som var butikksjef-assistenter, på Rimi Bjørndal.

Vi skulle sammen med David Hjort, bl.a., som vel da hadde begynt som Rimi Butikksjef-assistent, på Rimi Ljabru, eller noe sånt.

Og Alex fra Rimi Sinsen, mener jeg å huske var der osv.

Og også Rimi regionsjef, Jon Bekkevold.

Dette her var noen måneder, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

Så var vi først på møte, på Rimi's hovedkontor, eller Hakon-gruppen, eller Ica-gruppen, som det vel heter nå, sitt hovedkontor, i Sinsenveien, i Oslo, ikke så langt fra Aker Sykehus og Sinsenkrysset osv.

Så tok vi buss samlet, i en eller to busser, ned til Aker Brygge.

Så stod vi der, hele gjengen.

Og venta på at båten skulle bli klar for adgang, på brygga utenfor Aker Brygge da.

Det var vel tredje assisterende butikksjef-turen, med Rimi, som jeg var med på.

Det var alltid båttur på Oslofjorden, med mat, og da kunne man enten spise kylling, eller reker.

Og man fikk noen ølbonger, så kunne man drikke øl underveis, under dekk osv, pleide det å være noe slags pub.

Så vi pleide å spise på dekk, og så gå ned under dekk, for å drikke øl osv.

De turene pleide vel å vare et par timer.

Så pleide vi å dra på pub etterpå, året før, var det vel, hvis det ikke var i 1995, eller 1996, så dro Jon Bekkevold, med hele eller halve gjengen, på en pub som het The Dubliner, etter båtturen, og da la han kreditkortet i baren, tror jeg.

Men jeg drakk på mine egne penger, jeg var ikke sikker på om det var noe snusk, eller ikke.

Så sånn var det.

Så står vi der og venter på båten da.

Så begynner hun Merethe, fra Rimi Bjørndal da.

En stor dame, på kanskje 150 kg., som jeg slåss med en gang.

Hun spente bein på meg, da hun satt og røyka.

Hun satt på en bruskasse.

Så gikk butikksjef Kristian Kvehaugen forbi, så jeg var litt anspent, for vi var ikke på så god fot.

Så ble jeg irritert da, på hun Merethe, siden hun dreiv å kødda.

Så jeg spente til kassa hu satt på.

En bruskasse, som var satt opp/ned.

Da klikka det for hu gitt, da ble hu rød i trynet, og begynte å dra i Rimi-slipset mitt, og skulle kvæle meg.

Men jeg hadde trent litt på treningstudio, og hadde vært i infanteriet, og hjulpet broren min å trent noe karate osv., da jeg bodde hos dem et år, på Furuset, på begynnelsen av 90-tallet.

Så selv om hun veide noe sånt som 150 kg, så klarte jeg da å få vekk de pailabbene hennes, som noen sier, vekk fra det kvælingsforsøket sitt, med slipset osv.

Så hu måtte gi seg gitt.

Jeg gadd ikke å begynne å kline til hu, eller noe, for hun var jo tross alt dame, selv om hun veide noe sånt som 150 kg.

Og vanligvis, så var vi ikke så uvenner, men vi pleide å kødde litt med hverandre da.

En gang hadde noen kødda med brusen hennes.

Så trodde hu det var meg.

Så helte hu noe greier i Cola-en, eller Sprite, var det vel jeg drakk da.

Sånne ting.

Og på Aker Brygge der, mens alle Rimi-assistentene stod der, og regionsjef Bekkevold.

Dette var vel i juni 1998, fotball-VM i Frankrike, hadde nettopp startet.

Norge var med, med Drillo osv., og huet mitt var vel like mye i fotball-VM, som på Rimi assistent-møte.

Noe sånt.

Det var sol osv. da.

Og jeg har veldig mørkt blondt hår.

Og da brukte jeg vel noe sånn hårgele-greier, eller noe, som en eller annen frisør hadde prakka på meg.

Noe sånt.

Men da smallt det fra hu Merethe da.

At vet du at du har blondt hår osv.

Så hun til meg.

Og begynte å mobbe meg, for at jeg hadde blondt hår, og at det ikke var det som var idealet osv.

Og kallte meg vel blondie, eller noe.

Så jeg bare tuppa til henne i fleskeræva hennes, mens alle Rimi-assistentene, og regionsjef Jon Bekkevold så på.

Da tilta ikke hu Merethe, da synes hu det var artig, virka det i hvertfall som.

David Hjort, han hadde nettopp jobba på Rimi Bjørndal, og han pleide å dra på byen hele tida, og spurte meg, om jeg skulle være med osv.

For vi pleide å jobbe mye samme vakter osv.

Og det var så stressende butikk, å få kontroll på, så jeg måtte nesten være på god fot, med folka som jobba der, hvis vi skulle ha sjangs å få kontroll på butikken osv.

Det kunne ikke være sånn, at noen bare gikk og dassa, eller var misfornøyd, og lagde konflikter, for da ville vi mista kontrollen, på butikken.

At varer ville ha hopa seg opp, uten å bli satt i hyllene, og standarden på butikken ville gått ned da.

Og jeg var ambisiøs, og prøvde å bli butikksjef i Rimi osv., så jeg ville ikke at det skulle være mye problemer, i butikkene jeg jobba da.

Så jeg ble med ut med David og også Toro, en del ganger.

Så jeg ble vel nesten som kamerat, med David da, siden vi jobba sammen, og gikk på fester osv.

Men jeg hadde jo det i bakhodet, hele tida, at det var i forbindelse med jobb, egentlig.

Så jeg var litt reservert, og ikke helt meg selv, må jeg si.

Men hadde det i bakhodet, at jeg måtte oppføre meg, og ikke snakke om alt mulig f.eks., siden det var knytta til Rimi på en måte, når jeg festa sammen med de her folka fra Rimi da.

Så det ble ikke som med vanlige venner.

Men dem hadde jeg ikke så mange av.

Så jeg spillte vel en rolle da, som en Rimi-sjef, som gikk på fester og på byen og sånn da.

Omtrent, hvis det lager noe mening.

Det var David som hele tida sa fra, og skulle ha meg med på fest der og der, og da og da.

Og jeg synes vel det var artig, å gå litt ut på byen og.

Da festa jeg jo med Erik Dahl, som var kameraten til David, og Linn, som jobba på Rimi Nylænde.

Og Roger og Bjørn Erik, og de kameratene til David.

Det var jo ganske kule folk, så det var artig å ikke bare feste med bruttern heller.

Selv om jeg hele tida prøvde å ha det i bakhue, at det her var egentlig i forbindelse med Rimi, så jeg passa på at jeg ikke sa for mye dumt, eller gjorde for mye dumt osv.

Selv om jeg kanskje skjeia ut litt noen ganger, og ble med og skulle være sosial, og tok et trekk av en rev osv.

Men som hovedregel, så hadde jeg vel stort sett kontrollen, selv om jeg ble med dem på masse legale og illegale techno-partier osv.

Men det var ikke sånn at jeg begynte å skulle ta e-er, eller pepper, som dem sa, eller hva dem kallte det, amfetamin osv.

Og jeg tror ikke David og dem dreiv og tok e-er heller.

Men det er mulig dem gjorde det, uten at jeg visste det.

David, tok nok noe amfetamin, eller noe, noen ganger.

Jeg husker på en fest, hos meg, så plutselig, på slutten av festen, så kommer David, og spørr om det er noe som trengs å ryddes osv., og er helt hyper, sånn i 3-4 tida, om natta.

Så da lurer jeg på om han ikke hadde fått i seg noe amfetamin, eller noe.

Men jeg skal ikke si det sikkert.

Men men.

Men på den turen, på Oslofjorden da.

Så bare ville ikke David, være kamerat, med meg.

Han skulle bare sitte sammen med Alex, fra Rimi Sinsen, og dem.

Så jeg måtte stå der, sammen med hu Merethe.

Og hu kjente ei lyshåra dame, som vel også da var assistent i Rimi, og som var med på båtturen.

Og da måtte jeg stå, og prate voksent til dem to da.

Mens David og Alex fra Rimi Sinsen, og dem, satt noen meter unna, og var kule og oppførte seg som kamerater osv.

Jeg synes det ble så dumt jeg.

Jeg hadde jo nettopp tuppa hu Merethe i ræva og, fordi hu hadde mobba meg, fordi jeg hadde blondt hår.

Hu virka helt fin, hun lyshåra venninna hennes da.

Men det virka for meg, som at noe var galt.

For hu virka ikke som en sånn dame, som man bare kommer til dekket bord til.

Hu Merethe, bare dro meg bort til henne, så var det liksom fritt fram, for meg, til å sjekke opp henne.

Og David, skulle plutselig ikke være kjent med meg og Merethe lengre, enda vi hadde jobba sammen, alle tre, på Rimi Bjørndal, i et års tid vel, like før det her.

Og var ganske bra kjente derfra.

Så det her var litt rart.

Jeg skulle liksom stå der, og være voksen da, og prate med de her to damene.

Og det var greit det, det var ikke sånn at jeg ikke klarte å oppføre meg voksent f.eks.

Men så satt det en gjeng med kamerater da, som jeg kjente noen av, David Hjort, og Alex fra Sinsen osv.

Så skulle dem sitte der, og være tøffe kamerater, som drakk osv.

Og David lata som at han ikke kjente vårs, altså meg og Merethe.

Da synes jeg både hu Merethe, og han David, hadde oppført seg uhøflig mot meg.

Og jeg synes det virka litt rart, at jeg kom så lett til hun fine, lyshåra dama, som hun Merethe kjente og.

Så jeg bare droppa hele turen.

For båten hadde ikke gått fra kaia enda.

Så jeg bare forklarte det, at jeg var så fotball-fan.

Så jeg hadde kommet på at det var fotball-VM, på TV.

Jeg bodde jo på St. Hanshaugen, så det var ikke så langt å gå fra Aker Brygge.

Og det var en fin juni dag osv.

Så jeg bare stakk, og gikk heller hjem for å se på fotball.

Så sånn var det.