Morgan er visst kjent som, en slags døper, i håndballmiljøet, (kan det virke som):
PS 2.
Berger-sangen, (til bandet Ingenting): 'Ape-egg'.
(En sang Plumbo har covret).
Den går jo sånn:
'Erte-dynge, moppe-dynge, ape-egg'.
Så det er nesten som at Morgan tuller, med Berger-sangen, (når han sier at en medspiller kan velge mellom kallenavnene 'Moppen' og 'Egget').
Men det er jeg som er fra Berger.
Morgan er fra Porsgrunn, (mer enn ti mil sør for Berger), for å si det sånn.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Her er mer om dette:
PS 4.
Morgan har visst fått en sønn, (fra Gjengangeren 18. april 2017):
PS 5.
Mer om at Morgan Lunde er fra Porsgrunn, (fra Varden 12. april 2010):
PS 6.
Anette er muligens søstera, (fra Varden 30. juni 1993):
PS 7.
Morgan var blåruss, (og muligens i russestyret):
PS 8.
Morgan Lunde var visst en slags lederskikkelse på Bækkelaget, (hvor han muligens spilte sammen med våre Rimi Nylænde-kolleger Thomas og Henning Sanne), mens han samtidig jobba deltid på Rimi Nylænde og vel studerte på BI eller NMH, (fra Varden 26. september 1994):
PS 9.
Ranet av Morgan, (på Rimi Nylænde), var visst 17. september 1994.
Det vil si, cirka en uke før kampen da Morgan storspilte mot sin gamle klubb.
(Som man kan lese om, i PS-et ovenfor).
Så det er mulig at ranet, gjorde Morgan hardere og tøffere.
(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 10.
Etter en sesong på Bækkelaget, så dro visst Morgan tilbake til Skien/Porsgrunn, (fra Varden 26. mai 1995):
PS 11.
Rimi sine 'distrikts/mølje/felles-julebord', (som ikke var organisert fra hovedkontoret, men av noen 'random folk'/'lokale helter', som ringte rundt til kolleger i andre butikker), i 1994 og 1995, var begge, i Bækkelagshuset, (eller om det skrives Bekkelagshuset), på/ved Nordstrand.
(Husker jeg).
Men om det var sånn, at det var Sanne-brødrene, som stod bak dette, (ved å liksom trekke i tråder), det veit jeg ikke.
Men jeg husker at Henning Sanne, var veldig hjemme, på julebordet i 1995.
(Han visste at de solgte Fjellbekk-drinker der.
Noe han skrålte/babla om.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 12.
Rimi sine 'felles-julebord'.
De gikk vel ofte, (eller ihvertfall noen ganger), på tvers av distrikts-grensene.
Jeg husker 'felles-julebordet', på Månefisken, (ved Akerselva, på Øvre Grunerløkka), jula 1999, (var det vel).
Da var det sånn, at Rimi Skullerud, Rimi Mortensrud, Rimi Munkelia, Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Nylænde, (hvor jeg var butikksjef), var der, (blant flere vel), husker jeg.
Men butikksjefen, (en Frode), fra Rimi Ljabru, var ikke der.
Det var vel kun to ansatte, (David Hjort og Erik Dahl vel), fra Rimi Ljabru der.
Og de hang seg da litt på oss, fra Rimi Nylænde, (husker jeg).
Så jeg var nesten Rimi Ljabru-butikksjef og, (på det julebordet).
(For å si det sånn).
For jeg husker at Rimi Skullerud var der.
For min assistent Jan Henrik løfta ei blondine, (fra den butikken), opp i lufta.
Og da klagde butikksjef Sophia fra Rimi Skullerud, (som var min nabo i 'Rugekassa'), til meg, (husker jeg).
Og jeg husker at Rimi Munkelia-butikksjef Thomas Kvehaugen satt i en sofa, sammen med to kvinnfolk, (en på hver side vel).
Og jeg husker at Irene Ottesen, (som da var assistent på Rimi Mortensrud vel), ba meg om å ringe etter drosje, for noen pakistanske damer, (som hu var sjefen til), av en eller annen grunn.
Og jeg mener at jeg så Sema fra Rimi Bjørndal der.
Og vi fra Rimi Nylænde var ganske mannsterke, (sånn som jeg husker det).
Så det er mulig, at disse 'felles-julebordene', kun var for et bestemt Rimi-distrikt.
(Noe sånt).
Men 'felles-julebordet', i 1998.
Det var på Bjerke travbane, (husker jeg).
Så det var muligens for flere distrikt.
(Det var 'Audi-Monica', (som jeg tok over etter, (som butikksjef), på Rimi Nylænde), som hadde meldt oss på.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 13.
Jula 1993.
Så var vi fra Rimi Nylænde, på restaurant, (i Kirkegata vel), og åt julemiddag osv., husker jeg.
(Butikksjef Kristian Kvehaugen 'babla' om kaffe avec.
Noe sånt).
Så vi var da ikke med på noe felles-julebord.
Og vi var også, en gang, på et 'homse-utested', (som Elisabeth Falkenberg visste om), ved Youngstorget.
(Ikke langt fra Villa Dancing, vel.
Noe sånt).
Og da hadde jeg på meg blå sløyfe, (fra NHI sitt juleball, i 1989), husker jeg.
Så det var antagelig i 1993 det og.
(Siden at jeg ikke hadde 'vanlig' skjorte.
Men jeg hadde kun 'smoking-skjorte' fra da jeg var forlover for Magne Winnem, sommeren/høsten 1993.
Den hvite skjorta mi, (fra Cubus Oslo City, høsten 1989), må ha blitt borte mens jeg var i militæret.
Eller om den hadde blitt for liten.
Hm).
Så da var antagelig både Kristian Kvehaugen, (den gamle butikksjefen), og Elisabeth Falkenberg, (den nye butikksjefen), med på det julebordet.
(Noe sånt).
Hm.
Og helt på slutten av kvelden/natta, (etter 'homse-greiene'), så dro Thomas Sanne, Tone Selvig og jeg, (og muligens Elin), til et utestedet i Karl Johan, (Manhattan/Underhuset), for å liksom få bort 'homse-lusa', (fra utestedet til Elisabeth Falkeberg), da.
(Husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 14.
Den hvite skjorta mi, fra Cubus Oslo City, høsten 1989.
Den lå vel, hos bestemor Ågot, sommeren 1990.
(Mens jeg egentlig ikke bodde noe fast sted.
For jeg bodde i Brighton, Stavern og Lørenskog, (og hos bestemor Ågot).
Den sommeren.
For å si det sånn).
Men jeg fikk også, en ny skjorte, (som også var hvit).
Av Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.
(Av en eller annen grunn).
Og det var vel høsten 1990, (dette var muligens en bursdaggave, fra juli 1990).
(Mens jeg jobba i en praksisplass, hos Norsk Hagetidend).
Så jeg hadde egentlig to hvite skjorter, (som kunne brukes, sammen med slips, (jeg fikk et Carlsberg-slips av Magne Winnem i 1989, (eller jeg maste meg vel til å få det slipset, som var et av Winnem sine mange slips))).
Men begge disse 'slips-skjortene', var visst borte, jula 1993.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 15.
Morgan hadde nok likt Malena fra Drammen, (fra Varden 18. mai 1996):
PS 16.
Line, (som var sammen med Pål), på Rimi Nylænde.
Hu sa, (i 1995 eller 1996).
(Like før jeg slutta der.
Jeg opererte kneet, på Aker sykehus, våren 1996.
Og da jeg var innom butikken, for å si hei, (og for å liksom oppdatere meg litt/komme litt på bølgelengde/ha en slags 'halvveis gjennom sykmeldingen-prat'/vise at jeg var ivrig etter å begynne å jobbe igjen/høre hvordan det gikk), mens jeg var sykmeldt/gikk på krykker.
(For å være høflig.
Og fordi at jeg syntes, at det var litt kjedelig, å bare være hjemme, da.
For å si det sånn.
Og det hadde også skåret seg, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, den dagen jeg skulle opereres.
For Aker Sykehus bytta om på operasjons-dagen.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg fikk en dag permisjon.
Og da dro jeg innom Rimi Nylænde.
Og da ville Elisabeth Falkenberg at jeg skulle jobbe.
Men meninga var, at jeg skulle slappe av, før operasjonen, (sånn som jeg forstod det).
Og det var også mye som kunne gå galt, når det gjaldt en sånn operasjon.
(Hadde jeg nylig blitt informert om).
Så jeg hadde fokus på operasjonen, da.
Og ønska ikke å jobbe, (siden at legene hadde gitt meg ordre, om å ikke jobbe).
(For å si det sånn).
Jeg skulle bare si hei, og burde kanskje ikke ha dratt innom butikken.
Men jeg ble kanskje litt rar/surrete, av det sykehus-greiene.
For det var første gang jeg skulle være på sykehus.
For å si det sånn.
Og jeg hadde ganske nylig fått lappen.
Og jeg var mest vant til å kjøre til jobben.
For å si det sånn).
Så sendte distriktsjef Anne Kathrine Skodvin meg, (hu var vel tilfeldigvis innom butikken), til Rimi Bjørndal, på et slags jobbintervju.
For hu ville at jeg skulle begynne der, når kneet ble bedre.
Dette var vel antagelig på grunn av, at de hadde fått noen andre, (Wenche Berntsen muligens), til å ta over mine arbeidsoppgaver, (på Rimi Nylænde).
(Mens jeg var sykmeldt).
Og de ønska muligens ikke, å forandre dette tilbake, når jeg kom tilbake, fra sykmelding, (etter et par måneder).
Og derfor så ville de at jeg skulle begynne på Rimi Bjørndal.
Og det passa også, med det som var avtalt, (med distriktsjef Anne Kathrine Skodvin), når det gjaldt min 'karriere-plan' i Rimi.
Jeg skulle først jobbe som assistent i en liten butikk, (Rimi Nylænde).
Og så som assistent i en stor butikk.
Og så skulle Rimi se an, om jeg fikk bli butikksjef.
Noe sånt).
Men Line sa, (dette kan kanskje ha vært i januar/februar/mars, i 1996).
At hu hadde blitt fotomodell.
Og hu var jo ei smellvakker blondine, (må man vel si).
Så det kan vel ha vært sånn.
Men jeg prøvde å ikke blande jobb og fritid.
Og jeg vet ikke hvorfor hu skrøyt av, (sammen med Henning Sanne), om at hu hadde blitt fotomodell.
Men hu ville kanskje at jeg skulle prøve meg på henne, da.
(Hva vet jeg).
Men jeg ønsket ikke å blande jobb og fritid.
Og å fokusere for mye, på utseendet, til de kvinnelige ansatte.
Det er vel kanskje ikke 'kosher', ifølge diverse ledelses-teorier, osv.
(For å si det sånn):
Så det var ikke sånn, at jeg spurte og grov, om dette.
Men hu på bildet, (som Morgan glaner på), ligner litt, på hu Line.
(Må jeg si).
Så det kan kanskje ha vært det, som hu Line, (dama til Pål, selv om han slutta), mente.
At hu dro ned til Grenland, for å bli med Morgan, (og hans kamerater), på en fotomodell-jobb der.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 17.
Her er mer om dette:
PS 18.
Morgan begynte visst på BI, (i Grenland), etter Oslo-studier/Norges Markedshøyskole:
PS 19.
Morgan mener at: 'Vakker kan være hva som helst', (så det blir kanskje litt som den Harald Eia-sketsjen, hvor han sa at 'rosiner'/gamle damer, var bedre enn 'druer'/unge damer):
PS 20.
En fin kropp skal kun være som en uventet bonus, (når det gjelder damer), mener Morgan:
PS 21.
Som jeg har skrevet om, i mine memoar-bøker.
Så var det sånn, at jeg en gang.
(Dette var vel etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002).
Så var jeg, på utestedet Blue Munk, (som min søster Pia først dro meg med til, en jul, rundt årtusenskiftet).
Og det var, etter en Blink-date, (Blink var noe sosiale media/dating-greier, fra Dagbladet.no).
Og det var ei blond litteratur-studine fra Fredrikstad, som jeg hadde møtt.
Vi så filmen Villmark, (som da var ganske ny), vel.
Og så tok vi et par halvlitere, (etter date-en), på Blue Monk, (hvor jeg tidligere hadde vært på et par date-er, (med Siri Rognli Olsen og en Inga Marthe Torkildsen-look-a-like)).
Og et live-band spilte.
Og en kar satt og digga skikkelig.
(Like ved oss).
Og han sa/ropte navnet Morgan.
(Noe sånt).
Og jeg lurte på, om det var Morgan Lunde, fra Rimi Nylænde.
(Siden at jeg hadde vært sjefen hans).
Og det var det.
Og jeg kjøpte en øl til Morgan, (etter at bandet var ferdig).
Og jeg gratulerte han med bra håndball-karriere, osv.
Og Morgan var likevel ikke mett, på suksess, (sånn som jeg husker det).
Og han sa vel noe om, (til sine kamerater), at han likte date-dama mi.
Og hu hørte jeg aldri noe mer fra.
Men jeg fikk en CD-singel av Morgan, med tre-fire Svidd Grevling-låter på.
Så om Morgan på en eller annen måte, klarte å rappe, hu litteratur-studina.
Hm.
For han sa vel noe sånt, (til sine kamerater), at jeg så sliten ut, (mener jeg at jeg overhørte).
Men at han likte dama mi.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 22.
Morgan kan visst noen ganger være litt respektløs, ovenfor tidligere trenere osv., (fra Telemarksavisa 3. mars 2000):
PS 23.
Anette er visst dama, (og ikke søstera):
PS 24.
Jeg kan ikke huske å ha sett Anette, på Rimi Nylænde eller Blue Monk.
Morgan nevnte vel ikke Anette, (sånn som jeg husker det).
Det var nesten som, at Sanne-brødrene, (Thomas og Henning), hadde adoptert Morgan.
(Og jeg hadde fått beskjed om, av Hilde fra Rimi Hellerud, at jeg måtte være en streng sjef, sånn at ikke hu og Elisabeth Falkenberg ble upopulære.
For å si det sånn).
Så jeg visste ikke mye om Morgan.
Som nok ikke hadde behov for, så mye sosialt, på jobben, (ved siden av studier, håndball, kjæreste, kamerater og 'heimbygda/familie-liv').
Morgan Lunde er også en kjent håndballspiller, (noe jeg har blogget om tidligere).
Han var vel kanskje den største stjerna, på den norske landslaget, rundt årtusenskiftet.
(Sånn som jeg husker det.
For jeg pleide å ha på TV-en i bakgrunnen.
Når jeg var op på #quiz-show, osv.
(På fridager.
Og om kvelden/natta, (etter at jeg kom hjem fra jobb)).
Og da kjente jeg igjen navnet Morgan Lunde, (når folka på Sportsrevyen osv. nevnte dette navnet).
Siden at jeg huska det etternavnet, fra en telefon-liste, som hang på kontoret, på Rimi Nylænde, (hvor jeg jobba som leder, i flere år/omganger).
Noe sånt.
Og Morgan var fra Telemark/Grenland.
Noe jeg syntes at var litt morsomt.
Siden at jeg hadde vokst opp i Larvik, (hos min mor), på 70-tallet.
Og da pleide min mor å sende meg med min stefar Arne Thomassen, på travbanen, (rundt 1977 og 1978 osv.).
Og den første travbane-turen som jeg var med på.
Den var til Klosterskogen travbane.
I Telemark/Grenland.
For å si det sånn).
Og på den tida, som vi jobba sammen, på Rimi Nylænde, (noe vi gjorde i 1994 og 1995 vel).
Så spilte Morgan på Bækkelaget, (sammen med Thomas og/eller Henning Sanne, (som begge jobba på Rimi Nylænde, og var oppvokst i strøket)).
(Husker jeg).
Da var Morgan 'bare' 18-19 år, og han var 'bare' et talent.
(Noe sånt).
Og han var jo fra Telemark/Grenland.
(Jeg snakka en gang med mora hans, (var det vel), på telefonen, (husker jeg).
Da jeg prøvde å få noen til å jobbe, på grunn av sykdom, vel.
Noe sånt).
Og Morgan flytta muligens til Oslo, fordi at han var student, (eller om det var sånn at han 'bare' jobba som deltids-kassamann og spilte håndball).
Hm.
Og da jeg var på en rep-øvelse, i mob-hæren, høsten 1994.
Så leste jeg i VG eller Dagbladet, (eller om det var i Aftenposten).
At det hadde vært ran, på Rimi på Lambertseter, (stod det vel).
(Jeg regna med, at det da var en annen Rimi-butikk.
Siden at det på den tida lå tre Rimi-butikker på Lambertseter, (Rimi Munkelia, Rimi Nylænde og Rimi Karlsrud).
For å si det sånn).
Og det viste seg, (da jeg kom tilbake, fra rep-øvelsen, (som varte i to-tre uker)).
At det var Morgan, som hadde blitt rana.
(Av en med kniv, vel).
Og jeg spurte Morgan om hva som hadde skjedd, (en gang det var stille i kassa).
Og Morgan forklarte at han hadde dytta stolen sin hardt bakover, (han satt i kasse to vel), sånn at han kom unna kniven, (og at Rimi-skjorta hans hadde blitt ødelagt).
(Noe sånt).
Men Morgan gjorde det riktig, (ifølge det vi lærte på ranskurs osv.).
For Rimi ville ikke at butikk-folka skulle forsvare kassabeholdningen, (som var på i gjennomsnitt 2000 kanskje), med sine liv.
Det var mye verre for Rimi, hvis en ansatt, ble alvorlig skadet.
Så Rimi rådet de ansatte, til å ikke kjempe mot ranere.
Man skulle bare forholde seg rolig, og la raneren løpe avgårde, med pengene.
Men etter dette ranet, (og andre ran), så brukte Rimi Nylænde mye penger, på å bekjempe ran.
Det var ranskurs, ransalarm, vekter-alarm, trådløs telefon, (privat mobil), drop-safer, 'alarm/kode-meldinger' for callinga vel, infrarød-innbruddsalarmer, patruljerende vektere vel, Cashpoint/RFID(?)-alarm-klistremerke-system, utgangskontroller foretatt av vektere, fokus på å følge med på 'tyveri-utsatte' varer, personalmøter, eget vekter/sikkerhets-firma (SES) i tillegg til at vi også brukte Securitas vel, butikkdetektiver (fra vekterfirmaene), psykologer som trøstet ransoffere/butikken, kontaktperson (Boye) i Rimi sin sikkerhetsavdeling, 'hilseplikt' for kundene (på gølvet), video-overvåking av hele butikken (spesielt kassene og seinere inngangspartiet), at tidligvakta i kassene gikk i følge med en leder inn på tellerommet (når 'hoved-kassereren' skulle telle kassa), lederne pakket ut og fylte opp røyk, fokus på kassaområdet de siste ti minuttene (da det var flest ran visstnok), felles utpassering, fokus på å låse røykskap når man gikk fra kassene, fokus på å stenge kassaporten når man gikk fra kassa, fokus på å holde lagerdøra lukket, fokus på å bruke drop-safen, fokus på å se i et 'sladrespeil' om kunden har lagt opp alle varene i handlevogna på kassabåndet, osv., osv.
Så tilslutt så var det nesten synd på ranerne.
Selv om det kanskje er litt overdrevet.
For noen ranere 'dreit i' om de ble filma.
Så da rådet kamera-firmaet meg til å sette et blålys oppå monitoren ved inngangen, (i 1999 en gang vel).
Sånn at ranere skulle se/skjønne at de ble filma, (og kanskje miste motet/ombestemme seg).
For en raner, (eller om det var snakk om to ran), gikk bare bort og ranet kassene, selv om det var kamera-overvåkning.
Og kamera-firmaet tulla, for de hadde ikke satt opp kamera ved inngangen.
Så raneren ble ikke ordentlig filma, (på det først ranet, etter at vi fikk video-overvåking).
Så det var nesten som at kamera-firmaet var med på ransbølgen.
(For å si det sånn).
Og seinere så fikk vi digitalt video-overvåkningssystem, med bedre bildekvalitet, (og med lagring på harddisk (hos hovedkontoret) istedet for VHS-kassetter), hvor man kunne zoome osv. vel.
Og det var kanskje et år etter at vi fikk det første kamera-overvåkings-systemet.
(Noe sånt).
For Rimi brukte så mye tid og penger, på å bekjempe ran.
At det nok ble vanskeligere og vanskeligere å være raner.
(For å si det sånn).
Det ranet av Morgan, var forresten før 'hoved-ransbølgen'.
Ransbølgen, (på Lambertseter), var i 1999, vel.
Og det var først etter det første eller andre ranet, (i 1999), at vi fikk det første video-overvåkings-systemet.
Så ranet av Morgan 'trigget' ikke noe sånt.
Selv om vi kanskje måtte på ranskurs.
(Noe sånt).
Men brorparten av tiltakene mot ran, (på Rimi Nylænde), kom i 1999 deromkring.
Selv om vi hadde ransknapp alt i 1993, (jeg begynte der høsten 1993, som kassa/butikkmedarbeider).
Og så fikk vi vekter-knapp, et par-tre år seinere.
(Noe sånt).
Og trådløs telefon dukka vel opp der, mens jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (før jeg begynte som butikksjef på Rimi Nylænde), fra 1996 til 1998.
Så trådløs telefon, var det vel 'Audi-Monica' som innførte der.
(Noe sånt).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Mer om da Morgan ble ranet:
PS 4.
Da Morgan ble ranet, (høsten 1994).
Så jobba jeg, som aspirant, på Rimi Nylænde.
Jeg begynte der, i en 60 prosent-stilling, (som butikkmedarbeider), høsten 1993, (noen uker/måneder etter førstegangstjenesten).
Og jeg hadde samtidig en cirka 15 prosent-stilling, på Rimi Munkelia, (som butikkmedarbeider, annenhver lørdag), en jobb jeg hadde startet i, i desember 1992, (og som jeg hadde som ekstrajobb, mens jeg avtjente den siste halvdelen, av førstegangstjenesten, i infanteriet, i Elverum).
Og jeg jobba også en del ekstra, på Rimi Karlsrud, (hvor min kamerat Magne Winnem var butikksjef), og i andre Rimi-butikker, (og TG 94), for å prøve å få det til å bli bortimot en hundre prosent-stilling.
(For jeg hadde jo vært NHI-student, (og hadde også jobba på CC Storkjøp og OBS Triaden), før militæret.
Og jeg hadde vært gjennom en tøff førstegangstjeneste.
Så Rimi-jobbinga ble som en lek i forhold, syntes jeg.
Så det var sånn at jeg ønsket å jobbe mest mulig.
Og da sparte jeg opp litt sparepenger, som mine kamerater Glenn og Øystein, (som drev automatfirma), fikk låne, (og jeg kjøpte også en bruktbil av de, i januar 1996, (etter å ha tatt lappen)).
Og så var det sånn, at Rimi-distriktsjef Anne Kathrine Skodvin.
Hu visste at jeg ønsket å bli assisterende butikksjef/butikksjef.
(For jeg kom meg ikke til NHI.
Jeg hadde fått en 'adoptiv-datter', (min yngre søster Pia, (som fylte 22 år seinere i 1993)), som flytta inn på mitt Ungbo-rom, sommeren 1993, (noen dager etter dimme-dagen).
Hu var hjemløs.
Og for å roe ned henne, så jobba jeg bare, (jeg vurderte ikke å studere mer).
For å si det sånn.
For at søstera på 21 bor på rommet til broren på 22/23.
Det er ikke så vanlig.
Så dette var en skjør setting, da.
Og vi hadde ikke noen foreldre osv., som var der for oss.
Og samtidig så hadde Pia og jeg vokst opp mye hver for oss.
Så min søster, (og stesøster), kjente meg nok ikke, så bra.
De forstod kanskje ikke hvor seriøs/ambisiøs jeg var.
Så hvis jeg dro til NHI, så ville kanskje Pia tro, at jeg ikke forstod alvoret, i situasjonen liksom, (angående at vi trengte penger til mat osv.).
Og så ville det muligens endt med, at Pia havna på Plata, liksom.
For å si det sånn.
Samtidig så var det ikke lett å finne jobber på denne tida, (for det var nedgangstider).
Så det var en vanskelig tid for meg, (rett etter militæret).
For å si det sånn).
Så jeg fikk lov til å ha ansvaret for oste-disken, (jeg fylte opp varer og tok bestillinger), fra rundt årsskiftet 1993/1994.
(Kan det vel ha vært).
Og jeg jobba også på gulvet, (en del), når jeg ikke drev med kjølevarer, (eller var andremann i kassa).
(Da hjalp jeg til med å sette opp tørrvarer.
Og assisterende butikksjef Hilde, (fra Rimi Hellerud), hu heiv meg ofte inn på melkekjøla, den siste timen, for å rydde (og telle) melka.
Så hu Hilde delegerte en del arbeids/leder-oppgaver til meg.
Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, var flink til å lære bort å bestille tørr-varer/Ringnes-varer, melk og brød, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Den 60-prosent-stillingen min, på Rimi Nylænde, var muligens ikke helt nødvendig, (for butikken).
Vi hadde Solveig, (fra Stryn/Sogndal/Vestlandet), i kassa.
Og Elisabeth eller Hilde kunne jo sitte i kasse to, hvis det ble kø, (og når Solveig hadde spisepause).
Og hvem som eventuelt hadde den 60-prosent-stillingen før meg.
Det veit jeg ikke.
Men det var vel sånn, at jeg jobba, på varedagene.
For å få opp varene fortest mulig.
Og det er mulig at Wenche Berntsen fikk den 60-prosent-stillingen etter meg.
Men den stillingen ble etterhvert til en tredje lederstilling.
Og da 'Audi-Monica' var butikksjef på Rimi Nylænde, (fra cirka 1996 til 1998), så gjorde hu om, sånn at de var to heltids-ledere, en heltid i kassa, og resten studenter, (inkludert en låseansvarlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Da jeg begynte på Rimi Nylænde, høsten 1993.
Så var Kristian Kvehaugen butikksjef der.
Og jeg satt mye i kassa, (kasse 1), husker jeg.
Men så begynte Elisabeth Falkenberg som butikksjef der, rundt årsskiftet 1993/1994, (var det muligens).
Og da begynte de å bruke meg mer på gulvet.
Og så måtte hu Solveig, (som var en alenemor i 40-åra), tilbake til kasse 1, (som hovedkasserer).
Så det var også en konflikt der, mellom Solveig og meg.
Men det var ikke sånn at vi var uvenner, (for å si det sånn).
Men begge ville opp og fram.
Og det var liksom bare mulig at en av oss fikk leder-opplæring/gå på gulvet.
Selv om det kanskje kunne ha vært løst mer smidig.
Men Solveig hadde visst klaget til butikksjef Elisabeth, (eller om det var til distriktsjef Anne Kathrine), om at etter at jeg begynte der, så måtte hu sitte så mye i kassa.
Det fortalte Hilde meg.
Og Hilde sa, at hvis hu var meg, så ville hu blitt forbanna på Solveig.
Men jeg var kanskje mer moden, enn Hilde, (som kanskje var en søkende sjel, som hadde latt seg blitt fanget av Jehovas Vitner, (som hu dreiv og rømte fra), osv.).
Så jeg begynte ikke å kjegle, med Solveig, liksom.
Og en gang jeg kom på jobb, (før jeg begynte som låseansvarlig, våren 1994), så hadde hu Solveig trykket seg inntil meg.
Og hu sa noe om at det var så vanskelig å være alenemor.
Så hu ville ha sex fra meg, (virka det som).
Men jeg sa ikke noe.
For jeg syntes vel ikke at Solveig, (som var i 40-åra), var noe for meg, (og det ville også vært useriøst med et jobbforhold).
Jeg likte heller hu Sophie Gauguin, (og andre damer i 20-åra), som ikke hadde unger, osv.
(For å si det sånn).
Og jeg hadde da på meg, en skotskrutet tømmerhogger-skjorte, (i fargene svart og hvitt), som jeg hadde fått i julegave, et år eller to tidligere, av Jan Snoghøj, (min fars stesønn).
Og en grå skinnjakke, som jeg hadde sett på KappAhl i Gøteborg, (på Nordstan-senteret), sommeren 1991, (og som jeg kjøpte i Oslo, da jeg fikk studielånet, høsten 1991).
(Det husker jeg, for neste gang jeg kom på jobb, med de klærna.
Så gjorde Solveig et poeng av, (ovenfor butikksjef Elisabeth, (som var lesbisk, noe Solveig kanskje ikke visste da)), at jeg så så hot/sexy/attraktiv ut.
(Eller om det var til assistent Hilde, (fra Rimi Hellerud), at Solveig klagde.
Noe sånt).
Dette hadde ikke jeg tenkt så mye på.
(Jeg var vant til å gå med en 'party-dress' på byen.
Og det er ikke så lett for meg, å vite hva kvinnfolk tenner på.
For å si det sånn).
Men Frode Kølner sa noe dritt om min svarte KappAhl-jakke, (en 'bomber-jakke', som han vel sa), sommeren 1990, (i Stavern), kan det vel ha vært.
Så jeg ville kanskje bytte ut den jakka, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Jeg syntes ikke, at hu Solveig, var så attraktiv/åttråverdig.
Hu var litt feit/fleskete/lubben/dvaskete/stiv/kraftig/svær, og hadde en gammeldags frisyre.
(Og hu brukte briller).
Og hu var kanskje 20 år eldre enn meg.
Og hu snakka 'grautmål', liksom.
Så det var ikke vanskelig for meg, å motstå henne.
Jeg var vokst opp, som eldste søsken/søskenbarn.
Og hadde yngre søstre/stesøstre/kusiner.
Og jeg hadde gått på handel og kontor, sammen med masse pene tenåringsdamer.
Og jeg hadde vært russ, og student.
Og vært på masse russe-diskoteker og student-diskoteker.
Og på 'militær-diskoteket' Alexis, i Elverum, (hvor Bekklund visst meg dattera til Mengele, som var ei kjempepen/smekker blondine).
Så jeg satt nok lista litt høyere, enn hu Solveig.
Når det gjaldt kvinnfolk.
Jeg var en slags jappe-type, som var ambisiøs og som ville opp og fram.
Og jeg ville nok ha mer en trofe-kone, enn å finne meg noe på 'brukt-markedet', (som Magne Winnem kalte det).
(Sånn som hu Tone Selvig, (for eksempel), som også jobba der.
Men hu var 'opptatt', (som Magne Winnem pleide å si).
For hu sammen med en Magne Selvig, (heter han vel), som også jobba der.
Noe sånt).
Da jeg var sammen med Ragnhild fra Stovner, (på slutten av 1990 og begynnelsen av 1991).
Så ville hu møte mine kamerater, (Magne Winnem og Andre Willassen).
Og da mobba de meg, for at hu Ragnhild, kanskje ikke var, som Bo Derek i Drømmekvinnen 10, liksom.
Og hvis hu på toppen av det, hadde vært 40 år gammel, (og hatt en unge).
Så hadde de nok mobba meg kjempemye, (for å si det sånn).
Og jeg hadde bare hatt sex. med fire-fem damer, da Solveig 'antastet' meg.
Så jeg hadde liksom ikke fått frest fra meg helt, (når det gjaldt sex), syntes jeg.
Så jeg ville ha ei dame, som jeg tente på.
(Etter å ha vokst opp med Christell Humblen som stesøster.
Som pleide å vise meg hvordan hu gikk ned i dame-spagaten og herre-spagaten, osv.
For å gjøre en lang historie kort).
Og jeg tente ikke på Solveig.
Så det var ikke vanskelig for meg, å motstå hennes tilnærmelser.
Og samtidig så hadde jeg hatt noe sex, og også dansa en del cheek to cheek osv, med unge damer.
Så jeg tok det ikke så alvorlig, denne sex-trakasseringen, (må man vel kalle det), fra Solveig.
For jeg var en ung mann, i begynnelsen av 20-åra.
Så jeg skjønte hvordan det var, å ha attrå og være tiltrukket av det motsatte kjønn.
Men jeg prøvde kanskje, å ta sånt, (på diskoteker osv.), på fritiden.
Istedet for å la det forsure arbeidsmiljøet.
(For å si det sånn).
Men det var kanskje ikke så mange diskoteker osv., som hu Solveig, passa inn på, i Oslo.
(Uten at jeg veit så mye, om hva hu dreiv med, på fritida).
Så hu hadde det kanskje ikke så lett, når det gjaldt sex-livet, osv.
(Hu hadde kanskje ikke så mye håp, om å få sex.
For hu hadde også en datter, i tenåringsalderen.
Som kanskje mobba henne, hvis hu ville ut på byen, for eksempel.
Så hu var kanskje litt fanget.
Og hu ble kanskje veldig desperat, etter sex, da.
Så dette var nesten som, en personlig tragedie, (for hu Solveig), må man vel si.
(Så jeg syntes nok litt synd på henne, da.
For å si det sånn).
Men jeg var vel nokså moden, så jeg forstod settingen/situasjonen, til Solveig.
Og det var jo også det hu tok opp, liksom og.
(Hu sa/hvisket: 'Du vet ikke hvordan det er', (da hu pressa seg inntil meg).
Noe sånt).
Så det var ikke sånn, at jeg tok opp denne sex-trakasseringen, fra Solveig, med mine kamerater/søsken, osv.
Mine søsken er yngre enn meg, (og de er begge umodne og i rare miljøer osv.).
Og det var som noe litt flaut.
Men en gang Andre Willassen, Magne Winnem og jeg, gikk på utestedet Snorre.
Så var det ei dame, som tok meg på kuken, (husker jeg).
Da hu og hennes venninner, gikk forbi oss.
Og det var ikke sånn, at Solveig tok meg på kuken.
Hu 'bare' pressa seg inntil meg.
Og hu kom med noen 'vage' sex/utseende/kles-kommentarer om meg, (i forbifarten liksom), til butikksjef Elisabeth.
(Hu gjorde meg liksom, til et sex-objekt.
Noe sånt).
Men det ble ikke holdt noen møter om dette.
Og jeg tenkte vel bare, at dette var noe tull/useriøst/kvinnfolk-prat.
(Det med de kommentarene).
Og når det gjaldt at Solveig presset seg inntil meg.
Så bare ignorerte jeg det.
Og det var ikke sånn, at hu gjorde dette, noen fler ganger.
(Og jeg hørte heller ikke, at hu kom, med noen kommentarer, om mitt utseende, noen fler ganger heller.
For å si det sånn).
Så dette gikk for det meste i glemmeboka, for min del.
(For å si det sånn).
Og på 90-tallet, så var det ingen som hadde hørt om Metoo.
(For å si det sånn).
Så derfor var det vel, at denne sex-trakasseringa, (fra hu Solveig), ikke fikk noe etterspill, da.
(Må man vel si).
Harald Eia sa i en sketsj en gang, at det er noen som liker druer og noen som liker rosiner.
(Noe sånt).
Og jeg liker best druer, da.
(Hvis det er lov å si ).
Men egentlig så var ikke dette med druer og rosiner, så veldig aktuelt.
For jeg satt min fremtid høyt.
Og jeg var ung og ambisiøs og fremadstormende, (og en karriere-person), liksom.
Så jeg var ikke interessert, i et jobb-forhold, som kunne ødelagt alt for meg.
(For å si det sånn).
Jeg prøvde å være profesjonell og seriøs, da.
Og ta dette med kvinnfolk, på fritida.
(Istedet for at det skulle ødelegge på jobben.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Mer om det samme ranet i Aftenposten:
PS 9.
Her kan man se, at jeg var på rep-øvelse, da Morgan ble ranet, (selv om jeg trodde at det var en tre ukers-rep, (og ikke en to ukers-rep), for jeg leste om dette ranet, mens jeg var på øvelse, (mener jeg å huske), muligens i VG, (det var felt-kiosker på Øvelse Elg og vi handla også på en bensinstasjon), for jeg tippet at det måtte være snakk om enten Rimi Munkelia eller Rimi Karlsrud, (sånn som jeg husker det), men Aftenposten skriver at det er snakk om Rimi Nylænde, (i PS-et ovenfor), selv om de staver Nylænde litt feil)):
Morgan Lunde jobber visst fortsatt for Rimi-Hagen, men i et annet firma, (det er mulig at Morgan studerte økonomi og/eller markedsføring mens han jobbet på Rimi Nylænde):
Først Sessvollmoen, så Terningmoen, så Øvelse Elg og så Sessvollmoen.
(Og vi var vel på leir ved Gardermoen, (kan det ha vært Trandum), aller først.
For å få utdelt utstyr, osv.
Noe sånt).
Og det var ei ung jente, som hadde blitt myrda, like ved Sessvollmoen, like før øvelsen.
Jeg haika med en lokal kar, som kjørte en åpen amerikaner, fra Sessvollmoen til Jessheim, (husker jeg), etter øvelsen.
(Og han kunne bekrefte, at det var der, som hu unge jenta hadde blitt drept.
Noe sånt).
Og så tok jeg toget til Oslo.
Og så tok jeg trikken vel, til Torshov.
For en på laget, hadde stikki av, med fotballen 'min', (egentlig fra TG94), i bilen.
(For han kjørte avgårde, i ekspress-fart.
Da han hørte at vi kunne dra.
Noe sånt).
Men jeg fikk telefonnummeret hans, av noen.
Og så stakk jeg opp til han, og henta fotballen, (før jeg dro hjem til Ellingsrudåsen).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 13.
Her er mer om dette:
PS 14.
Enda mer om dette, (fra Aftenposten 6. september 1994):
PS 15.
Det er mulig, at han i amerikaneren.
Bare sa noe, når jeg spurte, om det var utafor den siste militærleiren, (som vel var Sessvollmoen), at hu jenta ble drept.
Det er mulig at hu ble drept, utafor en av de andre militærleirene, ved Gardermoen.
(For alt hva jeg vet).
Det var vel om det drapet, på TV-nyhetene, dagen før jeg dro på øvelsen.
Og da hadde jeg vel sett, litt om det drapet.
(Noe sånt).
Men det var ikke sånn, at jeg prata, med mine medsoldater, om dette, (på denne rep-øvelsen).
For jeg kjente ingen av de fra før.
Og vi kom vel ikke så langt.
(Det var litt dårlig miljø, på den rep-øvelsen, vil jeg si.
Blant annet var det en på toget, (til Gardermoen/rep-øvelsen), som var skikkelig militær-frik, og som prata om at det var å dumme seg ut, å la vannflaska ha korken på, i lang tid.
Men da må han vel ha spilt Heimevernet.
For vi i mob-hæren, hadde jo ikke utstyret hjemme.
For å si det sånn).
Og han på toget.
Han minna om en, som hadde begynt å slå meg i trynet, (jeg var for full til å forsvare meg, må jeg si, og slagene var ikke så veldig harde), på Radio 1 Club, (mens vi spilte biljard).
En gang Magne Winnem og Andre Willassen også var på det utestedet, (i 1991 eller 1992 deromkring).
(En gang Willassen hadde glemt igjen jakka si.
Og jeg måtte hente den.
Selv om han 'slåsskjempen', hang der Willassen hadde glemt jakka.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 16.
Han møbelhandler Engen, (fra PS 14).
Han er forresten mest kjent, for å liksom styre Arbeiderpartiet, (i hemmelighet), på 80-tallet.
(Mener jeg å huske).
Så det er kanskje litt rart, at Aftenposten ikke nevner det.
(For å si det sånn).
Så sånn er vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 17.
Her kan man se at Morgan sin kollega Henning Sanne, (som jeg også var en av sjefene for), drev med håndball:
PS 18.
Og det samme med broren Thomas Sanne, (som jeg også var en av sjefene for):
Det var også sånn, at vår kollega Henning Sanne, (og storebroren Thomas Sanne vel), også spilte håndball, for Bækkelaget.
(Sammen med blant annet vår kollega Morgan Lunde, (som var på landslaget).
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så det var antagelig derfor, at Henning Sanne visste, at hu Line Tranberg, også jobba, som modell, (noe han fortalte om, en gang, på tellerommet), da.
(Noe sånt).
Og julebordet vårt, (for vårt Rimi-distrikt, var det vel), var i to år på rad, (i 1994 og 1995 vel), i Bekkelagshuset, (mener jeg å huske).
Så det var kanskje derfor, at Line og Pål, virka så hjemme, (på julebordet, i 1995), og sa til meg, at der er Sophie fra Rimi Karlsrud, osv.
(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Her har Line Tranberg, cirka den samme frisyren, som hu hadde, mens hu jobba, på Rimi 3164 Lambertseter/Rimi Nyænde, (ved siden av studier), så her er hu lett, å kjenne igjen, (vil jeg si):
Selv om jeg sleit veldig, den tida jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
Så klarte jeg likevel å få blink, på Dagbladet sitt dating-nettsted Blink, (husker jeg).
Dette var ei ung litteratur-studine, fra Fredrikstad, husker jeg.
Og vi likte begge ny, norsk litteratur, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene.
Så pleide jeg å ha søvnproblemer, da jeg bodde, i Norge.
Og for å få sove, om kvelden, så måtte jeg liksom lese et kapittel, (eller noe), i en roman, da.
For å liksom få slappet av og klare å sovne, da.
Og derfor, så hendte det at jeg var innom en bokhandler og kjøpte de nyeste norske eller oversatte romanene, da.
(Når disse hadde kommet i pocket-versjon, da).
For jeg hadde omtrent lest ut alt som jeg syntes var interessant, på hoved-Deichman da, (gjennom 90-tallet).
Så på den her tida, så leste jeg blant annet den 'Ute av verden', av Knausgård, da.
Og jeg leste også noen av bøkene til Lars Ramslie, (husker jeg).
Blant annet 'Mikrokaos', (heter den vel).
Og jeg leste også korsfarer-bøkene til Jan Guillo, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Blink-dama, hu begynte jo å nevne noen nye, norske forfattere, som jeg ikke hadde hørt om, engang.
Og som jeg vel ikke fikk lest noe særlig av, tror jeg.
For jeg var jo en rimelig travel butikksjef, på den her tida.
Men vi likte begge to å se nye, norske filmer, da.
Og hu her Fredrikstad-dama, hu var fan av Kristoffer Joner, da.
Så hu ble med meg ut, og så på 'Villmark', på Saga kino, en gang, da.
(Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken).
Og etter filmen, så ble hu Blink-dama med til utestedet Blue Monk, (der hvor jeg var ute med hu SV-dama, Inga Marte Torkildsen, (hvis det var henne), et års tid, før det her, var det vel).
Og mens vi satt der, og drakk hver vår halvliter, vel.
Så begynte en ganske gammel gubbe, som satt like ved der vi satt.
Å begynne å bable om Morgan, som var vokalist, i bandet Svidd Grevling, som underholdte der, da.
Så jeg spurte han 'fan-gubben', om denne Morgan var Morgan Lunde, da.
(Håndballspilleren og Rimi Nylænde-medarbeideren, fra Grenland).
Som var den vokalisten, som han gubben 'babla' om, i Svidd Grevling.
Og det var faktisk Morgan Lunde da, (viste det seg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så etter at Svidd Grevling var ferdig med å spille, da.
Så spanderte jeg en øl på Morgan Lunde også da, (husker jeg).
(Siden jeg hadde vært sjefen hans tidligere da, på Rimi Nylænde).
Og jeg gratulerte han med å ha vært på landslaget som håndballspiller, da.
Og med å også ha blitt vokalist, i et rocke-band.
Og da fikk jeg en CD-singel, av Morgan Lunde, husker jeg.
(Som jeg mener at jeg overhørte, at sa, til kameratene sine.
At jeg så sliten ut, (eller noe sånt).
Men at han likta dama mi, (eller noe), da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at hu Blink-dama og jeg, hadde tatt oss en øl til vel.
Så tok vi drosje hjem, da.
Men hu Blink-dama, hu ville ikke bli med meg, inn i Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).
Så da ble jeg litt såra og vonbråten, husker jeg.
For jeg var jo langt nede, på den her tida, grunnet at jeg hadde problemer på jobben.
Og jeg hadde også begynt å få en del rynker i trynet, og sånn.
Etter sydenturen til Ayia Napa, i 1998.
Og etter at jeg hadde brukt for mye kvisekrem, en dag, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
Og hadde ligget på senga mi, og sett på TV.
Og da jeg gikk på do, så så jeg plutselig det, at haka mi hadde fått en svær og dyp rynke, da.
Noe som forandra utseendet mitt en del, vel.
Og jeg fikk kanskje et mer karakteristisk utseende.
Enn det kanskje litt mer kjedelige og rettskårne utseendet, som jeg hadde hatt, i tida før det her, da.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg kontaktet ikke hu Blink-dama igjen, etter det her, da.
For jeg var rimelig fornærma, da.
(Og langt nede, liksom).
Så jeg orka ikke å risikere å bli såra da, liksom.
(For da hadde det kanskje blitt litt mye.
Siden jeg hadde problemene, på jobben, i tillegg).
Men jeg angra litt på det, (husker jeg), at jeg ikke hadde gitt den CD-singelen, til Svidd Grevling.
Til hu Blink-dama, i drosjen, da.
For da hadde hu kanskje blitt med meg inn, i Rimi-leligheten min.
Og latt meg fått meg et nummer, da.
Det er mulig.
Men jeg chattet aldri noe mer, med hu her Blink-dama, etter den her litt mislykkede date-en, da.
(Selv om den date-en også var litt morsom vel, siden vi møtte Morgan Lunde og Svidd Grevling, da.
Må man vel kanskje si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
En av de mest spesielle tingene, som hendte, den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.
Det var en kveld, like før stengetid.
Så dukka det opp en eldre gubbe der, som hadde noe slags hjemmelaget saft, i handlevogna si, da.
Og korken var ikke skrudd på ordentlig, på den saftflaska, da.
(Eller noe sånt).
Så det dryppet saft, ned på gulvet, i alle midtgangene, på Rimi Nylænde der, da.
Og jeg var leder, på den vakta, som det her hendte, da.
Men jeg var mest opptatt av, å få ryddet alle hyllene, (noe som det var stort fokus på, i den butikken), da.
Så jeg tenkte det, at den safta, den kunne vaskemannen vaske bort.
Men det som skjedde, det var at den safta, den satt seg i gulvbelegget, da.
Så man kunne se det, lenge etterpå, at gulvet var misfarget da, etter han 'saft-gubben'.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu ville at vi skulle bestille mange av Bakers Kneip, (den med rød pose), husker jeg.
Siden Rimi averterte med billig kneipbrød, i avisene osv., så ville Skodvin det, at vi skulle ha noen sånne 'røde' kneipbrød, igjen, hver kveld da, når butikken stengte.
Og da jeg ble butikksjef selv, på Rimi Nylænde, i 1998.
Så var det i dame, i 50-årene vel, med krøllete hår, (mener jeg å huske).
Innom butikken, da.
(I 1999, eller noe, vel).
Og hu ga seg ikke, før jeg hadde lovet, at vi skulle ha de gule loffene igjen hver kveld da, husker jeg.
Kunden har alltid rett, tenkte vel jeg, da.
Så jeg måtte gi meg, da.
Siden hu kunde-dama absolutt ville at vi skulle bestille mer 'gul' loff, da.
(Noe som kunne være litt risikabelt, siden det kanskje ble mer svinn, da.
For det var sånn, i Rimi.
At butikkene fikk retur, på kun en type brød.
Og det var Bakerns Ferske brød, (fire slag).
Så derfor pleide jeg å bestille brød sånn at vi omtrent kun hadde Bakerns Ferske brød igjen, hver kveld, da.
Men hu kunde-dama, hu var så bestemt, (og også rolig og alvorlig vel), så jeg måtte gi meg, da.
Siden kunden alltid har rett, som vi lærte, på handel og kontor, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ikke nok med at det var Rimi-butikker, tre steder på Lambertseter.
(Nemlig ved Munkelia T-banestasjon, ved Karlsrud T-banestasjon, og ned mot Abildsø da, (nemlig Rimi Nylænde)).
Det lå også en Fakta-butikk, på Lambertseter Sentrum der, (like ved Lambertseter T-banestasjon, da).
Og den butikken, den var også nesten som en Rimi-butikk, (på en måte), på begynnelsen av 90-tallet, da.
For Fakta-kjeden, den ble vel kjøpt opp av Rimi, (eller Hagen-gruppen som skiftet navn til Hakon-gruppen), mener jeg å huske, ihvertfall.
Så derfor, så kunne man som Rimi-medarbeider, også handle på Fakta, (mener jeg å huske), uten å liksom ha på seg forkledning, da.
Siden det var samme eier da, av både Rimi og Fakta-kjeden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så husker jeg det, at butikkleder Leif Jørgensen, på Rimi Munkelia.
Han begynte å prate om, en ung pakistaner, som satt i kassa, på den Fakta-butikken, på Lambertseter, da.
Leif Jørgensen sa at Fakta ikke var noe snille, mot han pakistanske gutten, da.
For de lot han jobbe så ubekvemme vakter, (når det gjaldt arbeidstid), var det vel, (nemlig at han måtte jobbe noen få timer en dag og så noen få timer en annen dag da, var det vel. Noe sånt).
(Og det var vel ei eldre dame, som var butikksjef, på den her Fakta-butikken, (mener jeg å huske).
Det kan kanskje ha vært den samme dame, (Kirsten noe?), som jobba som butikksjef, på Rimi Ryen, i 1998, (altså 4-5 år seinere), på den tida jeg selv ble butikksjef, på Rimi Nylænde.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg selv jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.
(På den tida som jeg var på frukt/grønt-kurs, (hos hu dama som var så flink), på Gartnerhallen der, på Økern, husker jeg).
Så ble den Fakta-butikken, på Lambertseter Sentrum, bygget om, til å bli et ICA supermarked, (husker jeg).
Det var derfor at vi hadde den ombygningen, i 'vår' butikk, på Rimi Nylænde, (ihvertfall ifølge distriktsjef Anne Katrine Skodvin).
(Da vi heiv ut kasse 4 og satt inn noen fler hyller.
Da den seinere kjente håndballspilleren Morgan Lunde, (og jeg selv), fikk kjeft av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å bare dytte noe vaskevann, ned i et hull, gulvet der.
Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
For da 'skjedde det liksom noe', også på Rimi Nylænde, da, (ifølge Anne-Katrine Skodvin).
(Noe sånt).
For vi var litt urolige, (husker jeg), for vi fryktet at Rimi Nylænde kanskje ville gå ned mye i omsetning, grunnet at det ble ICA supermarked, på Lambertseter Sentrum da, (husker jeg).
Men nedgangen i omsetning, på Rimi Nylænde, den var nesten ikke merkbar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men vi var veldig spente da, på den tiden, som den ICA-butikken åpnet, da.
Men vår omsetning gikk nesten ikke ned.
Så vi kunne fortsette med den samme bemanningen som før, osv., da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og siden både Rimi og ICA var eiet av det samme konsernet, (nemlig Hakon-gruppen).
Så gikk jeg en dag, før jobb, innom ICA Lambertseter der, da.
(For på den tida her, så pleide jeg nesten alltid å være på jobb, cirka en time før jeg vanligvis begynte, da.
Siden jeg var ganske motivert, på den her tida.
Og også ambisiøs, må man vel si).
For å se hvordan det hadde det blitt der, etter den store ombygningen, da.
(Eller utbygningen, må man vel kalle det).
Og det første jeg så, da jeg kom inn i den butikken, det var fruktavdelingen, da.
Og jeg hadde jo nettopp vært på fruktkurs, hos Gartnerhallen, på Økern.
Så jeg fikk jo nesten sjokk, (husker jeg), da jeg gikk inn i den butikken.
For alle bananene, som de hadde, i disken der, var jo helt grønne, husker jeg.
Så da fikk jeg nesten sjokk, (må jeg si).
For sånne bananer, det kunne vi ikke ha solgt, på Rimi Nylænde.
For da hadde vi nok fått masse klager, fra kundene.
For der skulle bananene være gule da, (og ikke grønne).
(Jeg mener at jeg bestilte bananene til å være 'grad 4', når det gjaldt 'gulhetsgrad', like etter at jeg hadde vært på det fruktkurset, hos Gartnerhallen, da.
Men etter at jeg hadde jobba som leder, i Rimi, en stund.
Så ble jeg nok litt mer 'laid back' igjen da, (på akkurat dette området, ihvertfall), og slutta å skrive på modenhetsgrad, for bananene, på bestillingsarket, da.
(For det kunne bli litt komplisert da, syntes jeg.
For det kunne vel kanskje noen ganger være nok av andre ting å klage på.
(Når det gjaldt frukta).
Så å klage på om bananene var grad 3 eller grad 4, det ble kanskje litt dumt da, (tenkte jeg kanskje).
Noe sånt).
Og Rimi byttet etterhvert også fruktleverandør, til Norgesfrukt, husker jeg.
Og de var mye vanskeligere, enn for eksempel Gartnerhallen, når det gjaldt retur da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så de hadde nok kanskje ikke likt det, hvis man hadde skrevet på modenhetsgraden, som butikken ønsket, på bananene, på bestillingsarket, da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del fler ting som hendte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
På den tiden her, (i tida rundt 1993 til 1995), så var det også en medarbeider, som het Kjetil, som jobba, på Rimi Nylænde.
Han kunne minne litt om Bjørn Dæhli kanskje, i tonen og væremåten.
(Selv om jeg ikke kjente han Kjetil så bra).
Han Kjetil, han jobba bare som ekstrahjelp, et par dager i uka, på Rimi Nylænde, (var det vel).
Og i sommerferiene, så hadde han også en ekstrajobb, i Veidekke, (eller noe), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de episodene, som jeg spesielt husker han Kjetil fra.
Det var den gangen, (som han satt i kassa vel), og plutselig sa til meg, at jeg måtte kjøpe meg noe mer, av '375'.
(Mens Morgan Lunde, (eller hvem det var igjen), hørte på, i den andre kassa vel).
375, det var PLU-koden, (den koden kassererne måtte slå inn på kassa), for små flasker, (0.33 liter), med Ringnes-pils.
Og jeg hadde jo pleid å være en del ute på byen, før jeg så slutta å gå så mye ut på byen vel, i en periode.
Om det kan ha vært fordi at hu Maylinn flytta inn, på Ungbo der, og at jeg ikke likte så godt å 'vorse' aleine, i stua der lenger, da.
Eller om det kanskje var fordi at jeg fikk den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, og også etterhvert begynte å ta kjøretimer.
Uansett hva grunnen var igjen, så hadde jeg liksom pleid å kjøpe en six-pack med Ringnes-pils, hver fredag, (eller noe), som jeg hadde frihelg, i en periode, da.
(Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).
Men den six-packen, den drakk jeg ikke alltid opp, den samme helgen.
Men jeg syntes vel at de små Ringnes-øl-ene, på Rimi, var så billige, da.
Så jeg hamstret liksom noen av de six-pack-ene, da.
For penger spart er jo penger tjent, liksom.
Så da han Kjetil begynte å mobbe meg, (eller hva man skal kalle det).
Og sa at jeg måtte kjøpe mer 375.
Så kunne jeg bare svare han det, (i en litt påtatt ovenpå tone da), at 'jeg har et helt kjøleskap med 375 hjemme'.
Men da sa jeg vel ikke det, at dette her var et ganske lite kjøleskap som fint fikk plass under kjøkkenbenken, vel.
Og jeg nevnte vel heller ikke noe om det, at jeg bodde på Ungbo, tror jeg.
For jeg skjønte vel ikke helt hvorfor han Kjetil ba meg om å kjøpe mer øl.
Men jeg prøvde nok å være litt morsom tilbake, da.
(Og liksom fleipe det her litt bort, da).
For jeg likte vel ikke helt det, å ha medarbeiderne for nære innpå meg, den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For jeg ville vel liksom ha litt 'armslag' rundt meg da, (eller hva man skal kalle det igjen).
Og hu Hilde fra Rimi Hellerud, (eller om det var fra Rimi Trosterud), hu hadde jo sagt til meg det, at jeg måtte være streng mot medarbeierne, hvis ikke så ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg 'upopulære'.
(Og jeg husker at jeg dreiv og hadde det kjente engelske ordtaket, (fra filmer osv.), som heter 'don't mix business and pleasure', i bakhodet en del, mens jeg jobba, som leder, i Rimi, da.
For når man jobber som leder, så har man makt.
Så da kan man liksom ikke tulle så mye med damene, for eksempel, på jobben, som hvis man bare hadde vært en vanlig medarbeider, da.
Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, som leder, på Rimi Nylænde.
Så sa jeg til han Kjetil det, (husker jeg).
At om ikke han kunne gjøre en ting til, før han tok helga.
Også sa jeg det, at 'er det ikke digg å ha fri hvis man er litt sliten, da?'.
(Noe sånt).
Men da svarte vel ikke han Kjetil noe, tror jeg.
Men jeg mener å huske det, at jeg syntes at det var litt sånn selv, på den her tida.
Det var ihvertfall sånn at jeg likte å trene og sånn.
For å få litt endorfiner i blodet, (heter det vel).
Siden jeg jo hadde hatt problem med depresjon da, vinteren 1991/92, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Så likte jeg litt det, å ta meg ut litt, ved å trene eller jobbe ganske hardt, da.
For endorfiner er jo kroppens eget morfin, (mener jeg å ha lest, i VG eller Dagbladet, eller noe sånt, vel).
Så hvis man jobber eller trener ganske hardt, så føler man seg ikke så deprimert, da.
Siden kroppen da produserer noe som heter endorfiner, som får en til å føle seg litt bedre, da.
Og det trengte nok jeg, på den tida her, (vil jeg si, ihvertfall).
For det var et ganske kjedelig og trist liv jeg levde, (må jeg vel si).
For det er vel for eksempel ikke akkurat som å spise lykkepiller, å dele bosted, med søstera mi Pia, (for å si det sånn).
Hu er vel mer sånn at hu er destruktiv, (må man vel si), og konstruerer konflikter osv., vel.
Og liksom overdramatiserer, da.
Eller sier og gjør rare eller uforståelige ting, da.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når det gjelder PLU-kodene, på Rimi.
Som han Kjetil, fra Rimi Nylænde, spurte meg om.
Så var det jo ikke sånn, at PLU-koder var noe som var ukjent for meg, selv om jeg på den her tiden, jobbet som leder, i Rimi.
Nei, jeg hadde jo fortsatt nesten alle PLU-kodene, til Rimi, i hue.
For jeg pleide jo å avløse pauser, i kassa, som leder, i Rimi.
Og fra den tiden før jeg ble leder, så hadde jeg jo sitti mye i kassa, på Rimi Munkelia, Rimi Nylænde, Rimi Skullerud, Rimi Karlsrud, Rimi Askergata, Rimi Bøler og Rimi Oppsalstubben.
Det var sånn, den første tida, som jeg jobba, (de tre faste vaktene i uka), under Kristian Kvehaugen, på Rimi Nylænde, at jeg satt mer eller mindre fast i kassa vel.
Og det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Munkelia.
At jeg satt for det meste i kassa der, både før og etter at jeg var ferdig, med militæret.
(For der hadde de jo både Terje Olsen og Terje Sjølie, som begge var noen racere, på gølvet.
Og de hadde jo begge begynt å jobbe, i den butikken, før meg).
Og jeg var jo vant til å huske PLU-koder, fra den tida jeg jobba, på Matland/OBS Triaden.
Og ikke minst fra den tida, som jeg jobba, på CC Storkjøp, (det året jeg var russ, i Drammen), skoleåret 1988/89.
For på CC Storkjøp, på slutten av 80-tallet, så var det akkurat sånn som det var, på Rimi Nylænde, fra 1993 til 1996, nemlig at det ikke var scanner i kassene der.
Sånn at alle varene, (mer eller mindre, ihvertfall), enten måtte prises eller stå i PLU-listene, (som hang i kassa).
Selv om det var sånn, ihvertfall på CC Storkjøp, husker jeg.
At en god del av de mest solgte varene, ikke ble prisa.
Når det gjaldt hermetikkbokser, (med middagsmat), som solgte mye, for eksempel, (husker jeg).
Så det var en god del priser, på CC Storkjøp, som vi kassererne der, måtte ha i hue da, (husker jeg).
Så det å sitte i kassa, på Rimi Nylænde, det var ikke så utrolig vanskelig for meg, som hadde jobba, på CC Storkjøp.
(Når det gjaldt å slå inn varene på kassa, ihvertfall).
For sånn var det ikke i Rimi, at en del varer hverken ble prisa eller stod i PLU-listene.
(Selv om det hendte at Elisabeth Falkenberg vel noen ganger slurva litt, med prisinga av varene.
Hvis det ikke var Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som var den verste synderen, når det gjaldt å slurve, med prising av varene, da).
Så på det punktet, så var Rimi bedre enn CC Storkjøp, vil jeg si.
Selv om Rimi jo også hadde en god del større sortiment, enn CC Storkjøp.
For på CC Storkjøp, så var det vel cirka bare 500 vareslag, (eller noe sånt), vil jeg tippe på.
Mens på Rimi, på begynnelsen av 90-tallet, så var det kanskje bortimot 2000 vareslag, (eller noe sånt), da.
Så jeg visste hva en PLU-kode var, (for å si det sånn).
Da han Kjetil begynte å bable om 375, til meg.
Men han Kjetil, fra Rimi Nylænde, og meg.
Vi kjente jo ikke hverandre så bra.
Så det er mulig at han ikke trodde at jeg kunne en eneste PLU-kode også.
(For alt hva jeg vet).
For på den tida, som jeg jobba mellomvakter, i kassa, på Rimi Nylænde.
Så jobba vel han Kjetil seinvakter vel, (vil jeg tippe på).
Så det var ikke sånn at Kjetil fra Rimi Nylænde og jeg, pleide å sitte dagen lang, i to kasser, ved siden av hverandre.
(Og hjelpe hverandre hvis det var noen koder vi ikke huska, osv).
Sånn som Knut Hauge og meg, (og også James og meg), hadde gjort, i noen uker/måneder, på Matland/OBS Triaden der.
Nei, Rimi Nylænde var en mye mindre butikk, enn OBS Triaden.
OBS Triaden kunne ha en dagsomsetning, på enkelte lørdager, på over en million kroner, (husker jeg).
Mens Rimi Nylænde sjelden hadde mer enn en halv millioner kroner, i ukesomsetning.
Så Rimi Nylænde måtte være åpen i cirka 12-14 dager da, for å få en million, i omsetning.
(Noe sånt).
Så hvis man sier at Matland/OBS Triaden, var en cirka ti ganger så stor butikk, (omsetningsmessig), som Rimi Nylænde.
Så blir det vel omtrent riktig, vil jeg tro.
Så mens det vanlige var å ha åpent 10-20 kasser, på lørdagene, på Matland/OBS Triaden.
Så var det vanlige, på Rimi Nylænde, å ha åpent 1-2 kasser, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg skal forresten ikke si det helt sikkert, at det var PLU-koder, i kassene, på CC Storkjøp.
(Da jeg jobba der, på slutten av 80-tallet).
Det er mulig at vi bare slo inn prisene der.
Jeg mener ihvertfall å huske det, (når jeg tenker litt mer på det her), at det kun stod prisene, på kassalappene, hos CC Storkjøp, (på den her tida).
Julebordet 1995, det var, for andre år på rad, i Bekkelagshuset.
Pål og Line, de gikk jo på UIO, og de mener jeg å huske, at kjente hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, (selv om hu vel studerte juss).
Men jeg hadde grua meg litt til det julebordet, tror jeg.
For de damene, fra Rimi Karlsrud, de hadde tiska litt om meg da, mens jeg forsynte meg fra buffeen der, året før.
(Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).
Om at jeg liksom hadde gjort noe galt, overfor hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, da.
Så det var ikke noe artig, husker jeg, å høre sånn tisking, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på dette julebordet, i 1995, så mener jeg det var sånn, at Pål og Line, dro meg med, for å snakke med hu Sophie.
Som stod aleine, i en del av hovedsalen der, da.
Men da syntes jeg det ble litt dumt.
At liksom to 'undersåtter', skulle følge med sånn på meg.
Så jeg tok ikke det så høytidelig, husker jeg.
Så det var bare sånn at jeg sa hei til hu Sophie vel, og spurte hvordan det gikk med henne, osv.
Jeg hadde jo hatt en stressende tid, med forfremmelser, kjøretimer, ekstrajobber, rep.-øvelse, osv., siden jeg hadde sett henne sist, da.
Og det var kanskje fordi at jeg hadde sagt til hu Sophie, et år eller to før det her, at jeg skulle prøve å bli assisterende butikksjef, (og butikksjef), i Rimi.
Det var kanskje fordi at hu ble litt imponert, over meg, siden jeg begynte å klare målene mine, og sånn, da.
At hu fikk Pål og Line, til å liksom lede meg bort til der hu stod da, (må man vel si at de gjorde).
Hvem vet.
Men jeg orka ikke mer, av mora til hu Sophie, som sa, (når jeg ringte), at de ikke kjente igjen jenta si.
Og jeg orka heller ikke mer av den tiskinga, til kollegene hennes.
Så det var ikke sånn at jeg ba med hu Sophie ut på kino igjen, for å si det sånn.
Jeg ble vel heller litt irritert på Pål og Line, husker jeg, som det virka som, at dreiv og prata om meg, bak ryggen min, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde forresten jobba, den her lørdagen, husker jeg.
Og så hadde jeg dratt rett til vorspielet til Rimi Nylænde, som var hjemme hos Elisabeth Falkenberg og hennes lesbiske samboer, Liv Undheim, (som jobba som leder i LO), på Nordstrand der, (var det vel).
For Elisabeth Falkenberg hadde sagt det, at jeg kunne få låne dusjen hjemme hos dem, da.
Og det kunne jeg nesten ikke si nei til da, husker jeg, at jeg syntes.
Og jeg husker det, at doen deres, den var sånn, at man ikke kunne sette dolokket opp, for å pisse.
For da falt bare dolokket ned igjen da, (husker jeg).
(På grunn av noe sånn tekstilgreier, (som jeg ikke husker hva heter), som var festa på dolokket, og sånn, da).
Så der var det nok sjelden menn på besøk, tenkte jeg da, (husker jeg).
Og da jeg kom ut igjen, så var det vel Morgan Lunde, eller noe, som mobba meg, fordi at jeg hadde sunget i dusjen da, eller noe sånt.
Men jeg hadde jo jobba tolv timer, på Rimi Nylænde, den dagen.
Så om jeg sang eller nynna noe greier i dusjen, det husker jeg ikke, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og som om det ikke var nok.
På julebordet der, så ville plutselig hu butikksjefen, Elisabeth Falkenberg, (som jo skulle være lesbisk).
Hu ville plutselig danse med meg, like etter middagen der, (må det vel ha vært).
Så det var litt spesielt da, husker jeg.
At hu lesbiske butikksjef-dama der, plutselig ville danse med meg, etter middagen.
Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, husker jeg.
Men jeg måtte nesten danse, siden det var butikksjefen som spurte da, syntes jeg.
Så hvordan seksualitet, som Elisabeth Falkenberg har.
Det kunne kanskje være litt forvirrende da, må man vel si, etter det her julebordet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han var også på det her julebordet, (som butikksjef for Rimi Karlsrud), husker jeg.
Og vi var jo tidligere klassekamerater, fra russeåret, i Drammen, og vi hadde festa mye sammen, og jeg hadde jo vært forlover for han, et par år før det her, osv.
Men Magne Winnem, han ville ikke snakke med meg, på det her julebordet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Han skulle vel bare prate med butikksjefen der, tror jeg, (eller noe).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting jeg husker, fra det her julebordet.
Det er at Henning Sanne, han prata hele tida om en drink, som het fjellbekk, som han også ville at jeg skulle kjøpe, vel.
Og det var en drink, som hadde akevitt i seg, husker jeg.
Så det var kanskje de drinkene som gjorde meg litt surrete, (etter all jobbinga).
Men jeg kjeda meg etterhvert ganske mye, på det her julebordet, og tenkte at jeg fikk komme meg hjem, da.
(Klokka et om natta, (eller noe sånt), kanskje).
Men da jeg gikk ned, i første etasje der.
Så så jeg det, at Magne Winnem satt aleine der, sammen med ei tenåringsjente.
(Ei med mørkt hår, vel).
Og flørta vel, (virka det som).
Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.
For jeg hadde jo vært forlover for Magne Winnem, et par år, før det her.
Så det var jo liksom som at han ikke brydde seg noe om det bryllupet, som jeg hadde vært forlover i, da.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.
Så jeg orka ikke å si hadet til Magne Winnem, mens han satt der, sammen med hu tenåringsjenta da, (som også jobba på Rimi Karlsrud, vel).
Så da bare gikk jeg opp igjen, til Henning Sanne og resten av Rimi Nylænde-gjengen, da.
Som seinere vel mobba meg, for å ha sagt hadet to ganger, (var det vel), den kvelden, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Se spesiellt § 3-1 hvor det står beskrevet hvor mye aksjekapitalen skal være.
Du nevner at du trenger en aksjeemisjon. En aksjeemisjon innebærer at aksjekapitalen i et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap blir forhøyet. Siden du ikke driver et AS og dermed ikke har aksjekapital er ikke en emisjon et tema.
Ta gjerne kontakt om du har noen spørsmål vedrørende selskapsdannelse av AS eller en annen selskapsform.
Overhørte på Rimi Bjørndal, (jeg jobbet som butikksjef/leder i ti år, i mange forskjellige butikker), i 2003, at jeg var forfulgt av 'mafian', mm.
Har etter dette ikke fått rettighetene mine, i mange saker.
Blogger derfor om problemer med å få rettigheter, mm.
Mine memoarer, (Min Bok 1-10), kan også finnes på johncons-blogg, (se: 'Etiketter').
Jeg blogger også om slektsforskning, (etter at min danskfødte mormor, som var etter adelige/kongelige, døde i 2009).
Har også vært såvidt innom Høyre/Unge Høyre, i sin tid.
Har også studert informasjonsbehandling/IT/Computing, (på NHI, HiO IU og University of Sunderland).
Har også bakgrunn fra handel og kontor, (grunnkurs, økonomi med markedsføring og data).
Er/var også i Heimevernet, (etter at jeg ble overført dit, etter førstegangstjeneste i infanteriet, (og en rep-øvelse i mob-hæren), i forbindelse med omorganiseringer, i Forsvaret, etter den kalde krigen).
Blir også utsatt for mye nettmobbing, mm.
johncons-blogg, (og mine memoarer og nettbutikk), er kjent fra TV-programmet Tweet4Tweet, i 2012, (selv om jeg måtte klage, for programmet var veldig useriøst/nedlatende, mm.).
Innlegg
